Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Richard L. Gawthrop:
"Pietism and The Making of Eighteenth-Century Prussia."
Dette er det andre kapitlet om pietismen i Preussen. Det tar spesielt opp de personene som gjorde pietismen til en statsbyggende ideologi, og noen sider ved pietistenes statsbyggende virksomhet, samt den økonomiske politikken og den økonomiske utviklinga i Brandenburg-Preussen under kong Friedrich Wilhelm I (konge 1713-1740). Dette kapitlet bør lese etter det første kapitlet om pietismen.
Pietismens "far", Philipp Jacob Spener (1635-1705) ble av kurfyrsten invitert til Brandenburg i 1691. Kurfyrsten var kalvinist, men majoriteten av befolkninga var ortodokse protestanter. Kurfyrste Friedrich III, fra 1701 den første kongen i Preussen: kong Friedrich I, regjerte fra 1688 til 1713. Han var i likhet med sin far og sin sønn en overbevist kalvinist, og så på den reformerte lære som den sanne formen for kristendom. Han ville utbre den reformerte kirka i sine land, og lot mange hugenotter og andre kalvinistiske innvandrere slå seg ned i Brandenburg-Preussen. Han foretrakk også kalvinister ved hoffet og i ledelsen av staten. Fram til 1697 ble farens, den store kurfyrstens, politikk ført videre av farens rådgivere som fikk utforme politikken, først og fremst Eberhardt Danckelmann. Grunnleggelsen av det lutherske universitetet i Halle i 1692 kan sees på som en videreførelse av det gamle rivaliseringsforholdet med Saksen om å være det fremste protestantiske fyrstedømmet i Tyskland.
Pietistene ble ønsket velkomne til det nye universitetet. En viktig grunn til dette var at Spener la vekt på å bygge ned de konfesjonelle konfliktene, og var mindre fiendtlig innstilt overfor den reformerte kirka enn de ortodokse lutheranerne. Samtidig innså kurfyrsten at den reformerte kirka knapt hadde noen mulighet til å bli dominerende blant hans ortodoks lutherske undersåttere. Han ønsket å komme fram til ei forsoning mellom dynastiet og den reformerte kirka på den ene side og den lutherske kirka og den delen av befolkninga som soknet til den på den andre sida. Kurfyrsten ønsket i første omgang å oppnå dette ved å slå sammen de to protestantiske kirkesamfunnene. Det ville han gjøre ved å innføre den anglikanske kirka i Brandenburg-Preussen og en felles liturgi for de to kirkesamfunnene. Den fremste medarbeideren til kurfyrsten i dette forsøket var hoffpredikanten Daniel Ernst Jablonski. Dette lyktes ikke.
Kurfyrste Friedrich III ( fra 1701 Kong Friedrich I) ville at provinseliten i riket hans også skulle kunne finne plass ved hoffet hans. I motsetning til faren ville han ikke underkue denne eliten. Han ville skape et strålende hoff som ville tiltrekke seg den innfødte adelen, men han lyktes ikke i dette selv om han brukte store deler av statens inntekter til pomp og prakt. Da Wittgenstein, Wartensleben og Wartenberg ble de av kongen foretrukne fra 1702 begynt et vanstyre som varte til i 1710, da disse tre falt i unåde. I disse årene deltok hæren i den spanske arvefølgekrigen, og store subsidier fra England og Nederland kom til Berlin, der hoffet brukte pengene til luksus og pomp og prakt. I mens økte antallet tiggere i Berlin sterkt siden krigens offer, invalide soldater, enker og faderløse, ikke mottok noen som helst hjelp fra den staten og fyrsten som de hadde ofret alt for.
Den store kurfyrsten, som hadde regjert fra 1640 til 1688, hadde prøvd å pasifisere den lutherske kirka. Et av midlene til å gjøre dette hadde vært å forby visitasjoner, altså kontroller av tilstanden i de lokale menighetene mens han regjerte. Dette medførte at det ikke ble foretatt initiativ for å forbedre skoler eller andre institusjoner som kirka tok seg av. Det var ofte disse institusjonene som hadde prøvd å avhjelpe den værste nøden. Kong Friedrich I kom etterhvert til føre en mer aktiv politikk overfor den lutherske kirka, der han støttet mange initiativ fra og innen kirka. Men det alminnelige vanstyret gjorde at disse initiativene ikke kunne ble virkelig effektive. Og så kom den forferdelige sulten og hungersnøden i 1708-1710. Etter en svært kald vinter slo avlingene fullstendige feil i store områder. I Øst-Preussen døde 40% av befolkninga av sult, og store områder ble lagt øde. En viktig grunn til denne forferdelige situasjonen var at befolkninga var blitt flådd av staten og skatteoppkreverne og hoffet i Berlin. Det fantes ikke reserver hos folk som de kunne bruke til å hjelpe seg med. Likevel, under denne hungersnøden ble det eksportert korn fra både Brandenburg og Preussen. Etter dette mistet både kong Friedrich og rådgiverne hans makta, og sønnen, Friedrich Wilhelm I, begynte å overta.
I 1713 døde kong Friedrich I, og Friedrich Wilhelm overtok som konge. Han overtok som konge i et dynasti som hadde liten oppslutning fra den innfødte eliten. Kurfyrstenes forsøk på å få kontroll over landene hadde samtidig være et arbeid for å redusere adelens makt og innflytelse. Kløfta mellom adelen og dynastiet ble gjort enda større av at dynastiet var kalvinsk, og foretrakk kalvinske rådgivere, mens adelen var ortodoks luthersk. Hæren var så stor at fyrstens inntekter knapt kunne underholde den. Så lenge den spanske arvefølgekrigen hadde vart hadde store subsidier, bidrag til krigføringa fra Nederland og England, strømmet inn til Berlin. Da krigen var slutt ville kong Friedrich I redusere hæren. Men før han fikk gjort dette døde han. Og sønnen ville slett ikke redusere hæren. Hæren var da på godt og vel 30.000 mann.
Richard Gawthrop skriver at Brandenburg-Preussen var i 1713 en tradisjonell europeisk stat. Fyrsten hadde en sterkere stilling i forhold til stendene enn i de fleste statene, og kunne derfor foreta ei hardere skattlegging, men det var ikke en annen type stat. Fyrstene fram til 1713 hadde vært tradisjonelle. Men i 1713 var Brandenburg-Preussen i en situasjon der det måtte skje forandringer. Og så skjer det noe nytt med den nye kongen Friedrich Wilhelm I.
Om August Hermann Francke og hans virksomhet har jeg skrevet i det første kapitlet om pietismen i Preussen. Les om det!
August Hermann Francke var en ganske annen personlighetstype enn Spener. Og Franckes religionsopplevelse var også svært forskjellig fra Speners. I 1682, seksten år gammel, ble Francke innrullert ved universitetet i Erfurt. Senere var han tre år ved universitetet i Kiel og til slutt i Leipzig. Fra juli 1686 spilte Francke en ledende rolle i Collegium philobiblicum i Leipzig. Da Spener, som nylig hadde kommet til Saksen som hoffpredikant, besøkte colleguium i 1687 var det for å trene studentene i hebraisk og gresk. Det førte ikke til noen nærmere kontakt mellom Francke og Spener. Høsten 1687 reiste Francke til Lüneburg for å studere videre.
Det var i Lüneburg at Francke gjennomgikk den omvendelsen som ble den sentrale religiøse opplevelsen i livet hans. Først etter denne opplevelsen begynte Francke å nærme seg Spener og pietismen. I 1689 bodde Francke to måneder hos Spener i Dresden. Spener ble Franckes åndelige veileder og rådgiver. Med omvendelsen i Lüneburg ble Francke "gjenfødt". Noe slikt hadde Spener aldri opplevd.
Fra Francke skrev seg inn ved universitetet i Leipzig opplevde han intense åndelige konflikter. Han kjente sterk skyldfølelse fordi han søkte ære og berømmelse som lærd og for å arbeide for å bli likt av andre mennesker istedenfor av Gud. Francke reiste til Lüneburg for å arbeide seg gjennom konflikten under rolige forhold. Men i Lüneburg ble Francke svært opptatt av sin mangel på tro og av sin tvil. I den ytterste nød bad han til Gud og bad om å ble berget fra elendigheten og tvilen og angsten. I det øyeblikket erfarte Francke direkte Guds "faderlige kjærlighet", og "så raskt som noen kan snu hendene var all min tvil borte, og jeg var forsikret i mitt hjerte om Guds nåde gjennom Jesus". Fra da av oppfattet Francke seg å være en helt annen personlighetstype enn tidligere. Det som hadde betydd noe for ham tidligere ble av mindre betydning. Francke plasserte seg i Guds hand med glede og takknemlighet.
Siden Spener aldri hadde opplevd noe liknende hadde han en annen oppfattelse av gjenfødelsen. Spener hadde aldri tvilt på sin religiøse tro, og derfor heller ikke opplevd noen omvendelse. Spener mente at gjenfødelsen var noe som foregikk over tid, og at hvert menneske hadde sin spesielle vei. Han forlangte heller ingen omvendelse for at folk skulle få adgang til gruppene hans.
Francke derimot tok utgangspunkt i sin omvendelse i undervisninga si. Han oppfordret folk til å angre for å kunne innlede omvendelsen og gjenfødelsen. Francke forestilte seg at bare gjennom angeren kunne man ble omvendt og gjenfødt. Men gjenfødelsen var bare første steg på veien mot rettferdiggjørelse. Det viktige var å utvikle et forhold til Gud, og i utviklinga av ideene om dette brukte både Spener og Francke verk av engelske puritanere.
For Spener kunne religiøs tro eksistere uten at folk erfarte troen; troen kunne være en beslutning om å tro. For Francke var den religiøse troen langt mer en opplevelse og erfaring, en opplevelse av et fellesskap med Gud. Franckes begrep om livet etter omvendelsen var å være et passivt redskap som Gud virket gjennom. Denne vekten på erfaring av Guds nærhet, som var så betydningsfull for Francke, gjorde at religiøse kriser nødvendigvis måtte dukke opp, siden det ville komme perioder der Francke, og andre omvendte, ikke opplevde Guds nærhet. Francke fortalte sine følgesvenner at Gud gjemte seg for å gjøre det religiøse livet mer intenst for å forhindre en tilbakevending til det gamle jeg og for å styrke troen gjennom prøvelser.
Franckes religiøsitet var svært følelsespreget, og den var sterkt handlingsorientert. Francke var forpliktet til å tjene Gud hver time på dagen. Derfor fordømte han lediggang, og arbeid ble oppfattet blant de aktivitetene der menneskene skulle tjene sin neste og Gud. Spener formulerte ingen tilsvarende posisjon for arbeidet siden han med sitt asketiske ideal om ikke å ære verden opplevde en konflikt mellom å forplikte seg overfor det verdslige gjennom arbeid og å tjene Gud.
Francke delte i noen grad Speners tradisjonelle kristne skepsis overfor verden og forakt for det verdslige, med det korresponderende syn på livet som en forberedelse for det hinsidige. Men Franckes konklusjon var radikalt ny: at verden var et objekt som måtte forbedres av mennesket i dets søken etter og arbeid for frelse.
Det var gjennom denne radikalismen at Francke kom til å legge guddommelig mening inn i de mest verdslige yrkesaktiviteter. Ved å arbeide iherdig i verden kunne de troende demonstrere sin hengivenhet og lydighet overfor Guds lov. Francke forsikret at i livet etter døden ville Gud belønne iherdig arbeid. Bønnen ble omdefinert til å være en hjelp til handling, og ikke en fordypelse i Gud eller samtale med Gud.
For å hjelpe sine følgesvenner med å være lydige overfor Gud utarbeidet Francke omfattende livsregler, Lebens-Regeln. De omfattet alle sider ved livet og dagliglivet. Man skulle for eksempel være forsiktig med å le. Francke regnet alle avvik fra den permanente personligheten som skadelige. Derfor var Francke motstander av alle former for rollespill eller identitetsforandring.
Francke forbandt framgang i troen med å tjene sin neste, og å tjene sin neste kunne man gjøre gjennom sitt arbeid, og dersom man ikke lyktes med dette var det et tegn på svikt i troen. Troen måtte erfares, og derfor var det viktig å lykkes i sitt arbeid. Troen var derfor både en indre og en ytre prosess. Gudstroen og det arbeidet den førte til ble vurdert etter hvor mye den bidrog til å forbedre verden. Arbeidet var altså uten ende, nok var aldri nok, det beste var heller aldri godt nok.
Resultat ble svært viktige for Francke og hans følgesvenner. Det som var nyttig var også godt. Grensene mellom det åndelige og det materielle ble utydelige. Dette var ulikt Speners oppfatning. I følge Spener var det Gud som bar byrdene, og Spener var ydmyk i forhold til de resultat som ble oppnådd. Verken æren for å lykkes eller den manglende ære ved ikke å lykkes lå på menneskene, etter Speners oppfatning.
Både Francke og Spener var optimister som mente at verden kunne forbedres. De arbeidet ikke for å nå fram til tusenårsriket eller et paradis på jord, en endelig tilstand der gjort var gjort og man hadde lyktes fullt ut og var ferdig med arbeidet. Kunnskapen om Guds vilje mottak de omvendte fra Gud gjennom det daglige arbeidet for Guds ære. Francke hevdet med sikkerhet å kjenne Guds vilje i mange situasjoner. Pietistene så seg selv som Guds privilegerte agenter, som kunne overskride tradisjoner. For Spener kom reformene til å skje i alle fall, og menneskene bestemte om de ville delta. For Francke derimot var det han selv og de omvendte reformatorene som bar reformene fram og gjennomførte dem.
Dette tilsammen la grunnen for en veldig dynamisme i Franckes virke, han måtte bestandig videre. Veksten i troen etter omvendelsen førte Guds barn stadig nærmere perfeksjonen. Og denne prosessen kunne aldri avbrytes eller ta en time pause. Arbeidet og oppofrelsen var uten ende. Og seirene kunne bli desto større.
Pietismen trodde at ved å skape nye institusjonelle former innen den etablerte orden kunne denne tjene som utgangspunkt for en altomfattende reform av samfunnet. Franckes omvendelseserfaring og hans altbeseirende handlingsorientering ga ham og de institusjonene som han bygde opp en svært pågående stil og grenseløse målsettinger. Francke ville gjøre Halleanstaltene til komplette modellsamfunn. Rett etter år 1700 fikk Francke mulighet til å utvikle en strategi for disse målsetningene sine. Barnehjemmet var bygd og den lokale motstanden mot det var nedkjempet. I "Projekt zu einem Seminario universali" fra 1701 og "Grosse Aufsatsen" fra 1704 utviklet Francke sin analyse av de dårlige sidene ved samfunnet og metoder for å fjerne dem. Alle større og viktige grupper i samfunnet var korrumperte av egoisme og selviskhet. Men de kristne skulle ikke dra seg tilbake fra verden av denne grunn. Man skulle finne årsakene til de bedrøvelige tilstandene, og søke å forandre dem. Et forhold som Francke festet seg ved var den elendige utdannelsen som den oppvoksende slekt fikk. Et annet forhold var at enker, foreldreløse og fattige ble satt til side og oversett, de fikk ingen hjelp eller støtte på noen måte. Francke avsluttet sin gjennomgang av samfunnet med en protest mot at "sånn en mengde mennesker er uten disiplin, uten instruksjon, uten oppsyn eller orden, uten noe å gjøre, og som resultat er de opptatt med tyveri, horeri, mord og gateran, og mange andre skrekkelig ting og synder".
Et viktig tiltak for å forbedre situasjonen var å utdanne de unge og ta seg av de fattige og hjelpeløse, ved å lære opp gudfryktige predikanter og sette dyktige personer i autoritetsposisjoner for å lede befolkninga fra lediggang til produktiv virksomhet. Francke mente at dette var framfor alt en oppgave for presteskapet. Francke fornektet predestinasjonslæren til Calvin, altså at folk er på forhand bestemt enten til fortapelse eller frelse. Francke mente at Gud hadde kallet alle mennesker til nåden, og garantert frelse til alle som opplevde gjenfødselen og tok seg av sin neste. Anstalter som den Francke hadde bygd opp i Halle skulle ta seg mennesker og forberede dem for egen gjenfødelse og sette dem i stand til å gå ut i verden for å omvende andre.
Etter Franckes syn hadde universitetet og skolene i Halle ubegrensede muligheter til å utføre Guds frelsesgjerning. Men Francke trodde ikke at alle på egen hand kunne finne fram til omvendelse. Francke så på seg selv og sine nærmeste kollegaer som en elitegruppe med makt og myndighet til å styre de menneskene som var tiltrodd dem til frelsen. Francke og hans innerste sirkel hevdet at de var middel som Gud brukte. Og at deres asketiske regime var standarden for all menneskelig opptreden. Den raske veksten og raske suksessen til Halleanstaltene ga Francke tillit til at det han gjorde var rett.
Francke ble en pioner i yrkesutdannelse, og gjorde seg kjent med de nyeste teknologiene på flere fagfelt og viste ekstraordinære evner som nyskaper og organisator. Og han satte opp og koordinerte misjonærvirksomhet på tre kontinent.
I de lutherske skolene var religionsundervisning viktig lenge før pietistene begynte å drive skoler. Men denne undervisninga bestod hovedsakelig av å pugge Luthers lille katekisme. Og den lyktes ikke i å få en betydelig del av befolkninga til å internalisere kirkas moralske verdier. Bibelen ble ikke brukt i den tidligste kristendomsundervisninga på folkeskolenivået.
Francke var bestemt på at kristendomsundervisninga som han var ansvarlig for i anstaltene og skolene i Halle og Glaucha ikke skulle være så overfladisk. Ikke bare i skoletimene, men også i fritida, skulle elevene utsettes for kristelig påvirkning. Før barnehjemmet hans hadde fått egne bygninger ble barna innlosjert hos pietistiske familier. Deretter bygde Francke egne bygninger til barnehjemmet, og dermed hadde han mulighet til å kontroller miljøet som de foreldreløse barna vokste opp i. Og dette gikk han inn for. Francke og staben hans overvåket og styrte all kommunikasjon mellom barna. Også i skolene til pietistene var det streng disiplin. Bare under kontrollerte forhold mente Francke at han kunne være sikker på å lykkes i å inngi elevene de puritanske verdiene som han ønsket at elevene skulle gjøre til sine verdier.
Franckes program for å forandre elevenes natur var svært ambisiøst og bygde på systematisk indoktrinering og overvåking av elevene hele døgnet. Så snart elevene ble medlemmer av Franckes institusjoner ble de underlagt Franckes program. Første del av programmet kalte Francke for å "brekke viljen". Det skulle gjøres snilt og med innlevelse og medfølelse. Likevel var målet at elevene skulle bli absolutt lydige overfor lærerne og de overordnede. I følge Franckes pedagogiske teori var å brekke elevenes "naturlige vilje" så snart som mulig det nødvendige første steget på veien mot å lede elevene bort fra verdens fristelser og å underordne eleven under den guddommelige vilje. Først etter dette kunne eleven begynne å gjøre de verdiene som anstaltene i Halle bygde på til sine.
Neste steg var å utsette elevene for intens framføring av de pietistiske verdiene i klasserommet. Religiøs instruksjon tok mer tid enn noe annet fag. Elevene måtte lære utenat deler av katekismen, bibelvers og salmer og kunne framføre dette for klassen. Lærerne diskuterte det framførte stoffet med elevene, og oppmuntret elevene til å uttrykke det med sine egne ord. Lærerne stilte også spørsmål om hvordan stoffet kunne anvendes på dagligdagse situasjoner. Onsdagene og lørdagene repeterte elevene det stoffet som de hadde gjennomgått de to foregående dagene.
I tillegg til resitasjon fra Bibelen og diskusjon av tekstene leste elevene høyt fra Bibelen til hverandre. Både morgen og kveld bad de, og skoledagen sluttet med bønnetime, som inkluderte salmesang, Bibellesning og overhøring av grupper av elever. Søndagene gikk naturligvis mye av tida med til gudstjeneste.
Hovedformålet med denne drillen var å venne elevene til selvfornektelse og nestekjærlighet. Det ble naturligvis ventet at lærerne skulle være eksempel som utøvde de verdiene som de lærte. Francke ansatte bare kristne lærere som var "født på nytt". De kunne også bruke strenge midler for å opprettholde disiplin. Dersom noen ikke fulgte anstaltens regler ble de omgående straffet. Kroppslig avstraffelse foregikk, og elever kunne plasseres på isolat med bare vann og brød.
Det var stor avstand mellom de verdiene skolen formidlet og skolens praksis på den ene siden og på den andre siden de verdiene og det livet som mange av elevene kjente før de kom til skolen. Derfor var motstand mot skolens regler og praksis ikke uvanlig i den første tida elever var ved skolen eller i barnehjemmet.
Etter skoletid hadde de elevene som bodde i anstaltene mye leksearbeid å gjøre. Francke mente at det kristne livet bare skulle bestå av arbeid og bønn og studier. Lek og fritid var forbudt. Ingen form for sport eller lek eller kroppsøving var tillatt. For å sikre at regelene ble overholdt var kontinuerlig overvåkning av elevene nødvendig. Francke så "nøyaktig inspeksjon" som det sentrale punktet i undervisninga. Også oppførselen utenfor skoletida ble overvåket, både hva elevene leste og hvordan de hadde omgang med venner ble kontrollert. For de elevene som bodde heime hadde lærerne nær kontakt med foreldrene for å få foreldrene til å slutte seg til skolens disiplin og å være med på å utøve den. Det ble ført protokoll over alle elevene. Fire ganger i året måtte lærerne gi rapport om hver elevs fromhet, oppførsel og skoleferdigheter.
Franckes intensjon var å trene elevene til å praktisere asketisme og lydighet mot Gud. Men Francke la også vekt på at elevene skulle bli dyktige i det yrket som de ville havne i. For Francke var en grunnleggende del av det kristne livet å arbeide for å forbedre verden, på alle måter. Derfor måtte elevene få gode og nyttige kunnskaper og ferdigheter, og både et kristelig og praktisk sinnelag.
De fagene som det skulle undervises i i skolen til barnehjemmet måtte være nyttige i dagliglivet. Det ble gitt både grundigere opplæring og opplæring i flere praktiske fag i anstaltene i Halle enn noe annet sted i Tyskland. Matematikk var et viktig fag i Halle. Og det ble lagt stor vekt på å kunne bruke det tyske språket, som det ble arbeidet med på mange forskjellige måter både skriftlig og muntlig. Elevene i latinskolen lærte både om jus og økonomi, geografi, botanikk, anatomi og medisin.
Francke insisterte på at elevene skulle få god forståelse for det materialet som de ble presentert for. Elevene skulle ikke arbeide med mange fag, men ha god tid til hvert fag de arbeidet med for å kunne lære det grundig. Undervisninga ble gjerne lagt opp sånn at elevenes lyst til å leke og eksperimentere kunne utfoldes der. I fritida var lek forbudt. Hver dag ble en del av skoletida brukt utenfor klasserommet. Elevene kunne sammen med læreren besøke verksteder for å se hvordan praktisk arbeid ble gjort, eller de var ute og samlet planter som en del av botanikkundervisninga.
Skolene hadde tilgang til store mengder illustrasjoner, pedagogiske hjelpemidler og bøker. De hadde et Naturalienkabinett der det var gjenstander og planter fra hele verden. Der var også modeller av universet som Copernicus og Tycho Brahe lærte at det var, og instrumenter for vitenskapelige eksperimenter og for praktisk arbeid og demonstrasjoner. Mange av utstillingene var bygd av elevene selv. Katalogen over gjenstandene i Naturalienkabinett var på 375 sider i 1740. Biblioteket hadde 18.000 bind i 1721, og det lånte ut bøker både til elever og studenter og til befolkninga i Halle. Biblioteket hadde åpent alle dager utenom helligdager, og det hadde også åpent om kveldene.
Francke la stor vekt både på religiøs og praktisk undervisning. Det var i tråd med at det ble lagt liten vekt på statusforskjeller hos Francke. Det sosiale hierarkiet ble ikke avspeilet i sterkere grad enn nødvendig av finansielle og legitimitetsmessige grunner i Halleanstaltene. Francke la framfor alt vekt på at det ble produsert personer som både var gudfryktige og dyktige. Francke la stor vekt på å oppdage evnene og talentene til hver enkelt elev, og så satse på å utvikle disse på best mulig måte. Elever med talenter, det gjelder også elever fra barnehjemmet, fikk stipend for å kunne gå videre i utdanninga.
Francke skolesystem krevde mye av lærerne. Og utviklinga av systemet hans krevde god tilgang på stadig flere kompetente lærere. Francke trengte en stadig strøm av kandidater fra universitetet for å fylle de nye lærerpostene i de voksende anstaltene og skolene hans. Men Francke mente at studentlivet ikke ga studentene den rette kristne innstilling. Studentlivet var ofte fylt av dueller, drikk og festing, gjeld og pengeproblemer. Derfor så Francke det pietistiske universitetet i Halle som en Guds gave. Det kunne lære opp studenter som høvde som lærere hos Francke.
Det teologiske fakultetet kopierte Franckes undervisningssystem. Det ble lagt svært stor vekt på personlighetsdannelsen, og ikke bare på tilegnelsen av kunnskaper. Ved det teologiske fakultetet i Halle ønsket man at studentene skulle omvende seg, som Francke hadde gjort det. Francke var fakultetets leder, og så omvendelsen som det personlige grunnlaget for studiet. Studenter som ikke hadde opplevd omvendelsen var forventet å være angrende.
Kjernen i studiet var Bibeltolkning. Francke skrev at "en teologistudent må ha som sitt første prinsipp at han gjør seg kjent med det nye testamentet på gresk og det gamle testamentet på hebraisk." Det første året skulle studentene lese det nye testamentet på gresk to ganger og det gamle testamentet på hebraisk en gang. Arbeidet med eksegesen foregikk innenfor rammen av kollokvier med pliktig deltakelse.
Bibelen var grunnlaget for teologistudiet. Kirkefedrene var det også nødvendig å kjenne. Andre kilder ble vurdert ut fra deres nytteverdi. Filosofi og dogmatikk ble sett på som mindre viktig. Dogmatikken som det ble undervist i var først og fremst moralteologi. Nytten og sannhetsgehalten i teologien ble vurdert ut fra hvordan de enkelte delene ble opplevd i pietistenes religiøse opplevelse av Guds nærhet. For å kunne uttrykke, vurdere og utvikle denne opplevelsen ble det utviklet et eget vokabular. Det var bestemmende for oppfattelsen av religiøse opplevelser.
Francke mente at teologene skulle ble Kristi etterfølgere, og fortsette den oppgaven som Jesus hadde vært opptatt av. De skulle derfor etterlikne Jesus og være moralske forbilder. Måten fakultetet gikk fram på for å oppnå dette var den samme som ble brukt i barnehjemmet, overvåking og inngrep mot alt som falt utenfor rammen. Men i det teologiske fakultetet måtte studentene overvåke hverandre. De fikk videre grundig rådgivning fra undervisningspersonalet. Studentene skulle delta i bønnegrupper og føre dagbok, øve seg i selvkontroll og vurdere seg selv og sin framgang.
Studentene passet på hverandre, og fakultetet delte ut straff og belønninger. Ved eksaminasjonen ble studentene vurdert minst like mye ut fra hvor fromme de var som etter kunnskaper og akademiske ferdigheter. For at dette skulle være mulig trengte fakultetet mange og grundige kunnskaper om studentene, og det fikk fakultetet siden studentene fortalte om hverandres overtredelser til undervisningspersonalet. For eksempel måtte de studentene som ville spise gratis på barnehjemmet ikke bare være angrende og avstå fra all verdslig glede, men også avlegge rapport om hva de gjorde hver time på dagen og fortelle om medstudentenes moralske svakheter. Det var så stor konkurranse om disse måltidene at det også ble konkurranse blant studentene om å avsløre hverandre.
Teologistudentene måtte vise at de hadde brutt med sitt "gamle selv", og at de lærte og gjorde til sine verdiene og forestillingene til pietismen. Studentene måtte forandre sin atferd, og også rent praktisk tjene sin neste, og også søke å forbedre sin neste gjennom prekener.
Det meste av den praktiske treninga for studentene bestod i å arbeide ved barnehjemmet eller det teologiske fakultetet. Arbeidet ved barnehjemmet var betalt med måltider og penger, og derfor nyttig for de fattige studentene. Det var også mulig for studentene å få undervise i en time eller to daglig i skolene. Til hjelp i dette hadde Francke skrevet og trykt manualer om undervisninga i de forskjellige fagene. De omfattet både Franckes undervisningsfilosofi, og også praktiske opplegg og instruksjoner for undervisning i alle deler av pensum. Studentlærerne arbeidet innenfor rammene av et "lærerseminar", og ble overvåket av inspektøren for barnehjemmet. Hver veke deltok studentlærerne på et møte i seminaret der de delte erfaringer og sammenliknet notater om elevene, og fikk konstruktiv kritikk for sitt arbeid. Tilsvarende lærerutdanning fantes ikke noe annet sted i Tyskland på denne tida, og det var derfor lett for de som ble utdannet i Halle å finne arbeid etter fullført studium.
Den medisinske klinikken.
Universitetet i Halle hadde også et medisinstudium som var sterkt pietistisk orientert. En grunn til Franckes interesse for medisinsk utdannelse var de usanitære forholdene i Halle og Glaucha. En annen grunn til Franckes interesse for medisin var Franckes vektlegging på å tjene sin neste. Medisinstudenter meldte seg frivillige for å arbeide ved barnehjemmet og i Franckes skole.
Etterhvert vokste det ut fra samarbeidet mellom Francke og det medisinske fakultetet fram en medisinsk klinikk på Franckes anstalters eiendom. Den ga gratis behandling og gratis medisiner til fattige. Arbeide ved den kom til å inngå i det regulære medisinstudiet. Den vokste stadig, og kom til å bli sett på som en av de beste i Europa. Rundt 1750 ble mer enn tusen personer behandlet av klinikken hver måned.
Francke la opp et program for å omvende pasientene ved klinikken. Pasientene skulle lære å innse sine synder og komme til å angre dem. På samme måte som elevene og studentene i Halle var under stadig overvåking var pasientene i klinikken under stadig overvåking, og alt som ble observert ble journalført.
Francke ville reformere verden ved hjelp av pedagogiske institusjoner. På grunn av verdens syndefullhet var det nødvendig at miljøet i disse institusjonene var kontrollert og styrt, og at kontakten med omverdenen også var overvåket og styrt. Da Francke døde i 1727 hadde de skolene han hadde bygd opp i Halle og Glaucha 2.200 elever og 167 lærere var ansatt ved skolene. I tillegg til dette hadde Francke stor innflytelse på utforminga av universitetet i Halle, som raskt ble det største universitetet i Tyskland med omkring 1.500 studenter mellom 1710 og 1720. Omkring tusen av disse studerte ved det teologiske fakultetet. Det teologiske fakultetet utdannet omkring 120 studenter hvert år.
Denne sterke veksten til Franckes institusjoner i Halle og Glaucha krevde et solid økonomisk og finansielt fundament. Om hvordan dette ble skapt og om etableringene i Halle og Glaucha har jeg skrevet i det første kapitlet om pietismen i Preussen. Vesentlig var kongenes godvilje og de privilegier som kongene ga Franckes institusjoner. Like vesentlig var Franckes entreprenørskap. Og i utgangspunktet var generøse gaver nødvendige. Så sent som i 1713 utgjorde gaver 55% av de totale inntektene til Franckes barnehjem. I det lange løp skyldtes den økonomiske suksessen evnen til å bruke gavene til å utvikle lønnsomme aktiviteter. Arbeidskostnadene for Franckes institusjoner var låge. De som arbeidet i institusjonene var ikke godt betalt. Og barnehjemsbarna måtte delta i arbeidet, og studenter ble benyttet som lærere til låge lønninger. Samtidig var mange av de som arbeidet sammen med Francke svært dyktige, samvittighetsfulle og engasjerte mennesker. Francke trakk opp retningslinjene for arbeidet, men det daglige arbeidet ble ledet og utført av hans medarbeidere. Ledelsen av barnehjemmet hadde stor selvstendighet.
Slett ikke alle foretakene Francke søkte å starte opp var vellykkede, og enkelte av de mest vellykkede foretakene nærmest snublet Francke over, de bare var der uten noen tidligere planlegging, som apoteket som ble startet siden Francke oppdaget at barnehjemmet trengte medisin, og siden medisiner var svært dyre å kjøpe, men greie å lage selv, begynte Francke å produsere medisin. Apoteket vokste fram fra botanikkundervisninga i skolen, der lærerne og elevene under de hyppige ekskursjonene hadde oppdaget mange medisinplanter, og da det oppstod en epidemi laget barnehjemmet selv sine medisiner, og det var begynnelsen på en stor suksess. Den andre store økonomiske suksessen var boktrykkeriene og forlagene, som begynte med at Francke trykte sine egne skrifter og stoff til bruk i undervisninga han var ansvarlig for, som Bibler og salmebøker. Blant de mislykkede foretakene kan nevnes gruvevirksomhet, glassverk, shipping og masseproduksjon av tekstiler. Det ble også foretatt store investeringer for å gjøre institusjonene selvforsynte; gårder ble kjøpt og vannledninger bygd etc. Francke investerte stadig store midler i tekniske forbedringer av de virksomhetene som han drev.
Misjonsvirksomheten til pietistene i Halle var ganske ny for protestantene. Protestantene hadde ikke drevet med misjonsvirksomhet de siste hundre år før Francke begynte sin utstrakte misjonsvirksomhet. Kjerneområdet for Halle pietistene var det nordlige og sentrale Tyskland, men de hadde kontakter i andre land, som i Danmark og England. Med utgangspunkt i disse kontaktene bygde Francke opp en pietistisk misjon i Russland. Denne russiske misjonen ble støttet av Peter den Store, som oppfordret sine medarbeidere til å ansette pietister som lærere i fremmede språk. Francke drev misjonsvirksomhet mange steder i Øst-Europa, spesielt blant protestanter. Misjonsvirksomheten åpnet distribusjonskanaler for bøker og medisin fra Halle. Francke fikk mange bøker oversatt til østeuropeiske språk. Den første russiske Bibelen som ble trykt i flere opplag var forberedt av oversettere med opplæring fra Halletrykkeriene. Halletrykkeriene trykte Bibler på polsk og tsjekkisk, som fikk stor betydning for utviklinga av de nasjonale språkene og den nasjonale litteraturen til disse landene. Sentrale tekster ble oversatt til slaviske språk ved Halletrykkeriene. Pietistene sendte også misjonærer til andre verdensdeler.
Francke søkte å skape kopier av institusjonene i Halle andre steder, både i andre byer i Brandenburg-Preussen, som i Kønigsberg, og utenlands. En institusjon ble opprettet i Tobolsk i Sibir, og en annen i Alp i Estland, og i Breslau og i Transylvania, blant andre steder, ble institusjoner som var modellert etter institusjonene i Halle opprettet. Men etter noen tid ble de politiske myndighetene i mange av de landene der pietistene var aktive motstandere av denne aktiviteten, og forbød den.
Entusiasmen i Halle begynte å blekne omkring 1715. Men fortsatt var pietismen lenge på frammarsj. Utover fra 1719 døde mange av lederne for den pietistiske bevegelsen, Francke selv døde i 1727, og de ble ikke etterfulgt av like drivende og dyktige ledere. Etter Franckes død ble derfor ikke nye og fruktbare initiativ utviklet i Halle. Nå var det kong Friedrich Wilhelm som overtok styringa. Han regjerte fra 1713 til 1740. Han hadde utviklet sin egen selvstendige form for kristendom før han traff Francke, men den var så nær Franckes at de to forstod hverandre godt. Friedrich Wilhelm var i stand til å sette den energiske Hallepietismen i arbeid i sitt rike, og innføre miljøkontroll i dette riket. I tiåret før Friedrich Wilhelm overtok som konge hadde forholdet mellom pietistene og staten kjølnet.
I 1704 hadde Francke lagt fram et forslag som ville ha lagt kirkene i Brandenburg-Preussen under kontroll av Halle pietismen. Det skulle opprettes en generalkommisjon der formannen også skulle være medlem av kongens private råd. Denne kommisjonen skulle overvåke visitasjonene i alle deler av Brandenburg-Preussen. Visitasjonskomiteen skulle bestå av Francke selv og Breihaupt og to geistlige fra den provinsen som ble besøkt og et medlem fra de lokale stendene. Etter å ha mottatt visitasjonsrapportene skulle kommisjonen konstituere seg som et Kirchenkollegium med myndighet over alle de lutherske kirkene. Programmet innebar også at alminnelige skoler for alle barn skulle bygges. For å sikre kommisjonen den nødvendige myndighet måtte den lokale adelens makt over kirkene begrenses, spesielt skulle den ikke lenger kunne utnevne nye prester. Men kong Friedrich I ville forsone seg med adelen og de lokale stendene, og dette var en konfrontasjonspolitikk som han ikke ønsket å støtte. Hoffet hadde ønsket at pietistene skulle hjelpe til med å forsone de ortodokse lutheranerne med kalvinistene. Kongen ville gjerne slå disse to kirkene sammen. Dette var pietistene skeptiske til, og de ville ikke delta i kongens arbeid for å oppnå dette. Pietistenes fremste støttespillere i Berlin døde eller mistet innflytelse, og også kronprins Friedrich Wilhelm var til å begynne med skeptisk overfor pietistene.
Friedrich Wilhelm var født i 1688, samme år som faren hans ble kurfyrste og bestefaren, den Store kurfyrsten, døde. I 1713 overtok Friedrich Wilhelm som konge i Preussen. Da hadde han allerede ledet statens virksomhet i noen år. Den skeptiske holdninga overfor pietistene som rådde ved hoffet da Friedrich Wilhelm begynte å få innflytelse smittet over på ham.
Etter årelangt vanstyre ble Wittgenstein klikken fjernet fra makta i 1710. Kongen tapte også myndighet, og den dominerende personen ble den unge kronprinsen. Han kom til at han måtte gjøre seg opp sin egen selvstendige mening om pietistene, og om hvordan de kunne passe inn i framtida for Brandenburg-Preussen.
Oppveksten til Friedrich Wilhelm hadde vært full av konflikter. Som barn hadde han et voldsomt temperament, og aversjon mot skolearbeid. Den eneste han frivillig ville lystre var faren. Han lystret bare en av lærerne sine. Det var en kalvinist fra Brabant, Philippe de Rebeur. Han fortalte gutten at det voldsomme raseriet hans var et tegn på at han var predestinert, forutbestemt, for fortapelsen. Da begynte Friedrich Wilhelm å beherske seg i noen grad. Men han var fortsatt i opposisjon til seremoniellet ved hoffet og mye av skoleundervisninga. Friedrich Wilhelm tilegnet seg mer og mer Philippe de Rebeurs teologi og morallære. Det førte til at han kom til å se på hofflivet og alt som foregikk der som frivolt, amoralsk og meningsløst. Han fant større glede ved å delta i soldatlivet, selv om dette ikke kunne roe angsten for fortapelsen.
Da Friedrich Wilhelm var tjue år gammel døde hans førstefødte sønn som lite barn. Dette var svært tungt for Friedrich Wilhelm. Han gjennomgikk en opplevelse som var en omvendelse. Den skapte hans forståelse av religionen og det gudsforholdet som kom til å vare resten av livet hans. Han opplevde at Gud var nådig og ville velsigne ham tross hans mangler. Friedrich Wilhelms brev viser at han trodde at Guds hjelp er nødvendig, men ufortjent. Likevel vil han hjelpe dersom man ber om det. Nåden er universell, og gjelder for alle; med denne opplevelsen fikk Friedrich Wilhelm avstand til Rebeurs predestinasjonsteologi.
Friedrich Wilhelm kjente seg sterkt forpliktet overfor og avhengig av Gud. Han kjente et sterkt behov for å oppleve Guds nærhet. Han ble en svært aktiv Bibelleser, gikk flittig i kirken og til nattverden og bad daglig. Han utviklet et sterkt behov for å kjenne seg åndelig forsikret om frelsen, og dette behovet kom til å fylle hele livet hans. Friedrich Wilhelm kom til å se på arbeidet sitt som et middel til å ta på seg det grenseløse ansvaret han hadde overfor Gud, og som et middel til å bekjempe det onde han kjente i seg selv og i andre. Når Gud holdt nåden tilbake eller Friedrich Wilhelm falt i synden, spesielt gjennom raserianfallene sine, så så han på dette som straff fra Gud for å minne ham på at han måtte anstrenge seg hardere.
Friedrich Wilhelm hadde ei tro som var grunnlagt på ei spesiell omvendelseserfaring. Denne kom han til å holde seg til resten av livet. Den krevde stadig bekreftelse på at han stod på god fot med Gud, og Friedrich Wilhelm arbeidet hele resten av livet for å oppnå denne bekreftelsen.
Denne omvendelsesopplevelsen til Friedrich Wilhelm liknet mye på omvendelsesopplevelsen til August Hermann Francke, og livsholdninga til Friedrich Wilhelm liknet mye på livsholdninga til Halle pietistene. Den bestod av en kombinasjon av den puritanske arbeidsetikken og den lutherske doktrinen om universell nåde, som sammen ga en kallsopplevelse der det daglige arbeidet ble en selvforsakelse.
For både pietistene i Halle og Friedrich Wilhelm var arbeidet et middel for å oppnå opplevelsen av Guds nåde. Abstrakte teologiske doktriner var mindre viktige for både pietistene og Friedrich Wilhelm.
Friedrich Wilhelm var til å begynne med ikke klar over denne likheten. I august i 1711 besøkte han Halle. Francke forklarte hvordan anstalten var nyttig for staten. Den skapte inntekter og arbeid og utdannet folk og ga dem gudsfrykt, og så videre.
I november 1711 hadde general Natzmer, som var en av pietistenes støttespillere på sentralt hold og høyt verdsatt av kronprinsen, et møte med kronprinsen. Natzmer framførte pietistenes sak. Han kom til å forstå at kronprinsens holdning kom til å bli avgjort av om kronprinsen mente at pietistene var oppriktige. Natzmer sa at "om disse folkene søkte noe annet enn Guds ære, så var han (Natzmer) det simpleste menneske og ville aldri mer komme framfor øynene til Hans Høyhet". Da svarte kronprinsen at siden Francke bare søkte Guds ære skulle han være beskyttet. I desember 1711 informerte Friedrich Wilhelm Francke om at dersom han kunne gjøre Francke en tjeneste ville han gjøre dette "med den største glede".
Da Friedrich Wilhelm i 1713 ble konge ble forbindelsen mellom ham og pietistene fast etablert. I april kontaktet Francke kongen angående en kontrovers omkring ansettelse av en reformert teologiprofessor. Kongen reiste til Halle. Han var trolig mest interessert i Franckes holdning til militærvesenet. Francke var pasifist, og lærte elevene og studentene pasifistiske verdier, og fortalte dem at "de ville ta opp djevelen dersom de ble soldater". Francke fortalte kongen at han kjente mange soldater, og at han hadde flere venner blant de militære enn blant de geistlige. Tre dager senere sendte Francke et skriv til kongen der han trakk opp sitt standpunkt. Krig ga fristelser til å synde, på samme måte som handel gjorde. Verken handel eller krig var syndig i seg selv, siden begge kunne brukes til kristne formål. Kongen synes å ha vært fornøyd med svaret. Privilegiene til barnehjemmet ble kort tid etterpå bekreftet av kongen, og kontroversen om ansettelse av ny teologiprofessor ble avgjort i pietistenes favør.
Setninga "til landets beste" var like sentral for kongen som setninga "til din nestes beste." Friedrich Wilhelm forstod at landets finanser ikke var gode nok til at Brandenburg-Preussen kunne være ei stormakt på egen hand. Samtidig kom han som "Guds administrator" til å sette uendelige krav til seg selv som konge, og han tok på seg et ubegrenset ansvar for sine undersåtters velferd. Han tok ansvar for selv de minste ting, siden han trodde at Gud holdt ham personlig ansvarlig for alt som ble gjort under hans styre. Friedrich Wilhelm så seg virkelig som konge av Guds nåde, og det var grunnleggende viktig for ham å være på god fot med Gud. Som Guds agent hadde han en uendelig selvtillit når det gjaldt å kreve andres underordning under seg selv.
I likhet med pietistene i Halle så Friedrich Wilhelm seg å ha et mandat fra Gud for å handle til andres beste og å avgjøre hva som var til andres beste. Dette både krevde og rettferdiggjorde at han trengte inn i alle andres liv for å forbedre dem. For å lykkes med dette trengte kongen ikke bare kirka og skolevesenet, men hele statsapparatets innsats. Troskap til Gud og kongen var den grunnleggende verdien.
Troskap var ikke bare lydighet, men også engasjement. Kongen ville at folk med engasjement, like stort som det kongen selv viste, skulle gå inn for sine oppgaver. De skulle gi opp gamle uvaner og rutiner og se på sine oppgaver som et kall som skulle utføres så godt som bare mulig.
Målet for om denne målsettinga ble nådd var statens ressurser; dersom de vokste ble det arbeidet godt, og Gud viste sin nåde. Kongen prøvde å knytte selvfølelsen til innbyggerne til statens makt. Den var det synlige tegnet på lydigheten og selvoppofrelsen til kongen og innbyggerne. På samme måte som pietistene fant tegn på Guds nåde i økende tilstrømming av elever til skolene sine, fant kongen tegn på Guds nåde i en voksende statsmakt, målt i skatteinngang og hærens størrelse.
"statspietismen" er nøkkelen til å forstå det grunnleggende trekket ved Friedrich Wilhelm sin strategi for å oppnå målet om å gjøre Brandenburg-Preussen til ei europeisk stormakt. I 1709, året etter omvendelsen, var Friedrich Wilhelm ved fronten under den spanske arvefølgekrigen. Han fikk ansvaret for en del av hæren til Brandenburg-Preussen, og ga den daglig en drill som var ukjent i sin intensivitet og strenghet. Denne drillen førte raskt til at hæravdelingene ble langt mer manøvrerbare, og den økte deres kampevne betydelig. Friedrich Wilhelm forstod at godt trente hæravdelinger var overlegne større hæravdelinger som var dårlig trente. For å finansiere en stor hær var det for Friedrich Wilhelm nødvendig å fjerne det dyre hoffet og øke statens inntekter ved bedre arbeid og motivasjon.
I likhet med Francke var Friedrich Wilhelm etter omvendelsen plaget av perioder med depresjon og melankoli. Da kunne den sterke selvtilliten bli oppløst i skam og følelse av verdiløshet. Troens erfaringsbasis krevde at den stadig mottok ytre bekreftelse, og derfor var kongen følelsesmessig sårbar når det kom tilbakeslag for statsbyggingsprogrammet hans. Da hungersnød rammet Øst-Preussen i 1727 og ødela mye av det som var bygget opp ble kongen arbeidsufør i tre måneder. Han kjente seg forrådt. Friedrich Wilhelm tolket kriser som dette som prøvelser sendt av Gud, og det eneste svaret var lydighet overfor Gud og sterkere innsats for å øke statens makt, altså dens inntekter og hærens størrelse.
Forsoninga mellom pietistene i Halle og kong Friedrich Wilhelm sikret at pietistenes institusjoner i Halle overlevde og at pietistene kom til å dominere det teologiske fakultetet ved universitetet i Halle. I tillegg skapte likheten i religiøs overbevisning hos Francke og kongen muligheten for å kombinere statlig makt med pietistisk aktivisme i et felles arbeid for å omforme samfunnet i Hohenzollernes land. Pietistene arbeidet først og fremst gjennom skolene og kirka, mens Friedrich Wilhelm arbeidet gjennom byråkratiet og hæren. Betydelig overlapping fant sted, den militære kirka er det tydeligste eksemplet. Begge parter trengte den andres støtte for å lykkes med sin utdanningsaktivitet.
De første årene etter at Friedrich Wilhelm ble konge var forholdet mellom ham og pietistene ikke spesielt nært. Pietistene var skeptiske til flere trekk ved styret til kongen. Størst motvilje hadde de mot måten kongen de første årene rekrutterte nye soldater til hæren på. Det kunne skje gjennom kidnapping og utpressing. Unge menn kunne bli tvunget inn i hæren mot sin vilje. Det gjaldt også for studenter i Halle. Dessuten hadde kongen ønsker om å slå sammen den lutherske kirka og den reformerte kirka, noe pietistene satte seg mot. Og Francke hadde en visjon om at pietismen skulle bli en verdensomspennende bevegelse, og derfor ville han ikke forplikte seg så sterkt overfor Preussen at dette gikk ut over arbeidsmulighetene utenlands. Det var liten kontakt mellom Francke og kongen de første ti årene etter at Friedrich Wilhelm ble konge i 1713. Men kongen ble mer og mer klar over at han trengte det personellet som ble utdannet i Halle. Han så i hæren at prestene fra Halle var i en særklasse, og han ble klar over at befolkninga trengte mer utdanning for å bli dyktig nok til å øke produksjonen sterkt. Og Halle kunne levere det nødvendige personellet. Samtidig ble Francke mindre skeptisk til at mange pietistiske teologer fikk tjeneste i hæren.
Dessuten var det betydelige kulturforskjeller innenfor Hohenzollernes land, og disse skyldtes til dels konfesjonelle forskjeller, som forskjellene mellom det tidligere svenske Vest-Pommern og Brandenburg, og at pietistenes la så liten vekt på konfesjonelle forskjeller ville redusere de konfliktene som oppstod på grunn av disse forskjellene. Mange lutheranere var svært skeptiske mot de kalvinske fyrstene i Brandenburg-Preussen, og den pietistiske innflytelsen ville redusere denne skepsisen.
Ut gjennom 1720-årene ble samarbeidet mellom pietistene og kongen nærmere. I første omgang ble det innledet et nært samarbeid om det militære barnehjemmet i Potsdam. I 1723 jaget kongen Christian Wolff fra landet med 48 timers frist til å forlate landet, etter krav om dette fra pietistene. Christian Wolff var professor i Halle, og tilhenger av opplysningstidas ideer. I 1729 bestemte kongen at alle lutherske prestekandidater måtte ha studert minst to år ved det teologiske fakultetet i Halle.
Pietistene fikk overta styret av kirkene i Øst-Preussen og Pommern. Dette har jeg fortalt om i det første kapitlet om pietismen i Preussen, og gjentar derfor ikke denne delen av historia her.
Jeg har i det første kapitlet om pietismen i Preussen ikke fortalt om pietismens innflytelse i hæren og byråkratiet, og går derfor litt nøyere inn på det her.
Friedrich Wilhelm hadde tatt de fleste beslutninger siden kuppet i 1710. Men først da faren døde og han ble konge i februar i 1713 kunne han gå i gang med å utforme sin egen politikk. For å øke hæren innførte den nye kongen en drastisk politikk med tvangsrekruttering. Gjenger kidnappet storvokste menn og ungdommer og førte dem bort til militærtjeneste. Det første året vokste hæren med 9.000 mann. Og hæren fortsatte å vokse raskt de neste årene, fram til omkring 1720.
For å skape en hær med stor kampevne, disiplin, manøvrerbarhet og ildstyrke krevde kongen den samme typen drill som han hadde gjennomført for noen hæravdelinger under den spanske arvefølgekrigen i 1709. Det viste seg å være vanskelig siden troppene var fiendtlig innstilt. Det var vanskelig å motivere troppene. De var rekruttert på en måte som gjorde dem fiendtlige overfor de militære autoritetene.
I juli 1713 kom kongen med de første forskriftene for soldatenes oppførsel. De skulle være rene, ta seg godt av uniformene og være lydige. For å tvinge gjennom disse standardene skulle offiserene og befalingsmennene alltid og overalt bære batonger. For drukkenskap og andre forseelser ble soldatene slått og måtte gå spissrotgang.
Friedrich Wilhelm så at andre tiltak var nødvendige for å skape frivillig disiplin og lydighet. Kongen blandet seg ofte med troppene og kledde seg som dem, blant annet for å gi dem stolthet over soldattilværelsen og uniformen.
Fra omkring 1720 ble rekrutteringssystemet mer ordnet. Utvalgte ungdommer fra hvert rekrutteringsområde (Kanton) ble innrullert og kunne noen år senere bli soldater i de lokalt stasjonerte styrkene. Etter to års tjeneste fikk soldatene lov til å vende heim til et alminnelig liv ni måneder hvert år. Dermed unngikk soldatene å få livet ødelagt av livsvarig militærtjeneste.
Friedrich Wilhelm ville at soldatene skulle dele den samme entusiasmen for hæren og soldatlivet som han selv hadde. Å utholde verdens lidelser var enhver kristens plikt. Kongen gjorde det han kunne for å fremme pietistisk akseptering av hardt arbeid og selvoppofrelse blant soldatene. I 1718 omorganiserte han den militære kirka (feltpresttjenesten) og skilte den ut fra den ordinære kirka som fortsatt var luthersk ortodoks. Som leder for den nye kirka ble Lampertus Gedicke innsatt, en pietist og instruktør fra Halle. Han skulle rekruttere feltprester og lede dem. Feltpresttjenesten ble et ankerfeste for pietistene. Selv om regimentkommandoene formelt hadde myndighet til å nominere feltprestkandidatene, fikk Gedicke reell kontroll over utvelgelses- og ansettelsesprosessen.
Feltprestene skulle lære troppene om moralsk orden, og at de måtte akseptere Guds hensikt med å gjøre dem til soldater i den prøyssiske hæren. Motstanden mot dette budskapet fra soldatene var ofte intens. Da feltpresten Michaelis begynte sitt arbeid som feltprest i Potsdam trengte han livvakt for å kunne bevege seg blant soldatene. Kongen krevde at offiserene marsjerte soldatene til kirka og inn i kirka for å være sikre på at alle møtte opp til gudstjeneste.
På eget initiativ begynte mange feltprester å lære soldatene å lese og å skrive, siden de oppdaget at mange av soldatene ikke kunne dette. Motstanden mot dette var i utgangspunktet ofte stor. De måtte også lære katekismen. Soldatene som deltok i nattverden ble overhørt i katekismen, og det ble journalført hvor godt de mestret denne. De som ikke kunne katekismen måtte love i studere den bedre.
Feltpresttjenesten tok også på seg å undervise soldatenes familier. De sivile skolene i garnisonsbyene hadde ikke kapasitet til dette. Sentrum for dette militære skolesystemet var det militære barnehjemmet i Potsdam. Det ble bygd og drevet med barnehjemmet i Halle som modell. I 1724 tok det militære barnehjemmet i Potsdam mot de første 179 barna. I 1740 var det mer enn 1.400 barn i barnehjemmet. Det ble opprettet flere hundre regimentsskoler rundt omkring i Brandenburg-Preussen i løpet av 1720-årene. De la vekt på leseferdighet, disiplin og katekismen. Lærerne var for det meste underoffiserer som var blitt for gamle til å delta i hæren. Feltprestene hadde oppsyn med skolene.
Hvor effektivt dette systemet var er det vanskelig å si. Uten virkning var det ikke. Hærens deserteringsrate i 1727-40 var på en prosent, og det er lite sammenliknet med andre hærer på samme tid. Mange soldater utviklet etter hvert en sunn selvfølelse med soldattjenesten som basis.
Den nye hæren til Friedrich Wilhelm ble innkvartert i byene, men bare i de største byene ble det bygd barakker til dem. Ellers måtte soldatene bo hos den sivile befolkninga. Dette ser ut til etterhvert å ha gått greit, og det betyr at soldatene viste selvdisiplin.
I 1713 var en stor del av offiserskorpset og ledelsesskiktet for statsadministrasjonen kalvinister. En grunn til dette var at den innenlandske adelen hadde motvilje mot kurfyrstene og deres arbeid for å undergrave de lokale elitene. Selv om noen medlemmer fra de innenlandske elitene sluttet seg til de styrende gruppene i Berlin, holdt de fleste medlemmene av de innenlandske elitene avstand til de styrende i Berlin. Den tids offiserer så på sin militære karriere som en deltids beskjeftigelse. De brydde seg lite om å trene soldatene de skulle lede og om deres utrustning og hærens forsyninger. De mottok penger fra krigsherren for å stille med soldatene, og brukte så lite som mulig av de pengene de mottok på soldatene. Disse offiserene tok vanligvis ikke langs tids tjeneste hos noen fyrste, men så alltid etter de beste muligheten til eventyr og fortjeneste.
Friedrich Wilhelm ville forandre både sammensetninga og verdiene til offiserskorpset. Han ville bygge offiserskorpset på den innenlandske adelen for å bygge ned motsetningene mellom den og regimet i Berlin og for å innlemme adelen i staten og bruke dens autoritet til å få disiplin i hæren. Friedrich Wilhelm var villig til å bruke tvang for å innlemme adelens sønner i offiserskorpset. Han beordret sine tjenestemenn rundt om i landet til hvert år å sette opp lister over den lokale adelen og dens sønner, med opplysninger om alder og yrke for sønnene. Friedrich Wilhelm kontaktet adelsfamiliene for å oppfordre dem til å sende sønnene til offiserskorpset. Dersom dette ikke førte fram ville kongens agenter kidnappe det antallet adelssønner som trengtes for å få nok offiserer til hæren. Adelssønnene fikk heller ikke lov til å ta tjeneste utenlands uten kongens tillatelse. De som gjorde det ble betraktet som desertører.
Friedrich Wilhelm gjorde også mye for å øke offiserskorpsets prestisje. Offiserene ble oppgradert i det sosiale hierarkiet. Kongen gjorde ikke forskjell på fattige og rike offiserer, og han opptrådte også selv som offiser. Kongen ville ha et sosialt enhetlig offiserskorps. Og han ville ha offiserer som kjente seg personlig forpliktet til å stille de best mulige hæravdelingene. Samtidig som Friedrich Wilhelm økte offiserskorpsets status ville han gjøre det til et lydig instrument. I pakt med den pietistiske etikken ventet kongen at offiserene gjorde forpliktelsene i hæren til livsoppgaver.
Offiserene fikk et større ansvarsområde. De ble ansvarlige for regnskap for de militære avdelingene, og for drill og trening og for forsyninger og rekruttering av nye soldater. Trofast utførelse av rutineoppgaver medførte ære fordi det var til statens beste. Det var ei omvurdering av æresbegrepet. Det henger sammen med den spesielle kvaliteten Friedrich Wilhelm tilla staten, og som også det prøyssiske offiserskorpset kom til å tillegge staten.
Friedrich Wilhelm ønsket at offiserskorpset skulle internalisere "statspietismen". Dette førte til den energiske lydigheten som karakteriserte det prøyssiske offiserskorpset. Disse verdiene fantes verken hos junkerne i 1713 eller i det da eksisterende offiserskorpset. Derfor kan framveksten av disse verdiene bare forklares med Friedrich Wilhelms intense utdanningskampanjer. Nøkkelen i disse kampanjene var dannelsen av den nye institusjonen kadettkorpset i Berlin (Kadettenanstalt), som ble dannet mellom 1716 og 1721 ved den gradvise konsolideringen av de eksisterende kadettakademiene i Colberg, Magdeburg og Berlin. De gamle akademiene hadde vært opptatt av å gi ei utdanning som høvde for adelsmenn. Men den nye kongen ville gi hver kadett streng disiplin og ferdigheter som var nyttige for en offiser.
Undervisningsmetodene ved kadettanstalten liknet på de som ble brukt ved utdanningsinstitusjonene i Halle. Det var streng disiplin og arbeidsoppgaver for kadettene hele dagen, altså ingen fritid, sju dager i veka. Kadettene ble hele tiden overvåket, og disiplinen var brutal, med stokkeslag.
Som i alle kongens utdanningsinstitusjoner var et hovedformål å lære elevene underordning og lydighet. Religionen var et viktig middel i denne undervisninga. Ved begynnelsen og slutten av hver dag ledet presten kadettene til en halvtimes bønnestund, som også inkluderte salmesang og Bibellesning. Alle offiserene deltok. Søndagene brukte kadettene det meste av tida til gudstjenester og katekismelesing og katekismeundervisning. Den første lederen for kadettanstalten var oberst Finck von Finckenstein, som var en av de fremste støttespillerne til pietistene i den prøyssiske hæren.
De leksjonene som kadetten lærte ble repetert stadig vekk etter at kadetten var ferdig utdannet og var blitt befalingsmann. Han gjennomgikk da ei lærlingetid som varte minst tre år. Da brukte han det meste av tida til å drille de menige soldatene. Friedrich Wilhelm foreskrev et puritansk reglement for de nye befalingsmennene der det var forbudt å stifte gjeld og å spille kort og så videre. Overordnede offiserer, som kongen også stilte til ansvar for de underordnedes overtredelser, overvåket de unge drillmestrene, og sørget for at de ble straffet ved overtredelse av reglementet. Hvert år måtte regimentskommandoen skrive rapporter om alle offiserer og befalingsmenn. Disse rapportene ble sendt til kongen, som leste alle rapportene. Og kongen foretok videre undersøkelser i saker han fant interessante. Kongen foretok alle forfremmelser, og rapportene var viktige grunnlag i disse avgjørelsene.
De pietistiske verdien ble ikke bare fremmet av kongen, men også av menighetsprestene, og av flere generaler, som Natzmer, Finckenstein, Löben, Wartensleben og Gersdorf.
I den formative perioden til det prøyssiske offiserskorpset ble pietismen til Francke og Friedrich Wilhelm kombinert for å skape offiserskorpsets karakteristiske ethos, basert på selvoppofrelse i tjeneste for Gud og staten og en praktisk, effektiv og ikkeseremoniell tilnærming til de foreliggende oppgavene.
Utviklinga av det prøyssiske byråkratiet under Friedrich Wilhelm gikk parallelt med utviklinga av offiserskorpset. I begge tilfeller hadde kongen arvet løst sammenraskede elitegrupper som manglet sterk tilknytning til staten. Byråkrater på denne tida anstrengte seg ikke mye for å utføre sine offisielle oppgaver. Det var vanlig at de brukte stillinga si til å berike seg selv. Friedrich Wilhelm ville innprente i sine byråkrater lydighet og iherdighet i utførelsen av pliktene. Det var en stor oppgave.
I kampanjene for å omskolere byråkratene benyttet Friedrich Wilhelm seg av en strategi som på mange måter liknet på den som ble brukt ved utdanninga av offiserene. Det første steget var å oppgi farens måte å regjere på gjennom favoritter, og ta militærliknende kommando over hele byråkratiet. Kongen foretok selv alle utnevnelser. Han tillot ingen klikker av høyt rangerte ministre eller provinsstender å dele ut kongelige embeter som belønninger. Etter å ha skaffet seg kontroll over ansettelsene gjennomførte kongen en personalpolitikk som liknet på den han gjennomførte i hæren. Friedrich Wilhelm ansatte helst innfødte.
Disiplin og hardt arbeid ble alltid krevd av kongens underordnede. Og kongen gikk selv foran som et eksempel. Kongen var stadig ute på inspeksjon, eller leste rapporter. Detaljkunnskapen hans om hva som foregikk i landene hans var overveldende. Og han ga detaljerte instruksjoner til alle underordnede om det arbeidet som de gjorde. Som i hæren måtte overordnede skrive årlige rapporter om alle sine underordnede. Kongen kom ikke sjelden på overraskende inspeksjoner.
Det var vanskeligere å smelte alle byråkratene sammen til ei enhetlig gruppe enn det var å smelte offiserskorpset sammen. Det skyldtes at byråkratene hadde, og måtte ha, mer mangeartede kunnskaper enn offiserene. Byråkratene skulle ha kunnskap om rettspleien og lovene og om jordbruk og skogbruk og gruvedrift og handel og regnskapsførsel etc., naturligvis fordelt på mange forskjellige personer. Derfor kunne hver av dem ikke få den samme utdanninga. De var nødvendigvis gjennom arbeidet sitt i langt mer utstrakt kontakt med det sivile samfunnet enn offiserene. Det var heller ikke noe felles band, som felles adelig rang eller et spesielt forhold til kongen, som kunne gi byråkratene en korpsånd eller æresfølelse på samme måte som hos offiserskorpset. Det var ikke mulig å gjøre byråkratiet om til ei så enhetlig gruppe som offiserskorpset.
Kongen trengte ikke å bruke makt for å få rekrutter til byråkratiet. Det var nok av frivillige kandidater. Under Friedrich Wilhelm var det ingen barrierer for avansement i byråkratiet for personer som var ikke adelige. Kongen la så stor vekt på arbeidsresultatene at vanlige folk kunne gjøre karriere i byråkratiet, til forskjell fra under senere prøyssiske konger. Dette virket så motiverende at mye av den strenge treninga og disiplinen som fantes i hæren var unødvendig.
Friedrich Wilhelm fant at den utdanninga universitetene ga var lite relevant for det arbeidet som ble gjort i statsadministrasjonen. Derfor fikk han i 1727 universitetene i Halle og Frankfurt an der Oder til å undervise i kameralisme. Denne undervisninga ga kjennskap til de tekniske og legale sidene ved den prøyssiske statens økonomiske, finansielle og politiske system. Det var kunnskap som var nyttig for ledende byråkrater. For å oppmuntre studenter til å studere kameralisme ble personer som hadde foretatt dette studiet foretrukket ved ansettelser og forfremmelser.
Militært personell ble også foretrukket av kongen, og soldater og offiserer var å finne på alle nivå i byråkratiet. Så og si bare tidligere militære ble distrikts kommissærer (Landrat).
Friedrich Wilhelm ønsket å skille byråkratiet, og de som arbeidet i byråkratiet, fra det sivile samfunnet. Derfor forsøkte han å innføre et vist hemmelighold om alt som foregikk i byråkratiet. Gradvist sentraliserte kongen byråkratiet. Allerede i 1711 begynte han med å gjøre de to store apparatene, Generaldirektoratet og Krigskommisariatet, mer enhetlige. Disse første reformene innførte kollegialt lederskap og førte avdelinger som tidligere ikke hadde hatt kontakt med hverandre sammen. Det kollegiale lederskapet gjorde det vanskeligere for tyranner og småkonger å utfolde seg. Det skapte også større effektivitet og ga kongen bedre kontroll. Vinterne 1722-23 slo kongen sammen de to store apparatene, siden det ofte var strid mellom dem. Innenfor dette systemet innførte Friedrich Wilhelm systemet med detaljerte instruksjoner, rapporter om underordnedes oppførsel og arbeidsinnsats, overvåking og inspeksjoner, som hadde vist seg å være så effektivt.
Kongen hadde ingen drillanstalt for byråkratene tilsvarende den Kadettenanstalt han hadde for offiserskorpset. Men han ønsket å utsette også byråkratene for indoktrinering i statspietismen. Om en person som fikk ei stilling i Generaldirektoratet eller et i provinsielt krigs og domene styre skrev kongen at han ventet av vedkommende at han "utenom Gud priser ingenting høyere enn kongens nåde, tjener den siste av kjærlighet og mer av ære enn for belønning i penger, og søker i all sin ferd og sitt arbeid rent og enkelt å fremme kongens interesser, og unngår alle intriger."
Instruksjonene fra kongen skulle følges nøyaktig. Byråkratene skulle også samle fullstendig informasjon om de stedene og menneskene de hadde innenfor sitt ansvarsområde. Friedrich Wilhelm satte opp en timeplan over byråkratiets arbeidsdag som dekket den time for time. Kongen krevde hele tida nærmest ubegrenset innsats og flid.
Kongen mistrodde sine ansatte, og satte dem derfor under overvåking og utsatte dem for vilkårlige og uventede straffer, for å holde dem på tå hev. De som ikke på alle måter fulgte kongens instruksjoner burde straffes. Kongen fryktet å bli forrådt av ulydige byråkrater som ikke gjorde arbeidet de var satt til. Derfor samlet han informasjon om byråkratiet og dets arbeid ikke bare tjenesteveien gjennom rapporter, men også gjennom kongelige agenter som ble kalt fiskaler og uoffisielle informanter. De undersøkte om kongens instruksjoner ble fulgt til punkt og prikke. Fiskalene rapporterte direkte til kongen, og hadde adgang til alle dokumenter og møter.
De byråkratene som ikke ble tatt i misligheter og fulgte instruksjonene til punkt og prikke, ble til slutt rikt materielt belønnet. I mellomtida var de blitt innprentet med en idealisme for staten og innviet til å lede og utdanne det sivile samfunnet. Byråkratiets oppgave var å produsere større inntekter til staten ved å forbedre organiseringa av samfunnet og å øke motivasjonen til arbeidsstyrken. Dette var nødvendig for å holde den store hæren Friedrich Wilhelm ønsket seg.
I 1713 arvet Friedrich Wilhelm I et økonomisk system der vekst sprang ut fra utenlandske subsidier og en strøm av utenlandske flyktninger med kapital, ferdigheter og kunnskap. Ved freden i Utrecht i 1713 begynte en periode med internasjonal stabilitet. I løpet av den langvarige krigstilstanden hadde Brandenburg-Preussen bygd opp en stor hær som hadde fått kamperfaring og kampevne. Hæren var på 35.000 mann, og det var en betydelig større hær enn et lite land som Brandenburg-Preussen normalt ville ha. Da freden kom ble det slutt på de utenlandske subsidiene til hæren. Friedrich I ville redusere størrelsen på hæren. Men han døde i 1713, og da hadde han enda ikke begynt på dette. Sønnen som overtok som ny konge, kong Friedrich Wilhelm I, ville tvertimot bygge hæren større. Men Brandenburg-Preussen hadde ikke økonomi til dette.
Han måtte omorganisere Brandenburg-Preussens økonomi slik at den kunne forsyne en større hær. Det krevde store forandringer. Preussen var stadig et råvareeksporterende land. Eksporten bestod av korn og ull, og importen bestod av ferdigvarer av alle slag. Den enkleste måten å øke inntektene på var å øke råvareeksporten. Men prisene på korn og ull var låge, og økt eksport ville presse prisene.
I de første årene av sin regjeringstid økte Friedrich Wilhelm statens utnytting av samfunnet. Nevnt er kidnappinga av tusenvis av unge menn til hæren. Denne aktiviteten ble begrenset tidlig på 1720-tallet. Friedrich Wilhelm presset også byråkratiet sitt til å kreve inn større midler.
Friedrich Wilhelm økonomiserte langt mer med statens midler enn faren hadde gjort. Det kostbare hoffet ble avskaffet og mange lønninger ble skåret sterkt ned. Kongen selv holdt et forholdsvis beskjedent hushold. Kongen brukte bare hærens uniform og enkle klær.
Kongen gjorde det han kunne for å øke den økonomiske aktiviteten i landet. Fortsatt var store landområder udyrkede. Kongen gikk inn for å opprette nye gårdsbruk og ta i bruk mer jord, spesielt i Øst-Preussen. Han tillot at mange innvandrere slo seg ned her. Det var spesielt protestanter som var fordrevet fra heimlandet som kom til Preussen, mange kom fra Frankrike og Østerrike. Kongen ga nye innvandrere gode forhold ved å gi dem fritak fra militærtjenesten og mange friheter. Som bønder ble de garantert personlig frihet. Utlendinger ble tvangsrekruttert til hæren. I løpet av det attende århundret slo mellom 300.000 og 400.000 utenlandske soldater seg fast ned i Preussen.
I tillegg til å arbeide for å øke arbeidsstyrken i Brandenburg-Preussen søkte kongen å kanalisere arbeidere til virksomheter som hadde utviklingsmuligheter. Handverkere som levde på landsbygda ble tvunget til å flytte til byene. Tekstilindustrien trengte enorme mengder spunnet garn. Kongen søkte å mobilisere arbeidskraft som var underutnyttet til dette arbeidet. I garnisonsbyene ble soldatenes koner og soldater som ikke var i tjeneste satt til dette arbeidet. På landsbygda hadde folk i ledige stunder anledning til å skaffe seg ekstra inntekt ved å gjøre dette arbeidet. Mange slike operasjoner ble organisert av skattekommissærene.
Myndighetene samlet vagabonder og tiggere i arbeidshus (Zucht- und Arbeitshäuser) der de ble satt til å spinne garn. Pietistene hadde lenge ment at folk skulle arbeide for å motta veldedighet. Dette ble organisert gjennom arbeidshusene. Dette prinsippet ble utvidet til også å gjelde for foreldreløse barn; de fjorten hundre barna i det militære barnehjemmet i Potsdam måtte spinne flere timer hver dag.
Videre måtte produktiviteten til hver arbeider økes. Dette kunne gjøres gjennom utdanning og gjennom å internalisere den pietistiske arbeidsetikken. Dette var en oppgave for kirka. Arbeidet ble framstilt som en guddommelig plikt, og som en plikt mot kongen. Gudsfrykt og arbeidsomhet hørte sammen.
Kongen ville utdanne folk på sin egen direkte måte. Både når han besøkte avsidesliggende steder og når han trafikkerte i gatene i Berlin og Potsdam oppsøkte han arbeidsplassene og heimene til vanlige folk. Der påskyndet han dem i arbeidet deres, og banket dem dersom de ikke arbeidet flittig nok. Kongen innså at den viktigste muligheten til å forandre innstillinga til arbeidet fantes i religionen. Arbeidet måtte bli oppfattet som ei religiøs plikt. Folk måtte bli aktive kristne av det pietistiske slaget. Kongen sa selv at "om jeg gjenoppbygger og forbedrer landet, men ikke gjør folk til kristne, vil mine anstrengelser ikke hjelpe meg det minste."
Friedrich Wilhelm I forsynte landet med pietistiske prester og biskoper. Energien og de uavhengige initiativene til disse var av avgjørende betydning for kongens planer, fordi kongen ikke hadde konstitusjonelt direkte kontroll over de lokale kirkene og de lokale skolemyndighetene. For å få gjort det arbeidet som kongen ønsket på grasrotnivået var han avhengig av de pietistiske prestene. I tillegg til å preke brukte prestene folkeskolen for å få budskapet sitt ut til folk og den oppvoksende slekt. Presten kunne ofte være tilstede i skolelokalet mens undervisninga foregikk. Skoleforordningene av 1734 krevde at prestene skulle delta i undervisninga. I de fleste byene ble også de private skolene overvåket av prester. Etter skoleforordningene av 1738 for de private skolene i Berlin måtte lærerne ha et Testamonium for sann gudelighet fra de lokale kirkemyndighetene.
Kongen søkte å utvide systemet sitt til å gjelde for hele befolkninga i kongedømmet. Dette var formålet for dekretet fra 1717 som innførte obligatorisk skolegang for alle, for første gang i en av de tyske statene. Dekretet førte i seg selv ikke til store forandringer. Men Friedrich Wilhelm la grunnlaget for det lange løpet ved å sette i gang et svært omfattende program for bygging av skoler. Spesielt interessert var kongen av landsbygda i Øst-Preussen der den spredte bebyggelsen hadde gjort det vanskelig å nå fram til hele befolkninga med skole. Nesten helt fra han ble konge hadde Friedrich Wilhelm forsøkt å få til et samarbeid med provinsregjeringa og den lokale kirka for å bygge ut folkeskolen i Øst-Preussen. Men først midt på 1730-tallet, etter at konflikten mellom pietistene og den lokale eliten var løst, kunne dette storstilte programmet settes ut i livet.
Med hjelp av en gave fra kongen på 50.000 thaler ble skolebyggingsprogrammet begynt, og det gikk raskt framover. I 1739 var mer enn ni hundre skoler bygd i Øst-Preussen. Men kongen var likevel ikke fornøyd, og etter et besøk i Øst-Preussen i 1739 satte kongen i gang en ny runde med skolebygging. Da den kampanjen var gjennomført i 1742 var det bygd 1.100 nye skoler, totalt var da 1.660 skoler enten blitt bygd eller reparert.
Kampanjene for å bruke kirka og skolen for å gjøre folk dyktigere og flittigere, var ikke de eneste kampanjene for å øke befolkningas produktivitet og arbeidsmotivasjon. Det var viktig for Friedrich Wilhelm selv å få synlige bevis for at han var på rett vei. Dette ønsket han også at befolkninga skulle ha mulighet til. Han gikk ut fra at folk ville arbeide hardere dersom de opplevde at dette bedret deres materielle kår.
I instruksjoner fra 1722 til Generaldirektoratet advarte kongen om at undersåttene på grunn av "dårlig organiserte økonomiske strukturer og alt for tunge byrder var så svekket at de ikke betale alle sine vanlige skatter og avgifter". Derfor måtte kommissærene spare undersåttene og ikke bare unngå å skattlegge dem for hardt, men se til at ble i en tilstand av en viss velstand. Undersåttene skulle "bevares", og dette gjaldt også for deres fysiske velvære. Derfor arbeidet også kongen for å forbedre grunnleggende sanitære forhold ved å forbedre utdannelsen til medisinsk personell og ved å dele ut gratis medisiner i stort omfang.
Kongen erkjente at gode statsinntekter var avhengige av at befolkninga var ved god helse og hadde det bra. I pakt med sin dynamiske natur og regjeringsmåte grep kongen inn i det økonomiske livet for å forandre eksisterende strukturer som holdt produktiviteten nede. På kongens svært store eiendommer ble bruken av pliktarbeid redusert. Spesielt i Øst-Preussen gikk kongen inn for å redusere det ufrie arbeidet ved å la kolonister slå seg ned i landsbyer på de kongelige domenene og der la dem bli frie småbrukere. I Pommern tok kongen de første skritt for å beskytte bøndene mot at adelen slo jorda til bøndene under seg. Under Friedrich II ble denne politikken systematisk og kjent som Bauernschutz.
Den samme politikken for å øke produktiviteten til små produsenter karakteriserte kongens politikk overfor laugene. Fra kongens synspunkt var det mange trekk ved laugene som hindret omstrukturering av landets produksjon. Laugenes kostbare seremonier, kroniske kranglevorenhet og høge utgifter til rettssaker førte til stadige utgifter som tappet de finansielle ressursene og tok mye tid fra driftige handverkere. Videre førte laugenes rigide konservatisme til at nye og bedre teknologier og redskaper kunne ha vanskelig for å bli tatt i bruk. Laugenes eksklusivitet førte til at foreldreløse og barn av soldater ikke fikk handverkeropplæring. Laugene motsatte seg også at innvandrere fikk bosette seg i byene. Bare sønner til handverksmestere fikk bli nye handverksmestere. I det hele tatt førte dette både til et lite effektivt økonomisk system og utbredt fattigdom blant handverksvennene, og misnøye blant disse som kunne føre til voldsomme opptøyer.
Første steg for å fjerne disse negative trekkene ved laugene var omorganiseringa av det sentrale byråkratiet som kuliminerte med opprettelsen av Generaldirektoratet i 1722. Før Friedrich Wilhelms styre hadde byene bare opplevd innblanding i sine saker fra kommissærene og de sentrale myndighetene i forbindelse med innkvartering av soldater og innkreving av skatter. Etter 1722 hadde skattekommissæren (Steuerräte) for første gang avgjørende juridisk og økonomisk kontroll over byområdene, selv om den delte administrasjonen fortsatte å bestå. Kongen benyttet dette til å gi detaljerte reguleringer for hvordan hærens uniformer skulle produseres. Denne standardiseringa av hærens uniformer tok viktige deler av de økonomiske reguleringene bort fra tekstillaugene.
Likevel fortsatte laugene å følge sine egne lover i egne saker. Bare Imperiet kunne gi lover som opphevet privilegier som var gitt i gamle dager. Derfor begynte den prøyssiske delegasjonen fra tidlig på 1720-tallet å arbeide for å endre Imperiets lover som omhandlet laugene, og i 1731 fikk den prøyssiske regjeringa de endringene som den ønsket da Riksdagen utstedte et dekret som tvang alle laugene i Imperiet til å skaffe seg nye privilegier fra de territorielle fyrstene. De nye prøyssiske privilegiene for 61 forskjellige handverk ga lettere adgang både til laugsmedlemskap og til mesterstatus, satte minimumsstandarder for utdanning for lærlinger, forbød drikking i laugsforsamlinger og kostbare seremonier og satte laugene under oppsyn fra skattekommissærene. De individuelle mesterene i tekstilindustrien fikk større økonomisk uavhengighet og deres mulighet til selvstendige initiativ ble økt og oppmuntret. Handverksmestere som produserte for større områder enn det lokale markedet fikk lov til å ha så mange handverksvenner og vever i virksomhet som de ønsket.
Den prøyssiske staten ville redde bøndene og handverkerne fra institusjonelle krefter som fjernet mulighetene til initiativ og la til rette for schlendrian. Dette betydde ikke at kongen ville opprette et uregulert marked. Den statlig drevne tekstilfabrikken i Berlin Lagerhaus, som også var et ullager, garanterte arbeid til alle spinnere og vevere som meldte seg, og betalte lønner 25% over det som ellers var vanlig. Den skaffet også til veie ull til lave priser. I provinsbyene ble handverkere beskyttet mot utbytting av spekulanter og entreprenører gjennom etablering av et tett nettverk av ullmagasin og av reguleringer fra 1725 som krevde at de som kjøpte uniformer, altså kompanikapteinene, handlet direkte med skredderne, og ikke handlet med grossister eller handelsmenn. Dette prinsippet om å knytte småskala produsenter direkte til de lokale garnisonene ble et så sentralt trekk ved Friedrich Wilhelms sosialpolitikk at to lovende statsstøttede tekstilfabrikker i Øst-Preussen fikk gå konkurs på grunn av denne politikken, siden de undergravde småskala produsentene rundt Kønigsberg.
Denne typen bevaringspolitikk reflekterte ikke bare kongens interesse for undersåttenes materielle velferd, men også de enkelte delers innordning i helheten. Derfor var regimets holdning til entreprenører ambivalent. Det skyldte større entreprenørers tendens til å neglisjere samfunnshensyn og bare søke egen fortjeneste. De ble sett på som dårlige patrioter siden de betalte låge lønninger i gode tider og gjerne sparket arbeiderne i dårlige tider.
Entreprenørene ble derfor underlagt omfattende reguleringer. Det private firmaet som hadde det beste forholdet til staten var Splitgerber & Daun. De leide drifta av hele den prøyssiske rustningsindustrien. Det fikk de siden de greide å overbevise kongen om at de ville finne seg i alle mulige reguleringer og direktiver.
Kongen eksproprierte flere forretningsforetak, og lot byråkratene sine ta initiativ og handle som entreprenører. Kompani- og regiments-kommandørene handlet som entreprenører. Det samme kunne forpakterne av kongelige eiendommer gjøre. Kongens forpaktere betalte høge leier til kongen, og de var derfor nødt til både å arbeide hardt og å være villige til omstilling for å oppnå fortjeneste fra eiendommene som de forpaktet. De måtte også samarbeide med kongelige anstrengelser for å øke produktiviteten, som å la nybyggere slå seg ned og innføre nye arbeidsmåter og teknikker.
Kongen søkte å regulere økonomien sånn at behovene til alle grupper kunne tilfredsstilles samtidig. Da Lagerhaus i Berlin var satt opp klaget driverne av det at konkurransen med kjøpere av ull fra Saksen og Schlesien drev opp prisene på ull produsert i Brandenburg. Kongen la derfor restriksjoner på eksporten av ull, og i 1719 ble eksport av ull forbudt.
Kongen var villig til å intervenere i markedet for å la nyetablerte produsenter få mulighet til å komme inn i markedet. Myndighetene i Preussen forhandlet fram en avtale med Russland som ga den prøyssiske tekstilindustrien monopol på å forsyne den russiske hæren med uniformer i perioden 1725-38. Det ble betalt eksportstøtte til tekstilindustrien i Pommern for at den skulle kunne etablere seg på utenlandske markeder.
Den viktigste delen av markedslovgivning omhandlet innenlandske forhold, naturlig nok. Den raskt voksende hæren var også et raskt voksende marked. Allerede i 1713 hadde Friedrich Wilhelm gitt ordre om at hæren skulle kjøpe uniformer fra innenlandske produsenter. Og i 1724 ga kongen ordre om at soldatene skulle ha nye uniformer hvert år. Kongen søkte systematisk å eliminere utenlandsk konkurranse gjennom høge tollsatser. Dette er forsåvidt en politikk som omtrent alle land som har gjennomført ei vellykket økonomisk utvikling har ført. I 1718 var tollen på importerte metallvarer, som spiker, sigder og økser 75% og opptil 100%. I 1719 forbød kongen import av alle utenlandske klær, og i 1724 ble import av utenlandsproduserte våpen forbudt.
Jordbrukssektoren fikk tilsvarende støtte. I 1722 ble importen av billig polsk korn forbudt. I 1720-årene bygde kongen ut det nettverket av kornmagasin som allerede fantes. Kornmagasinene var opprinnelig bygd for å forsyne hæren i en krigssituasjon, men kom til å tjene til å stabilisere kornprisene. I år med gode kornavlinger kjøpte kornmagasinene store mengder korn, og forhindret derved at kornprisene falt for langt ned, og i år med dårlige kornavlinger solgte kornmagasinene store mengder korn, og sørget derved for at korn ikke ble for dyrt for vanlige folk.
Dette var en tidsalder der merkantilistisk politikk av dette slaget var vanlig i europeiske land, men Brandenburg-Preussen førte kanskje en mer konsekvent og virkningsfull merkantilistisk politikk enn noe annet europeisk land. En tredjedel av åkerlandet i Brandenburg-Preussen tilhørte kongens domener, og Friedrich Wilhelm både lyktes i å ta administrasjonen av denne jorda fra de provinsielle stendene og brukte også fem millioner thaler til å kjøpe mer jord. De tallrike innvandrerne fikk arbeid i den statskontrollerte sektoren av økonomien. I 1740 var økonomien til Brandenburg-Preussen integrert og fungerte som en økonomisk enhet.
Tekstilindustrien økte produksjonen svært sterkt under Friedrich Wilhelm I. Så tidlig som i 1716 var den innenlandske industrien i stand til å forsyne hæren med de uniformene som den trengte. Mengden ull brukte av tekstilindustrien i Berlin økte fra 34.969 stones i 1720 til 81.955 stones i 1735. I tillegg til å produsere uniformer til hæren både i Brandenburg-Preussen og Russland dekte tekstilindustrien også det innenlandske behovet for klær, også klær av finere slag. I 1730 eksporterte våpenindustrien våpen til Danmark, Polen, Russland og det habsburgske imperiet.
Denne oppbygginga førte til stor befolkningsvekst i byene. Under Friedrich Wilhelm ble befolkninga i Mark Brandenburg fordoblet. Dermed fantes det også en blomstrende bygningsindustri. Dette ga grunnlag for nye industrier. Kongen ga nye markedsreguleringer som fjernet hindringer for omsetninga av mange varer, og markedsaktiviteten økte sterkt.
Den blomstrende økonomien ute i samfunnet ble reflektert i statens blomstrende finanser. Selv om statens utgifter til hæren økte svært sterkt fikk statsbudsjettet likevel et betydelig overskudd. I 1740 bestod hæren av 83.000 soldater, ei økning på nesten 50.000 mann siden Friedrich Wilhelm overtok som konge i 1713. Statens inntekter hadde til dels økt enda raskere. Inntektene fra kongens domener hadde økt fra 1,8 millioner thaler i 1713 til 3,3 millioner thaler i 1740. Statens samlede inntekter økte fra 4,8 millioner thaler i 1713, hvorav en halv million var utenlandske subsidier, til sju millioner thaler i 1740. Dette var betydelig mer enn staten brukte. I 1740 hadde Friedrich Wilhelm bygd opp et reservefond på 9,3 millioner thaler. Det var øremerket til å brukes i tilfelle krig.
Friedrich Wilhelm hadde forandret Brandenburg-Preussen. Da han begynte å overta styret var landet preget av vanstyre og hungersnød. Da han overlot styret til sønnen i 1740 var landet blomstrende. Sønnen, Friedrich den store, var ikke pietist.
Kilde for dette kapitlet er Richard L. Gawthrop: "Pietism and The Making of Eighteenth-Century Prussia."