Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Mack Walkers bok: "German Home Towns. Community, State and General Estate 1648-1871."
Tyskland var delt opp i svært mange selvstendige politiske enheter. Som vi har vært inne på i kapitlene om riksbyene og om de frie kommunene og om riksbyen Memmingen, oppnådde mange byer autonomi tilbake i middelalderen. Denne utviklinga av byenes autonomi skal vi nå følge videre fra Trettiårskrigen og ut den perioden som dette historiearbeidet omhandler (1500-1800).
"Heimbyene" var små og mellomstore byer med fra mindre enn tusen og opp til ti - femten tusen innbyggere. De få store byene som Imperiet fikk i vår periode, som Wien, Berlin, Hamburg og Køln, utviklet et annet styresett enn heimbyene. De byene som var så store at det var umulig for innbyggerene å kjenne hverandre ble gjerne styrt av et patrisiat som bestod av et mindre antall familier. Heimbyene var de byene der innbyggertallet var så lite at alle kjente alle. Disse byene fortsatte etter Trettiårskrigen å være styrt av forsamlinger valgt av og blant de som hadde borgerskap i byen.
Det samlede innbyggertallet i de 4.000 tyske byene som hadde den størrelsen at de kan kalles for "heimbyer" var på sju millioner i år 1800, og dette var omkring en fjerdedel av det samlede folketallet i Tyskland. Sju prosent av befolkninga levde i de store byene, og resten på landsbygda.
Den tyske geografen Riehl introduserte begrepet "de individualiserte landene" om det midtre Tyskland, fra Westfalen i nord til Donau i sør, og fra Rhinen i vest til øvre Saksen i øst, i motsetning til "de sentraliserte landene" i Preussen, Østerrike og kurfyrstedømmet Bayer. I "de sentraliserte landene" fant man et åpent landskap med store byer, mens "de individualiserte landene" var dekket av mange små og mellomstore byer. Vel finnes det viktige unntak som de mange småbyene i Bayern og de store byene i de individualiserte landene langs Rhinen. Småbyene i de individualiserte landene levde beskyttet av Imperiet, og som Imperiet var de preget av særegenheter, partikularisme og mangel på standardisering. I disse småbyene hadde befolkninga også en svært sterk lokalpatriotisme og engasjement i og innflytelse på lokale saker, på godt og ondt.
Justus Möser skrev Osnabrücks historie mens Osnabrück forsatt var en av de autonome byene i de individualiserte landene. Han skriver om det sterke fellesskapet i byen. I hans beskrivelse har "Eigentum" ei sentral stilling. "Eigentum" er eiendom. Hos Möser er eiendommen sosiale kvaliteter som gir rett til medlemsskap i byen. Medlemsskapet var ingen selvfølge. Byen bestemte selv hvem som skulle få bo og arbeide i byen. Denne "eiendommen" ble opprettholdt av byfellesskapet ved dets anerkjennelse av de sosiale kvalitetene som ga medlemsskap i byen. Folk som ikke tilhørte byfellesskapet ble betraktet med mistenksomhet.
Imperiet var en konservativ institusjon som beskyttet den rådende tilstand. Det beskyttet også heimbyenes autonomi i "de individualiserte landene". Heimbyenes situasjon var naturligvis i 1650 en annen enn den hadde vært 150 og 200 år tidligere. De var nå underlegne i forhold til fyrstene, og utover syttenhundretallet tilpasset de seg denne forsvarsposisjonen. Men maktbalansen i Imperiet, og Imperiet selv ved keiseren og domstolene, og Westfalerfreden og dens garantister, garanterte heimbyens autonomi og status quo i Imperiet. Heimbyene ble også sikret mot at utenforstående trengte inn i deres affærer, og de kunne derfor fritt utvikle sine særegenheter og merkverdigheter. Intervensjon utenfra forekom bare når det oppstod indre strider i heimbyene som heimbyene selv ikke var i stand til å ordne opp i.
Riksbyene, Reichsstädte, var direkte underlagt keiserens og Imperiets beskyttelse og jurisdiksjon, og hadde ingen andre fyrster over seg. Men også de territorielle byene, Landsstädte, byer som var underlagt fyrstene, hadde ofte stor indre frihet. Westfaleravtalen hadde nevnt 51 byer som riksbyer. Men det var hundrevis av byer som hadde privilegier som ga dem mer eller mindre beskyttelse mot inngrep fra lokale fyrster. Disse privilegiene ble beskyttet ikke bare av byene selv, men også av domstolene og av nabostater som grep inn på byenes side dersom en fyrste søkte å øke sin makt ved å gripe inn i byene for å sikre seg et fastere grep om dem.
Rundt 1750 var det 176 samfunn bare i Bayern som hadde spesielle privilegier og rettigheter - Träger von Hoheitsrechten und besondere Gerichtsrechten - og dette var etablerte lokale rettigheter og praksiser som ikke var gitt av kurfyrsten, men likevel anerkjent av kurfyrsten.
De byene som på seksten og syttenhundretallet hadde minst indre selvstyre var de gamle brandenburgske og prøyssiske byene. En grunn til dette var at de fleste av disse byene i utgangspunktet, da det brandenburgske fyrstehuset Hohenzollern begynte å ekspandere sin makt internt, hadde vært svake og lite utviklet, og derfor lite i stand til å motstå Hohenzollernes dominans. En annen grunn var at Preussen hadde invitert tusenvis av utenlandske handverkere, og andre, til Preussen. For å få dem integrert i samfunnet hadde de prøyssiske myndighetene vært nødt til å skaffe seg kontroll over byene. En tredje grunn var at de prøyssiske og brandenburgske byene var mer eksportorienterte enn de vestligere heimbyene, og fyrstene var interessert i å utvikle eksportnæringene, og grep inn i byene for å bidra til dette. Dessuten gjorde denne eksportrettetheten de prøyssiske byene mindre selvtilstrekkelige enn de vestligere heimbyene som bare produserte for det lokale markedet.
Da Preussen i 1740 ble stilt overfor de sterkere byene i Schlesien, og senere i Westfalen, ved Rhinen og i Franken, greide ikke engang det prøyssiske statsapparatet å undertvinge disse byene. Og i 1850 fikk de prøyssiske byene stort indre selvstyre, i likhet med det selvstyret andre tyske byer alltid hadde hatt.
Heimbyenes næringsliv var basert på handverksproduksjon for et lokalt marked. Teknisk holdt dette handverket et alminnelig høgt europeisk nivå. Næringslivet og bedriftene var i liten skala, men hverken teknisk eller økonomisk var de tilbakestående på noen annen måte. Da industrialiseringa av Tyskland begynte hadde allerede Tyskland en svært stor teknisk kompetent arbeidsstokk. En grunn til at virksomhetene var i så liten skala var alle de indre tollmurere i Tyskland. En annen grunn var laugsvesenet som begrenset hvor mange lærlinger og svenner hver handverksmester kunne ha.
Heimbyene var forskjellige fra både landsbygda med sine landsbyer og de store byene. På landsbygda hadde selvstyret blitt redusert og den lokale eliten og adelen dominerte, og det samme var tilfellet i de store byene, i det minste var folk flest blitt utestengt fra muligheten til å gjøre sin stemme hørt i styret av samfunnet de tilhørte utenom i heimbyene.
Der en lokal elite, et patrisiat, styrte byen måtte de ha tilgang til et overklassemiljø som var stort nok til at patrisiatet med ektefeller kunne rekrutteres fra dette miljøet, og de måtte også ha et økonomisk fundament som gjorde dem uavhengige av lokalt press. Walker skriver at dette er en beskrivelse som viser de faktiske forhold i de store byene som var styrt av patrisiatet. I siste del av syttenhundretallet var tre fjerdedeler av riksbyene med mer enn 15.000 innbyggere styrt av et legalt anerkjent patrisiat, mens tre fjerdedeler av riksbyene med mindre enn 15.000 innbyggere ikke var styrt av et patrisiat. Den gjennomsnittlige patrisiatstyrte byen hadde 12.000 innbyggere, mens gjennomsnittet for de mer demokratiske byene var 6.000 innbyggere (medianverdier). I de store byene var det også store grupper av mennesker som ikke hadde borgerskap i byene. Det var få av disse i heimbyene fordi heimbyene ikke ville tolerere denne gruppa mennesker. Disse gruppene bestod for det meste av mennesker som var ufaglærte og fattige. Men det fantes også rike mennesker blant dem, og de intellektuelle, som det etterhvert ble en del av i Tyskland, havnet ofte i denne gruppa, siden de gikk inn i yrker som ikke kvalifiserte for borgerskap i heimbyene.
Det var etterhvert blitt mindre å samarbeide om på landsbygda. I heimbyene levde folk av å arbeide for hverandre og å handle med hverandre, og de var derfor i stadig kontakt med hverandre og opptatt av hverandre, og husholdsoverhodene deltok også i byens styre. Undersøkelser viser at den innfødte befolkningas tilknytning til heimbyene ser ut til å ha vært sterkere enn til de store byene og til landsbyene. I hvert fall forlot en klart mindre andel av de som var født i heimbyene disse byene enn tilsvarende for landsbygda, landsbyene og de store byene. Heimbyene skiller seg ut som en egen kategori, og er ikke et mellomtilfelle eller mellomstadium mellom landsbyene og de store byene.
Tweet
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Mack Walkers bok: "German Home Towns. Community, State and General Estate 1648-1871."