Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet handler om forholdet mellom de sørtyske byene, fyrstene og keiseren i tida fram til reformasjonen. Og om reformasjonens virkning på forholdet mellom byene og keiseren. Kapitlet bygger på boka "Turning Swiss. Cities and Empire 1450-1550," av Thomas A. Brady jr.
Men senere satte Maximilian alt han hadde vunnet i den bayerske krigen over styr i de italienske krigene. Likevel bestod det meste av det tyske alliansesystemet til Maximilian. Kort etter at Maximilian var død vant alliansesystemet hans i 1519 en stor seier over Württemberg.
Det var byene, spesielt Fuggerne i Augsburg, som skaffet Maximilian de pengene som han trengte. Likevel var ikke Maximilian glad i frie byer. Da Maximilian døde skyldte han Fuggerne minst 1,3 millioner floriner. Og han hadde også stor gjeld i alle andre byer der han fikk låne penger. Maximilian stod på vennskapelig fot med mange av borgerne i de store byene. Men han var ingen pålitelig mann.
I 1518 hadde Maximilian lite igjen. Han hadde satt det meste over styr. For å få sterkere kontroll over sine østerrikske land planla han å innføre et mer sentralisert styre der. Han begynte å forberede å gjøre Østerrike om til et arvelig kongedømme, der det yngre barnebarnet Ferdinand skulle overta som konge, men planen strandet på motstand fra hovedarvingen Karl. Derfor prøvde Maximilian å oppnå sentralisering på en annen måte. I 1518 kalte Maximilian sammen en Generallanddag i Innsbruck. Han ønsket tilslutning til en plan for sentralisering som skulle medføre bedre finanser. Dette skulle være bare første steg på veien mot å opprette et mer sentralisert styre i Imperiet. To ganger tidligere hadde Maximilians planer for dette blitt avslått av Riksdagen, i 1500 for planen om et Reichsregiment (regjeringsråd) og i 1502 for planen om et Hofrat.
Maximilian lovte de østerrikske stendene at han ikke ville starte noen ny krig uten deres samtykke. Og videre foreslo han for Generallanddagen et nærmere forhold mellom Østerrike og Imperiet, eller de delene av Imperiet som grenset mot Østerrike. Dette var en utvidet versjon av den Schwabiske liga. Dette organet skulle både ha egen finansmyndighet og domstol. Men i januar 1519 døde Maximilian, og dermed stoppet arbeidet med en sentralisert administrasjon for Østerrike og andre deler av Imperiet opp. I 1527 foretok Ferdinand ei sentralisering av styret av Østerrike og opprettet den første sentraladministrasjonen for landet, men den gjaldt bare for Østerrike, og siktet ikke mot å integrere Østerrike og Imperiet. I 1518 ble det siste forslaget fra Maximilian til Riksdagen om et mer sentralisert styresett avslått av fyrstene.
Maximilians plan for et sentralisert styresett bygde på det systemet som han etablerte i Sør-Tyskland. Etter 1510 kom svært urolige år i det sørvestlige Tyskland. Det var opprør både i byene og på landsbygda. Den Schwabiske ligaen ble fornyet i 1512.
Da Maximilian døde i januar 1519 ville fyrst Ulrich av Württemberg, som var et av den tids fyrstelige uhyrer, plukke den Schwabiske ligaens medlemsbyer, en etter en. Han var en grusom voldsmann som i 1511 hadde giftet seg med Sabina, hertug Wilhelm av Bayerns søster. Han mishandlet henne så voldsomt at det førte til dødelig fiendskap mellom Württemberg og Bayern.
Hertug Ulrich hadde et fiendtlig forhold til mange av sine naboer. Spesielt var han farlig for de frie byene, som han ønsket å underlegge seg. Siden fyrstene i nabofyrstedømmene var fiendtlige innstilt overfor Sveits hadde hertug Ulrich et godt forhold til Sveits, siden de hadde felles fiender.
Da hertug Ulrich hørte at Maximilian var død angrep han den lille byen Reutlingen. Deretter begynte han å gjøre seg og sin hær klar til angrep på den frie byen Esslingen. Men både Esslingen og Reutlingen, og kanskje også mange andre byer, ble reddet av den Schwabiske ligaen. Hertug Ulrich rømte til Sveits.
Etter at Maximilian var død gikk den Schwabiske ligaen for fullt inn for at hans barnebarn Karl, som var bli konge av Spania, skulle velges som ny keiser. Og med hæren beskyttet ligaen keiservalget. De urbane oligarkiene foretrakk sin forbindelse med keiseren framfor Riksdagen og framfor fyrstene og framfor Sveits.
Keiser Karl V var også konge over Spania. Du kan lese ganske inngående om hans spanske politikk og også om Karls utenrikspolitikk i kapitler som jeg har skrevet.
Da Karl landet i Ghent 6. juni 1520 var utsendinger fra Nürnberg, Augsburg, Worms, Speyer og Strasbourg der og ønsket ham velkommen. De ville at han skulle fornye den Schwabiske ligaen og beskytte handelen deres mot adelen og fyrstene og Riksdagen.
Württemberg skulle etter reglene for den Schwabiske ligaen deles mellom de som hadde deltatt i erobringa av fyrstedømmet. Men Württemberg hadde stor gjeld, og den eller de som overtok Württemberg måtte også overta denne store gjelda. Derfor var interessen for å overta Württemberg heller liten, og Württemberg tilfalt til slutt keiseren. Oppgaven ble å opprette et østerriksk styresett i Württemberg og å integrere Württemberg i Østerrike, og å fornye den Schwabiske ligaen. Württemberg fikk stenderforsamlinger og komiteer som tok seg av saker og ting. Representanter fra Württemberg deltok i Tyrols Landdag.
Maximilians ønske om å opprette et sentralisert styresett var ikke forlatt. I 1520 ble det arbeidet med en plan for dette, som hadde likhet med Maximilians plan der støttepunktene for det sentraliserte styresettet skulle være Østerrike og de frie byene gjennom den Schwabiske ligaen. Det ble ikke forsøkt å sette planen ut i livet siden tyrkernes angrep som begynte i 1520 krevde for mye oppmerksomhet. Den Schwabiske ligaen fortsatte likevel å arbeide og å utvikle seg.
Karl V styre begynte med den vellykkede behandlinga av Württemberg. Fram til de langvarige krigene mot tyrkerne og Frankrike var Sør-Tyskland viktig for keiser Karl V. Men deretter kom de tyske affærene til å gli i bakgrunnen. De tyske Fuggerne ble alltid av sentral betydning for Karl V, siden de på en måte ofte både var bank og finansministerium for ham.
Den begivenhet som fant sted under Riksdagen i Worms i 1521 og som ettertida husker best er møtet mellom keiser Karl V og Martin Luther. Men det skjedde flere ting der. Fyrstene skjerpet en allerede aggressiv politikk overfor byene og deres handelsmenn.
Begrepet "monopol" ble brukt om markedsmanipulasjoner og markedskontroll utøvd av store firma. Begrepet ble ikke brukt om markedskontroll utøvd av laugene. Monopol ble sett på skadelig for det felles beste. Pengeøkonomien undergravde den gamle føydale orden og konkurrerte med den. Derfor var mange fyrster og adelsmenn motstandere av at pengeøkonomien ble dominerende i en del forhold, og spesielt var de motstandere av de som kommanderte pengeøkonomien. Også vanlige folk i byene var ofte motstandere av byenes kakser. Mange predikanter prekte mot pengeveldet. Det var mye diskutert og det var stor oppmerksomhet om saken. I Basel ble alle store firma oppløst da laugene overtok styret av byene i 1515. Kritikerne ville avskaffe alle store firma med unntak for de som drev gruvene.
I Riksdagen i Køln i 1512 hadde en antimonopol lov blitt vedtatt. I følge den skulle monopolforetak oppløses og deres eiendeler konfiskeres. Da Karl ble valgt til keiser i Frankfurt 28. juni 1519 måtte han love å handheve monopolloven fra 1512. Antimonopolloven ble brukt i propagandaen til en del fyrster som førte en langvarig kampanje mot byene og de store handelshusene. Grunnene til at den sterke og utstrakte motstanden mot store firma ikke førte til praktiske handlinger mot dem skyldes trolig at mektige fyrster brukte disse store firmaene og var deres partnere i gruvedrift.
Fyrstene ville at byene skulle betale så mye som mulig av Imperiets utgifter. Riksdagen i Worms ville øke byenes andel av Rikets skatter enda mer. Under Maximilian hadde byene betalt 25% av Imperiets skatt, og Riksdagen i Worms ville øke dette til 30%. Under behandlinga av skatteforslagene hadde byene rett til å uttale seg, men avgjørelsesmyndigheten lå hos fyrstene, siden de dominerte Riksdagen.
Når det gjelder saker som byene ville ha noe gjort med, som å innlede kamp mot røverbaronene, var ikke Riksdagen interessert i å foreta seg noe som helst. Men i løpet av våren 1523 fikk byene den Schwabiske liga til å foreta et tokt i Franken for å fjerne de verste adelsmennene der. Det var adelsmenn som bodde i borger og slott, og som levde av å røve og å plyndre. Bare i løpet av vårkampanjen i 1523 i Franken ble tjuetre adelige røverreir revet. Den verste røveren var Thomas von Abstberg.
Byene gjenopplivet byenes riksdag, som var et forum for samarbeid mellom byene. Da den møttes i 1522 var det fjorten år siden den forrige gang møtte. Men fra 1522 til 1525 møtte byenes riksdag ti ganger, og oppmøtet var ofte bedre enn i Riksdagen. Saker som ble diskutert og arbeidet med var saker som skulle opp i Riksdagen eller allerede hadde vært der, og forstyrrelser av landefreden og trusler mot enkelt byer og det religiøse spørsmålet.
Byenes riksdag besluttet i 1523 å sende en delegasjon til Karl V i Spania for å prøve å få støtte for sitt syn på skattespørsmålene.
Byene fikk i større eller mindre grad medhold på fire av de seks punktene. Keiseren kunne ikke gi byenes stemmerett i Riksdagen. Og skattene som gikk for å drive krigen mot tyrkerne var helt nødvendige. Men omsetningsavgifta ville bli avskaffet. Byene fikk to dommere i Imperiets domstol.
Byenes delegater foreslo da at valget av en ny "romersk konge" burde foretas snart (den "romerske" kongen var keiserens kronprins), og han kunne overta det regjerende rådets oppgaver. Det regjerende rådet var et organ for Riksdagen og kontrollert av fyrstene. Den måten dette rådet og domstolen ble valgt på førte til at disse organene ble dominert av fyrstene, og dette var skadelig både for Imperiet og for keiseren.
Her foreslo byene en annen styreskikk for Imperiet. Byene snakket ikke lenger om sine enkelte klagemål, men om en ny orden for Imperiet, der fyrstenes makt skulle reduseres. Det ble også antydet at omsetningsavgifta ikke tjente keiseren og Imperiet siden den ble disponert av organ som var dominert av fyrstene. Omsetningsavgifta styrket derfor fyrstene, som var motstandere av keiseren på mange punkter.
Keiserens representant ville at byene skulle framsi hva de ville bidra med dersom keiseren avskaffet det regjerende rådet og omsetningsavgifta. Byenes delegater svarte at dette kunne de ikke svare på, siden de ikke hadde fått noen myndighet til å uttale seg om dette.
Byene fikk høre at keiseren selv var motstander både av det regjerende rådet og av den nye omsetningsavgifta, som skulle finansiere det regjerende rådet, og at keiseren hadde den største tiltro til byene, langt større enn til fyrstene og til geistligheten.
Byene fikk vite at ikke alle keiserens rådgivere var enige i at det regjerende rådet og omsetningsavgifta var uheldig. De fikk også vite at det mest presserende for keiseren akkurat nå var å finansiere krigen mot tyrkerne, og til dette trengte han alle de penger som kunne skaffes.
Man hadde altså diskutert muligheten for et direkte styre i Imperiet av keiseren støttet av byene, og hvilke bidrag byene kunne gi til dette.
Og på avreisedagen til byenes delegater ble de lovet direkte styre i Imperiet av keiseren dersom byene kunne bidra med å finansiere dette styret. Og byene fikk vite at paven hadde klaget til keiseren over at både Augsburg, Nürnberg og Strasbourg var i ferd med å slutte seg til Luthers forførerske, falske og kjetterske doktriner, og viste forakt både for pavens og Imperiets forordninger ved å la Luthers skrifter ble solgt i steden for å bli brent. Karl ville ta saken opp med Riksdagen.
Karl hadde allerede tatt skritt mot et sterkere habsburgsk nærvær i riket ved å utnevne broren Ferdinand til visekonge, og styrket ham ved 28. april i 1521 å utnevne ham til arving av de østerrikske landene. Og i 1522 ble Ferdinand utnevnt til keiserens vikar både i Østerrike og i Imperiet. Ferdinand hadde trolig blitt en bedre keiser enn Karl. Ikke bare var Ferdinand bedre utdannet, men han viste også både bedre skjønn og mer innsikt og handlekraft enn broren Karl. Ferdinand var også en avbalansert person uten svakheter, og med sterk og god dømmekraft. Han hadde evner og egenskaper til å kunne ha blitt en av de aller beste keisere Imperiet noen gang hadde hatt. Men han fikk ikke frie hender, og ble bundet opp av krigen mot tyrkerne.
Keiser Karl V hadde stor evne til å gjøre enkelte ting halvveis. Istedenfor å legge ned det regjerende rådet prøvde Karl å reformere det. Karl hadde lovet å fjerne omsetningsavgifta, og det løftet holdt han. Ved Riksdagen i Nürnberg i 1524 ble den avgifta lagt død, og keiseren og Riksdagen ble enige om til gjengjeld sammen å dekke det regjerende rådets utgifter. Keiseren holdt også løftet om ikke å la drøftelsene om monopollovgivning føre til tiltak som skadet byenes handel, og ga de bestemmelser som var nødvendige for å holde sitt løfte. Karl kunne her ha gjort dette på ulike måter, siden det fantes ulike forslag. Han valgte å gjøre det på den måten som tjente de store firmaene best, og det er grunn til å tro at hans nære forbindelse med Fuggerne har vært av betydning for det alternativet som ble valgt. Men også mange byer hadde gått inn for at monopolfirma som Fuggerne skulle holdes i sjakk eller helst oppløses. Derfor var bare Augsburg fornøyd med den måten som monopolspørsmålet ble løst på. De fleste byene hadde ønsket fri handel med bestemmelser som forhindret monopoldannelser. Det fikk de ikke, og det førte til forbitrelse blant dem. (Jeg har skrevet om Fuggernes konflikt med Hansaen i et annet kapittel.) Som helhet sett oppfylte likevel Karl de løftene han hadde gitt til byenes delegasjon på en imponerende måte. Den viktigste grunnen til at resultatet fra møtet som byenes delegasjon hadde med keiser Karl V i Spania ikke ble en ny og sterk allianse mellom keiseren og byene, var reformasjonen og den måten som den ble behandlet på.
"Riksbyene og Reformasjonen" og "Reformasjonen i Memmingen.") Fra byene spredte reformasjonens ideer seg. Der ble den forvandlet fra en provinsiell sak til en mektig tysk bevegelse. Senere kom fyrstenes reformasjon, som ga den tyske protestantismen dens historiske skikkelse.
Keiser Karl V tok i 1524 opp en hard politikk i det religiøse spørsmålet, og la stort press på byenes regjeringer. I byene var det sterke grupper som ville ha reformasjonen gjennomført. De kalte seg for "evangeliske" og ville ha det rene evangeliet, uten tilføyelser av mennesker, forkynt. I 1524 var disse bevegelsene blitt så sterke at det var umulig for byenes styrer å handheve forbudene mot Luthers lære.
Siden keiseren ikke var i stand til å anerkjenne reformasjonen, og å akseptere at Imperiet hadde flere ulike kirkesamfunn, gikk alliansen med byene i oppløsning. Byene hadde ikke forsøkt å handheve ediktet fra Riksdagen i Worms i 1521, som forbød trykking og spredning av Luthers skrifter, med stor energi. Tvertimot hadde trykkeriene mangfoldiggjort Luthers skrifter i en skala som ingen annen forfatter hadde opplevd, og Luther svarte med å trykke trykkekunsten til sitt hjerte.
Reformasjonen begynte som en diskusjon innenfor geistligheten. De evangeliske predikantene var ofte godt utdannede menn. De tok opp alle presserende spørsmål, som det lokale selvstyret og tienden og ågervirksomhet og geistlighetens disiplin, og satte disse spørsmålene i sammenheng med evangeliet og forkynnelsen av det. De gjorde dermed evangeliet aktuelt for alle sammenhenger. Den oppslutning som den nye forkynnelsen oppnådde ødela det gamle partnerskapet mellom byene og keiseren.
Den tyske geistligheten hadde stor frihet siden maktkampen mellom keiser og pave hadde endt med at den tyske katolske kirka styrte seg selv, og geistligheten hadde immunitet og egne domstoler. Den friheten ble misbrukt og førte til lite disiplin blant geistligheten, og også til at det ikke var lett å gripe inn mot de evangeliske predikantene siden de opererte innenfor den etablerte kirka fram til det oppstod brudd med den. Også de evangeliske predikantene var beskyttet av kirkas frihet og privilegier.
Siden jeg allerede har skrevet noen kapitler både om reformasjonen i byene og om reformasjonen og Bondekrigen, og skal skrive et kapittel om Martin Luther, vil jeg ikke gå dypt inn på reformasjonen her, men viser til disse nevnte kapitlene. Dessuten er ikke temaet for dette kapitlet reformasjonen.
Reformasjonen spredte seg de første sju årene etter 1517 uten å møte noen resolutt motstand. Da Riksdagen i Nürnberg åpnet 14. januar i 1524 var saksordene satt opp for erkehertug Ferdinand av det regjerende rådet. Og de viktigste sakene var omorganisering og finansiering av det regjerende rådet og domstolen. Men Jean Hannart hadde kommet fra Spania med hemmelige instruksjoner fra keiser Karl om å ta opp Luther affæren og å kreve at læresetningene til Luther måtte undertrykkes. Karl ville ha ediktet fra Worms bekreftet av Riksdagen. Karl krevde at alle styresmakter måtte forsikre seg om at deres undersåtter ikke levde etter Luthers lære. Riksdagen sa seg villig til å følge opp kravet fra Karl så langt undersåttene tålte det uten å gjøre motstand eller gå til opprør.
Byene protesterte samstemmig mot at ediktet fra Worms skulle handheves, og alle byenes representanter nektet å undertegne Riksdagens vedtak. Byene skrev angående vedtaket til Riksdagen:
fordi nå tørster den vanlige mann overalt etter Guds ord og evangeliet, som .... i det siste har spredt seg mye videre enn før .... Om vi aksepterer eller tillater noen som helst barriere mot at evangeliet blir spredt kan ikke de ærverdige frie riksbyene gjennomføre en sånn lov, men det vil utvilsomt føre til store forstyrrelser, opprør, mord, blodsutgytelser, ja, total ruin og alle slag ondskap ..... De ærverdige frie riksbyene, som vil bli hardest skadet av disse voldsomhetene, må forhindre dem og beskytte seg selv og sine innbyggere mot slik skade og ruin.
Byene tok formelt ikke parti hverken for eller mot protestantismen, men de motsatte seg at den skulle undertrykkes. I byenes hus i Riksdagen ble det religiøse spørsmålet behandlet, og det ser ut til at Nürnberg og Strasbourg var de mest aktive byene. Strasbourg gikk inn for at et eget konsil skulle avholdes for å drøfte det religiøse spørsmålet, mens Nürnberg ville at man ikke skulle foreta seg noe, men la utviklinga uforstyrret gå sin gang. Det ville tjene evangeliet og utbredelsen av det best. Et konsil kunne komme til å gå mot byene. Strasbourg sitt forslag kom til å samle byenes representanter, både katolske og protestanter.
Da byenes riksdag møttes i Speyer i midten av juli i 1524 var det religiøse spørsmålet blitt det viktigste på dagsordenen. Nürnberg gikk inn for at byene skulle be keiseren om en mildere lov, og hver for seg forberede saken til neste Riksdag. Strasbourg gikk inn for at byene skulle stå sammen og kontrollere predikantene og bare tillate at evangeliet ble forkynt uten noen provokasjoner i noen retning. Og keiseren må få vite at det er umulig å handheve ediktet fra Worms. Strasbourg og Ulm gikk også inn for å danne en militær organisasjon for byene, men fikk ikke støtte for dette forslaget.
Byene ble enige om følgende uttalelse til keiseren:
"De ærverdige frie riksbyene ... har alltid vist all mulig lydighet til keiserne og kongene .... likevel er dette ediktet utformet slik at mange av dem ikke kan handheve det uten å skape alvorlige opptøyer, ødeleggelse av lov og orden, og oppløsning av forholdet mellom regimene og det vanlige folket og mellom geistligheten og lekfolket. Dette vil føre til mord og blodsutgytelser, og de ærverdige frie riksbyene vil derved ble fremmedgjort for Hans Keiserlige Majestet, og det Hellige Romerske Imperiet vil gå mot sikker ruin."
Da disse linjene ble skrevet hadde allerede opprøret i Schwarzwald begynt. Riksdagens vedtak om å utsette det religiøse spørsmålet til behandling hos et konsil ga en viss legalitet til det forhold at byene lot protestantismen overta i stadig større grad, på tross av ediktet fra Worms.
Da Ferdinand kom til Østerrike i 1522 sydet landet av opprør. Ferdinands menn møtte væpnet motstand i Tyrol, mens det var forsamlinger i Nedre Østerrike som krevde alle adelsmenns død. Det var et alminnelig ønske blant folk om å leve etter de kommunale prinsippene som folk levde etter i landsbyene og i de forskjellige distriktene. Ferdinand prøvde å overbevise Karl om at han (Ferdinand) måtte kåres som romersk konge (og dermed som tronfølger) for å bli akseptert som hersker over Østerrike.
Det Karl fikk vite fikk ham til å se de sørtyske byene som fontener av kjetteri. De hadde vendt seg fra å være hans beste støttespillere i 1523 til å bli oppkommer av et kjetteri som undergravde kirka og habsburgernes legitimitet som herskere. Hvilket instrument kunne Karl bruke for å få byene på linje? Riksdagen hadde vedtatt å sende det religiøse spørsmålet til et konsil, og gjorde derfor ikke mer foreløpig. Det regjerende rådet var på flyttefot, og i den Schwabiske ligaen stod byene så sterkt at den var tvilsom som maktmiddel brukt mot byene.
I 1524 ble en ny militær liga opprettet for å forsvare og handheve ediktet fra Worms. Medlemmer var tolv biskoper og hertugene av Bayern og erkehertug Ferdinand av Østerrike. Ligaen ble kalt for "Regensburg pakten". Ligaen ble skadelidende av et motsetningsforhold som oppstod mellom habsburgerne og hertugene av Bayern året etter at den var stiftet. Men før det hadde den greid å underkue noen små schwabiske byer. Regensburg pakten førte hertug Wilhelm av Bayern fram som en leder for den katolske saken, til forkleinelse for habsburgerne.
I september 1524 kom det beskjed fra Karl i Spania om at det konsilet som Riksdagen hadde vedtatt å holde for å drøfte det religiøse spørsmålet ikke ville bli avviklet, og at den eneste gyldige loven om hvordan man forholdt seg til protestantismen var ediktet fra Worms. Dermed var et partnerskap mellom keiseren og byene blitt umulig. Denne beskjeden kom mens protestantismen hadde stor framgang, og mens Bondekrigen var under utvikling.
Lederne for byene ble tvunget til å forsvare protestantismen. Fram til nå hadde de formelt stilt seg nøytrale og nøyd seg med å ta avstand fra at den skulle undertrykkes. En byenes evangeliske front begynte å bli utviklet. Den eneste av de større byene som ikke gikk mot å handheve ediktet fra Worms var Frankfurt. I desember 1524 ble en ny byenes riksdag avholdt i Ulm. Den vedtok som svar på Karls ordre at ediktet fra Worms måtte motarbeides med alle midler og på alle måter, og at også Karls siste ordre fra Spania måtte motarbeides. Det første som måtte gjøres var at man skrev til Karl for å prøve å få ham til å forstå at det var umulig å handheve ediktet fra Worms, siden det ville føre til opprør. I brevet distanserte byene seg fra Luther, og la vekt på at det eneste de søkte var sin sjels frelse og Guds ære. Men det var ikke mulig å komme med forbud mot forkynnelsen. Byenes riksdag arbeidet også med et felles forsvar og støtte for de byene som var saksøkt og forfulgt av biskopene.
Dette var hektiske tider. Noe av presset på Karl og Imperiet lettet da de vant slaget ved Pavia i Italia i 1525 og tok kongen av Frankrike til fange. Men kort tid etter, i 1526, angrep tyrkerne på nytt Ungarn. Kong Ludwig II av Ungarn var gift med søster til keiser Karl V og Ferdinand. Ludwig II hadde ikke forberedt noe forsvar mot angrepet, og hadde ikke noe å stille opp mot angrepet. Ferdinand var arving etter kong Ludwig II av Ungarn. Med i arven var både Ungarn og Böhmen. Men Ungarn måtte først erobres tilbake. Dette dro Ferdinands oppmerksomhet bort fra Imperiet, på samme måte som Spania dro Karls oppmerksomhet bort fra de tyske landene.
Likevel, selv om keiserene kunne ha nok å gjøre andre steder, ville han gjøre opp med kjetteriet i Tyskland. Bondekrigen 1524-26 reduserte byenes innflytelse i den Schwabiske ligaen. Markgreve Casimir sa for eksempel at opprøret hadde sin rot i byene. Denne forestillinga har vært ganske utbredt. I byene sympatiserte den fattigere delen av befolkninga med opprørerne. De Ferdinand først ba ligaen om å stille tropper for å slå ned opprøret var ligaen i første omgang lite villig til dette. Først da uhyret fra Württemberg, hertug Ulrich, ville benytte oppstanden til å vinne Württemberg tilbake ved hjelp av sveitsiske soldater, stilte ligaen opp. Men de sveitsiske soldatene forlot Ulrich, og ligaen brukte de troppestyrkene som var samlet mot opprørerne.
Byene i Øvre Schwaben prøvde å opptre som meklere mellom opprørerne på den ene siden og fyrstene og ligaen på den andre siden. Etterpå prøvde fyrstene i ligaen å hevne seg på de byene som ikke fullt og helt hadde gått inn for å bekjempe opprørerne. Men Nürnberg prøvde å beskytte de mindre byene som hadde prøvd seg som meklere.
Østerrike og erkehertug Ferdinand og keiser Karl var så opptatt med krigene mot tyrkerne og Frankrike at de deltok i svært liten grad i denne interne situasjonen i Tyskland.
Etter Bondekrigen dominerte fyrstene også den Schwabiske ligaen. I utgangspunktet og gjennom lang tid hadde ligaen vært et samarbeidsorgan for byene og keiseren. Det var nå forandret. Men de schwabiske byene hadde ikke noe alternativ til ligaen.
I Alsace var situasjonen en annen. Strasbourg innledet et samarbeid med Basel, Bern og Zürich, som førte fram til en "kristen føderasjon" (christliches Burgrecht) i 1527. Strasbourg hadde også tatt på seg å være mekler mellom opprørerne og fyrstene i regionen, med betydelig hell.
Etter Bondekrigen var det nære samarbeidet mellom de sørtyske byene slutt, selv om byene prøvde å gjenoppvekke det. Det fantes blant annet ikke noen organisasjon eller noe forum det kunne foregå i, siden byenes riksdag mistet mye av sin prestisje og ikke var i stand til å komme fram til samlende løsninger, selv om den enda hadde møter. De store byene var også uvillige til å samarbeide med de mindre byene, i det de så de mindre byene som en byrde. Avstanden mellom byene gjorde militært samarbeid vanskelig, siden det mellom byene var fyrstelige territorier som kunne være fiendtlige og som gjorde det vanskelig for militær hjelp å nå fram.
Karl V var mer interessert i å bekjempe reformasjonen enn i å samarbeide med byene, og kom til å betrakte dem som en pengebinge, og for å få tilgang til denne pengebingen holdt det for Karl å ha god kontakt med de oligarkene som kontrollerte pengestrømmene, som Fuggerne. Ferdinand var for opptatt av krigen mot tyrkerne, og hadde også for få og små fullmakter og var for skeptisk overfor byene, til å utvikle et samarbeid med dem.
Byene var i drift. Den Schwabiske ligaen ga ikke lenger beskyttelse mot fyrstene, siden de dominerte den. De første årene etter Bondekrigen prøvde likevel byene å holde sammen, men etterhvert ble Tyskland delt etter religiøse skillelinjer, og byene kom til å gruppere seg etter disse ved at de fleste protestantiske byene sluttet seg til den Schmalkaldiske ligaen. De aller fleste byene ble kvalt og stagnerte. Den eneste byen som kom til å blomstre videre framover mot år 1800, uten på en eller annen måte å være knyttet til et fyrstehoff, var Hamburg med sin frie adgang til Nordsjøen.
Mer om hvordan det gikk med byene utover på 1500-tallet kan du blant andre steder finne i kapitlet om Fyrstene og reformasjonen."
Jeg har også flere andre kapitler om byene, for eksempel om Hansaen og et kapittel om byene i perioden 1650-1800 som heter "Heimbyene, laugene og staten."
Den samtidige Willibald Pirckheimer (1470-1530) bedømte situasjonen slik:
"Tidligere var de frie byene store både i antall og makt. Men i disse senere dager har de fleste av dem falt i hendene på tyranner og andre perverse regimer. Spesielt har de lidd på grunn av grådigheten og arrogansen til biskopene, denne altfortærende flammen, som de gamle keiserne, etter fyrstenes ødeleggende råd, ga kongelig makt i byene. Biskopene utnyttet denne posisjonen ved å sette alminnelige folk opp mot notabilitetene og fordrev de sistnevnte fra byene. Deretter undertrykket biskopene det vanlige folket, og ble herrer i byene.Selv om utallige byer falt på denne måten, ble like mange ruinert av dårlig styre. For de rike og mektige tvang med stadig press det vanlige folket til å gå til opprør, og så begynte folket å styre nesten alle steder, spesielt i de maritime byene, fra Riga i det fjerne nord (hvor de har tjue timer dagslys), ned til Nord-Tyskland - en enorm distanse!
Noen sørtyske byer styrer sine affærer riktig og rettferdig på egen hand, og derfor er de mektigere enn de nedertyske byene, selv om de ikke har noen shipping. Spesielt Augsburg har blitt utrolig rik gjennom det portugisiske monopolet. Ulm har ikke så mye privat rikdom som Augsburg, selv om Ulm har større offentlig rikdom og et større territorium. Et trinn lenger ned kommer Frankfurt am Main. Nürnberg hører naturligvis også til disse store byene. Disse fire byene er de eneste i Sør-Tyskland på denne siden av Rhinen som kan sies å ha virkelig makt. På den andre siden ligger Strasbourg som også er mektig. Metz i Lorraine erkjenner fortsatt sin status som riksby, og er mektigere enn alle frie byer utenom Nürnberg."
Machiavelli.
Nå varierte naturligvis den samtidige bedømmelse av byene. Machiavelli vurderte og verdsatte de tyske byene svært høgt. Machiavelli mente at grunnen til deres situasjon var så god var at de hadde greide å holde alle føydale herremenn borte. For de føydale herremennene var fiender av alle frie styreformer. Føydale herremenn er:
alle som uten å arbeide lever i luksus av avkastinga fra landeiendommer, uten å vie noen oppmerksomhet til drifta av dem eller noe annet yrke. Menn som dette er farlige i hver republikk og i hvert land, men mest skadelig av dem er de som styrer over borger og har undersåtter som lystrer dem.
Der det er mange herremenn er det umulig å opprette eller opprettholde en republikk. Den kan bare eksistere der det er stor likhet mellom folk. Men et kongedømme eksisterer best der det er stor ulikhet mellom folk.
De store og rike riksbyene lå mellom disse to posisjonene. Mange var styrt av mektige patrisiat, der man kan si at det fantes herremenn. De var derfor i en mellomstilling mellom monarkiet og republikken.
De mest utpregede egalitære republikkene fantes i Sveits, spesielt i de opprinnelige landsbygdskantonene. Også i Nederland fant byene sin vei til frihet gjennom først og fremst å satse på egen styrke, selv om dette skjedde ved et samarbeide med den adelige Orange familien. Men i tysk politikk var knapt noen adelsfamilie av denne typen synlig.
Kilde for dette kapitlet er: Thomas A. Brady, jr: Turning Swiss. Cities and Empire, 1450-1550.