Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Peter H. Wilsons bok "The Holy Roman Empire 1495-1806". Denne boka er ganske ny, i det den ble utgitt i 1999. Boka orienterer om status for forskningen på Imperiets historie, og gir ei oversikt over en del forskningsretninger og litteratur som er produsert ut fra forskjellige ståsted og problemstillinger. Dette kapitlet er blant annet et oversiktskapittel, og gir dermed ei kortfattet oversikt over materiale som jeg går langt grundigere inn på i andre kapitler.
Om Imperiets historie fram til 1500 har jeg skrevet i et tidligere kapittel. I 1512 ble Imperiets offisielle navn "Det Hellige Romerske Imperium av den Tyske Nasjon." Imperiet bestod i mer enn tusen år. Det var grunnlagt av Karl den store juledagen år 800, og det ble formelt oppløst i 1806.
Rundt år 1500 var kjerneområdet til Imperiet dagens Tyskland, Østerrike, Nederland, Belgia, Luxembourg og Sveits, som formelt fortsatt var en del av Imperiet. Tsjekkia og Slovakia og Schlesien, sistnevnte i dag en del av Polen, inngikk også i Imperiet. Det samme gjorde Alsace og Lorraine og andre områder i vest som senere ble erobret av Frankrike. Imperiet gjorde også krav på deler av Italia.
Keiseren hadde svært begrenset makt over dette store området, som det framgår av det tidligere nevnte kapitlet om Tysklands historie før 1500. Keiseren ble valgt av kurfyrstene. Disse kurfyrstene, sammen med andre verdslige og geistlige fyrster og frie byer, styrte det store området som utgjorde Imperiet. Noen fyrster styrte også områder som lå utenfor Imperiets grenser. Keiseren hevdet å være kristenhetens fremste verdslige representant.
Fem viktige forhold karakteriserer Imperiet:
Tradisjonelt har denne fragmenterte karakteren og Imperiets til dels manglende evne til å forsvare seg militært vært sett på som tegn på at Imperiet var mislykket. Dette skyldes at målestokken for en stat har vært dens evne til å utøve målrettet vold i stor skala. Maktstaten - Machtstaat - var lenge både for historikerne og politikerne idealet av en vellykket statsdannelse. Og etter dette idealet var Imperiet mislykket, selv om det innenfor Imperiet kom til å vokse fram vellykkede maktstater, som Preussen. Etter siste verdenskrig har historikere begynt å vurdere Imperiet ut fra andre målestokker, og da framtrer det ikke som så håpløst mislykket. Imperiet var en defensiv organisasjon, og rundt år 1700 var det en vellykket defensiv organisasjon. Det tilbød også domstoler og andre konfliktløsningsmekanismer som var rimelig vellykkede. Og det ga mange små politiske enheter mulighet til å overleve som de ikke ville ha hatt utenfor Imperiet.
Lenge var historikernes interesse rettet mot å studere Imperiets manglende utvikling til en moderne stat, og fyrstedømmenes utvikling mot statlighet. Dermed var fyrstene og deres byråkratier og legale strukturer og maktforhold de sentrale forhold som historikerne interesserte seg for. Politikken innenfor Imperiets grenser ble sett på som dominert av spenningsforholdet mellom keiseren og de regionale fyrstene. Imperiets manglende utvikling til en maktstat overga initiativet til de territoriale fyrstene. De større fyrstedømmene skapte sine egne hærstyrker og førte sin egen utenrikspolitikk samtidig med at Imperiets hierarkiske struktur forfalt. Imperiet ble framstilt som om det ble spist opp innenfra av mer og mer selvstendige fyrstedømmer, som kom til å bli de virkelige maktsentra. Keiseren kom til å ha interesse for keiserverdigheten bare i den grad den tjente hans egne dynastiske formål på vegne av habsburgernes land og dynasti.
Selv etter at maktstaten som ideal var diskreditert, fortsatte historikerne å studere tysk historie ut fra de større fyrstedømmenes synspunkt. Fortsatt mente man at Imperiet hadde mislykkes i å omforme seg til en moderne stat i løpet av 1500-tallet. Dermed var heller ikke Imperiet i stand til å begrense de religiøse konfliktene som fulgte av reformasjonen eller å unngå Trettiårskrigen (1618-48). Westfalerfreden låste Imperiet i en struktur som ikke tillot videre utvikling av Imperiet. Dermed gikk Imperiet inn i en fase der dets autoritet og funksjoner var av stadig mindre betydning, og der til gjengjeld noen av fyrstedømmene kom til å vokse fram til selvstendige stormakter.
Fra slutten av 1960-tallet har historikere, blant annet Karl Otmar Freiherr von Aretin, studert Imperiet ut fra dets egne forutsetninger, og ikke som et mislykket forsøk på å skape en sentralisert nasjonalstat. Denne revisjonen av tysk historie, som fortsatt foregår, inngår i arbeid som foregår på en bredere front for å undersøke Tysklands fortid for å finne utviklingstrekk og demokratiske bevegelser som er blitt oversett gjennom historikernes tidligere glorifisering av maktstaten.
Sosialhistorie har blitt viktigere. Og man søker å plassere konstitusjonell og politisk historie i den tids sosiale og kulturelle sammenhenger. Dermed får man fram at Imperiet slett ikke var tilstivnet, men dets institusjoner var levende og ga viktige muligheter til befolkninga som det ikke var mulig å få tilgang til andre steder. Man får fram at det er for enkelt å se Imperiet under en synsvinkel der alle forhold domineres av et motsetningsforhold mellom keiseren og de større fyrstene. Mange av imperiets funksjoner og institusjoner levde et liv der de utviklet seg ut fra behov innenfor Imperiet som ikke hadde noe med dette motsetningsforholdet å gjøre.
Det er mulig å dra tre viktige konklusjoner ut fra det arbeidet som er på gang:
En mulighet som fantes var at keiseren skulle utvikle sin autoritet så langt som kongene i Vest-Europa utviklet sin autoritet, altså at Imperiet skulle ble en sentralisert nasjonalstat. Denne muligheten fantes i det meste av Middelalderen.
Andre muligheter lå i utviklingen av forskjellige former for føderasjoner, som kunne ha vært enten av sveitsisk type, basert på kommunene, eller av aristokratisk type, basert på fyrstene.
Den utviklinga av den hierarkiske strukturen som foregikk var en annen tendens. Den ga Imperiet dets spesielle karakter med mange lag underlagt keiseren, men ikke under hans direkte kontroll. Ideene som lå til grunn for denne strukturen var felles for alle land som noen gang hadde vært romersk-katolske. Den høgste politiske autoriteten oppstod i et møte mellom keiseren og en politiske representasjon av samfunnet basert på ei inndeling i stender. Dette skapte vanligvis ei tredeling, i geistligheten, adelen og resten. Dette var bygd på en forståelse av Imperiet som et føydalt samfunn gjennomvevd av underordningsforhold og avhengighet og forpliktelser som bandt alle innbyggerne sammen, med keiseren på toppen.
Bare de fyrstene og instansene som var direkte underlagt keiseren representert seg selv i stenderforsamlinga. Alle andre ble ansett som representert av sine overordnede. De områdene, fyrstedømmer og frie byer, som bare hadde keiseren over seg og ikke en territoriell fyrste, var riksumiddelbare (Reichsunmittelbar). Viktige beslutninger som angikk alle ble bare ansett å være bindene dersom de ble tatt med tilslutning fra alle de som ble berørt. Dette prinsippet ble nedfelt gjennom stridighetene i Middelalderen og gjorde det til en plikt for keiseren å konsultere sine direkte underordnede vasaller. Disse vasallene som var direkte underordnet keiseren kom kollektivt til å utgjøre riksstenderne. Deres forsamling var Riksdagen (Reichtage). Lavere nivå var gjerne representert i de forskjellige fyrstedømmene, der deres forsamling ble kalt Landdagen.
Autoriteten til disse forsamlingene, og andre forhold knyttet til representasjonsforholdet, var i noen grad ubestemt og under forandring gjennom lang tid.
Autoritetsforholdene innen Imperiet var også lenge under stadig endring. Det foregikk ei territorialisering der territorienes fyrster kom til å få stadig større myndighet og mulighet til å utøve innflytelse innen sine territorier, eller med andre ord statsbygging: fyrstene oppnår monopol på suverenitet innen sine områder, samtidig som de bygger den administrasjonen og det maktapparatet som er nødvendig for å hevde denne suvereniteten. Denne utviklinga underminerte Imperiets tradisjonelle hierarki i det fyrstene utviklet sine selvstendige maktbaser. Samtidig motsatte fyrstene seg at ei tilsvarende utvikling fant sted på Imperienivået, blant annet ved å støtte opp om Riksdagen og ei regional inndeling av Imperiet i kretser (Kreise). Dermed utviklet Imperiet seg mot å bli en løsere føderasjon av uavhengige stater.
Peter Blickle har forsket på hvordan reformasjonen konkret ble mottatt og slo gjennom. Selv om han går mot både det gamle romantiske synet på det gamle bondesamfunnet og marxistiske modeller av det, finner han at det var flere modeller og former for autoritetsutøvelse i Tyskland enn de autoritære underordningsforholdene som utgjorde føydalsamfunnet og den autoritære, eneveldige staten. Bøndene utviklet en felles identitet gjennom deltakelse i landsbygdøkonomien med dens felles oppgaver og ansikt til ansikt samfunn. Oppgavene som måtte utføres i fellesskap ble organisert og utført av landsbyfellesskapet, som utviklet institusjoner for selvstyre innenfor landsbykommunenes rammer. Landsbyboerne valgte selv sine tillitsmenn og dommere. Denne selvstyrte kommuneformen var tillagt oppgaver langt opp mot vår tid. At den var et reelt alternativ til Imperiet og den føydale organisasjonsformen viser utviklinga av Sveits, som med landsbykommunene som basis rev seg løs fra Imperiet. Reelt var Sveits selvstendig før år 1500, og formelt ble Sveits anerkjent som selvstendig i 1648.
Det er også mulig at allianser mellom bysamfunn, som Hansaen, kunne ha utviklet seg til statsdannelser. I Nederland ble dette virkeliggjort, da stenderne og byene i allianse greide å frigjøre seg fra de spanske habsburgerne, og i 1648 ble Nederland, i likhet med Sveits, anerkjent som utskilt og selvstendig fra Imperiet. Samtidig ble fyrstenes overhøyhet over territoriene anerkjent (Landeshoheit). Likevel forsatte Imperiet å eksistere og dets institusjoner å utvikles og å fungere.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: "The Holy Roman Empire 1495-1805."