Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Tom Scott og Bob Scribners bok "The German Peasants' War. A History in Documents."
Den tyske bondekrigen i 1524-26 var det største opprøret i Europas historie før den franske revolusjon. I betydning kan det bare sammenliknes med den engelske borgerkrigen og den franske og russiske revolusjon. Men i motsetning til disse andre opprørene var den tyske bondekrigen en krig som opprørerne tapte.
Etter Svartedauen hadde fyrstene og adelen blitt svekket, og i Tyskland hadde de i stor grad trukket seg tilbake til borgene sine, og styrte ikke lenger landsbygda og byene. De nøyde seg i større grad med å samle inn jordleie fra bøndene, og overlot til disse å styre seg selv. På slutten av 1400-tallet begynte befolkninga i Europa å vokse igjen, og fyrstenes inntekter og makt økte, og de ønsket å stramme grepet om befolkninga. Fyrstene og adelen begynte å pålegge befolkninga tvangsarbeid og søkte å tvinge befolkninga inn i ufrihet og livegenskap. Det selvstyret som befolkninga hadde utviklet prøvde adelen å avskaffe. Dette er en viktig del av bakgrunnen for opprøret. Den tyske bondekrigen omtales videre i mange andre kapitler i dette arbeidet om tysk historie.
Opprøret foregikk i det sørlige og sentrale Tyskland og også i deler av Østerrike og dagens Sveits og Frankrike. Det begynte i Schwarzwald i 1524. Samtidige observatører regnet oppstanden som tok til i Lupfen og Stühlingen 24. juni 1524 som begynnelsen på bondekrigen, selv om det hadde vært andre oppstander flere steder de foregående årene. Oppstandene begynte vanligvis fredelig på den måten at bøndene ønsket forhandlinger med sine herrer om de forholdene som de levde under. Disse forhandlingene ble de nektet, og for å tvinge fram forhandlinger nektet da bøndene å utføre pliktarbeid, og bøndene samlet seg og begynte å diskutere sin situasjon og formulere sine krav og sin posisjon. Her vil jeg begynne med å sitere en del av kravene fra Stühlingen. Dokumentet som de følgende punktene er hentet fra er opprinnelig skrevet tidligere enn 6. april 1525. Det er dokument nummer 1 i boka som dette kapitlet bygger på.
6. Angående heriot, hvor en gift person dør, og krav på den avdøde i kraft av livegenskap.
Selv om ekteskapet er bestemt ved guddommelig og kristen forordning og lov til å være fritt, fra hvilket ingenting skulle taes etter at en av partene er død, er det likevel tilfelle at når en person, mann eller kvinne, som bor innenfor adelsmannens område gifter seg med en person som kommer utenfra området og som ikke er knyttet til området gjennom livegenskap, og den mannlige partneren dør og er senere hevdet å ha vært livegen, så tar adelsmannens tjenestemann det beste kveget, og fra den kvinnelige partneren tar han de beste klærne hennes, og ei seng. Og noen steder tar tjenestemannen klærne som mannen døde i når han dør. Vi ber om at det blir slutt på dette.
7. Angående heriot, der en mann gifter seg med en kvinne som ikke tilhører adelsmannens område som livegen.
Når det hender at en mann tar ei kone som kommer utenfra landsbyen (ungenosse) og som ikke er underlagt adelsmannen som livegen, og hun dør, så krever adelsmannen en tredjedel av den samlede eiendommen, uten kompensasjon, og uten hensyn til eventuell gjeld eller voksne barn. Det hender at kveg som enda ikke er betalt og som derfor ikke hører til boet blir tatt fra det, og det fører til at vi fattige folk lider tap, og vi må likevel betale det kveget som er tatt fra oss selv om det ikke var vårt.
8. Ekteskap med en kvinne som ikke kommer fra landsbyen er forbudt uten tillatelse fra herskeren.
Vi er krenket - siden det er i motsetning til kristne forordninger - over at når en mann gifter seg med en kvinne som ikke kommer fra landsbyen, med autoritetenes vitende og samtykke, eller en kvinne med en mann som ikke kommer fra landsbyen og ikke er underlagt adelsmannen som livegen, og ønsker å bringe henne eller ham inn i området sammen med vedkommendes livsunderhold, og søker om tillatelse til dette fra adelsmannen eller hans representant, så er dette alltid forbudt eller blir drøyet ut svært lenge, og om vi inngår ekteskap med vedkommende person blir vi straffet av herskeren. Vi ber deres nåde om at du hindrer adelen i å gripe inn i og å hindre våre ekteskap.
11. Lensmannen eller tjenestemannen skulle utnevnes etter viljen til og med kjennskap av hele samfunnet, og etter et flertallsvedtak.
Det har vært vane og tradisjon i området at når en ny lensmann eller tjenestemann skulle utnevnes, ble denne utnevnt etter viljen til og med kjennskap av hele samfunnet, og etter et flertallsvedtak. Men i de siste årene har vår hersker gitt seg til å utnevne hvem som helst han ønsket uten vårt vitende og vilje. Derfor handler vedkommende bare etter herskerens ønsker.
13. Vi blir tvunget til å utføre militærtjeneste og delta i kampanjer under fremmede herrer og i fremmede territorier.
Selv om vi alltid er villige til å gi hjelp og støtte med våre liv som innsats når vårt område eller vår herskers område og undersåtter er angrepet eller invadert, så blir vi nå tvunget av vår hersker til å gjøre militærtjeneste og delta i kampanjer under fremmede herrer, med store utgifter og risiko.
15. Våre herskere og deres tjenestefolk rir gjennom våre åkrer og over våre marker og slår og jakter uten noen begrensning, og skader og ødelegger avlingene.
21. Vi må stille opp som garantister når vår herre tar opp lån, og vi må bære kostnadene ved å stille opp som kausjonister når han ikke betaler lånene sine.
23. Vi kjenner ikke opprinnelsen til avgiftene og leiene vi betaler.
Som vår store byrde betaler vi våre herskere årlige leier og avgifter fra våre gårder, og gjør militær tjeneste og andre ting som vi skaffer til veie til dem. Men vi kjenner ikke opprinnelsen til disse avgiftene og pliktene, eller hvorfor de skal betales, og heller ikke hva vi kan vente igjen eller hva de skylder oss til gjengjeld. Siden det er rettferdig at opprinnelsen blir kjent, ber vi om at våre herrer er nødt til å gi en troverdig grunn til at vi skal betale til dem, og forteller hva de plikter å yte i gjengjeld. Om de ikke kan dette, bør det dømmes at vi ikke lenger er pliktige til å tjene dem eller å gi dem noe.
24. Vi blir bebyrdet med tallrike arbeidsplikter (Frondienst).
Vi blir tillagt av vår hersker og hans tjenestemenn å utføre tallrike utålelige arbeidsplikter, og ved dette er vi hindret i å dyrke våre egne gårder, sånn at vi vet ikke hvordan vi skal forsørge våre koner og barn, og disse arbeidspliktene er så mange at vi greier ikke å utføre alle.
En dag må vi høste havre, en annen binde hamp, pløye og så, og pløye i utmarka, så og harve, skjære korn og bære det inn i låven, og når det er tresket bære det fra låven inn i borgen, slå engene og henge høy og bære det til låven, sette opp jaktgjerder, jakte, knyte nett til jakta, og om det blir fanget vilt må vi bære det til borgen. Noen ganger må vi til og med transportere viltet fra borgen til Thann i Alsace eller andre steder langt borte.
Vi må også frakte vin på egen bekostning fra Rielasingen til Stühlingen og også fra Kientzheim i Alsace eller fra ethvert annet sted der hans nåde kjøper vin. Vi må holde borgen med ved og bygningstømmer og plante skog og klargjøre markene, bære møkk ut i dem og spre det utover. Når vi skal så vår egen avling må vi likevel grave opp røtter, lete etter morkler, samle einerbær og knuse barberiss.
Vi må plukke hamp, enten selv eller våre koner og tjenestefolk, tørke og preparere den. I tillegg må vi demme opp elvene og lage fiskedammer for herskeren, og la herskeren bruke våre egne marker til sine fiskedammer, noe som gjør oss stor skade. Vi må bære korn fra Schleitheim til Schaffhausen, og havre fra Schaffhausenborgen og Engen til Stühlingen, og korn fra Bonndorf til Stühlingen og Schaffhausen.
Vi må også slå og skjære etterveksten på markene som er gjødslet med gjødsel fra stallen for borgbestyreren og ordne hagene ved borgen, og det tre ganger om året. Vi må la borgbestyrerens kveg gå fritt omkring ved Bonndorff, og gjete det. Og for å få anledning til å dyrke våre egne marker må vi gi havre og forhavre og kalvepenger og lensmannshøy og pløyekorn, og likevel blir det ikke tid til vårt eget arbeid.
Vi må holde jakthunder for herrene og fore hundene, noe som går ut over fjærfeet vårt.
27. Vi må skaffe brennveden når noen skal henrettes ved å brennes på bålet.
41. Jakt skulle kunne drives fritt.
Vi dyrker våre marker og gårder med mye besvær, og betaler avgifter av dem til våre herrer, og av markene og gårdene skal vi forsørge oss selv og våre koner og barn. Markene og gårdene våre blir adskillig skadet av ville dyr, som Gud og den alminnelige loven har gitt oss for at enhver ved å drive jakt og fange dyrene kan forsørge seg. Likevel blir vi forbudt ved strenge straffer å jakte på eller skremme bort dyrene. Dersom noen bryter forbudene blir øynene stukket ut på vedkommende eller han blir torturert på andre måter, etter herrens eller hans tjenestemenns glede og vilje. Det er vår bønn at det blir dømt at vi kan jakte og fange vilt etter vårt behov og uten straff. I det minste at vi kan jakte på dyr som tar seg inn på våre marker og gårder.
42. Angående jaktreservater som er laget på våre gårder.
Fra tid til tid blir jaktreservater laget på gårdene våre, som vi må dyrke og betale avgifter og leie for med store vanskeligheter, sånn at vi kan ikke lenger bruke gårdene våre. Dersom vi vil rydde og dyrke gårdene våre for vår egen bruk og derfor fjerner viltgjerdene, blir vi straffet. Vi får ikke lov til å lukke viltgjerdene, og derfor skader viltet avlingene våre.
43. Angående omstreifere.
Om og når en omstreifer (det er en som reiser langs veiene og ikke har noen herre) er her insisterer herskeren på at en sånn omstreifer, som ellers er en fri mann, må bli hans livegne, og derfor må sverge og love ikke å forlate territoriet uten herskerens vitende og vilje. Vi krever at herskerne skal la sånne omstreifere være i fred og ikke tvinge dem til å sverge troskap.
50. Vi er forbudt å kjøpe og selge salt, etc. og dette er mot gammel tradisjon.
Det har vært fritt tillatt i Stühlingen og har lenge vært brukt og vanlig at hver borger kunne kjøpe og selge det han ønsket. Men i de siste årene har forskrifter og kommandoer vært utstedt som sier at ingen kan kjøpe eller handle med salt med unntak for territoriets skriver.
53. Angående arbeidstjenesten ved kalkovnen.
Landsbyen i Wutachdalen er tvunget til å transportere ved til ovnene som tørker kalk og å fyre dem og transportere alle herskerens redskaper når herskeren bygger. Da må de forlate gårdene sine og kan ikke dyrke dem, og de må så og høste til feil tid.
54. Vi må betale hver tredje penny fra tømmer vi selger fra våre egne skoger.
Kommunen i alle våre landsbyer har sitt eget tømmer, og i all rettferdighet skulle vi kunne selge det uten noen ubehageligheter.
59. Angående livegenskap.
Vi er rettmessig født frie og det er ikke vår feil eller våre forfedres feil at vi er blitt underkastet livegenskap. Likevel ønsker våre herrer å holde oss som sin eiendom, og går ut fra at vi skal gjøre alt som de ønsker, som om vi var fødte livegne. Og det kan komme tider da de vil selge oss. Det er vår bønn at vi blir løst fra livegenskapen, og ingen annen må bli tvunget inn i livegenskap.
Dette er en mindre del av de ønsker som innbyggerne i Stühlingen framførte. Det framgår at adelen søkte å slavebinde befolkninga og å beherske og utnytte den i alle livets forhold. At befolkninga gjorde opprør var bare rett og rimelig. I tillegg til de sakene som innbyggerne i Stühlingen tok opp ble ofte et krav om at evangeliet skulle forkynnes rett tatt opp. Det har jeg skrevet ganske mye om i andre kapitler. Mange forskere har funnet sammenheng mellom bondekrigen og reformasjonen.
Lenker:
Neste kapittel
Forsida til europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Tom Scott og Bob Scribners bok "The German Peasants' War. A History in Documents."