Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
I Tyskland i likhet med i England og andre vesteuropeiske land stod middelklasse liberalismen sterkt og var på frammarsj. Det ble et sjokk for den da den oppdaget det føydale samfunnet Tyskland enda var og ble konfrontert med det autoritære politiske systemet. Det første sjokket kom med finanskrisen i 1873, og liberalernes politiske håp ble ødelagt i 1879 da grunnleggende politiske og økonomiske forandringer bekreftet og konsoliderte den konservativ-føydale sosiale orden og det autoritære politiske systemet.
Riksdagens aller første sesjon ble formelt åpnet 21. mars 1871. Riksdagen var delt i seks større grupper og noen mindre som bestod av representanter fra polakkene i Posen, fra danskene i Schleswig og fra Alsace og Lorraine. Det tyske konservative partiet representerte junkerne i Preussen. Et annet konservativt parti var det såkalte rikspartiet, som i Preussen ble kalt for de frie konservative. Større enn disse konservative partiene var det katolske senterpartiet, som stod ganske fritt til å innta standpunkter, med unntak for i saker der klart katolske interesser var involvert og der det naturligvis forsvarte de katolske interessene. Det var konservativt med hensyn til kongens autoritet, men motstander av sentralisering og tilhenger av offentlige velferdsordninger og av at arbeiderne organiserte seg, i henhold til tradisjonen til den sosiale katolisismen etter Adolf Kolping og Wilhelm Emmanuel von Ketteler. Det var to liberale parti; det nasjonale liberale partiet representerte den utdannede og velstående middelklassen. Det stod for sentralisering og laissez-faire økonomi, sekularisering og konstitusjonelt styre. Det progressive partiet stod for den samme økonomiske politikken som det nasjonale liberale partiet, men la mer vekt på innføring av demokrati og ville utvide riksdagens makt og var kritisk overfor militarismen. Og sosialdemokratene, som kom til å bli det største partiet i Tyskland, hadde så vidt dukket opp i Riksdagen.
Det nasjonalliberale partiet ble størst ved valget i 1871 med 155 av 399 plasser. Det kunne regne med støtte fra de frie konservative og fra de progressive i de fleste saker, og stilte derfor med en majoritet. Denne majoriteten ønsket å utvikle den tyske samlinga videre i økonomisk politikk, og fjerne de handelshindringene som fantes og skape en sterkest mulig økonomisk infrastruktur. Dette hadde trolig ikke Bismarck stor forståelse for, men han aksepterte nasjonalliberalerne som et slags regjeringsparti. Men den administrative lederen for kansleriet, Rudolf von Delbrück, hadde stor forståelse og sympati for den nasjonalliberale politikken.
Rudolf von Delbrück kunne virke som et typisk prøyssisk byråkrat. Men han var lidenskapelig drevet til å arbeide for å utvikle statsapparatet. Han hadde arbeidet i Zollverein før han kom til Bismarck. Da den nordtyske konføderasjonen ble opprettet hadde Bismarck gjort ham til leder for Bundeskanzleramt, og dermed hadde Delbrück i stor grad fått utforme den økonomiske politikken til konføderasjonen. 84 ulike lover ble gitt og 40 handelsavtaler inngått under Delbrück; deriblant ble mål og vekt standardisert og en ny lov for arbeidere som ga dem rett til å organisere seg og forhandlingsrett, og en lov om aksjeselskap.
Da keiserriket ble opprettet ble Bundeskanzleramt omgjort til Reichkanzleramt, og det ble sentrum for den føderale administrasjonen, og tok seg også av de oppgavene som ellers tilligger et finansministerium og et handelsministerium. Da neste fem årene var Delbrück inspirasjonskilde for det meste av den grunnleggende økonomiske lovgivning, som med de nasjonal liberale stemmene ble gjort til lov. Det ble opprettet felles mynt i keiserriket og gitt nye lover for handel og industri.
Da de nasjonalliberale begynte å vise interesse for mer enn administrative spørsmål og administrative reformer, hadde Bismarck ingen sympati for deres interesse. De nasjonalliberale ble opptatt av hvordan enkelte stater ble styrt. Mecklenburg ble styrt som et uopplyst enevelde uten representative institusjoner - tanken på Mecklenburg fylte opplyste mennesker med skam, ble det sagt. Denne interessen for at alle statene måtte ha representative institusjoner ble motarbeidet av Bismarck.
Bismarck var ikke samarbeidsvillig da de nasjonalliberale ville reformere det lokale selvstyret i Preussen. Til slutt aksepterte Bismarck forslagene deres, men det var trolig fordi Bismarck selv kom i konflikt med føydal adelen på denne tida, og den nye Kreisordnung fra 1872 kom. Denne nye Kreisordnung avskaffet adelens arvelige stilling i landskapsforsamlingene og dens monopol på stillinga som landrat. Han ble nå en statsansatt, og i mindre grad en representant for den lokale adelen. Det ble stilt krav til landratens utdannelse. I landskapsforsamlinga tilhørte halvparten av plassene godseierne, og den andre halvparten gikk til valgte representanter fra byene og bøndene. Godseierne mistet også sin politimyndighet, men det førte ikke til noen sto forandring.
De liberale prøvde også å øke det lokale selvstyret for byene og provinsene, men hadde liten framgang. Et lovforslag som var utformet av den prøyssiske innenriksministeren grev Friedrich Eulenburg om utvidelse av byenes selvstyre ble ikke vedtatt. De liberale hadde en viss framgang i å utvide funksjonene til provinsregjeringene, for eksempel overfor sosial velferd og jordbruksadministrasjon, men provinsrådene ble ikke representative organ. Den nye Provinzialordnung fra 1875 forandret ikke den autoritære naturen til provinsregjeringene, og provinspresidentene fortsatte å være sentralmyndighetenes agenter.
I 1874 prøvde de liberale å influere militærbudsjettet, men dette fant ikke Bismarck seg i. Samme år prøvde de liberale å liberalisere presselovene, men heller ikke dette lyktes de i. Bismarck hadde aldri stor respekt for trykkefriheten. Under den konstitusjonelle konflikten hadde Bismarck latt et mindre antall lydige aviser få tilgang på nyheter som mer selvstendige aviser ikke fikk, og disse lydige aviser fikk billigere porto for distribusjon av avisene og stor økonomisk støtte.
Eduard Lasker ville at Tyskland skulle få en virkelig liberal presselov, og fjerne de restriksjonene Bismarck hadde lagt på trykkefriheten i 1863. Redaktørene skulle ha rett til å beskytte sine kilder, og Lasker kjempet for dette i 1874. Dette ville ikke Bismarck gå med på. Da presseloven av 1874 ble vedtatt var det uten de garantier som journalister i vest hadde kommet til å se på som selvfølgelige.
Det fantes ei sterk antikatolsk stemning i Tyskland, og den ble styrket av at paven i disse årene erklærte seg for ufeilbarlig i trosspørsmål og i moralspørsmål. Denne antikatolske stemninga gjorde seg også gjeldende i blant de liberale. De liberale så den pavelige ufeilbarlighetserklæringa som ei aggressiv handling.
Bismarck ville samarbeide med de liberale i et angrep mot katolikkene, og la forholdene til rette for dette angrepet. Bismarck var på sin måte en religiøs mann, men han hadde en religion som passet ham selv og den politikken han valgte å føre, og var vanligvis ingen motstander av paven.
Grunnen til at Bismarck valgte å kjempe mot katolisismen var ikke religiøs, men politisk. Han var motstander av det katolske senterpartiet, fordi han mente at religion ikke burde styre politikken. Politikken skulle ikke tjene religiøse, men nasjonale og maktpolitiske formål. Våren 1871 kom det et brev fra pavestolen som uttrykte dens solidaritet med det katolske senterpartiet. Da bestemte Bismarck seg for å angripe den katolske kirka. Bismarck oppfatte det som en maktkamp mellom kirka og staten, ikke mellom konfesjoner. Det var en gammel kamp, slik Bismarck så det, som hadde vært utkjempet også i middelalderen og under Trettiårskrigen, en kamp som hadde påført Tyskland svært stor skade. Bismarck synes å ha hatt forestillinger om en enorm katolsk konspirasjon rettet mot det nye tyske riket, der han kom til å oppfatte blant annet krigen mot det katolske Frankrike som en del av kampen mot denne konspirasjonen.
Bismarck erklærte åpent krig mot senterpartiet og den katolske kirka sommeren 1871, og oppløste den katolske avdelinga i det prøyssiske kulturministeriet. Og Bismarck ville føre krigen videre.
I 1871 utnevnte Bismarck Adalbert Falk som kulturminister. Adalbert Falk var en dyktig person som skulle utrette mye for skolevesenet i Preussen, men som er mest kjent for sin rolle i striden med katolisismen. Adalbert Falk utformet en lov som fastsatte at kirkesamfunn ikke skulle ha tilsyn til skoler eller innflytelse på deres pensum.
De liberale støttet prinsippet om at skoler ikke skulle være underlagt kirkesamfunn, og feiret dette som en seier for deres prinsipper. Sommeren 1872 autoriserte Bismarck Bundesrat til å bringe inn en lov rettet mot jesuittene. Loven ble vedtatt. Den la ned forbud mot opprettelse av jesuittiske institusjoner i Tyskland, og oppløste de som allerede eksisterte, og ga myndighetene mulighet til å forby jesuittene å oppholde seg i bestemte områder og til å utvise jesuitter fra Tyskland. Denne diskriminerende loven ble alminnelig mottatt med begeistring.
Denne begeistringen kom ikke til å vare lenge. Året 1873 ble et økonomisk vanskelig år, og det reduserte folks tiltro til myndighetene. Kirka nektet å akseptere den nye religiøse loven, som overførte all disiplinære myndighet innen kirka til statlige myndigheter. De kirkeautoritetene som ikke aksepterte den nye loven ble straffet. En lov vedtatt i mai 1874 ga de prøyssiske myndighetene rett til å avsette alle geistlige som ikke var kvalifisert til sine stillinger etter de nye lovene, og til å ansette nytt personell i disse stillingene. I 1875 erklærte paven at alle disse lovene var ugyldige og at personer som handlet i følge dem kunne straffes med å bli utstøtt fra kirka. Til dette svarte de tyske myndighetene med å holde tilbake økonomisk støtte til kirka fram til lovene var aksepterte av kirka, og alle munkeordner ble utvist fra Preussen med unntak for de som deltok i medisinsk arbeid. Biskoper og prester ble satt i fengsel eller utvist i store mengder. I 1876 var så mange som 1.400 prestegjeld i Preussen, nesten en tredjedel av alle prestegjeld, uten sokneprest.
Denne krigen som Bismarck førte mot den katolske kirka gjorde Bismarck til en tvilsom person i svært mange personers øyne, og alle de katolikkene som ble straffet ble sett på som helter. Også mange protestanter ble motstandere av denne politikken til Bismarck. Bismarck ble selv klar over at denne kampanjen hans ikke førte fram mot noe godt. Ved Riksdagsvalget i 1874 fordoblet senterpartiet sin oppslutning. Bismarck kom til at han på en eller annen måte måtte greie å avslutte krigen mot katolikkene.
I en tale i Riksdagen i 1875 sa Bismarck at det hadde vært fredelige paver og det hadde vært krigerske paver, og han håpet at det en dag ville komme en fredelig pave i Roma som han kunne komme til enighet med. Men pave Pius IX var ikke klar til fredsforhandlinger. Da han døde og ble etterfulgt av Leo XIII var det første Leo gjorde å sende et brev til den tyske keiseren der det ble uttrykt håp om at vennskapelige forbindelser ble gjenopprettet. Men paven krevde at de nye religiøse lovene måtte bli opphevet og deres forfatter måtte bli fjernet fra sin stilling.
Dette var vanskelige krav for Bismarck. Dersom han gikk med på dem ville det skade forholdet til de liberale i Riksdagen. Men Bismarck var misfornøyd med de liberales stadige krav om et mer parlamentarisk styresett og større myndighet for Riksdagen. Derfor ville han gjerne ha nye samarbeidspartnere i Riksdagen. Falk ble fjernet fra stillinga som kulturminister i juni, og det meste av de religiøse lovene ble fjernet. Bare bestemmelsene om tilsyn med skolene og om verdslig ekteskap ble stående.
Bismarck trakk i tale etter tale tilbake det han hadde stått for i den religiøse striden. Katolikkene hadde blitt mistenksomme overfor staten og stod samlet om kirka, og de protestantiske kirkelederne hadde stått fram som et heller svakt haleheng til staten. De liberale tapte også på denne saken. Den liberale lederen Eduard Lasker prøvde forgjeves å hindre at de liberale støttet loven mot jesuittene. I frihetens navn gikk de inn for lover som undergravde friheten til jesuittene. Kampen mot katolisismen var en kamp mot religionens makt i samfunnet, og det alternativet som de liberale stod for var til dels lite tiltrekkende for mange. Dette var nettopp i "Gründerzeit" - grundertiden - en spekulasjonsboom som førte til mange konkurser i 1873, og det ble sagt at for mange var deltakelsen i striden mot katolikkene begrunnet i et ønske om å fjerne religiøse restriksjoner på økonomisk virksomhet. Franz Mehring skrev at for grunderne, som ofte var liberale, var kampen mot katolikkene bare spill for å gjøre det lettere å plyndre massene.
De første årene etter at keiserriket var dannet ble en spekulasjonstid der formuer ble skapt, og som for mange endte med ruin. Seieren over Frankrike ga mange produsenter og spekulanter store forventninger. Tyskland overtok Alsace og Lorraine, der det var store jernmalmforekomster. Dette bidro til sterk økonomisk vekst i Tyskland. Frankrike måtte også betale en erstatning på fem milliarder franc. Bismarck trodde at denne store erstatninga ville binde fransk økonomi i mange år, og gjøre fransk militær gjenoppbygging umulig i lang tid. Men Frankrike var i stand til å betale denne summen i løpet av uventet kort tid. Allerede i mai 1873 var erstatninga betalt. Mindre enn halvparten av pengene gikk til de sentrale myndighetene. En stor del av disse pengene ble satt inn i byggeprogram og militær opprustning, som stimulerte økonomien. Men det meste av pengene gikk til de enkelte statene som brukte pengene lokalt. I tillegg kom en myntreform som økte den pengemengden som var i omløp, og tilsammen førte dette til en overoppheting av økonomien.
Krigen hadde ført til stor slitasje på jernbanene, og nå var det midler tilgjengelige både for å reparere jernbanenettet og for å utvide det. Dette ga store ordrer til tungindustrien og gjorde folk oppmerksomme på jernbaneaksjenes prisøkning. Den største entreprenøren i denne tida var baron Berthel Strousberg, og han overtalte folk til å kjøpe aksjer i sin planlagte jernbaneutbygging i Polen og Romania og Øst-Europa. Andre grundere kjøpte beskjedne bedrifter og ga dem et styre sammensatt av kjente personer, gjerne aristokrater, og presenterte store planer for ekspansjon, og bad folk om å kjøpe aksjer i den planlagte store utvidelsen. Og svært mange personer investerte sparepengene sine i disse virksomhetene. Disse nye planene dukket opp i alle typer virksomheter. Ikke bare til investeringer, men også til luksusforbruk gikk det med svært store pengemengder. Antallet drikkesteder i byene økte sterkt, og det gjorde kriminaliteten også. Antall voldtekter i Berlin ble fordoblet fra 1872 til 1878.
7. februar 1873 brukte Eduard Lasker tre timer på en tale i Riksdagen der han gjennomgikk det han kalte for "Strousbergsystemet". Han demonstrerte at det tok sikte på å svindle småinvestorer. Med overbevisende detaljer viste Lasker hvordan høgt plasserte politikere og embetsmenn hadde tillatt legale uregelmessigheter ved å gi jernbanekonsesjoner som de tjente på. Dette svekket tilliten til mange prosjekter og førte til at svært mange ville selge sine andeler i disse prosjektene, og markedet brøt sammen. Mange tapte sparepengene sine og ble ruinerte, og enkelte tok livet sitt.
Ikke alt som ble opprettet i grunderårene ble borte. Aksjeselskapsformen var kommet for å bli, og den ble den dominerende selskapsformen framover. De største selskapene som var dannet i grunderårene overlevde, og de overtok ofte de mindre som ikke greide seg. Deutsche Bank og Dresdener Bank styrket kraftig sin stilling som følge av krasjet.
Man ønsket å finne skyldige etter det som hadde skjedd. Mange av de nasjonalliberale hadde forbindelser til personer som hadde vært med på å drive fram spekulasjonsboomen. Og selv om det var en av lederne for de nasjonalliberale, Eduard Lasker, som avslørte de kriminelle sidene ved boomen, var det mange som ga de nasjonalliberale skyld for det som hadde skjedd. Det var de nasjonalliberale som hadde liberalisert økonomien og tatt initiativ til de lovene som tillot at spekulasjonsboomen kunne finne sted.
Jødene fikk også skyld for det som hadde skjedd, siden de ofte ble forbundet med pengeforretninger.
I de seks årene etter 1873 foregikk grunnleggende endringer i tyske kommersiell politikk. Disse endringene ble foretatt sammen med at det politiske tyngdepunktet i tysk politikk ble forskjøvet. Liberalismen ble forkastet i den økonomiske politikken og frihandelsdoktrinen ble forkastet samtidig med at Bismarck brøt samarbeidet med de nasjonalliberale.
Forandringen fulgte etter krasjet i 1873 og med depresjonen som fulgte etter dette krasjet. Jernindustrien ble hardest rammet, siden nedgangstiden satte en slutt på de store jernbaneutbyggingsprosjektene. Flere industrianlegg måtte stenge, og de andre fikk redusert sin lønnsomhet. Samtidig ble den utenlandske konkurransen hardere. Den engelske jernindustrien var fortsatt mer konkurransedyktig enn den tyske, og kunne produsere til lavere priser. Fransk jernindustri fikk eksportstøtte for ferdige produkter. Dessuten foregikk ei omlegging til stålproduksjon som den tyske industrien ikke var forberedt på. Det var først etter at Thomas-Gilchrist metoden var utviklet i slutten av tiåret, og som tillot at fosfor ble fjernet fra jernmalmen, at de rike jernmalmleiene i Lorraine kunne tas i bruk til stålproduksjon. Da kunne de tyske smelteverkene fordoble stålproduksjonen i løpet av et tiår og i slutten av århundret bli større enn de engelske.
I juni i 1873 hadde Riksdagen vedtatt en lov som bad om at den gjenværende tollen på råjern og jernvarer skulle være fjernet innen 1877. Jernindustrien ville nå hindre at denne loven ble satt ut i livet. Frihandelsdoktrinene stod enda så sterkt at dette krevde organisering og propaganda.
De kampanjene som fulgte liknet både i metode og resultat de engelske Anti-Corn League kampanjene, som under Richard Cobdens og John Brights ledelse hadde ført til at det engelske parlamentet hadde blitt overtalt til å gå inn for frihandel i 1846. Men de organisasjonene som den tyske industrien dannet for å nå sine mål bestod lengre og hadde mer varig politisk innflytelse enn de tilsvarende engelske organisasjonene. Også tekstilindustrien sluttet seg til disse organisasjonene og deres kampanjer. Den første av disse organisasjonene ble dannet i 1871, men oppnådde lite de første årene. I november 1873 ble "Verein deutscher Eisen- und Stahl-Industrieller" dannet på nasjonal basis. I løpet av de første to årene bygde den opp et nettverk med 214 medlemmer. Enda mer omfattende var "Centralverband deutscher Industrieller", som ble dannet i januar i 1876. Tungindustrien hadde stor innflytelse her også, men tekstilindustri og papirindustri og annen industri var også representert.
Disse organisasjonene argumenterte med at tollbeskyttelse ikke bare tjente til industriens beste, men også til forsyningssikkerhet og selvstendighet, siden det ville føre til et mangesidig næringsliv som kunne skaffe landet alt landet trengte. Økonomen Adolf Wagner utviklet disse argumentene videre og sa at dette også kunne skaffe staten større inntekter som burde brukes til en mer aktiv sosialpolitikk. Dette argumentet var også blitt brukt av framstående politikere fra det katolske senterpartiet i 1873.
Industriforeningenes talsmenn tok i bruk disse argumentene. Det første tegnet på gjennombrudd kom da den westfalske landbrukstalsmannen Schorlemer Alst i Riksdagen i desember 1876 støttet et forslag fra senterpartiet om å opprettholde tollen på jern. Forslaget oppnådde ikke et flertall av stemmene. Neste år prøvde ei av industriforeningene å oppnå et samarbeid med de store kornprodusentene, uten å lykkes. I 1877 ble et møte med den nye jordbruksorganisasjon "Vereinigung der Steuer- und Wirtschaftsreformer" holdt etter initiativ fra "Centralverband deutscher Industrieller". I dette møtet kom man fram til enighet om å innlede samarbeid om en tollpolitikk.
I februar 1876 hadde Bismarck på en måte tatt opp igjen samarbeidet med nasjonalliberalerne, da han hadde forsvart dem mot angrep framsatt i Kreuzzeitung. Under debatten i Riksdagen i desember 1876 om Windthorsts forslag om å sette loven om å fjerne gjenværende tollsatser ut av kraft, holdt regjeringa seg nøytral. (Windthorst var en ledende talsmann for senterpartiet.)
Det ser ut til at Bismarck ikke hadde gjort seg opp noen mening om tollspørsmålet. Dessuten var han opptatt av andre ting, som den utenrikspolitiske kriser på Balkan og krigen mellom Russland og Tyrkia i 1877. Bismarcks bekymring over den forverrede internasjonale situasjonen fikk ham til å legge vekt på nasjonal selvforsyning, og blant annet derfor havnet han på industrialistenes side. Dessuten betydde muligheten for økt skattlegging gjennom toll mye for sentralmyndighetene, for bare enkeltstatene hadde myndighet til å foreta direkte beskatning.
Bismarck var opptatt av å sikre et finansielt grunnlag for keiserriket, men han var usikker på hvordan det skulle gjøres. Bismarck ønsket at forbundsregjeringa ikke skulle være avhengig av finansielle bidrag fra de enkelte statene. I 1877 manøvrerte Bismarck for å finne ut hvordan han skulle forholde seg innenrikspolitisk og med hensyn til statens finanser og tollspørsmålet. Det virket som om de nasjonalliberale kunne forandre standpunkt med hensyn til tollspørsmålet. Bismarck tilbød Benningsen, en av de nasjonalliberale lederne, stilling som prøyssisk innenriksminister. Benningsen diskuterte tilbudet med andre nasjonalliberale ledere, og de kom til at dette ikke ville gi de nasjonalliberale merkbar innflytelse, men dersom det ble utnevnt tre nasjonalliberale ministre samtidig ville dette gi nasjonalliberal innflytelse. Benningsen svarte Bismarck at alene ville han ikke ta en ministerpost, men dersom to nasjonalliberale politikere til fikk ministerpost ville han også aksepter en. Dette ville ikke Bismarck gå inn for.
Bismarck så i 1878 etter nye samarbeidspartnere i Riksdagen. Pave Leo XIII hadde sendt et brev til Bismarck som inneholdt et forhandlingsutspill. Det åpnet muligheten for at Bismarck kunne samarbeide med senterpartiet. Det var et proteksjonistisk parti. Det nasjonalkonservative partiet var også begynt å innta proteksjonistiske standpunkt. Bismarck tenkt på å samarbeide med parter i Riksdagen som representerte industriens standpunkt. Han klaget i en tale i 1879 over at Riksdagen var fylt av menn som ikke drev egen næringsvirksomhet og ikke tilhørte "den produktive klasse", men som var lærde menn som levde av salærer og pressen og loven.
Sosialistene
I 1878 var ikke det sosialdemokratiske partiet (SPD) stort og sterkt. Ferdinand Lassalles arbeiderparti greide ikke å vokse seg stort, eller å gå sammen med det liberaldemokratiske partiet "Verband deutscher Arbeitervereine", der Wilhelm Liebknecht og August Bebel var lederne. De sistnevnte stod sterkest i Saksen, i sørvest Tyskland og i deler av Bayern, der tradisjonene fra 1848 enda var levende. De var mer anti-prøyssiske enn sosialistiske. Etter den fransk-tyske krigen gikk de to arbeiderpartiene sammen som motstandere mot at Alsace og Lorraine skulle annekteres og med støtte til Pariserkommunen. I 1875 gikk de to partiene sammen og ble det tyske sosialdemokratiske parti.
Ved riksdagsvalget fikk sosialdemokratene 500.000 stemmer. Det var ei firedobling sammenliknet med antallet stemmer de to partiene tilsammen hadde fått ved valget i 1871. De fikk tolv plasser. Bismarck var en voldsom og hatsk motstander av sosialistene, og angrep dem med et raseri og en hensynsløshet som han aldri brukte mot utenlandske motstandere. Selv om sosialistpartiet var lite forstyrret det Bismarck mye, og han så at i de nye industriområdene stod de sterkt. Der Tyskland vokste vokste også sosialistene. I 1875 hadde Bismarck foreslått en lov som var rettet mot sosialistene, men Riksdagen hadde nektet å vedta den.
Attentat mot keiseren ble forsøkt, og dette ga Bismarck mulighet til å angripe sosialistene og de nasjonalliberale. Hödel var navnet til en halvgal rørleggerlærling som skjøt to skudd mot keiser Wilhelms vogn. Bare åtte dager senere hadde Bismarck klar et lovforslag om å forby sosialdemokratene. Ordlyden i lovforslaget var så lite presis at om lovforslaget ble vedtatt kunne loven brukes mot ethvert parti som ikke støttet regjeringa. Rudolf von Benningsen, en av de nasjonalliberale lederne, så og uttrykte dette klart. Benningsen overbeviste Riksdagen om at dette lovforslaget var en trusel mot enhver som ikke var underdanig overfor regjeringa. De nasjonalliberale stod samlet om å avvise dette lovforslaget. Bare ei veke senere, andre juni, skjøt Dr. Karl Nobiling på keiseren da han kjørte nedover Unter den Linden, og såret keiseren alvorlig. Det var like vanskelig å finne noen forbindelse mellom Dr. Nobiling og sosialistene som det hadde vært å finne noen forbindelse mellom Hödel og sosialistene. Likevel ble dette attentatforsøket brukt til å angripe sosialistene. Bismarck oppløste umiddelbart Riksdagen, og i kampanjen som fulgte brukte han all sin kraft til å angripe dem og de liberale. Sosialistene tapte ikke mye på disse angrepene, og kom tilbake til ni plasser, mens de nasjonalliberale gikk tilbake fra 128 til 99, og de progressive fra 35 til 26. De konservative gikk fram fra 40 til 59 og de frie konservative fra 38 til 57. Senterpartiet gikk så vidt fram, fra 94 til 95 plasser.
Det første resultatet av denne høyredreininga var at det ble vedtatt lover som forbød sosialistenes organisasjoner forsamlingsfrihet og ytringsfrihet og ga myndighetene rett til å jage personer som drev sosialistisk agitasjon fra deres boliger. Disse lovene kom til å være gyldige i tolv år. Nasjonalliberalerne var så demoraliserte at de stemte for denne loven, etter at Benningsen og Lasker hadde fått loven modifisert på mindre viktige punkter. For mange nasjonalliberale var det utålelig å bli stemplet som riksfiende - Reichsfeinde. De ble underdanige overfor Bismarck.
Økonomen Lajo Brentano klaget over at kombinasjonen av økt statlig finansiell makt og sosialistlovene var et langt steg mot "organisert brutalitet".
Våren 1879 ble et program lagt foran Riksdagen som gikk inn for en proteksjonistisk politikk. Bismarck gikk inn for moderat økte tollsatser på jern og jernvarer og korn og økt indirekte beskatning på tobakk, salt, kaffe og luksusvarer. Nasjonalliberalerne aksepterte dette. Men det ble et forslag som var lagt fram av senterpartiet som fikk Bismarcks tilslutning og som ble vedtatt. Det var opptatt av også å sikre enkeltstatenes økonomi, og sikret at en del av inntektene fra toll og avgifter gikk til enkeltstatene. Sentralmyndighetene ville fortsatt være avhengige av bidrag fra enkeltstatene.
Det er vanskelig å anslå de økonomiske virkningene av den proteksjonistiske politikken som ble innledet i 1879. Importen ble umiddelbart redusert, og Tyskland gikk over fra å ha en negativ til å få en positiv handelsbalanse. Det økte salget av stål kan likevel mer skyldes at Thomas-Gilchrist metoden ble tatt i bruk av stålverkene. Kornprodusentene fikk bedre priser, men dette var en form for tvangssubsidiering som tyske forbrukere ble pålagt. Enda så seint som i 1902 var 60% av jordbruksarealet i Tyskland brukt som kornåker.
Korntollen og Bismarcks brudd med de liberale sikret de 25.000 junkerfamiliene en dominerende posisjon i Riket etter 1879. Denne junkerklassen, som var så intimt bundet til offiserskorpset, bestemte de sosiale og politiske holdningene til den øverste delen av byråkratiet og betydelige deler av industrialistene og den utdannede klassen. En viktig grunn til dette er at Bismarck fulgte opp de kommersielle og finansielle forandringene i 1879 med forandringer av regjeringsstrukturen til Riket. Føderale organ, som kanslerens kontor og keiserrikets jernbaneadministrasjon, fikk sin autoritet redusert og noen av sine viktigste funksjoner flyttet til prøyssiske ministre. I Preussen selv ble en reform av statstjenesten gjennomført i 1881 som fjernet alle liberale elementer. Statsadministrasjonen ble dominert av embetsmenn med konservative sosiale og politiske synspunkter. Og Bismarck sikret at disse konservative prøyssiske embetsmennene også fikk viktige stillinger i den føderale administrasjonen. Bismarck reverserte den administrative utviklinga som hadde foregått tidlig i 1870-årene. Det førte til at Preussens konservative administrasjon fikk kontroll over Riket, og det aristokratiske offiserskorpset, fra et føydalt samfunn, fikk monopol på militær makt.
I 1901 skrev Georg von Siemens, søskenbarn til grunnleggeren av Siemens konsernet, og en mann med progressive synspunkter:
"At regjeringa ville gå så langt for å tilpasse seg jordbruksinteressene var ikke ventet av oss. Men i tjuefem år nå har disse folkene okkupert alle offentlige stillinger, og har ved hjelp av byråkratiet sikret dominans over de parlamentariske organ. Dersom ei regjering har valg går den sammen med de sterke, og akkurat nå er de sterke de godt organiserte konservative godseierne, mens de liberale feider med hverandre, som jødene gjorde da Jerusalem ble beleiret på Titus' tid"De liberale var splittet i grupper som ikke kunne bli enige om å stå sammen om en felles liberal politikk. Enda verre var den voksende sosiale usikkerheten til den engang stolte og selvsikre liberale middelklassen. Det var ikke bare regjeringa som sluttet seg til de mektige, også den velstående delen av middelklassen gjorde det. Den begynte å ape etter den føydale stilen til junkerne. Viktige deler av middelklassen ble slik føydalisert, og disse virkningene av Bismarcks omstrukturering av Riket etter 1879 var viktigere enn de økonomiske virkningene. Den industrielle veksten i Tyskland ville ganske sikkert kommet også uten at Tyskland hadde blitt omgjort til halvføydalt og militarisert samfunn.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1866-90
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: