I 1504 døde dronning Isabella. Hennes gemal gjennom 35 år, Ferdinand, konge av Aragon, levde videre til året 1516. Ferdinand hadde aldri vært regjerende monark i Castilla. Han hadde tatt seg av utenrikspolitikken og vært rådgiver for Isabella, og vært konge i Aragon. (Utenrikspolitikken er behandlet i andre kapitler.) Isabella og Ferdinand hadde ei datter, Juana, som var tronfølger. Hun var gift med erkehertug Filip av Burgund (Nederlandene). Juana var sinnssyk, og kunne ikke regjere.
Da Isabella døde begynte adelsmenn fra Spania å reise til hoffet i Burgund for å bli kjent med den framtidige kongen av Spania. Det utviklet seg intriger, ofte rettet mot Ferdinand. Ferdinand var en sterk mann som kjente Castilla. Adelen ville ham bort, og ville heller ha Filip fra Burgund inn som konge, siden han var en mann som dersom han kom til Spania som konge ville være nødt til i mye større grad enn Ferdinand å rette seg etter adelen. Både siden han ikke kjente landet, og siden han var en ettergivende person. Denne situasjonen svekket Ferdinand så mye at adelen våget å ta opp sine private kriger på nytt.
Filip kom til Spania siden han stod nest i rekka til å regjere, som verge for den kommende kongen. Han kom til Spania og hilste på Ferdinand i 1506, og overtok som konge på vegne av sønnen. Ferdinand trakk seg tilbake til Napoli, der han regjerte som konge. Kort tid etter, 25. september 1506, døde Filip. Det brøt ut uro i Castilla siden det ikke var noen der som hadde myndighet til å regjere. Ferdinand ble bedt om å komme tilbake til Spania. Men han tok seg den tida han trengte, og hadde ingen hast. Det gikk et år før Ferdinand kom tilbake til Spania. Der gikk han langsomt og forsiktig fram, mens han tok seg av de opprørske adelsmennene. Castillas Cortes utnevnte Ferdinand til landets administrator i 1510. Ferdinand var mest interessert i utenrikspolitikken, og overlot innenrikspolitikken til Kardinal Cisneros. Cisneros hadde egentlig nok å gjøre med å holde hodet over vannet. Situasjonen var ikke sånn at den bød på inspirasjon og mulighet til å føre noen politikk ut over dette.
Da Ferdinand døde i 1516 kom landet raskt i opprørstilstand. Adelen aksepterte ikke styret til kardinal Cisneros, han hadde ikke tilstrekkelig myndighet. Mange av de mektigste adelsmennene i landet gikk sammen om å forsøke å gjøre statskupp, der de ville sette inn tronarvingen Karl sin yngre bror Ferdinand, som enda bare var et barn, som konge. Men Cisneros var for rask for dem. Han tok hand om Ferdinand og opprettet en militsia på 30.000 godt bevæpnete menn. Nå reiste alle i Spania som ønsket å komme seg fram i verden til Burgund, og også alle som ønsket å holde på sine gode stillinger. Og disse viste liten respekt for kardinal Cisneros som styrte Spania, i vente på Karl.
Høsten 1517 landet Karl med følge i Spania. De kom ut for uvær, og måtte gå i land et øde sted på kysten av Asturias. Følget bestod av 200 personer. Den fremste rådgiveren som Karl hadde med var Chievres. Karl var bare sytten år gammel. Han kunne ikke språket og kjente ikke landet. Han var i hendene på sine rådgivere. Dette benyttet de seg av, og forsynte seg av beste evne av alt de kom over. Disse flamlenderne ble derfor svært upopulære, også fordi de var utlendinger og fremmede som kom og tok seg til rette. Chievres selv tok den lønnsomme posten som contador mayor av Castilla. Denne posten solgte han til hertugen av Bejar for 30.000 dukater. Videre ga Chievres den seksten år gamle nevøen sin stilling som erkebiskop av Toledo, og kona fikk lov til å ta ut av Spania tre hundre hester og åtti muldyr lastet med gull og sølv og fine klær.
I januar 1518 møtte Karl Cortes i Valladolid. Cortes skulle sverge troskap til kongen og bevilge ham skatteinntekter. Representantene i Cortes nyttet anledninga og kritiserte at flamlenderne forsynte seg med alt de kom over.
Karl reiste videre til Aragon for også der å bli kronet til konge. Han kom dit i mai. Mens han var der døde en av de viktigste rådgiverne hans, Jean Sauvage, og ble erstattet av Mercurino Gattinara. I januar 1519 fikk Karl beskjed om at bestefar hans, keiser Maximillian I, var død. Han reiste straks til Tyskland for å delta som kandidat ved valget av ny keiser. Da Karl kom tilbake til Spania var det som både keiser og konge. Det ga mer prestisje.
Ulempene med keiservalget var at Karl ville bli mye borte fra Spania. Og at det hele var så dyrt at skattene ville bli høyere. Protestene mot situasjonen begynte i Toledo. Toledo var i likhet med mange andre byer preget av feider og stridende fraksjoner blant de mektige adelsfamiliene. Disse stridende partene hadde også vært involvert i stridene og intrigene omkring motsetningene mellom kardinal Cisneros og hoffet i Burgund. Derfor var kong Karls situasjon i Spania et av de forhold som de stridde om. En av fraksjonene kontaktet de ledende byene i Castilla og pekte på at Karl hadde brukt mye mer tid i Aragon enn i Castilla, og foreslo et møte mellom representanter for byene. Krav som skulle stilles var at utlendinger ikke skulle overta stillinger i Spania, og at det ikke skulle sendes mer penger ut av landet.
I denne atmosfæren av utilfredshet presset Chievres og Gattinara på for at Karl skulle reise ut av landet. Men først skulle han møte Cortes for å få bevilget ekstra skatteinntekter. Summen han hadde fått i Valladolid i 1518 var på 600.000 dukater. Denne summen var ment å rekke for tre år. Men Karl trengte penger med en gang siden han skulle ut og reise. Rådgiverne til Karl håpet å få ut penger ved overraskelsestaktikk. De hadde ikke informert folk i Castilla om det kommende kravet. Karl sammenkalte Cortes til Santiago. Han krevde også at representantene skulle møte med alle fullmakter. Da Cortes åpnet 1. april 1520 viste det seg at de fleste byene hadde sendt representanter uten alle fullmakter. Bare representantene fra Granada, Burgos og Sevilla møtte med alle fullmakter. Andre byer hadde gitt representantene sine hemmelige instrukser. Åpningstalen ble lest av Ruiz de la Mota, biskop til Palencia. I talen ble det sagt at imperiet hadde vendt seg til Spania for å få seg en keiser. Og at Spania var nå fundamentet til det universelle keiserdømmet. Det var nødvendig at Karl reiste utenlands, men han ville i høyden ble borte i tre år. Men selv ikke ideen om et spanskbasert imperium gjorde representantene vel til mote. De nektet å tro at Karl ville komme tilbake, og flertallet ville ikke bevilge mer penger til Karl. Gattinara flyttet Cortes fra Santiago til Coruna, for å få anledning til å presse de enkelte representantene. Det lyktes, for i Coruna var et flertall villig til å bevilge mer penger til Karl. Karl utpekte Adrian av Utrecht som regent, og seilte avgårde.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Her finner du flere kapitler om Spanias historie.
Dette kapitlet bygger på
J. H. Elliotts bok: "Imperial Spain 1469-1716."