Skrevet av Tor Førde.
Kilden for dette kapitlet er Thomas A. Bradys bok: "The Politics of the Reformation in Germany."
I denne teksten følges Jacob Sturm (1489-1553) som var sin tids fremst tyske politiker. Han var fra den frie riksbyen Strasbourg, som ligger på Rhinens vestre bredd, i et rikt og variert landskap.
Jeg vil begynne med å fortelle litt om Strasbourg og det litt videre området som Jacob Sturm vokste opp i.
Under Jacob Sturms oppvekst var det ingen store fyrstedømmer i denne delen av det sørvestlige Tyskland. Det var mange små fyrstedømmer og frie byer i dette området, grever, baroner, riddere og klostre. Det var motsetninger mellom bøndene på den ene side og de forskjellige jordeierne på den andre side. I 1493 ble opprørsligaen Bundeschuh stiftet av bønder på Rhinens vestre bredd, som en forberedelse til motstand.
Ingen av fyrstene dominerte området. Og den eneste fyrsten som i manns minne hadde forsøkt å dominere området hadde det gått ille med. Karl den dristige regjerte Burgund i årene 1467-77. Han hadde arvet både det området som i dag er Be-Ne-Lux landene og området som ligger vest for Sveits. For å gjøre de områdene som han styrte sammenhengende ville han erobre Lothringen og Øvre Rhinen. Men alle de frie byene og kommunene og fyrstene gikk sammen mot ham, og i tre store slag ble han slått, og i januar 1477 ved Nancy endte Karl den dristige med døden på slagmarka. I denne krigen stod det sveitsiske edsforbundet sammen med Strasbourg og resten av det området som Karl av Burgund prøvde å legge under seg.
Habsburgerne hadde etterhvert fått ei sterk stilling i området, men de hadde så mange problemer i sine egne områder i Italia at de søkte ikke å dominere politikken ved Øvre Rhinen.
Strasbourg hadde noen og tjuetusen innbyggere innenfor bymurene. Mer enn tre tusen av dem hadde fullt borgerskap, med stemmerett. Det var den største byen ved øvre Rhinen. Rhinbrua var eid, vedlikeholdt og voktet av Strasbourg. Byen var omgitt av mektige bymurer med mange tårn og bastioner og ti byporter. Gjennom byen rant elva Ill. Katedralen bygd i det trettende århundre hadde Europas høgste spir. Det var også seks andre kirker i byen, og flere dusin kapell og mange religiøse ordener.
Byen var en "laugsby". Laugene valgte to tredjedeler av medlemmene i bystyret, og patrisierne valgte den siste tredjedelen av medlemmene av bystyret. Det store rådet, Schöffen, hadde tre hundre medlemmer som var valgt av laugene. Det daglige styret av byen ble overvåket av Senatet og "de tjueen", to styrer som begge var sammensatt med en tredel patrisiere og resten personer som representerte laugene. Det var flere andre styrende råd, et var kalt "de femten" og et annet var kalt "de tretten".
Strasbourg lå i et rikt område, og handel var viktig for byen. Det ble produsert klær og kanoner i byen. Ingen del av den mangfoldige økonomien var så stor at den var dominerende. Inntektsfordelinga i byen var ganske jevn, med få fattige. Folk bestemte selv hvor mye skatt de skulle betale. Bymyndighetene fastsatte en skattetakst, men folk måtte selv regne ut hvor mye de tjente og eide, og betale i forhold til dette. Bymyndighetene holdt ikke regnskap med at innbetalingene var riktige. Det var et system som forutsatte tillit og bypatriotisme for å fungere.
Alle laugsmedlemmer pliktet å stille opp som soldater når det krevdes for å forsvare byen. De som hadde råd til det skulle også holde hester sånn at de kunne tjene som kavaleri. Byen hadde også kanoner.
Strasbourgs fyrstelige biskop styrte ikke lenger byen, og han hadde for lenge siden flyttet til Saverne, selv om mye av bispedømmets administrasjon fortsatt holdt til i Strasbourg.
I 1506 ble Wilhelm av Honstein valgt som ny biskop av Strasbourg. Han bestemt at han ville vigsles til biskop i katedralen i Strasbourg. Ingen biskop hadde ville latt seg innvie til biskop der på mer enn 150 år. Kong Maximillian selv kom sammen med sønnen Filip for å delta ved innsettelsen av den nye biskopen. Biskopen var fyrste over et område som strakte seg fra fjelltoppene i Vosges til vannskillet i Schwarzwald, og fra Colmar nesten til nord grensen av Alsace.
4. oktober 1507 kom biskopen tilbake til Strasbourg for å la seg hylle. Ved Cronenbourgporten satte byen opp en eskorte på seksti bevæpnede menn i rustning og til hest, som ventet på biskopen. Sytti av byens fremste menn ventet ved hestemarkedet der de ville motta biskopen.
Biskopen hadde et følge på seks hundre riddere i rustning og til hest, og hele følget hans hadde omkring tusen hester. De ble nektet adgang til byen til de hadde avlagt ed på at de ville respektere byen friheter. Etter at biskopen og hans følge hadde avlagt ed fikk de bare lov til å følge ei rute som var bevoktet av mer enn 2000 væpnede menn. Fem hundre av disse kom fra den omgivende landsbygda. Strasbourgs myndigheter var svært fornøyde med at disse fem hundre bevæpnede menn så raskt hadde villet stille opp. Mange av dem kom fra landsbyer der folk var medlemmer av Bundeschuh, opprørsbevegelsen som ønsket at bøndene skulle bli sine egne herrer. Fra flere av landsbyene kom de marsjerende inn etter sine egne trommeslagere. Noen av de som stilte opp var så gamle at de hadde deltatt i slagene mot Karl den dristige. Disse soldatene var delt inn i seks grupper og stilt opp slik at de var i stand til å hindre biskopen og hans menn i å forlate den ruta de hadde fått tillatelse til å følge fram til katedralen.
Dette var mindre en konfrontasjon mellom kirke og stat enn mellom territoriell fyrste og bystat. Da biskopen var i ferd med å forlate byen sa han til medlemmer av byens styre at han var blitt overrasket over å se en så stor mobilisering av bevæpnede menn, som var unødvendig. De vanæret de herrene som kom i følge med biskopen, for de uttrykte mistillit og fiendtlighet overfor biskopen og hans følge. Strasbourgs magistrat satte ikke pris på biskopens klage, "for det ligger til Senatet til byen Strasbourg å mobilisere og kommandere, tillate og forby, som det passer Senatet. Nok sagt." Biskopen hadde lært at innenfor bymurene i Strasbourg var det byens borgere som bestemte.
Det viste seg at den nye biskopen kom til å delta ved enkelte messer i katedralen og selv vigslet prester, som en biskop skal gjøre. Dette forbauset folk, siden biskopene ikke brukte å ta seg av de oppgavene som var tillagt bispeembetet. En prest noterte at dette skapte respekt, for ellers førte biskopene seg som fyrster og forsømte bispeembetet. Den nye bispen kunne til og med lede høymessen og synge messen. Han ville reformere bispedømmet og dets presteskap. Kirkas store eiendommer var bundet opp i store jordegods og bygninger, og dette ble brukt til å gi geistligheten et godt liv, men de tok seg lite av de oppgaver som var forventet av dem. Det viste seg å være vanskelig å reformere systemet siden ikke bare geistligheten satte seg i mot reform, men også andre myndigheter som også tjente på systemet. Geistligheten var blitt fremmed for det livet som vanlige folk levde.
Jacob Sturm var født i 1489 i en velstående familie som var blant de ledende i Strasbourg. Tolv år gammel ble hans sendt til Heidelberg for å studere. Han fikk den beste utdanning tida kunne gi ham, og traff til og med Erasmus fra Rotterdam.
I 1523 ga Jacob Sturm opp sin katolske tro til fordel for protestantismen. Han var da i Strasbourg. Denne overgangen ser ut til å ha foregått gradvis. Allerede den humanistiske utdannelsen som Sturm hadde fått hadde løsnet hans forhold til katolisismen, og det var nettopp i de frie byene, som Strasbourg, at protestantismen tidligst fikk stor oppslutning. Sturm levde i et miljø der mange mennesker sluttet seg til protestantismen, og Sturm leste de protestantiske skriftene, og selv sa han at det var disse skriftene som fikk ham til å forandre religionsform. Den forholdsvis nye trykkekunsten var av stor betydning for å spre reformasjonen så vidt og raskt. Strasbourg var et ledende senter for trykkekunsten, og ble sammen med Wittenberg, Nuremberg og Zürich en av protestantismens viktigste byer.
Få måneder etter at Sturm hadde gått over til protestantismen ga han opp sin kirkelige karriere og gikk inn i politikken. Han ble senator i Strasbourg. Jacob Sturm hadde arvet så store eiendommer at han kunne leve komfortabelt hele livet uten å ha inntektsgivende arbeid. Han gikk inn i stilling som magistrat i Strasbourgs bystyre. Dermed deltok han i byens styre på øverste nivå. Disse stillingene var ulønnete og krevde så mye arbeid at de vanskelig kunne forenes med annen virksomhet. I 1526 ble han medlem av "de tretten", som var det utvalget som styrte Strasbourgs utenrikspolitikk. Jacob Sturm var en på alle måter svært dyktig og selvoppofrende mann.
Jacob Sturm gikk inn i byens styre på ei tid da bystyret var presset nedenfra for å foreta ulovlige endringer i den religiøse praksis. I 1523 hadde de frie byene i Sør-Tyskland sendt utsendinger til Keiser Karl V i Spania for å søke om hans beskyttelse mot fyrstene til gjengjeld for finansiell støtte. Samtidig håpet byenes myndigheter at det religiøse spørsmålet kunne bli behandlet på nytt av et råd på riksplanet. I 1524 ble dette håpet gjort til skamme da Karl V beordret at ediktet fra Worms skulle settes ut i livet. I følge dette var Luther bannlyst, og hans skrifter skulle brennes.
Høsten 1524 begynte den store tyske bondekrigen i den søndre delen av Schwarzwald, og spredte seg i løpet av vinteren og våren til de sørlige og sentrale delene av Tyskland. Blant opprørernes krav var at livegenskapen måtte avskaffes, at fyrstestyret måtte erstattes med representative styrende organ, at tienden måtte brukes til å drive kirker, at allmenningen ikke måtte lukkes og at evangeliet måtte forkynnes uten fordreielse.
Jacob Sturm skulle på denne tid representere Strasbourg i Imperiets Reichregiment, som var et utvalg som tjente som Imperiets utøvende organ i keiserens fravær. Det holdt til i den frie byen Esslingen i Neckardalen. Sturm ble snart sendt til Schwaben for å undersøke situasjonen og mekle mellom opprørerne og den Schwabiske liga. Ligaen hadde hovedkvarter i Ulm, og opprørernes hovedkvarter var i Memmingen. Jacob Sturm red stadig mellom disse to byene for å forhandle fram en våpenhvileavtale. De frie byene som var tilsluttet ligaen ville ha en avtale, men fyrstene ønsket krig. Opprørernes hærstyrker var delte, og da ligaens hær møtte den første opprørshæren, Baltringen, ble denne opprørshæren nedkjempet. Sturm fortsatte sitt meklingsarbeid, men til ingen nytte.
Deretter dro Sturm til den frie byen Heilbronn, der det også var opprør. Opprørerne hadde sluppet inn i byen etter press fra innbyggerne. De hadde hovedkvarter i rådhuset, og hadde overtatt vaktholdet over byen. Jørg Metzler fra Ballenberg var deres leder. Mange av borgerne i Heilbronn hadde slått seg sammen med opprørerne, i likhet med i Memmingen. Hver dag kom mange adelsmenn til Heilbronn for å slutte fred med opprørerne, greven av Leonstein og byen Wimpfen og alle deromkring.
Da Sturm kom tilbake til Esslingen var hans tjenestetid i Reichregimente over, og han gjorde seg klar til å reise gjennom Schwarzwald heim til Strasbourg. Overalt fant han revolusjonen i full sving. Strasbourg holdt seg nøytral i forhold til opprøret, og besluttet å prøve å opptre som meklingsinstans. Hertug Antoine av Lothringen og kurfyrst Ludwig av Pfalz kom med hærer for å slå ned opprøret på Rhinens vestre bredd. Jacob Sturm var en av Strasbourgs meklingsmenn, men de nådde ikke fram i vest.
På Rhinens østre bredd greide Strasbourgs utsendinger å overtale den åtte tusen mann store Oberkirch armeen til å undertegne en våpenhvileavtale. Lenger sør var opprørerne fra Ortenauer i ferd med å erobre klostre på vei for å slutte seg til opprørerne fra Breisgau framfor Freiburg. Freiburg åpnet byportene for opprørerne, som var ledet av Hans Muller fra Bulgenbach, etter åtte dagers beleiring. Jacob Sturm reiste til Freiburg for å forhandle med opprørerne. Lenger nord var Jacob Sturms søskenbarn Bernhard Wurmser i ferd med å forhandle fram Renchenavtalen, som ble modell for alle avtalene på Rhinens østre bredd. Meklingsmenn fra Basel sluttet seg meklingsmennene fra Strasbourg. Da noen kommandanter i opprørshæren fra Breisgau flyttet tropper nordover til Lahr red Sturm og de andre forhandlerne til disse opprørerne og bad dem dra seg tilbake, noe de lyktes med.
Offenburgavtalen mellom markgreve Ernst av Baden og hans undersåtter avtalte en våpenhvile mellom dem til fredskonferanse kunne holdes i Basel. Denne våpenhvileavtalen utvidet Renchenavtalen til også å gjelde for Baden, og forbød bruk av vold fra begge parters side. På det siste møtet under fredsforhandlingene i Basel mellom markgreven og hans undersåtter sikret Jacob Sturm og meklerne fra Basel en endelig fredsavtale i førti punkter. Denne ansees som vellykket.
Jacob Sturm fikk grundigere kjennskap til opprøret enn noen annen politiker på hans tid. Han lærte at vanlige folk, bønder og handverkere, kunne bli opprørere dersom forholdene lå til rette for det. Videre at Imperiet ikke hadde styrke til å slå ned omfattende opprør, men at de territorielle fyrstene hadde det.
Jacob Sturm ledet Strasbourgs delegasjon til Riksdagen i Speyer i 1526. Da han reiste til Riksdagen var instruksjonen hans at han skulle arbeide for å få i stand en varig løsning for de religiøse spørsmålene gjennom et kirkeråd, fordi "ingen, uansett hvilken side han tilhører, skulle trenge å frykte angrep på grunn av sin religiøse tro, siden den er, og bør være, en sak som velges fritt."
I Speyer var man innstilt på forhandlinger, både på grunn av erfaringene med opprøret og på grunn av at tyrkerne var i ferd med å angripe Ungarn. Erkehertugen var opptatt med å hjelpe sin svigerbror som var konge i Ungarn, og sendte det religiøse spørsmålet over til en komite på 21 mann. Jacob Sturm ble medlem av denne komiteen.
Jacob Sturm sa at å gå inn for å gjennomføre ediktet fra Worms ville føre til ny oppstand. Et kirkeråd måtte nedsettes for å arbeide med saken. Både komiteen og Riksdagens flertall var enig i dette. Ferdinand lovte et kirkeråd innen atten måneder. Riksdagen erklærte at i mellomtida fikk hver styringsmakt handle slik at den kunne stå ansvarlig overfor Gud og keiseren med sine handlinger.
Da Jacob Sturm kom tilbake til Strasbourg var man der svært fornøyde med hans innsats, og han ble belønnet med en medalje med portrett.
Tweet
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: Thomas A. Brady: "The Politics of the Reformation in Germany."