Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
Fram til de innenrikske forholdene var stabilisert måtte Bismarck først og fremst konsentrere seg om dem. Derfor var Bismarck etter den fransk-tyske krigen først og fremst opptatt av å sikre ro og orden både innenlands og utenlands. Krig i Europa ville føre til mistillit og sviktende investeringer, mente Bismarck. Dessuten ville krig gi de revolusjonære muligheter. I 1883 skrev Bismarck som eksempel at enhver krig ville sette den europeiske orden i fare.
Innenlands fant Bismarck den ro og orden han ønsket seg i alliansen med de konservative jordbruksinteressen. Også utenriks ville Bismarck gå i allianse med de konservative i Europa. Han opprettet en allianse med Russland og en med Østerrike. Disse to landene hadde et spent forhold til hverandre på Balkan som Bismarck prøvde å balansere for å unngå krig mellom dem. Bismarck var en dyktig diplomat, men diplomatiet hans var et virtuost enkeltmannsforetak. Bismarck greide ikke å bygge opp politiske forhold og en utenrikstjeneste som kunne sikre at Tyskland førte en forsvarlig utenrikspolitikk etter at han selv var borte.
Den tyske seieren over Frankrike forandret maktforholdene i Europa. Tysklands situasjon var usikker. Det var fortsatt østerrikere som ønsket revansj etter nederlaget ved Königgrätz, og Frankrike hadde ikke forsonet seg med nederlaget sitt. I en tale i underhuset i februar 1871 sa Disraeli at den endrede maktbalansen kunne utgjøre en fare for England. I Russland var pan-slavistene motstandere av Tsarens tyskvennlige politikk.
I september 1870, mens den tysk-franske krigen foregikk sendte Bismarck et telegram til Tsaren der han skrev at de monarkisk-konservative i Europa burde stå sammen mot de republikanske og sosialistiske kreftene i Frankrike. Dette fulgte Bismarck opp med liknende utspill til Wien, der han skrev at de konservative regjeringene burde koordinere sin politikk. Denne politikken fortsatte Bismarck også etter at krigen mot Frankrike var over. Da både Tsar Alexander og keiser Franz Josef inviterte seg selv til hærøvelser i 1872 arrangerte Bismarck samtaler om en avtale mellom de tre partene. Disse samtalene førte ikke fram til noen avtale. Men året etter kom de fram til en enighet som ble undertegnet 22. oktober 1873.
Trekeiserligaen (Dreikaiserabkommen) var først og fremst ei erklæring som uttrykte de undertegnedes tro på at det var viktig å ha nære forbindelser for å opprettholde fred i Europa. Det var ingen bindende avtale, men Bismarck var fornøyd; han likte ikke å være bundet.
I Frankrike var den innenrikspolitiske situasjonen ustabil, og dette satte Bismarck pris på. Grev Harry Arnim var tysk ambassadør i Paris. Han var en ambisiøs mann, som selv kunne tenke seg å bli tysk rikskansler. Han ønsket å gjenopprette monarkiet i Frankrike, og ga uttrykk for dette både overfor keiseren og den tyske utenriksministeren. Wilhelm la vekt på dette og tok det opp med Bismarck: Burde man ikke motarbeide republikanismen i Frankrike? Bismarck mente derimot at Frankrike ville bli en fare for Tyskland når det framsto som en tiltrekkende alliansepartner for andre europeiske land, og det ville Frankrike gjøre dersom det fikk et stabilt monarkisk styre. Derfor skulle Tyskland slett ikke hjelpe til for at dette skulle skje. Selv om det skulle komme til revolusjonær uorden i Frankrike var dette å foretrekke framfor et stabilt monarki i Frankrike. Frankrike ville alltid være Tysklands fiende, og derfor var kaos i Frankrike en fordel for Tyskland. Man ambassadør Arnim tok ikke hensyn til Bismarck oppfatninger, og intrigerte for å opprette monarki i Frankrike. Da fikk Bismarck ham avsatt og innledet rettssak mot ham.
Men Frankrike kom seg forbausende raskt på føttene etter nederlaget. I august 1873 måtte de tyske troppene trekkes ut av Frankrike siden Frankrike hadde betalt krigserstatninga. I mars 1873 dannet marsjal MacMahon regjering i Frankrike. Det var ei regjering som førte en politikk som Bismarck ikke satte pris på. MacMahon grep ikke inn over for franske biskoper som angrep den anti-katolske lovgivninga i Tyskland. Dette gjorde Bismarck så sint at han våren 1874 ga beskjed til Paris om at freden i Europa var i fare dersom Frankrike gjorde Vatikanets interesser til sine egne interesser. Samtidig var den tyske hærledelsen bekymret over at Frankrike så raskt bygde opp sine militære styrker. De tyske hærledelsen oppfattet den militære situasjonen i Frankrike slik at Frankrike var i ferd med å bli sterkere militært enn Tyskland. Moltke trodde at Frankrike økte hæren sin med 144.000 soldater, selv om det som foregikk i Frankrike bare var ei omorganisering av hæren. Moltke vurderte en preventiv krig.
Bismarck hadde aldri noen sympati for preventive kriger, heller ikke i dette tilfellet. Bismarck ville heller bruke politisk press mot Paris for å stoppe det som ble oppfattet som en sterk økning av hæren. Bismarck gikk voldsomt fram med trusler, og gjorde et svært dårlig inntrykk i Paris. Han snakket også om katolske konspirasjoner mot Tyskland.
Bismarck trodde at Trekeiserligaen medførte at han kunne vente støtte fra Russland og Østerrike, og også at advarslene om fransk opprustning ville føre til at England oppfattet Frankrike som en fare. Bismarck tok feil. I alle de fire andre stormaktene mente man at Tyskland overreagerte sterkt. Tsar Alexander reiste med engelsk støtte til Berlin for å snakke med Wilhelm, og etter samtalene sa han at han overbevist om at forsonlige stemninger dominerte og om at freden ville bestå. Etter dette var denne utenrikspolitiske krisen over. Bismarck hadde fått seg en kalddusj. Men den utenrikspolitiske situasjonen var ustabil.
De neste tre årene var det opprør mot tyrkerne i Bosnia og Bulgaria. Russerne grep først inn på grunn av felles religion med opprørerne. Også Østerrike og England grep inn; Østerrike fordi landet fortsatt ville være en dominerende stormakt på Balkan, og England fordi landet var interessert i hvem som kontrollerte innseilinga til Svartehavet. I juli 1876 greide Østerrike og Russland å bli enige om en plan for framtida til de tyrkiske områdene dersom Tyrkia brøt sammen. Men Tyrkia brøt ikke sammen, men presset serberne og bulgarerne hardt, og til støtte for dem grep russerne inn i april 1877. Etter det ble det stor avstand mellom russerne på den ene siden og Østerrike og England på den andre siden.
Bismarck ville ikke forplikte Tyskland til å ta standpunkt i konfliktene på Balkan. Men det var ikke mulig å holde seg nøytral i all evighet. Både Østerrike og Russland ville vente støtte fra Tyskland på grunn av de samarbeidsforholdene som fantes, og begge ville føle seg sviktet og bedratt dersom de ikke fikk tysk støtte i en eventuell krig. Bismarck var derfor tvunget til å foreta seg noe. Og han prøvde å mekle.
I februar 1878 tilbød han seg i en tale han holdt i Riksdagen å mekle mellom Russland og Østerrike. Først i juni ble det klart om meklingstilbudet ville bli akseptert. England var sjokkert over de betingelsene som russene framsatte etter det tyrkiske militære sammenbruddet i begynnelsen av året, og oppmuntret Østerrike til militære forberedelser. I Russland var det revolusjonære oppstander i 1878, og Tsaren vaklet mellom ulike alternativ.
Til slutt ble tysk mekling akseptert av både Russland og Østerrike. Dermed fikk Bismarck hovedrollen. Det ble arrangert en kongress i Berlin, der det var samlet flere framstående diplometer og utenrikspolitikere enn noen gang tidligere siden Wienerkongressen i 1814. Bismarck tok initiativet i forhandlingene på en dyktig måte, og var svært godt forberedt til å lede dem. Bismarck sa at det eneste som betydde noe var stormaktene og deres forhold til hverandre. De skulle ikke bry seg om de andre folkeslagene på Balkan eller i Tyrkia. Når disse ble diskutert avbrøt Bismarck diskusjonene.
Forhandlingene førte fram til en løsning på urolighetene på Balkan. Men de førte ikke fram til forsoning mellom Østerrike og Russland. Russerne fikk Bessarabia, som de hadde mistet i 1856, og støttepunktene Kars og Batum, og Serbia fikk full selvstendighet. Tyrkia var blitt tvunget til å komme med innrømmelser overfor sine kristne undersåtter og til å betale en stor erstatning. Men Tsaren var ikke fornøyd med dette etter den store russiske krigsinnsatsen, siden Østerrike, som ikke hadde deltatt i krigen, også vant på den, i det Østerrike fikk administrativ kontroll over Bosnia, og England fikk Kypros. Tsaren sa at kongressen hadde vært en europeisk koalisjon ledet av Bismarck mot Russland.
I de første månedene i 1879 fikk russerne enda en grunn til å kjenne seg dårlig behandlet av Tyskland. Den proteksjonistiske handelspolitikken som Tyskland innledet rammet den russiske korneksporten til Tyskland. Dette ble tatt opp av russiske aviser, som førte en kampanje mot Tyskland. Også andre forhold fikk Bismarck til å mene at han trengte et nytt alliansesystem. Forholdet til Russland var så dårlig at Bismarck ville bygge opp en allianse uten dem.
Bismarck begynte forhandlinger med Østerrike. Han ønsket at avtaleteksten skulle være generell, ingen land som avtalen kunne være rettet mot skulle nevnes. Østerrike ønsket å bygge opp et bedre forhold til Frankrike, og ønsket derfor at Russland skulle nevnes slik at man i Paris ikke skulle tro at avtalen var anti-fransk. Bismarck gikk med på dette. Avtalen lovet gjensidig hjelp. Dersom en av partene ble angrepet av Russland skulle den andre komme til hjelp, og dersom et annet land angrep skulle den andre vise en velvillig nøytralitet. Wilhelm ønsket ikke å undertegne avtalen, men Bismarck truet med å gå av som kansler dersom keiseren ikke undertegnet. Dette ble en avtale som varte fram til 1918. Tidligere hadde avtaler av denne typen enten vært undertegnet i forbindelse med krig eller for bestemte formål og med begrenset varighet. Det var også den første av de hemmelige avtalene der avtalens innehold ikke var fullstendig kjent, bare mistenkt, og som fikk alle land i Europa til å inngå denne typen avtaler helt til Europa var delt i blokker.
Det Bismarck hadde ønsket var å gjenoppvekke Trekeiserligaen. Og i 1881 oppnådde Bismarck å opprette denne på nytt. Den forpliktet partene til å holde seg nøytrale dersom en av dem kom i krig med en fjerde makt, og til gjensidige konsultasjoner om affærer på Balkan. Dessuten var det svært viktig å være en av de tre når det var fem europeiske stormakter. Da tilhørte man majoriteten.
Frankrike erobret Tunis i 1881, og dette var upopulært i Italia som selv ønsket kolonier i Nord-Afrika. Italia kontaktet Bismarck med forespørsel om en allianse, og Bismarck svarte at Italia kunne begynne med å skaffe seg et bedre forhold til Østerrike. I mai 1882 gikk Italia sammen med Tyskland og Østerrike i den såkalte Trippelalliansen, som sikret Italia hjelp dersom Frankrike skulle angripe, og forpliktet Italia til å hjelpe Tyskland dersom Tyskland ble angrepet av Frankrike eller enten Tyskland eller Østerrike ble angrepet av mer enn to andre stater.
Noen år senere førte dette til at Frankrike begynte en handelskrig mot Italia som skadet italiensk økonomi. England og Frankrike fikk et dårlig forhold siden England involverte seg i Egypt, som også Frankrike var interessert i.
Bismarck hadde fra 1879 ført en dyktig utenrikspolitikk som hadde gjort Berlin til et diplomatisk sentrum. Men det systemet som Bismarck hadde bygd opp var komplisert.
Dette var kolonialismens tidsalder, da England hadde erobret et imperium som var større enn noen tidligere imperialister hadde greid, og som omfattet store deler av Afrika, Asia, Amerika og hele Australia. Også andre Europeiske land hadde sine oversjøiske imperier. Og Bismarck fant at også Tyskland måtte ha sine kolonier, selv om han ikke var særlig interessert i kolonipolitikk. Midt på 1880-tallet var det innflytelsesrike medlemmer av den konservative koalisjonen som Bismarck støttet seg til som ønsket tyske kolonier av økonomiske grunner. Andre ønsket kolonier av nasjonalistiske grunner. I 1884 kom til Bismarck til at det var så mye å vinne på å ha kolonier at det var verdt risikoen det innebar.
Tanken på å bygge opp et tysk oversjøisk imperium var ikke ny. Helt fra 1850-årene hadde det kommet ønsker fra misjonærer og handelsmenn om at Tyskland burde skaffe seg kolonier. I 1882 mente Bismarcks finansielle rådgiver Gerson Bleichröder at handelspolitikken måtte forandres. Det var ei utbredt oppfatning at Tyskland måtte skaffe seg nye markeder for å få solgt den økende industriproduksjonen.
Dette ble til et krav om at Tyskland skaffet seg kolonier. I 1880-årene konkurrerte England og Frankrike om kolonier i Afrika. Dersom Tyskland ikke nyttet sjansen ville det snart ikke være flere landområder som europeiske land kunne legge under seg. Et vanlig argument ble at kolonier var nødvendige både for handelen sin skyld og for å sikre ei stormaktsstilling i det internasjonale samfunnet. Dette var gode argumenter også for Kolonialverein som var dannet i 1882 og to år senere hadde 9.000 medlemmer fordelt på 43 lokale lag. Denne foreninga fikk stor innflytelse siden den fikk stor økonomisk støtte fra banker og fra tungindustrien og fra ledende intellektuelle.
Bismarck ble imponert over begeistringa for kolonialismen, og bestemte seg for å utnytte denne begeistringa. Bismarck bestemte seg for å innlede sin kolonipolitikk med brask og bram, og på en måte som var anti-engelsk. Dette kunne forbedre forholdet til Frankrike, som Bismarck arbeidet med. Jules Ferry som var regjeringssjef i Frankrike ver mer interessert i Asia og Afrika enn i å gjenerobre Alsace og Lorraine. Bismarck skal ha fortalt Tsar Alexander III at formålet med den kolonipolitikken som han innledet var å isolere kronprinsen og den engelske kona hans, som var velkjente som svært pro-engelske. Bismarck fryktet for sin stilling når kronprinsen overtok som keiser. Også Herbert, sønn av Otto von Bismarck, fortalte at Bismarck fryktet for en lang periode med engelsk dominans når den engelskvennlige kronprinsen overtok som keiser, og dette ville Bismarck unngå ved å skape et dårlig forhold til England.
Angra-Pequena er ei havn som ligger på vestkysten av Afrika omkring 100 kilometer nord for munningen av Orange elva. Der hadde handelsmannen Lüderitz fra Bremen bygd en handelsstasjon, og i 1883 hadde han begynt å kjøpe land fra innfødte høvdinger. Lüderitz hadde en del innflytelse, og hadde blant annet kontakt med Diskonto-Gesellschaft, en av de mektigste tyske bankene. Disse forbindelsene benyttet Lüderitz i et forsøk på å få Bismarck interessert i foretaket sitt og i å oppnå tysk innflytelse i området. Bismarck undersøkte i London hvilke interesser England hadde i området og om de ville beskytte virksomheten til Lüderitz. Siden regjeringa i Cape kolonien også måtte uttale seg om dette før myndighetene i London kunne gi fyllestgjørende svar tok det lang tid før Bismarck hørte noe, og det meste han fikk høre var omtrentligheter. Dette irriterte Bismarck, og fikk ham til å handle uoverveid. 24. april 1884 telegraferte han til konsulen i Sør-Afrika og ba ham om å informere regjeringa der om at Tyskland hadde tatt Lüderitz sin virksomhet under sin beskyttelse.
I meldinga til konsulen var ikke områdets nøyaktige plassering eller dets utstrekning gjort klart, og heller ikke hva som ble lagt i uttrykket "beskyttelse". Heller ikke den tyske ambassadøren i London kunne hjelpe de engelske myndighetene med opplysninger om dette. Denne mangelen på informasjon fra Bismarck skyldtes nok både at Bismarck ville forvirre og at han ikke hadde gjort seg opp noen klar mening om hva han ønsket. Den engelske regjeringa gjorde seg klar til å annektere hele kysten fra Orange elva nordover til Hvalfiskbukta, inkludert det området som Lüderitz var interessert i. Bismarck nektet å akseptere dette. Han sendte sin sønn Herbert til London for å slå i bordet. Herbert slo i bordet og sa at i den posisjonen som England befant seg i i Egypt kunne de trenge all den støtte de kunne få, og resultatet ble at England aksepterte et tysk protektorat over Angra-Pequena og også noen tyske krav i Fiji.
Spenningen mellom England og Tyskland ble ikke mindre da Cape regjeringa krevde områder i sørvest Afrika mens Tyskland sendte krigsskip og erklærte at Tyskland utvidet protektoratet til hele området mellom Cape kolonien og Angola. Lenger nord erklærte Tyskland at det tok Togo og Kamerun i besittelse. Dette truet Englands besittelser i Nigerdeltaet, og førte til stammeopprør. I Øst-Afrika handlet Carl Peters på eget initiativ og forhandlet med innfødte høvdinger og fikk innlemmet enorme landområder under Det Tyske Samfunn for Kolonialiserings beskyttelse. Disse områdene lå på strekninga Capp-Kairo, som engelske imperialister allerede så for seg som engelske. På den andre siden av verden proklamerte Tyskland i desember 1884 at det tok protektoratet over New Britain og den nordøstre delen av New Guinea.
Bismarck spilte franske interesser ut mot engelske. Tyskland kom med innvendinger mot den portugisisk-engelske Kongoavtalen fra 1884, og foreslo for Paris i august en avtale om gjensidig støtte i Vest Afrika, Kongo og Egypt. England deltok i en konferanse i Berlin om affærene i Kongo i desember 1885. Forhandlingene der organiserte det store Kongobassenget som en fristat under administrasjon av kong Leopold II av Belgia, og åpnet det for handelsmenn fra alle land.
Nesten alle de tyske kolonieventyrene var kostbare eller i det minste skuffende. Bismarck hadde ønsket et uformelt imperium der de forretningsinteressene som nødt godt av handelen også betalte utgiftene til administrasjon og beskyttelse. Men dette ønsket ingen av forretningsinteressene. De statlige myndighetene i Tyskland måtte betale det det kostet, og i Øst-Afrika kom det til et to år langt opprør mot den tyske kolonialismen. Bismarck ble lei av kolonieventyret i Øst-Afrika og klaget over at det skapte flere utenriks problemer for Tyskland enn hele resten av verden, som vel var noe overdrevet.
Bismarck tjente en del innenlands prestisje på kolonieventyrene, og det var alt han tjente. Den engelskfiendtlige tonen som han hadde lagt an, mye for den franske forbindelsens skyld, tjente han ikke så lenge på. I 1885 kom ei ny fransk regjering under general Boulanger, som var lite interessert i kolonier, og det ble snakket om revansje. Da ble Bismarck interessert i å utvikle et bedre forhold til England, som ikke var så lett etter den tyske kolonipolitikken.
I midten av 1880-årene ble Bismarcks alliansesystem anspent til det ytterste av komplikasjoner på Balkan, denne gangen i Bulgaria. Russland hadde kjempet for å frigjøre Bulgaria, og i de første årene etter kongressen i Berlin ga Russland Bulgaria hjelp til organisere stat og militærvesen uten å ta seg betalt. Men bulgarerne ville ikke være takknemlige overfor noen. Alexander av Battenberg var blitt valgt til å være hersker over Bulgaria. Han var nevø av Tsaren og hadde Russlands godvilje. Han var energisk og ambisiøs, men hadde ingen god dømmekraft. Han kom i konflikt med russere som hadde høge stillinger i administrasjonen av Bulgaria. Deretter fornærmet han dem ved å foretrekke østerrikere for å konstruere den bulgarske delen av ei jernbanelinje som skulle gå fra Østerrike gjennom Serbia og Bulgaria til Konstantinopel. Russland ønsket at Østerrikes innflytelse og aktivitet på Balkan skulle være minst mulig, og de ville ikke tolerere at østerrikere fikk bygge denne jernbanelinja gjennom Bulgaria.
Herskerens holdning i dette spørsmålet gjorde ham populær i Bulgaria, og derfor bandt han seg til en kurs som førte til konflikt med russerne. Og selvtilliten hans økte da han var i stand til å legge provinsen Østre Rumelia under Bulgaria, etter en revolusjon i dens hovedstad Philippopolis, og en godt utførte og vellykket militær kampanje mot Serbia.
Etter dette gikk russerne inn for å gjøre Bulgaria til et lydrike. Dette opphisset stormaktene, og holdt på å ødelegge alliansesystemet til Bismarck. Russerne syntes å være villige til å bruke makt for å få Bulgaria til å underkaste seg. Og Østerrike forberedte seg for å møte dette. Tanken på en krig mellom Østerrike og Russland plaget Bismarck, for han hadde liten tiltro til Østerrikes militære slagkraft. Og dersom Østerrike gikk mot et militært sammenbrudd måtte Tyskland gripe inn. Bismarck skrev til sin sønn Herbert at dersom det ble krig mellom Østerrike og Russland kunne Tyskland tolerere at østerrikerne tapte et slag, men ikke at Østerrike ble fullstendig slått eller ble avhengig av Russland. For russerne har ikke den selvbeherskelsen som vil gjøre det mulig å leve i fred med dem. De vil komme til å bli så dominerende at det ville være utålelig, mente Bismarck. Derfor må Østerrike beskyttes. Men at dette er Tysklands holdning må østerrikerne ikke vite, for da vil de opptre så provoserende mot russerne at det ganske sikkert blir krig.
Dette lå under den linja som Bismarck fulgte i sin politikk på Balkan i den konfliktene som var under oppseiling. Bismarck ville for all del unngå krig mellom Russland og Østerrike, men dersom det kom til krig ville han komme til å gripe inn til fordel for Østerrike dersom det gikk mot et alvorlig nederlag for Østerrike, men dette måtte ikke Østerrike ha kjennskap til, siden det kunne gjøre østerrikerne for kjekke og provoserende i forhold til russerne. Dette førte til at diplomatiet til Bismarck ble svært komplisert siden han verken kunne si rett ut hva som var hans prioriteringer, eller åpenbare dem på andre måter. Selv mange av de nærmeste utenrikspolitiske medarbeiderne til Bismarck var uten kjennskap til de tyske utenrikspolitiske prioriteringene i denne situasjonen.
Friedrich von Holstein var en av Bismarcks nærmeste utenrikspolitiske medarbeidere. De hadde arbeidet sammen i mer enn tjue år, og under denne Balkankonflikten arbeidet Holstein sentralt i utenriksministeriet. Etter mer enn tjue års samarbeid skulle man tro at Holstein var i stand til å forstå Bismarcks politikk, men det var han ikke. Holstein var en svært skarpsindig analytisk tenker, men Bismarcks tenkning om utenrikspolitikk var han ikke i stand til å gjennomskue. Han oppfattet den som inkonsistent, og mislikte Bismarcks hang til tvetydigheter. Og Bismarck var mangetydig, siden han ikke ville binde seg til standpunkter før det var absolutt nødvendig. Bismarck ville ha alle muligheter åpne så lenge som mulig.
Holstein kom til å mene at å opprettholde forbindelsen til Russland var farlig siden Russland ville ødelegge Østerrike. Holstein ble skremt av at Bismarck ikke brøt forbindelsen med russerne, men kunne synes å støtte deres politikk i Bulgaria. I november 1885, da den russiske kampanjen mot Alexander von Battenberg, herskeren i Bulgaria, var i ferd med å utfolde seg, ble Holstein overbevist om at Bismarck junior var et redskap for Tsaren. Junior, Herbert Bismarck, spiste sammen med russiske utsendinger flere ganger daglig, og både Holstein og andre i utenriksministeriet i Berlin mente at Herbert ble smigret av dem og var i ferd med å bli en av dem, og at gamle Otto von Bismarck var så svak for sin sønn Herbert at han tok Herberts standpunkt. Forholdene var heller stikk motsatt. Herbert fulgte lojalt sin fars instrukser. Men samtidig som Bismarck sr. overfor Herbert klart og skriftlig hadde uttrykt at i en mulig krig mellom Russland og Østerrike kunne Tyskland bli nødt til å engasjere seg sammen med Østerrike mot Russland, var han opptatt av å skremme østerrikerne fra å opptre provoserende eller på noen måte ga russerne grunn til å gå til krig, og samtidig ville Bismarck bevare et hjertelig forhold til russerne og unngå at de begynte en krig mot Østerrike.
Herbert Bismarck rapporterte til sin far alt som foregikk mellom ham om de russiske utsendingene som han hadde daglig kontakt med. I februar 1886 bad den russiske ambassadøren om tysk hjelp til å bli kvitt Alexander von Battenberg, og Bismarckene unngikk å svare på forespørselen. Det var gamle Bismarck som hadde kontrollen, uansett hva Holstein trodde. Og han spilte et så komplisert spill at Holstein ikke forstod det. I Frankrike var general Boulanger blitt krigsminister i 1886, og franske aviser skrev om gjenerobring av Alsace og Lorraine. I denne situasjonen trengte Tyskland et godt forhold til Russland. Samtidig som Bismarck ikke kunne støtte en russisk offensiv på Balkan, men tvertimot måtte binde den opp, måtte han beholde et godt forhold til russerne. Og han måtte sikre seg mot fransk revansjisme.
Det siste gikk Bismarck inn for å oppnå ved å øke den militære slagkraften til Tyskland. I november 1886 hadde general Boulanger gitt ordre til at flere militære anlegg skulle oppføres og hæren konsentreres i øst. Bismarck ba Riksdagen om at den tyske hæren ble økt fra 427.000 til 468.000 mann, og holdt en tale i Riksdagen i januar 1887 der han sa at hæren ville bli økt siden det var fare for krig med Frankrike. Bismarck sa at han trodde ikke at myndighetene i Frankrike ønsket krig, men at de kunne bli tvunget til å gå til krig siden ambisiøse menn hisset den franske befolkninga opp. Frankrike kunne være sikker på at Tyskland ikke ville gå til en preventiv krig mot Frankrike, men kunne Tyskland være sikker på det ikke kom et fransk angrep? Riksdagen ville bare la den foreslåtte økninga av hæren gjelde for tre år. Dette ville ikke Bismarck akseptere, og han oppløste derfor Riksdagen og skrev ut nyvalg. Deretter fulgte en svært nasjonalistisk og militaristisk propagandakampanje, fulgt opp av troppeforflytninger, som førte til at det ble valgt inn et stort flertall i Riksdagen som var villig til å øke hæren.
Man ble mer forsiktig i Frankrike, og i slutten av 1886 ble det diskutert om en allianse mellom Russland og Frankrike var mulig. I februar 1887 ble trippelalliansen, mellom Tyskland, Italia og Østerrike, fornyet.
I september 1886 hadde fyrst Alexander von Battenberg gått av som hersker over Bulgaria. Men regjeringa i Bulgaria var like lite villig til å rette seg etter Russland som tidligere. I november brøt Russland de diplomatiske forbindelsene med Bulgaria. Både Russland og Østerrike bad om hjelp fra Tyskland. Bismarck ønsket ikke å skuffe Tsaren etter alle de forhåpningene som han hadde gitt ham. Han ønsket derfor at noen annen enn Tyskland skulle gripe inn overfor Russland. Bismarck hadde ikke forpliktet Tyskland overfor Russland, men Russland hadde fått forhåpninger om at Tyskland ville stille seg nøytral, eller kanskje også velvillig, i tilfelle russiske aksjoner på Balkan. Dette inntrykket hadde Østerrike fått, og også England hadde fått dette inntrykket. Bismarck lot det bli kjent, blant annet ved at kronprinsessen, som var datter til dronning Victoria av England, skrev til sin mor den engelske dronningen at Bismarck fryktet at situasjonen i det nære Østen ville bli vanskelig dersom ikke England styrket forbindelsene sine til Tyrkia og støtte Tyrkia mot eventuelle russiske aksjoner. Østerrike og Italia ville ønske England velkommen.
I januar 1887 tok England kontakt med Italia og foreslo drøftelser av situasjonen med tanke på samarbeid om situasjonen i Middelhavet. Salisbury, den nye engelske konservative statsministeren, dro også Østerrike inn i samtalene. Bismarck ba Wien om å delta. Resultatet ble den første middelhavsavtalen, mellom England, Østerrike og Italia, som var rettet inn mot å bevare status quo.
Siden Tyskland ikke deltok i denne avtalen, stod Bismarck fritt til å arbeide for et godt forhold til Russland. Trekeiserligaen hadde brutt sammen under presset fra konflikten i Bulgaria. Men i juni 1887 undertegnet den tyske og den russiske regjering en avtale. Der forpliktet de seg til å holde seg nøytrale i krig som ble ført mot den annen part, med unntak for eventuelt tysk angrep på Frankrike eller russisk angrep på Østerrike.
Bulgaria valgte Ferdinand av Coburg som sin nye fyrste. Dette satte ikke russerne pris på, og de ville tvinge den nye fysten til å gå av. Bismarck ba de tre landene som hadde undertegnet middelhavsavtalen om å gjøre seg gjeldende i området. De erklærte at de ville støtte status quo og nevnte spesielt Bulgaria og leden inn i Svartehavet. Russland var nødt til å gi opp forsøkene på å få kontroll over Bulgaria.
10. november 1887 innførte Tyskland det såkalte Lombardverbot, der de tyske myndighetene la ned forbud mot at Reichsbank aksepterte russisk sikkerhet eller kausjoner for lån. Dette ble oppfattet som tvil på den russiske økonomien, og dette førte til salg av russiske lån og til at det ble vanskelig for Russland å ta opp lån. Bismarcks motiv for dette var å svekke muligheten for at Russland kunne ruste opp. Det førte igjen til at Russland vendte seg til det franske finansmarkedet, og var en innledning på den fransk-russiske tilnærmingen.
Fra 1883 var generalstaben ikke lenger underlagt krigsministeriet, men hadde direkte kontakt med keiseren. General Alfred von Waldersee var blant de som hadde ordnet dette. Han var Moltkes stedfortreder. Han brukte denne myndigheten til å føre utenrikspolitikk. Han mente at før eller senere ville det bli krig mellom Tyskland og Russland, og da var det like greit å ta denne krigen så snart som mulig. Denne selvstendige utenrikspolitikken ført av ledende militære gikk på tvers av den utenrikspolitikken som Bismarck førte. Waldersee prøvde å bruke Moltkes innflytelse til å overbevise keiseren om at krig mot Russland var nødvendig snarest mulig. I Wien prøvde den tyske militærattasjeen å overbevise den militære ledelsen og keiseren om at krig var nødvendig og ville få tysk støtte. Da Bismarck fikk kjennskap til denne militære utenrikspolitikken ga han den tyske ambassadøren i Wien ordre om å gjøre det klart for keiseren at Tyskland var forpliktet til å støtte sin allierte bare dersom denne ble angrepet av Russland. Han skrev videre at "det er mitt inntrykk at det er målet til visse militære sirkler i Wien å forstyrre vår allianse .... Vi må begge passe på at privilegiet å gi politiske råd til monarken ikke går over til generalstaben."
Den militære kampanjen for å skape en krigssituasjon kom til opphør. Holstein og Waldersee satte ikke pris på dette. Den internasjonale krisen ble overstått, og nettverket av allianser som Bismarck hadde opprettet var i god stand.
Diplomatiet og utenrikstjenesten var bemannet av dyktige personer, men Bismarck tok alene alle viktige avgjørelser, og han satte ikke pris på initiativ fra de ansattes side. Den politiske avdelinga var sentrum i utenriksministeriet. Det var stor avstand mellom den politiske avdelinga og de andre avdelingene i utenriksministeriet. Den tidligere nevnte Holstein var en av de ansatte i den politiske avdelinga. Den store svakheten var at Bismarck utformet politikken alene. Dermed ble det ikke opparbeidet erfaring i å utforme politikk eller i utenrikspolitisk tenkning i utenriksministeriet, bare hos Bismarck. Bismarck informerte heller ikke de ansatte om den strategi han la opp til, og som de ansatte skulle utføre. Det kunne gjøre situasjonen vanskelig for dem og skape ydmykende situasjoner for de ansatte. Det ble også lett å gjøre feil. Og da Bismarck var borte var det ingen som kunne fortsette den politikken han hadde ført, siden det ikke var noen som hadde innsikt i hva den hadde gått ut på og hvilken tenkning som hadde ligget bak den.
Bismarck fylte de ansatte med redsel. Utenrikstjenesten var fylt med intriger og konspirasjoner mellom de ansatte. Den politiske avdelinga var splittet av en feide mellom Holstein og Rantzau. Holstein arbeidet også for å skape en anti-Bismarck Fronde.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1866-90
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: