Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er
Dette kapitlet gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.
Napoleon var på mange måter et resultat av den franske revolusjon, som begynte i 1789. Men i de første årene etter Bastillens fall var det få som forutså noen krig mellom Frankrike og de tyske landene. Selv så seint som i april 1792, etter at Frankrike hadde erklært krig, skrev erkehertug Karl fra Brüssel at "ingen her ser krig som sannsynlig". I 1789 betraktet man i Tyskland den franske revolusjonen som Frankrikes sak. Og i Tyskland hadde man andre saker å være opptatt av, som rivaliseringa mellom Østerrike og Preussen, Polens oppløsning og krigene mot tyrkerne. Det østerrikske monarkiet stod på denne tid overfor sterk motstand i Ungarn og Belgia, som med påtrengende nødvendighet måtte behandles.
Selv etter kong Friedrich II av Preussens død i 1786 var spenningsforholdet mellom Østerrike og Preussen det sentrale spenningsforholdet i Tyskland, som alle andre mellomstatlige konflikter orienterte seg i forhold til. Kaunitz, som fortsatt ledet den østerrikske utenrikspolitikken, ønsket å utnytte den nye prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm II's svakhet til å redusere Preussen til en annenrangs makt. Men denne nye kongen beholdt den tidligere kongens rådgivere, som oppfordret til en aktivistisk anti-østerriksk politikk. I 1787 sendte Preussen tropper inn i de opprørske nederlandske provinsene etter at opprørerne hadde arrestert den prøyssiske kongens søster, som var gift med fyrst Wilhelm av Orange. Prøyssiske diplomater undertegnet samtidig en allianse med England rettet mot Østerrike. Prøysserne var også aktive i Polen. Utviklinga mot det som kunne ha blitt en ny tysk krig stoppet da Josef II døde. Etterfølgeren hans, Leopold, ville konsolidere situasjonen og posisjonen sin både innenlands og utenlands, og førte en politikk for å opprette vennskapelige forhold både innenlands og utenlands. Og han oppnådde å skape forsonlige forhold til Preussen. I juli 1790 undertegnet Østerrike og Preussen en avtale, Reichenbachavtalen, der Wien lovte å avslutte krigen mot tyrkerne uten anneksjoner og å respektere Polens grenser, mens Preussen anerkjente gjenopprettelse av det østerrikske styret i Belgia. I 1791 ble samarbeidsforholdet mellom Preussen og Østerrike forsterket med nye avtaler, blant andre Pillnitzdeklarasjonen der begge gikk sammen om å forsvare det monarkiske prinsipp mot revolusjonære oppstander.
Da den franske kongen anerkjente den nye konstitusjonen i september 1791 var de tyske fyrstene lettet, siden det så ut til å kunne oppstå en stabil situasjon i Frankrike. Ingen tyske stater ønsket på dette tidspunktet noen krig mot det revolusjonære Frankrike.
I Paris var derimot politikere opprørte over utviklinga i Tyskland. Pillnitzerklæringa og tilnærminga mellom Preussen og Østerrike skremte ei mektig gruppering som i Nasjonalforsamlinga ble ledet av Jacques Pierre Brissot. De fryktet tysk intervensjon. I 1791 og 1792 foregikk en utveksling av noter med aggressivt innhold mellom Frankrike og Østerrike. 24. januar 1792 krevde den franske nasjonalforsamlinga at Østerrike sa opp alle avtaler som var rettet mot Frankrikes sikkerhet. 17. februar svarte Østerrike på en måte som styrket krigspartiet i Frankrike. Preussen var samtidig villig til å delta i en krig sammen med Østerrike mot Frankrike. 20. april erklærte Frankrike krig.
Mens opptrappinga mot krig foregikk døde Leopold II, og han ble etterfulgt av den lite dugelige Franz II, som ble kronet i juli 1792, mens de østerrikske og prøyssiske troppene ble samlet for å gå inn i Frankrike. De østerrikske troppene hadde tidligere på året nedkjempet en fransk hær i Belgia, og nå sluttet en stor prøyssiske hær under ledelse av hertugen av Braunschweig seg til de østerrikske hærstyrkene. 25. juli proklamerte hertugen at dersom den franske kongefamilien kom til skade ville det bli tatt en fryktelig hevn over Frankrike, og spesielt over Paris.
Likevel syntes hertugen at det var for seint på året å begynne et felttog. Helst ville han vente til neste år. Og da felttoget kom i gang beveget hæren seg svært langsomt og forsiktig. 20. september 1792 oppstod det ved den lille byen Valmy for første gang under felttoget kontakt mellom de tyske og de franske styrkene. De franske styrkene ble ledet av general Dumouriez. I løpet av dagen foregikk det en artilleriduell. Ingen av partene foretok noen større angrep. Da det ble mørkt ble duellen avsluttet. På hver side var fem hundre soldater blitt skadet, og det var færre enn det antallet soldater som var blitt alvorlig syke i løpet av felttoget.
En våpenhvileavtale ble inngått, og de tyske styrkene trakk seg på en fredelig og ordnet måte tilbake etter samme rute som de hadde rykket inn. Rundt midten av oktober hadde alle de tyske soldatene forlatt Frankrike. De franske styrkene gikk derimot over på offensiven. De erobret Speyer 30. september, Worms 4. oktober og Mainz 20. oktober. Og de gikk inn i Belgia, slo østerrikerne ved Jemappes og drev de østerrikske styrkene ut av store deler av Belgia og okkuperte disse områdene, og fortsatte inn i Tyskland fra Belgia.
Dagen etter slaget ved Valmy avskaffet Nasjonalforsamlinga monarkiet i Frankrike. Og to dager senere begynte år 1 i den nye republikanske tidsalderen. I de neste vekene kom det mange erklæringer om at Frankrike ville hjelpe til med å avskaffe monarkiet og innføre republikk hvor som helst. Og Frankrike henrettet kongen og kom i krig med det meste av Europa.
Frankrikes fiender samlet seg i det som ble kalt den første koalisjonen. I de første månedene av 1793 ble Frankrike drevet tilbake. Østerrikerne slo de franske styrkene i Belgia og marsjerte inn i Frankrike. Hertugen av Coburg truet Paris med 100.000 soldater. Prøysserne drev samtidig franskmennene ut av Rhinland; Mainz ble gjenerobret 23. juli. Hadde de tyske hærene fortsatt inn i Frankrike og benyttet det militære overtaket hadde de trolig erobret Paris og gjort slutt på republikken. Men de tyske militære lederne var opplært til forsiktighet og til ikke å risikere å tape de hærene de ledet ved avgjørende slag. De beveget seg derfor svært langsomt og svært forsiktig. Dette ga myndighetene i Paris god tid, tid nok til å mobilisere store ressurser. Store nye hærstyrker ble rekruttert og satt opp, og hele landet ble satt på krigsfot. Frankrike kunne erobre Nederlandene og trenge inn i Tyskland og skaffe seg støttepunkter langs Rhinen.
Deling av Polen.
De polske affærene splittet i utgangspunktet Preussen og Østerrike. I 1772 hadde de sammen med Russland delt store deler av Polen mellom seg. Og i mai 1792, mens krigshandlingene i vest var under oppseiling, begynte en ny runde med konflikter om Polen. I 1793 ble Polen delt for andre gang, og to år senere ble Polen delt for tredje gang, og dermed utslettet. Konfliktene om Polen forgiftet forholdet mellom de involverte landene, og fikk sommeren 1794 Friedrich Wilhelm II til å lede en hær på 50.000 soldater inn i Polen. I 1794 gikk det rykter om en hemmelig avtale mellom Østerrike og Russland, og Preussen besluttet å avslutte sitt engasjement i vest og å slutte fred med Frankrike. Slik bidro Polen til å redde den franske revolusjonen.
Baselavtalen.
Forhandlingene mellom Frankrike og Preussen begynte i november 1794 og varte fram til at Baselavtalen ble undertegnet i april 1795. I Basel anerkjente Preussen det revolusjonære styret i Frankrike og aksepterte den franske okkupasjonen av Rhinland. I et hemmelig vedlegg til avtalen lovte Preussen å støtte franske annekteringer i vest mot å bli kompensert for dem øst for Rhinen. Et annet hemmelig vedlegg opprettet en nøytral sone i nordøst, som ikke skulle forstyrres av Frankrike så lenge som Preussen garanterte at det ikke ville engasjere seg i fiendtligheter mot Frankrike. I 1795 begynte derfor Preussen på en nøytralistiske kurs, og tok med seg et knippe stater.
Napoleon Bonaparte.
Dette var i motstrid med Imperiets konstitusjon, og det overlot forsvaret av Tyskland til Østerrike alene. I det neste tiåret var Østerrike i krig med Frankrike. Krigsoperasjonene foregikk i de første årene først og fremst i det vestlige Tyskland, men i andre halvdel av 1796 skiftet den nyutnevnte generalen Napoleon Bonaparte, bare 27 år gammel, oppmerksomheten over mot Italia, der han vant en serie slag utkjempet mot østerrikerne. I mars 1797 krysset Napoleon Alpene etter å ha sikret seg en base i sør. I løpet av få veker var han bare 10-15 mil fra Wien. Begge parter gikk inn for fredsforhandlinger, og i oktober 1797 undertegnet partene Campo Formo avtalen.
Innen et år var Østerrike på nytt i krig igjen, denne gangen som medlem av den andre koalisjonen, som inkluderte England, Russland og Imperiets Schwabiske, Bayerske og Frankiske kretser. Til å begynne med gikk det godt med de allierte, men uenighet mellom dem og inkompetanse og førte til at de ikke var i stand til å utnytte situasjonen. Russerne var vanskelige å samarbeide med og østerrikerne hadde forsyningsproblemer og var usikre på hva de ønsket å oppnå. Da koalisjonen begynte å gå i oppløsning vendte Napoleon tilbake fra Egypt, satte Direktoriet til side og erklærte seg for å være republikkens førstekonsul, og gikk med ny energi inn i krigen. Året 1800 vant Frankrike en serie slag, som kuliminerte med at Østerrike 3. desember 1800 ble slått i Hohenlinden skogen ved München. Lunévilleavtalen mellom Østerrike og Frankrike av februar 1801 førte til at Østerrikes innflytelse i de vestlige delene av Imperiet opphørte.
Habsburgerns rike var stort og vanskelig å styre. Det var så stort at det stadig kunne være nye ressurser å hente inn, selv etter kostbare nederlag. Etter 1801 gikk habsburgerne inn for å reformere og forbedre sin militære oppbygging under ledelse av erkehertug Karl, som var den eneste av de østerrikske hærførerne som hadde vist seg å være kapabel. Men disse reformene ble ikke ført fram til en ny organisasjon før Østerrike på nytt var i krig. I 1805 gikk Franz med på å slutte seg til den tredje koalisjonen sammen med Russland og England. Broren Karl, som hadde advart mot å innlede krigshandlinger for tidlig, ble satt til å lede de østerrikske styrkene i Italia. General Mack ble leder for hærstyrkene i nord. Det var et svært dårlig valg. Mack var ubegavet og kortsynt og ute av stand til å legge brukbare planer. Sent på sommeren og uten noen slagplan gikk østerrikerne til krig mot Napoleon. Østerrikes tyske allierte deserterte, og Østerrike stod alene igjen mot Napoleon. Mack manøvrerte omkring rundt Ulm, uten at det kom til kamphandlinger, og overga til slutt hæren til Napoleon uten kamp. Frankrike okkuperte deretter Wien, og slo en kombinert russisk og østerriksk styrke ved Austerliz. Østerrike måtte akseptere Napoleons fredsbetingelser i Pressburg.
To av de viktigste grunnene til at Frankrike så lett kunne vinne store seire var:
Videre beveget de franske styrkene seg raskere både fram mot slagmarka og på slagmarka enn det som hadde vært vanlig. Dette førte for det første til at Frankrike raskere kunne konsentrere store styrker enn motstanderne kunne, og for det andre at de var i stand til å rive opp motstandernes formasjoner og til å bevege seg "ureglementert" og raskt og uventet på slagmarka, og til å innta og skifte posisjoner raskere enn den tradisjonell militære opplæring tillot. De franske styrkene opptrådte heller ikke i de faste formasjonene som andre europeiske hærer gjorde. Og Frankrike satte større hærstyrker inn i slagene enn det tidligere hadde blitt gjort.
Frankrike skapte sine svært store hærer gjennom å innføre alminnelig verneplikt. Etter den berømte loven av 23. august 1793 gjaldt det at: "Fra denne dag til våre fiender har blitt drevet fra republikkens territorier er alle franskmenn permanent forpliktet til militærtjeneste". Da det ble klart at de store hærene som kunne reises på denne måten ikke ble kuttet ned av de profesjonelle hærene, begynte noen tyske soldater og statsmenn og gå inn for at også Tyskland måtte gå over til massemobilisering. Og de franske seirene fikk flere og flere til å gå inn for dette. Men de fleste tyske regjeringene var svært nølende. De hadde ikke makt nok til å tvinge gjennom en massemobilisering, og de hadde også for liten tillit til befolkninga til at de turde å bevæpne den. De så heller ikke at de kunne være i stand til å forsyne eller ruste ut en stor del av befolkninga, og tvilte på at massemobilisering kunne gi hærer som kunne kommanderes.
Frankrike hadde ikke hatt noe annet alternativ enn å foreta massemobilisering. De franske massehærene hadde ikke den disiplinen som var nødvendig for å holde skytelinjene stilt overfor en motstander, men de kunne likevel føre krig mot en fiende som holdt seg til denne taktikken ved å gå over til en spredt orden der ildlinjen ble kombinert med angrep fra lett kavaleri og avdelinger av varierende størrelse.
Napoleons dyktighet som hærfører skyldtes at hen var i stand til å forstå og å utnytte de sterke sidene som de hærstyrkene han disponerte hadde. Napoleon søkte avgjørende slag, i motsetning til mange andre samtidige hærførere. Å kunne føre så store hærstyrker som Napoleon kommanderte krevde et stort generalstabarbeid for å planlegge forflytninger og sikre forsyninger. Napoleons hærer marsjerte samtidig på mange ulike veier og stier. I 1805 beveget de franske hærene seg østover på en front som var 150-200 kilometer bred.
Clausewitz
Ulike forfattere skrev om den nye måten å føre krig på som Frankrike brukte. En av de beste framstillingene av den ble foretatt av Gerhard von Scharnhorst i 1797 i "Entwicklung der allgemeinen Ursachen des Glücks der Franzosen in dem Revolutionskriege und insbesondere in dem Feldzuge von 1794". Der la han vekt på den politiske og psykologiske fordelen til de revolusjonære hærene. I 1801 lot Scharnhorst seg verve av Preussen, etter at han hadde begynt sin militære løpebane i Hannover. I Berlin sluttet han seg til det militære selskapet - Militärische Gesellschaft - som bestod av et mindre antall personer som var opptatt av nye idéer om militære spørsmål. Scharnhorst satte Carl von Clausewitz i gang med en militær karriere.
Clausewitz var født i 1780. Bare tolv år gammel sluttet han seg til hæren, og fra da av var han bare opptatt av militære spørsmål. Men han var aldri noen alminnelig militær figur. Han var en kompleks person som leste svært mye. Etter hvert begynte Clausewitz selv å skrive, og etter hvert leste og skrev Clausewitz alltid når han ikke selv deltok i krigshandlinger. Clausewitz sine studier over de revolusjonære krigene er publisert i boka Om krigen, og er de fineste studiene som er gjort med utgangspunkt i de revolusjonære krigene, selv om han ikke levde lenge nok til å fullføre dem.
Clausewitz prøvde å bruke fornuften sin for å forstå det han oppfattet som en fullstendig ufornuftig verden. Krig er når alt kommer til alt bruk av makt for å tvinge en annen - fienden - til å lystre ens egen vilje. Utkommet av et slag avhenger i stor grad av tilfeldigheter. I løpet av et slag oppstår det stadig situasjoner som kan føre til seier eller nederlag. Alt i krigen er veldig enkelt, men samtidig svært vanskelig. Å studere krig er som å foreta svømmetrening på land; i vannet er tingene annerledes.
De mest kjente delene av Clausewitz' bok er de som omhandler forholdet mellom krig og politikk. Kjent er hans formulering om at krig er en fortsettelse av politikken. Krigshandlinger har politiske formål, og er en form for politisk aktivitet. De svært sterke virkningene som den franske revolusjonen fikk utenlands ble ikke forårsaket så mye ved nye militære metoder og begrep som ved radikale forandringer i politikk og administrasjon. De viktigste av disse forandringene var de som tillot staten å mobilisere samfunnets ressurser i større grad enn tradisjonelt til krigsformål. Samfunnet kan, gitt det rette temperament, bidra til krigsformål på en måte som gjør en stat i stand til å føre krig i en langt større skala enn det statens stående hærer tillater.
Clausewitz sammen med Scharnhorst og andre begavede unge offiserer forstod hvordan revolusjonen og massemobiliseringen forandret mobiliseringens og krigføringens natur. De presset på de prøyssiske myndighetene for å få dem til å gjennomføre reformer som tok hensyn til dette mens det fortsatt var tid. Samfunnet og de politiske forholdene måtte forandres slik at befolkninga var villig til og i stand til å delta i militær massemobilisering, og slik at det militære etablissementet var i stand til å organisere og gjennomføre den. Men myndighetene i Preussen var enda ikke villig til å gjennomføre reformer for å gjøre Preussen i stand til å føre krig mot Frankrike.
Etter 1795 stod Preussen på sidelinja. Nøytralitet er ikke i og for seg en dårlig politikk. Preussen hadde oppnådd et godt resultat i Baselavtalen. Og de forskjellige alliansene som ble reist mot Frankrike var av så dårlig kvalitet at det var ikke fristende å delta. En svakhet med Preussens politikk var at den bare bestod i å unngå krig. Om formål ut over dette var Preussen delt. Det rådde ulike meninger og forvirring i Berlin om hva Preussens politikk skulle være og om hva Preussen eventuelt skulle søke å oppnå. Preussen hadde mulighet til å slutte seg til den tredje koalisjonen i 1805, men gjorde det ikke, og vant ingenting på å stå utenfor. Etter Austerliz økte de franske kravene overfor Preussen. Napoleon ønsket at Preussen skulle bli en lydig partner i den kontinentale ordenen han ville skape. Etter å ha blitt tvunget til å inngå en ydmykende avtale med Frankrike i februar i 1806 begynte Friedrich Wilhelm å miste lysten til å inngå flere kompromiss. Den sommeren tillot kongen at hæren ble delvis mobilisert. 13. september gikk prøyssiske tropper inn i Saksen.
Høsten 1806 var ikke et godt tidspunkt for Preussen å havne i krig med Frankrike på. Østerrike var nettopp slått, og ikke i stand til ny krigføring. De russiske troppene var langt borte, og Preussen var havnet i krig med England etter at Preussen hadde invadert Hannover. Både England og Russland hadde vært villige til å støtte en ny koalisjon mot Napoleon, men når krigen var et faktum handlet Napoleon raskt, og derfor var det ikke tid til å sette opp en koalisjon etter at krigen hadde brutt ut. Napoleons hær var stor og godt utrustet, og de tap den hadde lidd siden forrige krig var erstattet. Napoleons hær var på alle måter overlegen Preussens hær, og Preussen stod alene.
Napoleon sendte flere hærer med stor fart inn i Tyskland, og snart var de prøyssiske styrkene i kamp med tre franske hærer. 14 oktober møtte Napoleon det han trodde var de prøyssiske hovedstyrkene på et platå ved Jena. De franske styrkene var materielt overlegne og også i stand til å bevege seg langt raskere enn de prøyssiske styrkene. Mens Napoleon vant slaget ved Jena hadde marsjall Davout møtt resten av de prøyssiske hærstyrkene ved Auerstädt. De ble også nedkjempet. Clausewitz deltok i slaget, og han skrev om det at den militære rutinen hadde ført til den mest ekstreme fattigdom i forestillingsevnen til den prøyssiske militære ledelsen, som førte til at den prøyssiske hæren ble mer komplett ruinert enn noen annen hær hadde blitt noen gang før på slagmarka.
Uten militære styrker var Preussen ikke i stand til å spille noen selvstendig rolle. Fra midten av oktober 1806 til juni neste år var Friedrich Wilhelm Tsarens juniorpartner. Etter at Napoleon hadde slått de russiske styrkene ved Friedland 14. juni 1807 måtte prøysserne se på mens Napoleon møtte Tsaren på ei flåte ute i elva Niemen for å avgjøre Preussens framtid. Tilsitavtale, undertegnet 9. juli, tok alle områder vest for Elben fra Preussen, samt mye av de polske områdene. Redusert til bare fire provinser, som var okkupert av franske tropper og med en stor krigserstatning å betale, og tvunget til å inngå i en allianse mot England, syntes Preussen å være redusert til et mindre tysk fyrstedømme. Napoleon triumferte. Han var alliert med Russland, og styrte det europeiske kontinentet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er