Første del av denne oversikten over tysk befolkning og økonomi 1800-1990
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.
Jeg har skrevet flere artikler om statsapparatets utvikling fram til 1800, som kapitlet "Den nye Disiplinen og "Det Preussiske Styresettet II". Dette kapitlet er i noen grad en fortsettelse inn i det nittende århundret. Om statens rolle i utviklingen av det moderne samfunn i det nittende århundret har jeg også skrevet, for eksempel i referatet av George Steinmetz' artikkel "Myten om en autonom stat".
Dette underkapitlet bygger på Frank B. Tiptons artikkel "Government and the economy in the nineteenth century".
Når historikere har skrevet om den økonomiske utvikling i Tyskland har det vært vanlig å legge vekt på statens arbeid for å fremme utvikling av industri og for å legge forholdene til rette for denne utviklinga, for eksempel ved utbygging av infrastruktur og utvikling av et lovverk som la til rette for utvikling av en moderne økonomi.
Tyskland er et av de mest ofte refererte eksempler på økonomisk utvikling som har vært ledet av staten. Den tyske staten blir også betraktet som et eksempel på et effektivt statsapparat og byråkrati. Observatører har framholdt at foreningen av Tyskland førte til en statlig ledet modernisering som la grunnlaget for sterkere økonomisk vekst.
Baksiden av dette har vært oppfattet å være at staten i Tyskland ble oppfattet som nærmest allmektig og i sin rett til å utføre hva den enn måtte bestemme seg for, selv når dette medførte utøvelse av massiv vold. Dette bidro til militarisme og et autoritært styresett.
Byråkratiet ble sett på som folkets tjener som arbeidet for det felles beste, og som derfor kunne stå, og mente at det hadde rett til å stå, over samfunnet og de konfliktene og oppfatningene som fantes der. Byråkratiet skulle være selvoppofrende med sterk korpsånd og pliktfølelse. Men etter Andre Verdenskrig har byråkratiet blitt sett på som et problem, en uansvarlig maktfaktor som prøvde å unndra seg demokratisk kontroll, en stat i staten.
Frank Tipton skriver at han her vil rette oppmerksomheten mot (1) utviklingen av det sentrale byråkratiet og (2) rollen til dette byråkratiet i den moderne økonomiske veksten. Han skriver at for å bedømme i hvor stor utstrekning politikken til den tyske regjering påvirket retningen og raten til den økonomiske veksten må man kjenne til hvor mye økonomien vokste. Men det er vanskelig å måle økonomisk vekst. De data man har er ufullstendige, og det er mange problem forbundet med å behandle de data man har.
Tipton skriver at myndighetene prøvde å fremme og å lede den økonomiske utviklingen. Men den første introduksjonen av moderne industriell- og transport-teknologi kom ikke som følge av initiativ fra myndighetene.
Historien om tysk økonomisk politikk viser også et mønster for fordeling av makt og for forholdet mellom statens byråkrati og økonomien, som ble tragisk, skriver Tipton.
Hva er statens rolle i økonomisk utvikling? Den raske veksten til de vellykkede asiatiske økonomien har ført til omfattende debatt om dette. Og denne debatten kan kaste lys over den økonomiske utvikling i Tyskland. Ingen vil i dag nekte for at staten spiller en stor rolle i økonomien til disse asiatiske landene. Men om utstrekningen av og innholdet og kvaliteten til denne statlige intervensjonen har det vært uenighet.
Det har også vært debatt om statens evne til å utvikle økonomien. Tyskland kunne gjennomføre den innledende fasen av industrialisering ved å kopier og kjøpe teknologi fra England. I denne situasjonen kan staten spille en rolle. I Storbritannia var det enkelte private individ som akkumulerte den nødvendige kapitalen og identifiserte muligheter i markedet og innførte ny teknologi, men i land som industrialiseres senere kan dette gjøres av staten. Statens kapasitet, evne, til å lede den økonomiske utviklingen er dens evne til å gjennomføre denne politikken, eller oppnå offisielle mål, stilt overfor innenlandsk motstand. Byråkratiet i en sterk stat må både være kompetent og selvstendig.
Hvordan oppnådde byråkratiet i vellykkede stater som driver fram utvikling sin selvstendighet? Og hvorfor brukte de denne selvstendigheten til å utvikle økonomien framfor til å sko seg selv? Innledende ser det til at rekruttering av de flinkeste og mest fortjente (meritokrati) spiller en viktig rolle. Strenge utvelgelseskrav skaper dyktighet og kompetanse, og også en følelse av enhet og identitet i byråkratiet. Ved å holde byråkratiet lite framstår det som en elite. Og så kan det få den nødvendige selvstendighet til å utrette noe. Det er hevdet at i stater som på en vellykket måte driver utviklingen framover sørger politikerne for albuerom for byråkratiet ved å holde interessegrupper som vil gripe inn overfor byråkratiets økonomiske politikk på avstand.
Tipton skriver at disse betraktningene refererer til den første innføringen og spredningen av moderne teknologi. I denne fasen kan en sterk stat som vil drive økonomien framover, en utviklingsstat, organisere ressurser og lede fordelingen av dem. Senere, når entreprenører står fram og økonomien har begynt å frambringe overskudd som kan finansiere videre vekst kan statens oppgave bli en annen. Heller enn å velge ut og innføre utenlandsk teknologi må staten nå søke å sikre kapasitet til fortsatt omforming. I vellykkede stater oppstår et komplekst forhold der en mengde teknikker uttrykker et felles prosjekt for offentlige myndigheter og private interesser.
For å drive fram en vellykket utvikling må staten mekle mellom ulike grupper som konkurrerer om begrensede ressurser og binde dem sammen. Byråkratene må derfor ha mulighet til å manøvrere mellom ulike grupper og bruke dem til sine formål. De etablerte interessene støtter den bestående orden og situasjon, som begrenser statens tilgang til ressurser. I Preussen og andre tyske stater var det stadig strid mellom fyrsten og aristokratiet og andre delvis selvstendige lokale myndigheter.
I Preussen var kong Friedrich II i krig det meste av tida de første 23 årene han regjerte, fra 1740 til 1763. Da han endelig hadde greid å sikre erobringen av Schlesien stod Preussen fram om ei stormakt. Friedrich prøvde å erstatte de gamle kollegiale rådene som han hadde arvet med spesialiserte ministerier, som hvert hadde sine klart definerte oppgaver og klare kommandolinjer fra sentrum til lokalplanet. Det første av disse var for hæren og de kongelige eiendommene. Det neste var Seehandlung, en kombinert sentralbank og selskap for oversjøisk handel. Administrasjonen av Schlesien ble underlagt et eget departement. Det ble opprettet et ministerium for å følge med i gjenoppbygginga etter Sjuårskrigen. Den inkluderte regulering av elver, og skaffet til veie nytt dyrkingsland, og opprettelse av Landschaften, kredittbanker for godseierne. Fra 1770-årene rekrutterte gruve og skogsministeriet sitt eget lavere personell som tjente ute i distriktene.
Friedrich politikk var begrenset, og det er blitt diskutert om den var vellykket. Debatten om den asiatiske utviklingsstaten kan hjelpe til med å vurdere politikken til Friedrich. Utviklingsstaten har uheldige sider. Over tid gir en slik stat tilskyndelse til og muligheter til å organisere seg for grupper som søker utbytte. En aktiv stat kan gi muligheter til å oppnå subsidier for både individ og grupper gjennom lovgivning som favoriserer dem. Elitebyråkrater kan bli isolerte, eller bare svare på henvendelser fra grupper som blir favorisert. Der staten intervenerer kan skillet mellom privat og offentlig ble utydelig.
Friedrich isolerte seg. Han hersket fra kontoret sitt i Potsdam med uregelmessige inspeksjonsreiser. Han favoriserte junkeraristokratiet ved utnevnelser til både militære og sivile stillinger. Han styrte på en måte som kunne skape stor uorden i byråkratiet. Han forsøkte å privatisere innkreving av skatter etter fransk modell uten å lykkes. Han satte seg mot at moderne spinne- og vevemaskiner ble innført fra England siden mange av soldatene produserte tekstiler når de ikke var i tjeneste, og han fryktet for at de kunne bli utkonkurrert. Han subsidierte lite effektive luksusindustrier i Berlin i håp om at de ville tjene inn eksportinntekter, men han var nølende til å fremme økonomisk utvikling i de mer avanserte vestlige delene av riket.
Dette var det "opplyste eneveldet". Friedrich mente at han visste best, og han oppfattet kritikk som fiendtlige handlinger. Han ville kontrollere alt personlig og utøve personlig herredømme, og oppmuntret ikke til selvstendighet i administrasjonen. Han spredte mistro og frykt, og han hadde et nettverk av spioner, og den mistro han nærte til sine underordnede fikk ham til å sabotere deres arbeid.
Også andre herskere opptrådte på liknende måte som kong Friedrich II. Blant deres tjenere var det mange som mente at den øverste herskeren burde ha en mer tilbaketrukket posisjon, og overlate mer av maktutøvelse og planlegging til byråkratiet. Og at byråkratiet burde lede den økonomiske og sosiale utviklingen.
Den franske revolusjonen og den preussiske hærens nederlag ved Jena førte til at reformvillige personer fikk makt og innflytelse i mange tyske stater, også i Preussen. De ble ledet av Karl vom Stein. [Dette har jeg skrevet om i kapitlene "Napoleon i Tyskland" og "Junkernes politikk".] I 1807 og 1808 produserte de et stort antall edikt som berørte alle sider ved økonomien og det sosiale livet. Det ene angikk "bondefrigjøringen", opphevelse av livegenskapet, og et annet handlet om yrkesfrihet i byene, som begrenset laugenes makt til å regulere sysselsettingen i handverksyrkene. Det ble innført reformer i administrasjonen som skulle øke det lokale selvstyret. Og vidtgående reformer i utdanningen ble påbegynt (Humboldt).
Dagens diskusjoner om økonomiske reformer i Øst-Europa og Asia følger noen ganger liknende linjer. Reformer går ut over etablerte interesser, og møter derfor motstand. Elitegrupper med tilgang til de herskende kretsene er best i stand til å motsette seg reformer. I Preussen kan dette tydeligst bli sett i jordbrukssektoren. Friedrich motsatte seg junkernes økende utbytting av bøndene, samtidig som han favoriserte junkerne i viktige sammenhenger. Friedrich II ønsket å skape en klasse av selveiende bønder, for å øke befolkninga og få flere gode soldater. Reformatorene mente at frie arbeidere var mer effektive enn livegne bønder, men også at storgodsene var mer effektive enn bondegårder. "Frigjøringsediktet" fra oktober 1807 opphevet livegenskapet og tillot bøndene å forlate godsene. Bøndenes rettigheter til jord og underhold ble svekket. Jeg viser til kapitlet "Junkernes politikk" for mer utfyllende informasjon om "Frigjøringsediktet".
Da Napoleon var beseiret begynte de gamle elitene på nytt å hevde sine interesser. Og bøndenes rettigheter ble beskåret til junkernes fordel. Junkerne slo under seg store deler av bøndenes jord. Fra 1816 og fram til 1850 ble omkring en million hektar av bøndenes jord direkte overført til junkerne. De bøndene som greide å sitte på egen grunn måtte betale dyrt for det til junkerne. Dessuten slo junkerne under seg store områder som tidligere hadde vært felles utmark og der bøndene hadde hatt beiter og samlet brensel. De fleste bøndene ble jordbruksarbeidere som eide småbruk som var for små til at de kunne forsørge seg med det disse brukene produserte.
Det kom reformadministrasjoner i alle de tyske statene, ikke bare i Preussen, i denne perioden. [Les om dette i kapitlet "Napoleon i Tyskland".] De ville frigjøre bøndene og skape sterkere økonomisk aktivitet og legge grunnlaget for større rikdom og sterkere hærer. Tyskland ble også omorganisert, og de minste politiske enhetene ble inkorporert i de større statene, som Preussen og Bayern og Württemberg.
Tyskland var fortsatt i stor grad et standssamfunn, der de ulike stendene hadde ulike rettigheter, og der det fantes mange selvstyrte grupper som i betydelig grad utformet sine egne lover. Dette var langt fra et moderne samfunn. Men staten ville trenge inn i dette samfunnet og legge det under seg, eller i det minste rasjonalisere det. Lengst var denne utviklinga kommet i Preussen, der den sentrale stenderforsamlinga for lengst var avskaffet, og der det lokale selvstyret og de selvstyrte gruppene stort sett var svakere enn i det vestlige og sørlige Tyskland.
[Også dette har jeg skrevet flere artikler om. I kapitlet "Heimbyene, laugene og staten" har jeg skrevet om de selvstyrte småbyene som det var svært mange av i Tyskland, og der de gamle laugene stod sterkt og var grupper som styrte seg selv og ga seg sine egne lover. I kapitlet "Fyrster og stender i Tyskland" har jeg gitt ei kort oppsummering av systemet som det var før Napoleonskrigene.]
De tyske statene var fattige, og i 1820- og 1830-årene vokste befolkningene i disse statene mer enn produksjonen, og fattigdommen økte. Det var lite ledig jord, slik at de voksende befolkningene ikke kunne sysselsettes i jordbruket. Tyskland kunne synes å være på vei mot en fattigdomskrise med stadige opptøyer og opprør. Men i England ble rikdom skapt på en ny måte av den nye industrien. Det var lenge ikke enkelt å kopiere England, for fram til 1840 var det forbudt i England å eksportere den nye teknologien i form av maskiner og "know-how", i det faglærte engelske arbeidere, og andre som kjente teknologien, ikke fikk lov til å ta arbeid utenlands. Det nye maskineriet var kostbart, og det var nødvendig både å vite hvordan det ble drevet og å ha tilgang til markeder der det som ble produsert ved hjelp av det nye maskineriet kunne selges.
Alle disse argumentene ble diskutert i Tyskland for mer enn 150 år siden, og regjeringenes embetsmenn deltok i debattene. Og mye ble gjort. I Preussen ledet Peter Beuth et nytt teknisk institutt som ble opprettet i 1821 i Berlin. Det støttet studieopphold i Storbritannia, lærte opp studenter i nye teknikker og ga økonomisk hjelp til lovende industrireisere. Under Christian von Rother ble det i 1820- og 1830-årene bygd et stort antall forbedrede veier. Staten investerte også gjennom Seehandlung i ny industri og gruver og metallurgiske bedrifter. Disse skulle både drives med fortjeneste og gjøre moderne teknologi kjent i Tyskland og lære tyskere opp i moderne teknologi. Og i 1834 greide Preussen å opprette Zollverein, en tollunion som førte mange tyske stater sammen i et felles marked.
Mellom 1825 og 1850 var det ingen vekst i inntekten per capita, og bare svak vekst i investeringene. De viktigste økonomiske sektorene for land som var i utvikling i denne tida var jern, kull, jernbaner og dampkraft. I de tretti årene fra 1820 til 1850 var det ganske liten utvikling i Tyskland i disse økonomiske sektorene. [Men den prosentvise veksten var betydelig.] Tabell 4.1 gir ei oversikt over sentrale faktorer i den industrielle utviklinga fra 1820 til 1870:
| - | Kilometer jernbanelinjer | Produksjon av jern i tusener tonn | Kilo jern per capita | Produksjon av kull i millioner tonn | Produsert kull i kilo per capita | Damp-maskiner | Damp-maskinenes hestekrefter |
| 1820 | 0 | 96 | 3,5 | 1,2 | 46 | - | - |
| 1830 | 0 | 122 | 4,2 | 1,7 | 58 | - | - |
| 1840 | 469 | 173 | 5,3 | 3,2 | 98 | - | - |
| 1850 | 5.856 | 212 | 6,0 | 5,2 | 147 | 1.416 | 26.354 |
| 1860 | 11.088 | 545 | 14,5 | 12,3 | 327 | 10.113 | 184.649 |
| 1870 | 19.000 | 1.391 | 34,1 | 26,4 | 647 | - | 947.000 |
I de tyske statene, og spesielt i Preussen, var den statlige politikken overfor økonomien berørt av at nye grupper i byråkratiet krevde elitestatus, basert på universalistiske normer. Byråkratiet hadde lenge betraktet seg for å være "fornuftens organ" i samfunnet, med de rettigheter og forpliktelser som følger av det. De entreprenørene som ledet den nye økonomiske utviklinga hadde ingen tradisjonell plass i stendersamfunnets rangorden. De nye byråkratene sprengte også den gamle stendersamfunnets ramme, blant annet siden de var tiltrukket av den nye nasjonalismen og tanken om å samle Tyskland i en statsdannelse. Derfor var både de nye byråkratene og entreprenørene ute etter å skape nye institusjoner og former.
Frank Tipton sammenlikner utviklinga i Tyskland med utviklinga i de økonomisk vellykkede asiatiske statene av i dag, og finner likhetstrekk. Han skriver at de vellykkede asiatiske statene alle sammen skapte institusjonelle strukturer som var rettet inn mot å fremme og lede økonomiens vekst.
Byråkratiet hadde lenge vært en viktig gruppe i Tyskland, som det framgår av kapitlet "Den nye Disiplinen. Mye av forskningen på utviklingen og funksjonen til byråkratiet i det nittende århundret har hatt oppmerksomheten rettet mot innflytelsen til den preussiske tradisjonen. Den har forkastet forestillingen om at det profesjonelle byråkratiet og dets verdier oppstod ut fra den kvasireligiøse etikken til den preussiske statstjenesten. Bern Wunder forkaster dette som en nasjonalistisk myte skapt av patriotiske historikere som Gustav Schmoller og Otto Hintze rundt forrige århundreskifte. Max Weber aksepterte mye av dette mytiske selvbildet til byråkratiet da han skrev om byråkratiet.
Weber la vekt på livstids ansettelse og fast inntekt som trekk som karakteriserte byråkratiet. Men i dag er det utbredd enighet om at det som mest klart karakteriserer oppkomsten av byråkratiet som en egen sosial gruppe er innføring av formell eksaminasjon. Ved midten av det attende århundret innførte tyske stater formell eksaminasjon for å undersøke kandidatenes kunnskaper om jus og rettspleien, og fra 1770 til 1810 fulgte mange stater Preussens eksempel i å føye til en ubetalt læretid i praktisk arbeid før formell ansettelse. Perioden med ubetalt arbeid ble langvarig, fem år og mer, og i løpet av 1840-årene kom en andre og så en tredje eksaminasjon til å forlenge læretiden. I 1863 krevde Preussen at alle kandidater til det høgere embetsverket måtte bevise at de kunne forsørge seg selv i ti år uten lønn, som ubetalte assistenter.
Utviklingen av krav om formelle kvalifikasjoner for ansettelse i byråkratiet ble grunnlag for byråkratiets krav på elitestatus. Bare de med den rette bakgrunn kunne ha håp om å gjennomføre løpet fram til å oppnå de formelle kvalifikasjonene. Dette sikret homogenitet blant de ledende embetsmennene, og i egne øyne hadde de ledende embetsmennene oppnådd sin stilling og status på grunn av ferdigheter og kvalifikasjoner som utmerket dem framfor alle andre. Dette plasserte dem utenfor og over den politiske prosessen, mente de, og rettferdiggjorde deres krav på livslang ansettelse.
Administrasjonen var ikke velvillig overfor alle framskritt. Frank Tipton skriver at embetsverket var motstandere av mange forlengelser av jernbanen i 1830- og 1840-årene.
Zollverein åpnet adgang til nye markeder dersom transportapparatet ble bygd ut, men de preussiske myndighetene var lenge nølende overfor utbygging av jernbanene. Hæren var usikker på om jernbanene sikret trygg transport, og generalene så jernbaneutbygging som en konkurrent om begrensende statlige ressurser, for jernbaneutbygging var kostbar. Jernbaneutbygging kunne gjøre det nødvendig for staten å ta opp lån, og statlig låneopptak krevde godkjenning av en valgt forsamling, og en valgt forsamling som kom sammen var statens øverste myndigheter skeptiske overfor.
Derfor foretrakk staten nølende privat jernbaneutbygging. Da privat jernbaneutbygging ble autorisert i 1838 ble den underlagt strenge restriksjoner. Embetsmenn var i utgangspunktet også motstandere av utbygging av telegrafen, siden de fryktet at den ville åpne opp for uautorisert kommunikasjon, som kunne være politisk. I 1842 inngikk regjeringa kompromiss med provinsstenderne og garanterte 3,5% rente på jernbaneobligasjoner, og private byggearbeider begynte. I 1844 ble myndighetene bekymret over spekulasjoner i jernbanepapirer, og forbød salg av flere uten tillatelse fra myndighetene. Bakgrunnen til dette var at folk med penger heller kjøpte andeler i jernbanene enn obligasjoner i Landschaften kredittbank, som lånte ut penger til junkerne.
Staten var i denne perioden (1830- og 1840-årene) heller ikke velvillig innstilt overfor industriutvikling i Ruhr. Franz Haniels dype gruvesjakter, som var nøkkelen til å ta ut kull fra de dype kullforekomstene som strakte seg mot nord fra Ruhr, ble forsinket i ti år på grunn av motstand fra myndighetene.
Staten førte en restriktiv pengepolitikk som begrenset veksten siden den begrenset tilgangen på penger. Dette skyldtes at sedler ble sett på som en del av statens gjeld, og ble den økt sterkt ville det komme krav om at et valgt forsamling måtte behandle dette.
Den preussiske regjeringa var også skeptisk overfor selskap med begrenset ansvar (aksjeselskap). Jernbaneutbygging og moderne industri var så kostbar at denne selskapsformen var nødvendig for å reise kapital fra svært mange mennesker. Men myndighetene så en maktkonsentrasjon som dette som en mulig rival, eller et mulig sentrum for politisk opposisjon, og derfor ble bare få selskap med begrenset ansvar tillatt, 67 fra 1826 til 1850. I Saksen var myndighetene mindre restriktive, og utviklinga av moderne næringsliv gikk raskere der i denne perioden enn i Preussen.
I løpet av 1850-årenen begynte den industrielle utviklinga å gå raskere, og vi har mer informasjon om den, blant annet Hoffmanns data. Produksjonen vokste i en serie lange bølger fram til 1913. Det var rask vekst fra 1850 til 1873, og langsommere vekst gjennom en depresjon fra 1873 til 1896, og så på nytt rask vekst fra 1896 til 1913. Dette mønstret passer overens med mønstret i verdensøkonomien. Dette mønstret ble først identifisert av Nikolai Kondratiev på 1920-tallet.
Årene med sterk produksjonsvekst var også år med sterk vekst i utenrikshandelen. Og årene med svakere produksjonsvekst var også år med svak vekst i utenrikshandelen.
| - | 1850 | 1873 | 1895 | 1913
| ||||||||||||||||||||
Total arbeidsstyrke:
|
| - | 1837-51 | 1851-73 | 1873-95 | 1895-1912 |
| Korn | 2,61 | 2,43 | -2,87 | 8,93 |
| Kull | 4,96 | 9,22 | 3,29 | 6,70 |
| Jern | 1,10 | 14,70 | 7,30 | 8,02 |
| Maskiner, metallvarer | 4,17 | 6,86 | 7,44 | 10,10 |
| Kjemikalier | 2,08 | 7,01 | 6,57 | 8,03 |
Den klare sammenhengen mellom Tysklands økonomiske vekst og veksten i verdensøkonomien tyder på at Tysklands deltakelse i verdensøkonomien var en viktig grunn til Tysklands sterke økonomiske utvikling. Frank Tipton sammenlikner den økonomiske utviklinga i Tyskland med den økonomiske utviklinga til de vellykkede asiatiske landene de siste femti årene, og finner for begge at (1) deltakelsen i verdensøkonomien var avgjørende for å skape økonomisk vekst, og at (2) statlige organ var svært aktiv for å fremme og styre denne veksten (MITI i Japan, EPB i Sør-Korea, CEPAD i Taiwan, EDB i Singapore). I motsetning til den nølende utvikling som foregikk i 1830- og 1840-årene, var det sterk vekst i 1850- og 1860-årene. Spesielt i Preussen gjorde institusjonelle endringer myndighetene mer omsorgsfulle for den framvoksende industriens behov. I Preussen hadde den nye regjeringa i 1848 opprettet et eget departement for handel og offentlige arbeider under minister August von der Heydt. Heydt hadde vært en liberal bankier fra Rhinland og motstander av regjeringa tidligere i 1840-årene. Han ble innsatt av den revolusjonære regjeringa i 1848. [Les om denne og revolusjonen i 1848 i oversiktskapitlet om Tysk historie for perioden 1848-66.] Selv om den måtte gå av fortsatte Heydt som minister til 1862. Da var han i kort tid regjeringssjef, og i 1866 finansierte han krigen mot Østerrike. Han hadde stor innflytelse.
Heydt kunne gjennomføre den politikken han foretrakk på grunn av maktbalansen i Preussen og på grunn av motsetninger i den Tyske konføderasjonen. Det fortsatte å være konstitusjonelt styre i de fleste tyske statene etter 1848, inkludert i Preussen. Kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen ville fjerne den nye konstitusjonen, men regjeringssjefene, både Friedrich von Brandenburg, Josef Maria von Radowitz og Otto von Manteuffel, insisterte på å beholde konstitusjonen. De trodde at nederlaget til revolusjonen betydde at det ville komme en kamp mot Østerrike, og fjernelse av konstitusjonen ville føre til økt undertrykkelse og indre strid i Preussen og svekke landet. Selv om konstitusjonen ga ei valgt forsamling rett til å godkjenne budsjettene trengte ikke dette å medføre at den lovgivende forsamlinga blandet seg inn i administrasjonens arbeid. Konstitusjonen skapte indre samhold og styrke.
I Landdagen tilpasset gradvis den preussiske regjeringa og dens tidligere liberale motstandere seg til hverandre, og reorganiserte de offentlige finansene. Industrielle og kommersielle interesser hadde klaget over at regjeringa gjorde for lite for å støtte den moderne industrien, og at den betalte for stor del av skattene. Skattene økte betraktelig, men den andelen som ble betalt av de industrielle provinsene ble mindre. Regjeringas utgifter til jernbaneutbygging økte. Etter at statens gjeld hadde blitt redusert i 1830- og 1840-årene økte den og ble nesten fordoblet fra 1848 til 1865, og mer enn halvparten av økningen skyldtes jernbaneutbygging. Utgiftene til militærvesenet økte også kraftig. Junkerne var blitt klar over at industriell utvikling økte det militære potensialet, og støtte derfor både jernbaneutbygging og industriutvikling. De liberale hadde ingenting mot militær oppbygging i og for seg, så lenge de ikke fryktet at denne ville bli brukt mot dem, eller at regjeringa ville sette dem til side for å oppnå den, som regjeringa gjorde i 1862, noe som førte til konstitusjonell krise.
Under Heydt ble regjeringas politikk overfor industrielle investeringer forandret. Dannelse av korporasjoner med begrenset ansvar ble sett på med større velvilje, og flere ble tillatt stiftet. De fleste kom innenfor jern og kull i Rhinland-Westfalen. De gamle gruvelovene ble reformert, skattene ble redusert, statens overvåkning ble avsluttet og privilegiene til gruvearbeidernes laug ble fjernet. I 1861 kunne gruveselskapene investere der de måtte ønske, og arbeidernes lønninger ble satt av markedskreftene og arbeidernes evne til å motsette seg endringer var eliminert. Handelsavtaler med Frankrike i 1862 og med Belgia, Storbritannia og Italia i 1865 åpnet nye markeder, og tollen på import ble redusert.
I tabellen nedenfor er utgiftene satt i 1913 priser.
| - | 1821 | 1829 | 1838 | 1847 | 1849 | 1853 | 1856 | 1866 |
| Utgifter, millioner thaler | 78 | 65 | 69 | 79 | 62 | 102 | 133 | 147 |
| Utgifter per capita, thaler | 7,0 | 5,1 | 4,7 | 4,9 | 3,8 | 6,0 | 7,7 | 7,5 |
| Militær andel av utgiftene | 27% | 26% | 31% | 28% | 29% | - | 27% | 29% |
| Betjening av statens gjeld | 13% | 14% | 13% | 8% | 8% | - | 11% | 11% |
| Kommersiell andel av utgiftene | 16% | 16% | 16% | 19% | 27% | - | 30% | 31% |
| Administrasjonen som andel av utgiftene | 44% | 44% | 40% | 44% | 36% | - | 32% | 29% |
Det var lettere å skaffe til veie kapital til nye foretak enn tidligere. I 1850- og 1860-årene økte mengden betalingsmidler raskere enn tidligere. Og bankene ble også mindre restriktive overfor bedriftene. Forretningskretser foreslo at banker ble organisert som selskap med begrenset ansvar for å danne banker med bredere kapitalbase enn en enkelt families formue. Regjeringa var nølende overfor forslaget siden den var redd for spekulasjoner og ustabilitet, og på grunn av motstand fra bankierer som ikke ønsket konkurranse og motstand fra Heydt som selv var privat bankier. De tidligste av disse nye bankene utnyttet enten smutthull i lovverket, som Diskonto-Gesellschaft (1851), eller etablerte hovedkontoret utenfor Preussen, som Darmstädter Bank (1853). Etter 1856 ble mange nye banker med begrenset ansvar etablert i Hamburg, Leipzig, Breslau og i sør. Etter at den Nord-tyske konføderasjonen var opprettet i 1867 ble blant andre Deutsche Bank opprettet i 1870 og Dresdener Bank i 1872.
Dan raskt voksende tyske økonomien var i 1850- og 1860-årene enda ikke en "nasjonal" økonomi. Arbeidsproduktiviteten vokste, og de industrielle investeringene var dominerende i økonomien. Dette var noe nytt! Og det vakte stor oppmerksomhet.
Investeringene for hver arbeidsplass i industrien økte sterkt, men produktiviteten økte enda raskere. Ikke bare ble nye jernbanelinjer bygd, men også nye kanaler ble bygd og gamle utbedret, og dampmaskiner ble satt i kanalbåtene. Tidligere hadde hester og mennesker dratt kanalbåtene.
Titusenvis av arbeidere deltok i utbyggingen av jernbanene, og jernbanene fanget oppmerksomheten og fengslet fantasien mer enn noe annet ved den industrielle revolusjonen. Det ble bygd forbindelser mellom de ulike økonomiske regionene i Tyskland, og tysk økonomi ble bygd sammen til en økonomi. Det ble åpnet forbindelser til nye markeder, og transportutgiftene ble stadig redusert.
De embetsmennene som hadde vært motstandere av jernbaneutbygging hadde tilhørt "den gamle skole". De mente at jernbanene var så kostbare at de var nødt til å bli tapsprosjekt, og de ville utkonkurrere annen transportvirksomhet. Både Rother, øverste leder for Seehandlung og generalpostmester Karl von Nagler var motstandere av jernbaneutbygging, og de trodde at jernbanene ville føre til store tap for staten. Da Beuth var finansminister mente han også at jernbaneutbygginga tok overhånd i det investeringene var for store i forhold til industriens utvikling i Preussen.
Heydt presset på for videre utbygging av jernbanene. Han så for seg et integrert nettverk av statlige jernbaner. Han gikk ut over sine fullmakter for å skaffe til veie midler til forsert utbygging av jernbanene. I 1858 var de statlige jernbanelinjene 1265 kilometer mens de private var 2960 kilometer.
Heydt var en overgangsfigur og ingen tradisjonell byråkrat. Han møtte sterk motstand både i og utenfor regjeringa. Han arbeidet hardt for at staten skulle legge de private jernbanelinjene under seg, og brukte midler for å oppnå dette som møtte sterk motstand. Han ville ha utrenskning av folk med demokratiske meninger i jernbanene og postverket, siden han mente at jernbanene og posten var så viktig at det var nødvendig at de ansatte var fullstendig trofaste overfor staten.
Statens politikk og Heydts lederskap var blant årsakene til den sterke veksten i 1850- og 1860-årene. Heydt kunne være så uavhengig siden hans overordnede, ministerpresidentene Brandenburg, Radowitz og Manteuffel, ville tilpasse seg til den liberale majoriteten i Landdagen. Heydt kjørte sin politiske linje så hardt at han fikk mange fiender.
Det Tyskland som Bismarck opprettet gikk raskt inn i en boom som endte med et sammenbrudd som gikk over i en depresjon som varte hele den tid Bismarck satt med tøylene. Sammenbruddet kom i 1873, og den følgende depresjonen ble kalt for "Den store depresjonen" helt til en enda verre depresjon rammet Tyskland rundt 1930. Bismarck påla Frankrike en straff på fem milliarder gullfranc etter at Frankrike hadde tapt den Tysk-franske krigen. De myndighetene som fikk hand om disse pengene brukte dem til å innfri lån av forskjellige slag og til byggeprosjekter og til generøse gaver til generaler og politikere, blant andre Bismarck selv. Derfor ble så og si hele den store summen som Frankrike betalte satt i omløp omtrent med en gang. I tillegg satte staten i omløp en ny pengeenhet som var garantert med gull, uten å trekke inn den valutaen som allerede var i omløp, og fortsatte å gi ut sølvmynter. Disse pengene kom inn i en økonomi som allerede var opphetet og skapte de inflasjon. Fra 1869 til 1873 økte mengden betalingsmidler som var i omløp med 51%, og det var sterk prisstigning.
Den lette tilgangen på penger og kreditt førte til at mange nye forretningsforetak ble dannet. Dette er årsaken til at de tidlige 1870-årene ble kalt for "Gründerzeit". Mange av de som hadde eid statsobligasjoner som var blitt innløst satte pengene inn i andre foretak. Jeg har allerede skrevet om "Gründertiden" i oversiktskapitlet om denne periodens tyske historie, og viser til det.
Adolf Hansemann, sjef for Diskono-Gesellschaft, og Gerson Bleichröder, Bismarcks personlige bankier, overførte på den tyske regjerings vegne den franske straffesummen til Berlin. I løpet av 1872 utnyttet de sine forbindelser for å skaffe seg kontroll over jernbaner, banker, forsikringsselskap og bryggeri. I februar 1873 holdt den liberale representanten Eduard Lasker en tre timer lang tale i Preussens Landdag der han angrep aktivitetene til diverse kapitalformidlere, som han sa betalte ledende embetsmenn for å skaffe seg innflytelse hos myndighetene. Den undersøkelsen som ble satt i verk etter denne talen førte til at folk som stod regjeringa nært ble sagt opp, blant dem Hermann Wagener, som var en av Bismarcks nærmeste rådgivere og Heinrich von Itzenplitz som hadde overtatt etter Heydt som handelsminister.
I 1876 og 1877 sank produksjonen i Tyskland, og på nytt i 1879 og i 1880. Investeringsnivået stagnerte på et lavt nivå i siste del av 1870-tallet, for å stige i siste del av 1880-årene, men sank igjen i 1891.
Bismarck kan ikke få hele skylda for dette, selv om statens kortsiktige politikk og korrupte insidere med forbindelse til regjeringa bidro til å skape denne krisen. Tyskland var i ferd med å bli et industrisamfunn. I 1895 sysselsatte industrien 34% av den yrkesaktive befolkninga, og jordbruket ble stadig mindre dominerende. Jernbaneutbygginga gikk langsommere, siden det ble færre strekninger det var lønnsomt å bygge ut. Produksjonsøkningen kom ikke lenger så lett av seg selv.
På midten av 1890-tallet tok den raske veksten seg opp igjen, og fra 1895 til 1913 var det sterk økonomisk vekst i Tyskland. Ny teknologi ble utviklet og tatt i bruk og nye produkt utviklet og satt i produksjon. Tysk industri var svært kreativ og utviklet nye industrier, som elektrisk industri og kjemisk industri, og var aller først i verden til å ta vitenskapen i bruk i industrien i stor skala. Industrien ble vitenskapeliggjort i Tyskland. Store investeringer og en stadig strøm av nye produkt kom til å føre til sterk økonomisk vekst og sterk produktivitetsøkning. Industriene i "den andre industrielle revolusjon", avanserte maskinredskaper, anvendt kjemi, og spesielt elektrisitet, framsto som nye ledende sektorer. Produksjonen av kjemikalier økte med 6,6% årlig, produksjonen av metall og maskinindustrien økte med 8,3% hver og produksjonen av elektrisk kraft økte med nesten 18% årlig. Andelen av befolkninga som bodde i byer med mer enn 100.000 innbyggere økte fra 12% i 1890 til 21% i 1910. Det ble samtidig bygd svært mange nye boliger, og antallet byggearbeidere økte fra en million i 1895 til 1,7 millioner i 1911.
I 1913 var Storbritannias industri fortsatt den største i Europa, men tysk industri vokste raskere og var mer avansert, slik at det bare var et tidsspørsmål før Tyskland ville bli det ledende industrilandet i Europa.
Verdien av tysk eksport økte fra 9,5% av BNP i 1870 til 15,6% i 1913. Men selv om tysk industri var svært konkurransedyktig var tyske bønder ikke i stand til å konkurrere med utenlandske bønder. Det ble et politisk problem.
Under Bismarck vokste den tyske økonomien langsommere enn både før og etter Bismarck. Hvilken rolle spilte staten for den økonomiske veksten? Den staten som Bismarck bidro til å skape blir fortsatt sett på som en mektig og effektiv intervensjonistisk, moderniserende og reformistisk stat.
Frank Tipton skriver at analyser av asiatiske stater og økonomisk vekst tyder på at staten på et eller annet tidspunkt må endre sin form. For Tyskland kan vi si at dersom 1850- og 1860-årene representerte en periode der staten utviklet økonomien, burde staten under keiserdømmet prøvd å utvikle industriens evne til kontinuerlig omforming. Tyskland var ikke lenger en konsument av teknologi som ble hentet fra utlandet, men var blitt til verdens mest teknologisk avanserte nasjon der den mest moderne teknologien ble utviklet.
Å forvalte en avansert økonomi som er i utvikling mot stadig høgere utviklingstrinn er en kompleks oppgave som krever høg teknisk kompetanse. Skribenter som legger vekt på at staten bør være aktiv for å legge til rette for og søke å utvikle samfunnet videre vektlegger rollen til eliteinstitusjoner, men også behovet for at disse institusjonene har så stor avstand til omverdenen at de ikke er utsatt for press, selv om de er knyttet til mektige sosiale grupper for å forsøke å overtale dem til å ofre umiddelbare interesser for å fremme statens mål. I en slik "innebygd" stat skulle politikerne styre, men ikke prøve å herske. de skulle heller prøve å beskytte byråkratene fra interessegrupper for å gi dem rom til å lede utviklingen og forvalte økonomien. Tipton skriver at Japan er det klassiske eksemplet i dag.
De mange ulike tiltakene som ble innført av den tyske regjeringa utgjorde en imponerende mengde virkemidler. Blant det som nevnes er en ny valuta, jernbanekontoret, Riksbanken, felles mynt bundet til gull, standardisering og modernisering av lovverket og en ny nasjonal appelldomstol, og et statistisk sentralbyrå og helsedepartement, patentkontor og justisdepartement og høyesterett. Og flere andre institusjoner kom til, og andre ble reformert.
Men det tyske statens evne til direkte intervensjon i økonomien var begrenset. Keiserdømmet var en føderal stat. Bismarcks plan om en nasjonal jernbaneadministrasjon ble mislykket. Lovforslagene fra 1874 og 1875 om et nasjonalt jernbanesystem ble forkastet, ikke av Riksdagen, men i Riksrådet der delstatene var representert og dominerte. Regjeringene i Saksen og Bayern overtok jernbanene innenfor sine grenser for å hindre at Preussen fikk hand om dem.
Den sentrale regjeringa kunne ikke skrive ut skatter eller bruke penger som den selv ønsket, blant annet fordi delstatene oppfattet økning av sentralmyndighetenes budsjett som økning av Preussens makt og innflytelse. Bare delstatene kunne skrive ut direkte skatt. Lovgivningen begrenset hvor store tollinntekter som sentralmyndighetene kunne hente inn, og balansen gikk til delstatene. Underskudd krevde forhandlinger med delstatene for at de skulle dekke det. Finanspolitikken hadde derfor strenge begrensninger.
I årene før første verdenskrig var det permanent budsjettkrise. Utgiftene var langt større enn inntektene. De militære utgiftene økte fra 65 prosent i 1900-05 til 80% i 1910-13. Regjeringa brukte 40% mer enn sin netto inntekt i 1900-05 og 20% mer enn sin netto inntekt i 1910-13. Statens gjeld økte fra ubetydelige 16 millioner mark i 1876 til 4,84 milliarder mark i 1910. De indirekte skattene som staten var avhengig av trykket tyngst på den delen av befolkninga som hadde minst inntekt. Skattene og saker som krevde store utlegg ble betente politiske saker.
Pengepolitikken kan være et instrument for å styre økonomien, men også her var sentralmyndighetenes frihet begrenset. Den nye tyske marken var garantert av gull, og i følge spillereglene kunne bare pengemengden økes i takt med reservene. Regelverket for Riksbanken begrenset den pengemengden den kunne sette i omløp til tre ganger verdien av reservene, men reservene økte.
Under den store depresjonen i Bismarcks regjeringstid klaget entreprenører ofte over at det var vanskelig å få kreditt. Pengemengden økte saktere enn tidligere, og den mengden mynt som var i omløp ble redusert. Da Koch var riksbankpresident fra 1890 til 1908 økte pengemengden raskere enn under hans forgjenger von Dechend som hadde vært riksbankpresident fra 1876 til 1890. Riksbanken var også mer rundhåndet med kreditt under Koch enn den hadde vært under hans forgjenger. Riksbanken favoriserte de store bankene og foretakene.
Med støtte fra Riksbanken kunne de store bankene oppnå en dominerende stilling i det industrielle bildet i Tyskland. De mente at de var de sentrale aktørene i tysk industri, og at det var de som tok de grunnleggende beslutningene om investeringer og dermed om industriutvikling, og at det først og fremst var de som hadde æren for at tysk økonomi blomstret. Riksbankens kredittpolitikk overfor de store bankene satte de store bankene i stand til å delta i industriutvikling og ta risiko.
Men de store bankene favoriserte de store foretakene i tungindustrien, og ga lite kreditt til mindre bedrifter. De store bankene favoriserte dannelsen av kartell og monopol. Dette gikk ut over mindre bedrifter på flere måter. De hadde vanskeligere for å få kreditt, og både deres tilgang til råvarer og til markeder kunne bli gjort vanskelig av kartellene.
Regjeringa kunne også ha innflytelse over økonomien gjennom toll- og avgiftspolitikken. Innføring av toll på jordbruksvarer og produkter fra tungindustrien i 1879 er blitt sett på som viktig. I utgangspunktet var grupper innen landbruket motstandere av toll på landbruksprodukter siden de fryktet at andre land ville innføre straffetoll for å møte den tyske tollen. Det tyske landbruksrådet var motstandere av toll på landbruksprodukter til i 1885. Grunnene til at Bismarck innførte toll var behovet for økte inntekter til staten og Bismarcks ønske om politisk støtte.
Da tollbeskyttelsen var opprettet møtte alle forsøk på å redusere den innbitt motstand fra de som tjente på den. Agitasjon mot kansler Leo von Caprivis mer liberale handelspolitikk førte til dannelsen av Bund der Landwirte i 1893. Og det var svært sterk motstand fra konservativt hold mot handelsavtalen med Russland i 1894.
Frank Tipton skriver at keiserdømmet aldri utøvet en ledende rolle i økonomien. Riksbanken synes å ha innrettet seg etter de private bankene som den skulle kontrollere, og finanspolitikken var paralysert av mektige interessegrupper. Regjeringa greide ikke å skape eliteinstitusjoner med evne til å gi retning til den økonomiske politikken. Etter at Heydt forlot handelsdepartementet ble dets uavhengighet og makt redusert. Etterfølgeren hans, Itzenplitz, overlot utforminga av politikk til sin underordnede Rudolf von Delbrück.
Bismarck ønsket ikke uavhengige departement eller ministre. Delbrück ble Bismarcks rådgiver under den konstitusjonelle konflikten og krigene som førte til at Tyskland ble samlet. Delbrück ble deretter visekansler og leder for det nye Rikskanslerkontoret, som behandlet viktige saker fra mange felt. Men fra 1873 reduserte Bismarck kontorets oppgaver for å redusere Delbrücks innflytelse, og i 1876 ble Delbrück fjernet. Hans etterfølger Karl Hoffmann var en mann som nøyde seg med å være et redskap for Bismarck.
Byråkratiet ble mindre selvstendig. Det preussiske byråkratiet ble også den dominerende delen av byråkratiet i den nye sentraladministrasjonen og i det nye keiserdømmet. Byråkratiet ble rekruttert slik at bare menn fra velstående familier hadde mulighet til å bli medlemmer av byråkratiet; blant annet måtte aspirantene arbeide flere år som aspiranter uten å motta lønn, men forsørget av sin familie. Dette var med på å sikre at de som ble rekruttert til byråkratiet var konforme.
Under Bismarck ble kravet til byråkratene om konformitet klart politiske. Katolikker i byråkratiet led under "kulturkampen" i 1870-årene der katolikkene ble forfulgt. Etter at Bismarck hadde innført beskyttelsetoll betraktet han alle byråkrater som foretrakk frihandel som utilstrekkelige. Likevel var det ingen store utrenskninger i byråkratiet under Bismarck, men et svært hardt konformitetspress. Innenriksminister Robert von Puttkamer ga ei forordning som påla alle embetsmenn å stemme på de kandidatene som regjeringa foretrakk, og denne forordninga ble forsvart av Bismarck. I 1883 krevde Puttkamer "absolutt, utenkende underordning av embetsmenn under viljen til den allmektige ministeren". Atferden ble kontinuerlig observert, og upassende atferd kunne føre til disiplinære forføyninger.
Som gruppe mente byråkratene at de var upolitiske eksperter. De var trangsynte konformister. De var vante til å tenke i lovparagrafer og formalistiske skjema, og hadde alltid levd en beskyttet tilværelse, fjernt fra vanlige folk. Denne gruppen tenderte mot å bli en privilegert kaste atskilt fra resten av samfunnet. Det var noen modernisatorer blant de tekniske ekspertene i byråkratiet, men de fikk ingen innflytelse og evnet ikke å markere en politikk.
Observatører av asiatiske økonomier har satt utviklende stater opp mot rovgriske stater. I den sistnevnte typen stater bruker de statsansatte stillingene sine til å skaffe til veie utbytte til sine tilhengere og støttespillere. Og om disse støttespillerne blir avhengige av dette utbyttet kan de bli en hindring for videre utvikling, selv deres posisjon i utgangspunktet var basert på entreprenøraktivitet.
Bismarck var personlig korrupt, og oppga ikke hvor mye han tjente til skattemyndighetene. Han tvang universitetet i Berlin til å ansette hans personlige lege som professor for at han skulle slippe å betale ham. Det finnes mange flere eksempler, som Frank Tipton nevner. Også andre høge embetsmenn misbrukte stillingene sine til å berike seg.
Noen historikere har sett på hele keiserdømmet som korrupt og rovgriskt. Det var konkurranse mellom ulike grupper som var ute etter å berike seg ved hjelp av privilegier fra staten, og disse mektige gruppene prøvde å legge press på politikerne og byråkratene.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne oversikten over tysk befolkning og økonomi 1800-1990
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: