Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på boka "Germany. A New Social and Economic History" redigert av Bob Scribner.
Befolkninga i Tyskland vokste sterkt i løpet av femtenhundretallet. Det er beregnet at befolkninga økte fra omkring ni millioner mennesker rundt år 1500 til omkring 16 millioner rundt år 1600. Tyskland var i ferd med å bli overbefolket.
De første seksti årene av 1500-tallet hadde varme vårer og somrer med gode vekstforhold og gode avlinger. Kvegflokkene vokste og ble flere, og med den økte gjødselproduksjonen kunne også kornproduksjonen økes. Omkring 1560 var det slutt på mulighetene for å rydde nye gårdsbruk i vest. Samtidig begynte klimaet å bli dårligere. Dermed kom deler av befolkninga til å leve i nød.
På 1500-tallet var enda ikke den europeiske ekteskapsskikken fullt utviklet i Tyskland. Det som kalles for "den europeiske ekteskapsskikken" går ut på at når et par gifter seg skal de også stiftet sitt eget selvstendige hushold, og de kan bare gifte seg dersom foreldrene til begge gir sitt samtykke. Dersom partene var avhengige av andre enn foreldrene sine, måtte disse gi sitt samtykke. Det gjelder for soldater og tjenere etc. Dersom partene ikke var i stand til å stifte et selvstendig hushold som var i stand til å forsørge en familie fikk de heller ikke tillatelse til å gifte seg. Dette førte til at ekteskapsalderen ble ganske høg.
Under Svartedauden ble omkring en fjerdedel av bosetningene i Tyskland lagt øde. En enda større del av befolkninga enn dette døde. Etter Svartedauden sank kornprisene og lønningene steg. Folk fikk høgere realinntekter og fattigdommen ble borte. Men de store jordeierne tapte stort siden inntektene deres ble til dels svært sterkt redusert.
Større del av jordbrukslandet ble brukt som beitemark og mindre del som åkerland. Kjøttproduksjonen i forhold til befolkningsstørrelsen økte, og folk spiste ofte kjøtt.
Etter Svartedauden sank befolkninga i mer enn hundre år. Men omkring 1470-80 begynte befolkninga å vokse, og nyrydding av jord tok til. I øst begynte nye bosetninger å bli opprettet fra 1530. Samtidig var kornprisene stigende. Prisen på ferdigvarer steg mindre enn kornprisen. Og lønningene steg enda mindre, mens jordleia økte. Dette betyr at reallønnene falt betydelig i løpet av femtenhundretallet.
Dyrkinga av jorda ble intensivert. Hagebruk med dyrking av frukt og grønnsaker ble vanlig, og under treskiftbruket ble den tredel av landet som hadde ligget brakk heller plantet til med erter, bønner eller kål.
Det området som her kalles for "Tyskland" er det området som lå innenfor Tysklands grenser i 1914. Det var et område på 540.818 kvadratkilometer der man antar at det bodde omkring ni millioner mennesker rundt år 1500. Selv om omkring 80 prosent av befolkninga i Tyskland levde av jordbruk var Sør-Tyskland et av de tre mest urbaniserte og rikeste områdene i Europa. De to andre av disse tre områdene var Nord-Italia og det nåværende Belgia.
I kapitlet "Economic Landscapes" deler Tom Scott det tyske landskapet inn i tre typer områder. Den ene landskapstypen var overveldende preget av jordbruk. Den andre var preget av en kombinasjon av jordbruk og handverksindustri bygd på bearbeiding av jordbruksprodukter, som ull og lin og planter som ga fargestoffer til farging av ull og andre tekstiler. Den tredje typen økonomisk landskap var preget av gruvedrift og metallindustri.
I jordbruket var middelalderens treskiftbruk utbredt. Men noen områder i nord og øst for Elben hadde store beiteområder der husdyrene produserte så mye gjødsel som årlig ble pløyd ned i åkrene at åkrene var svært produktive selv om jorda ikke fikk perioder uten korndyrking. Husdyrbruket og åkerbruket var nært knyttet sammen siden husdyrene både var trekkdyr og ga gjødsel til åkrene.
I den tredje typen landskap var gruvedrift og skog nært knyttet sammen siden jernutvinning trengte trekull for at jern skulle kunne utvinnes fra malmen. Og i Tyskland var det enda mye skog. Det fantes hele landsbyer som var spesialiserte i å produsere trekull til jernindustrien.
Alsace var en av de rikeste delene av Tyskland. Der ble det dyrket hvete og rug på slettene i bunnen av dalene. I dalsidene beitet store saueflokker der det ikke var vingårder. Høgere oppe på slettene var det seterdrift med sommerbeiter for storfeet. I fjelldalene var det sølvgruver. Veving av ull var konsentrert i Strasbourg, som allerede var en stor by med 25.000 innbyggere, og i en del mindre byer. Planter som produserte fargestoffer for farging av tekstiler ble også produsert i Alsace. Denne helheten av virksomheter gjorde Alsace til et av de rikeste områdene i Europa. Og dette går igjen også for andre utviklede deler av Tyskland, med unntak for Hansabyene som kunne ha fjerne oppland, at velstand ble produsert av en økonomisk region, en (Wirtschaftseinheit), der byen og omlandet var integrert.
I de mest utviklede delene av Tyskland, som i sør og sørvest og i deler av Schlesien, ble jorda delt mellom arvingene. Men det mest vanlige var at gårdsbrukene ikke ble delt, og at gårdsbruket gikk i sin helhet til en av arvingene.
Tom Scott skriver at det var vanlig å forestille seg at utgangspunktet for oppbygginga av de store korngodsene øst for Elben var det store behovet for å importere korn som meldte seg i Vest-Europa fra 1500-tallet av. Men dette stemmer ikke siden oppbygginga av de store godsene begynte mye tidligere enn korneksporten, og livegenskapen ble også brukt til annen produksjon enn korn. Oppbygginga av de store godsene begynte etter Svartedauen. Da overtok godsherrene gårdsbruk som var blitt lagt øde og la jorda til godsene. Grunnen til at godsherrene valgt å drive jorda direkte istedenfor å leie den ut til jordbrukere, som i vest, kan være at jorda var godt egnet til korndrift i store sammenhengende områder. Så mye som tre fjerdedeler av kornavlingene kunne selges, og dette gjorde det mer lønnsomt for godsherrene å drive jorda direkte enn å leie den ut. For å holde på befolkninga innførte jordeierne livegenskap for jordbrukerne, som gjorde det til en forbrytelse å flytte fra godset.
Det området i øst der denne utviklinga ikke fant sted var i Schlesien. Der ble 80% av jorda drevet av leilendinger som var personlig frie og med arvelige leieforhold. Det var vanlig å dele gårdene mellom arvingene der, og flere forskjellige avlingstyper ble dyrket enn på korngodsene, som både lin og plantefarger. I fjellene ble det funnet metaller, og byer og industri ble bygd opp. Her søkte også godsherrene å innføre livegenskap. Der de lyktes brukte de ikke livegenskapen til å opprette korngods, men til å overta kontrollen over industriproduksjonen.
Øst for kornområdet lå store beitemarker. Fra disse beiteområdene i det østlige Polen, og fra Ungarn, Danmark og Skåne, ble store kvegflokker drevet vestover der de ble solgt til slakteriene.
Den største industrien i Europa før den industrielle revolusjon var tekstilindustrien. Arbeidet der kunne både skje etter det kjente "forlag" prinsippet (Verlag), der en handelsmann kjøpte inn råvarene, som ull, som ble gitt til vevere og spinner, og veverne og spinneren leverte vevde tøyer og ull til handelsmannen som solgte dem videre. Eller det kunne være småbrukere som bearbeidet råvarer som de selv produserte, eller kjøpte i nabolaget, og solgte dem videre. Veving og spinning var et handverk både for byene og landsbygda. Handelsmenn som drev forlagssystemet kunne ha flere tusen vevere i arbeid.
De første industrilandskapene i Tyskland ble utviklet i de områdene der det var store mengder metaller, som kopper, sølv, bly og jern, å finne, som i Westfalen, Saksen, Bøhmen, det øvre Pfalz og i Tyrol. Saksen ble nesten like industrielt utviklet som Alsace. I en periode på mellom 50 og 100 år før det amerikanske sølvet ble oppdaget var sølvutvinning en stor industri i deler av Tyskland. Men det tyske sølvet ble for dyrt sammenliknet med det amerikanske sølvet, og deretter ble kopper og jern viktigere metaller for tysk gruveindustri. Metallutvinningsteknologien ble sterkt utviklet i Tyskland.
De to områdene som fikk den mest utviklede jernindustrien var et ved Køln og et ved Nürnberg. Ved Køln ligger Solingen, som allerede på femtenhundretallet var kjent for sin jernindustri. Der ble det produsert wire og husholdsredskaper. Men den mest avanserte industrien var omkring Nürnberg. Der var forlagssystemet brukt ved jernvareproduksjon, forsåvidt i likhet med i Solingenområdet. I området rundt Nürnberg ble halvfabrikata produsert og siste del av produksjonen foregikk i Nürnberg. Intensiveringa av by-land forholdet er det klareste tegnet på utviklinga av økonomiske områder i Tyskland. Fra sentret i disse økonomiske områdene foregikk det eksport av de produktene som det økonomiske området produserte.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er "Germany. A New Social and Economic History", redigert av Bob Scribner.