Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.
Den boka som dette kapitlet bygger på kom ut i 2003, og den gir ei rask oversikt over noen trekk ved Tysklands demografisk og økonomisk historie og utvikling de siste to hundre år. Boka er tredje bind i en serie på tre bøker. De to første bøkene i denne serien har jeg allerede referert i kapitlene "Befolkning og Økonomi 1450-1630" og "Befolkning og Økonomi 1630-1800". Den boka som jeg her og nå refererer dekker utviklinga i Tyskland helt fram til våre dager.
Referatet av denne boka ble så omfattende at jeg har valgt å dele det inn i tre tekster. Dette er da den første teksten. Hoveddelene av de to andre tekstene er:
Andre del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990B)
Tredje del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990C)
Tyskland var et veldig "lokalt land" med sterk lokalpatriotisme og regionale særtrekk og forskjeller, og utenom Preussen fantes et sterkt lokalt selvstyre. Dette har jeg skrevet om i blant annet kapitlet "Heimbyene, Laugene og Staten".
Dette underkapitlet bygger på Frank B. Tiptons artikkel "The regional dimension: economic geography, economic development, and national integration in the nineteenth and twentieth centuries".
Tyskland var svært sammensatt og ulikeartet i det attende århundret [og tidligere]. Det bestod av svært mange mer eller mindre uavhengige politiske enheter, som kunne være svært ulike hverandre, fra å være europeiske stormakter til selvstendige byer og små grevskap. Noen av disse hadde en primitiv økonomi, andre hadde mulighet til å utvikle seg til økonomisk avanserte områder. Gerd Hardach, for eksempel, skrev at den industrielle revolusjonen i Tyskland begynte da Johann Gottfried Brügelmann åpnet sin mekaniserte spinnefabrikk i Ratingen i 1784.
For å undersøke den industrielle utvikling i Tyskland kan et perspektiv som legger vekt på individuelle firma i spesielle distrikt være av betydning. Krigene mellom Østerrike og Preussen mellom 1750 og 1763 skapte en sterkere splittelse av Tyskland og et spent forhold mellom disse to største maktene i det tyske området. Den følgende rivaliseringen førte til press for modernisering i Tyskland og Østerrike. De sentrale myndighetene prøvde å fremme og støtte industriell utvikling og bruk av ny teknologi. Dette inngikk i en lang og etablert tradisjon der myndighetene hadde prøvd både å introdusere ny teknikk og mer effektive produksjonsmetoder og nye produkt.
Det var store forskjeller mellom de korneksporterende områdene øst for Elben og de "individualiserte områdene" (Individualisiertes Land) i vest og sør. Det østlige Tyskland var dominert av godseiere, junkerne, og store gods. Det var få byer, og de var underlagt den preussiske staten. Fra Saksen og vestover var mindre bondegårder dominerende, og det var mange byer. Eksporten fra det sistnevnte området bestod av industriprodukt og handverksartikler, og gårdene solgte sine matvarer til de nærliggende byene.
Den franske revolusjonen og Napoleonskrigene førte til at idéen om nasjonen fant kraft og økende oppslutning i Tyskland, og tyske tenkere som Herder og Fichte og Arndt kom til å arbeide med idéen om nasjonalitet. Nasjonen kom til å bli betraktet som et sammenhengende landområde befolket av ei befolkning med et og det samme språk, der hele befolkninga tilhørt det samme politiske samfunnet. Men freden i Wien i 1815 førte ikke til at Tyskland ble til en samlet nasjon i denne forstand.
En av grunnene til den økende nasjonalismen i Tyskland kan føres tilbake til lokal og regional motstand mot de statene som Tyskland bestod av etter 1815. Disse statene hadde store folkegrupper som ikke ønsket å være underlagt de fyrstehusene de var blitt underlagt. Rhinland hadde tradisjoner som var forskjellige fra tradisjonene i det Preussen som hadde fått store deler av Rhinland, og dette førte til at politikere fra Rhinland ønsket å forandre Preussen.
Moderne økonomi var under utvikling, og stadig flere bedrifter og større områder kom til å delta i denne utviklinga. Lokalpatriotisme, regionale identiteter og nasjonale aspirasjoner ble satt inn i nye og omfattende utviklingsforløp, og omformet av dette.
Tilhørighet er en opplevelse, en erfaring, som stadig skapes i og av den daglige virksomhet. Når denne virksomheten kommer til å omfatte og berøre større geografiske områder utvikles en følelse av tilhørighet som omfatter større områder. Den lokale identiteten kan bli mindre viktig enn den regionale identiteten, som kan lenkes opp til en nasjonal identitet. Lokale identiter kan komme til å gå opp i regionale identiteter, fordi man opplever å arbeide i en regional, eller enda større, sammenheng.
Et av forbindelsesleddene mellom regional og nasjonal forandring er at de politiske, juridiske og økonomiske strukturene som er opprettet av den sentrale regjeringa utgjør det rammeverket som de forandringene man opplever og deltar i forgår innenfor. Så lenge det ikke var en tysk stat var denne makt hos de 39 medlemmene av den tyske konføderasjonen. Disse statene ga tillatelse til å åpne nye industriforetak i det nittende århundret. Saksen var mer positiv og støttende overfor ny industriell virksomhet enn Preussen, og det kan være en grunn til at Saksen hadde ei rikere industriell utvikling i første halvdel av det nittende århundret enn Rhinland og Preussen.
Selv om forandringer begynner med individuelle avgjørelser, har individuelle avgjørelser så liten betydning i den store sammenheng at de skaper ikke regionale eller nasjonale utviklingstrender. Både individ og lokalnivå er for lite som studieobjekt til å studere og forstå økonomisk og industriell utvikling. Men utviklingen innen noe større områder, med størrelse som en Regierungsbezirk, som Oppeln i Schlesien, kan være en enhet som er så stor at utviklingen i denne kan ha betydning også på nasjonalt nivå.
De industrielle sentra var i begynnelsen små, men etter hvert som de vokste fikk de større betydning, og betydning for større områder. De forandret etter hvert Tyskland. Og de forandret de befolkningene som ble berørt av utviklinga. Og de omskapte de regionene de lå i, som de også omskapte Tyskland. Wilhelm Brepohl har hevdet at industrialiseringen skapte et nytt folk i Ruhr, med en egen kultur.
Oppkomsten av nye ledende sektorer i økonomien skapte en ny dynamikk. Tidligere hadde industriell utvikling vært sentrert om tekstiler og andre konsumgoder, men nå ble den konsentrert om "produksjonsgoder", som kull og jern, dampmaskiner og framfor alt jernbanebygging. Dette førte til at nye områder i vest, som Ruhr, ble svært viktige i det nittende århundrets industrielle utvikling, mens det attende århundrets sentrale områder for tysk industri, som Saksen, Schlesien og Böhmen, tapte noe av sin dominans. Jernverkene og jernindustrien trengte svært mye kull, og den ble derfor lokalisert der de store kullforekomstene var, som i Ruhr. Ruhrdalen ble et sentrum for tysk industri. Og dette ga Preussen økonomisk og industriell makt og betydning.
Opprettelsen av tollunionen, Zollverein, i 1834 fikk den økonomiske og industrielle utvikling i Tyskland til å gå raskere. Skipsfarten på Rhinen økte. Men fram til 1848 motsatte Preussen seg utbygging av jernbaner, storskala gruvedrift og industri etc, skriver Frank Tipton. Dette førte til politisk motstand mot regjeringa, spesielt i Rhinland. Liberalere fra Rhinland satte seg mot de preussiske myndighetene på i en rekke spørsmål som angikk den økonomiske utviklinga av Rhinland. Og denne motstanden appellerte til en "nasjonal" regjeringa som ville være mer sympatisk overfor Rhinland.
Revolusjonen i 1848 var derfor blant annet et noe merkelig utbrudd av nasjonale stemninger som stammet fra regionale identiteter. Det programmet for nasjonal samling som ble satt fram i 1848 førte ikke fram. Men etter 1848 ble de politiske og økonomiske kreftene som fokuserte på regional økonomisk utvikling sterkere. De industrielle og økonomiske gruppene som hadde stått i opposisjon til de preussiske myndighetene kom til å støtte dem. Og den preussiske regjering og stat kom til å støtte industriell utvikling, spesielt rask utbygging av jernbanenettet og investeringer i store kullgruver nord for Ruhrdalen. Men de liberale lederne fortsatte å stå i opposisjon til junkernes dominans i byråkratiet.
Bismarck brukte de fordelene som jernbanenettet og den raske industrielle veksten og det ufullbyrdede håpet om nasjonal enighet ga til å gjennomføre de kortvarige krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike. Han manipulerte samtidig diplomatiske, økonomiske og politiske interesser for å slå Tyskland sammen under Preussen. I den kunstige statsdannelsen som ble skapt i 1871, og som ble fokus for individuell patriotisme, var det store motsetninger. Det kunstige skaperverket til Bismarck ble sett på som en naturlig enhet der tyskerne var bundet sammen av sitt felles "blod", skriver Frank Tipton.
Bismarcks lyktes ikke å løse problemet med regional integrasjon, men skapte nye problem. Selv om vi aksepterer at felles språk er med på å definere nasjonalitet fantes det grupper som ikke snakket tysk i Tyskland, for eksempel polakker, og også dansker og franskspråklige. Og det var mange mennesker med tysk som morsmål som levde utenfor Tyskland. Mange av de tyskerne som levde i Tyskland aksepterte ikke frivillig den dominerende stilling som Preussen og junkeraristokratiet fikk i den nye statsdannelsen, selv om regionale og nasjonale lojaliteter kunne forsterke hverandre.
I det nye Tyskland foregikk økonomisk utvikling mer med utgangspunkt i komplekset av forbindelser som ble dannet blant regionene enn fra enten enhetlig endring i nasjonale forhold eller ut fra regional utvikling, skriver Frank Tipton. For Tyskland kan denne utviklinga følges ved å følge de framvoksende transportnettverkene. I 1850-årene var elvene viktige transportårer og jernbanene hadde begynt å knyte byer sammen. Men det var knapt noen forbindelser fra vest til øst. De tyske regionene var knyttet til markeder og forsyningsområder i andre områder, men i mindre grad til hverandre. I denne tidlige fasen av industrialiseringen var vekst i de tyske regionene avhengig av forbindelser til den internasjonale økonomien. Fra 1880-årene av ser intern dynamikk i den tyske økonomien ut til å spille større rolle, særlig for de østlige regionene gjennom deres forbindelse med Ruhr og Berlin. Omkring 1914 viser de innenlandske vannveiene at det var utviklet klare sentrale områder i det sørvestlige, nordvestlige, sentrale og østlige området. Og de viktige områdene som ikke var knyttet sammen av elvetransport var knyttet sammen av jernbanenettet. Det er klart at en nasjonal økonomi var utviklet.
Det er eksport av bulkvarer som har størst betydning for den sosiale strukturen i den produserende regionen. Frank Tipton viser til Immanuel Wallerstein som har skrevet at det er handel med store volum bulkvarer som fører til at det skapes nye økonomiske strukturer og de korresponderende sosiale grupper. Muligheten til å selge bulkvarer til konsumenter i kjerneområder fører til at elitene i perifere områder omorganiserer produksjonen og innfører ny teknologi og mobiliserer store antall arbeidere på nye måter.
Fram til midten av det nittende århundret var utvikling av vannveiene derfor den viktigste faktoren for å gi mulighet til regional økonomisk utvikling, for før jernbanen var transport med skip den billige måten å transportere bulkvarer på. Dersom utgiftene med å konstruere kanaler kunne dekkes kunne det oppnås store besparelser i bruk av muskelkraft til transport. Vanntransportårer åpnet store områder og var avgjørende for å knyte de perifere og semiperifere områdene i det sentrale og østlige Europa til de vesteuropeiske kjerneområdene. Kanalsystemet ble bygd ut ganske tidlig i Tyskland og ga store områder adgang til kull allerede ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen, og kull var drivstoffet til den industrielle revolusjonen. Industrier ble ofte bygd ut ved kanalene.
Jernbanen førte denne prosessen videre. De ble bygd der det ikke kunne bygges kanaler, og de bandt øst og vest sammen og åpnet for større samhandel mellom de tyske regionene. Utbygging av jernbanene krevde store mengder materialer og maskineri og mye arbeidskraft. Fra å være avhengig av Storbritannia for å skaffe det nødvendige maskineriet gikk tyske regioner, spesielt Berlin, Saksen, Ruhr og Rhinen-Main området, over til selv å bli sentra for produksjon av dette maskineriet.
At Tyskland hevet seg til å bli et økonomisk kjerneområde reflekterer utviklinga av den nasjonale økonomien, og en side av dette var utvikling av nye transportnettverk. Økonomiske geografer har hevdet at dette kan bli sett på som utvikling av en hierarkisk struktur av sentrale steder. Dette betyr at også synsvinkler som legger mindre vekt på å studere regional utvikling er viktige i økonomisk geografi. Men ikke alle byer kan så lett passes funksjonelt inn i dette nettverket. I Tyskland gikk den økonomiske veksten langsommere mellom 1873 og 1896 sammenliknet med de tjue foregående årene. Og det ble økende ubalanse mellom regionene.
Depresjonen 1873-1896 var spesielt tung for jordbruksområder og områder som var dominert av handverk og småindustri. Det foregikk en spesialisering mellom regionene i jordbruk, industri og tjenesteytende næringer. Provinsene Øst-Preussen, Vest-Preussen, Posen og Pommern ble for eksempel spesialiserte jordbruksområder, og det ble lite av annen økonomisk virksomhet der, mens i andre områder kunne det foregå en relativ tilbakegang for jordbruket og samtidig være sterk industrivekst.
I Tyskland foregikk det store flyttebevegelser. Svært mange mennesker flyttet fra de spesialiserte jordbruksområdene og til byene og de områdene der industrien vokste raskest. Etter hvert begynte den sterke økonomiske utviklinga i Tyskland å dra arbeidere fra andre land til Tyskland, og før Første Verdenskrig arbeidet svært mange polakker og italienere i Tyskland. Statens politikk prøvde ikke å bøte på den skjeve utviklinga, tvert i mot. Jernbanene subsidierte transport av matvarer fra øst, men diskriminerte industriprodukt fra øst ved høge fraktrater for industrieksport fra øst og låge transportpriser for matvarer fra øst. Og forslag fra provinsadministrasjonen i Vest-Preussen om støtte til industriell utvikling i øst ble ikke fulgt opp på sentralt hold.
De østlige korneksporterende delene av Tyskland, som befolkninga rømte fra, ble etter hvert de eneste delene av Tyskland der den gamle konservative eliten kunne oppnå flertall i valg. I de delene av Tyskland der næringslivet og befolkninga vokste stemte flertallet av befolkninga på enten sosialdemokratene, de Progressive liberalerne eller Sentrumspartiet, som alle ville demokratisere Tyskland.
Tyskland tapte store landområder som følge av Første Verdenskrig. Alsace-Lorraine gikk tilbake til Frankrike og provinsene Vest-Preussen, Posen og det meste av Schlesien ble gitt til Polen. Industrien i Alsace-Lorraine og Schlesien tapte på å miste tilgangen til råstoff og markeder i Tyskland.
Industrien fortsatte å utvikle seg i Weimarrepublikken. Men industrien ble enda sterkere konsentrert i kartell, og veksten kom til å foregå i færre områder, og i de store byene og i industrisoner der industriområdene vokste sammen med. StorBerlin vokste fra å ha 3,7 millioner innbyggere i 1910 til 4,0 millioner innbyggere i 1925, og til mer enn 4,3 millioner innbyggere i 1939, og Hamburg vokste fra å ha 1,0 million til 1,2 millioner innbyggere og videre til 1,7 millioner de samme årene. I Ruhr hadde Düsseldorf, Dortmund, Duisburg og Essen sammen mer enn 2,1 million innbyggere i 1933. Disse store industribyene begynte å vokse sammen.
Småindustrien og de områdene der den var dominerende hadde det vanskelig. De "individualiserte landene" i det sørlige og det sentrale Tyskland stagnerte i stor grad.
I denne perioden hadde jordbruket det enda vanskeligere enn småindustrien. Jordbruksområdene hadde en dårligere økonomisk og befolkningsmessig utvikling enn Tyskland som helhet. Da den tyske økonomien brøt sammen omkring 1930 støttet velgerne i jordbruksområdene og i områdene som var dominert av småindustri Hitler.
Etter Andre Verdenskrig ble Tyskland enda mer redusert, i det Polen fikk store områder. Og det resterende ble delt i to. Fra 1945 til 1948 flyttet 10-12 millioner mennesker fra de tidligere østlige og sentrale delene av Tyskland til de vestlige delene av Tyskland.
Til tross for store ødeleggelser hadde Vest-Tyskland en sterk ressursbase og en fordelaktig blanding av industrier. Vest-Tyskland fikk hjelp til gjenoppbygging fra USA. Men de mange millionene flyktningene som strømmet inn fra øst de første årene etter krigen slo seg ned i områder der det var lite industri, i Schleswig og i det nordøstlige Bayern. Derfra måtte de flytte eller pendle til de områdene der industrien vokste.
I Øst-Tyskland var det mindre industri, og veksten kom senere og saktere. Øst-Tyskland måtte tilpasse seg Sovjet og Sovjetsystemet, og dette var uheldig for utviklinga av Øst-Tyskland. Østtyskerne betalte krigserstatninger til Sovjet og måtte forsørge en stor sovjetisk okkupasjonshær. Det kom til oppstand i 1953. Den ble slått ned, og etter hvert flyktet mange mennesker fra øst. I 1961 ble den beryktede Muren mellom øst og vest bygget.
I løpet av 1950 og 1960-årene vokste både Øst- og Vest-Tyskland. Den vesttyske økonomien vokste med mer enn fem prosent årlig. Det skyldtes blant annet svært store investeringer, på mer enn 25% av totalproduktet på 1950-tallet og enda litt mer på 1960-tallet. Investeringene gikk med til å bygge bilfabrikker og andre produksjonsanlegg, spesielt for varige konsumvarer. En revolusjon i forbruket av konsumvarer førte til at forbruket til mat og drikke gikk ned fra 46% av totalt konsum i 1950 til 29% i 1967. De varene som ble produsert av den vesttyske industrien kunne eksporteres til andre land.
I Øst-Tyskland la planleggerne vekt på utvikling av tungindustri. Den rapporterte veksten var enda sterkere enn i vest, men befolkninga hadde mindre nytte av veksten. Avgjørelser om investeringer ble foretatt ut fra politiske hensyn, og ikke økonomiske hensyn. Det fungerte best i begynnelsen av industriutviklingsfasen når det var stort behov for enkle standardiserte produkt. Senere når konsumvarer skulle utvikles viste systemet seg å være mindre tilfredsstillende.
Mange av de regionale forskjellene som hadde eksistert før 1945 forsvant både i øst og i vest. Grunnen til dette er at jordbruket ble mindre viktig i alle deler av Tyskland, og at servicenæringene vokste så sterkt i alle deler av Tyskland. Samtidig ble befolkninga overalt mer konsentrert i byene.
Øst-Tyskland fortsatte likevel å være mer preget av jordbruk enn Vest-Tyskland, og servicesektoren var forholdsvis mindre. De vanlige inntektene ble langt høgere i vest enn i øst. Under følger tabell 1.4 fra kapitlet som jeg refererer:
| Total arbeidsstyrke | Jordbruk (%) | Industri (%) | Service (%) | - | |
|---|---|---|---|---|---|
| 1950 | 20.459.000 | 24,3 | 42,1 | 33,6 | 100% |
| 1959 | 25.189.000 | 15,1 | 47,4 | 37,5 | 100% |
| 1971 | 26.817.000 | 8,0 | 48,4 | 43,6 | 100% |
| 1980 | 26.328.000 | 5,5 | 44,1 | 50,4 | 100% |
| 1987 | 25.971.000 | 5,1 | 40,5 | 54,4 | 100% |
| Total arbeidsstyrke | Jordbruk (%) | Industri (%) | Service (%) | - | |
|---|---|---|---|---|---|
| 1960 | 7.585.000 | 17,0 | 42,1 | 40,9 | 100% |
| 1970 | 7.769.000 | 12,8 | 43,7 | 43,5 | 100% |
| 1980 | 8.225.000 | 10,7 | 45,1 | 44,2 | 100% |
| 1987 | 8.571.000 | 10,8 | 47,4 | 41,8 | 100% |
Øst-Tyskland kom til å like mer på Vest-Tyskland med hensyn til næringsstruktur enn før 1914. Det var ikke lenger store tilbakestående jordbruksområder i øst. Både øst og vest, og alle deler av øst og vest, var mindre spesialiserte enn de begge hadde vært før 1945, da noen deler hadde vært spesialiserte industriområder, og andre spesialiserte jordbruksområder. De nye industriene var mindre konsentrert i bestemte områder. Under den industrielle revolusjon hadde industrien blitt konsentrert der kullforekomstene var å finne. Men den nye industrien, og enda mer servicenæringene, var mer jevnt geografisk spredt.
Fram til 1960-årene hadde det vært stor forskjell fra region til region på hvor stor del av kvinnene som var i lønnet arbeid. Denne forskjellen ble langt mindre. De fleste kvinnene hadde ikke hatt arbeid utenfor husholdet, og de som hadde det arbeidet enten i tekstilindustrien eller som tjenestefolk i andres husholdning [eller som skrivemaskindamer eller lærerinner eller sykesøstre]. På 1950-tallet ble det slutt på å holde tjenere, men fra 1960-årene av begynte kvinner å ta arbeid på langt flere ulike typer arbeidsplasser.
Internasjonalt var både Øst- og Vest-Tyskland kjerneområder som fikk tilført råstoff og mat utenfra og eksporterte ferdige produkter. Vest-Tyskland var et av de rikeste områdene i verden, og importerte arbeidere fra Tyrkia, Italia og Jugoslavia.
For Øst-Tyskland var Sovjet både den store råvarekilden og det store markedet. Øst-Tyskland fikk ikke lov til å hente arbeidere fra andre land, og mobiliserte derfor kvinnene i større grad til lønnet arbeid enn noe annet land. På 1980-tallet hadde 92% av kvinnene som var i arbeidsdyktig alder lønnet arbeid.
På 1970- og 1980-tallet vokste både Vest- og Øst-Tyskland saktere enn de to tiårene før 1970. Veksten var gjennomsnittlig mindre enn to prosent årlig i Vest-Tyskland fra 1971 til 1986. De østtyske tallene er høgere. Men det var ikke mye mer å vinne ved å overføre arbeidere fra jordbruket til mer produktive næringer eller ved å bytte ut foreldet teknologi med moderne teknologi. Men både Vest- og Øst-Tyskland greide seg godt.
I Vest-Tyskland økte antallet biler med 5,5% på 1970-tallet, og det var langt mindre enn de første tjue årene etter krigen. Og alle hadde allerede kjøpt kjøleskap og fryseboks og TV og vaskemaskin. Også i Øst-Tyskland begynte disse tingene å bli vanlige. I 1987 hadde nesten halvparten av alle husholdene i øst egen bil. I 1960 hadde bare tre prosent av dem hatt egen bil, og i 1970 seksten prosent av dem.
Men den østtyske bilen, Trabant, var av dårlig kvalitet og det ble produsert så få av dem at produksjonen ikke fikk alle fordelene med storskalaproduksjon.
Den østtyske industrien ble organisert i store kombinat. Generaldirektørene for disse var mektige. Men de fikk ikke virksomhetene til å fungere godt. Produktiviteten var lav. Det ga ikke fordeler å ta i bruk ny teknologi eller gjøre ting på nye måter. Den sentralisert planleggingen gjorde det ikke enkelt å prøve å utvikle helt nye produkter eller ny teknologi. Myndighetene prøvde å løse dette, men lyktes ikke.
De områdene i vest som utviklet seg raskest i 1970- og 1980-årene var områdene ved og omkring Rhinen-Main, Rhinen-Neckar, Karlsruhe, Stuttgart, Nürnberg og München. Disse områdene hadde stagnert i mellomkrigstida, men blomstret nå. De hadde blitt sent industrialisert, men hadde nå de nyeste og mest moderne fabrikkene. De spesialiserte seg i innovative produkt som var i begynnelsen på sin produktsyklus, og hadde ei lang utvikling med vekst foran seg. Disse produktene var forskningsintensive, og forskning var selv en ekspanderende industri. Viktigheten av administrative funksjoner og service funksjoner for de vareproduserende industriene økte, og nye typer servicenæringer ble viktigere. Forbedringer av infrastrukturen gjorde det sørlige Tyskland mer tiltrekkende.
I 1980-årene vokste den østtyske økonomien sakte. Og teknologisk ble den stadig mer akterutseilt. Den fikk ikke tilgang til den nye datateknologien på grunn av amerikansk embargo på salg av strategisk teknologi til Østblokken. En serie valutakriser rystet også Øst-Tyskland. Sovjet øket prisene på råvarer, og de østeuropeiske markedene for østtyske varer var i tilbakegang. Øst-Tyskland hadde underskudd på betalingsbalansen også med Vest-Europa. Da Ungarn åpnet grensene mot Øst-Tyskland og også vestover strømmet østtyskerne vestover, og da Sovjet ikke ville gripe inn for å støtte regimet var det ferdig.
Helmut Kohl nyttet den muligheten som var der, og Tyskland ble forenet. Den østtyske industrien brøt sammen da den ble utsatt for konkurransen fra vest. Seks måneder etter foreningen hadde produksjonen til østtysk industri blitt halvert og arbeidsløsheten i øst var på tretti prosent. Noen anslag sier at over halvparten av befolkninga i viktige industrisentra som Dresden og Leipzig ble arbeidsledig. Myndighetene i øst hadde store underskudd på budsjettene sine, og de kuttet sterkt ned på antallet offentlig ansatte. Den føderale regjeringa i vest satte inntekta til de offentlig ansatte i øst til bare seksti prosent av det offentlige ansatte i vest tjente, og reduserte pensjonsrettighetene deres sterkt.
Dette rammet kvinnene i øst spesielt sterkt, for myndighetene i vest var mindre forpliktet til likestilling mellom kjønnene. I vest var kvinnene i større grad i lavtlønnede stillinger enn i øst, og de arbeidet oftere deltid i vest. Vesttyske lover og sosialpolitikk definerte kvinnene i større grad som koner som var avhengige av ektemennene sine enn i øst.
For å lette forholdene for befolkninga i øst ble det foretatt store overføringer til øst. I 1995 hadde de totale overføringene nådd 886 milliarder tyske mark, godt og vel ti prosent av statens totale utgifter, langt mer enn noen utgift for å lette virkningen av økonomiske nedgangstider i etterkrigstida. Øst-Tyskland hadde vært det mest avanserte landet i øst, og takket være overføringene fra vest oppnådde befolkninga i øst høgere levestandard enn før gjenforeningen.
Men det var store regionale ulikheter mellom øst og vest og innen det østlige Tyskland. Sentraliserte statsforetak ble delt opp og privatisert, og mange ble avviklet. De områdene der disse storforetakene var lokalisert tapte svært mange arbeidsplasser. Arbeidsledigheten ble stor, og holdt seg høg ut gjennom 1990-tallet, på omkring 13% selv om arbeidsstyrken ble mindre og mange flyttet vestover.
Kvinnene ble hardest rammet. Mange falt ut av arbeidsmarkedet, selv om arbeidsløsheten blant kvinner ble liggende på over tjue prosent, sammenliknet med elleve prosent for menn. De mistet mange sosiale rettigheter, som generøse morspermisjoner, subsidiert barnehage, garanti for å få tilbake samme arbeid etter fødsel etc., og ble dårligere betalt enn menn dersom de fikk arbeid.
I vest hadde også ulikhetene mellom regionene økt fra 1970-tallet og til 1990-årenen. Spesielt de gamle industriområdene i nord hadde vanskeligheter. Sysselsettingen i stålindustrien i Nordrhein-Westfalen, som var konsentrert i Ruhr, ble halvert fra 1975 til 1990. Både de store gruvene og smelteverkene la ned, og mindre og mellomstore bedrifter hadde også problem. I havnebyene hadde skipsverftene problem. De industriene som vokste var ofte i sør. Det oppstod lommer av arbeidsledighet.
I dag blir regionale identiteter ignorert i debatten om identitet i Tyskland, med unntak for det tidligere Øst-Tyskland, skriver Frank Tipton. Man går ut fra at en felles tysk identitet endelig er blitt utviklet. Tipton gir flere eksempler på dette.
De regionale problemene som eksisterer i det gjenforente Tyskland kan innordnes blant de regionale forskjeller som finnes i det større europeiske samfunnet. Forestillingene om nasjonen blir mindre viktige i den globale økonomien, og forskning omkring regionale identiteter og deres rolle i en utvidet transnasjonal sammenheng utføres.
Tre eksempler er Baden-Württemberg som ofte er sett på som en ledende region i sør, Nordrhein-Westfalen som en gammel industriregion i nord og Saksen, som er en annen gammel industriregion, men i det tidligere Øst-Tyskland. Frank Tipton viser hvordan det i dag skapes mytiske historier om disse regionene som har historiske røtter, men likevel lever innenfor grenser som er påtvunget befolkninga ved administrative vedtak i nyere tid. Det har gjennom århundrer eksistert et Württemberg, og et Baden, men Baden-Württemberg er en ny konstruksjon, tilfeldig sammensatt etter siste verdenskrig. Og både Baden og Württemberg fikk sine grenser endret under Napoleonskrigene. Nordrhein-Westfalen er også en ny konstruksjon. Verken Baden-Württemberg eller Nordrhein-Westfalen er "historiske land". Saksen har gjennomgått mange forandringer, så mange at å oppspore kontinuitet opp gjennom århundrene og fram til vår tid for Saksen er vanskelig. Mange av dagens tyske regioner er nye konstruksjoner. Likevel er det mulig å skape nye regionale identiteter.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: