Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
Det nye tyske imperiet som oppstod etter den tysk-franske krigen i 1870-71 var en union av 25 tyske stater av ulik størrelse og med ulike regjeringsformer, og et administrativt territorium, det såkalte Reichland som bestod av Alsace og Lorraine og ble styrt av en generalguvernør. Den føderale regjeringa bestod av en utøvende myndighet under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, et føderalt råd (Bundesrat) sammensatt av utsendinger fra de forskjellige statene, og et nasjonalt parlament - Reichtag - Riksdagen - som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og hemmelige valg.
Den føderale utøvende myndighet hadde viktige maktmidler. Keiseren hadde kontroll over utenrikspolitikken, med rett til å inngå allianser og avtaler, og til å innlede krig og inngå fred. Han kommanderte alle tyske militære styrker i krigstid i kraft av sin kongelige Kommandogewalt - kongelige kommandomyndighet. I fredstid kommanderte keiseren de fleste militære styrkene som konge av Preussen. Keiseren hadde også stor administrativ myndighet, og rett til å erklære unntakstilstand dersom det oppstod uro. Keiseren utnevnte kansleren og alle andre regjeringsmedlemmer; han sammenkalte og oppløste Riksdagen; han offentliggjorde nye lover og fortolket konstitusjonen, noe som var et svært viktig privilegium. Bismarck krevde noen ganger i sine siste år at han skulle være den eneste fortolkeren av konstitusjonen, siden det var han som hadde skrevet den, men han var bare en agent for keiseren.
De føderale myndighetene hadde gjennom Riksdagen og Bundesrat lovgivende myndighet for handel og forretningsliv og toll og transport og kommunikasjon og penge- og finansvesenet, og kontrollerte mål og vekt og patenter.
De enkelte statene hadde også betydelig indre selvstyre. I alle saker som omhandlet innbyggernes daglige liv og sikkerhet og familie hadde enkeltstatene jurisdiksjon. Viktige felt som utdannelse, helsetjeneste og politi tok de enkelte statene seg av, og også sivile friheter, for det nye tyske imperiets konstitusjon hadde ikke, i motsetning til Preussens konstitusjon fra 1849, noen erklæring om grunnleggende retter. De fleste lovene som ble vedtatt av de føderale myndighetene skulle handheves av de enkelte statene. Og bare de enkelte statene hadde rett til å kreve inn direkte skatter, et privilegium som de føderale myndighetene forgjeves prøvde å skaffe seg under keiser Wilhelm.
De ulike statene hadde ikke like store rettigheter. De største enkeltstatene hadde krevd rettigheter fra Bismarck som de mindre ikke hadde vært i stand til å kreve. Alle de nye sørtyske statene betalte ikke skatt av øl, vin og sprit. Bayern og Württemberg fikk fortsatt eie og kontrollere jernbanene og postverkene og televerkene sine. Og de fikk militære privilegier som de andre statene ikke hadde. Württemberg administrerte sine egne militære saker og utnevnte selv de fleste offiserene, selv om hæren ble underlagt prøyssisk overkommando i krigstid. Bayern beholdt full kommando over sine militære styrker i fredstid, og fortsatte å ha sin egen militære stab selv om den ble overvåket fra Preussen. Bayern insisterte på retter til diplomatisk representasjon, og en utenrikskomite ble opprettet innen Bundesrat under bayersk presidentskap med to andre permanente medlemmer, fra Saksen og Württemberg, og to valgte medlemmer. Bismarck konsulterte bare en gang denne komiteen i løpet av de tjue årene som han var imperiets kansler.
Alle enkeltstatene sendte delegasjoner til Bundesrat. Preussen hadde 17 av de 58 stemmene i Bundesrat. Det var nok til å stoppe forslag til forandringer i konstitusjonen.
Enkeltstatene hadde betydelig indre selvstyre. Dette tjente ikke bare de sørtyske statene, men også Preussens junkere. Junkernes sterke stilling i Preussen og det klassedelte valgsystemet i Preussen, som sterkt favoriserte de besittende klasser, sikret det hierarkiske styresettet i Preussen, og sammen med Preussens vetomyndighet i Bundesrat og det utstrakte selvstyret til enkeltstatene sikret dette at liberale eller demokratiske tendenser i Riket ikke skulle kunne undergrave den hierarkiske strukturen i Preussen, og dermed i Riket. Bismarck hadde etter beste evne søkt å sikre seg mot at demokratiske tendenser skulle få avgjørende makt gjennom å bygge opp et system der alle maktfaktorer møtte en motmakt, som tilsammen skulle sikre at det monarkisk-aristokratiske systemet skulle bestå. Motmakten mot sentralisering var enkeltstatenes indre selvstyre, og omvendt var enkeltstatenes selvstyre balansert av de føderale myndighetene, og de føderale myndighetenes makt var også balansert av Preussen; og det representative styret var balansert av dynastiene.
Det tyske folket hadde ønsket ei samling av Tyskland, men ikke i den form det fikk. De enkelte fyrstene hadde derimot ikke ønsket dette. Men Bismarck arrangerte samlinga slik at det var de tyske fyrstene som i Versailles tilbød kong Wilhelm av Preussen å bli tysk keiser, noe han ikke var videre interessert i å bli, men som han likevel aksepterte å bli.
Symbolsk var det ikke folket, men fyrstene, som hadde opprettet det tyske keiserriket. Derfor skulle det heller ikke være noen avgjørende sterk folkerepresentasjon til stede. Det var et aristokratiets Tyskland som var dannet, ikke et folkets Tyskland.
Det var mens Bismarck arbeidet for å provosere fram krig mot Østerrike at han hadde stått fram som en advokat for folkelig deltakelse i statens styre. Dette hadde han gjort for å få oppslutning om sin plan om å skaffe Preussen lederposisjonen i Tyskland, og for å gjøre motstanderne sine upopulære eller forlegne. Dessuten trodde Bismarck i denne tida både at aristokratiet var folkets ledere, og at folket ville innse dette og rette seg etter det, og stemme til slutt slik at de støttet opp under aristokratiet.
Bismarck skrev i 1866:
"I avgjørelsens øyeblikk vil massene stå på kongedømmets side, uansett om det siste følger en liberal eller konservativ tendens .... Jeg kan kanskje uttrykke det som en overbevisning basert på lang erfaring at det kunstige systemet med indirekte og klassebestemt valg er mye farligere enn direkte valg med alminnelig stemmerett, fordi det hindrer kontakt mellom den høyeste autoriteten og de sunne elementene som utgjøre kjernen i og massen av folket. I et land med monarkiske tradisjoner og lojale stemninger vil alminnelig stemmerett, ved å fjerne innflytelsen til de liberale borgerlige klasser, også føre til monarkisk valg."
Dette synes å ha vært Bismarck mening i 1866. Da det senere viste seg at folkets store masse sluttet opp om sosialdemokratene, innledet Bismarck krig mot sosialdemokratene. Men før den tid hadde Bismarck gjennomført alminnelig stemmerett og hemmelige valg for alle menn over 24 år, nedfelt i konstitusjonene, både til nordtyske føderasjonens parlament og senere til keiserdømmets Riksdagen.
Dette virket som ei revolusjonær løsning, men Bismarck hadde ingen intensjon om at alminnelige bønder og handverkere og andre arbeidsfolk skulle komme inn i Riksdagen. Dette kunne han unngå ved at representantene ikke mottok noen betaling for å være i Riksdagen. Dermed kunne han sikre seg at bare medlemmer av de besittende klasser ble valgt inn. Og Riksdagens myndighet ble sterkt begrenset. Riksdagens aksept var nødvendig ved lovgivning, men Riksdagen hadde få muligheter til selv å ta initiativ. Dersom Riksdagen nektet å akseptere forslag risikerte den at den ble oppløst og nyvalg ble utskrevet. Riksdagen hadde ingen kontroll over kansleren. Den kunne heller ikke kreve at kansleren forklarte eller forsvarte sin politikk. Bismarck motsatte seg at Riksdagen var opptatt av utvidelse av sin myndighet og at den hadde interesse for utenrikspolitikken og militærvesenet. Bismarck bevilget stort sett midler til militærvesenet uten å bry seg om hva Riksdagen mente.
Men likevel oppfattet Bismarck Riksdagen som en viktig del av det konstitusjonelle systemet. Den var et levende symbol for tysk enhet i en tid der Tyskland fortsatt var sterkt fragmentert, og mange fortsatt ønsket at særegenhetene skulle leve og blomstre. Myndighetene oppfattet Riksdagen som representant for det tyske folket, og derfor var det viktig å ha et godt forhold til den, selv om det ikke var nødvendig. Støtte fra Riksdagen kunne bety mye for kansleren i forhold til keiseren.
En dyrkelse av staten som lenge hadde vært til stede ble styrket, og dette svekket Riksdagen, siden denne dyrkelsen av staten var grunnet i at man så på staten som hevet over samfunnet og de ulike interessene i samfunnet. Staten ble sett på som representant for fellesinteressene, mens Riksdagen ble sett på som en samling av ulike særinteresser. Dette svekket demokratiet siden denne oppfatninga ble akseptert av de fleste, med unntak for sosialistene som ikke ville akseptere at staten representerte overordnede fellesinteresser. Dette svekket Riksdagens legitimitet i forhold til staten så langt denne oppfatninga ble akseptert, og når en stor del av representantene i Riksdagen aksepterte denne dyrkelsen av staten svekket det Riksdagens handlekraft og dens evne til å kjempe for demokrati, siden demokratiets fiende nettopp var staten, nærmere bestemt de som kontrollerte staten.
For eksempel Heinrich von Treitschke uttrykte det slik:
"Lov og fred og orden kan ikke komme til mangfoldigheten av evig stridende interesser innenfra dem selv, men bare fra den makta som står over samfunnet, bevæpnet med en kraft som er i stand til å temme ville sosiale lidenskaper. Her begynner man å få et klart begrep om hva som kan bli kallet statens moralske ukrenkelighet. Det er staten som bringer rettferdighet og gjensidig toleranse inn i en verden av sosiale konflikter".
Utsagn som dette ble brukt for å undergrave riksdagens autoritet, i det Riksdagen bare ble sett på som et forum for og ei samling av de sosiale konfliktene, som måtte beherskes av staten.
Da det nye Riket formelt ble stiftet i Galerie des Glacies i Versailles 18. januar 1871 liknet det på en militærparade, selv om representanter fra Bundestag fikk være til stede. Nesten alle tilstedeværende, med unntak for parlamentarikerne, var i militær uniform. Også Bismarck bar uniform, den blå generalløytnant drakten til Halberstädter Kürassiere.
Som den katolske politikeren Ludwig Windthorst sa:
"Versailles er fødestedet til en militær absolutisme som likner den som Ludvik XIV fikk til å blomstre."
Hvordan skulle disse arrogante krigerne holdes i sjakk?
Konstitusjonen sa at keiseren avgjorde hvor store de militære styrkene skulle være og hvordan de skulle være organisert. Den sa også at hærordninga i fredstid ble bestemt gjennom lov. Og dette ga Riksdagen mulighet til å utøve innflytelse og en viss kontroll over de væpnede styrker. Spesielt dersom Riksdagen ville utøve denne kontrollen i forbindelse med behandling av statsbudsjettene.
Bismarck ville forhindre at den folkevalgte forsamlinga debatterte hæren, og hadde i 1867 i den nordtyske konføderasjonen gått inn for at hærens størrelse automatiske skulle fastsettes i et bestemt forhold til befolkningas størrelse. Men de liberale hadde motsatt seg dette så bestemt at Bismarck hadde gått med på et kompromiss som gikk ut på at til ut 1871 skulle hæren være en prosent av befolkninga, og at regjeringa skulle få bevilget 225 taler for hver soldat. I 1871 ble denne avtalen forlenget med tre år. I 1874 ville hærens ledelse ha denne avtalen omgjort og hærens størrelse i fredstid fastsatt til 401.659 mann. Denne størrelsen skulle hæren ha i fredstid til regjeringa bestemte noe annet. Moltke introduserte lovforslaget.
Men Riksdagen aksepterte ikke dette forslaget. Bare de konservative gikk inn for det. Konflikten ble så skarp at det liknet på situasjonen i 1862. Bismarck hadde ikke deltatt i arbeidet med lovforslaget, som var laget av hærens overkommando. Bismarck hadde hatt flere intense konflikter med hærens ledelse, og satte ikke pris på at den ville ekspandere innenfor staten. Bismarck trodde at flere av de mest framstående militære intrigerte mot ham, og Bismarck hadde ingenting mot at Riksdagen reiste så sterk motstand mot dette lovforslaget at det ble stoppet. Resultatet ble at den foreslåtte størrelsen på hæren ble akseptert, men dette gjaldt bare for sju år. Deretter måtte vedtaket fornyes.
Den høgste militære myndighet lå i virkeligheten ikke hos kansleren, men i Preussens krigsministerium. Roon var krigsminister. De øverste militære myndighetene kunne være fornøyd med den loven de hadde fått, siden de slapp budsjettkontroll og andre forsøk fra Riksdagens side på å kontrollere hæren. Men de var ikke fornøyde. For dem var hæren hellig og fortjente å bli dyrket og æret. I 1883 greide de militære lederne, med Bismarcks hjelp, å frigjøre seg fra sivil kontroll. Og da begynte de militæres uansvarlighet å vokse, og med det deres villighet til å ønske krig.
Den konstitusjonelle strukturen til det tyske keiserriket var så komplisert at det lå til rette for indre konflikter og intriger. Bismarck ville utnytte denne strukturen til å ha kontroll over så mye av utøvelsen av makt som bare mulig. Da Riket ble opprettet i 1871 ville Bismarck selv være rikskansler, og begynte å bygge opp et sterkt rikskansleri. Bismarck sluttet som Preussens regjeringssjef, men ikke som Preussens utenriksminister. Det ble snart så mange konflikter mellom rikskansler Bismarck og Preussens regjering at Bismarck på ny, etter fem måneder, fikk stilling også som Preussens regjeringssjef.
Likevel, selv om Bismarck var både rikskansler, ministerpresident (regjeringssjef) i Preussen og utenriksminister for Preussen, fant han det vanskelig å regjere på grunn av all den kompetansestriden som foregikk og all den uklarhet som konstitusjonen skapte. Bismarck styrte til dels ved hjelp av trusler og maktbruk. Bismarck opprettet en stående trusel om å begå statskupp for å få sin vilje.
Hva var det nye tyske riket? Hvilke historiske røtter hadde det? Det var ikke virkeliggjørelsen av planene og idealene til parlamentet i Frankfurt i 1848. Parlamentet i Frankfurt hadde ikke ønsket et militaristisk Tyskland, men heller et Tyskland som beveget seg i retning av demokrati og frihet. Det gamle Imperiet, som opphørte å eksistere i 1806, hadde vært et mangfoldig rike sammensatt av mange folkeslag og mange selvstendige fyrster og byer og kulturer. Og det hadde beskyttet dette mangfoldet. Det hadde vært en defensiv og fredelig allianse, og på den måten ulikt det militaristiske riket som var i ferd med å vokse fram.
Men mange var stolte over det nye som vokste fram - et Tyskland som var i stand til å hevde seg ute i verden på en måte som Tyskland ikke hadde vært i stand til tidligere. Tyskland hadde til dels blitt sett på som en levning av Middelalderen, men nå var det i ferd med å bli en moderne stat som kunne føre en kraftig utenrikspolitikk. Den tyske samling syntes å åpne nye muligheter til vekst og utvikling på mange felt - den ble i hvert fall fulgt av sterk vekst i industri, økonomi og vitenskap. Det nye Tyskland var ikke bare ei av Europas stormakter, men på mange viktige felt, som i naturvitenskap, etter hvert verdens fremst stormakt.
Men var dette nok? Mange liberale så at det nye riket ikke var det Tyskland som de hadde ønsket skulle oppstod. Og den etter hvert stor og sterke organiserte arbeiderklassen innså at dette ikke var deres Tyskland. Majoriteten av kunstnere vendte seg bort fra den politiske og sosiale virkeligheten, og innover, mot Innerlichkeit.
Symptomatisk var det at Tyskland hadde store vanskeligheter med å finne nasjonale symbol. Bismarck brydde seg ikke om nasjonale symbol. Det gikk mer enn tjue år før Tyskland fikk sitt eget flagg. Det skjedde i 1892, og først etter første verdenskrig fikk Tyskland en nasjonalsang, enda så rikt på sang og musikk og komponister Tyskland var. Også andre nasjonale symbol for Tyskland var det vanskelig å bli enige om. Etter hvert stod Bismarck fram som et av de fremste symbolene for det nye Tyskland - en dyktig, men egenmektig og uregjerlig militarist.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1866-90
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: