Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
I 1890 hadde den lutherske kirka 31.026.810 medlemmer. Den katolske kirka hadde 17.674.921 medlemmer, og det var 145.540 medlemmer av andre kristne kirkesamfunn, og 567.884 jøder. Med antallet medlemmer i disse religiøse samfunnet gikk ned år for år. Urbaniseringa og industrialiseringen brøt forbindelsen mellom befolkninga og menighetene. Arbeiderne som flyttet til byene sluttet seg ofte ikke til nye menigheter.
Den katolske kirka var i større grad i stand til å holde på sine medlemmer enn de andre religiøse samfunnene. Dette skyldtes delvis at den ble mer aktiv og fikk et større samhold på grunn av statens angrep på kirka, og delvis at pave Leo XIII utøvde et mer opplyst lederskap i 1880-årene. Og en tredje grunn kunne være at medlemmene hadde mindre mulighet til å utvikle egne oppfatninger om religionen.
De religiøse konfesjonene var under angrep. Darwinismens fremste representant i Tyskland var Ernst Haeckel, som tilbød en surrogatreligion. David Friedrich Strauss (Jesu' liv) kom med ei ny bok om den gamle og den nye tro, der han framholdt at kristendommen burde betraktes som en del av kulturarven, en fortidslevning. De nye miraklene ble frambrakt i laboratoriene og fabrikkene og på slagmarka i 1870.
De lutherske teologene oppga den strengeste dogmatismen. Bibelen ble ikke sett på som direkte inspirert av Gud, men som et historisk produkt. Bibelforståelsen ble justert etter den vitenskapelige utviklinga. De kristne sektene var mer energiske i å holde på det gamle.
Kirkesamfunnene hadde en lang tradisjon med å arbeide blant de underpriviligerte. Den moderne katolske læren om sosial reform hadde sitt opphav i arbeidet til Adolf Kolping, som i 1840-årene hadde grunnlagt katolske handverksvenners forening for å gi fri yrkesutdannelse til arbeidsfolk. Wilhelm Emmanuell von Ketteler, biskop i Mainz, gikk inn for at kirka måtte hjelpe arbeiderklassen ved å organisere kooperative samfunn, kristne fagforeninger og fritidsklubber. Kettelers arbeid inspirerte pave Leo XIII, og ble grunnlag for han Rerum novarum fra 1891. Dette ble en del av den politikken som det katolske senterpartiet stod for. Det arbeidet til fordel for lovgivning for å forbedre arbeidernes forholdene, og gi dem kortere arbeidsdag og innføre fabrikkinspeksjon og lover om barnearbeid og bestemmelser om mekling mellom arbeidere og bedrifter. Det oppmuntret også kristne fagforeninger.
Aktiviteten til den lutherske kirke var mindre imponerende. Den lutherske kirka var mer autoritetstro enn den katolske. Det evangeliske kirkerådet (Evangelischer Oberkirchenrat) bestemte i 1878 at kirka skulle holde seg borte fra politikk og sosiale spørsmål. Dette ble stort sett den evangelisk-lutherske kirkas posisjon helt fram til første verdenskrig, selv om det var enkelte personer innen kirka som ikke delte dette synet, som Friedrich Naumann. Men de fleste lutherske kirkemenn mente at kristenplikten bestod i å tro, utføre sitt yrke og være lydig mot øvrigheten, og ellers leve så konformt som mulig.
Tyskland hadde verdens beste utdannelsessystem. Det imponerte alltid utenlandske reisende. Og dette hadde vært tilfelle i mange generasjoner. Andre land hadde ingenting som kunne sammenliknes med det tyske utdannelsessystemet i bredde og dybde og høyde. I 1860-årene kunne nesten en tredjedel av den mannlige befolkninga i England verken lese eller skrive, og bortimot halve den kvinnelige befolkninga kunne verken lese eller skrive. Over halvparten av befolkninga i Frankrike og Belgia kunne verken lese eller skrive i 1870. Men Tyskland hadde opprettet folkeskoler der de fleste barn gikk allerede på syttenhundre tallet, og i 1830 kunne så godt som alle tyskere både lese og skrive.
Den tyske industrien og økonomien vokste merkverdig sterkt etter 1870, og en viktig grunn til den sterke veksten er at tyskerne var høgt kvalifiserte og skolerte på grunn av den langvarige satsinga på utdanning.
Etter 1815 ble Preussens skolevesen styrt av ministre som var svært konservative. De understreket at skolenes hovedoppgave var å lære barna lydighet og disiplin.
Mellom 1887 og 1890 var bare en promille av studentene ved universitetene i Preussen sønner av arbeidere. Men år 1900 hadde dette økt til en prosent. Men en ganske stor del av studentene (majoriteten) kom fra de sosiale mellomlagene, som handverkere og lærere etc. Undervisningssystemet i Tyskland, i likhet med i alle andre land, rekrutterte ikke barn fra samfunnets bunnskikt til høge stillinger i samfunnet.
Tyskland hadde flere og bedre universitet enn nabolandene ved begynnelsen av århundret, og verdens beste universitet i slutten av århundret. De tyske statene satte sin ære i å ha gode universitet. Wilhelm von Humboldts universitetsmodell la vekt på forskningens frihet og på å knyte den frie produksjon av kunnskap sammen med undervisningen, og på at universitetene skulle være personlighetsdannende og utviklende institusjoner. Professorene skulle ikke være lærere og statstjenestemenn, men uavhengige intellektuelle og forskere. Dette var det idealet som ble utgangspunktet for de tyske universitetene. Som man vet kan det i mange tilfeller og på mange måter bli stor avstand mellom ideal og virkelighet.
Det var spesielt innenfor naturvitenskapene at de tyske universitetene utmerket seg. Men de humanistiske fagene hadde også ei sterk stilling. Det uttalte formålet deres var å fremme Bildung, ikke å tilføre studentene mest mulig kunnskap.
I siste del av århundret begynte samfunnsvitenskapene å bli utviklet ved tyske universitet. Friedrich Tönnies utga i 1887 "Gemeinschaft und Gesellschaft" som satte fram en stor del av de spørsmålsstillingene som var aktuelle for samfunn ved overgangen til den moderne tid. Også Georg Simmel og Max Weber kom inn i de tyske samfunnsvitenskapene i slutten av århundret.
Wilhelm von Humboldt hadde båret fram idealet om akademisk frihet. Begrepet om den akademiske frihet ble utviklet til å stå for tre ideal. Først kom akademisk selvstyre, at universitetets indre saker skulle avgjøres av professorene og deres valgte dekaner. For det andre ideen om lærefrihet, professorene skulle stå fritt til å undervise det de selv mente var vesentlig eller interessant. Og for det tredje at det skulle være studiefrihet. Studentene skulle stå fritt til å studere og følge de forelesningene de ønsket og til å velge hvilket universitet de ville studere ved.
Erklærte sosialdemokrater hadde knapt noen mulighet til å gjøre akademisk karriere. I 1896-7 krevde den prøyssiske utdanningsministeren at fysikeren Leo Arons skulle bli nektet å undervise ved universitetet i Berlin, siden han var aktiv i sosialistisk politikk. Fakultetet satte seg i mot dette, men var villig til gi ham beskjed om å begrense sin politiske aktivitet. Undervisningsminister Althoff var ikke fornøyd med dette. Han prøvde å presse de som støttet Arons, og kom med trusler overfor dem. Dette virket ikke. Undervisningsministeren fikk da regjeringa til å fjerne Arons ved å komme med en lov som sa at å ha ei universitetsstilling ikke var forenlig med å arbeide for sosialdemokratiet.
Ikke bare regjeringa, men også forretningslivet og konservative politiske kretser skrek opp om at det fantes radikalere og demokrater ved universitetene, og at de måtte fjernes. Dette økte på ut over i 1880- og 1890-årene. Dette ble støttet av konservative skribenter. Men noen framstående universitetsfolk satte seg mot dette konservative konformitetspresset. Rudolf Virchow, professor i patologi i Berlin fra 1856 og medlem av bystyret i Berlin og av Riksdagen for de progressive, forsvarte universitetets frihet og lot seg ikke stoppe av angrep fra høyre i å angripe Bismarck i Riksdagen. I 1894 angrep den mektige industrilederen Stumm-Halberg økonomene Adolf Wagner, Gerhart von Schulze-Gävernitz og Lujo Brentano. Stumm-Halberg var en iherdig forkjemper for sensur, og angrep de tre nevnte for å spre sosialistiske tanker og synspunkter. Den konservative pressen fulgte opp angrepene, og Brentano ble angrepet for å ha vist sympati for streikende arbeidere. Brentano svarte at man mente visstnok at ei universitetsstilling medførte at man ikke lenger var samfunnsborger og kunne danne seg egne meninger.
Den klareste forsvareren av akademisk frihet mot angrepene fra regjering, næringsliv og andre konservative kretser var Theodor Mommsen.
I 1901 skrev Theodor Mommsen:
"Det går gjennom tyske universitetskretser en følelse av nedverdigelse. Vår livsimpuls er uhindret forskning, det slaget forskning som ikke oppdager hva, etter å ha vurdert motforestillinger og oppfatninger, den skulle oppdage eller ønsker å oppdage eller hva som ville tjene nyttige formål utenfor vitenskapens sfære, men heller det som logisk og historisk synes rett for den samvittighetsfulle forsker - med et ord, sannheten. Vår selvrespekt avhenger av lojalitet til sannheten, vår profesjonelle ære, og vår innflytelse på ungdommen. På den avhenger den tyske vitenskapen, som har spilt sin rolle i å skape det tyske folkets storhet og styrke. Den som legge sin hand på det legger ei øks ved det mektige treet i hvis skygge og beskyttelse vi lever og hvis frukter tjener verden."
Men det var heller få menn som Virchow og Brentano og Mommsen. Det var bestandig lettere å støte ut kollegaer som var uortodokse eller ukomfortable, og å slutte seg til de etablerte kretser. Og dette gjorde de fleste professorene.
Historikeren Heinrich von Treitschke fremmet antisemittismen med sine skriverier og taler, selv om han ble tilbakedrevet av Mommsen. Det var mange jøder ved tyske universitet. Nesten 12% av alle instruktørene var jøder i 1909-10, og teller man jøder som hadde forlatt jødedommen var 19% av alle instruktørene jøder. Men det var få professorer som var jøder.
Den tyske nasjonalismen fikk sterkere gjennomslag ved tyske universitet enn i noen annen del av det tyske samfunnet. I et kvart århundre krevde Heinrich von Treitschke ødeleggelse av den engelske flåten i forelesningene sine. Dette var med på å sette sitt preg på tyske studenter. Professorene preket en aggressiv og konservativ nasjonalisme og fiendskap mot mange av nabolandene.
Studentorganisasjonene ble på nytt øldrikkende og duellerende brorskap. Norbert Elias har skrevet om dette i "Studien über die Deutschen".
Kvinnene var undertrykte i denne tida, i Tyskland som i alle andre land. De hadde ikke stemmerett, og manglet også mange andre grunnleggende retter. De hadde heller ikke den samme rett til utdannelse som menn hadde. Kvinnene hadde ingen mulighet til å oppnå selvstendige stillinger. De skulle som regel være underordnet en eller annen mann. Men det hadde gjennom generasjoner vært de som tok til motmæle mot dette. Ut i 1880-årene begynte det å bli arbeidet systematisk for å fremme kvinnesaken. En middelklassebasert kvinnebevegelsen basert på Louise Otto-Peters arbeid kom i gang under ledelse av Helene Lange, og sosialistiske kvinnegrupper ble dannet og inspirert av August Bebel. Bebels bok "Die Frau und der Sozialismus" fra 1883 ble trykt i mer enn femti opplag før krigen.
De sosialistiske kvinnegruppene var opptatt av ulik behandling av kvinner og menn og ulik lønn for likt arbeid. de var også opptatt av å utdanne medlemmene. Blant lederne i de sosialistiske kvinnegruppene var Clara Zetkin og Lily Braun. Middelklassebevegelsen var først mindre opptatt av politiske og sosiale forhold, men også de ble etter hvert opptatt av disse spørsmålene.
Ved århundreskiftet var det mer enn 850 foreninger som arbeidet for kvinner rettigheter. De hadde nærmere en million medlemmer. Den viktigste av dem var "Allgemeiner deutscher Frauenverein" (ADF) og ble ledet av Helene Lange og Gertrude Bäumer. De arbeidet for å forbedre kvinnenes utdannings- og arbeidsmuligheter, og for lik lønn, stemmerett og rett til å stille til valg og for å styrke kvinnene stilling som mødre, og andre saker. De eneste politiske partiene som tok hensyn til kvinnenes krav var sosialdemokratene og de progressive.
Kunstnere hadde ingen høg status i det Tyskland som ble skapt i 1870. Alt var konsentrert om økonomi, handel, industri og militærvesen. Og det som ikke bidro til utvikling av dette ble lavt vurdert. Kunstnerne sto utenfor denne utviklinga, og de valgte også selv å stå utenfor denne utviklinga og bare i liten grad å kommentere den, selv om det fantes unntak som Heinrich Mann og Franz Wedekind. Andre kjente diktere vendte seg først og fremst innover, mot følelser og stemninger.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1866-90
Forside
Kilder for dette kapitlet er: