Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet handler om forholdet mellom de sørtyske byene, fyrstene og keiseren i tida fram til reformasjonen. Og om reformasjonens virkning på forholdet mellom byene og keiseren. Kapitlet bygger på boka "Turning Swiss. Cities and Empire 1450-1550," av Thomas A. Brady jr.
De frie byene i Tyskland var etter 1450 under sterkt press fra fyrstene, som la under seg mange byer og drev utpressing og feider mot andre byer, og som opererte som landeveisrøvere og skadet handelen til byene. Byene var for svake til å opprettholde landefreden på egen hand. Fyrstene var ofte voldsmenn som brøt freden. Byene trengte allierte for å hevde freden. Ellers i Europa var det vanlig at byene allierte seg med monarken for å opprette landefreden. Byene kunne prøve å gå veien om Riksdagen for å få en allianse som kunne sikre dem fred, eller de kunne alliere seg direkte med keiseren. Allianser av dette slaget var i andre land blant de første steg mot utviklinga av moderne monarkier. Eller de kunne prøve å gå den sveitsiske eller nederlandske veien og først og fremst stole på egne krefter og kreftene til kommunene og landsbyene som lå mellom byene.
Ei problemstilling her er altså: Hvorfor begynte ikke utviklinga av en nasjonalstat i Tyskland mellom 1450 og 1550? I første halvdel av denne perioden ble statsmakta i Spania, Frankrike og England konsolidert etter oppløsning og krig.
Lucien Febvre skrev om de sørtyske byenes situasjon omkring 1500:
"I disse yrende fruktbare og framfusende ærerike byene fantes en uforliknelig rikdom som hentet kraft fra alle kanter. Et borgerskap som var uten sammenlikning aktivt og robust ......Disse mennene var konger av en ny verden, som snudde verdiskalaen opp ned .....
Spredt mellom fyrstedømmene laget byene fordypninger og spor i territoriene, begrenset deres ekspansjon og hindret dem i å vokse seg sterke. Kunne disse byene komme fram til en forståelse seg i mellom? Nei. Kunne de danne en føderasjon? Ikke nå lenger. Hinsides murene deres lå landsbygda, som var styrt etter en lov som var en motsetning til deres egen lov. Der ute, styrt av grådige herrer, var de upolerte og tøffe bøndene, noen ganger fattige og elendige, klare til å gjøre opprør og knurrende under åket, og i det hele tatt fremmede for bykulturen."
De store byene var frie riksbyer. Det betydde at de ikke var underlagt noen annen fyrste enn keiseren, og keiseren var en fjern herre som sjelden grep inn i byenes styre, og heller ikke hadde han mulighet eller makt til å gjøre det. I de store byene var det ofte patrisierne som styrte, selv om laugene kunne ha avgjørende innflytelse i noen store byer, som i Strasbourg. Mindre byer hadde ofte mer demokratiske konstitusjoner enn de store byene. De ledende sørtyske byene var Augsburg, Nürnberg, Strasbourg og Ulm.
Noen andre kapitler der byenes situasjon er behandlet:
I kapitlet om Riksbyene og reformasjonen behandles disse byene og deres situasjon rundt år 1500.
Du kan lese om disse byenes næringsliv i kapitlet om befolkning og økonomi. De kan også lese om den rikeste firmaet i Augsburg, Fuggerne. Byenes situasjon behandles også i kapitlet om
Hansaen. Byenes utvikling etter Trettiårskrigen er behandler i kapitlet Heimbyene, Laugene og Staten.
Med de kapitlene som linkene overfor viser til kan jeg vel si at jeg har gitt byene ei ganske grundig behandling i noen henseender. Det jeg i dette kapitlet vil ta spesielt opp er byenes "utenrikspolitiske" situasjon, altså deres politiske situasjon innenfor Imperiet, før reformasjonen, og hvordan reformasjonen forandret denne situasjonen.
Sør-Tyskland var det sentrale området i Imperiet. Riksdagene ble stort sett avholdt i Nürnberg, Regensburg, Worms og Speyer, og de fleste delegatene til Riksdagen kom fra Sør-Tyskland, selv om de ledende fyrstene også i nord vanligvis enten møtte selv eller sendte representanter til Riksdagen. Det var også i sør at habsburgerne hadde sine land og allianser og klienter, og sin maktbase. Det var derfor lettere for habsburgerne og deres forbundsfeller å slå ned bondeopprøret i 1524-26, som først og fremst foregikk i sør, enn det var å få kontroll over den lutherske reformasjonen som foregikk i nord.
Forholdet mellom fyrstene og byene var ikke hjertelig. Fyrstene ønsket å kontrollere og å skattlegge byene. Mange adelsmenn var landeveisrøvere, og plyndret handelsmennene og deres transporter. Andre fyrster prøvde å erobre byer, eller nøyde seg med å låne store pengesummer av dem som de ikke betalte tilbake. Byene var i en utsatt og truet situasjon omkring år 1500. Også inne i mange byer var situasjonen spent, med uro og konflikter mellom fattig og rik. Denne situasjonen forsøkte byene å mestre gjennom blant annet å utstede politiforordninger. Løsning av interne konflikter ble vanskeligere etter som patrisierne i mange store byer hadde fått større makt og så seg selv ikke som borgere av byene, men først og fremst som byenes herskere, i motsetning til bystyrene i byene der laugene hadde stor makt.
Utenriks trengte byene partnere for å kunne holde fyrstene i sjakk. I det trettende og fjortende århundret hadde byene når de stod sammen vært sterke nok til å bekjempe fyrstene, men i "byenes krig" i 1449-53 hadde byene blitt grundig slått. Men drømmen om en militær allianse mellom byene, som kunne holde fyrstene i sjakk, levde fortsatt videre.
I de første åtti årene etter nederlaget i "byenes krig" opplevde likevel de sørtyske byene ei økonomisk blomstring. Det var tida da Fuggernes enorme formue ble samlet, og det var boktrykkerkunstens tid, etter at Gutenberg i Mainz hadde utviklet boktrykkerkunsten strømmet bøker ut fra de tyske byene. De tyske byene ble sentra i omfattende nettverk av produksjon, handel og finans. (Nettverk som kom til å bli fullstendig ødelagt i løpet av Trettiårskrigen. )Ikke alle byene fikk del i denne oppgangen. Det var spesielt Augsburg og Nürnberg som blomstret.
Når da ikke en militær allianse mellom byene var en farbar vei for å holde fyrstene i sjakk, var en annen måte å holde fyrstene i sjakk på å gå i allianse med keiseren. Keiseren var fjernere og mer villig til å overlate større frihet til byene enn fyrstene. Dessuten kunne keiseren opprette større områder som byenes virksomhet kunne utfolde seg innenfor enn den enkelte fyrsten kunne. For Sør-Tyskland kunne også den seierrike sveitsiske føderasjonen være en nærliggende modell for en organisasjon som nøytraliserte de føydale fyrstene.
Den mest vanlige måten å oppnå kontroll med adelen på i Europa var gjennom en allianse mellom kongen og byene, der byene anerkjente kongen som herre og betalte skatter til ham, mot at kongen fikk slutt på adelens utpressing og landeveisrøveri. Det skjedde for eksempel i Spania i samarbeidet mellom monarkene og byene i Santa Hermandad. Samarbeidsforhold av dette slaget utviklet seg etter hvert til den moderne staten. Gjennom dette samarbeidet ble ikke adelen avskaffet, men den ble vingeklippet og innlemmet i det systemet som kongen opprettet.
Også i Tyskland ble samarbeidsforhold av dette slaget opprettet. Et av dem var den Schwabiske liga (1488-1534), og et annet var den nedre union. På samme måte som i Spania var den viktigste oppgaven og det største problemet for monarken, keiseren og Imperiet, mellom 1450 og reformasjonen å opprette landefred (Landfriede). (Se linken nærmest ovenfor.) Keiseren eller Imperiet kunne ikke på egne hand greie dette, siden de ikke kommanderte et maktapparat som var sterkt nok og nådde inn i alle territorier. Det kunne bare gjøres gjennom samarbeid med myndigheter på territorialt og lokalt nivå, gjennom Riksdagen og landdager og andre forsamlinger og organisasjoner, som domstolene og kretsene. Det ble en hovedoppgave å skape et dualistisk styresett der makta var delt mellom keiseren og de representative forsamlingene. Det var ikke byene, men de mektigste fyrstene, som tjente mest på dette, siden de hadde størst innflytelse i Riksdagen, og derfor kunne bruke det apparatet som den fikk kommando over til sine formål.
Bevegelsen for lov og orden som begynte rundt år 1466, syntes først å ha vært mest til fordel for byene, som ønsket lov og orden og et godt styresett og god mynt. Likevel var byene svært mistenksomme overfor Imperiets arbeid med lov og orden, siden de mistenkte den fyrstenes lov og orden som var under utvikling. Reformene ble et skritt mot et aristokratisk fyrstedømme, der keiseren bare var den fremst blant fyrstene. I Riksdagens to øvre hus satt de fyrstene som lenge hadde prøvd å underkue byene, som Wittelsbachene fra Bayern og Pfalz, og Hohenzollerne fra Franken og Schwaben, som alle hadde ført krig mot byene gjennom generasjoner, og også hadde underlagt seg en serie byer, som Mainz, Erfurt, Worms, Boppard og Regensburg. Dessuten var det så mange som 46 biskoper i Riksdagen, og de var også føydale herrer, ofte av værste slag, og gjerne også nære slektninger av de verdslige fyrstene.
I løpet av 1470-årene utviklet byene sin egen "byenes riksdag." En grunn til at byene fant dette samarbeidet nødvendig var at skattetrykket var økende. På grunn av angrep fra tyrkerne trengte Imperiet penger til forsvar. Og byenes ble sett på som utømmelige pengeskap. Striden om skattesystemet kom til å foregå gjennom lang tid. Fyrstene forsøkte å bruke Riksdagen til å melke og å svekke byene. Og byene fikk ingen reell innflytelse i Riksdagen, som ble dominert av fyrstene.
Byene kunne altså ikke bruke Riksdagen for å oppnå sikkerhet. Ei anna mulighet var å gå inn i allianse med keiseren. Og det ble gjort. Den nedre Unionen ble dannet ved øvre Rhinen i 1474, og reorganisert under habsburgsk ledelse i 1493, og den Schwabiske liga ble dannet i 1488, og opphørte å eksistere i 1534. Strasbourg og Basel var de dominerende medlemmene i den nedre Union (den øvre Unionen var Sveits), og Nürnberg, Augsburg og Ulm var de dominerende medlemmene av den Schwabiske liga. De kjempet mot felles fiender, som Wittelsbachene i Bayern og hertugen av Württemberg, og mot keiserens fiender i Sveits. Disse ligaene ga byene større innflytelse og trygghet enn byene var i stand til å oppnå i Riksdagen, der byene knapt hadde noen innflytelse.
Schwaben bestod av en mengde små fyrstedømmer og frie byer og klostre og to større makter, Württemberg og noen østerrikske land. Men Bayern prøvde å legge deler av området under seg. Da Schaffenhausen sluttet seg til Sveits kom også Sveits inn i Schwarzwald. Til 1500 hadde byene halvparten av stemmene i de styrende organene i ligaen, og etter 1500 en tredjedel av stemmene, langt mer enn i Riksdagen. Den Schwabiske ligaen var både et organ for keiseren og for byene.
I 1492 samlet den Schwabiske ligaen hæren sin for å gå inn i Bayern siden hertug Albrecht IV av Bayern søkte å legge Tyrol under seg og hadde trengt inn i Schwaben. Hertug Albrecht ga opp sine krav uten at det kom til kamp.
Den nedre Unionen ble reorganisert i 1493. En grunn til at den da kom under habsburgsk ledelse kan være at overklassen i grenseområdene mot Sveits fryktet Sveits, for Sveits støttet i denne tida bøndene mot adelen, og undergravde adelens makt i grenseområdene, og Sveits var et fristed for livegne som rømte og for opprørere. Sveits ga også hjelp til byer mot adelen. Men i mange byer valgte patrisiatet heller å slutte seg til keiseren enn til Sveits.
Den Schwabiske krigen begynte i desember i 1498. I årene før utbruddet hadde det blitt utført tokter over grensen. Den bitreste fienden det hierarkiske tyske riket hadde var de frie bøndene i Sveits. De var både fryktet og hatet og avskydd. Den Schwabiske krigen var en preventiv krig mot de herreløse folkene i Sveits. I januar 1499 begynte kamphandlingene i området der i dag Sveits, Østerrike og Italia har felles grense. Kampen foregikk derfra og langs hele nordgrensen av Sveits til Basel i vest, og videre langs Rhinen. Det ble en tysk borgerkrig, der de sveitsiske bøndene vant alle slagene mot de tyske adelshærene. Ikke mange år tidligere, i 1491, hadde den Schwabiske liga tilbudt den sveitsiske konføderasjonen en allianseavtale. Maximilian søkte støtte også i Nederlandene, og ville gjøre krigen mot Sveits om til en rikskrig.
Basel var på denne tida enda ikke tilsluttet den sveitsiske konføderasjonen, og som medlem av den nedre unionen måtte Basel delta i krigen mot den sveitsiske konføderasjonen. Men Basel hadde en laugskonstitusjon og et nært forhold til Sveits, og krigen var upopulær i Basel. Det var et sterkt parti i byen som var for Sveits. Derfor bestemte bystyret i Basel seg for at byen skulle være nøytral. I september 1499 var krigen over med "freden i Basel", og i 1501 sluttet Basel seg til den sveitsiske konføderasjonen. Også i andre byer var krigen svært lite populær. Byene i Alsace hadde bare noen få tiår tidligere kjempet sammen med Sveits gjennom mange år mot Burgund, og de var tradisjonelle kampfeller, og ikke motstandere. De prøvde å unngå å delta i krigen, og første da krigen ble erklært som rikskrig sendte de styrker.
Selv om den Schwabiske liga var på den tapende side i krigen, ble ligaen likevel fornyet år 1500. Byene fant at det nære forholdet de fikk til keiseren gjennom ligaen var å foretrekke framfor den umyndige posisjonen de hadde i den fyrstedominerte Riksdagen. Riksdagen i Augsburg nektet Maximilian både en stående hær og en varig skatt fra Imperiet, og opprettet et regjeringsråd som var kontrollert av Riksdagen, altså av fyrstene. Dermed hadde Riksdagen nektet Imperiet å utvikle selvstendige maktorgan.
I de følgende årene ble byene stadig overfalt av fyrstene. Nürnberg ble angrepet av markgreve Fredrik av Brandenburg-Ansbach, og både Køln, Worms og Speyer sloss mot biskopene. Dessuten var det stadige bondeopprør. Verken keiseren eller byene fant at de kunne støtte seg til fyrstene, og de var for svake til å stå alene. Derfor var de nødt til å støtte seg til hverandre, og fornye den Schwabiske ligaen.
Den Bayerske krigen i 1504.
Den bayerske krigen begynte som en krig om arven etter hertug Georg av Bayern-Landshut. Etter gammel skikk skulle arven gå til avdødes søskenbarn hertug Albrecht IV av Bayern-München, men avdøde hadde testamentert arven til sin datter Elizabeth og hennes mann Pfalzgreven Rupert, sønn av kurfyrsten i Pfalz, Filip. Den krig som fulgte utviklet seg til en sørtysk krig. Maximilian søkte å være fredsmekler, men han krevde selv en stor del av arven. Den bayerske krigen ble like vellykket for Maximilian som den Schwabiske krigen hadde vært mislykket.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: Thomas A. Brady, jr: Turning Swiss. Cities and Empire, 1450-1550.