Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Wilhelm Abels bok "Agricultural fluctuations in Europe."
Vi skal følge prisutviklinga for de viktigste matvarene i Tyskland, og sammenlikne med andre priser og lønnsutviklinga for perioden 1500-1800, og sette denne økonomiske utviklinga i sammenheng med andre forhold.
Diagrammet nedenfor er hentet fra Wilhelm Abels bok. Det viser utviklinga av kornpriser i Frankrike (hvete), Nord-Italia (hvete), Østerrike (rug), England (hvete) og Tyskland (rug) fra 1200 til 1950. For rug i Tyskland viser diagrammet prisutviklinga fra Svartedauden (ca 1350) og fram til 1950. Vi ser at når vår periode begynner år 1500 er prisene låge, men i løpet av 1500-tallet skjer det ei sterk prisstigning. Denne prisstigninga ble ikke fulgt av ei tilsvarende økning av lønningene, og reallønna synker sterkt.
Körners sammenfatninger fra 1958 og 1959 omfatter et område på mer enn 100.000 kvadratkilometer med 676 byer og 14.193 landsbyer, som kan være representativt for hele Tyskland. Mellom 1520 og 1530 vokste befolkninga med 0,71% årlig i dette store området. Ved midten av århundret var veksten på 0,62% årlig og ved slutten av århundret 0,33%. Den årlige vekstraten var for hele perioden 1520-1600 på 0,55%. Også i nabolandene vokste befolkninga sterkt.
I Nederlandene, som da som nå var den tettest befolkede delen av Europa nord for Alpene, gikk en stor del av befolkningsøkninga til byene. 35% av befolkninga i Brabant levde i byene, 40-45% av befolkninga i Flandern levde i byene og 52% av befolkninga i Holland levde i byene.
Men ellers satset den voksende befolkninga først og fremst på å dyrke opp den jorda som var lagt øde i løpet av Senmiddelalderen. Skogbevokste åser ble pløyd opp og skogene dyrket. Wilhelm Abel regner at år 1560 hadde Tyskland samme befolkningstettheten som rett før Svartedauden. Mange mennesker ga uttrykk for at Tyskland begynte å bli overbefolket. Ulrich von Hutten mente at en ny krig mot tyrkerne ville løse problemet.
Myrer ble drenert og beitemarker gjort om til åkerland. Mange steder ble skogene vernet eller reservert for fyrstenes og adelens bruk siden de var i ferd med å bli sterkt uthogde. Land som var lite egnet til jordbruk måtte dyrkes, selv om det krevde mye og langvarig arbeid, og ga små avlinger igjen. For eksempel fra den schwabiske byen Balingen kan vi fra 1601 lese: "I løpet av de siste vanskelige årene med stigende priser har mye dårlig jord full av stein blitt lagt under plogen sånn at det kan bære frukt noen få år, før jorda må legges brakk i tolv, femten eller tjue år".
Langs kysten av Nordsjøen ble det bygd diker og landet ble drenert. Mellom 1565 og 1590 ble 8.046 hektar land vunnet fra sjøen, og fra 1590 til 1615 økte dette til 36.213 hektar land i sistnevnte periode, så tilsammen mer enn 44.000 hektar land ble vunnet inn på femti år. Det tok 200 år før like mye land ble vunnet inn i en tilsvarende lang periode. Og også på den tyske nordsjøkysten ble store områder vunnet inn fra sjøen. I det fjortende og femtende århundret hadde store landområder blitt lagt under sjøen. Marker og landsbyer hadde sunket. Langt mer enn tusen kvadratkilometer må ha forsvunnet fra Eiderstedt og Ditmarsken langs kysten av Nord-Friesland og Nedre Saksen. I høgmiddelalderen var øyene på vestkysten av Schleswig-Holstein, som Sylt og Föhr, landfaste. Dette landet var vernet av diker og drenert med kanaler. Men i ødegårdstida etter Svartedauden forfalt dette systemet, og det var ikke folk til å reparere dikene, og bare deler av landet er siden blitt gjenvunnet.
På slutten av 1400-tallet og ut gjennom 1500-tallet ble et stort program for nyvinning av land satt i verk. I Harlebucht, Leybucht og på den ytre kysten av Jever ble 40.000 hektar land vunnet inn fra havet gjennom 1500- og 1600-tallet. Selv om tapene gjennom Senmiddelalderen i Schleswig-Holstein ikke ble erstattet, ble 8.000 hektar land vunnet inn der i den perioden som det her fortelles om.
På 1500-tallet foregikk også storstilt nydyrking og kolonisering i det østlige Tyskland. Nederlandske mennonitter slo seg ned ved utløpet av Wisla, bønder fra Pommern trengte sørover, og fra Neumark og Nedre Schlesien dro bøndene inn i skogene mellom Tyskland og Polen.
Det ble stadig utgitt bøker om jordbruk i Tyskland, Italia, Frankrike og England. De tok opp alle sider ved gårdsdrifta. Blant rådene som ble gitt var å pløye dypere og å gjødsle bedre og å ta hensyn til at ulike planter stiller ulike krav for å vokse best mulig. Spesielt i Nederlandene ble det utviklet et avansert jordbruk. Belgiske og nederlandske bønder dyrket kål, bønner og kløver i brakk periodene, og diverse forplanter. De gjødslet også godt. En gård man kjenner regnskapet for hadde i 1570 en foldighet for hvete på ti og for rug på ni. Dette var langt bedre enn ellers i Europa.
Selv om Nederlandene utviklet det mest produktive jordbruket i Europa var det ikke nok til å fø de store bybefolkningene. Mye mat måtte importeres til Nederlandene. Landtransport var svært dyrt, og for matvarer var landtransport bare mulig over lengre avstander om vinteren når slede kunne brukes, eller når det var mulig å bruke bøndenes pliktarbeid til dette, siden pliktarbeidet var gratis for herrene som utnyttet det. Men bøndene i Nederland skyldte ingen pliktarbeid.
Det var langt rimeligere å frakte store volum med båt enn over land. I perioden 1551-1600 var kornprisen i Danzig 53% av kornprisen i Nederlandene. Og da var det verdt å transportere store mengder korn med båt fra Danzig til Nederlandene. År 1600 kom 80% av det kornet som ble fraktet sjøveien til Amsterdam fra Danzig. Rug eksporten fra Danzig var på mer enn 100.000 tonn årlig. Selv om Danzig var senter for korneksporten fra Østersjøen, var det mange andre viktige korneksporterende havner langs Østersjøen, som Riga, Kønigsberg, Elbing, Stettin, Lübeck og Kiel.
På vestkysten av Schleswig-Holstein ble et jordbruk utviklet der jorda gjennom tre år var kornåker, og deretter i fire år inngjerdet beitemark. Det ble kalt for Koppelwirtschaft. Gjødsla fra beitedyrene gikk dermed til åkeren. På den måten var det bedre enn trefelts rotasjonssystemet, som fortsatt var mest vanlig. I trefelts systemet lå åkeren brakk hvert tredje år, og i tillegg inkluderte dette systemet store områder med permanent beitemark.
Utbredelsen av trefelts systemet i det østlige Tyskland og Polen gikk sammen med utviklinga av godsdrift basert på ufritt arbeid. Bortenfor kornbeltet lå det store beitelandet som forsynte Tyskland med kveg, både storfe og småfe. Dette beitelandet strakte seg over deler av Russland, Polen, de ungarske slettene og helt til Svartehavet når tyrkerne ikke blokkerte veien. Denne kveghandelen hadde begynt i middelalderen. De største markedsplassene for kveget fra sørøst var i Wien, Breslau og Brieg. For det russisk-polske kveget var de største markedsplassene Posen, Frankfurt an der Oder og Butterstädt, en liten by nord for Weimar der det kom flokker på 15.000 til 20.000 okser, i følge et brev fra 1551 fra hertug Johann Friedrich av Saksen angående tollinntektene han mottok fra kveghandelen. I de større byene i det sørlige Tyskland var det effektive markedsorganisasjoner som organiserte handelen. I Nürnberg var kvegmarkedet delt i tre, en organisasjon for slakterne, en for de som videresolgte kveget levende i store parti og en organisasjon for kredittformidling i forbindelse med kveghandelen.
Dette kveget ble drevet over lange distanser, mer enn 1.000 kilometer. Og det utgjorde trolig en betydelig del av det kjøttet som ble spist i Tyskland. Av de 4.0562 dyrene som ble spist ved hoffet til greven av Marburg og Kassel i en tjuefem års periode mellom 1528 og 1618 kom to tredjedeler fra Russland, Polen, Ungarn og andre østlige land.
Denne handelen med kveg fra øst hadde en sterk konkurrent i kveg fra nord, fra marsklandet ved Nordsjøen. Tollregistrene fra Rendsburg i Schleswig forteller at det ble betalt toll av 45.000 dyr årlig rundt 1565, og i toppåret 1612 ble 49.519 dyr registrerte å ha passert tollstasjonen. De fleste, 43.724, 88%, passerte om våren. Mesteparten av dette kveget ble drevet til beitemarkene i Holland, Friesland og Oldenburg, der en sommer med godt beite feitet kveget opp.
Mellom 1601 og 1620 var den årlige korneksporten fra Østersjøen gjennom Øresund verdt 55.000 kilo (55 tonn) sølv, og på samme tid ble det betalt toll av en kvegeksporten fra Schleswig og Danmark som var verdt tilsammen 30.000 kilo (30 tonn) sølv. Sjøveien til Friesland og Holland ble det sendt kveg verdt 5.000 kilo sølv. Langs landeveien gjennom Hamburg passerte kveg verdt 23.000 kilo sølv. Kveg verdt 15.000 kilo sølv ble fraktet over Elben, og kveg verdt 1.500 kilo sølv kom sjøveien til Lübeck. En del av dette kveget er regnet to ganger her, siden en del av kveget som passerte gjennom Hamburg er inne i tallene for passering av Elben, men likevel hadde kvegeksporten en verdi som var mer enn det halve av verdien av den berømte korneksporten fra Østersjøen.
I Antwerpen ble oksene betalt bedre enn i Hamburg, og i Hamburg bedre enn i Jylland. De høgste kjøttprisene i Europa finner vi i Antwerpen, og de lågeste på Jylland og i Krakow. Setter vi kjøttprisen i Antwerpen for perioden 1551-1600 til 100, var den i England 51, i Strasbourg 47, i Andalucia 75, i Firenze 56, I Wien 34, i München 56, Augsburg 46 og Leipzig 45. For okser ble prisen i Jylland 26 og i Krakow bare 15, med Antwerpen fortsatt som 100.
Samtidig med at denne kjøtteksporten ble utviklet på marsklandet ved Nordsjøen ble også en meieriindustri utviklet der og på de saftige grasslettene rundt Kielbukta. Smør og ost ble sendt i store mengder til Amsterdam og Groningen, såvel som til Hamburg og Bremen. Eiderstedt i Holstein eksporterte 2-3 millioner pund ost årlig mellom 1583 og 1600. Meieriproduktene var den viktigste eksportvaren til Friesland. Rundt Amsterdam, Harlem og Utrecht overtok meieriproduktene til dels som det viktigste produktet som ble produsert.
Produksjonen av kveg og meierivarer var basert på de permanente grasslettene som det marklandet som lå ved Nordsjøen i Nederland, Tyskland og Danmark for en stor del bestod av. Men det var også resultatet av intense jordbruksmetoder. Det satte bøndene i stand til å få større kornavlinger enn det som ellers var vanlig siden alle dyrene ga store forsyninger av gjødsel.
Det var allerede etablert ei arbeidsdeling mellom jordbruket ved Østersjøen og på slettene ved Nordsjøen. De store og rike bybefolkningene i Nederlandene var grunnlaget for denne arbeidsdelinga. De tilstøtende regionene spesialiserte seg på produksjon av meieriprodukter og oppfeting av slaktekveg, og fjernere områder produserte korn og kveg som ble sendt til Nederlandene for oppfeting for deretter å bli slaktet. Det er dette man kaller for "Thünen sirkler", der områder avhengig av deres plassering i forhold til de sentrale områdene spesialiserer seg på produksjon av ulike varer. I stor grad var det avstanden til markedet som bestemte hvilke jordbruksvarer som kunne produseres for salg. Disse "Thünen sirklene" ble utviklet i løpet av 1500-tallet.
I England ble på 1400- og første del av 1500-tallet allmenningen gjerdet inn av adelen og storbøndene og gjort om til beiter for sau, og dermed oppstod de kjente "menneskespisende sauene" - sauer som fortrengte menneskene og produksjonen av menneskemat.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
I kapitlet om Hohenlohe kan du lese ei konkret studie av et lite fyrstedømme og jordbrukssamfunnets utvikling der i perioden 1500-1700.
Kilde for dette kapitlet er: Wilhelm Abel. Agricultural fluctuations in Europe.