Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok:
"War and German Armies. War and German politics 1648-1806."
I 1740 hadde Preussen angrepet Østerrike og erobret Schlesien fra Østerrike. Østerrike ønsket revansj og søkte å komme i posisjon for å gjenerobre Schlesien. Østerrike bygde allianser for å oppnå den styrken og sikkerhet som var nødvendig for å kunne gjenerobre Schlesien. I 1756 var Østerrike alliert med Frankrike, og forberedte et nytt oppgjør med Preussen. Østerrike arbeidet også med å opprette en allianse med Russland, et arbeid som så ut til å ha framgang.
29. august 1756 invaderte Preussen Saksen. Invasjonen var et klart brudd på lover og skikk og bruk. Preussens angrep på Saksen ble foretatt for at Preussen skulle slippe å kjempe en langvarig krig mot Saksen, og for å kunne skattlegge Saksen og for å oppnå strategiske fordeler. 63.000 prøyssiske soldater ble brukt mot Saksen, det var noe mindre enn halvparten av den prøyssiske hæren. Preussens hær tok raskt Saksen i besittelse, og gikk 9. september inn i Dresden. Men mesteparten av den 19.000 mann store saksiske hæren trakk seg inn i befestede posisjoner i Pirna i fjellene nær den bøhmiske grensen. Dermed hadde Preussen ikke oppnådd den øyeblikkelige fordelen som en rask og vellykket okkupasjon av Saksen ville ha betydd. I 1757 invaderte Preussen Bøhmen; Preussen var dømt til å utkjempe en langvarig krig.
Det prøyssiske angrepet på Saksen gjorde det enkelt for Østerrike å omgjøre sin defensive allianse med Frankrike til en offensiv allianse rettet mot Preussen, noe som oppnådd i mai 1757. I januar året etter sluttet Russland seg til den offensive alliansen mellom Østerrike og Frankrike. Russland hadde på papiret 437.823 soldater, men bare en fjerdedel av disse greide Russland å sende vestover. Angrepet på Saksen fikk Saksens kurfyrste til å sette det polske kongedømmet under russisk beskyttelse, og han lot russerne benytte Polen som oppmarsjområde i krigen mot Preussen. I 1757 gikk russerne inn i Øst-Preussen med 80.000 soldater, og det holdt til å erobre Øst-Preussen i løpet av 1757. Russland fikk svære problemer med å forsyne styrkene sine.
Frankrike forpliktet seg ved den offensive alliansen til å sende 105.000 soldater til krigen i Tyskland, og i tillegg til å betale for 10.000 tyske soldater og å betale 22,5 millioner livres direkte til Østerrike. Denne alliansen med Frankrike ga ikke bare de østerrikske Nederlandene sikkerhet, men også de østerrikske besittelsene i Italia fikk sikkerhet.
En viktig grunn til at Frankrike ville sende en så stor hær inn i Tyskland var at Frankrike ønsket å erobre Hannover, der kurfyrsten også var engelsk konge. Dette ønsket Østerrike slett ikke, for dersom Østerrike inviterte Frankrike inn i Tyskland for å angripe et fredelig fyrstedømme som Hannover, ville det skaffe Østerrike mange fiender blant de tyske fyrstene. Frankrikes aggressive framtreden overfor Hannover fikk England til å nærme seg Preussen og gjøre den forsvarspakten som allerede fantes dem imellom om til en aktiv allianse.
Begge sidene arbeidet for å få støtte fra de andre tyske statene. Fyrstene ville helst ha fred, men de var allerede bundet til allianser og avtaler med de krigførende partene. I den nordlige delen av Tyskland var mange fyrster bundet til Preussen og Hannover, og i sør og vest hadde Frankrike mange klienter som gjennom avtaler var bundet til Frankrike.
Østerrike begynte den rettslige prosessen mot Preussen som var nødvendig for at Preussen skulle bli dømt av Imperiets instanser og kunne straffes av Imperiet, for å få det legale grunnlaget på plass for å kunne presse de andre tyske statene til å bidra til krigen mot Preussen. Men disse rettslige kjennelsene måtte til Riksdagen etter at de hadde blitt vedtatt, for det var Riksdagen som kunne vedta en eventuell Reichkrieg. Og 17. januar 1757 vedtok Riksdagen å utskrive skattlegging for å kunne stille en riksarme for å iverksette dommen mot Preussen. De prøyssiske representantene ble også utvist fra alle rikets (Reich) institusjoner og all postforbindelse og reisevirksomhet ut eller inn i Preussen ble forbudt.
Alle disse vedtakene fra Riksdagen skulle utføres av kretsene. De kretsene som var dominert av Preussen og Hannover fulgte ikke opp disse vedtakene. Men de kretsene som var dominert av habsburgerne og av franske klienter fulgte bedre opp, men ganske ujevnt. Langs Rhinen mobiliserte de fleste, med unntak for Hessen-Kassel. Tilsammen stilte kretsene med 33.000 soldater. Den kanskje viktigste funksjonen til Riksarmeen var å vise at krigen mot Preussen også var en straffeekspedisjon mot en fyrste og stat som brøt Rikets lover.
Østerrike prøvde å frigjøre de saksiske troppene som var innesperret ved Pirna, der de hadde forskanset seg, men dette lyktes ikke for Østerrike, som ble slått i slaget ved Lobositz første oktober 1756. Det førte til at de saksiske troppen overga seg to veker senere. Preussen presset 17.000 av disse soldatene inn i den prøyssiske hæren, men de fleste av dem deserterte, og samlet seg i et 10.000 mann stort hjelpekorps som meldte seg hos franskmennene fra mars 1758. Dette var begynnelsen på en nådeløs utnytting av Saksen til prøyssiske formål.
Den prøyssiske våroffensiven 1757 lyktes ikke i å erobre Bøhmen. Østerrike drev prøysserne ut av Bøhmen og over på defensiven.
I det vestlige Tyskland rykket franske tropper inn. Frankrike var en av garantimaktene for Westfalerfreden. Sverige var den andre garantimakten, og tok på seg å stå ved sine garantier om å opprettholde fred i Imperiet ved å sende tropper mot Preussen. Den svenske garnisonen i Pommern ble økt til 22.000 mann, og svenske marinefartøy angrep den prøyssiske kysten. Men den svenske innsatsen betydde lite. Den var først og fremst symbolsk, og styrket det østerrikske argumentet om at krigen var en politiaksjon for å opprette lov og orden.
Frankrike sendte to armeer. Den første og største var på 129.000 mann. Den gikk inn i det nordlige Tyskland i juni 1757 for å kjempe mot den 47.600 mann store hæren som var under engelsk kommando. Den franske hæren tok de prøyssiske provinsene i vest og tvang den engelske hæren til å trekke seg tilbake. Den engelske hæren under Cumberland oppga Hannover og trakk seg til Nordsjøkysten. 8. september undertegnet Cumberland en avtale med den franske øverstkommanderende.
Den store franske hæren hadde problem med å skaffe forsyninger, og forsøkte ikke å nedkjempe den engelske hæren. Avtalen med Cumberland innebar at den engelske hæren skulle oppløses. Franske og andre østerriksk-vennlige tropper skaffet seg kontroll over store deler av det nordlige Tyskland. Preussen brukte penger i Paris for å kjøpe seg fred, uten å lykkes.
Frankrike sendte også en hær på 24.000 soldater under ledelse av fyrst Soubise mot Preussen. Den gikk sammen med 11.000 mann fra Riksarmeen inn i Saksen. 5. november kom de i kamp med prøysserne ved Rossbach. I løpet av to timers kamp var 5.000 franske soldater drept eller såret, og like mange tatt til fange, mens prøysserne bare tapte 548 mann. Den viktigste grunnen til at det gikk så dårlig med franskmennene var dårlig ledelse og mangelfull kommunikasjon, noe som førte til forvirring. Dessuten var en del av Riksarmeens tropper helt uten militær opplæring.
Det finnes mange myter om dette slaget. Som at troppene i Riksarmeen flyktet fordi de ikke ville sloss mot andre protestanter. Det stemmer ikke. De soldatene i Riksarmeen som hadde militær erfaring kjempet disiplinert og tappert, men mange av dem var bondegutter som nettopp var hentet inn til hæren og som knapt hadde lært å bruke våpnene sine, og de visste ikke hva de skulle foreta seg på slagmarka. Men der værste forholdet var at forsyningstjenesten hadde brutt sammen lenge før slaget. Soldatene hadde verken fått mat eller lønn de siste vekene. Derfor var hæren i oppløsning, og etter slaget streifet de franske soldatene og soldatene fra Riksarmeen rundt og lette etter mat, og de som ikke bodde lenger borte enn at de kunne gå heim gjorde det. Et liknende sammenbrudd skjedde omtrent samtidig i den prøyssiske hæren som holdt Schlesien. Da feltstyrken ble slått ved Breslau overga de 4.000 soldatene som var i byen seg 25. november. De måtte ut og lete etter mat, siden de ikke fått mat på lange tider.
Etter slaget ved Rossbach ble krigen delt i to. I øst utviklet krigen seg til et østerriksk-russisk angrep på Preussen, og i vest til en krig mellom Frankrike og England. England sendte flere soldater til Tyskland og begynte å betale subsidier til Preussen. Den prøyssiske generalen Ferdinand von Brunswick erstattet Cumberland som øverstkommanderende for de engelske styrkene i Tyskland, og ledet hæren i en offensiv våren 1758, og lyktes i å drive franskmennene midlertidig ut av Tyskland. Svenskene nøyde seg med å holde seg i Pommern, mens de ventet på russerne.
Nederlaget i slaget ved Rossbach var et sjokk for Frankrike. Det førte både til militære reformer og til at de gjennomgikk sin utenrikspolitikk, og Frankrike forsøkte å redusere sitt engasjement i Tyskland allerede i januar 1758. Franskmennene samarbeidet ikke mer med Riksarmeen, og søkte å unngå samarbeid med østerrikerne også. I 1759 kom Frankrike til at ei deling av Preussen ikke var i fransk interesse, og at den franske deltakelsen i krigen på østerriksk side var en feiltakelse. I mars 1759 begynte Frankrike å trappe ned subsidiene til Østerrike og de andre av sine allierte. Den franske krigsdeltakelsen begrenset seg fra nå av til Westfalen og Hessen. Frankrike økte sine troppestyrker i Tyskland fra 100.000 i 1758-9 til 160.000 i 1761. Men de søkte nå bare forhandlingskort i kolonistridene mot England. Tiende februar 1763 undertegnet Frankrike og England en avtale i Paris.
Siden Frankrike ikke lenger ville delta i krigen mot Preussen, måtte Østerrike greie seg på egen hand. Stort sett greide Østerrike ikke å koordinere et samarbeid med russerne. Etter 1760 forsøkte østerrikerne å gjenvinne Schlesien. En mindre østerriksk styrke samarbeidet med Riksarmeen i forsøk på å innta Saksen. Riksarmeens styrke lå på rundt 25.000 mann. Etterhvert som den fikk kamptrening ble den en dyktig hærstyrke. Preussen lyktes likevel i å holde på Saksen, som ble grundig plyndret. De engelske subsidiene dekket en femtedel av de prøyssiske utgiftene, resten ble skaffet ved å flå Saksen og de prøyssiske landene og gjennom plyndringstokter i Bøhmen og andre områder, som Franken og Türingen. Store mengder nye rekrutter måtte innkalles, og en militsia ble på nytt opprettet i Preussen. Alle samfunnets ressurser ble satt inn i krigen.
Østerrike og dets allierte planla å dele Preussen så sterkt opp at kurfyrstedømmet knapt ville eksistere etter den eventuelle oppdelinga. Men de kom aldri i posisjon til å foreta oppdelinga.
Sjuårskrigen var den mest ødeleggende krig som hadde vært utkjempet i Tyskland siden Trettiårskrigen. Tyskland så mer og mer ut til å være i hendene på Østerrike og Preussen og Frankrike og England. De tyske fyrstene ble mer og mer misfornøyde med situasjonen. Allerede i 1758 ble Bayern og Pfalz enige om å dra hjelpestyrkene sine ut av krigen. Württemberg fulgte etter i 1760. Dette gjorde Østerrike og Frankrike mistenkelige og sinte. Det oppstod konflikter som, sammen med prøyssiske raids, til slutt førte til at Riksdagen erklærte nøytralitet for hele Riket 11. februar 1763. Dette var ikke av stor betydning siden på dette tidspunktet var krigen i virkeligheten allerede slutt. Østerrike hadde allerede inngått våpenhvile med Preussen den 24. november 1762.
Den avgjørende faktor for å bringe krigen til opphør var at keiserinne Elizabeth av Russland døde 6. januar 1762. Den nye tsaren, Peter III, undertegnet først en våpenhvileavtale med Preussen, og gikk så videre til å ble alliert med Preussen. Russerne trakk seg ut av Øst-Preussen og stilte 20.000 russiske soldater til disposisjon for prøysserne for å angripe østerrikerne i Schlesien. Det har vært skrevet at dette skyldtes at den nye tsaren beundret den prøyssiske kong Fredrik, men det har mer å gjøre med at den nye tsaren, som tilhørte Gottorpene, hadde som mål i Tyskland å gjenerobre Gottorpfamiliens gamle land Schleswig fra danskene, og i denne krigen så tsaren Preussen som en alliert. Allerede før han ble tsar var han i ferd med arbeidet for å oppnå dette. Våren 1762 marsjerte 45.000 russiske soldater vestover gjennom Pommern og Mecklenburg, og danskene holdt 30.500 soldater i Nedre Saksen for å ta mot russerne. De to armeene var i ferd med å oppnå kontakt da nyheten om at tsar Peter III var drept kom. Kona til Peter III ble ny keiserinne, som Catharina II, og hun dro de russiske troppen ut av Tyskland, og overholdt fredsavtalen med Preussen. Da hadde allerede Sverige undertegnet en fredsavtale med Preussen i juni 1762.
I 1762 sluttet England å betale subsidier til Preussen, og dette betraktet kong Fredrik som et forræderi, og han greide ikke å tilgi det. Det kom til å påvirke forholdet mellom England og Preussen lenge. England forhandlet fram tilbaketrekking av de franske styrkene fra Westfalen på en sånn måte at prøyssiske styrker kunne rykke inn og erstatte dem før østerrikske styrker nådde fram. Fredrik forstod heller ikke Englands reaksjon på tsar Peter III's forsøk på å utvide krigen.
Østerrike og Preussen sluttet fred 18. februar 1763, uten at det ble foretatt grenseendringer fra situasjonen før krigen.
Sjuårskrigen førte til at Imperiet ble varig splittet mellom Østerrike og Preussen. Østerrike og Preussen vokste og satte de andre staten helt i skyggen.
Freden i 1763 var ikke bare et nederlag for Østerrikes håp om å gjenvinne Schlesien, men også for Riket og Imperiet. Gjenopprettelsen av Saksen ble ikke gjennomført av Riket og Riksarmeen, men var et resultat av internasjonalt press og militær utmattelse. Riket hadde ikke hindret Preussen i å okkupere Saksen, og var heller ikke i stand til å tvinge Preussen til å tilbakebetale de 48 millioner thaler som Preussen hadde presset ut av Saksen.
Rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen og manipulasjoner foretatt av de bayerske Wittelsbachene og habsburgerne siden 1740, skadet den forsvarsstrukturen som var bygd opp i Imperiet etter 1681. Rhinens sikkerhet ble neglisjert, og Schwabisk og Frankisk samarbeid ble svekket. Begge kretsene holdt bare symbolske garnisoner i grensefestningene Kehl og Philippsburg. Det meste av festningsverkene til Kehl hadde falt ut i Rhinen i 1742, og de siste troppene ble trukket tilbake i 1754 etter at Schwaben hadde brukt mer enn tre millioner thaler på å holde garnison der siden 1698 uten å få hjelp eller refunderte kostnader fra resten av Imperiet. Det lille bispedømmet Speyer hadde brukt 500.000 thaler av egne midler på festningsverk ved Philippsburg siden 1633, og den nye biskopen i 1770, Damian August von Limburg-Styrum, nektet å fortsette å betale. På dette tidspunktet trengte festningsverkene reparasjoner for 1,4 millioner thaler, og var i så dårlig stand at de var helsefarlige for de soldatene som oppholdt seg der. Den frankiske kretsen trakk sin siste kontingent til Philippsburg på 106 soldatene ut fra festninga i 1772. Fem år senere var det bare tjue østerrikske soldater der. Siste mann forlot festninga i 1782.
De mobile styrkene til kretsene forfalt, i likhet med militsiastyrkene til kretsene. Men kretsstrukturen bestod likevel. Men kretsene ble svakere i forhold til Preussen og Østerrike siden de sistnevnte to maktene økt i styrke ved delinga av Polen i 1772.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: "War and German Armies. War and German politics 1648-1806."