Skrevet av Tor Førde.
Jeg arbeider nå med å avslutte denne lange serien tekster om tysk historie. Jeg ønsker å gjøre den så oppdatert som mulig og få registrert de eventuelle forandringer i det bildet av tysk historie som er blitt foretatt de siste årene. Er tysk historie blitt forandret de siste årene?
De siste 10-20 årene er historien om det Tyske keiserriket, 1871-1918, blitt sterkt forandret. Den teksten som man regner innledet disse forandringene er David Blackbourns og Geoff Eleys bok "The Peculiarities of German History - Bourgeois Society and Politics in Nineteenth-Century Germany", som her på webstedet er referert under tittelen "Tysk Histories Egenart 1848-1914".
I de siste 15-20 årene er det kommet en stor mengde forskning som har revet ned gamle forestillinger om at det tyske keiserriket var spesielt umoderne, militaristisk og lite liberalt, og et alternativt bilde er bygget opp der det tyske keiserriket nå kan framstilles som på en del områder faktisk mer demokratisk enn England. I boka "Practicing Democracy" som kom ut i 2000 sammenlikner Margaret Lavina Anderson, som er professor i historie ved Berkeley i California, demokratiet i det tyske keiserriket med det engelske demokratiet, og kommer fram til det tyske keiserriket var mer demokratisk enn England på de punktene der hun foretar sammenlikninger. Vi bør for eksempel huske at i England hadde Overhuset, som ikke hadde det minste demokratiske mandat, vetomyndighet over Underhuset til et stykke inn i det tjuende århundret.
Et annet utspill som vel kan ha vært noe overraskende kom fra Niall Ferguson i boka "The Pity of War" der Ferguson, som er professor i historie ved Harvard og har vært professor i historie ved Oxford, skrev at det ville ha vært bedre at Tyskland hadde vunnet Første Verdenskrig enn at det gikk som det gikk. Bakgrunnen til at han kunne skrive dette er at historikere i løpet av de siste 10-20 årene har skrevet om det tyske keiserrikets historie i en lang rekke bøker der alle sider ved det tyske samfunnet og den tyske staten under keiserriket er blitt underlagt en grundigere og mer perspektivrik empirisk utforskning enn tidligere.
Hva skrev så Niall Ferguson? I slutten av boka har han et kapittel som han kaller for "Some Conclusions". I punkt to skriver han blant annet:
The German decision to risk a European war in 1914 was not based on hubris: there was no bid for world power. Rather, Germany's leaders acted out of a sense of weakness. (........)Paradoxically, if Germany had been as militarist in practice as France and Russia, she would have had less reason to feel insecure and til gamble on å pre-emptive strike 'while [she] could more or less pass the test', in Moltke's telling phrase.
Dette siste fordi dersom Tyskland hadde vært like militaristisk som Frankrike og Russland ville Tyskland brukt mer penger på militærvesenet og hatt en stående større hær, og derfor kunne ha hatt mindre frykt for et russisk angrep.
Videre skriver Niall Ferguson i punkt tre:
Britain's decision to intervene was the result of secret planning by her generals and diplomats, which dated back to late 1905. Formally, Britain had no 'continental commitment' to France; this was repeatedly stated by Grey and other ministers in parliament and press between 1907 and 1914. Nor did the Liberal governement feel bound by the 1839 treaty to uphold Belgian neutrality; if Germany had not violated it in 1914, then Britain would have. The key was the conviction of a minority of generals, diplomats and politicians that, in the event of a continental war, Britain must send an army to support France. This was based on a misreading of German intentions, which the proponents of intevention imagined to be Napoleonic in scale. Those responsible were culpable in other ways: they misled the House of Commons, but at the same time they did virtually nothing to prepare Britain's army for the envisaged strategy. When the moment of decision came on 2. august 1914, it was by no means a foregone conclusion that Britain would intervene against Germany; the majority of ministers were hesitant, and in the end agreed to support Grey partly for fear of being turned out of office and letting in the Tories. It was a historic disaster - though not for his own career - that Lloyd George did not support the opponents of intervention at this crucial juncture; for 'standing aside' would have been preferable to an intervention which could not have conclusive in the absence of a much bigger British army. German objectives, had Britain remained out, would not in fact have posed a direct threat to the Empire; the reduction of Russian power in Eastern Europe, the creation of a Central European Custums Union and acquisition of French colonies - these were all goals which were complementary to British interests.
Noen sider lenger ut i boka, på side 460, vender Niall Ferguson tilbake til det han mener ville ha skjedd dersom Storbritannia hadde holdt seg ute av krigen og Tyskland følgelig hadde vunnet, noe Ferguson mener ville ha vært langt å foretrekke framfor at det gikk som det gikk:
Ferguson mener at tysk seier i Første Verdenskrig ville ha ført til at det kontinentale Europa ville ha blitt omdannet til noe som likner på dagens EU - "continental Europe could therefore have been transformed into something not wholly unlike the European Union we know today". Og man ville ha sluppet Stalins og Hitlers herredømme. Ferguson skriver at det også da kunne ha forekommet fascisme i Europa i mellomkrigstida, men ikke i Tyskland, heller i Frankrike, og han minner om at Frankrike var mer antisemittisk enn Tyskland.
Det Ferguson her gjør er å snu Sonderweghypotesen på hodet. Sonderweghypotesen fortalte at det tyske keiserriket avvek fra den normale utvikling mot en liberal, demokratisk rettsstat ved å være mer autoritært, militaristisk og føydalt. Ferguson skriver at dersom Tyskland hadde vunnet krigen ville Europa raskere utviklet seg til den typen europeisk fellesskap som vi nå ser vokse fram, og det betyr at Tyskland i sterkere grad ville ha fremmet den normale utviklingen enn de allierte seiersmaktene gjorde.
Dersom vi ser tilbake i europeisk historie og leter etter en sosial formasjon som likner på dagens EU er det vel først og fremst det fredsommelige tysk-romerske imperiet, som formelt ble avviklet i 1806, som vi stopper ved. Det liknet langt mer på dagens EU enn de krigerske kongedømmene som pleide å dominere Europa, selv om det lenge av historikerne ble sett på som en forfeilet nasjonalstat, og nasjonalstatene ble sett på som det normale. Men det tysk-romerske keiserrike tillot noen av de mest demokratiske samfunn som eksisterte å overleve, som Württemberg som har en parlamentarisk tradisjon som strekker seg tilbake helt til middelalderen, eller alle de selvstyrte tyske heimbyene. Det mangfoldige og multietniske tysk-romerske imperiet var i sin tid i særklasse den fredeligste av de store europeiske statene. Det ble styrt gjennom debatter og diskusjoner, og hadde domstoler og andre mekanismer for fredelig løsning av konflikter som i de fleste tilfeller fungerte godt.
Det tyske keiserriket bestod også av flere stater, Preussen, Bayern, Saksen og Württemberg etc. selv om det var langt mer dominert av Preussen enn det tysk-romerske keiserriket var dominert av noen enkelt av medlemsstatene.
Ferguson impliserer at Tyskland hadde en visjon for framtida som ligner på den framtida vi har fått etter Andre Verdenskrig, mens de alliertes ikke hadde en utviklingsdyktig visjon, og dette står i sterk motsetning til Sonderweghypotesen.
Bøker om det tyske keiserrikets nye historie som allerede er presentert:
Flere nye bøker som ser sider ved den moderne utviklingen i det tyske keiserriket som en mulig modell for resten av Europa er allerede gjennomgått her på webstedet. Det gjelder blant annet
Alfred D. Chandlers bok
"Scale and Scope - The Dynamics of Industrial Capitalism". Alfred Chandler foretar en undersøkelse av utviklingen av de moderne industribedriftene i USA, Tyskland og England, og viser at bare i de to førstnevnte landene ble det utviklet bedriftsorganisasjoner som gjorde det mulig for de moderne store bedriftene å vokse fram og å fungere, og at Tyskland var det eneste europeiske landet som selv utviklet moderne bedriftsorganisasjoner for storindustri før Første Verdenskrig.
Johann Peter Murmann viser hvordan de moderne bedriftene som bygger sin produksjon på systematisk bruk av vitenskap vokste fram innenfor kjemisk industri, og hvordan tyske bedrifter ble ledende og dominerende på verdensmarkedet for bedrifter som bygde sin produksjon på anvendelse av organisk kjemi i boka "Knowledge and Competitive Advantage - The Coevolution of Firms, Technology and National Institutions." Nå er dette ikke noe nytt. Det har lenge vært kjent at tysk industri og vitenskap var mer avansert under det tyske keiserriket enn i noe annet europeisk land. Men i disse to nye bøkene blir verken den tyske staten eller de tyske industrialistene sett på som reaksjonære eller "føydaliserte". Johann Peter Murmann skriver tvert i mot at den tyske staten var i stand til å utvikle samfunnet siden den hadde en mange hundre år lang tradisjon i dette, [som det også er vist i teksten "Den nye Disiplinen"] og i sammenlikning med den engelske staten skriver han at den engelske staten var konsentrert om imperialisme, og først og fremst i stand til å drive med dette, og ute av stand til å bidra til å utvikle et samfunn. Dette er et synspunkt som står i sterk motsetning til Sonderweghypotesen.
I teksten "Myten om Ånden fra 1914" har jeg presentert Jeffrey Verheys bok "The Spirit of 1914 - Militarism, Myth and Mobilization in Germany". Den gir et bilde av det tyske folket som mindre krigersk ved krigsutbruddet i 1914 enn det ofte har vært vanlig å presentere det, og av kansler Bethmann Hollweg som en person som ikke ønsket krig.
I teksten "Staten og velferden" har jeg presentert tekster fra boka "Society, Culture, and the State in Germany 1870-1930" redigert av Geoff Eley. De diskuterer Sonderweghypotesen og presenterer materiale som viser at sider ved den er tvilsomme. De viser at Tyskland hadde et langt mer avansert og liberalt sosial- og trygdevesen enn England, og slik hadde en stat som bygde mindre på bruk av neglisjering og tvang overfor den fattige delen av befolkninga enn det England hadde. De viser også at hypotesen om alliansen mellom "rug og jern" er tvilsom.
Andre bøker
Andre bøker om det tyske keiserrikets historie som jeg vil nevne og som jeg har tenkt å se på er blant andre Brett T Fairbairns bok
"Democracy in the Undemocratic State: German Elections of 1898 and 1903" og den tidligere nevnte boka til Margaret Lavinia Anderson "Practicing Democracy", som begge er grundige empiriske studier av demokratiet under det tyske keiserriket, og viser at det ikke så lett lot seg manipulere som Sonderweghypotesen hevdet. Jeg vil også se på andre nye bøker, som Terence Zubers bok "Inventing the Schlieffen Plan". Hew Strachan skriver i første bind av sitt store verk "The First World War at boka til Zuber fører til at de forestillingene som man har hatt om Schlieffenplanen må revurderes. Zuber viser på en overbevisende måte at det ikke fantes noen aggressiv Schlieffenplan som forutsatte at de tyske styrkene skulle svinge gjennom Frankrike dersom Tyskland kom i krig med Frankrike. Og jeg kommer til å studere flere bøker enn disse i forbindelse med avslutningen av serien tekster om tysk historie.
I dag legges det vekt på at det tyske samfunnet under keiserriket var svært mangfoldig og enormt kreativt og dynamisk, langt mer enn noe annet europeisk samfunn. Det er ingen tilfeldighet at for eksempel kvantemekanikken og relativitetsteorien ble utviklet av tyskere.
Tekster som aksepterer Sonderweghypotesen
I flere av de tekstene som er referert på dette nettstedet er Sonderweghypotesen akseptert. Det gjelder for eksempel i den boka til Gordon Craig om tysk historie som er grunnlaget for oversiktene over tysk historie for 1866-1890 og 1890-1918, og også i andre oversiktstekster. Jeg lar dem likevel stå både for å vise utviklingen av framstillinga av tysk historie og for å ha med et mangfold av synspunkter.
Kommentarer og andre synspunkter:
Jeg vil gjøre oppmerksom på at med
den nye Bloggen er det mulig for leserne å komme med kommentarer og spørsmål og andre synspunkter på det som skrives i tekstene her.
I flere tiår var bildet av det Tyske Keiserriket dominert av hypotesen om "Den Tyske Sondeweg". Men i de siste 10-20 årene har så godt som all ny forskning om keiserriket avkreftet denne hypotesen og gitt et annet og nytt bilde av keiserriket. I dag er Sonderweghypotesen blitt satt på hodet, og det tyske keiserriket blir ofte sett på som den modellen som resten av Europa burde ha fulgt allerede før 1914, og senere kom til å følge. England ble derimot i Sondeweghypotesen ble sett på som den modellen som Tyskland burde ha fulgt. Her vil jeg begynne med å følge Dolores Augustine, som er professor i historie ved St. Johns universitet i New York, i hennes framstilling av hypotesen om den tyske Sonderweg slik hun har gitt den i boka "Patricians & Parvenus - Wealth and High Society in Wilhelmine Germany".
Denne boka er en undersøkelse av den 502 rikeste tyske forretningsmenn i perioden 1890-1914. Et hovedtema i boka er føydaliseringstesen, som inngår i hypotesen om den tyske Sonderweg. Andre tema er borgerskapets sosialhistorie, familiehistorie og oppveksthistorie.
Dolores skriver at historikere lenge var overbeviste om at Tyskland i det nittende århundret hadde andre institusjoner, tradisjoner og måter å se på verden på enn andre vestlige land. Dette førte til et avvikende utviklingsmønster, en Sonderweg, som til slutt førte til at demokratiet ikke ble tilstrekkelig utviklet og at nazismen vokste fram. Det tyske borgerskapet sviktet i å utføre sin "historiske oppgave", og dette ble sett på som en av de viktigste grunnene til at liberalisering og demokratisering av samfunnet, den politiske kulturen og konstitusjonen ikke ble tilstrekkelig utviklet i liberal-demokratisk retning i Tyskland. Den tradisjonelle teorien var at Tyskland, i motsetning til England og Frankrike, ikke gjennomgikk noen "borgerlig revolusjon", og derfor ble makta værende i hendene på den tradisjonelle, aristokratiske eliten.
Dette temaet ble også behandlet av David Blackbourn og Geoff Eley i boka "The Peculiarities of German History - Bourgeois Society and Politics in Nineteenth-Century Germany" som er referert i teksten "Tysk histories egenart 1848-1914". I denne teksten finner man ei framstilling av Sondeweghypotesen og kritisk diskusjon av den.
Nederlaget til den liberale-nasjonale bevegelsen i revolusjonen i 1848, i den preussiske konstitusjonelle konflikten i 1859-66, og samlingen av Tyskland som ble gjennomført av Preussen med militære midler hadde avgjørende innflytelse på de politiske holdningene til den tyske middelklassen og gjorde den mer velvillig stemt overfor det preussiske monarkiet og svekket dens vilje til reformer og åpnet veien til en koalisjon med den gamle godseierklassen. [Alle land ble samlet med militære midler, slik at på dette punktet avviker ikke Tyskland fra det vanlige mønstret, og i alle land var borgerskapet svært oppsatt på å motta støtte fra staten, så heller ikke her avviker Tyskland.]
Frykten for at arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon var en annen viktig faktor som førte det tyske borgerskapet over på godseieraristokratiets side. I følge hypotesen om føydalisering av borgerskapet ble den politiske kapitulasjonen fulgt av, eller forårsaket av, at borgerskapets selvfølelse sviktet.
Denne tilnærmingen til tysk historie har falt i ugunst blant en del historikere i de siste år, skrev Dolores Augustine i 1994. Dolores Augustine skriver at dette skyldes at en generasjon historikere som basere sin forskning på empiri har overtatt. David Blackbourn og Geoff Eley utløste en heftig debatt om Sonderwegtesen, der de hevdet at Tysklands vei til moderniteten var bundet til borgerskapets vekst. På grunn av den motstand borgerskapet møtte prøvde det ikke å vinne en politisk dominerende posisjon. Dette var også unødvendig siden den tyske staten slett ikke forsvarte den gamle orden, men gjennomførte en revolusjon ovenfra, og fremmet det som borgerskapet så som framgang på mange områder: tysk samling, statlig intervensjon for å fremme økonomisk vekst, styre ved lov, og en viss imperialisme "light". Det monarkiske systemet beskyttet mot revolusjon i det landet som hadde verdens best organiserte arbeiderbevegelse. Borgerlige verdier ble dominerende på mange områder av det tyske samfunnet: ytelsesprinsippet overskygget de medfødte privilegiene, tro på effektivitet, rasjonalitet og framskritt, materialisme, profesjonalitet, den offentlige sfærens økte betydning, moter. Her var kulturpessimismen, det trange perspektivet til profesjonelle og arbeidsgiverorganisasjoner, og bedriftspaternalismen fortolket ikke som tegn på at den gamle orden vedvarte, men som negative sider ved industrialiseringen.
Kampen mot mytene har gitt plass til grundig empirisme, skriver Dolores Augustine. Oppmerksomheten er etter hvert blitt rettet mot viktige svakheter ved føydaliseringstesen. Selv om noen studier har funnet føydalisering er det uklart hvordan de studerte gruppene i disse studiene ble definert og det er tvil om de er representative.
Studier som omfatter mange land gjør det klart at det tyske borgerskapet ikke var så avvikende eller særegent i sitt forhold til borgerskapet som det noen ganger er blitt påstått.
Empirisk forskning har stilt spørsmål ved tolkningen av en hel rekke fenomen som er brukt som indikatorer på føydalisering. Det gamle synet at bedriftspaternalismen var tegn på at føydale verdier fortsatt var levende har veket for forklaringer som forstår den ut fra den kapitalistiske utviklingen i Tyskland. Også andre trekk ved det tyske keiserrikets samfunn som tidligere ble sett på som føydale har blitt forklart som mer moderne. De nære band mellom borgerskapet og staten, som tidligere ble sett på som føydale, har blitt omfortolket som et moderne samarbeidsforhold mellom stat og næringsliv. Staten spilte en aktiv og viktig rolle i utviklingen av økonomi og samfunn i Tyskland, selv om adelsmenn ofte hadde de øverste posisjonene i staten. Dette var til fordel for alle deler av befolkninga, og ga det statlige embetsverket høyere prestisje i Tyskland enn i andre land. Det førte også til nærmere kontakt mellom embetsverket og det sivile samfunnet i Tyskland enn i andre land. Det ble vanlig at borgerskapet diskuterte ting med embetsverket og søkte hjelp hos det. Dette nære forholdet ble forsterket ved at det ble delt ut utmerkelser og titler.
Dolores Augustine skriver at også på et annet område må betydningen av indikatorer omfortolkes. Det gjelder iøynefallende konsum og sosialt liv. Omkring 1900 inngikk rike forretningsmenn i "high society" og levde på stor fot i store hus der de tok mot gjester i den store stil, med iøynefallende forbruk og sosialt snobberi. Dolores Augustine skriver at dette ofte har blitt sammenliknet med det sparsommelige og upretensiøse livet som borgerskapet vanligvis levde tidlig i det nittende århundret. Men i det tidlige nittende århundret, før de store industribedriftene ble utviklet, var borgerskapet kapitalfattig, og forretningsmenn måtte spare og bruke minst mulig. Både religiøse verdier og krav om å være moralsk overlegen overfor adelen forsterket dette sparsommelige levesettet. Men ved slutten av det nittende århundret fantes det forretningsfamilier som var like rike som de rikeste adelsfamiliene, og som kunne vise dette ved å leve på den samme store fot som rike adelsmenn gjorde. Dolores Augustine skriver at definisjonen av hva som var borgerlig levesett ikke må være statisk, men ta i betraktning at borgerskapets økonomi og normer ble utviklet og mer differensierte. Hun skriver videre at det bare er mulig å skille mellom borgerlige verdier og aristokratiske verdier ved grundige analyser av de sammenhenger de utfoldet seg i.
Dolores Augustine skriver at denne studien vil undersøke "føydalisering" i betydningen av å være en alminnelig sosial og politisk overgivelse til adelen og "aristokratisering". Aristokratisering vil bli forstått som imitasjon av aristokratiske modeller for atferd og å opprette forbindelser med aristokratiet gjennom vennskap og ekteskap. Augustine skriver at en serie klassiske indikatorer for aristokratisering vil bli undersøkt empirisk. Disse inkludering utdeling av titler og ordner, ekteskapsmønster, sønners yrkesvalg, vennskap, underholdning og sosialt nettverk og bostil. Og indikatorene selv må undersøkes.
Tidligere studier som først og fremst har rettet oppmerksomheten mot forretningsmenn som drev i middels skala har ikke på noen måte styrket føydaliseringsteorien. Augustine skriver at det kunne hevdes at føydalisering mest sannsynlig ville forekomme blant de rikeste og mest vellykkede forretningsmennene som lettest kunne adoptere en aristokratisk livsstil, siden de hadde råd til den, og siden de mest trolig lettest ville kunne bli akseptert i aristokratiet.
Dolores Augustine behandler flere andre spørsmål enn de som angår hypotesen om borgerskapets føydalisering. Jeg vil ikke gi et grundig referat av boka hennes, men presentere noen av de resultatene som hun kom fram til.
Augustine skriver at atten prosent av de rikeste forretningsmennene som var opplistet i Millionærenes Årbok ble adlet etter 1870. Hun skriver at det er spesielt interessant å se at i Hamburg var tittelen baron blitt et verdsatt statussymbol blant ledende bankierfamilier som fortsatte å være ryggraden i Hamburgs forretningsverden og i den sosialt og politisk dominerende og herskende patrisierklassen. Augustine skriver at dette kanskje var en form for sekundær aristokratisering som forteller om enkelte forretningsmenns ønske om å bli akseptert blant aristokratene, og ikke om et ønske om å trekke seg ut av forretningsverdenen.
Andre æresbevisninger var mer populære, som utmerkelser og utnevnelse som Kommerzienrate. Augustine skriver at disse ikke så mye reflekterte aristokratisering som lojalitet til staten. Det ble stadig mer mulig å kjøpe titler og utmerkelser. Augustine kommenterer dette med at det er enda et eksempel på hvordan krasse kapitalistiske verdier i økende grad undergravde den gamle orden.
Den rike forretningseliten hadde også forbindelser til deler av borgerskapet. Det framgår av den økende likhet mellom utdanningen og karrieremønstret til sønner fra det rike borgerskapet og sønner fra det utdannede og profesjonelle borgerskapet. Men forretningselitens rekruttering viser sterke tendenser til sosial isolasjon, for omkring nitti prosent av de 502 rikeste forretningsmennene var selv sønner av forretningsmenn.
Med hensyn til aristokratisering, rekruttering og utdannelsen finner vi en merkverdig mangel på regional variasjon, skriver Augustine. Og enda mer bemerkelsesverdig er likhetene mellom jøder og protestanter i den rike eliten.
Den nye generasjon toppsjefer og "entreprenører" (direktører med en kontrollerende interesse i firmaet), som utgjorde nitten prosent av de rikeste forretningsmennene i Millionærenes Årbok, var en mindre moderne gruppe enn man kunne vente. Det var noe mer sannsynlig at de var adlet enn eierne av tradisjonelle familieforetak. Dette stemmer også for toppsjefene i de nye rasktvoksende industriene, kjemikalier, elektrisitet og maskineri. Det var nesten like sannsynlig at de kom fra forretningsfamilier som eiere på grunn av de krav som måtte oppfylles med hensyn til utdanning og profesjonelle forbindelser for å kunne klatre til topps i storforetakene.
Patriarkalske strukturer var i ferd med å bli avviklet på noen felt i rike forretningsfamilier før krigen. De unge kunne i stor grad selv velge ektefelle. Augustine skriver at dette skyldes at medgiftens betydning ble mindre og kvinnenes rolle i forretningsfamiliene ble mer kompleks. Selv om den unge forretningsmannen fikk større frihet til å velge sin tilkommende, og arrangerte ekteskap ble sjeldne, betyr det ikke at de karaktertrekk som tidligere hadde vært høyt verdsatt hos en ektemake ble devaluert.
Augustine skriver at det som fra mannens synspunkt kunne være et kjærlighetsekteskap fra kvinnens synspunkt kunne være et arrangert ekteskap, de patriarkalske forholdene var ikke avgått ved døden.
Augustine spør om hvilke sosiale klasser som personer fra de rike forretningsfamiliene giftet seg innenfor. Forretningsmennene giftet seg i større utstrekning med kvinner fra forretningsfamilier enn barna deres gjorde. Spesielt døtrene giftet seg hyppigere inn i adelsfamilier. Men dersom brødrene ble forretningsmenn var det mest sannsynlig at døtrene giftet seg med forretningsmenn. Men døtre fra familier der sønnene ikke gikk inn i forretningslivet giftet seg mer sjelden med forretningsmenn. De rike forretningsfamiliene orienterte seg enten mot en aristokratisk eller mot en borgerlig modell, skriver Dolores Augustine. Det første var stort sett forbeholdt nylig adlede familier, som var en liten elite innenfor eliten. Det er klart at det ikke foregikk en sammensmelting mellom godseiereliten og den kapitalistiske eliten, og de fleste rike forretningsfamiliene opprettholdt et ekteskapsmønster der de giftet seg innenfor sin egen gruppe, altså med personer fra andre rike forretningsfamilier.
Augustine skriver at dette ikke skyldtes at adelen var så eksklusiv, men heller at forretningseliten var eksklusiv og ikke søkte ekteskap med aristokratiet. De forretningsfamiliene som ble adlet ble det fordi de selv valgte å bli det, og de som ikke ble det fordi de ikke søkte å bli adlet. Rike kvinnelige arvinger fra forretningsfamilier var ettertraktede og velkomne som ektefeller hos aristokratene. Dette gjelder både for jødiske arvinger og for arvinger som var protestantiske og katolske. Men jødene foretrakk oftere å gifte seg med personer som hadde samme religion siden dette gjorde det lettere for dem å beholde religionen.
De rike forretningsmennenes familier hadde et familieliv som på flere måter liknet familielivet til den middelklassen som de hadde steget ut av. Man var opptatt av barna og viste omsorg for dem. Barna ble konstant overvåket og beskyttet og disiplinert og oppdratt. Den formelle utdanningen ble overlatt til skolene. Guttenes utdanning siktet mot at de skulle utøve et yrke, mens jentenes utdanning siktet mot at de skulle være vertinner og bestyre et stort hus. Men farens fortellinger om sitt arbeid og besøk av forretningsforbindelser skapte en atmosfære som var helt ulik atmosfæren hos det utdannede borgerskapet. De rike familiene avvek mest fra middelklassen ved at foreldrene i de rike familiene hadde mindre tid for barna. I de fleste familiene var faren vanligvis fraværende og mor var opptatt av sine sosiale forpliktelser. Som følge av dette var ikke disse familiene så lukket overfor utenverdenen og så emosjonelt intime som de fleste middelklassefamiliene.
Det foregikk forandringer i disse familiene som undergravde tradisjonelle patriarkalske familiestrukturer. Man kan finne både autoritære fedre og fedre som prøvde å oppmuntre både sønnene og døtrenes utvikling som særegne individ. Ved år 1900 hadde døtrene fått større frihet enn tidligere og mulighet til å utdanne seg. Unge kvinner kunne utvikle sine talenter i større grad enn i tidligere generasjoner.
Augustine skriver at en årsak til at den rike forretningseliten var så progressiv var at kvinnene i denne klassen skulle være vertinner og ha mange sosiale forbindelser og kunne ha omgang med utdannede og talentfulle og begavede personer med ulike interesser. De skulle også bestyre en stor husholdning og kunne organisere veldedige foreninger. De måtte kunne opptre selvstendig og med selvtillit. Alt dette krevde god utdanning.
Ungdomsopprør og en ungdomstid som varte langt inn i tjueårsalderen hadde blitt typisk for menn i den rike forretningseliten i Wilhelmine-Tyskland (Wilhelmine-Tyskland er Tyskland i perioden 1890-1918). Unge menn fikk vanligvis en periode i livet der de kunne drive sammen med kamerater, drikke og feste, jakte og sykle og ri og reise, eller drive med intellektuelle og politiske aktiviteter. Augustine skriver at ofte fulgte en identitetskrise der de unge kjempet med den psykologiske byrden det kunne være å være utpekt som sin fars etterfølger. Dette vokste ut av de humanistiske utdannelsesidealene som hersket i middelklassen og det utdannede borgerskapet. Det var sjelden at de intellektuelle og kunstneriske aktivitetene til de unge var antikapitalistiske eller antisemittiske. Augustine skriver at det var sjelden at den rike forretningseliten var infiltrert av verdiene til den tradisjonelle herskende eliten, som for eksempel militære verdier.
Sønner fra forretningsfamiliene førte i det store flertall av familier forretningstradisjonene videre. Som regel gikk den eldste sønnen inn i ledelse til farens firma. Augustine skriver at her finner vi at familiesolidariteten fortsatte å være sterkere enn individualismen. Fedre la press på eldste sønn om å overta bedriften. Og sønnene kom fram til at det tjente dem best å gå inn i fedrenes bedrifter. Dette framgår av at også de fleste yngre sønner av bedriftseiere og av bedriftsledere i aksjeselskap gikk inn i forretningslivet. Utenfor tungindustrien var primogeniture, at den eldste sønnen ble hovedarving, sjelden.
Augustine skriver at vi også her finner at aristokratisering stort sett var begrenset til en liten gruppe familier som var blitt adlet.
Augustine skriver at for forretningseliten var villaen det viktigste instrumentet for å vise og å oppnå sosial status og den mest etterstrebede luksusgjenstand. Den typiske store villaen var ikke noe nytt, men den ble mer vanlig med den økende velstand. Den var stor siden den skulle ha plass til å ta mot mange gjester. Størrelsen demonstrerte også eierens rikdom og makt. Villaen skulle være bygd og utsmykket i en imponerende og monumental stil.
Forretningsmennenes villaer viste elementer som tradisjonelt var forbundet med aristokratiets boliger. De antydet at eieren var et legitimt medlem av overklassen. Augustine skriver at poenget her er at eierne prøvde å gjøre makt og rikdom om til prestisje, og ikke å etterlikne aristokratiet. De rike forretningsmennene var en ny overklasse, og de brukte overklassens etablerte midler for å demonstrere dette. August Thyssen var en industriherre som helt klart var en borgerlig kapitalist, og ikke hadde ønsker om å være en aristokrat, men likevel kjøpte han seg et slott.
Boligen var ikke bare en prestisjegjenstand som skulle vises fram, men også en bolig. Dette gjelder spesielt sommerresidensene, skriver Augustine. Men bare svært sjelden prøvde forretningsmenn som kjøpte seg et sommersted å bli integrert i den lokale landadelen, eller å opptre som den.
Augustine skriver at det var typisk for Wilhelmine-Tyskland at bedriftseierne flyttet boligene sine fra fabrikkene og til forstedene eller andre eksklusive boligstrøk. Denne atskillelsen av bolig og bedrift kunne finne sted, skriver Augustine, fordi bedriftene kom til å bli ledet gjennom mer byråkratiske organisasjonsformer, og det ble derfor slutt på bedriftslederens kontinuerlige overvåking av virksomheten.
Noen forretningsfamilier flyttet heller inn i eksklusive leiligheter eller hus sentralt i byen framfor å flytte til forstedene. I Berlin var Grunewald en eksklusiv forstand, mens Tiergarten var et eksklusivt boligstrøk sentralt i byen.
At de rike forretningsfamiliene i Wilhelmine-Tyskland forlot middelklassens levemåte var verken tegn på aristokratisering av de rike forretningsfamiliene eller på at de smeltet sammen med aristokratiet. De rike forretningsfamiliene presenterte seg for samfunnet som en ny elite med en ny livsstil. Det hektiske sosiale livet og den iøynefallende konsumet vokste ut av søken etter nyttige forbindelser og sosial konkurranse, og ut av rask vekst av store formuer som gjorde en ekstravagant livsførsel mulig, og nye holdninger i samfunnet overfor rikdom. Ved århundreskiftet hadde forretningseliten lyktes i å gjøre Tyskland til den mest dynamiske av de store økonomiene i Europa. Forretningseliten som hadde lyktes i dette ble beundret, og kunne feire seg selv.
Den rike forretningseliten vokste inn i de høyeste kretsene i samfunnet. I byer som Hamburg og Elberfeld og Mannheim ble forretningseliten integrert i en bredere klasse patrisiere, mens den i Berlin hadde forbindelser til den tradisjonelle herskende klassen uten å smelte sammen med den. Augustine sier at i analysen av Berlin ble det klart at hypotesen om aristokratisering ikke er dekkende for den utviklingen som foregikk. Rike forretningsfamilier i Berlin var ikke interessert i å oppvarte medlemmer av det gamle aristokratiet, men i å bygge nettverk av kontakter med den politiske og administrative eliten som kunne brukes for å få informasjon og innflytelse på regjeringas politikk og på byråkratiske regler og for å oppnå kontrakter med staten.
Den svært eksklusive rike eliten i Wilhelmine-Tyskland hadde bare sosialt samkvem med de som tilhørte de høyeste sfærer i samfunnet. De hadde knapt kontakt med de brede lag av middelklassen. Forretningseliten i Berlin hadde bare samkvem med de øvre delene av det utdannede borgerskapet, og spesielt med framstående forfattere, musikere, kunstnere og intellektuelle og lærde. I Berlin og Hamburg hadde ikke de rike forretningsfamiliene samkvem med ansatte og mindre heldige forretningsfolk. Derimot hadde industriherrene i tungindustrien i Rhinland og Westfalen en begrenset omgang med ansatte i bedriftene. De rike forretningsfamiliene hadde sosial omgang med hverandre, og forretningsforbindelser og vennskap gikk ofte sammen.
I denne eliten var klasseinteressene viktigere enn etnisitet. De rikeste jødiske forretningsmennene førte et sosialt liv som støttet opp om deres økonomiske interesser, og dyrket kontakter med diplomater og regjeringsmedlemmer på samme måte som protestantiske forretningsmenn.
Dolores Augustine skriver at da forretningseliten vokste inn i de øvre skiktene av samfunnet i Wilhelmine-Tyskland ble den forholdsvis overflatisk assimilert inn i den gamle eliten, og en ny mentalitet for storborgerskapet oppstod da denne klassen som gjorde Tyskland til den mest økonomisk dynamiske nasjon i Europa krevde sin plass i den herskende eliten i Tyskland. Dette førte til at noen middelklassedyder ble oppgitt og at en livsstil som var mer vendt mot det sosiale livet enn mot familielivet ble antatt sammen med et iøynefallende konsum i stor stil. Dette foregikk ofte som en imitasjon av aristokratiets levesett. Aristokratiske statussymbol ble brukt fordi disse var de statussymbolene som fantes for en overklasse, og ikke fordi storborgerskapet smeltet sammen med aristokratiet eller ble aristokratisert.
De nye sosiale formene til borgerskapet vokste ut av den sosiale konkurransen i de store byene. Den internasjonale suksessen til den tyske økonomien, som ofte ble lovprist offentlig av keiseren, ga det nyrike borgerskapet og dets stil respektabilitet. Det var et stort antall forretningsmenn som hadde råd til et stort og iøynefallende forbruk. Forretningseliten presenterte seg som en elite, som verdensmennesker og kjennere. De rike forretningsmennene som ikke fulgte dette opp bodde enten i småbyer eller de var nykommere eller de var i en stilling der det ikke hadde noen hensikt å følge de prangende livsstilen.
Den gjestfrie livsstilen var nyttig siden den skapte kontakter og nettverk. Den var ikke bare et produkt av forfengelighet. Nettverksbygging og kultivering av nyttige forbindelser dominerte de rike forretningsfamilienes liv. Forretningseliten søkte forbindelse med makteliten uansett om den var borgerlig, som i Hamburg, eller aristokratisk som i Berlin. Lederne for storbankene i Berlin hadde omgang med høye statlige embetsmenn og ministre og diplomater siden de trengte informasjoner og kontakter som disse kunne gi dem. Men mindre enn ti prosent av de som er undersøkt giftet seg inn i aristokratiet, selv om en fjerdedel av sønnene og døtrene gjorde det.
En del rike forretningsfamilier knyttet på denne måten sterke forbindelse til aristokratiet, men dette var et lite antall familier, ofte med svært store formuer. Dolores Augustine skriver at noen historikere har påstått at denne aristokratiseringen kuttet hodet av borgerskapet. Et lite antall rike forretningsfamilier, og mindre enn en tredjedel av sønnene i forretningsfamiliene, gikk fullstendig ut av forretningsverdenen, men det var vanligvis nok av sønner som ville drive forretningene videre. De fleste tegnene på aristokratisering, som kjøp av adelsgods og utmerkelser og sosialt samkvem med aristokratiet og adelskap, ble mottatt av familier som fortsatte å være forretningsfamilier. De ledende bankierene i Hamburg som søkte å bli baroner gjorde ikke dette for å forlate forretningsverdenen og slå seg ned som adelige godseiere, men for å få høyere status i forretningsverdenen og i de patrisiersirklene som styrte Hamburg. De fortsatte å ha nær omgang med det storborgerskapet som de tilhørte. Borgerskapet ble ikke assimilert inn i aristokratiet på den måten at det ble føydalisert og underordnet aristokratiet og overtok dets verdier og prioriteringer. [En annen sak er at store deler av aristokratiet allerede i stor grad var blitt kapitalistisk mer enn hundre år tilbake, allerede tilbake på syttenhundretallet, som Wilhelm Abel har vist i boka "Agricultural fluctations in Europe", som er referert i kapitlet "Jordbrukskonjunkturer 1500-1800" og som William H. Hagen har vist i noen bøker.]
Dolores Augustine skriver at disse funnene er viktige siden vi har all grunn til å tro at den gruppen som her er blitt studert var blant de mest aristokratiske i denne perioden. Mangemillionærene hadde omgang med aristokratiet og var akseptert blant aristokratene.
Augustine skriver at den industrielle og den tradisjonelle eliten ikke smeltet sammen siden de hadde for ulike verdier. Aristokratiet motsatte seg å bli borgerliggjort, og storborgerskapet motsatte seg å bli føydalisert. Bare i isolerte tilfeller er det klart at storborgere oppvartet aristokrater fordi de var aristokrater. Rike forretningsfamilier hadde sosial omgang med aristokrater fordi de var høye embetsmenn eller hadde andre høye statlige stillinger, og de gjorde dette for å opprette forbindelse med staten. Augustine skriver videre at for mange rike forretningsmenn representerte adelen en verden som hadde verdier og standarder som de rike forretningsmennene samlet sett forkastet. Sønner av forretningsmenn fant sjelden en militær karriere tiltrekkende. Få ble rentenister eller ville bli landadelsmenn eller adelig godseiere. Forretningsmenn kjøpte adelsgods for å bruke dem som feriesteder og statussymbol og steder de kunne invitere gjester til. Dessuten satte forretningsmennene materialistiske verdier langt høyere enn aristokratiet gjorde, og dette skilte disse gruppene fra hverandre. Storborgerskapet var ikke bare bundet sammen av forretningsforbindelser og det sosiale samkvem som fulgte med dem, men det var også bundet sammen av sterke vennskap. Og storborgerskapet hadde så stor tiltro til seg selv og sine egne evner og muligheter at de ikke ville skifte dette ut med aristokratiets utsikter.
Det rike storborgerskapet utgjorde en tydelig sosial enhet som i betydelig grad var selvrekrutterende og slik lukket for utenforstående, og med et indre samhold. Den overveldende majoriteten av de 502 aller rikeste forretningsmennene i Tyskland, som Augustine har studert, var sønner av forretningsmenn og fedre til forretningsmenn. De fleste sønner til forretningsmenn ble selv forretningsmenn. Det sosiale livet til forretningsmennene kretset rundt forretningsverdenen. To tredjedeler av de forretningsmennene som her er studert giftet seg inn i forretningsfamilier, selv om bare halvparten av sønnene deres og en tredjedel av døtrene gjorde det. Familiene ble etter hvert mindre viktige for å reise kapital.
Svært rike forretningsmenn hadde vanligvis liten omgang med mindre forretningsmenn og funksjonærer, og hadde også liten sosial omgang med direktørene i de firma som de hadde eierandeler i. Industriherrene i Rhinland-Westfalen og Merton i Frankfurt var unntakene fra dette. Da bedriftseierne flyttet bort fra fabrikkområdene og til eksklusive områder løsnet bandet mellom arbeidsgiver og ansatt. Det var bare i småbyene at svært rike forretningsmenn ville ha sosial omgang med medlemmer av den lavere middelklassen.
Storborgerskapet hadde mye til felles med det utdannede borgerskapet. De to gruppene påvirket hverandre med hensyn til idealer for utdannelse og kultur. Dette førte til økende likhet mellom den måten de oppdro sine barn på og disses karrieremønster, og til liknende lange ungdomstider med avhengighet og søken etter identitet og mye fritid med band til kulturelle og intellektuelle aktiviteter og interesser.
Likevel giftet personer fra det rike storborgerskapet seg sjeldnere med personer fra det utdannede borgerskapet enn med personer fra aristokratiet. De sosiale bandene mellom det rike storborgerskapet og det utdannede borgerskapet var sterkest i hansabyer som Hamburg der det var en herskende patrisierklasse som bestod av ulike segmenter av borgerskapet. Slike band fantes også i Rhinland-Westfalen og i det sørvestlige og vestlige Tyskland. Men i Berlin var de eneste representantene fra det utdannede borgerskapet som slapp inn hos det rike storborgerskapet framstående lærde og kunstnere og forfattere. Det rike storborgerskapet dro et skarpt skille mellom seg og resten av borgerskapet ved å ha skikker som bare de svært rike hadde råd til.
De patriarkalske strukturene var i ferd med å bryte sammen hos det rike storborgerskapet i Wilhelmine-Tyskland, og det ble utviklet en mer individualistisk orientering. Bare blant jødene og i patrisiatet i Hamburg og de andre hansabyene fortsatte arrangerte ekteskap å være vanlig. Ellers ble kjærlighetsekteskap normen. Den viktigste grunnen til dette er at medgifte mistet sin betydning som kapitalkilde. Og dessuten var de unge mennene vanligvis bedre i stand til å finne en ektefelle som tilfredsstilte de kravene som livet i "high society" stilte til rike menns ektefeller. Det emosjonelle livet til folk i denne klassen ble vanligvis styrt av økonomiske hensyn. I det tyske keiserriket var en autoritær oppdragelse uvanlig og førte vanligvis til opprør eller var mislykket, og førte ikke til konformitet.
Mødrene hadde barnepiker og var derfor ikke konstant opptatt av barneoppdragelsen. Mannen betraktet ofte sin ektefellen som en juniorpartner som fikk ansvar og plikter, som å bestyre husholdninga og dens betydelige budsjett, og å representere. Dette krevde utdannelse og selvtillit og selvsikkerhet.
Barna ble oppdratt til borgerlige holdninger og verdier som selvdisiplin og sterk arbeidsmoral. Barna ble lært opp til at kjønnene utfoldet sin virksomhet i ulike sfærer.
Dolores Augustine skriver at noen av de betydeligste funnene hun har gjort angår betydningen av etnisitet i det rike storborgerskapet. Det er funnet lite som bekrefter den gamle forestillingen om at jødene "overkompenserte" eller overga seg til junkerne. I forholdet til andre klasser var klasseinteresser viktigere enn etnisitet. Dersom jødene er spesielt kjent for å oppvarte adelen er det fordi de var spesielt godt representert i den gruppen, bankierene i Berlin, som hadde best adgang til de høyeste kretsene i regjering og diplomati, og at de trengte å påvirke disse elitene. Rike jøder oppførte seg i stor utstrekning på samme måte som rike protestanter.
Jøder imiterte ikke og oppvartet ikke adelen i større utstrekning enn andre. De giftet seg ikke oftere med medlemmer av aristokratiet enn andre. Rike jøder ville helst ha omgang med og gifte seg med andre medlemmer av storborgerskapet. Sønnene gikk i overveldende grad inn i forretningslivet. Den antisemittismen som de møtte hadde ingen stor virkning på de rike jødene.
Augustine skriver at etnisitet skilte de rike jødene fra andre deler av borgerskapet på flere måter. Arrangerte ekteskap forekom hyppigere blant rike jøder og alderen ved inngåelse av ekteskap var høyere og aldersforskjellen mellom ektefellene var større og en større andel av de rike jødene som var med i studiene til Augustine ble ikke gift. Hun skriver at dette delvis var en reaksjon på antisemittisme som begrenset yrkesmulighetene og utvalget av mulige ektefeller. Rike jødiske forretningsfamilier tenderte mot å ha sosialt samkvem med først og fremst andre rike jødiske forretningsfamilier. Dette skyldtes både antisemittisme og jødisk etnisitet. Augustine skriver at jødisk etnisitet uttrykte seg både i intellektuelle og kulturelle idealer og prestasjoner. På den ene måten var dette en måte å tilpasse seg til det tyske samfunnet på og å åpne opp yrkesmuligheter for den unge generasjonen. Og det uttrykte også tradisjonelle jødiske holdninger overfor utdannelse og tradisjonelle forbindelser mellom rikdom og lærdom i jødiske samfunn.
Augustine fant mindre regionale forskjeller enn man kanskje kunne vente på bakgrunn av at regionale forskjeller har blitt sett på som forholdsvis store i det nittende århundrets Tyskland. Omtrent like stor, eller liten, andel av forretningsmennene ble adlet i Berlin, Rhinland-Westfalen og i hansabyene. Om forretningsfamiliene var orientert mot familielivet eller det sosiale livet var først og fremst avhengig av størrelsen på den byen de bodde i og ikke hvilken region de levde i.
Ved sammenlikning av ansatte toppledere og eiere av de store bedriftene finner man at topplederne vanligvis kom fra forretningsfamilier. Noe uventet finner Augustine at de mest moderne industriene, som elektrisk industri, kjemisk industri og maskinindustri, hadde høyest rate av aristokratisering blant sine ledere i form av adling og sønners valg av yrke. Mange av firmaene i de nye industrien var aksjeselskap, og sønnene av lederne arvet derfor ikke farens lederstilling, og måtte søke andre posisjoner, og dessuten foretrakk myndighetene å gi utmerkelser til lederne i de nye vekstindustriene.
Det ble funnet svært lite som støttet tesen om at de mer politisk konservative elementene i industrien, spesielt tungindustrien, tenderte mot føydalisering. Ledere og eiere i tungindustrien ble ikke i større utstrekning enn ledere og eiere i andre greiner av industrien adlet, og sønnene av ledere og eiere i tungindustrien var ikke mer tilbøyelige enn sønnene av eiere og ledere i andre industrigreiner til å velge tradisjonelt aristokratiske yrker.
Forretningseliten var mindre oppdelt enn det har vært antatt, skriver Augustine. Rike toppledere ble lett integrert i pengeeliten. I bankmiljøet i Berlin og i industrimiljøet i Rhinland-Westfalen synes det ikke å ha vært sosiale barrierer mellom eiere og toppledere. Det var nære sosiale forbindelser mellom bankierer og industriherrer i det mest av Tyskland. I Tyskland var det ikke noe sentrum og ingen regional elite ble sett på som den sosialt mest framstående, det var ikke noe som liknet på London City.
Augustine skriver at de rikeste forretningsmennene i Tyskland inngikk i en sammenhengende elite. De var bundet sammen gjennom sosiale nettverk som var regionale, og noen ganger også nasjonale eller til og med internasjonale i omfang. De omfattet og integrerte toppledere og eiere i ulike sektorer og industrier. Forretningseliten var ikke inndelt i fiendtlige leire, en politisk konservativ og føydalisert og en moderne og liberal. Representanter for den mest moderne, eksportorienterte sektoren i økonomien, elektrisk og kjemisk, viste større tendens til å la seg adle og å knytte seg til aristokratiet enn representanter for tungindustrien, som ble antatt å stå nærmere junkerne politisk. Denne eliten var ganske ensartet både politisk og med hensyn til sosial- og utdanningsbakgrunn. Det var få nykommere i denne eliten og de dannet ikke noen egen fraksjon.
Mentaliteten og livsstilen til denne eliten var formet av dens store rikdom og økonomiske makt. Eliten hadde brutt med sin middelklassebakgrunn og blitt svært eksklusiv. Augustine skrev at det faktum at middelklassen "mistet sitt lederskap" er blitt gjort til en tysk særegenhet selv om det også skjedde i Frankrike, England og USA. Dette er ikke tegn på at det gikk tilbake med borgerskapet, men heller på at det gikk framover med det. Det er heller ikke tegn på manglende handlekraft eller frykt for å handle eller på at det ikke var moderne. Den rike forretningseliten i Wilhelmine-Tyskland underordnet seg ikke under aristokratiet, og den omdefinerte de trekk den hentet fra aristokratiet og gjorde de aristokratiske trekkene til sine egne trekk. Forretningseliten var preget av pågående modernisering og gradvis nedbrytning av patriarkalske strukturer.
Bare svært få familier fra forretningseliten smeltet sammen med aristokratiet. De var for få til at en konservativ "føydal-kapitalistisk herskende klasse" oppstod. Heller ikke smeltet et aristokratisert borgerskap og et borgerliggjort aristokrati sammen i Tyskland, selv om dette skjedde i England. Forbindelsene mellom det utdannede borgerskapet i Tyskland og det rike storborgerskapet var svake. Derfor oppstod det ikke et sammenhengende storborgerskap i det tyske keiserriket.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: