Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.
Den tyske Hansaens kjernevirksomhet var handelen mellom Østersjølandene og Nordsjølandene. Fra Østersjøen fraktet Hansaen korn, voks, pelsverk, skogsprodukter, metaller og andre varer. De viktigste varene som ble fraktet til Østersjøen var klær og salt. De viktigste hansabyene var byen på sørsida av Østersjøen samt Hamburg og Køln. Lübeck var leder for Hansaen. Den viktigste handelsruta gikk gjennom "Sundet" øst for København, som stort sett ble kontrollert av Danmark. Men Lübeck hadde ei alternativ rute fra Lübeck og vestover til Hamburg. Denne ruta utbedret Lübeck med å bygge en kanal. Denne ruta hadde mindre kapasitet enn ruta gjennom Sundet, men var likevel viktig. De viktigste medlemmene av Hansaen var Lübeck, Hamburg, Køln, (og kanskje også Danzig siden Danzig hadde en svært stor eksport av korn.) Lübeck ble tidlig en fri Riksby. Det er uklart hvor mange byer som var medlemmer av Hansaen, men det kan ha vært langt over hundre. I ei oversikt Philippe Dollinger gir regner han opp 200 byer som har hatt hansaprivilegier.
Den tyske Hansaens storhetstid var omkring år 1400. Da var Hansaen ei stormakt i sitt område. Militært og politisk var Hansaen mest dominerende de tretti årene før år 1400, og størst oppslutning hadde Hansaen de første tretti årene etter år 1400. Men deretter begynte Hansaen å miste betydning. De to viktigste grunnene til det var at fyrstene som hersket over de områdene der Hansabyene lå prøvde å ta kontroll over Hansabyene, riktignok vanligvis uten å lykkes, men det krevde store ressurser å hevde selvstendigheten, så store at det gikk ut over all annen innsats. Hansabyene var ikke støttet av noen konge eller annen fyrste eller republikk, som konkurrentene i Nederland og England var. Det andre forholdet var at Nederlandene ble samlet under en fyrste, fyrsten av Burgund. I 1384 arvet Filip den dristige Flandern, Antwerpen og Malines. Seks år senere overlot hertuginne Johanna ham Brabant og Limburg. Neste århundre fortsatte den burgundiske ekspansjonen, og rundt 1430 hersket Filip den gode over det meste av Nederlandene, fra Holland til Picardy. Hansaen hadde lite å stille opp mot en så mektig makt, som støttet den nederlandske handelen. Hansabyene ble altså angrepet av de herskerne de hadde rundt seg, mens de nederlandske byene, med unntak for perioden 1567-1609, ble støttet av makthaverne i landet. Etterhvert ble det handelsmennene selv som var makthavere i Nederland, i likhet med i hansabyene, men i Nederland kom de forente provinsene til å utgjøre en mer kompakt union, i stand til å produsere eller kjøpe sin egen effektive militære støtte. Nederlenderne ble etterhvert også teknologisk overlegne.
Her studerer vi Europas historie 1500-1800, og i denne perioden er vi inne i Hansaens nedgangstider der de militært og politisk er blitt underlegne sine naboer, i motsetning til i storhetstida rundt år 1400.
Årsaker til nedgangstidene er manglende samhold, at flere av de fire kontorene, i Brügge, Novgorod, London og Bergen, begynte å miste sin betydning og vellykket konkurranse fra først og fremst Nederland og England. At Hansaen mistet makt og innflytelse og betydning betyr ikke automatisk at deres handel og velstand ble redusert. Vi er nå inne i ei tid med sterkt økende handel, og også Hansaens handel økte, selv om den økte langt mindre enn nederlendernes handel.
Ved slutten av 1400-tallet kollapset Hansaens kontorer, handelsstasjoner, i Brügge og i Novgorod. Novogorod var en stor by i det nordlige Russland. Den hadde vært hovedstad i et selvstendig rike. Men i 1478 erobret Ivan III fra Moskvariket byen. Han tolererte ikke Hansaens privilegier. I 1494 arresterte han mer enn femti hanseater og konfiskerte eiendommene deres. De ble løslatt tre år senere, men kontoret, som het Peterhof, ble stengt i tjue år. Da kontoret ble åpnet i 1514 var handelen borte. Handelen med Russland kom til å gå over andre byer, og mye av handelen over andre hender enn hanseatenes.
I Nederlandene gikk det nedover med kontoret i Brügge. Det skyldtes først og fremst at det gikk nedover med byen selv etterhvert som Antwerpen overtok som den viktigste handelsbyen. En grunn til dette var at innseilinga til havna fyltes opp med mudder. En annen grunn var at handelen ikke fikk foregå så fritt som i Antwerpen. I Antwerpen var handelen og handelsmennene underlagt færre reguleringer enn i Brügge. Antwerpen var det viktigste salgsstedet for engelske klær og tøy. Dessuten var det store politiske uroligheter i Brügge. Av alle disse grunnene flyttet flere og flere handelsmenn til Antwerpen.
I Brügge hadde Hansaen hatt mange konflikter med de lokale myndighetene, og kontoret hadde til tider vært flyttet til andre byer på grunn av disse konfliktene. Hansaen vurderte flere ganger å flytte kontoret til Antwerpen, men de kom likevel til å holde seg lenge i Brügge. Allerede i 1486 hadde Hansaen kjøpt et hus i Antwerpen med tanke på å flytte kontoret. Men Hansaen fikk ikke de betingelsene som de ønsket fra bymyndighetene i Antwerpen, og derfor ble kontoret værende i Brügge. Etterhvert som handelen over Brügge ble mindre og mindre ble også kontoret i Brügge mindre og mindre. I 1546 hadde det i praksis opphørt å eksistere. Mange av hanseatene hadde da for lengst flyttet til Antwerpen.
I England var situasjonen for Hansaen på denne tida langt bedre. Riktignok klaget engelskmennene over at de ikke fikk drive sin handel i hansabyene på samme måte som hanseatene fikk i England. Men det i førte i første omgang ikke til alvorlige straffereaksjoner. Hansakontoret i London het Stahlhof, Stålgården. Hanseatene eksporterte mer engelske klær enn noen annen utenlandsk gruppe handelsmenn i England. Hansaen hadde monopol på å selge voks i England, og de importerte mye vin fra Frankrike til England.
Mange av hansabyene deltok ikke og bidro ikke til Hansaen på den måten som de etter forutsetningene skulle. Hansedagen i 1518 erklærte derfor at 31 byer skulle ekskluderes fra Hansaen. Blant de ekskluderte byene var viktige byer som Frankfurt-an-der-Oder, Berlin, Breslau, Krakow, Halle, Halberstadt, Groningen og Arnhem. Senere kom flere av disse på nytt til å bli medlemmer av Hansaen.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Philippe Dollingers bok The German Hansa.