Skrevet av Tor Førde.
I andre kapitler i denne serien om det tyske riket har jeg skrevet om den nye disiplin og orden som myndighetene søkte å gjennomføre i den perioden som her behandles (1500-1800). Blant de kapitlene der dette tas opp er kapitlet om Hohenlohe, der jeg har skrevet om den nye disiplinen i Hohenlohe. Også i kapitlet om Autoritet og familie i Øvre Østerrike behandles hvordan myndighetene griper inn i de personlige forhold for å kontrollere og disiplinere dem. Oppbygginga av den prøyssiske Militærstaten var også en disiplineringsprosess.
Vi skal i dette kapitlet ta inn noen flere synspunkter på hvordan denne utviklinga foregikk i Tyskland og gi ei mer omfattende framstilling av disiplineringsprosessen, og de viktigste kildene for dette kapitlet blir: Gerhard Oestreich: "Neostoicism and the early modern state," og Marc Raeff: "The Well-Ordered Police State."
Vi begynner med kapittel 9: "'Police' and Prudentia civilis in the seventeenth century" fra Gerhard Oestreich si ovenfornevnte bok.
På et besøk til fyrstens bibliotek i Wolfenbüttel i 1707 oppdaget Christian Thomasius et delvis trykt manuskript av det politiske testamentet til Melchior von Osse som hadde vært kansler for kurfyrsten av Saksen midt på 1500-tallet. Det var en manual for regjeringskunst og administrasjon for en tysk territorialstat. Thomasius fikk dette manuskriptet trykt. Arbeidet gir en detaljert oppstilling av "politi" i betydningen "sivil organisasjon", eller "regulering, disiplin og kontroll av et samfunn; sivil administrasjon; opprettholdelse av lov og offentlig orden." Med utgangspunkt i Aristoteles "Politics" fastslår Osse at det er fire nødvendige ting som hører sammen med den gode politikk (police) i et land eller en by: en styrer og overherre, gode og vise råd, god og upartisk jurisdiksjon og et lydig folk. Vi ser at ordet "politi" brukes i en langt videre betydning enn det vi er vant med.
Oppgaven er å få samfunnet til å trives sånn at undersåttene utvikler rikdom og velstand, og at alt som står i veien for det felles beste blir fjernet. Undersåttene har to plikter overfor herskeren: respekt og lydighet. For Osse er ordet "regimente" i betydningen styre over en person eller et land eller et folk et hovedbegrep som omfatter både regjering og "politi" og domsmyndighet. Osse gir antagelig den mest fullstendige forklaring av termen "politi" som den ble brukt i tidlig moderne tid. For ham var den identisk med både regjeringa og samfunnets oppbygging.
Når og i hvilken sammenheng møter vi først termen "politi" i det tysk-talende Europa? Det er først i byene, og deretter i territoriene. Termen finnes brukt i Würzburg i 1476, i Nürnberg i bystyrets forordninger i 1482 og 1485, og i kurfyrstedømmet Mainz i 1488. Tidlig i neste århundre finner vi termen i kombinasjonen "politi og god orden" og "god politi og orden." "Politi" betyr det samme som "regimente". Målet var å produsere et velordnet sivilt og territorielt samfunn. Denne forståelsen av "politi" fikk snart myndighetene til å hevde at de hadde en generell kompetanse i å bekjempe alle former for sosial uorden som de vanlige lovene og skikkene ikke var et effektivt motmiddel mot. Oppgaven var å regulere til "det felles beste," og å etablere en "velordnet republikk," som politiforskriftene for Strasbourg uttrykte det i 1628.
Den sosiale uorden som det måtte bøtes på hadde flere årsaker. Byenes drag på mennesker fra landsbygda i det femtende og sekstende århundret førte til at byene fyltes opp av stadig nye mennesker. Disse måtte tilpasse seg en ny livsstil og nye omgangsformer. Dette og den økende befolkningstettheten førte til stress på bysamfunnene og minsket toleranse for avvikende livsstiler.
Kirkas jurisdiksjon greide ikke å følge opp denne utviklinga, og mange forhold som tidligere hadde ligget under kirkas jurisdiksjon ble overtatt av verdslige myndigheter og lagt under deres domsmyndighet. I Senmiddelalderen hadde nesten alle byer i Imperiet utstedt bestemmelser om blasfemi, utroskap, forførelse, spill, overstadig drukkenskap, overdådig levnet, og så videre. De nye problemene som ble skapt av trangboddhet og overopphoping av folk og den økte muligheten for friksjon og konflikt som dette førte til, førte til vidtrekkene "politi" aktivitet fra byenes side. Og dette ble senere fulgt opp av de territorielle myndighetene, og også av Imperiet. Det ble nødvendig å oppnå akulturasjon av innvandrerne gjennom bestemmelser om hygieniske forhold, sosial etikk og om handel og vandel. Først ble enkeltstående bestemmelser utstedt, og senere omfattende og mer fullstendig politiforordninger.
Denne styringsskikken ble kopiert av de territorielle myndighetene, ofte etter initiativ fra stenderforsamlingene. Og Imperiet ved Riksdagen vedtok store politiforordninger i 1530, 1548 og 1577. Den vordende moderne staten med sine institusjoner og nye områder for sosial og økonomisk aktivitet svarte på nye nasjonale behov. Nødvendigheten av reguleringer skapte en reguleringsmani. Større sosial kompleksitet brakte med seg mer omfattende autoritetsutøvelse fra myndighetenes side. Folk måtte trenes og instrueres for å kunne ta på seg de oppgavene som det nye samfunnet påla dem. Nye autoritetsforhold svekket det føydale systemet. Tendensen til å skape intern suverenitet i territoriene i det syttende og attende århundret fremmet utviklinga av absolutistiske styreformer i noen av fyrstedømmene.
Pengeøkonomien økte sterkt i omfang. Mange byer tjente på den økende handelen, og det oppstod et behov for reguleringer av den økonomiske virksomheten utover de tradisjonelle laugsbestemmelsene. Dette ble erkjent som like viktig som de tidligere bestemmelsene om forhold som angikk helse, brannvern og renhold. Det var på grunnlag av disse reguleringene og den kontrollen de medførte at styreformene ble utviklet. Det ble ikke gjort noe stort skille mellom offentlig og privat, og politiforordningene søkte å regulere både offentlige og private forhold og virksomheter.
I første omgang var oppgaven å gjenopprette kristen dydighet og respektabilitet. Etter hvert invaderte politiforordningene privatlivet og satte regler for alle sider ved det. Man søkte også å disiplinere folk gjennom å undervise dem og å forandre den åndelige, moralske og psykologiske dannelsen av menneskene. Forordningene ble svært detaljerte. Om Strasbourg for perioden 1521-1681 sies det:
"Det er bare med vanskelighet at vi kan forestille oss den presisjonen som hverdagslivet .... ble regulert til minste detalj med; det var ikke noe område av politisk, økonomisk, sosialt eller kulturelt liv som ikke var underlagt denne altomfattende lidenskapen for orden."
Også i andre store byer var forholdene og reguleringene svært detaljerte. De store byene ble forandret med myndighetenes økende makt. Patrisiatet i Strasbourg, som bestod av omkring tretti familier mellom 1600 og 1680, fikk et tilskudd av en viktig ny klasse som først bare bestod av store handelsmenn, men senere hovedsakelig av folk med universitetsutdanning. Juristene kom til å dominere, ikke bare som byskrivere og rådgivere for bymyndighetene, men også som valgte medlemmer av bystyret og indre råd. Også i mange andre av de store byene overtok juristene mye av styret eller hvert som byadministrasjonen ble utbygd for å skjøtte de nye oppgavene som politiforordningene påla byenes myndigheter. Juristene og de øverste administratorene ble de øverste myndighetene i mange store byer. Dette har en parallell i utviklinga av byråkratiet og dets makt i mange av de territorielle statene. Dette forandret de berørte bysamfunnene sterkt, der det gamle patrisiatet fikk et tilskudd av utdannede jurister, leger, teologer og humanister.
Det absolutistiske samfunnet bestod av det absolutistiske staten og det gamle, tradisjonelle korporative samfunnet. En del av samfunnet ble overtatt av staten og satt i dens tjeneste. Det ble utviklet et øvre lag i byråkratiet som var utdannet. Den absolutistiske statens forgjenger var den korporative staten med dens representative organ. Disse var representert i Landdagen, som blant annet bevilget skatter til fyrsten. Den absolutistiske staten ble utviklet da herskeren utviklet sin egen hær. Dermed oppnådde fyrsten en makt over samfunnet som han ikke hadde hatt tidligere. Men de gamle maktorganene og representative forsamlingene forsvant ikke, de ble bare innordnet i de nye autoritetsforholdene, og hadde fortsatt stor makt over lokale forhold, og søkte ofte også å delta på sentralt nivå. Man hadde fortsatt et standssamfunn der bøndene bar byrdene og betalte skattene.
De tre viktigste trekkene ved staten ble militarismen, byråkratiet og merkantilismen. Det våpenkappløpet som foregikk gjorde det nødvendig for deltakerne å øke statens inntekter. Byråkratiet, militarismen og merkantilismen spredte sin innflytelse til alle livets forhold, og samfunnet ble karakterisert ved autoritet, disiplin og systematisk arbeid for å øke yteevnen i alle forhold.
I denne perioden ble det utgitt svært mange bøker om politikk. Viktigst av dem var Politics av Justus Lipsius. De var opptatt av behovene til sin tids monarkier og til den herskende klasse. Denne litteraturen ble studert ved tyske universitet opp til det attende århundret. Lipsius' Politics kom ut i nittiseks opplag, alle språk inkludert. Denne litteraturen forsterket ideen om autoritet og om å disiplinere undersåttene. Juristene ble undervist i dette ved universitetene. Denne litteraturen underviste også i og la vekt på å utvikle de stoiske dydene, som beherskelse, selvdisiplin, måtehold og æresfølelse. I denne læren ble individet underordnet statens formål, og på den måten støttet denne litteraturen opp om absolutismen. Dette var ikke bare en tysk bevegelse, men hele Europa ble påvirket av denne litteraturen.
Her bygger jeg på kapitlet "The estates of Germany and the formation of the state" i Oestreich si bok.
Oestreich deler dannelsen av de tyske territoriestatene inn i tre perioder:
I det tidligste av disse stadiene fantes enda ikke de territorielle stenderforsamlingene. Fyrsten prøvde å styre det lokale nivået gjennom sine tjenestemenn, men det lyktes ofte ikke siden godseierne og den lokale adelen ofte overtok styret på lokalplanet på landsbygda, (eller landsbyene, da de oppstod, utviklet et visst indre selvstyre,) og byene frigjorde seg etterhvert fra fyrstenes styre. Den lokale adelen, geistligheten og de territorielle byene kom etterhvert til å danne territorielle stenderforsamlinger, Landdagen. Hver av stendene hadde også egen forsamlinger, med kontakt over territoriegrensene. I den første perioden oppstod de korporative institusjonene. Landdagene hadde rett til å presentere klager til fyrsten. Den lovgivninga som ble gitt i denne perioden oppstod i samarbeid mellom fyrstene og landdagene. På territorie nivå stod fyrsten overfor stenderforsamlinga/Landdagen, som han var nødt til å forholde seg til, siden fyrsten hadde liten direkte myndighet på lokalnivået. Styret som ble utviklet i denne første perioden var dualistisk, delt mellom fyrsten og de korporative institusjonene. Dette styringssystemet utgjorde ikke en "stat".
I neste periode ble det Oestreich kaller for "finansstaten" utviklet. I 1520 ga keiser Karl V en lang instruksjon til Württemberg, som da var under keiserens styre, om å fastlegge de løpende utgiftene. Landdagens økonomiske plan ble kalt "der stat". Dette var et budsjett som man kom fram til etter lange forhandlinger mellom stenderforsamlinga og keiserens regjering om hvordan regjeringa, administrasjonen og forsvaret av hertugdømmet Württemberg skulle finansieres. I det tyske området kom begrepet "stat" først til å brukes i forbindelse med statens finanser.
På 1500-tallet var finanssaker, spørsmål om hvordan fyrstens utgifter skulle dekkes og skattesaker, de viktigste sakene i det offentlige livet. De finansielle drøftelsene og forhandlingene mellom fyrsten og stendene om bevilgning av penger var den viktigste oppgaven for stenderforsamlingene. Stenderforsamlingene kunne overta fyrstenes gjeld og bidrog til å finansiere hoffene, fyrstenes administrasjon og regjeringsapparat. Stenderforsamlingene utviklet sine egne administrasjonsapparat som gjorde stenderforsamlingene i stand til å samle inn skattene til fyrsten uten fyrstens deltakelse. Statens utvikling på dette trinnet var avhengig av stenderforsamlingene, siden den bare kunne foregå i samarbeid med dem. Stenderforsamlingene hadde egne budsjett og samlet inn skatter som ikke gikk til fyrstene.
På sentralt nivå var det en todelt finansadministrasjon som var underlagt fyrsten og som også var underlagt stenderforsamlinga. Stendene kunne påvirke fyrstens finansadministrasjon ved å være med på å bestemme hvem som arbeidet i den. Og fyrsten kunne også i noen grad få sine folk inn i stenderforsamlingas finansadministrasjon.
Finansadministrasjonen på lokalt nivå var bygd opp uavhengig av fyrsten. Den lokale adelen og byene krevde inn skattene på vegne av fyrsten. I store deler av Tyskland overlevde denne finansadministrasjonen gjennom hele den perioden vi arbeider med (1500-1800). Selv i det som ble et av de mest sentrale områdene i Tyskland, Mark Brandenburg, fungerte finansadministrasjonen på denne måten i det attende århundret.
Det var i denne andre perioden at Landdagene (de territorielle stenderforsamlingene) hadde størst innflytelse. De tok seg også av rettsvesenet og lovene, og lovgivning. Landdagen tok seg også av skoler og universitet og undervisning og kirkespørsmål. Det var et partnerskap mellom fyrstene og stenderforsamlingene.
I den tredje perioden i det syttende århundret ble den militære, økonomiske og administrative staten etablert. Det som framfor alt skilte denne statsformen fra "finansstaten" var synet på den stående hæren. Stenderforsamlingene ønsket ingen stående hær. Motstanden mot stående hærstyrker, og mot å bevilge penger til disse, var så sterk fra stenderforsamlingenes side at i Preussen ble stenderforsamlingene stort sett ekskludert fra reell makt på sentralt nivå av fyrsten. Dette skjedde også andre steder. De gamle organene til stenderforsamlingene ble i stor grad satt til side av de militære kommissærene. Der stenderforsamlingene fortsatte å eksistere ble de tvunget til å samarbeide med fyrsten på hans premisser, de var ikke lenger jevnbyrdige partnere med ham. Bare på lokalnivået fortsatte representative forsamlinger å fungere ganske fritt på mange områder.
I tillegg til at militærstaten oppstod ble det økonomiske grunnlaget for staten forbedret. Kameralistisk teori hadde som ei forutsetning at det var gjensidige forpliktelse mellom fyrsten og undersåttene, og at fyrsten skulle arbeide for økonomisk utvikling. Og de gjorde det. I Preussen er de store nydyrkingsprosjektene og kanalbygginga kjent. Kameralismen fremmet også religiøs toleranse. Omkring dette spørsmålet kunne det bli konflikt, som i Preussen der fyrsten stod for en mer tolerant politikk enn stenderforsamlingene. Både den lutherske kirka og stenderforsamlingene i Preussen ville ikke tolerere ikke-lutheranere, men fyrsten bekjempet denne motstanden.
Stenderforsamlingene var knyttet til å forsvare standsprivilegier og særinteresser, selv om de hevdet å være de fremste representantene for territoriene, og greide ikke å utvikle en offensiv tenkning. Monarkene derimot støttet seg på en offensiv tenkning der de stod som representanter for det felles beste og for utvikling av effektivitet og rasjonalitet, og var i stand til å ta initiativene i forholdet til stenderforsamlingene.
Lenker:
Til neste del av denne teksten:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: