Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Jeg tar nå [i begynnelsen av 2006] en pause i arbeidet med å skrive om de europeiske kolonirikene for å fortelle om noen nye bøker om tysk historie. Det kommer en stadig strøm av bøker om tysk historie. Jeg begynner med Jeffrey Verheys bok om "The Spirit of 1914". Boka er utgitt av "Cambridge University Press" i serien "Studies in the Social and Cultural History of Modern Warfare". Denne boka kom ut i år 2000, og presenteres som den første systematiske analysen som er foretatt av hvordan den tysk opinion reagerte på utbruddet av Første Verdenskrig i august 1914, og den første behandling av myten om "Ånden fra 1914". Denne myten fortalte at hele det tyske folket stod samlet i begeistring om å utkjempe krigen fram til seier var vunnet. Verhey finner at selv om noen ungdommer og personer i overklassen og blant de intellektuelle uttrykte begeistring for krigen utgjorde disse bare en liten minoritet av befolkninga. I de brede masser av befolkninga var det slett ingen begeistring for krigen. Verhey undersøker også hvordan, og av hvem, myten om krigsbegeistringen ble skapt, og hvordan den er blitt brukt.
Da det den 23. juli ble kjent at Østerrike hadde kommet med et ultimatum overfor Serbia, og at fristen som Serbia hadde fått for å svare var 25. juli, visste befolkninga at det var fare for at Tyskland kunne komme i krig, og den 25. juli samlet en del folk seg på steder der de ventet at nyhetene om hvordan Serbia svarte først ville bli offentliggjort - det var spesielt ved de store avisredaksjonene og i byenes sentrale strøk. Da det ble kjent at Serbia hadde forkastet de kravene som Østerrike hadde fremmet paraderte entusiastiske ungdommer i gatene i Berlin og noen få andre byer.
Den neste veka var folk opptatte av spørsmålet om det ville bli krig, og folk samlet seg der avisene først kom i salg. Folk kunne vente i timevis på disse stedene. Spenningen steg etter som dagene gikk. Og den første august ble det kjent at Tyskland var i krig. Mange steder der folk var samlet for å vente på de siste nyhetene kom folk med patriotiske utbrudd og hurrarop da det ble kjent at det ble krig. Dette er blitt karakterisert som "krigsentusiasme", skriver Jeffrey Verhey. Den første august var mange tusen mennesker samlet foran keiserslottet i Berlin og jublet da keiser Wilhelm holdt tale fra et vindu i slottet og blant annet sa at nå så han bare tyskere, og ikke politiske parti, i Tyskland.
Krigens første måned var preget av sterke følelser, og det kom mange uttrykk for begeistring. Verhey skriver at denne måneden liknet på en månedslang patriotisk festival. I de første tre vekene av august sa befolkninga adjø til troppene og ga dem blomster og sjokolade. I slutten av måneden ble de første meldingene om seire feiret. Flagg ble heiset overalt. Dette ble filmet.
Verhey forteller om hvordan dette ble beskrevet i aviser og av politikere og embetsmenn. Denne entusiasmen ble kalt for "et hellig øyeblikk", "heroisk", "en åpenbaring". Det ble skrevet at tyskerne var gjenfødt gjennom krig, og at dette var et mirakel og en fornyelse, nasjonen var født på nytt, at den fjerde august var en av Tysklands største dager.
"Ånden av 1914" kom til å bli et begrep og et symbol på nasjonal enhet og samhold og besluttsomhet og seiersvilje. "Ånden av 1914" ble et mål og et slagord. Dette slagordet kom til å bli brukt av mange ulike grupper, blant annet brukte nazistene det.
Det ble sagt at denne entusiasmen gjorde tyskerne mer religiøse, modigere, mer maskuline og autentiske, og gjorde slutt på overfladiske beskjeftigelser. "Augusterfaringen" var framfor alt en erfaring av brorskap og samhold og fellesskap. Den konservative ministeren Eduard Schwarz skrev at folket hadde stått fram som det eneste som hadde varig verdi. Over alle de individuelle skjebnene stod det som man følte var den høyest virkelighet: erfaringen av å høre sammen.
Verhey siterer mange uttalelser som prøver å uttrykke en heroisk og hellig fellesskapsopplevelse, og spør om disse uttalelsene uttrykker de følelsene som var vanlige blant tyskerne i august 1914. Verhey skriver at merkelig nok er det først nylig at historikere har begynt å undersøke dette. Fram til nå har de fleste historikerne akseptert at det var en utbredt krigsbegeistring i Tyskland ved utbruddet av Første Verdenskrig.
Men historikere som har vært opptatt av tysk lokalhistorie for denne perioden har skrevet at stemninga i juli og august 1914 ikke kan beskrives som entusiastisk. Verhey nevner eksempler fra Nürnberg og Hamburg og andre byer, og også fra studier av landsbygda.
Verhey skriver at han vil undersøke rapporter fra forskjellige deler av Tyskland for å undersøke hva som ble skrevet om befolkningas reaksjoner på krigsutbruddet. Han vil også undersøke hvordan de beretningene som førte til at begrepet om "Ånden fra 1914" ble utviklet kom til å bli oppfattet som beskrivelser av "Ånden fra 1914".
Verhey skriver at Theodor Wolff, redaktør av "Berliner Tageblatt", den 31. juli 1916 skrev:
I dag er det to år siden det ble erklært beleiringstilstand... Vi vet hvor falsk det var da "Temps" og liknende aviser forsikret leserne sine om at det tyske folket hilste krigsutbruddet med glede. Folket vårt hadde tunge hjerter; muligheten for krig var et skremmende mareritt som ga oss mange søvnløse netter. Den fastheten som vi gikk til krig med sprang ikke ut fra glede, men ut fra pliktfølelse. Bare noen få snakket om en "frisk, vidunderlig krig". Bare noen svært få, sammenliknet med de store massene, fant umiddelbart etter det østerrikske ultimatumet fram flagg og marsjerte foran vinduene til de allierte ambassadene, inkludert den italienske, og foran kanslerens kontor, og skrek seg hese.
Etter å ha lest dette forbød sensoren i Berlin, general von Kessel, avisen å komme ut i et ubestemt tidsrom. Bare etter at Theodor Wolff hadde gitt løfte om ikke å skrive flere artikler så lenge krigen pågikk fikk "Berliner Tageblatt" tillatelse til på nytt å komme ut. Dette forbudet mot at Theodor Wolff skrev artikler ble opphevet i november 1916.
Verhey spør om hvorfor Wolff ble nektet å skrive det han husket om stemninga i august i 1914. Og Verhey svarer at grunnen var at Kessel ville sørge for at minnet om denne stemninga framsto som et minne, en myte, et symbol, som støttet krigføringa og krigsanstrengelsene. Minnet om "Ånden fra 1914" skulle vise at nasjonene hadde stått sammen om å gå til krig fast besluttet på å kjempe til seieren var vunnet. Verhey skriver at den konservative historien om "Ånden fra 1914" påstod at alle tyskere hadde følt den samme krigsentusiasmen og følelsen av fellesskap der de hadde blitt oppmerksomme på at de delte skjebne og identitet.
Verhey skriver at politiske myter er en vesentlig del av moderne politisk kultur. De er sammenfatninger av en delt forståelse som gir medlemmene av et sammensatt samfunn mulighet til å oppfatte dette som en enhet som er naturlig. Mytene bidrar derfor til å stabilisere dette samfunnet ved å gjøre det forståelig for dets medlemmer. Verhey skriver at det at de konservative elitene brukte myten om "Ånden fra 1914" som den viktigste fortellingen om tysk fellesskap peker på de konservatives legitimitetskrise siden denne myten brøt med de felles minnene som hadde styrt Tyskland tidligere.
Verhey skriver at før 1914 hadde ikke tysk kultur vært nasjonal, men delt i ulike politiske kulturer. Selv om myndighetene arbeidet hardt for gjennom skolevesen og andre institusjoner å skape en felles forståelse og oppfatning av samfunnet, så arbeidet sosialdemokratene like hardt for å vise at denne konservative forståelsen var en ideologi som uttrykte de konservative klasseinteressene. De ideologiske forskjellene var dype i det wilhelminske Tyskland. Motsetningene gikk igjen i at det var minst to av hver type foreninger, sosialdemokratiske og borgerlige sangforeninger, gymnastikkforeninger og idrettslag, aviser, bibliotek og teatre etc.
Verhey skriver at i 1916 hadde Theodor Wolff prøvd at utfordre den konservative myten om "Ånden fra 1914" ved å framstille den som ideologi. Men han var alene om dette, og ble stoppet. De fortellingene som fortalte at i august 1914 hadde alle tyskerne opplevd at de var et fellesskap som stod sammen var helt dominerende, og mange politiske grupper brukte denne forståelsen for å prøve å vinne oppslutning, og kom til å gjøre det også etter krigen.
Verhey skriver at denne fortellingen om "Ånden fra 1914" ble så utbredt og akseptert siden det var et behov for å forstå opprinnelsen og naturen til det tyske kollektivet, og siden den også ble en del av strategien for å vinne krigen. Verhey skriver at myten om "Ånden fra 1914" ble utformet på to ulike måter for å oppfylle de to ulike funksjonene. Det var en sosial myte om begivenheter i fortida, og det var en overskridende myte som hevdet at gjennom tro kunne man overvinne vanskeligheter som ikke kunne bli overvunnet ved rasjonelle tilnærmingsmåter. Slik ble myten om "Ånden fra 1914" et middel for å mobilisere befolkninga. Det var ei fortelling om at gjennom tro og entusiasme kunne en materielt overlegen fiende bekjempes.
Helt fram til slutten håpet tyskerne at de ville vinne seier ved hjelp av total innsats, og at den hæren som hadde den "hellige entusiasmen" ville beseire den hæren som manglet denne entusiasmen. Derfor var myten om "Ånden fra 1914" ikke bare ei fortelling om fortidige begivenheter, men den tok også opp religiøse spørsmål og ga håp om seier.
Verhey skriver at disse to formene til myten hadde ulike funksjoner og møtte ulike behov. Den sosiale myten møtte behovet for å oppleve Tyskland som et fellesskap, og den overskridende myten ga håp om å komme ut av krisen. Verhey skriver at et studium av myten ikke bare må undersøke hvordan myten oppstod og ble utviklet, men også må studere de ulike formene myten ble uttrykt gjennom opp gjennom årene og hvordan ulike grupper og ideologier brukte den og utviklet sine versjoner av myten, og undersøke de sammenhengene som myten ble brukt i.
Hvordan finner vi kilder for å studere befolkningas holdning til ei spesiell sak i denne tida, spør Verhey. Verhey diskuterer flere mulige kilder, som brev og memoarer og offentlige rapporter. Han kommer fram til at bare kilder om stemninga i august 1914 som ble skrevet ned på dette tidspunktet kan være pålitelige, siden andre kilder er påvirket av den myten som oppstod. Den bredeste dekning av stemninga finner man i aviser siden Tyskland hadde svært mange forskjellige aviser. Det kom ut så mange som 3.600 forskjellige aviser i wilhelmine Tyskland. De større byene hadde minst to daglige aviser, og Berlin hadde mer enn femti. De fleste avisene kom ut daglig, og noen av de større avisene hadde flere daglige utgaver. De fleste avisene hadde små opplag, men noen kom ut i mer enn en halv million eksemplarer. Det var ikke bare svært mange aviser, men avisene var også til dels svært ulike. I 1914 hadde mange politiske parti sine aviser. Sosialdemokratene hadde for eksempel "Vorwärts", og mange andre publikasjoner.
Verhey skriver at i dette konkurranseutsatte markedet kunne pressen i noen grad bli betraktet som den offentlige opinionenes røst. I en grundig studie av det aviser skrev i juli og august 1914 kom Theo Goebel fram til at borgerlige og konservative aviser var krigerske mens sosialdemokratiske aviser var motstandere av krig og svært kritiske overfor regjeringa. Selv om borgerlige aviser forstod at det østerrikske ultimatumet til Serbia medførte stor fare for krig støttet de aller fleste det likevel. Men de håpet at krigen ble begrenset til å foregå mellom Serbia og Østerrike. Borgerlige aviser erklærte at dersom Russland likevel skulle blande seg inn ville Tyskland stå solidarisk sammen med Østerrike.
I de neste vekene begynte mange borgerlige aviser å bruke de heroiske uttrykkene som ville dominere pressen i de første vekene i august. Disse uttrykkene forberedte befolkninga på krig. Og Russland og Serbia ble framstilt som representanter for barbariet.
Selv om retorikken var krigersk håpet alle avisene at krigen kunne bli begrenset, og at Frankrike og England ville holde seg utenfor krigen. Bare pangermanerne oppfordret til en preventiv krig. Den sosialdemokratiske pressen kritiserte det østerrikske ultimatumet. SPD klandret Østerrike for å søke å provosere fram krig og uttalte:
det klassebevisste proletariatet protesterer mot de kriminelle handlingene til de som agiterer for krig ........ Ikke en dråpe tysk blod skulle bli ofret for de maktlystne østerrikske herskerne og de imperialistiske profittinteressene.
Gjennom de følgende vekene, fram til det ble innført sensur den 31. juli, fortsatte de sosialdemokratiske avisene å beskrive krigens redsler, og fortsatte å hevde at Tyskland ikke skulle kjempe for Østerrike.
Verhey skriver at denne kritikken var ventet. Det var derimot ikke ventet at "Die Post" i Berlin og "Rheinisch-Westfälische Zeitung" i Essen, som begge ble kontrollert av tungindustrien, skulle være kritiske overfor den krigerske stemninga i Tyskland. "Die Post" skrev at Østerrike handlet på egen hand og eget ansvar, og at Tyskland derfor ikke hadde ansvar for å forsvare Østerrike. "Rheinisch-Westfälische Zeitung" skrev at Tyskland ikke var forpliktet til å støtte en habsburgsk angrepskrig.
Sent den 29. juli rapporterte aviser at russiske mobilisering, som ville gjøre tysk mobilisering sannsynlig, var nært forestående. Neste dag skrev avisene om den russiske mobiliseringen. Den 31. juli skrev avisene om proklameringen av beleiringstilstand og det tyske ultimatumet til Russland, som hadde svarfrist satt til neste dag. De fleste borgerlige avisene håpet på fred, og reflekterte sterk spenning. I mange artikler ble det skrevet at man håpet på fred, men at dersom det ble krig ville Tyskland kjempe en rettferdig krig.
Ledelsen i SPD offentliggjorde den 31. juli en oppfordring til demonstrasjon på søndag 2. august "for fred og mot krigshisserne". De fleste sosialdemokratiske avisene gikk sterkt mot krig, men noen minnet leserne om partiets tradisjonelle mistillit til Russland.
Verhey skriver at samlet sett reflekterte lederartiklene til avisene i juli 1914 verken en bred krigsentusiasme eller et samlet Tyskland. De fleste borgerlige avisene håpet at krigen kunne bli begrenset og betegnet krigen som defensiv og nødvendig og uunngåelig. Bare noen få så på krigen som et gode. Sosialdemokratiske aviser støttet de tyske diplomatiske bestrebelsene, men fortsatte å trykke artikler som beskrev krigens redsler og betegnet krig som en uhyrlighet som ikke var forenlig med sivilisasjon, og håpet at krigen ville bli kortvarig.
Sosialdemokratiske journalister kalte borgerlige journalister for krigshissere.
Påstanden om at Tyskland stod bak Østerrike ble først satt fram i artikler som med tittel: "Krigsentusiasme i Tyskland" beskrev "entusiastiske" folkemasser i de større tyske byene den 25. og 26. juli. I disse artiklene ble for første gang den beretninga om den offentlige opinionen formulert som skulle bli myten om "Ånden fra 1914". "Tägliche Rundschau" skrev om folkemengden i Berlin:
Ja, det var en vakker sang som disse siste 24 timene har sunget. Mange erfarte dens kraft og skjønnhet som en åpenbaring, og minnet om denne åpenbaringen vil bli værende en levende verdi uansett hva som skjer. Det vi har erfart i disse timene er at vi er et eneste folk. Ulikheter er det vanligvis lagt for stor vekt på, og de er nå blitt underordnet storheten til en større ide.
En journalist i "Kölnische Zeitung" skrev:
i dag skriker gatedemonstrasjonene ut en offentlig mening som kan ble karakterisert med ordene: det tyske folket er klart og bestemt, dersom det blir nødt til å gripe til sverdet, til å ta fram sitt gamle symbol, jernkorset, til å kjempe og blø, og kanskje dø for vårt elskede tyske fedreland, for keiseren og imperiet.
Verhey skriver at slike artikler ikke bare var merkelige på grunn av måten de omtalte og omfavnet krigen på, men også for måten journalistene omtalte folkemengder på som vitnesbyrd om den offentlige mening. Før 1914 hadde konservative journalister skrevet nedsettende om folkemengder, og ment at de ikke hadde noe med den offentlige mening å gjøre, men heller var uttrykk for degenererte, irrasjonelle masser. Sosialdemokratiske skribenter mente derimot at under bestemte forhold kunne massene gi uttrykk for folkets sanne stemme. Nå hevdet konservative og liberale journalister at siden folk hadde samlet seg spontant var dette et uttrykk for folkets oppfatning. Sosialdemokrater klaget derimot over en patriotisk mobb og gatas parlament.
Aviser med ulike politiske oppfatninger, og andre kilder, gir de samme detaljene om det som foregikk på gatene.
Verhey skriver at det er mange ulike måter å forstå folkemasser på. Og at det er stor forskjell på en folkemasse som selv bare er et publikum, tilskuere, og der det ikke er noen samhandling innenfor mengden; og en folkemasse som er aktiv og foretar seg noe slik at det den ene foretar seg påvirker det som andre foretar seg, og der massen kan identifiseres som en gruppe.
Hvordan oppstår målsetningene til folkemengden? Kan en folkemengde ha en vilje, og overstyrer da denne de enkelte individenes vilje? Verhey skriver at rundt 1914 var det vanlig å tro at massene var irrasjonelle og kunne være farlige, og at individene i en folkemengde mistet sin egen vilje og identitet og ble til et massevesen. Men i løpet av de siste femti årene er denne oppfatningen blitt forkastet. Folk fortsetter å være seg selv også når de er i en folkemengde.
I juli og august 1914 samlet en del mennesker seg på gatene i enkelte byer i Tyskland og sang og marsjerte, og det ble holdt taler til denne folkemengden. Det foregikk på den måten man forventet at patriotiske demonstrasjoner skulle vises på.
Dette var ritualer som man lærte om på skolen, man visste hvordan det skulle foregå. Skolene brukte å delta i patriotiske feiringer og opptog. Man kunne feire keiserens fødselsdag eller militære seirer. SPD hadde sine egne opptog. SPD deltok ikke i feiringen av keiserens fødselsdag, men feiret for eksempel 18. mars til minne om Pariserkommunene og 1848.
Folk som kritiserte opptogene i juli og august 1914 kalte dem for karnevalsløyer, mens altså konservative skribenter tvert i mot kalte opptogene og det som foregikk for hellige erfaringer som forandret deltakernes identitet og gjorde dem til nye mennesker.
Sent på lørdagskvelden den 25. juli samlet titusenvis av mennesker seg på de offentlige plassene i Berlin og i kafeene og foran avisbygningene og ventet på nyheter om Serbias svar på det østerrikske ultimatumet. Det var vanlig at folk samlet seg på denne måten når det ble ventet på viktige nyheter. Folk var spente og bekymrede den 25. juli.
Mellom klokka sju og åtte om kvelden kom de første ekstraavisene. Folk stormet fram for å kjøpe dem. Der stod at østerrikske aviser skrev at Serbia ville gå med på de kravene som Østerrike hadde fremmet. Men klokka halv ti kom det ekstraaviser som fortalte at Serbia hadde avslått kravene. De fleste gikk heim.
Noen ble værende i gatene og på plassene. Det mindretallet som ble værende satte i verk patriotiske demonstrasjoner. Omkring klokka åtte samlet mellom to hundre og to tusen personer seg, for det meste østerrikere og studenter, foran den østerrikske og den italienske ambassaden og begynte å rope patriotiske slagord. Også foran kanslerens kontor samlet folk seg.
Vanligvis samlet folk seg i de bedre kafeene og ølhallene i sentrum av byen. Orkestrene, som de bedre restaurantene hadde, måtte spille patriotisk musikk. De mest oppsiktsvekkende patriotiske manifestasjonene den kvelden var paradene. Umiddelbart etter at det ble kjent at Serbia hadde avslått det østerrikske ultimatumet begynte studenter å samle seg foran universitetet, og derfra gikk de nedover Unter den Linden, mens de sang patriotiske sanger.
I løpet av en time ble det dannet mange mindre parader som hver bestod av hundre til hundre og femti personer, og noen få større som bestod av et par tusen personer. De marsjerte i gatene i det sentrale Berlin mens de sang og ropte slagord.
Den største av disse paradene oppstod klokka ti da et par tusen personer som hadde samlet seg ved Brandenburger Tor begynte å marsjere arm i arm i rekker på tjue til tretti over Unter den Linden, som var den viktigste gata i det sentrale Berlin. Studentene bar tyske, østerrikske og preussiske flagg. De ropte "Leve keiseren" og liknende slagord, og sang patriotiske sanger, og enkelte person begynte å holde taler.
Myten om "Ånden fra 1914" ble født neste dag, skriver Verhey. Da kom den konservative framstillingen av paradene. En journalist i "Tägliche Rundschau" skrev at demonstrasjonene var så vakre og berikende at minnet om dem aldri ville forsvinne. Neste dag skrev den samme avisen at det "vi har opplevd i disse timene er at vi er et eneste folk. Ulikheter, som det vanligvis legges for stor vekt på, forsvant i disse timene bak storheten til en større ide." Nasjonalisten Oscar Schmitz skrev noen få veker senere:
på den lørdagskvelden, da det ble kjent at Serbia hadde forkastet den østerrikske noten, og befolkninga i Berlin marsjerte foran den østerrikske ambassaden mens den sang sangen "Ich hatt' einen Kameraden," på den kvelden ble ei befolkning som var delt inn i klasser og partier, ei befolkning splittet i strev etter nytelser ble plutselig på nytt sveiset sammen til en enhet ......... Ropet om rettigheter hadde plutselig blitt stille, anerkjennelsen av verdien av ting i seg selv er på nytt blitt alminnelig eiendom for individene, klassene og yrkesgruppene. I dette ligger vår gjenfødsel gjennom krig.
Det var ikke befolkninga i Berlin som hadde paradert, skriver Verhey. Det var mindre enn en prosent av befolkninga som hadde paradert, toppen 30.000 mennesker. Det var langt mindre enn de hundretusenvis som hadde demonstrert for utvidelse av stemmeretten ved regionale valg i 1910. Og de som paraderte var ikke representative for befolkninga. De var for det meste ungdom under utdanning eller funksjonærer. De var sammen med unge kvinner som de gikk arm i arm sammen med. De eldre personene som var sammen med dem var besteborgere.
Sosialdemokratiske journalister hevdet at disse paradene bare var motivert av et ønske om å ha det moro, man festet.
Verhey skriver at en av de merkeligste påstandene som konservative journalister kom med var at de entusiastiske massene i Berlin snakket på vegne av hele den tyske opinionen. Men Berlin var ikke like sentral i Tyskland som Paris var i Frankrike. Heller ikke levde de fleste tyskerne i store byer. I 1910 levde bare to av ti tyskere i byer med mer enn 100.000 innbyggere, og 66 prosent av befolkninga levde i byer med mindre enn 20.000 innbyggere eller på landsbygda. Verhey spør om det var liknende folkemengder utenfor Berlin.
Lørdagskveld den 25. juli samlet nysgjerrige personer seg i grupper på offentlige steder i de fleste større byene i Tyskland mens de ventet på nyheter om svaret fra Serbia. Utenfor Berlin var disse forsamlingene sjelden mer enn tusen personer. Og i mange store byer var det ingen slike forsamlinger. Det gjelder Königsberg, Danzig, Saarbrücken og mange av byene i Ruhr. I de fleste mellomstore byene og på landsbygda var det vanligvis ingen slike forsamlinger, eller de var svært små. Dersom avisene ute i distriktene meldte fra om den offentlige opinionen i den siste veka i juli var det om opinionen i Berlin eller i de store byene. Bare den 31. juli og første august begynte de å rapportere om den lokale offentlige opinionen.
Overalt der nysgjerrige folk samlet seg synes det å ha vært ei spent stemning. I noen flere byer enn Berlin var det spontane parader i gatene den kvelden, etter at det var blitt kjent at Serbia forkastet kravene fra Østerrike - det gjelder Karlsruhe, Düsseldorf, Frankfurt am Main, Leipzig, Nürnberg, Oberhausen, Königsberg, München, Magdeburg, Hamburg, Stuttgart og i mange universitetsbyer som Freiburg og Jena. Overalt var paradene mindre enn i Berlin, og ingen steder deltok det mer enn noen få hundre mennesker. Det var også store byer der det ikke var parader, som blant annet i byene i Baden, eller i Bremen, Braunschweig, Kiel, Hannover, Darmstadt, Duisburg, Solingen, Mainz, eller Köln.
Selv om paradene i disse byene var mindre enn i Berlin liknet de ellers på paradene i Berlin. Det var ungdom med eller under utdanning som paraderte og noen få velstående borgere. Og slagordene og sangene var overalt de samme.
Verhey skriver at i Hamburg foreslo en mann på en byenes beste kafeer at man demonstrerte foran det østerriksk-ungarske konsulatet, og en liten parade på omkring hundre mennesker, som var den eneste paraden i Hamburg den kvelden, gikk til konsulatet mens deltakerne sang patriotiske sanger. De bar et flagg og det ble holdt en tale foran konsulatet. I München gikk noen få hundre mennesker til konsulatet to ganger, og begge gangene kom konsulen ut og holdt en tale.
Mengden kunne bli voldsom og ustyrlig dersom den mente å oppdage mishagsytringer.
Søndag den 26. juli var det store entusiastiske sammenstimlinger i de fleste store byene i Tyskland, skriver Verhey. I følge sosialdemokratiske journalister var disse nysgjerrige folkene for det meste svært alvorlige, til og med nedstemte. Verhey skriver at de fleste som kom gjorde det for å se på begivenhetene.
Hovedattraksjonen var avisene. De kom med opp til ti utgaver om dagen, og arbeidet hardt for til en hver tid å være oppdaterte med siste nytt. I en stor by som Berlin der det var mer enn tretti dagsaviser kom det en stadig strøm av nye utgaver, selv om de ikke hadde så mye nytt å fortelle fra den ene timen til den neste, kanskje bare noen nye rykter.
I Berlin var det to - tre ganger så mange mennesker som så på vaktskiftet på Unter den Linden som vanlig, og de ble værende etter vaktskiftet og sang patriotiske sanger til musikk fra et militært orkester. "Frankfurter Zeitung" skrev om dette:
Ingen i denne folkemengden, om han da ikke er virkelig gammel og grå, har erfart en slik time ....... Det var en stor mengde av likesinnede mennesker. Og uansett hva som vil skje, selv om dette uttrykket for stemninga tar en mindre vakker form, minnet om denne søndagstimen vil ble værende og vil beholde sin verdi.
I München prøvde det militære orkestret å spille valser og populære melodier etter vaktskiftet, og tilskuerne ble sinte og begynte å synge en militaristisk sang, "Kameraden". Resten av kvelden spilte orkestret patriotiske sanger.
I alle byene der det hadde vært parader på lørdag kom det nye parader på søndag. Og også i noen byer der det ikke hadde vært parader på lørdag var det parader på søndag, som i Bremen, Kassel, Köln, Mannheim, Strasbourg. I Berlin var paradene mindre på søndag enn de hadde vært på lørdag, men ellers var de større. I Leipzig deltok et par tusen på søndag mens det bare hadde vært fem hundre på lørdag.
Slike spontane patriotiske demonstrasjoner var uvanlige i Tyskland. Men disse demonstrasjonene var ikke karakteristiske for Tyskland, skriver Verhey. "Entusiasmen" var konsentrert i noen store byer. Det var sjelden parader på landsbygda, eller i det hele tatt utenfor de store byene, men unntak for universitetsbyer. Og de entusiastiske var begrenset til en bestemt klasse. Det var ungdom som gikk i parade, både menn og kvinner, og mange var i begynnelsen av tenårene. Ingen steder fortelles det om at mennesker fra arbeiderklassen gikk i disse paradene. Det pekte de sosialdemokratiske avisene stadig på.
På søndag var mange av paradene organiserte begivenheter. De foregikk etter de tradisjonene man hadde for å avvikle patriotiske parader, og mange parader ble organisert av ungdomsledere og andre som sørget for at det var flagg og faner til stede. I Berlin ledet ledere for "Wandervögel" og andre ungdomsorganisasjoner sine organisasjoner i paradene. Også i andre byer enn Berlin deltok ungdomsorganisasjoner i paradene, som i München og Dortmund.
Studenter marsjerte i uniformene til sin "Burschenschaft", sin "Wichs".
Pressen holdt spenningen oppe ved å komme med en strøm av ekstrablad, og de var med på å skape krigsentusiasmen. Filmskapere filmet paradene og talene og laget film ut fra opptakene. De arrangerte også opptrinn under paradene som de kunne filme, og bare få dager senere, allerede den 29. juli ble filmer med tittelen "Krigsentusiasme i Berlin" vist på kinoer over Tyskland.
Folk som ikke viste respekt for den patriotiske entusiasmen risikerte å bli banket opp. Folk som ikke deltok i nasjonalsangen, eller unnlot å reise seg når den ble spilt, ble banket opp. I Dortmund skrev "General-Anzeiger" at en bøtte kaldt vann var nødvendig for å bringe "alkohol-patriotene" til sans og samling, for de laget støy gjennom flere veker.
I München erklærte politisjefen allerede den 27. juli at paradene måtte opphøre siden de hadde fått en form som man ikke lenger kunne se var inspirert av nasjonal entusiasme. Politisjefen i Hamburg uttalte seg på liknende måte den 30. juli, og i politisjefene i Wiesbaden og Dortmund uttalte også at paradene måtte opphøre.
Mandag gikk tyskerne tilbake til arbeidet, men om kveldene ble det avholdt parader i Berlin, Leipzig, Hamburg, Dortmund, Kassel, Essen og i andre byer. Men det var ikke mer enn noen få hundre mennesker som deltok i disse paradene.
Ut gjennom veka ble folk mer bekymrede over framtida, og stadig færre deltok i paradene. Men de nysgjerrige menneskemengdene ble større. Tirsdagskvelden rapporterte avisene at Østerrike hadde erklært krig mot Serbia. "Darmstädter Zeitung" rapporterte om mottakelsen av nyheten om dette at man ble stillere og mer alvorlig. Da avisene fortalte at Russland hadde mobilisert kom svært store menneskemengder, i Berlin hundretusener, til de stedene der man trodde at man først ville få kjennskap til tysk mobilisering. I mindre byer samlet folk seg ved posthusene dit telegrammene kom. På landsbygda gikk mange bønder til nærmeste by for å få vite mer om tysk mobilisering. Den første meldingen om tysk mobilisering kom i "Berliner Lokalanzeiger" - og den var falsk.
I de neste dagene forsvant nesten alle spor av krigsentusiasme, da den virkelige krigen stod for døra.
Verhey skriver at de nysgjerrige menneskemengdene var tegn på økende frykt i befolkninga. Det klareste tegnet på frykt kom fra det som ble kalt menneskemengder i panikk. I Berlin samlet noen få tusen mennesker seg allerede klokka fem om morgenen mandag den 27. juli foran Sparkasse - en kommunal sparebank - for å ta ut sparepengene sine da banken åpnet klokka ni. Og alle de største tyske byene ble berørt av denne redselen, og også de private bankene fikk pågang av folk som ville ta ut sparepengene sine.
Denne redselen gjorde seg først og fremst gjeldende i byene, og det ser ut til at den var størst i de største byene. I de fleste byene var disse forskremte menneskemengdene like store som de entusiastiske menneskemengdene. I Køln og Dortmund ventet flere hundre mennesker ved bankene for å ta ut pengene sine da bankene åpnet. Som følge av dette innførte de fleste byene en maksimumsgrense for hvor mye penger folk kunne ta ut av bankene. Men sparekassene betalte overalt ut mindre enn fem prosent av fondene sine.
Folkene i de skremte folkemengdene kom fra andre befolkningslag enn de entusiastiske folkemengdene. I følge en journalist i "Frankfurter Zeitung" var de som tok ut sparepengene sine småsparere, ofte kvinner som hadde litt mer enn hundre mark i banken. Det var også sparere fra middelklassen som tok ut pengene sine, men i overklassens bydeler var det ikke kø foran bankene av folk som ville ta ut pengene sine.
Tirsdagsmorgen forsikret myndighetene om at pengene som folk hadde i bankene var trygge. Men ikke alle trodde på disse forsikringene. Onsdag morgen var det på nytt køer foran bankene av folk som ville ta ut pengene sine. Og denne pågangen på bankene fortsatte inn i den første veka av krigen. Men den fjerde august var pågangen på bankene av folk som ville ta ut sparepengene sine over.
Folk begynte de fleste stedene å hamstre mat etter at pågangen på bankene hadde begynt. Torsdag den 30. juli begynte folk å hamstre mat for alvor. I München stengte noen butikker for å unngå panikk. I Berlin måtte politiet tilkalles til mange butikker for å opprettholde orden. Den sterke pågangen fikk mange butikkeiere til å sette opp prisene. De fleste rapportene forteller at hamstringen vanligvis ble foretatt av kvinner med små midler som var redde for at matvareprisene skulle stige sterkt. Myndighetene kom med oppfordringer om at folk avstod fra å hamstre mat.
Fredag den 31. juli gjorde enda en frykt seg gjeldende, og folk ville veksle papirpengene sine om til gull og sølv. Det ble lange køer, spesielt utenfor Riksbanken i Berlin. Klokka ett fredag den 31. juli nektet Riksbanken og postkontorene å veksle papirpenger om til gull og sølvmynter, og begynte å dele ut nye fem- og timarksedler for å lette på mangelen på mynter som hamstringen skapte.
I det meste av Tyskland var det verken entusiastiske menneskemengder eller panikkslåtte menneskemengder. Det ser ut til at folk de fleste stedene var alvorlige og bekymrede. En prest i et arbeiderklassestrøk ved Frankfurt am Main beskrev stemninga der slik:
i den siste veka i juli var alle i byen fulle av bekymringer, var nedtrykte, var dødsstille ..... Da mobiliseringa begynte, da det siste håpet om fred var borte, ble det enda stillere, og desperasjonen kom. Ingen entusiasme, ingen synging av patriotiske sanger. Blant de mennene som ventet på å bli kalt inn var det bare ønske om å få avskjedene overstått.
På landsbygda satte bøndene ikke pris på mobilisering rett før innhøstinga skulle begynne. Stemninga var mørk og dyster.
Lørdagskvelden den 25. juli offentliggjorde ledelsen i SPD ei erklæring som oppfordret til at det ble holdt antikrigsdemonstrasjon tirsdag den 28. juli. Aviser på høyresida ba regjeringa om å legge ned forbud mot disse demonstrasjonene, og kalte dem for "forræderske". Men regjeringa la ikke ned forbud, selv om gateparader ble forbudt.
I Berlin avviklet SPD 32 antikrigsdemonstrasjoner den tirsdagskvelden. Spesielt i arbeiderklassebydelene i nord og øst var det mange deltakere. Godt over 100.000 mennesker deltok, betydelig flere enn det var som hadde deltatt i de "entusiastiske" patriotiske paradene. Ved hvert av møtene ble Østerrike i en tale klandret for vanskelighetene. Det ble sagt at Østerrike ville ha krig og at Tyskland ikke skulle støtte Østerrike. Talerne angrep også den borgerlige pressen for å søke å skape en atmosfære som støtte opp om krigen. Talerne sa at arbeiderklassen ville ha fred. Etter de innledende talene var det diskusjon og det ble vedtatt resolusjoner. Og så marsjerte man til byens sentrum.
Om kvelden gikk mellom ti og tretti parader, de fleste på mellom tusen og tre tusen personer, men de største på ti tusen personer, mot byens sentrum. Disse paradene stoppet opp akkurat der de patriotiske paradene noen dager tidligere hadde stoppet opp.
Politiet prøvde å hindre disse paradene i å komme fram til byens sentrum ved å sette opp sperringer. Politi red inn i paradene for å spre dem. Men mellom tusen og to tusen deltakere fra paradene kom fram til byens sentrum og marsjerte opp og ned Unter den Linden. På fortauene stod tilskuere og sang patriotiske sanger og ropte ukvemsord til de som gikk i paraden. De første beretningene forteller at sosialdemokratene så vidt var i flertall.
Senere på kvelden ryddet politiet gatene. Politiet gikk også til aksjon mot folk som hadde samlet seg foran bygninga til "Vorwärts" for å demonstrere mot krig.
Det var liknende demonstrasjoner mot krig andre steder i Tyskland på tirsdag og onsdag. Nesten overalt var de hallene som var leid for små til å ta mot alle som kom for å delta i demonstrasjonene. I alt deltok mer enn 750.000 mennesker i demonstrasjonene mot krig. De viste at tyskerne ikke var begeistret for krig.
Disse demonstrasjonene foregikk på en ganske rolig måte. Det var sjelden at talerne klandret de tyske myndighetene. Demonstrasjonene foregikk ofte som store møter der det ble holdt taler og diskutert, og deretter gikk folk heim. Demonstrasjoner i gatene ble bare holdt et mindre antall steder. I Stuttgart prøvde omkring seks tusen personer å gå til avisbygningene. Da politiet stoppet dem gikk de heller til den åpne plassen foran slottet og til den østerrikske ambassaden. Det kom til sammenstøt med politiet som var så voldsomme at militære styrker ble kalt inn.
Antikrigsdemonstrasjonene ble møtt med rasende angrep fra journalister i konservative aviser. "Kreuz-Zeitung" kalte for eksempel ledelsen i SPD for "forrædere".
Likevel, skriver Verhey, imponerte ikke demonstrasjonene til SPD. Myndighetene aksepterte dem og så dem som en naturlig del av den politikken som SPD stod for. Demonstrasjonene var så fredelige at det ble ikke ventet avgjørende motstand fra SPD dersom det skulle bli erklært krig.
Fredag den 31. juli skrev morgenavisene at Russland mobiliserte, og at Tyskland hadde gitt beskjed til Russland om at også Tyskland ville mobilisere dersom Russland ikke tilbakekalte mobiliseringen, og at mobilisering betydde krig. Den fredagen valgte mange mennesker å holde seg borte fra arbeid. Nysgjerrige mennesker samlet seg ved avisredaksjonene og på offentlige plasser for snarest mulig å få vite svaret fra Russland.
I følge alle beretninger var disse menneskene bekymret og spente. Menneskene var stille og snakket lavt, de var alvorlige. Timene gikk og spenningen steg. Klokka fire om ettermiddagen kom en offiser ut fra slottet i Berlin fulgt av 28 soldater. De marsjerte til det preussiske militærmuseet på Unter den Linden og stoppet foran det. Oberstløytnant von Viebahn leste erklæringen om at det var innført beleiringstilstand. Tilskuerne klappet.
I løpet av få minutter spredte ekstrablad nyheten rundt om i landet, og regjeringa offentliggjorde erklæringa ved oppslag og telegram. I mindre byer ble det ringt med kirkeklokkene for å samle folk.
I de større byene var det den fredagsettermiddagen mange eksempler på det som ble kalt for "krigsentusiasme". I Berlin var det parader og det ble sunget patriotiske sanger.
Etter at det var erklært beleiringstilstand samlet en stor folkemengde seg ved slottet i Berlin. Det kunne være mellom 10.000 og 40.000 mennesker. Klokka halv sju viste keiseren seg og holdt en kort tale der han uttrykte håp om fred og sa at han var villig til å kjempe for Tysklands ære. Kort etterpå forlot keiseren slottet i en åpen bil. Folkemengden ble værende ved slottet til etter midnatt. Det var også samlet folk ved kanslerens kontor, og bortimot midnatt kom han ut og holdt en tale som fikk stor applaus. Også i mange andre av de store byene i Tyskland var folk samlet.
De konservative avisene tolket dette som tegn på at det tyske folket var rede til krig og stod sammen.
Sosialdemokratiske aviser var ikke enige i dette. De pekte på at det var ulike forsamlinger. De største samlingene av folk bestod av nysgjerrige, og de var ikke entusiastiske. De "entusiastiske" samlingene var mindre og deres sosiale sammensetning var ikke representativ for landets befolkning. Det var for eksempel få arbeidere i de "entusiastiske" ansamlingene. Og de fleste tyskerne ble deprimerte av å høre om erklæringen om beleiringstilstand.
Verhey refererer rapporter fra flere store byer, og de forteller alle at mange mennesker var ute på gatene, og at folk var stille og alvorlige - folk virket deprimerte.
Mange journalister fra borgerlige aviser var enige i dette, og også utenlandske besøkende.
Erklæringen av beleiringstilstand trengte ikke å føre til krig. Men dagen etter ville man få vite om det ble krig. Allerede klokka ni neste morgen, lørdag, var det store ansamlinger av nysgjerrige samlet på de vanlige stedene der de ventet på nyheter. "Berliner Lokal-Anzeiger" anslo at det var hundretusenvis samlet foran slottet i Berlin. Stemninga var spent og folk var stille.
Klokka halv seks om ettermiddagen kom en bil med en offiser fra generalstaben. Han vinket og ropte et ord: "mobilisering". Mengden begynte å synge. Klokka seks kom det ekstrablad med nyheten om mobilisering. I mindre byer og på landsbygda ble kirkeklokkene brukt for å kunngjøre at det ble krig.
Etter at nyheten om mobilisering var kommet ble sentrum av Berlin fylt av en entusiastisk menneskemengde. Ungdom marsjerte og det ble holdt taler. Keiseren stod igjen i sentrum for oppmerksomheten. Mellom 40.000 og 50.000 mennesker samlet seg ved slottet. Keiseren og kona hans kom ut, og keiseren sa:
Fra dypet av mitt hjerte takker jeg dere for deres uttrykk for kjærlighet, for deres trofasthet. I den kampen som nå ligger framfor oss ser jeg ikke partier i folket mitt. Blant oss er det bare tyskere, og dersom noen av partiene i de tidligere uenigheter har vendt seg mot meg tilgir jeg dem. Alt som nå er av betydning er at vi står sammen som brødre, og så vil Gud hjelpe det tyske sverdet til seier.
Det var liknende utbrudd av "krigsentusiasme" andre steder i Tyskland. I Stuttgart gikk 10.000 mennesker til slottet mens de sang patriotiske sanger. I München samlet 20.000 mennesker seg foran slottet.
Borgerlige journalister tolket dette som tegn på et "Tyskland samlet i en storm av entusiasme". "Darmstädter Zeitung" skrev at "med et slag har alle våre indre uenigheter, all partistrid, alle de mange, ofte smertefullt dumme hverdagslige uenigheter forsvunnet. Et samlet folk i våpen - slik går Tyskland til krig." En journalist i "Deutsche Zeitung" skrev om mottakelsen av meldingen om mobilisering:
hvordan gleden glødet gjennom gatene til hovedstaden etter den vidunderlige avgjørelsen. Nå er entusiasmen til ungdommen blitt til menns glede ..... Helt fremmede tok hverandre i hendene. Det dypere bånd til alt det som er tysk brøt gjennom alle lagene av klasse, ideologi og partiskiller. Keiser og folk, regjering og borger - alle var ett.
Med ordene til Hermann Bahr, "entusiasmen til grupper, eller organisasjoner der individet er revet bort fra sin egen person ........ er overveldende".
I de neste vekene og månedene skulle konservative journalister og intellektuelle utvikle myten om "Ånden av 1914".
Mange personer ble revet med i denne stemningsbølgen. Det var en stemning der mange kunne kjenne seg som brødre, og at alle tyskere var brødre. Men dette var ikke tilfelle. Sensuren hindret at sosialdemokratiske aviser kunne peke på de store skillene i samfunnet, og at de som deltok i de begeistrede menneskemengdene fortsatt var ungdom, spesielt studenter, og medlemmer av diverse organisasjoner og brorskap for ungdom. Ingen steder finnes det tegn på begeistring for krigen hos arbeiderklassen. Alle fotografiene av de begeistrede massene viser folk i pene dresser, aldri arbeidere.
"Krigsentusiasmen" fortsatte å være et byfenomen. Verken på landsbygda eller i de mindre byene var det opptog og utbrudd av denne begeistringen. Man var bekymret, og det hendte at folk gråt.
Verhey skriver at også i de større byene synes den dominerende stemninga å ha vært sorg og frykt. I Solingen gråt kvinnene etter at kirkeklokkene hadde ringt og barna virket skremte. Eugen Schiffer, som var en nasjonalliberal jurist, gikk i gatene i Berlin denne dagen, og han skrev i dagboka si:
Jeg går med sønnene mine til midten av byen. På Unter den Linden er det store menneskemasser. De er imidlertid ikke et behagelig syn. For det meste er det unge gutter sammen med sine jenter, som går opp og ned midt i gata - mens de roper og skråler. Så snart man kommer til en sidegate legger man imidlertid merke til den dødelige alvorligheten som har slått ned på folket.
Verhey siterer flere rapporter som forteller om en stille og alvorlig stemning, og slett ingen begeistring med unntak for hos skrålende ungdom, og han forteller at fra de fleste større byene er det rapporter som forteller dette. Han skriver videre at entusiasmen ikke maktet å samle Tyskland, mye av opphisselsen er vanskelig å karakterisere som "entusiasme". Mange observatører så den ekstatiske utfoldelsen av følelser som et uttrykk for lettelse, utløselse av sterk indre spenning.
Mobiliseringens første dag var søndag den 2. august. Politiet i Berlin sperret da av det offentlige området rundt slottet. De slo også opp plakater i Berlin der folk ble bedt om å holde seg borte fra bilen til keiseren, og keiseren bad om at demonstrasjonene ved slottet måtte stoppe siden de hindret ham i å sove.
Selv om titusener kom til sentrum av Berlin den søndagen var det stille, og få gikk i de paradene som ungdom prøvde å arrangere. Stemninga var roligere enn i de foregående dagene.
Folk var ikke entusiastiske, men de var nysgjerrige. De ventet stadig på nyheter. De nysgjerrige var rolige. Det var fullt av folk i kafeene; folk var der eller gikk langs gatene i de sentrale strøkene og på de offentlige plassene og foran avisredaksjonene. Folk snakket mye sammen, også til fremmede.
Det var stor etterspørsel etter nyheter, og derfor trykte avisene stadig nye utgaver, selv om det ikke var mye nytt å fortelle. Derfor trykte de den tredje august ei fortelling om at det var mange russiske spioner i Tyskland. Og så begynte avisene å skrive om russiske spioner som sprengte bruer og spredte gift i drikkevannet og kuttet telegraflinjer. Selv om de fleste historiene var falske var det mange som trodde på dem. I München måtte myndighetene opplyse om at vannet ikke var forgiftet.
Etter spionhistoriene kom fortellinger om grusomheter. Den femte august skrev avisene om at belgiske sivile hadde drept tyskere som bodde i Belgia. Slike artikler fortsatte å komme i de neste vekene. Avisene trykte løse rykter og fant opp historier, og i de første dagene av krigen spredte også myndighetene slike historier. De fortalte at ei jernbanelinje mellom Nürnberg og Karlsruhe var blitt bombet av franske fly, noe som ikke var tilfelle.
Søndag den andre august var det tusenvis av tilskuere til vaktskiftet ved slottet og andre steder. Det var også tusenvis av tilskuere på jernbanestasjonene som så at soldatene reiste og at menn ble mobilisert. Det var liten entusiasme og flere tårer. Tårene strømmet hos de som tok avskjed med sine kjære som skulle ut i krigen. Selv kongen av Württemberg gråt da han tok avskjed med troppene.
Mange journalister som så at troppene reiste den første veka i august sammenliknet mangelen på entusiasme med entusiasmen i 1870. De påstod at i 1870 hadde det vært stor entusiasme da soldatene reiste sammenliknet med nå. I "Karlsruhe Zeitung" ble det skrevet:
Hvem som enn kan minnes 1870 vet at regimentene marsjerte ut til fronten fulgt av musikk, fulgt av den entusiastiske støtten til hele folket. I dag ser og hører man lite av dette ..... Sikkert er det at gatene er fylt av livlige folkemasser .... men timens alvorlighet kommer alltid fram.
Etter nyheten om den første seieren ved Liege den 7. august fikk folk tiltro til at Tyskland kunne vinne. Dette inspirerte den nysgjerrige mengden til å uttrykke begeistring når troppene reiste, og det var færre tårer. Men selv om det ble tatt mange foto av troppene når de reiste er det svært få foto som viser jublende tilskuere som tar avskjed med troppene.
Mot slutten av måneden ble den nysgjerrige mengden opptatt av de sårede som kom tilbake. Rundt 15. august kom de første togene med sårede tilbake til Berlin. Tusenvis av mennesker kom til jernbanestasjonene. Myndighetene grep etter hvert inn for å skjerme de sårede fra alle de nysgjerrige tilskuerne.
Krigsfanger var den neste attraksjonen. Sent i august og i september kom tusenvis av nysgjerrige folk, for det meste borgerlige kvinner, til jernbanestasjonene for å se krigsfangene som kom med tog. I Frankfurt am Main, Elberfeld, Stuttgart, Paderborn, Duisburg, Kaiserslauten, Zweibrücken, Worms, Homburg, Düsseldorf, Køln, Strasbourg og i andre byer strømmet nysgjerrige kvinner til jernbanestasjonene og ønsket krigsfangene velkommen. Den positive holdningen til krigsfanger fantes bare i det vestlige Tyskland, og den var først og fremst overfor franske krigsfanger.
Borgerlige journalister hadde liten sympati for den interessen som kvinnene viste for krigsfangene, og mente at kvinnene var ute etter erotiske eventyr. I desember 1914 ble en militær kommandant så rasende fordi noen sykesøstre hadde forlovet seg med sårede franske krigsfanger at det tyske Røde Kors måtte love at det ikke skulle sende frivillige til hans garnison for å stelle krigsfangene.
Verhey skriver at augusterfaringene ikke bare var karakterisert av de nysgjerrige, men også av det karnevalske. I august 1914 kunne borgerne gjøre ting de ellers ikke gjorde og offentlig gi uttrykk for følelser på en måte som ikke var vanlig. Og dette kunne bli oppfattet som den offentlige mening. "Ånden fra 1914" markerte opphevelse av visse normer og forbud, skriver Verhey, og tillot gruppen å sette sine egne regler for oppførsel.
Denne karnevalske oppførselen fant man først og fremst i de større byene der begeistringen var størst. På de beste kafeene i de største byene sang man stående patriotiske sanger, og de som ikke reiste seg når dette foregikk risikerte å bli kastet ut.
Alt som minnet om Frankrike og Russland kunne bli ødelagt. Det ble demonstrert mot disse landene foran ambassadene deres. Som tidligere nevnt begynte det å gå rykter om at det var mange russiske spioner i Tyskland. Man jaktet på spioner. Den 3. august ble det levert inn mer enn 64 spioner til politiet på en jernbanestasjon i Berlin. Ingen av dem viste seg å være spioner. Selv skuespillerinnen Asta Nielsen ble mistenkt for å være spion. Mange personer ble angrepet og mishandlet på mistanke.
I Tyskland jaktet man ikke bare på spioner, men også på biler som ble mistenkt å frakte gull fra Frankrike gjennom Tyskland til Russland. Den 3. august meldte regjeringa at 25 franske biler med 80 millioner gullfranc var på vei gjennom Tyskland mot Russland. I nesten hver tysk by ble det satt opp veisperringer, og biltrafikken i Tyskland stoppet praktisk talt opp. Vaktpostene lot seg ikke alltid overbevise om at de som ble stoppet var ute i lovlig ærend. Og det hendte at vaktpostene skjøt mot biler. Tjueåtte personer ble drept på denne måten. Ingen av de drepte var spioner eller utlendinger, men adelsmenn og offiserer og embetsmenn ble drept når bilene de reiste med ble beskutt. Hvem ellers reiste med bil i 1914?
De fleste sosialdemokratiske avisene kritiserte spionjakten og kalte den en skandale. Verhey skriver at regjeringa ikke ville stoppe spionjakta siden den mente at den varmet den patriotiske stemninga, at den bidro til "entusiasmens enhet".
Ryktet om bilene som fraktet gull fortalte at de hadde passert grensen ved å kjøre gjennom Nederland. Nederland leverte en protest mot dette, og tyske myndigheter begynte å undersøke forholdene. Det viste seg at den angivelige opphavsmannen til ryktet var en mann som hadde falt i kamp. Han hadde fortalt en høytstående embetsmann om bilene med gull før han døde, og denne embetsmannen hadde spredt ryktet.
Siden spionjakta og jakta etter biler med gull hindret kommunikasjonene i Tyskland ga generalstaben den 7. august beskjed om at jakta etter biler med gull skulle avsluttes. Den 8. august ga innenriksministeren beskjed om at alle veisperringer skulle fjernes og at det ikke lenger skulle skytes etter biler.
Verhey skriver at en av de merkeligste sidene ved denne karnevalske stemninga var den jakta en del tyske ungdommer drev på utenlandske ord. Dette var i følge beretningene ungdommer som var mellom tolv og tjue år gamle, og stort sett fra middelklassen. De gikk gatelangs på jakt etter utenlandske ord som var skrevet for eksempel på skilt eller i navn på bygninger. Når de fant et utenlandsk ord, for eksempel i navnet til en butikk eller kafé, gikk de til eieren og krevde at han fjernet ordet. Dersom han ikke gjorde det kastet de stein mot vinduene hans. Og dette var effektivt, mange etablissement skiftet navn, for eksempel ble "Cafe Piccadilly" i Berlin til "Deutsches Cafe".
Også offentlige myndigheter la vekt på å fjerne utenlandske ord og navn fra språket og fra firmanavn etc. Dette ble også en oppgave for skolene.
Verhey skriver at dersom den dominerende følelsen i august var opphisselse så ble panikk den måten mange tyskere uttrykte denne opphisselsen på. Panikken trengte ikke å bety at det var mangel på begeistring. De begeistrede folkemassene var alltid å finne i de bedre delene av byene, mens panikken var å finne i nedre middelklasse- og i arbeiderklassebydelene. Begeistringen fantes i det vestlige og sentrale Tyskland, mens panikken viste seg langs grensene, i Alsace-Lorraine og Saar, og i byene i øst.
Verhey nevner de lange køene som oppstod foran bankene den 3. august av folk som ville ta ut sparepengene sine som eksempel på panikk. Det hendte at politiet måtte komme for å holde orden. Mange forretninger nektet å ta mot papirpenger. Det var også lange køer foran matvareforretninger av folk som ville hamstre matvarer. Og prisene økte sterkt. Mange lokale militære kommandanter reagerte med å sette maksimalpriser og kreve at papirpenger ble akseptert. Den 7. august var denne panikken over, og prisene ble mer normale.
Et slående eksempel på panikk var at folk flyktet fra områdene i øst. Det kan ha vært svært mange. En embetsmann sa at så mange som 870.000 mennesker forlot områdene i øst i august.
Panikken forteller om en viss depresjon. Folk reagerte også ved å gå i kirkene. Den første søndagen etter at krigen hadde begynt, andre august, var det uvanlig mange mennesker i kirkene - kirkene var stappfulle. Folk gikk fordi de var redde og ville ha trøst og trygghet.
Verhey skriver at det var tre områder som det ikke er beretninger om begeistrede eller nysgjerrige menneskemengder fra i de første vekene av krigen. Disse er landsbygda, arbeiderklassebydelene i de store byene og grenseområdene. Vi vet lite om stemninga på landsbygda. Men det finnes ingen beretning om begeistring på landsbygda. Verhey skriver at det er trolig at dersom det hadde vært noen begeistring å fortelle så om ville det ha blitt gjort. De som har skrevet om stemninga på landsbygda skrev at det ikke var noen begeistring over krigen der.
Bøndene tapte ikke bare sønnene sine til krigen, men hæren tok også bøndenes hester og vogner. Derfor kunne de ikke drive jorda si fullgodt. Og det skjedde kort tid før innhøstinga skulle begynne.
I arbeiderklassen var det lite begeistring og mye depresjon, skriver Verhey. Den økonomiske situasjonen ble vanskelig. Mange familieforsørgere måtte reise ut i krigen, og det satte familiene i en vanskeligere situasjon. Dessuten var det mange bedrifter som sa opp arbeidere da krigen begynte, og selv om det i mange år fram til 1914 knapt hadde vært arbeidsledighet i Tyskland ble det høsten 1914 stor arbeidsledighet. Arbeidsledigheta økte fra 2,7% i juli til hele 22,7% i august. Og mange av de som beholdt arbeidet fikk lønningene skåret sterkt ned.
Mange kvinner i arbeiderklassen måtte ha nødhjelp, og det ble satt opp suppekjøkken for fattige i mange byer.
Det er mange rapporter om at krigen rammet arbeiderklassen, og arbeiderne ble sjokkerte og opplevde den som en forferdelig ulykke. Krigen var særdeles upopulær i arbeiderklassen.
Befolkningene ved grensene var også svært misfornøyde med krigen, ikke bare fordi de var i fare for å bli invaderte, men også fordi det levde polakker i det østlige Tyskland, dansker i nord og franskmenn i vest, som ikke var patriotiske tyskere og ikke ville blandes inn i krigen. Polakkene mislikte krigen sterkest. Verhey skriver at blant dem forsøkte noen å unngå militærtjenesten, og de var de eneste som forsøkte å unngå militærtjeneste. Der hendte det at politiet måtte hente folk til militærtjeneste.
Myndighetene overvåket disse befolkningsgruppene som levde i grenseområdene siden de visste at de var opposisjonelle. De fleste fremmedspråklige avisene ble i en periode lagt ned av myndighetene. Da de fikk komme ut på nytt ble de nøye overvåket.
Men det var liten aktiv motstand mot krigen, selv om det var mye sorg og frykt og depresjon ved begynnelsen av krigen. De som ble mobilisert møtte opp. Verhey skriver at dette står i motsetning til situasjonen i 1813 og i 1870 da mange måtte tvinges inn i hæren.
Verhey skriver at den karnevalske entusiasmen var en løssluppenhet som ikke bare ga utløp for følelsene, men dens formål var nettopp å være løssluppen og å lette anspentheten ved udisiplinert og utagerende oppførsel. Slik sett kan denne "entusiasmen" knapt kalles for krigsbegeistring. Samtiden viste heller til menneskemengder som applauderte troppenes avmarsj som bevis på at Tyskland stod samlet om å gå til krig. Og antallet frivillige ble sett på som bevis på at folket støttet krigen.
Den fjerde august meldte avisene at store mengder unge menn samlet seg foran militærleirene for å melde seg frivillige til hæren. Den 11. august meldte aviser at mer enn 1.300.000 mann allerede hadde meldt seg som frivillige. Og dette tallet har siden blitt gjentatt mange ganger.
Men dette var en stor overdrivelse. I august 1914 ble 185.000 mann akseptert som frivillige til hæren. Og dette er et stort tall. Til sammenlikning, skriver Verhey, var det færre enn 10.000 frivillige til krigen i 1870/1871 i hele den Nordtyske Føderasjonen.
Den tyske hæren skaffet seg soldater gjennom at en del av ungdommen var vernepliktige. Og de vernepliktige kunne ikke melde seg som frivillige. Bare de som av en eller annen grunn ikke var vernepliktige kunne melde seg frivillig, og de ville få vanskeligheter med å finne militære avdelinger som ville akseptere dem. Bare noen få divisjoner aksepterte å ta mot frivillige. Derfor ga myndighetene de som ville melde seg frivillige gratis togreise for å kunne reise til de divisjonene som tok mot frivillige. Mange ungdommer som ville reise brukte denne muligheten til å skaffe seg gratis togbilletter. Mange unge reiste til mange divisjoner og prøvde å melde seg frivillige, og ble talt opp mange ganger.
Det ser ut til at det først og fremst var studenter og folk med utdanning som meldte seg som frivillige. En grunn kan være at krigen blant dem ble sett på som en manndomsprøve og et eventyr. Andre meldte seg frivillig ut fra pliktfølelse, æresfølelse, og fedrelandskjærlighet. Og i det sosiale miljøet som de levde i kan det ha blitt forventet at de ville melde seg frivillig, og dette presset kan ha vært stort. Over halvparten av de 32.000 elevene som gikk i gymnas i 1914 for å forberede seg til universitet meldte seg som frivillige.
Det fantes idealer om selvoppofrelse, heroisme og ridderlighet som ble dyrket i wilhelmine Tyskland, og som stod sterkt i mange ungdomsgrupper. Disse idealene kunne medvirke til at mange meldte seg som frivillige til hæren. Disse idealene var blant de idealene som ble innprentet gjennom skoleverket. Disse idealene ble noen ganger sett som stridende mot den borgerlige tilværelsen som det tyske borgerskapet levde, og dermed kunne enkelte se det slik at de fornektet den borgerlige kulturen ved å melde seg frivillig til hæren.
Det ble også hevdet at det var et bevis for at Tyskland stod samlet bak krigen at menneskemengder møtte opp på jernbanestasjonene for å ta avskjed med troppene når de reiste. Først ved midten av måneden begynte dette å skje, skriver Verhey. Før menneskemengdene hadde begynt å møte opp på jernbanestasjonene for å ta farvel hadde nedsatte komiteer møtt opp, gjerne med ordføreren i spissen, for å ta farvel med soldatene. Og så delte unge kvinnelige medlemmer av Røde Kors ut avskjedsgaver til soldatene. Og etter hvert kom det langt flere mennesker for å være med på avskjeden. Verhey skriver at dette hadde lite å gjøre med krigsbegeistring. Det liknet mer på et selskap med utdeling av gaver etc.
Veldedighetsarbeid ga det første institusjonelle rammeverket for et tysk fellesskap som gikk ut over klasseskiller. Og i 1914 kom et stort veldedighetsarbeid i gang, og det samlet inn svært store summer for å hjelpe de trengende.
Soldatene stod også i sentrum for veldedighetsarbeidet. Kvinner strikket lester og andre plagg til soldatene. Ikke bare soldatene, men også andre som trengte hjelp fikk det gjennom dette veldedighetsarbeidet. Også kommunene og fagforeningene ga svært store, og enda større, summer til de trengende.
Etter hvert som krigen varte ved ble de midlene som ble samlet inn til veldedighet mindre. Og veldedighet var ikke tilstrekkelig til å skape gode forhold for de fattige. Kommunene og staten måtte bære de største utgiftene.
Da de første meldingene om seier kom ble de feiret. Den første seieren ble feiret da det den 7. august, ei veke for tidlig, ble meldt om seier ved Liege. Fra den 20. august og tre veker framover ble det feiret seire, den ene etter den andre. Det begynte med at det i Berlin den 21. august ble meldt at hæren til Bayern hadde seiret på grensen mot Frankrike. Kirkeklokkene ringte i hele byen og menneskemasser feiret på Unter den Linden. Seiren ble også feiret på mindre steder og på landsbygda med ringende kirkeklokker og flaggheising. Dagen etter ble det feiret at tyskerne gikk inn i Brussel. Den 24. august ble erobringen av Namur feiret.
Den andre september ble den tyske seieren ved Sedan i 1870 markert med parader. I Berlin så hundretusener franske krigsmateriell som passerte Unter den Linden.
I Berlin ble det tyske flagget heiset i arbeiderbydelene, og det var uvanlig for arbeiderne heiste ellers bare det røde flagget. Men utenfor Berlin heiste ikke arbeiderne det tyske flagget, og i Düsseldorf holdt myndighetene en konferanse den 31. august for å diskutere hvordan de skulle gå fram for å få arbeiderne i Ruhr til å heise det tyske flagget.
Den begeistrede stemninga som fulgte med seirene var flyktig. Allerede tidlig på høsten var den slutt. I september var Berlin blitt en stille by. Og i 1915 og 1916 var det ingen begeistrede menneskemengder som hilste de sårede heltene eller tok avskjed med tropper som reiste til fronten.
Andre typer menneskemengder oppstod. Den 9. august offentliggjorde myndighetene den første oversikt over døde og sårede og savnede. Slike oversikter ville bli offentliggjort gjennomsnittlig hver tredje dag i de følgende fire årene. I august ble oversiktene offentliggjort i avisene, og de var lange, så lange at myndighetene i september besluttet å forby at de ble offentliggjort i sin helhet. Men de fullstendige oversiktene over døde, sårede og savnede ble fortsatt slått opp foran krigsakademiet i Dorotheenstrasse i Berlin, og der samlet mennesker seg for å lete etter kjente og kjære.
Verhey skriver at det vesentlige i augusterfaringen ikke var så mye entusiasme som spenning og opphisselse og intense og dype følelser. Det var stolthet, begeistring, avsky, panikk, nysgjerrighet, frykt, desperasjon, sinne, latter og gråt.
Under Første Verdenskrig var avisene fulle av historier om krigen, og av stoff som hadde krig som motiv på en eller annen måte. Alt annet stoff måtte vike. Alt dreide seg om krigen, den var formålet for alt. Prester og rabbinere snakket om krigen i forkynnelsen. Det ble forelest om krigen fra ulike synsvinkler. Og det ser ut til at mange kom for å høre på forelesningene, i hvert fall i den første tida. Krigen ga materiale til undervisning i skolene.
Krigen ble et sentralt tema i offentligheten. Verhey spør om hvilken stilling beretninga om augusterfaringen hadde når folk forklarte meningen med krigen for seg selv. Var det en felles fortolking eller utlegging av augusterfaringen?
I tida omkring krigsutbruddet og i den følgende tida økte avisenes opplag sterkt, og noen aviser fikk nesten sitt opplag fordoblet. Avisene beskrev krigen som en defensiv krig til forsvar for Østerrike. Og avisene forsvarte Østerrike og Tysklands allianse med Østerrike. De skrev at Russland var ansvarlig for krigen, og at Tyskland kjempet for å forsvare europeisk kultur mot asiatisk despoti. Man så på seg selv som god og på motstanderen som ond og dårlig.
Beretninga som ville bli kjent som "Ånden fra 1914" ble utviklet videre, først i konservative avisers beretninger i de første vekene av krigen om de entusiastiske menneskemengdene i de større tyske byene. Det ble skrevet om at alle partiskiller ble opphevet og at folket stod samlet om å gå til krig. I lederne i avisene ble temaet om "entusiasmen" brukt for å karakterisere viljen til å kjempe, og ikke for å karakterisere opplevelsen i og av menneskemengdene. Det kom ofte overmodige uttalelser i disse artiklene der det ble skrevet at siden tyskerne hadde en overlegen vilje til å kjempe og holde ut ville de vinne. Denne overlegne viljen var skapt av entusiasmen. Disse artiklene ble skrevet for å oppmuntre befolkninga og gi den tro på seier og vilje til å holde ut.
Beretninga om det som hadde foregått hadde allerede blitt en myte som var fjernet fra den historiske erfaringen. Store aviser trykte "krigskrøniker" som folk kunne ta vare på som minner om det som hadde skjedd. De bestod av artikler om "augusterfaringen" og bilder, dikt og brev etc.
Teatrene holdt stengt ei kort tid etter krigsutbruddet. Da de åpnet satte de opp stykker som hadde krig som tema, og ofte nye stykker der "augusterfaringen" inngikk. 45 av de 72 skuespillene som ble satt opp i Berlin fra september til desember 1914 var slike skuespill.
Verhey gjennomgår et av skuespillene og skriver at skuespillene ser ut til å ha framstilt opplevelsen til borgerskapet i Berlin ganske realistisk, og at de ble godt mottatt. Skuespillene framstilte ikke krigen, men hvordan det ble opplevd i Berlin at krigene nærmet seg og brøt ut.
Verhey skriver at skuespillene tyder på at entusiasmen bare var virkelig før krigen brøt ut. Konfrontert med krigens forferdelighet ble entusiasmen borte. I august og september 1914 hadde avisene trykt en enorm mengde brev fra soldater som beskrev krigen i grusomme detaljer. I oktober forbød myndighetene at disse skremmende brevene ble offentliggjort i avisene.
I januar 1915 gikk ikke folk lenger for å se disse skuespillene som framstilte augusterfaringen, og teatrene tok opp sitt tradisjonelle repertoar. Tidlig i 1915 hadde minnene om august 1914, med sine karnevalske innslag, forsvunnet fra avisene, skriver Verhey. Men "Ånden fra 1914" ville bli tatt opp i den politiske debatten ut gjennom krigen, men nå som en myte i krigspropagandaen.
Verhey skriver at skuespillene om augusterfaringen har fått liten oppmerksomhet fra historikere, mens det er blitt skrevet svært mye om tyske intellektuelles rolle under den Første Verdenskrig. I august 1914 var tyske intellektuelle blant de mest entusiastiske - krigsbegeistrede - av alle tyskere. Siden så mange tyske intellektuelle var begeistret over krigen har man akseptert myten om at hele befolkninga var begeistret for krigen, skriver Verhey.
Verhey skriver at Siegfried Kracauer i 1915 skrev at de intellektuelle omfavnet krigen spesielt av to grunner. Den ene var at de mente at i krigen kunne verdier som brorskap, selvoppofrelse, mot og ydmykhet bli virkeliggjort. Dette ble sett på som mer verdige verdier enn de materialistiske og individualistiske verdiene som de mente dominerte fredstidas samfunn.
Man mente at samfunnet trengte å bli fornyet. Det fantes en utbredt kritikk av at samfunnet ble mekanisk og kunstig, og svaret var at det måtte fornyes eller gjenskapes, og at det måtte skapes mer ekte menneskelige forhold mellom menneskene. Verhey nevner mange kjente navn i denne forbindelsen, som Georg Simmel og Ferdinand Tönnies.
Verhey skriver at det var en av merkverdighetene i tida at mange unge intellektuelle hevdet at indre, sannere sannhet ikke kunne finnes i kulturen, men i erfaringen, og at ingen erfaring eller opplevelse var mer ekstrem enn krigen. Derfor ønsket unge intellektuelle å delta da krigen kom. Max Scheler skrev boka Der Genius des Krieges und der deutsche Krieg, der han skrev at en dypere, indre sannhet ble avslørt av krigen, og det overfladiske ble avslørt. Gertrud Bäumer skrev i omtalen av boka at krigen økte kjærligheten i verden for den lærte folk å elske andre mer enn seg selv.
Kracauer antydet at en viktigere motivasjon var at de intellektuelle ønsket å ha et publikum, og i 1914 trodde de at de hadde funnet det. Mange intellektuelle kjente seg isolerte, og de mente at nå fikk de mulighet til å uttrykke seg på vegne av folket.
Intellektuelle ble opptatte, de holdt mange taler og foredrag og skrev artikler. Og mange møtte opp for å høre foredragene og talene.
I 1914 og tidlig i 1915 snakket de intellektuelle ikke om "Ånden av 1914", men om tema som ofte var mer perifere i forhold til krigen, selv om de stadig berørte krigen, tema som ville ha passet under en Sedanfest før krigen.
Likevel begynte man å bli opptatte av enheten og begeistringen man mente hadde preget folket i 1914. Mange intellektuelle mente at de hadde opplevd dypt fellesskap med folket og fedrelandet i 1914, de mente at de hadde blitt delaktige i et større vesen enn seg selv. Dette kunne bli beskrevet som en ekstatisk religiøs opplevelse.
I 1914 ble det skrevet en stor mengde bøker om å være tysk, og det ble hevdet at det vesentlige i augusterfaringen var oppvåkning av tyskheten, og den var det som var sant og ekte og foredlet, eller det kunne være spesielle evner, som evne til organisasjon og vitenskap.
Etter hvert som krigen varte ved ble det klart at mange av de oppfatningene om krigen som de intellektuelle framførte ikke var dekkende for den opplevde krigens virkelighet, og mye av det de intellektuelle stod for ble forkastet. Mange borgerlige verdier og normer mistet sin kraft, og de intellektuelles rolle ble redusert siden man oppdaget at de ikke snakket til dagens virkelighet og at de hadde lite å si som var aktuelt for de påtrengende spørsmål i den situasjonen som Tyskland var i. Derfor kom det også etter hvert langt færre tilhørere til de foredragene som de intellektuelle holdt. Deres påstand om at krigen var så god begynte å bli svært tvilsom.
Verhey skriver at nasjoner sjeldnere er skapt i en felles opplevelse enn i et felles minne, en felles beretning, en felles nasjonal myte. Og dette arbeidet de intellektuelle med å skape i diskursen om "Ånden av 1914". Verhey skriver at i 1914 hadde tyskerne et felles forsett, men de hadde ingen kollektiv identitet. Og tyske intellektuelle følte at de gamle mytene ikke lenger dugde, at en ny kollektiv identitet var nødvendig. Verhey skriver at de intellektuelles ide om 1914 kan bli forstått som et forsøk på å skape et bilde på den enheten som tyskerne kjempet for, noe som var gyldig for alle tyskerne og som omfattet alle tyskerne.
Verhey skriver at det merkverdige med denne diskursen best kan bli sett i en europeisk sammenheng. I Første Verdenskrig var det i alle de krigførende landene i større eller mindre grad i utgangspunktet en begeistring for krigen, en nasjonal enhet, og beretninga om dette fikk en fremtredende plass. Men bare tyske intellektuelle utviklet den påstanden at oppmerksomhet på ideene fra 1914, en felles kulturell identitet, var et element i entusiasmen ved krigsutbruddet. Verhey skriver at dette spesielle tyske forholdet viser til hvor splittet Tyskland var før 1914, og ikke til selve augusterfaringen.
Verhey skriver at i en artikkel som ble trykt i 1917 i Deutsche Kriegswochenschau som ble utgitt av myndighetene skrev Rudolf Eucken om augusterfaringen fra 1914 at "det reiste seg en mektig storm som feide bort alle bekymringer og tvil og fylte sjelene våre med heftig sinne og bandt oss sammen og gjorde oss til ett. Nå var det bare et mål: forsvaret av fedrelandet". Eucken fortsatte med å skrive at det var en erkjennelse av plikten overfor Gud, en bevegelse mot en bedre, renere kultur.
Man måtte huske august 1914 for da ville man forstå hva det gjaldt. Entusiasmen hadde i myten mistet sitt karnevalspreg. I myten om august 1914 var det ikke lenger bare ei beretning om opplevelse av fellesskap og vilje til seier, men også et voldsomt raseri, som kunne være ødeleggende, men som også ga stor besluttsomhet og utholdenhet og kunne gi stor kraft - en besluttsomhet som var fanatisk.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: