Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
Bismarcks utenrikspolitikk var vellykket. Men innenlands ble han bare verre og verre. Bismarck var grusom og brutal og lunefull både i personlige forhold og i offisielle forhold. Han ble mer og mer selvsentrert og sentimental og gråtende etter som tida gikk. Og han mente at alle utenom familien konspirerte mot ham. Han opptrådte voldsomt, og ødela svært mange mennesker. Bismarck var også full av anklager og trusler mot andre mennesker. Til slutt ble det bare for mye.
Allerede i 1881 hadde Fontane skrevet om Bismarck:
"Gradvis bygget en storm seg opp mot Bismarck. I samfunnets øvre lag hadde den naturligvis vært merkbar lenge. Det er ikke det han gjør som ruinerer ham så mye som alle anklagene hans .... Alle har stor respekt for hans genius, selv hans fiender, kanskje mest de. Men respekten for karakteren hans er i merkbar tilbakegang. Det som gjorde ham så populær var den følelsen alle hadde: "Ah, en stor mann". Men det er ikke mye igjen av det nå, og folk sier, "Han er et stort geni, men et smålig menneske".
Men grunnen til Bismarcks nederlag lå mer i politikken hans enn i hans personlighet. De metodene som hadde virket i 1860- og 1870-årene løste ikke problemene i 1880-årene.
Da Bismarck ble ministerpresident i 1862 hadde han greid å få kontroll over politikken og fikk gjennomført den foreslåtte militærreformen uten å fjerne parlamentet gjennom statskupp. Kongen hadde øyensynlig bare hatt to alternativ: Statskupp eller parlamentarisk styresett. Bismarck unngikk begge alternativene, og greide å innføre et autoritært styresett uten å begå statskupp. Edwin von Manteuffel hadde sagt at "mot demokrater nytter bare soldater." Denne løsninga, et militærdiktatur, ville ha gitt hæren svært stor politisk makt i uoverskuelig framtid, og dette ønsket ikke Bismarck. Det ville ha blitt umulig for Bismarck å føre en utenrikspolitikk.
Bismarck valgte en løsning der han ganske fritt kunne bevege seg mellom Riksdagen og monarken. Da Bismarck ble klar over at de liberale ikke aksepterte de begrensningene på Riksdagens myndighet som han hadde opprettet, behandlet han dem som statsfiender og trakasserte dem på alle mulige måter, og truet med statskupp. Dette lyktes, i stor grad på grunn av den til dels voldsomme utenrikspolitikken Bismarck førte, der opposisjon ble behandlet som forræderi, eller i det minste som upatriotisk.
De metodene som Bismarck hadde hatt suksess med i 1860-årene fortsatte han senere å bruke. Motstand mot den autoritære statsformen ble møtt med voldsomme midler fra Bismarcks side.
Da sosialdemokratiet vokste fram møtte Bismarck en motstand som han ikke greide å tøyle med de midlene som han tidligere hadde brukt mot opposisjon. Bismarcks styremåte begynte å likne på militærdiktaturet, men han ble avsatt før han fikk innført det.
Som tidligere nevnt ble det mordforsøket som Nobiling gjorde mot keiseren brukt mot sosialistene, selv om det ikke var noen forbindelse mellom Nobiling og sosialistene. Deler av befolkninga kom i ei hysterisk tilstand. Angrep på sosialistene ble sett på som rimelige. Bismarck brukte denne hysteriske stemninga til å legge fram sosialistlovene.
Sosialistlovene ga politiet lov til å forby klubber og organisasjoner av alle slag, inkludert kooperative fond og publikasjoner som støttet "sosialdemokratiske, sosialistiske, eller kommunistiske aktiviteter innrettet for å kullkaste den eksisterende politiske og sosiale orden på måter som truer den offentlige orden og spesielt harmonien til de sosiale klasser". Forsamlinger for det samme formålet var også forbudt, og også innsamlinger av midler til støtte for den sosialdemokratiske saken. De som forbrøt seg mot disse forbudene skulle bøtelegges eller fengsles. I områder som var truet av sosialdemokratisk aktivitet kunne det innføres former for unntakstilstand i inntil et år.
19.oktober 1878 ble sosialistloven vedtatt, og den ble umiddelbart gjort gjeldende, med ødeleggende virkning. Av 47 ledende aviser ble 45 umiddelbart undertrykket. Også en stor mengde ulike magasin ble sensurert bort. Politiet gikk etter alle typer klubber som hadde arbeidere som medlemmer og angrep også fagforeninger. Fagforeninger var nye i denne tida og hadde ikke rukket å bli store. Men fagbevegelsen ble så hardt angrepet at den lå nede i ti år. Seint i november ble det innført unntakstilstand i Berlin, og politiet arresterte 67 av de ledende sosialistene i byen. De ble deportert. I de følgende månedene fulgt andre byer Berlins eksempel, som Altona og Breslau.
Blant sosialdemokratene var det ingen enighet om hvordan de skulle forholde seg i denne situasjonen. Liebknecht og Bebel og Bernstein blant andre søkte å finne en politikk som kunne samle det sosialdemokratiske partiet og gi det en politikk som det kunne kjempe videre med.
Mange mennesker så at Bismarck ikke drev med politisk kamp, men gikk inn for ikke bare å ødelegge det sosialdemokratiske partiet, men også medlemmene av det sosialdemokratiske partiet. Politiet angrep mennesker i deres hjem og kastet dem ut på gata og konfiskerte boligene, bare fordi de hadde tilhørighet til det sosialdemokratiske partiet. Disse mange familiene ble også fratatt arbeidet, og måtte leve av å tigge. Dette gjorde medlemmene av partiet overbeviste om at de måtte kjempe for å overleve, det var en kamp der Bismarck, som ekte junker og aristokrat, var ute etter å ødelegge dem.
Sosialdemokratene fikk nye aviser som ble trykt utenlands. Den mest effektive av disse ble grunnlagt i Zürich i september 1879 og het Sozialdemokrat. Den ble først redigert av Georg Vollmar og deretter av Eduard Bernstein. Avisen gjenopprettet forbindelsen mellom lederne og de lokale organisasjonene som politiet hadde kuttet. Avisen kunne melde om utenlandske reaksjoner på Bismarcks politikk og om den voksende motstanden i alle deler av Tyskland, og om partiets holdning til diverse saker. Det forbudte partiet utviklet et hemmelig og effektivt distribusjonssystem for avisen. Avisen vokste raskt i de kommende årene.
De sosialdemokratene som var valgt inn i Riksdagen kunne fortsette sitt arbeid der. De måtte opprette kontakt med lagene rundt omkring. Disse lagene var forbudt, og medlemmer som ble oppdaget ville få sine hjem konfiskert og miste arbeidet, og de sosialdemokratiske riksdagsrepresentantene var under konstant overvåking. August Bebel, som representerte sosialdemokratene i Riksdagen, var en sterk og spenstig mann som rett og slett var i stand til å springe fra politifolk som fotfulgte ham, og han gjorde det.
Partilederne fant det nødvendig å arrangere hemmelige konferanser utenlands. En ble holdt i Schloss Wyden i Sveits i august 1880, en i København i 1883, og en nær St. Gall i Sveits i 1887. Den første av disse var antagelig den viktigste, for den var viktig for å gjenopprette partiet på et tidspunkt da det enda ikke hadde fått reorganisert seg. Alle forslag om terrorisme ble forkastet på konferansene.
Sosialdemokratenes arbeid for å få oppslutning i valg ble svært vanskelig siden det var forbudt for dem å drive valgkamp.
Som en ekte Hausvater kjente også Bismarck et ansvar for de som var underordnet ham. Allerede i sine første år som ministerpresident i Preussen i 1862 og 1863 hadde Bismarck tenkt på en statlig ordning for å hjelpe de fra arbeiderklassen som ble gamle, syke eller utsatt for ulykker. Det tok tjue år før ordninger som disse ble laget, men likevel regnes Tyskland som den aller første velferdsstaten.
Våren 1881 offentliggjorde Bismarck sine planer om å innføre statlige velferdsordninger. Dette plasserte sosialistene i et dilemma. De valgte å støtte ordningene så lenge kostnadene ikke ble lagt på arbeiderne, og samtidig å arbeide for å utvide velferdsordningene og å komme med tilleggsforslag for å oppnå å få dem utvidet. Dette var en taktikk som til og med Karl Marx og Engels roste sosialdemokratene for å føre i et brev der de roste den talen som Bebel holdt der han redegjorde for sosialdemokratenes politikk overfor den sosiallovgivning som ble foreslått av Bismarck.
I 1883 ble en lov om sykeforsikring vedtatt i Riksdagen, og et tillegg om ulykkesforsikring neste år, og lov om alders- og uføretrygd ble vedtatt i 1889. Sosialistene aksepterte regjeringas initiativ, men ikke lovutkastene. Sosialistene kom med alternative lovforslag eller tillegg til lovforslagene som var rettet inn mot å tjene arbeiderklassen.
Liebknecht sa engang: "Fyrst Bismarck kan gå videre mot våre mål - i denne retningen marsjerer vi sammen, og vi henger ikke i frakkeskjøtene hans".
Men det var en frykt blant sosialdemokratene for å bli for opptatt av staten og av å bruke den som det eneste redskapet. I 1882 skrev Bernstein i et brev til Engels at det var flere enn han som var redde for "den enorme statskulten som hjemsøkte våre rekke".
I 1881 ble sosialdemokratene utfordret av Adolf Stoecker. Han var en evangelisk pastor, som i 1874 var blitt utnevnt til hoffpredikant. Tre år etterpå fikk han også ansvar for bymisjonen. Bymisjonen drev også med veldedig arbeid, som Stoecker med iver og glød deltok i. Stocker var en glødende motstander av sosialdemokratene. Stoecker var en god taler, men en likegyldig organisator. Og stillinga hans som hoffpredikant gjorde ham til en mistenkelig figur for arbeiderklassen. Han forsøkte å danne et arbeiderparti, og begynte med voldsomme angrep på sosialdemokratene. Disse angrepene fikk ikke tilslutning, og ved valget led partiet til Stoecker nederlag. Stoecker ga ikke opp, men begynte å forkynne antisemittisme i tillegg til det budskapet som han allerede hadde.
Det bodde 45.000 jøder i Berlin i 1880, og det er omtrent like mange jøder som det bodde i hele England på denne tida, og nesten like mange som i hele Frankrike, der det bodde 51.000 jøder. Det var så mange jøder at de stakk seg ut siden de foretrakk å markere seg som annerledes, og de ble betraktet som fremmedelementer. Jødene har også vært tvunget til å være annerledes, siden de i det gamle standssamfunnet, i likhet med bøndene og andre grupper, bare hadde tilgang til bestemte yrke. Det fantes også koder for hvordan folk tilhørende ulike grupper skulle kle seg. Jødenes situasjon var at de noen steder havnet mellom godseierne og bøndene som innkrevere av jordleie og avgifter, og det gjorde at de ble avskydd. Selv om de fleste jødene var fattige, foretrakk mange fyrster å gjøre pengeforretninger med jøder, og det førte til at noen jøder ble svært rike. Dette gjaldt også i Berlin. Den kritikken mot jødene som kom i dette tidsrommet gikk ut på at jødene var fremmedelement som ofte drev med lyssky pengeforretninger. Også den konservative historikeren og politikeren Heinrich von Treischke er kjent for sin antisemittiske polemikk fra disse årene.
Sosialdemokratene hadde imidlertid hardere fiender enn disse antisemittene. Bismarck fikk erklært unntakstilstand og beleiringstilstand i mange byer som ble tømt for sosialdemokrater. 28. oktober 1880 ble det erklært beleiringstilstand i Hamburg-Altona, og måneden etter ble den utvidet til å gjelde også i Harburg. I Leipzig ble det erklært beleiringstilstand i juni 1881. Alle disse steder ble alle kjente sosialister og sosialdemokrater angrepet og jaget. Over hele Tyskland økte politiet anstrengelsene sine for å pågripe sosialdemokrater og sosialister. Alt ble gjort for å forhindre at sosialdemokratene drev valgkampanje foran Riksdagsvalget, i det alle som ble tatt i ferd med å drive valgkampanje ble behandlet etter sosialistloven; de fikk altså blant annet sine hjem beslaglagt av politiet, og måtte leve som tiggere uten noe fast bosted, eller forlate landet, og mange reiste til Amerika. Domstolene avsa harde dommer også uten at det fantes holdbare bevis. Bare mistanke om at personer var sosialister var nok til at de fikk fengselsstraff. Dette førte naturligvis til at det var nesten umulig å stille med kandidater på valglistene. De som allerede var valgt inn i Riksdagen hadde immunitet, og stilte derfor opp på svært mange lister. Bebel stilte for eksempel til valg i 35 ulike valgkretser.
Til tross for denne forfølgelsen ble valget ingen katastrofe for sosialdemokratene. Stemmetallet gikk ned fra 437.158 i 1878 til 311.961. Til tross for at sosialdemokratene ikke hadde kunnet føre valgkampanje og til tross for at det var straffbart å være uttalt sosialdemokrat, greide altså sosialdemokratene å oppnå mer enn 300.000 stemmer. Sosialdemokratene fikk tolv representanter i Riksdagen, og det var ei økning på tre representanter.
Det var klart for Bismarck at han hadde ikke greid å utrydde det som var av sosialdemokrater og sosialister i Tyskland. Han hadde heller ikke greid å bygge en allianse som lydig støttet politikken hans i Riksdagen og også var så stor at den hadde en dominerende posisjon i Riksdagen. Det Nasjonalliberale partiet som Bismarck trodde at han tvunget til underdanighet hadde blitt splittet, og de mest uavhengige av dets representanter - Forckenbeck, Bamberger, Stauffenberg, Bunsen og Rickert - dannet sitt eget parti. Ved valget i 1881 fikk disse like mange representanter som det partiet som de forlot og vant 47 plasser i Riksdagen. De tok kontakt med de progressives leder Eugen Richter som Bismarck avskydde siden han alltid opptrådte som Bismarcks motstander. Senterpartiet fikk 90 plasser, og de var for uavhengige til at Bismarck satte pris på dem. De konservative og fri konservative, som Bismarck helst støttet seg til, mistet 30 plasser, og fikk tilsammen bare 85 plasser, og det var for lite til at de hadde noen kontroll i Riksdagen. I mange viktige spørsmål de neste fem årene fant Bismarck at hadde et flertall i Riksdagen mot seg. Bismarck snakket om å begå statskupp.
Bismarck konsentrerte seg om å sikre grepet om byråkratiet i Preussen. Robert von Puttkammer ble valgt ut til å sette Bismarcks plan ut i livet. Han var fullstendig lydig overfor Bismarck. Han var blitt utpekt til kultusminister i 1871 og innenriksminister to år senere. Puttkammer la økt vekt på religiøs opplæring i skolene og styrket konservative tendenser ved universitetene. Men den viktigste oppgaven hans var å skape en gjennomtrengende konservativ konformisme i byråkratiet. Alle element som hadde noen sympati for arbeiderklassen ble utstøtt fra byråkratiet. Man måtte være gjennomført konservativ for å bli forfremmet, heller ikke personer med liberale synspunkter hadde mulighet til å bli forfremmet. Samtidig ble rettsvesenet omorganisert og mange personer mistet arbeidet, og de som beholdt arbeidet var de mest konservative.
I en tale 24. januar 1882 sa Bismarck at "I virkeligheten er og forblir den virkelige ministerpresidenten i Preussen hans majestet kongen" - og alle offentlige tjenestemenn er bundet av sin embetsed til å støtte denne politikken. Kansleren selv var dermed fullstendig avhengig av monarken, og det kom til å bli Bismarcks bane. Denne politikken brukte Bismarck til å disiplinere byråkratiet.
Men mange høytstående personer var bekymret over denne politikken. Kronprinsen sa til general von Schweinitz i november 1880 at Bismarck ødela uavhengigheten og initiativet til de høgere offentlige tjenestemennene. Og resultatet ville bli at når kronprinsen ble keiser ville han ikke kunne finne noen pålitelige personer å samarbeide med på toppnivået i statstjenesten. Dette var både klartseende og framsynt sagt. Bismarck lyktes svært godt i å fjerne alle dyktige og selvstendige personer fra byråkratiet, og bare konservative og konforme middelmådigheter ble igjen.
Også hæren ble utsatt for den samme disiplinering og utrenskning som byråkratiet. Før 1870 hadde det prøyssiske offiserskorpset vært omtrent fullstendig homogent med hensyn til politiske oppfatninger, og progressive ideer fantes ikke. Men de raske utvidelsen av hæren etter 1870 førte til at personer med mer moderne synspunkter kom inn i offiserskorpset. For å knekke dem ble en kombinasjon av tvang og indoktrinering tatt i bruk. Ut gjennom 1880-årene rettet militære direktiv og magasin oppmerksomheten mot "undergravende krefter" i samfunnet og at hæren var det faste punktet i samfunnet. Offiserene måtte oppfatte sin personlige troskapsed til monarken som også å gjelde i forhold til den politikken som monarken representerte.
Dette gjaldt ikke bare for de regulære offiserene, men også for offiserene i reserven. De fikk, i motsetning til de regulære offiserene, delta i politikken. En manual for reserveoffiserer gjorde det klart at reserveoffiserer ikke kunne delta i politiske parti som stod i opposisjon til regjeringa eller til noen annen myndighet. Dersom offiseren var uenig i dette måtte han søke om avskjed.
Den øvre middelklassen ønsket å bli akseptert av aristokratiet, og bøyde seg derfor vanligvis underdanig for makthaverne. Å være reserveoffiser i et godt regiment var et viktig steg på veien mot kontakt med aristokratiet, og for å være reserveoffiser måtte man være fullstendig konform med makthaverne. Den øvre middelklassen var villige til å bli føydalisert for å bli en del av "sinnets adel" (Adel der Gesinnung), som keiser Wilhelm II appellerte til i mars 1890 og som skulle supplere fødselsadelen som tradisjonelt utgjorde rekruttene til hæren.
I 1883 ble krigsministeriets makt redusert til fordel for generalstaben og det militære kabinettet. De to sistnevnte instansene hadde siden Scharnhorsts tid være underlagt krigsministeriet, men ble nå i 1883 uavhengige og bare underlagt keiseren. En grunn til dette var at i 1883 ble militærvesenet heftig debattert i Riksdagen, og både keiseren og regjeringa ble oppbrakte over at riksdagspolitikere våget å diskutere militærvesenet på den måten de gjorde. For å hindre at dette skulle skje oftere ble militærvesenet i større grad fjernet fra den politiske sfære og altså gitt større selvstendighet og direkte underlagt keiseren.
De administrative omorganiseringen i 1883 svekket ikke bare Riksdagen i militære saker, men den svekket også kansleren selv. Grunnen til at Bismarck kunne gå med på det er at han ble stadig mer irritert over at Riksdagen ikke var tilstrekkelig underdanig, men stadig angrep det militær-føydale grunnlaget til keiserriket. Den politiske uansvarlighet hos hærledelsen som Bismarck la grunnlaget for kom til å bli svært skadelig for Tyskland.
Den framgangsmåten som Bismarck hadde valgt forhindret ikke at militærvesenet ble angrepet i Riksdagen framover. Og det mest antimilitaristiske av alle de politiske partiene vokste stadig i styrke.
Riksdagsvalget i 1884 viste enda en gang at Bismarck ikke var i stand til å hindre at sosialistenes tilslutning stadig økte. Keiser Wilhelm I begynte å bli gammel. Bismarck var klar over at han når som helt kunne bli stilt overfor en ny keiser, den nåværende kronprins Friedrich Wilhelm. Kronprinsen gikk mange år i inaktivitet, og dette undergravde selvtilliten hans. Bismarck hadde ikke tiltro til at kronprinsen ville bli en god hersker. Han mente at kronprinsen manglet politisk innsikt.
Kronprinsen var gift med ei datter av dronning Victoria av England. Hun var intelligent og liberal, og hadde omgang med mennesker som var liberale, og slik fikk kronprinsen tilgang til mennesker som stod i opposisjon til Bismarck. Bismarck og kronprinsen mislikte hverandre dypt.
Ved valget i 1884 bestemte den gruppa som hadde brutt ut av det nasjonalliberale partiet seg for å slutte seg til de progressive. Det nye partiet kalte seg for "Deutsche Freisinnige Partei". Det var også kjent som kronprinsens parti, fordi han var blant de første som gratulerte grunnleggerne, og det nye partiet fikk mer enn hundre plasser i den nye Riksdagen. Dersom det nye partiet kunne tiltrekke seg også det som var igjen av det nasjonalliberale partiet, hadde liberalismen igjen blitt toneangivende og dominerende i Riksdagen. Og fikk Tyskland en liberal keiser ville disse sammen kunne omforme det politiske systemet i Tyskland. Dette fylte Bismarck med raseri.
Bismarck angrep de liberale med all sin kraft. Det nye partiet var enda ikke konsolidert med hensyn til den politikken det ville før på viktige områder. Bismarck angrep de uklare punktene i det nye partiets politikk. I slutten av 1884 ble sosialistloven og beleiringtilstanden som var innført i Berlin, Leipzig og Hamburg debattert. Det nye partiet krevde likhet for loven i sitt program. Likevel ble det presset til å gå inn for at sosialistlovens gyldighet ble forlenget.
I valgkampanjen viste Bismarck til den nye sosiallovgivning og til det nye koloniimperiet. De liberale var splittet i synet på den tyske kolonialismen, og de greide ikke å samle seg. De nasjonalliberale tok et skritt til høyre da de valgte nytt lederskap, som annonserte at de nasjonalliberale stod nærmere de konservative enn de stod opposisjonspartiene. Ved valget led det nye liberale partiet et stort nederlag, og fikk bare 67 plasser.
Valget var ei høyredreining. De konservative økte sin oppslutning til 78 plasser. Dette ville vært en suksess for Bismarck dersom ikke sosialdemokratene hadde greid å fordoble sin oppslutning til 24 plasser, selv om de arbeidet under nesten umulige forhold der de hele tiden ble forfulgt og fengslet. Sosialdemokratene ble store nok til å kreve å bli representert i alle komiteer i Riksdagen. Senterpartiet hadde fått 99 plasser, og derfor hadde Bismarck ingen kontroll over Riksdagen.
Dette ble klart så snart den nye Riksdagen kom sammen, for den satte seg mot nyansettelser i utenriksministeriet og nye avgifter. Bismarck mente at statsordningen ikke fungerte, siden han ikke fikk Riksdagen til å stemme slik han ønsket. Og han snakket om ekstreme løsninger.
Den vanskelige utenrikspolitiske situasjonen som er beskrevet tidligere i dette kapitlet med det russiske presset mot Bulgaria og det spente forholdet til Frankrike, førte til at Bismarck ba Riksdagen om å få den tidligere (1881) vedtatte øking av hæren forlenget for en periode på nye sju år. Bismarck ba om dette allerede et år før den tidligere midlertidige økningen var utløpt. Riksdagen ville bare vedta ny økning med tre års varighet. Dette benyttet Bismarck til å oppløse Riksdagen og skrive ut nyvalg.
Ved det nye valget i 1887 dannet de konservative, de frie konservative og de nasjonalliberale det såkalte kartellet, som fikk 220 plasser ut av samlet 375 plasser i Riksdagen. Sosialdemokratene ble redusert til bare elleve plasser, og det nye liberale partiet mistet mer enn halvparten av sine plasser. Senterpartiet holdt stillinga.
Nå hadde Bismarck kontroll over Riksdagen. Han mente at han satt trygt selv om det skulle komme en ny keiser. I mars 1888 døde keiseren. Kronprinsen ble endelig keiser som Friedrich III. Men keiser Friedrich III led av kreft i halsen. Bismarck benyttet seg av sin styrke og den nye keiserens svakhet til å mobbe og trakassere det nye keiserparet. Han nektet dem å dele ut utmerkelser til personer de mente fortjente dette, og satte seg mot at ei datter av keiserparet skulle gifte seg med Alexander von Battenberg. Keiserparet fikk ikke lov til å ansette hvem de ønsket i sin egen husholdning, og i det hele tatt herjet Bismarck med dem, og fikk demonstrert sin styrke. Det konservative kartellet og dets aviser førte en stygg kampanje mot den nye keiserinna, etter Bismarcks ønske.
Keiser Friedrich III levde bare tre måneder som keiser. Så døde han av kreft. De siste tre månedene av sitt liv ble han og keiserfamilien kontinuerlig trakassert av Bismarck. Grunnen til dette kan være at Bismarck var et ondt menneske som hadde glede av å ydmyke mennesker som han ikke hadde kontroll over. Det kan også skyldes at Bismarck aldri var i stand til å tilgi noen som hadde satt seg mot ham.
Bismarck framholdt det monarkiske prinsippet som den ledesnor Preussen og keiserdømmet ble styrt etter. Bismarck sa at han ikke kunne gjøre noe uten keiserens samtykke. Med dette fratok han seg selv ansvar i forhold til Riksdagen. Og han krevde med dette at Riksdagen ikke skulle ha noen utøvende makt. Og med dette ble Bismarck selv drevet fra makten av den nye keiseren siden Bismarck var ulydig.
Wilhelm II ble keiser knapt tretti år gammel. Bismarck var syttitre år gammel. Det var mange som fortalte Wilhelm at han skulle prøve å stå på egne føtter og ikke bli for avhengig av Bismarck. Bismarck foretrakk å leve mest mulig på godset sitt, og lot sønnen Herbert ta seg av den personlige omgangen med keiseren. Herbert var ingen svært behagelig person å ha omgang med, og han var ikke i stand til å fengsle den nye keiseren.
Den nye keiseren hadde blitt klar over den utbredte fattigdommen siden hoffpredikant Stoecker hadde fortalt om sitt arbeid for indremisjonen. Ved en anledning hadde Wilhelm holdt en tale for bymisjonen om kristen barmhjertighet. Dette fikk Bismarck til å skrive et brev til kronprinsen der han skrev at misforstått menneskelighet kunne undergrave samfunnet på samme måte som "sosiale og andre demokrater" undergravde samfunnet. Videre at det gamle mottoet fra 1848 fortsatt var sant: "Gegen Demokraten hilfen nur Soldaten"
Wilhelm ble ikke overbevist av dette brevet. I mai 1889 var det stor streik på kullfeltene i Ruhr. Keiseren mottok, på tross av all praksis, en delegasjon fra de streikende gruvearbeiderne. Han ble så oppbrakt over det de hadde å fortelle at han gikk inn og avbrøt et møte i det prøyssiske statsministeriet og i nærvær av kansleren angrep han kullgruveselskapene i Westfalen og sa at de måtte ble beordret til at streiken skulle avsluttes på de streikende arbeidernes betingelser.
Bismarck fulgte ikke helt godt med i den politiske utviklinga i landet. Han var ikke klar over at de lovene som han hadde presset gjennom i Riksdagen ikke var populære. Heller ikke var han klar over at stadig flere av de nasjonalliberale representantene ikke ville samarbeide med de reaksjonære kreftene rundt Kreuzzeitung. I oktober 1889 bestemte Bismarck seg for at det var på tida å knuse sosialdemokratene. Han laget en ny sosialistlov som skulle bli permanent. Nasjonalliberalerne ymtet at de ville bare støtte loven dersom bestemmelsene om at politiet skulle jage sosialister ut av hjemmene sin ble fjernet. Men de konservative holdt fast på at dette var en nødvendighet.
Keiseren ønsket heller en annen lovgivning der arbeidstida ble begrenset og arbeidsforholdene ble forbedret. Han hadde kommet fram til at sosialistloven knapt var verdt å holde fast ved. Keiseren hadde kommet fram til at han ville prøve å være en arbeidernes keiser, og at dette ville være den sterkest motvekt mot sosialdemokratene. Dette bestemte Bismarck seg for å stoppe. Han ville ha gjennom sin egen sosialistlov.
Keiser Wilhelm og Bismarck var altså på kollisjonskurs. Det ble klart i et møte som ble holdt 24. januar 1890. Der presenterte keiseren et utkast til lov som regulerte søndagsarbeid og ga kortere arbeidstid for kvinner og barn, og keiseren sa at grunnen til at sosialismen fikk stadig større tilslutning var at regjeringa ikke greide å kontrollere griskheten til arbeidsgiverne. De diskuterte deretter sosialistloven der utstøtelsesklausulene nettopp var avvist av Riksdagen. Det syntes å være klart at Riksdagen ikke ville vedta en sosialistlov der politiet var pålagt å drive alle sosialister og sosialdemokrater ut av boligene sine. Det syntes keiseren var greit, men Bismarck derimot ville ødelegge alle sosialister og sosialdemokrater person for person, og sa at dersom eksklusjonsparagrafene ikke ble vedtatt burde man gå hardt til verks mot Riksdagen i en skikkelig konfrontasjon der man ikke vek. Dette ville ikke keiseren være med på, og han bad de andre ministrene om støtte for sitt synspunkt, men med Bismarck til stede våget ingen av de underdanige ministrene å støtte keiseren.
Det er klart at keiseren var sjokkert over Bismarck. Bismarck hadde i løpet av 1880-årene mer og mer blitt opptatt av å forandre konstitusjonen. Han hadde kommet fram til at siden Riket og dets konstitusjon var skapt av fyrstene hadde de også rett til å forandre dets konstitusjon når de måtte ønske. Bismarck snakket flere ganger om statskupp, eller Staatsstreich.
Til ambassadør Reuss sa Bismarck i desember 1889 om Riksdagen:
"Vi må alltid regne med muligheten for en fiendtlig majoritet. Du kan oppløse den tre eller fire ganger, men til slutt må du knuse serviset. Disse spørsmålene - som det om sosialdemokratiet og det om forholdet mellom parlamentet og de forskjellige statene - vil ikke bli løst uten et blodbad, akkurat som spørsmålet om tysk samling."
Ved valget 20. februar 1890 fikk sosialdemokratene 1.427.298 stemmer og 35 plasser i Riksdagen. Kartellet ble feid bort, de to konservative partiene tapte 28 plasser og de nasjonalliberale tapte 57 plasser og det nye Freisinnige liberale partiet fikk tilbake den styrken det hadde tapt i 1887, og senterpartiet gikk fram til 106 plasser. Dette var en Riksdag som Bismarck i det hele tatt ikke kunne kontrollere.
For Bismarck var nå tida inne til å begå statskupp. Han var sikker på at dersom han skapte en stor konstitusjonell krise ville keiseren vende seg til ham, for bare Bismarck var brutal og handlekraftig og fantasifull nok til å skjære gjennom, mente han.
Den bayerske utsendingen til Bundesrat rapporterte at Bismarck ville provosere fram en krise og bruke våpenmakt for å bli kvitt Riksdagen. Bismarck sendte i midten av mars beskjed gjennom krigsministeriet til de kommanderende generalene om at de militære styrkene måtte være klare til å bruke våpenmakt.
I de første dagene etter valget var keiseren så opprørt på grunn av den store framgangen til sosialistene at han var på nippet til å støtte Bismarck. Storhertugen av Baden, som keiseren hadde tillit til, sa at Bismarck hadde gått fra forstanden, og keiseren hadde tiltro til storhertugens bedømmelse. Andre fortrolige oppmuntret keiseren og sa at hans egne forslag til reformer var bedre enn Bismarcks lovforslag. De ville også legge grunnlag for et samarbeid med Riksdagen. Bismarck gjorde det klart at han ville legge fram for Riksdagen sosialistlovene og et nytt militært lovforslag som ganske sikkert ikke ville bli vedtatt. Da foreslo lederne for både de nasjonalliberale og de konservative at dette måtte ikke skje, og de sa at initiativ fra keiseren kunne skape nye partikonstellasjoner og samarbeidsmuligheter. Helt siden møtet i januar, der ministrene heller støttet Bismarck enn keiseren, hadde keiseren tenkt på og irritert seg over antakelsene om at ministrene var kanslerens ministre og ikke keiserens ministre, og at den politikk som regjeringa førte var kanslerens politikk og ikke keiserens politikk.
Keiseren ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringa til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme fram til andre løsninger enn de Bismarck ønsket. Bismarck tok også kontakt med lederen for senterpartiet for å prøve å finne fram til en ny allianse som kunne støtte ham i Riksdagen.
I en samtale mellom Bismarck og keiseren 15. mars 1890 klandret keiseren Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere arrangement i Riksdagen med senterpartiet uten keiserens viten. Keiseren sa videre at han hadde inntrykk av at også med hensyn til utenrikspolitikken ble han ikke informert av Bismarck, siden Bismarck ikke hadde informert om vanskeligere i forholdet mellom Russland og Tyskland.
Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general von Hahnke, leder for det militære kabinettet, om at keiseren ventet at Bismarck umiddelbart gjorde det klart at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarck godkjennelse. Både lederen for generalstaben og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet i fire dager før han søkte om avskjed.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1866-90
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: