Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er David Blackbourn og Geoff Eley: "The Peculiarities of German History - Bourgeois Society and Politics in Nineteenth-Century Germany."
Den boka som dette kapitlet bygger på er et svært viktig og perspektivrikt innlegg i debatten om tysk historie. Det henvises ofte til denne boka, og det er ei bok man må kjenne til dersom man vil diskutere tysk historie. Et viktig spørsmål er: I hvilken utstrekning var "Det tredje Riket" - fra 1933 til 1945 - en fortsettelsen av, eller bygde på, "Det andre Riket", keiserdømmet fra 1871 til 1918? Blant andre den framstående tyske historikeren Hans-Ulrich Wehler skriver i sin bok om Det tyske Keiserriket 1871-1918 at keiserdømmet la grunnlaget for Hitlers tredje rike.
Den boka som her skal refereres, om den tyske histories særegenheter, tar opp forestillingene om at Tysklands historiske utvikling var forskjellig fra den "normale" utviklinga til de europeiske demokratiene, først og fremst England, men også Frankrike, ved at Tyskland ikke utviklet et sterkt, selvbevisst og liberalt borgerskap som gjennomførte en borgerlig revolusjon og innførte et liberalt, parlamentarisk demokrati. Denne forestillinga om at Tyskland ikke greide å utvikle et liberalt borgerskap som var i stand til å dominere samfunnet, angivelig i motsetning til situasjonen i England og i Frankrike, er forestillinga om det tyske Sonderweg. Dette skal ha ført til at i Tyskland fortsatte gamle, mer eller mindre føydale autoritetsforhold å bestå, og til at borgerskapet i noen grad ble føydalisert. I boka om tysk histories særegenhet vises det at den forståelsen av den "normale" historiske utviklinga i England, som førte til demokrati og en liberal stat, er feil, og at oppfatningene om at borgerskapet må være liberalt også er feil, borgerskapet kan like gjerne være autoritært og dominere samfunnet med autoritære verdier. Forfatterne går nærmere inn på de påståtte tyske særegenhetene, og sammenlikner dem med tilsvarende forhold i England og Frankrike. Dette skal vi her se på.
Forfatterne skriver at de ikke vil benekte at det var kontinuitet mellom "det Andre" og "det Tredje" Riket, men at spørsmålet om hvilke kontinuiteter som fantes, og deres opprinnelse, fortsatt er åpent.
Forestillingen om en særegen tysk utvikling er gammel. Men de som før 1945 snakket om en særskilt tysk utvikling så den gjerne som noe positivt. Etter foreningen i 1871 var det en tendens til å opphøyde den spesielle tyske kombinasjonen av politikk, økonomi, militærvesen og utdanningsinstitusjoner: monarkiet og industriell suksess, universitet og hæren.
Etter 1945 ble forestillingen om den særegne tyske utvikling, den tyske Sonderweg, snudd rundt, og den ble sett på som noe negativt. Hvordan hadde den tyske katastrofen blitt mulig? Nazismens røtter ble sett å ligge i Tysklands særegne ideologiske, institusjonelle og politiske utvikling. Det er ingen enhetlig oppfatning om karakteren av den særegne tyske utvikling blant de mange historikerne som er enige om at en særegen tysk utvikling fant sted. Den forklares på ulike måter. Den er blitt forklart ut fra Tyskland geografiske posisjon mellom Øst og Vest-Europa, Tyskland som sammensatt av begge, og ut fra den prøyssiske hærens og militarismens stilling, og ut fra tyske tenkemåte og mentalitet. Her trekkes det fram krigerske verdier, underdanighet og en hang til irrasjonalitet.
I dag har ikke militarismen og tysk mentalitet en sentral posisjon i forsøkene på å forklare den særegne tyske utviklinga og nazismens røtter. I dag søkes grunnlaget for den særegne utviklinga i mer sosiologisk og strukturelt terreng.
Det er nå blitt vanlig å se det slik at det ikke lyktes å utvikle et vestlig demokrati i Tyskland på grunn av at den sterke økonomiske utviklinga i Tyskland i andre halvdel av det nittende århundret ikke ble fulgt av utvikling av de sosiale og politiske formene og institusjonene som la til rette for at de motsetningene som den dynamiske økonomien skapte kunne løses eller formidles, og som kunne være arenaer og rammer for at den integrasjon og deltakelsen i samfunnet som denne økonomiske utviklinga gjorde nødvendig kunne foregå. Det var altså en manglende synkronisering mellom den økonomiske, sosiale og politiske sfæren.
I følge denne forståelsen hadde ikke Tyskland en borgerlig revolusjon av den normale sorten som Frankrike og England hadde. Grunnen til dette blir sett å være at det tyske borgerskapet fikk mye av det som det ønsket ikke ved egne anstrengelser, men fra staten. Borgerlig selvbevissthet og selvtillit ble ikke utviklet, men borgerskapet ble underordnet staten. Og industri og handelskapitalen vant ikke noen kamp mot det jordeiende aristokratiet som hadde sin base i de østlige delene av Preussen. De inngikk heller kompromiss i det kjente "ekteskapet mellom rug og jern", mellom tungindustrien og junkerne. Borgerskapet var allerede svekket av den feilslåtte revolusjonen av 1848 og Bismarcks vellykkede politikk og samling av Tyskland, og kapitulerte for den aristokratiske omfavnelsen. Borgerskapet overtok aristokratiets verdier framfor å hevde sine egne, det ble føydalisert. Dermed ble den førindustrielle eliten, som var motstandere av demokrati, i stand til å beholde stor politisk makt både under keiserdømmet og under Weimarrepublikken. Og den hjalp Hitler til å kunne overta makten. Først i 1945 ble denne eliten fjernet fra alle kommandopostene.
Blackbourn og Eley skriver at de ønsker å utforske noen av de problemene som oppstår ut fra beretninga om disse særegenhetene til tysk historie. Og de vil også foreslå alternative måter å se på noen av disse sakene. De skriver at de tror at selv om ideene om denne tyske særegne utvikling har vært verdifulle, så er nå denne forståelsen i ferd med å begrense forståelsen og muligheten for å utvikle ny innsikt.
Blackbourn og Eley skriver videre at deres utgangspunkt er argumentene om den særegne, unormale tyske utvikling, om den tyske Sonderweg. For at det skal kunne være et avvik fra normen må det være en norm. Og det var den engelske og franske utvikling som ble tatt som den normen som den tyske utvikling ble sammenliknet med. Men normen som ble satt opp kan lett ha vært en misforstått og idealisert framstilling. Normen er et idealisert bilde av hva den vestlige veien var, et bilde som historikerne som studerer England, Frankrike og USA ser på som en myte.
Derfor må normen undersøkes nærmere og sammenliknes med den historiske innsikt som man i dag har. Og videre bør en ikke bare studere hva Tyskland ikke var, men også hva Tyskland faktisk var. Og Tyskland bør gjerne også sammenliknes med flere andre land enn de nevnte. Blackbourn og Eley skriver at de ikke stiller spørsmålstegn ved den kritiske eggen som argumenter om den tyske Sonderweg har gitt til studiet av tysk historie, men de mener at denne eggen etter hvert er blitt sløv. De nevnte argumentene er begynt å bli et sesam sesam, de gjentas stadig i utallige sammenhenger, og blir en ny ortodoksi.
På hvilken måte avvek den tyske utviklinga fra den vestlige normen? Det skal framfor alt ha vært ved at en borgerlig revolusjon ikke ble gjennomført. Det tyske borgerskapet sies å ha vært fornøyd med å tjene penger og å leve i sin private verden. Stemmer dette? Blackbourn og Eley skriver at de ikke tror at det tyske borgerskapet hadde vært så fraværende fra historiens scene og de store sammenhenger. Først må man spørre hva en borgerlig revolusjon er. Dersom det tyske borgerskapet var så svakt, hva var da et sterkt og modent borgerskap? Og hvordan gjorde det seg gjeldende da det stod fram på historiens scene? For eksempel med hensyn til eiendomsrett og ideer om konkurranse, styre ved lov, framveksten av frivillige sammenslutninger og offentlig mening og nye holdninger. Det foregikk utvilsomt en tilnærming mellom borgerskapet og godseierne i Tyskland fra rundt 1870. Men var dette uvanlig i Europa? Dette foregikk også i England på samme tid. Kan man derfor si at det engelske borgerskapet ble føydalisert?
Hadde de tyske arbeidsgivernes paternalisme føydale røtter? En måte å undersøke dette spørsmålet på er å sammenlikne forholdene i Tyskland med forholdene i England og USA. I en slik sammenlikning kan forbindelsen mellom paternalismen og den industrielle prosessen undersøkes. Og det er mange andre spørsmål å stille, og lenger ut i denne artikkelen vil mange av dem bli tatt opp.
Og hvordan skal alle disse spørsmålene, og deres svar, bli satt i sammenheng med den politiske sfæren? Møter vi her en feilslått borgerlig revolusjon? En måte å ta opp dette problemet er å omformulere det til: Møter vi noe sted i verden det forhold at borgerskapet tar makta og omkaster staten og politikken i sitt bilde? I den normen Tysklands utvikling har vært bedømt etter har dette ligget implisitt, at borgerskapets materielle framgang og rikdom førte til de demokratiske institusjonene og liberalismen. Og dersom dette ikke skjedde må noe ha gått galt. Men det var ikke slik det foregikk verken i England, Frankrike eller USA. Borgerskapet ble den dominerende klassen uten å ta i bruk heroiske midler og åpen politisk aksjon. Dets virkelige makt var ankret i den kapitalistiske produksjonsmåten og i det sivile samfunnet, i eiendomsforholdenes sfære, i lovens styre, i foreningslivet og så videre. Det er kanskje innføringen av disse som virkelig fortjener å kalles for "den borgerlige revolusjonen". Å nærme seg problemet på denne måten heller enn å se den borgerlige revolusjonen som en voldsom begivenhet, er å skifte oppmerksomheten over fra kortvarige politiske begivenheter og mot langsiktig omforming av samfunnet, fra motivene til de historiske aktørene og til virkningene av handlingene deres. Dette ville gi perspektiv på påstandene om at revolusjonen i 1848 var feilslått. Og det vil sette spørsmålstegn ved påstandene om at det er en nødvendig sammenheng mellom borgerskap-liberalisme-parlamentarisme-demokrati.
Mens vi prøver å utvide forståelsen av hva en borgerlig revolusjon innebærer, vil vi slett ikke utelate politikken fra beretninga om det tyske borgerlige samfunnet, skriver Blackbourn og Eley. For mens det kan hevdes at borgerlige revolusjoner ikke er det samme som at den politiske makta overføres til borgerskapet, så kan heller ikke borgerlig politikk (i det nittende århundret) bli redusert til aksjekursenes overordnede viktighet og konsolidering av styre ved lov. Man må helt klart ta hensyn til en kraftfull ide, en retorikk om åpen handling, politisk handling som et drama. Mens Frankrike var det klassiske stedet for borgerlig selvforståelse på denne måten, var det også sant for England, Tyskland og andre land. Blackbourn og Eley skriver at de derfor behandler to parallelle sett handlinger i det nittende århundrets Tyskland - så vel en stille borgerlig revolusjon i økonomi og samfunn så vel som et mer spesielt offentlig og politisk tilhørende sett. Mange av disse hadde formelt blitt oppnådd rundt år 1870. Disse to settene var ikke like. Den første, stille, i økonomi og samfunn, viste fram borgerskapets styrke og enhet. Den andre, politiske, viste borgerskapets svakhet og splittelse, og undergravde borgerskapets krav på å representere de allmenne interessene i samfunnet.
På denne måten forsøker Blackbourn og Eley å sette den økonomiske og sosiale sfæren i forbindelse med politiske sfæren, noe mange ser som sentralt. De prøver å unngå både tenkning av et "basis-overbygning" forhold der det politiske nivået bare reflekterer økonomisk og sosial utvikling, og en total atskillelse av på den ene siden det politiske nivået og på den andre siden det økonomiske og sosiale nivået. Det var en mangel på synkronisering i det borgerskapet oppnådde på de ulike nivå, med en svakhet i det borgerskapet oppnådde på det politiske nivået.
Borgerskapet eksisterte som en økonomisk og sosial kategori som de som eide og kontrollerte kapital, sammen med de som forvaltet denne på en profesjonell måte. Dette ga dem en kraftfull tilstedeværelse i samfunnet, som det utvilsomt kan hevdes var dominerende på slutten av det nittende århundret. Borgerskapet stod samlet i spørsmål om eiendomsrett og styre ved lov. Men når borgerskapet gjennom sin politiske representasjon handlet på den større politiske scene kom splittelsen innen borgerskapet fram. Spesielt var den borgerlige liberalismen utsatt for splittelse. Borgerlige kritikere på venstresiden trakk den nasjonalliberale strømningens liberalisme i tvil, og borgerlige kritikere på høyresiden trakk dens nasjonalisme i tvil. Den nasjonalliberale strømningen møtte også sterk motstand fra katolsk hold på grunn av den støtten som den ga til Bismarcks Kulturkampf.
Borgerskapet var også sårbart på det politiske nivået i forhold til de underordnede klasser. Her kommer vi tilbake til forholdet borgerskap-liberalisme-parlamentarisering-demokrati. Både borgerskapets oppslutning om liberalismen og liberalismens oppslutning om demokratiet var i det nittende århundrets Europa avhengig av komplekse sosiale og politiske konfigurasjoner, der mobiliseringen og den uavhengige dynamikk til de underordnede klasser som småbrukerne, små eiendomsbesittere og arbeiderklassen spillet en viktig, og noen ganger en avgjørende rolle. Uten påvirkning fra folkebevegelser som var sterke nok til føre borgerlige notabiliteter til venstre er det tvilsom at de konstitusjonalistiske bevegelsene i det nittende århundret kunne båret fram demokratiet. På egen hand var liberale politikere mer tiltrukket av begrenset stemmerett, begrenset ved krav til eiendom og utdanning. Selv der det tyske borgerskapet var liberalt var det mer interessert i parlamentarisering enn i demokrati. Selv det anti-demokratiske valgsystemet i Preussen, med sine tre velgerklasser, ble introdusert av en kommisjon som hadde framstående liberalere blant sine medlemmer. Men i Tyskland ble arbeiderklassens store folkebevegelse, sosialdemokratiet, oppfattet av borgerskapet som en fiende og en fare.
De politiske bevegelsene var splittet, og dette har vært sett på som råmaterialet for en manipulerende bonapartistisk politikk, der den gamle eliten kunne skaffe seg folkelig oppslutning ved å utnytte stemninger i folket, spesielt av anti-liberal type. Blackbourn og Eley skriver at de er blant de mange historikerne som i det siste har satt spørsmålstegn ved denne oppfatning om manipulasjoner. De skriver at de antar at presset nedenfra var sterkere enn ofte antatt, og de setter spesielt spørsmålstegn ved påstanden om at den junker-konservative eliten var i stand til, gjennom Bund der Landwirte - Landbruksforbundet - å oppnå ny kraft ved å skaffe seg tilslutning fra småbøndene og småborgerskapet. De forkaster ikke denne påstanden uten videre. Men poenget er kanskje ikke at junkerne og den gamle eliten var forberedt til å handle på denne måten, men at alle de ikkesosialistiske borgerlige partiene i større eller mindre grad var tvunget til å handle på denne måten. De folkelige stemningene representerte både farer og muligheter. I varierende grad foretok både de nasjonalliberale, venstreliberale og Sentrumspartiet så vel som de konservative politisk akrobatikk for ikke å legge seg ut med, men heller ri på stemninger og misnøye i folket. Veksten til SPD var målestokken for den manglende tilslutning til de borgerlige partiene. Det var suksessen til Tysklands dynamiske kapitalisme sammen med den følgende konsolidering av det borgerlige samfunnet som plasserte så mange klager direkte på det politiske planet. Det er heller dette enn den manipulative gamle eliten som forklarer den ustabile og febrilske naturen til tysk politisk kultur ved utbruddet av den første verdenskrigen.
Det tyske politiske systemet viste at svært markerte autoritære og ukonstitusjonelle trekk bestod. Det var av betydning at keiseren hadde makt og brukte den, at kansleren ikke var ansvarlig overfor Riksdagen og at regjeringer ikke ble dannet av lederne for de største politiske partiene, og at konstitusjonell praksis i Preussen lå så langt tilbake for den i Riket og mange av de andre ulike delstatene. Det er klart at det var en manglende liberal-parlamentarisk-demokratisk reform. Men hvilken reform, og hva var det som skjedde og som ikke skjedde? Alle de borgerlige partiene var splittet, og denne splittelsen trenger ikke å forklares med noen manipulasjon ovenfra eller med førindustrielle levninger eller eliter.
Grunnleggende borgerlige klasseinteresser som styre ved lov og eiendomsrett var garantert i det tyske keiserriket, mens virkelige ulikheter ble avspeilet på det politiske nivået. Mellom kravene til SPD og uforsonligheten til den regjerende eliten var partiene som burde ha tilbudt en reformistisk utfordring i konflikt. Hver hadde ulike tanker om reform. Og alle stod overfor en utfordring nedenfra, selv om de møtte den på ulike måter. Dette blir tatt opp her, og spesielt oppkomsten av en mangetydig og ustabil ny massepolitikk. Den demagogiske prosessen der folkelige stemninger ble oppfanget og undertrykt, like mye som feilslåtte reformer, kom til å få avgjørende betydning for tysk historie etter krigen.
Blackbourn og Eley skriver at de ikke tror at Hitlers maktovertakelse var en tilfeldighet, eller at Hitler bare var en "sjarmør" som forførte tyskerne i en situasjon der de var hjelpeløse og desperate. Det er en kontinuitet mellom keiserdømmet (1871-1918) og Hitlers rike, men spørsmålet er hva slag kontinuitet?
Det legges vekt på fragmenteringen av den borgerlige middelklassen, fiendtligheten mot venstrepartiene, viktigheten av den konfesjonelle splittelsen og at en reformistisk blokk ikke oppnådde makt. De sosiale og politiske røttene til nazismen må søkes i perioden før krigen.
Selv om det legges vekt på folkelig oppslutning betyr det ikke at vi snakker om "massenes revolt". Et slikt syn er utilfredsstillende. Nazistenes suksess kan ikke bare forklares ved sin oppslutning, selv om det naturligvis er en del av forklaringa. Hvor stort ansvar hadde "den gamle gjengen" - de gamle elitene - for at nazistene fikk overta makta i Tyskland? De hadde et klart ansvar for at Hitler kunne overta makta. Men var det de samme førindustrielle elitene som gjorde det samme som det er antatt at de gjorde før 1914? Nye undersøkelser av Reichswehr tyder på at det var en profesjonell hær mer enn en hær av junkere, og at det liknet mer på dagens Bundeswehr enn på den prøyssiske hæren. Og Hugenbergs Tyske nasjonale parti (DNVP) var ikke ganske enkelt en fortsettelse av førkrigstidas konservative parti.
Dette er viktige emner når man skal studere hvilken kontinuitet det var snakk om. Og hvorfor måtte den gamle eliten i det hele tatt kalle inn Hitler? Grunnen er at Hitler kunne mobilisere stor støtte spesielt, mot SPD. Det viktigste poenget er imidlertid at dersom man ser førkrigstidens og etterkrigstidens demagogi som en stadig mer uforsiktig prosess for å oppnå å begrense og beherske den politiske innflytelsen til venstrekreftene, heller enn som gjennomført politisk manipulasjon fra en særskilt elites side, så blir nazismens gjensøkelse mer forklarlig. Da er det mulig å se en kontinuitet fra det Andre til det Tredje Riket.
Hva var forholdet mellom den tyske kapitalismen og nazismen? Kapitalismen har vist seg i stand til å leve under mange ulike styresett. Det kan hevdes at den store suksessen til den tyske kapitalismen før krigen førte til at mange klager over sosiale og økonomiske forhold ble framført på den politiske arena. SPD var et tegn på dette. Denne utvidelsen av den politiske nasjonen, viktigheten av offentlig liv og politiske konflikter i keiserdømmets Tyskland, fikk industriherrene og de fremste representantene for den tyske kapitalismen til å ønske å trekke seg bort fra den offentlige scenen og fra offentlige undersøkelser og debatter om deres virksomhet. Samtidig førte den politiske splittelsen av kapitalismen til at de liberaliserende tendensene i en organisasjon som Hansabund ble undergravd.
I 1920-årene kom en sammenlignbar utvikling. Den politiske splittelsen av kapitalen var sterk, og var med på å destabilisere Weimarrepublikken. Næringslivet trakk seg tilbake fra den politiske scenen. Dette var noe som foregikk i mange land på denne tid, men spesielt sterkt i Tyskland, for Weimarrepublikken var ikke bare revolusjon, inflasjon og Versaillestraktaten, men også fagforeningsrettigheter og velferdsstat, som SPD måtte forsvare, om ikke arbeiderklassen skulle gå over til kommunistpartiet. Etter 1928 ble det stadig vanskeligere for SPD å forsvare de sosiale gevinstene under republikken, og at SPD satte seg mot å støtte å fjerne disse gevinstene gjorde det stadig vanskeligere å oppnå en demokratisk løsning av Weimarrepublikkens økonomiske problem som var i overensstemmelse med kapitalens interesser. Dette var en grunn til at Hitlers maktovertakelse ble akseptert av kapitalens menn.
En annen kontinuitet det pekes på er den som Fischerkontroversen pekte på. I 1961 publiserte den tyske historikeren Fritz Fischer ei bok om tyske krigsmål under den første verdenskrig. Der pekte han på kontinuitet mellom tyske krigsmål under første og andre verdenskrig. Den pangermanske bevegelsen og andre nasjonalistiske kretser i Tyskland forlangte under første verdenskrig at Tyskland skulle kreve anneksjoner både i Frankrike, Belgia og i Polen og Russland. Han skrev også om den rollen økonomiske interesser spilte i Tyskland fra 1890 av, og den økonomiske og sosiale ustabiliteten som fantes i Tyskland før utbruddet av første verdenskrig. Denne boka vakte stor motstand i Tyskland.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: