Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
Det kapitlet som ga ei oversikt over tysk historie for perioden 1848-1866 sluttet med slaget ved Königgraätz 3. juli 1866 i krigen mellom Østerrike og Preussen. Dette var en krig som Bismarck, Preussens politiske leder, hadde arbeidet lenge for å provosere fram. Bismarcks mål var at Preussen skulle bli ubestridt leder av Tyskland, som bestod av mange stater, og han oppnådde dette målet.
Slaget ved Königgrätz endte med at østerrikerne fikk så store tap at de trakk seg tilbake. Men den østerrikske hæren var slett ikke nedkjempet, selv om prøysserne stod igjen på slagmarka som seierherrer. Mange i det prøyssiske hovedkvarteret var beruset av seieren og ønsket at Preussen skulle presse krigen videre. Dette ønsket ikke Bismarck. Han ønsket å bli ubestridt leder i Tyskland, og å kunne inneha denne posisjonen trygt, uten å frykte et Østerrike som siklet etter hevn. Bismarck ville markere at Østerrike ikke skulle motarbeide den prøyssiske politikken i Tyskland, og akseptere at Preussen var Tysklands leder. Ut over dette ville Bismarck være alliert med Østerrike. Bismarck ville ikke gi Østerrike grunn til å ønske hevn, og Bismarck ønsket derfor ikke å nedkjempe og ydmyke Østerrike eller å erobre landområder fra Østerrike. Det var også godt mulig at Frankrike ville gripe inn på Østerrikes side dersom Preussen førte en krig mot Østerrike som truet med å påføre Østerrike store nederlag og tap av store områder, og dette ønsket ikke Bismarck. Dessuten var Preussen slett ikke så overlegent som mange i det militære hovedkvarteret trodde. Seieren hadde vært heldig.
Bismarck gikk altså inn for å avslutte krigen etter slaget ved Königgrätz. Slaget hadde blitt utkjempet 3. juli. I midten av juli kom det beskjed fra Napoleon III av Frankrike, som allerede var i gang med å mekle i krigen, om at Østerrike var blitt overtalt til å akseptere ei løsning som ville ekskludere Østerrike fra Tyskland, og som la til rette for dannelse av en nordtysk føderasjon under prøyssisk ledelse. Napoleon ventet at Preussen aksepterte dette og innstilte krigshandlingene de neste fem dagene. Bismarck ønsket å vinne landområder i Nord-Tyskland, og bad Preussens ambassadør i Paris om at dette ble gjort klart. Men Bismarck ønsket ikke å risikere at Frankrike grep inn på Østerrikes side, og han ba derfor kongen om at alle krigshandlinger ble innstilt og at forslaget om våpenhvile ble akseptert. Både kongen og staben hans ble rasende, og dersom ikke krigsminister von Roon hadde gjort det klart at Preussen ikke hadde tilstrekkelige forsyninger til å foreta offensive bevegelser med hæren, er det mulig at kongen ikke ville ha akseptert våpenhvilen.
Napoleon III var villig til å akseptere de prøyssiske ønskene om å legge under seg land i nord. Heller ikke den østerrikske keiseren satte seg mot dette, så sant Saksen fortsatte å være selvstendig, siden Saksen hadde kjempet tappert sammen med Østerrike, og Østerrike ville derfor ikke svikte Saksen. Dette aksepterte Bismarck. Kongen av Preussen var ikke enig, og ville ikke slutte av krigen før betydelig landområder var vunnet fra Østerrike. Til slutt kom kronprinsen og støttet Bismarck, og da ga kongen seg. 26. juli ble en foreløpig fredsavtale undertegnet, og 23. august ble fredsavtalen formelt inngått i Praha.
Preussen innlemmet hele Hannover og kurfyrstedømmet Hessen og en liten del av Hessen-Darmstadt. Statene i det sørlige Tyskland beholdt sin selvstendighet. Men de måtte forplikte seg til å la Preussen overta kontrollen over jernbanelinjene i landene og over hærene deres i krigstid. Det ble slik inngått militære allianser mellom Preussen og de sørtyske statene.
Bismarck hadde styrt på tvers av og uten støtte fra majoriteten i det prøyssiske parlamentet. Han håpet den militære seieren og den påbegynte samlinga av Tyskland ville få så mange av representantene i parlamentet til å støtte ham at han ville få et bedre forhold til parlamentet og støtte for opprustning av hæren. Og mange representanter kom i det minste til å akseptere Bismarcks militærpolitikk. Ved valget 3. juli, samme dag som slaget ved Königgrätz ble utkjempet, fikk de konservative 142 representanter og de to opposisjonspartiene til sammen 148 representanter, 65 til venstre-sentrum og 83 til Fortschrittspartei, som var et radikaldemokratisk venstreparti og det fremste opposisjonspartiet. Det var ei betydelig høyredreining som ga Bismarck større oppslutning.
Bismarck ønsket støtte fra parlamentet, og ville derfor prøve å finne fram til enighet med det. Da den nyvalgte landdagen åpnet innrømmet og beklaget Bismarck at hadde styrt ukonstitusjonelt siden 1862. Denne innrømmelsen satte de konservative slett ikke pris på, og også ministrene til Bismarck motsatte seg denne innrømmelsen. Bismarck ba om at de pengene som var blitt brukt til militær opprustning nå ble bevilget på etterhand. Bismarck fikk det som han ville med 230 stemmer mot 75. Motstanderne var først og fremst Fortschrittspartei - de progressive - og også en del konservative som ikke ville akseptere at parlamentet kunne legge band på kongens politikk, og som hadde ønsket en konservativ allianse med Østerrike, og ingen ny nasjonal politikk. Men mange konservative støttet også Bismarck.
Etter anneksjonene omfattet Preussen etter 1866 fire femtedeler av området nord for elva Main. Men i tillegg til Preussen med sine nye territorier var det fortsatt mange uavhengige stater i det nordlige Tyskland: Saksen, Hessen-Darmstadt, Braunschweig, Oldenburg, Saksen-Weimar og Coburg og de frie byene Hamburg, Lübeck og Bremen og det føydale og tilbakeliggende Mecklenburg og Thüringen og Meiningen. Disse områdene skulle også være medlemmer av den nordtyske føderasjonen som Preussen sammen med Østerrike og Frankrike hadde blitt enige om å opprette, og de måtte knyttes til den.
De av disse statene som ikke hadde gått sammen med Østerrike i krigen hadde allerede da krigen begynte blitt tvunget til å overlate sine militære styrker til Preussen. De nordtyske statene ble tvunget til å samarbeide med et valgt parlament.
I desember 1866 var det utarbeidet et utkast til konstitusjon for den nordtyske føderasjonen. Det ble sendt til de forskjellige regjeringene, og deretter til en konstituerende Riksdag som var valgt i februar 1867. 16. april 1867 ble konstitusjonen vedtatt med 230 mot 53 stemmer. De som stemte mot var de progressive (Fortschrittspartei), den polske og den tsjekkiske og den katolske fraksjonen og sosialisten August Bebel. Den prøyssiske landdagen aksepterte også dokumentet. Bismarck var arkitekt bak denne konstitusjonen, som kom til å bli modell for den tyske konstitusjonen fra 1871, som kom etter krigen mot Frankrike. For å oppnå dette laget Bismarck en konstitusjon som både appellerte til den populære nasjonalisme, og som viste fyrstene i sør at fyrstene beholdt så mye myndighet at de kunne akseptere føderasjonen. Slik kunne konstitusjonen bli grunnlag for en videre union. Bismarck var bestemt på å bevare den føydalistisk-absolutistiske karakteren til Preussen.
Bismarck mente, i følge sine memoarer, at en krig mellom Frankrike og Preussen ville måtte komme før hele Tyskland kunne bli samlet under Preussens ledelse. Men Bismarck trodde ikke at Napoleon III ville ha krig, og hans ønsket heller ikke selv krig. Han trodde også at dersom det kom tydelig fram at befolkninga i sør ville slutte seg til føderasjonen kunne Napoleon forsone seg med dette og ville ikke sette seg mot tysk samling. Men etter krigen mot Østerrike var Preussen upopulært i sør, og de som ønsket tysk samling var få og stod svakt, spesielt i Bayern og også i Württemberg. Bismarck ønsket å utvikle samarbeid med statene i sør. Statene i sør og i nord hadde et felles organ i tollunionen - Zollverein. Dette samarbeidet kunne utvikles videre. Bismarck foreslo at det ble opprettet et Zollparlament og et Zollbundesrat. Det skulle være alminnelig og lik stemmerett til disse organene.
Frankrike mente at det hadde rett til en eller annen form for kompensasjon for at det hadde holdt seg nøytralt under krigen. Det kom til å foregå forhandlinger mellom Frankrike og Preussen om dette. Mange muligheter ble diskutert, blant annet en allianse mellom Preussen og Frankrike, der Frankrike kunne legge Luxembourg og Belgia under seg mot at Frankrike aksepterte at Preussen fikk lemme de sørtyske statene inn i de prøyssisk dominerte føderasjonen. Den franske ambassadørene Benedetti skrev ned disse forslagene og lot Bismarck få dem, og Bismarck tok godt vare på dette franske forslaget.
Kongen av Holland eide Luxemburg. Luxemburg var medlem av Zollverein, og hadde et av de sterkeste fort i Europa, bygget av Vauban. Dette fortet hadde fra 1815 til 1866 vært en del av den tyske konføderasjonens sikkerhetssystem, og fortsatt var det bemannet av prøyssiske soldater. Kongen av Holland hadde sagt seg villig til å selge Luxemburg til Frankrike under Napoleon III, men kongen ba også Napoleon spørre Preussen om det hadde noen innvendinger mot salget. Etter å ha hørt meninger fra Preussen trakk den hollandske kongen tilbake tilbudet om å selge Luxemburg. Dette satte ikke Frankrike pris på, og reagerte så voldsomt at det truet med å bli krig, men de andre stormaktene grep inn, og krigen ble avverget på en konferanse i London i 1867.
Alt dette oppstyret omkring Frankrike skremte de sørtyske statene, som søkte nærmere kontakt med Preussen. Dette oppstyret øket også de folkevalgtes støtte til Bismarcks forslag til militærbudsjett. Men det militære samarbeidet som fulgte etter at de sørtyske statene var blitt tvunget inn i militært samarbeid med Preussen gjorde Preussen upopulært i sør. Preussen krevde at statene i sør forandret sine hærordninger slik at de liknet på Preussens, og dette var upopulært. Preussen ble sett på som en militærstat der befolkninga bodde i militære brakker, og slik ønsket ikke folk i sør å ha det.
I 1868 ble Zollparlamentet valgt. De eneste statene der valget var vellykket for de som ønsket union med Preussen var i Hessen-Darmstadt og i Baden. Til sammen var det et flertall i Zollparlament som var motstandere av utvidet samarbeid med Preussen. 7. mai 1868 ble et forslag fra Baden som gikk inn for økonomisk frihet og foreslo at de tyske statene ble forent på en fredelig måte nedstemt.
Bismarck måtte bare vente. Han forstod at tida ikke var inne for å prøve å forene nord og sør i Tyskland.
I februar 1870 kom Eusebio Salazar, medlem av Cortes i Spania, fra den provisoriske spanske regjeringa til regjeringa i Preussen for å snakke om den ledige spanske trona.
Marsjal Prim var leder for den provisoriske regjeringa i Spania. Han mente at Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen var blant de høvelige kandidatene til den spanske trona. Han hørte til den katolske gren av det prøyssiske kongehuset. Da spørsmålet om han ville bli spansk konge første gang kom til Berlin sa Bismarck at det var ei privat sak som han ikke vil gi noen oppfatning om. Leopold takket nei til tilbudet da han i september 1869 ble tilbudt å bli spansk konge. I februar ble tilbudet satt fram på nytt, og denne gangen ble regjeringa i Preussen bedt om be Leopold tenke over tilbudet. 9. mars skrev Bismarck til kongen at dette ga gode muligheter og var verdifullt for Preussen.
Bismarck forklarte til kong Wilhelm at dersom en hohenzoller var konge i Spania ville Frankrike dersom det kom i krig med Tyskland sende et eller to armekorps til den spanske grensen. Og dersom Leopold ikke tok mot tilbudet kunne det hende at en Wittelsbach (fra den bayerske fyrstefamilien) ble konge i Spania, og det kunne føre til en katolsk front mot Preussen. For Hohenzollernes æres skyld burde Leopold ta mot kongeverdigheten.
Kongen aksepterte ikke disse argumentene til Bismarck. Bismarck nevnte ingenting om den virkning en hohenzoller som konge i Spania ville ha i Frankrike. Bismarck visste at det var innflytelsesrike kretser i Frankrike som ønsket en krig med Preussen, og som ville bruke dette som grunn til å mane til krig. Frankrikes utenrikspolitiske forhold var så dårlige at Frankrike var ikke i stand til å få noen allierte med seg i en krig mot Preussen. I Italia holdt Frankrike Roma okkupert, og dette ødela Frankrikes forhold både til Italia og til Østerrike. Det franske forslaget om å overta deler av Luxembourg og Belgia hadde gjort England så mistenksomt overfor Frankrike at England ikke ville delta sammen med Frankrike i noe utenrikspolitisk eventyr, og Russland hadde Bismarck opprettet en allianse med. Krigspartiet i Frankrike bekymret Bismarck fordi det var i stand til å få Frankrike til å være motstander av tysk gjenforening, ikke fordi Bismarck trodde at det kunne skape en krig.
Ikke alle franske politikere var motstandere av Tysklands samling. I januar ble Émile Olliver satt inn som leder for en ny fransk regjering. Han mente at tysk samling ikke kunne stanses, og at dersom den foregikk fredelig skulle Frankrike ikke blande seg inn. Bismarck ville styrke den nye franske regjeringa. Baden ba om å få slutte seg til det nordtyske føderasjonen, men Bismarck avslo dette ønsket, og en av grunnene var at Bismarck ikke ville skape uro for den nye franske regjeringa. En annen grunn var at Bismarck ønsket at Baden skulle fortsette å arbeide for tysk samling blant de sørtyske statene.
Craig skriver at det er vanskelig å vite hvilke intensjoner Bismarck hadde, men at det er lite trolig at Bismarck i utgangspunktet prøvde å provosere fram en krig med Frankrike. Bismarck trodde aldri på "preventiv krig". Bismarck sa at preventiv krig var like ufornuftig som å begå selvmord av dødsredsel.
Kong Wilhelm overlot til Leopold å bestemme om han skulle ta mot tilbudet om å bli konge i Spania. Selv mente Wilhelm at det ikke var noen god ide. Situasjonen i Frankrike ble forandret da landet fikk en ny utenriksminister, duc de Gramont, som ønsket en militær allianse med Østerrike, og var uvennlig innstilt til Preussen. Bismarck ønsket å utfordre den nye utenriksministeren og stille ham i dårlig lys ved å gi ham et nederlag. Derfor kunne Bismarck nå tenke seg at Leopold ble konge i Spania. Det kunne føre til ubegrunnede reaksjoner fra haukene i Frankrike, som ville slå tilbake på haukene selv, når de ikke nådde fram.
Bismarck greide å overbevise Leopold om at det var en patriotisk plikt for ham å akseptere tilbudet fra Spania. Og 21. juni ga Leopold beskjed om at han aksepterte tilbudet om å bli spansk konge. Offentlig ble dette naturligvis framstilt som om det alene var Leopolds avgjørelse, som myndighetene i Preussen ikke hadde deltatt i eller på forhånd vært informert om. I begynnelsen av juli ble dette kjent i Paris, og den nye utenriksministeren, Gramont, måtte forholde seg til nyheten. Han var en impulsiv og oppfarende mann med hang til å overreagere. Gramont spurte regjeringa i Preussen om den var involvert i at Leopold var invitert til å bli spansk konge. Uten å vente på svar kom Gramont med en flammende tale i den lovgivende forsamlinga der han anklaget Preussen for å true maktbalansen og vitale interesser og æren til Frankrike, og ymtet om at regjeringa kunne bruke makt om ikke den prøyssiske og den spanske regjeringa oppga sitt prosjekt umiddelbart. Dette skapte stort oppstyr i Frankrike.
Kong Wilhelm var på badeferie langt bort fra Bismarck da den franske ambassadøren oppsøkte ham 9.juli. Wilhelm var ærlig nok til å innrømme at han hadde diskutert tilbudet fra Spania med Leopold, og at det hadde også Bismarck gjort. Man ingen av dem hadde myndighet til å tvinge Leopold. 12. juli kom far til Leopold fram og trakk tilbake sønnens kandidatur til den spanske krona. Med det kunne Gramont ha fått sin store suksess. Og Bismarck kunne ha blitt ydmyket. Men Gramont sendte ambassadøren tilbake til kong Wilhelm 13.juli og ba om forsikring om at Leopold ikke i framtida ville ta mot tilbudet om å bli konge i Spania. Dette kunne kongen ikke love. Kongen sendte et referat av samtalen med ambassadøren til Bismarck. Dette referatet ga Bismarck til avisene. På begge sider av grensen følte partene at det gikk på æren løs.
I Sør-Tyskland sluttet befolkninga opp om Preussen, i hvertfall i juli 1870. Det ble mobilisert. Bayern og Baden begynte å mobilisere 16. juli, og Württemberg dagen etterpå. I løpet av atten dager ble 1.830.000 soldater mobilisert i Tyskland, og 462.000 soldater ble transportert til vestfronten. Dette var nesten dobbelt så mange soldater som Frankrike hadde mobilisert, der det enda 23 dager etter at mobiliseringa begynte manglet mye på at den var gjennomført.
Napoleon hadde planer om å få Italia og Østerrike inn i krigen på fransk side. Men før noe av dette kunne bli satt i verk hadde prøyssiske styrker gått inn i Tyskland gjennom Lorraine, og etter harde kamper ved Vionville-Mars-la-Tour, Saint-Privat og Gravelotte hadde de kommet mellom Paris og de franske hovedstyrkene som var delt inn i to hærer, der den ene hæren ble kommandert av Marsjal Bazaine og den andre kommandert av MacMahon. Bazaine ble tvunget østover og inn i festninga i Metz. Keiseren hadde sluttet seg til MacMahons hær. Den prøvde å hjelpe Bazaines hær, men den ble angrepet i sørflanken av enheter fra det prøyssiske fjerde korps, det kongelige saksiske XII armekorps og det første bayerske korps ved Beaumont, og resten av styrkene ble klemt opp mot den belgiske grensen ved Sedan, og utsatt for kraftig ildgivning til de overga seg.
Krigen var ikke over med dette, men Napoleon III's regime var over. Keiser Napoleon og 100.000 franske soldater måtte overgi seg. Da dette ble kjent i Paris 3. september ble republikken proklamert neste morgen. Bismarck erklærte overfor Wien og St. Petersburg at faren for revolusjon betydde at disse stormaktene måtte stå sammen med Preussen, og at Preussen måtte beskytte seg ved å annektere de tidligere tyske områdene Alsace og Lorraine. Denne anneksjonen ble ønsket i Sør-Tyskland siden Sør-Tyskland ofte hadde vært utsatt for fransk aggresjon gjennom mange hundre år.
Bismarck ville ikke annektere territorier fra Østerrike, siden han i framtida ønsket et fredelig forhold til Østerrike. Med Frankrike trodde han at det ikke var mulig å ha et vennskapelig forhold uansett om Preussen annekterte land eller ikke. Frankrike ville uansett ønske å søke revansj for nederlaget i krigen.
Men offentliggjøring av intensjonene gjorde det vanskeligere å avslutte krigen. Det ble ikke mulig å forhandle med general Trochus regjering, som hadde erstattet Napoleon 4. september. Dens utenriksminister Jules Favre hadde sagt at regjeringa ikke ville gå med på å avstå fransk jord. Denne regjeringa hadde ikke myndighet utenfor Paris. Bismarck måtte finne ei regjering som hadde autoritet nok til å undertegne en fredsavtale på vegne av Frankrike.
Hæren ønsket å holde Bismarck utenfor krigføringa. Han ble ikke bedt med på stabsmøter og fikk ikke rapporter fra dem. Grunnen til dette var at Bismarck i Østerrike hadde foretatt avslutninga av krigen uten å ta hensyn til hærens ønsker. Etter Sedan begynte dette å plage Bismarck. Han søkte da etter en måte å avslutte krigen på. Bismarck undersøkte om det var mulig å sette Napoleon eller sønnen hans inn som fransk keiser for å undertegne en fredsavtale med ham, og la styrkene i Metz komme under Napoleons kommando. Men hærledelsen ville ikke la Napoleon få maktmidler. Bismarck ville da innta Paris, men hærledelsen nektet lenge å føre fram artilleri, og gjorde det ikke før kongen ga ordre om dette i desember, etter at Bismarck hadde ført en pressekampanje for sitt ønske. Da Paris ville overgi seg krevde Moltke at hæren skulle at seg av alle forhandlingene og okkupasjonen.
Hæren ønsket en fullstendig seier over alle franske hærstyrker, og ingen fredsforhandlinger før dette var oppnådd. I februar ble Adolphe Thiers valgt til regjeringssjef av den nyvalgte nasjonalforsamlinga i Frankrike, og Thiers fikk myndighet til å føre fredsforhandlinger. Denne muligheten ville Bismarck gripe. Bismarck gikk sterkt inn på kongen for at han skulle få myndighet til å føre forhandlingene uten hærens innblanding, og han greide å oppnå dette. 25. januar kom to kongelige ordrer som fastsatte at Moltke ikke skulle engasjere seg i korrespondanse med franske myndigheter uten at kongen først hadde avgjort om Bismarck i så fall skulle konsulteres, og at Bismarck skulle informeres om framtidige militære operasjoner og få mulighet til gi tilkjenne sitt syn på dem.
Bismarck hadde hand om de våpenhvileforhandlingene som kom i gang 26. januar. Da han satte seg ned med Thiers og Favre for å diskutere fredsbetingelser var hæren satt utenfor disse samtalene.
Fredsbetingelsene ble offisielt fastsatt i avtalen fra Frankfurt i mai 1871. Allerede før dette hadde samlingen av Tyskland blitt feiret i Versailles, og kong Wilhelm hyllet som hersker over et samlet Tyskland. De sørtyske statene sluttet seg til de nordtyske under Preussens ledelse. Bismarck visste at for å gjøre dette minst mulig konfliktfylt måtte de sørtyske statene innrømmes betydelig selvstyre. I Baden og i Hessen-Darmstadt var det utbredt støtte til tilslutning til et samlet Tyskland, med i Württemberg og Bayern var kongene uvillige til uten videre å gi opp sin suverenitet. Det tok derfor tid å komme fram til avtaler med disse kongedømmene. Kronprinsen spurte utålmodig Bismarck om man ikke rett og slett kunne tvinge Württemberg og Bayern. Bismarck svarte at Preussen hadde garantert deres retter ved begynnelsen av krigen, og Bayern og Württemberg var nå seierrike allierte som det ikke gikk an å bruke tvang mot.
Kongene i Bayern og Württemberg fortsatte som konger med kommando over sine hærer og rett til å ansette og forfremme og avsette personell. I krig ville hærene komme under prøyssisk overkommando. Sammen med kongen i Saksen hadde disse kongene rett til et visst innenriks selvstyre, og også til utenriks representasjon.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: