Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Mary Fulbrooks bok "Piety and Politics" og Philipp Jakob Speners: "Pia Desideria."
Philipp Jakob Speners (1635-1705) bok "Pia Desideria" er den pietistiske bevegelsens litterære utgangspunkt. Den ble første gang utgitt i 1675, som en fortale til Johann Arndts (1555-1621) postille. Johann Arndt regnes som den teologiske far til den tyske lutherske pietismen. Hans bok "Sann Kristendom" var den første boka som utfordret den lutherske ortodoksien innenfra. Spener utarbeidet sine og Arndts tanker på en sånn måte at de kunne tjene som utgangspunkt for en reformbevegelse innenfor lutherske kirker. Den lutherske ortodoksien hadde stivnet til og fenget ikke folk på Speners tid. Den var blitt et regelverk for riktig tro og forestilling som ikke nådde inn til menneskene og ikke angikk deres daglige liv. Dette ønsker jeg å komme nærmere inn på i et senere kapittel om "konfesjonalismen".
Da Spener skrev "Pia Desideria" arbeidet han som prest i Frankfurt am Main. Boka vakte oppsikt, og da deler av den pietistiske bevegelsen som vokste fram i Frankfurt ikke ville delta i de tradisjonelle gudstjenestene skapte dette vanskeligheter for Spener. Han var derfor glad for at han ble bedt om å komme til kurfyrsten av Saksen til Dresden som overhoffpredikant. I 1689 formante Spener kurfyrsten om å omvende seg, og dette satte ikke kurfyrsten pris på. Ortodokse teologer flere steder i Tyskland gikk mot den pietistiske bevegelsen og de pietistiske tilhengerne av Spener, og dette gjorde situasjonen i Dresden vanskelig for Spener. Men han slapp ut av denne vanskelige situasjonen da kurfyrsten av Brandenburg i 1691 ba ham om å være prest i Brandenburg. Der fikk Spener arbeide i fred. Brandenburg-Preussen ble med sitt tolerante miljø den ledende stat i den tyske protestantismen.
Pietismen oppstod som en reformbevegelse innenfor den lutherske kirka. Det religiøse livet lå ned, og de lutherske kirkene forkynte skolastiske spissfindigheter. Spener gikk inn for en mer inderlig og aktiv kristendom, som i stor grad skulle foregå i mindre grupper der alle deltakerne kunne være aktive, og der det ikke var noe skille mellom predikanter og publikum, men der alle kunne være predikanter og samtalepartnere. Den kristendommen Spener gikk inn for skulle farge alle sider av livet, og være mindre opptatt av det konfesjonelle regelverket, og derfor mer tolerant overfor andre konfesjoner.
Pietismen ble best mottatt i Preussen og Württemberg. Mange steder ble pietistene tvunget bort av den etablerte ortodoksiens forsvarere.
I Preussen ble pietismen introdusert av Spener og av August Hermann Francke. Francke var blitt jaget fra Saksen fordi han hadde søkt å fremme pietismen. Han slo seg ned i den nye prøyssiske universitetsbyen Halle, der han etablerte flere institusjoner som kom til å blomstre med statens støtte. Francke så seg som et redskap for Gud med oppgave å etablere Guds rike på jord. Den første av de institusjonene som Francke etablerte var en skole og et hjem for foreldreløse barn. Senere fulgte mange næringsvirksomheter som skulle bidra til å finansiere det store barnehjemmet. Francke dro også i gang en misjonsbevegelse.
Etter hvert ble pietismen en del av den prøyssiske staten. Under kurfyrste Friedrich III, som kronet seg til konge i Preussen i 1701, og spesielt under hans etterfølger Friedrich Wilhelm I, "soldatkongen", ble pietismen omgjort til en ideologi og organisasjon som støtte opp om den prøyssiske staten og absolutismen, og til gjengjeld i stor grad ble finansiert gjennom staten. De prøyssiske herskerne så at pietismen og dens organisatoriske evner og aktivisme kunne være nyttig for samfunnet og staten, og derfor ble et partnerskap etablert. Staten tok i bruk pietistiske predikanter som feltprester, og pietister fikk arbeide i statstjenesten ute i provinsene. Rundt 1730 var pietistisk utdannelse og bekjennelse en forutsetning for å få tilsettelse i staten.
Fra midten av århundret ble pietismen skjøvet i bakgrunnen. Friedrich II ("Den Store") var skeptisk overfor religion, og reduserte pietismens betydning. Men da den prøyssiske militære absolutismen ble etablert og provinsadelen innlemmet i det statlige systemet var pietismen av stor og vital betydning.
At den prøyssiske "ethos" kan ha et religiøst fundament har mange historikere skrevet om. Otto Hintze og Gerhard Oestreich har skrevet om hvordan kalvinismen og den nederlandske innflytelsen på kurfyrstene gjorde dem mindre tradisjonsbundne og drev dem til et stadig målrettet slit for å bygge statens makt. Men her skal vi se på hvordan pietismen og dens intensitet ble bundet til staten, og deres gjensidige bruk av hverandre.
Pietismen ønsket en reformasjon av menneskenes liv og levemåte. Da den oppstod en kvart århundre etter Trettiårskrigen var Tyskland enda nedkjørt etter krigens enorme ødeleggelser. Gjenoppbygginga var slett ikke fullført. Det var fortsatt mange mennesker som ikke hadde noe sted å bo, og mange marker som ikke ble høstet. Også kirker og skoler manglet. Og den ortodokse Lutherdommen som ble forkynt hadde liten innflytelse. Pietistene ville reformere kirka, ikke melde seg ut av den eller bygge opp ei ny kirke.
Absolutismen var i ferd med å etablere seg, og ved mange fyrstehoff ble den fulgt av økende pomp og prakt. Det stod i kontrast til den fattigdom folk flest levde i.
Spener trodde at det var mulig å forandre verden til det bedre. Han brøt med den dominerende lutherske ortodoksien ved sin tro på ei kirke innenfor kirka, bestående av små grupper mennesker som møttes for å lese i Bibelen og snakke sammen om religiøse saker. Pietismen var svært Bibelorientert. Pietistene gjorde mye for å spre Bibelen. Francke drev trykkeri og trykte og solgte Bibelen.
Pietistene trodde som lutheranere ellers at menneskene kunne bare frelses gjennom tro og nåde. Pietistene søkte å framkalle en opplevelse av dette gjennom en omvendelse der nåden ble opplevd. Denne opplevelsen ble tegnet på at personen var frelst. Forkynnelsesstilen var direkte, og predikantene prøvde ofte å gi folk en opplevelse av at de var syndige og fordømte, og at de gjennom omvendelsen ble frigjort fra synden. Omvendelsen skulle være eller føre til en gjenfødelse til et nytt liv uten synd. Pietistene i Halle gjorde omvendelsen og frelsesopplevelsen nesten til en rutine som ble krevd for at folk skulle aksepteres som frelste. For å kjenne sin egen sjels frelse ble selvbetraktning og selvfordypelse lagt stor vekt på. Følelsene ble svært viktige - Gefühl ist alles.
Pietistene utviklet ofte klare regler for hvordan de skulle leve. Enkelhet, moderasjon og orden var viktig. Senere ble mange pietister temmelig asketiske. Men asketismen var i utgangspunktet ikke en del av pietismen.
Pietismen appellerte til mange ulike grupper i befolkninga. I Halle ble alle de statsstøttede forretningene og de økonomiske initiativene til Francke oppfattet som illegitim konkurranse av mange av laugene. Franckes aktivisme på alle områder brakte ham i konflikt med de etablerte elitene i Halle. Derfor var de første tilhengerne til Francke ikke medlemmer av de etablerte elitene i Halle, men heller folk som det hadde gått dårlig med. Dette ser ut til å ha vært tilfelle også i Berlin. Den lutherske ortodoksien ble støttet av de lokale elitene. Pietismen i Preussen ser generelt ut til først å ha fått oppslutning fra folk som stod utenfor systemet.
På Speners tid var Brandenburg fortsatt ikke stort mer enn noen fattige og øde sandsletter i utkanten av sivilisasjonen. Hundre år senere var Preussen anerkjent som ei militær stormakt. Hva hadde skjedd, med hvilke midler var denne stormakta blitt bygd?
Brandenburg-Preussen var en sammensatt stat. Den bestod av landområder fra lengst vest i Tyskland til lengst øst i Tyskland, og disse områdene var skilt fra hverandre av andre fyrstedømmer. Det sentrale området var Brandenburg. Kurfyrste Friedrich III, som ble konge i Preussen i 1701, var også markgreve i Brandenburg, suveren fyrste av Oranien, Magdeburg, Cleve, Jülich, Berge, Stettin, Pommern, Cassuben og Wenden, i Schlesien, hertug av Crossen, borggreve i Nürnberg, fyrste i Halberstadt, Minden og Camin, greve av Hohenzollern, Mark, Ravensberg, Lingen, Moerss, og enda mer, for å gi et inntrykk av hvor sammensatte de brandenburgske hohenzollernes land var. Disse landene var ulike, med ulike styreformer og ulike tradisjoner.
En oppgave for herskerne over disse landene var å redusere deres selvstyre og sentralisere maktutøvelsen. Siden disse landene var så ulike og spredt ut over et stort område var mulighetene for en splitt og hersk politikk til stede siden fyrsten ikke ville møte en samlet opposisjon.
Det var stor forskjell mellom de østlige og de vestlige provinsene. I øst var storgodsdrift med liten frihet for bøndene et dominerende trekk ved økonomien, mens mange vestlige områder hadde en mer variert og mangfoldig økonomi med større frihet for deltakerne. I Brandenburg var store områder lagt øde under Trettiårskrigen, og tusenvis av gårder var rasert.
Statens makt var ulik i de forskjellige områdene. I vest måtte kurfyrsten av Brandenburg ofte nøye seg med å hente skatteinntekter, og hadde liten direkte makt. I øst derimot ble adelen etter hvert innlemmet i staten. De første avgjørende skritt mot dette ble tatt av den Store kurfyrsten, Friedrich Wilhelm, som regjerte i årene 1640-88.
Den siste alminnelige Landdagen i Brandenburg ble holdt i 1652. Der ble forholdet mellom stenderne og fyrsten reforhandlet. Blant annet mot at stenderne fikk kontroll over de lokale kirkene og bekreftet sin makt og domsmyndighet over lokalbefolkninga, skulle fyrsten motta tilstrekkelig med penger gjennom skattlegging til å holde en liten stående hær. Under den svensk-polske krigen 1655-60 ble Generalkriegskommissariatet opprettet. Det kom til å bli en mektig institusjon. Hæren ble etter hvert større enn avtalt.
Byene og landsbygda fikk ulike skattesystem, noe som var en grunn til at de ikke stod sammen i protester mot skattene. De fleste byene i de østlige områdene hadde svakt utviklede institusjoner sammenliknet med lenger vest, og var mer avhengige av eksport og dermed av fjernere områder enn de fleste byene i vest, og derfor lettere for staten å skaffe seg kontroll over, noe som skjedde i 1670-årene. Da ble bystyrene i Brandenburg ansvarlige overfor kurfyrsten.
Friedrich III, som ble kong Friedrich I i 1701, var mer opptatt av kultur enn forgjengerne, og gjorde mye for å legge grunnlaget for at Preussen senere skulle fostre et kulturliv av ypperste verdensklasse (Kant etc.). Han grunnla universitetet i Halle og vitenskapsakademiet i Berlin, som begge ble sentra for opplysningstida i Tyskland gjennom innflytelsen fra Thomasius, Wolff og Leibniz. Han holdt et lystig hoff.
Da "soldatkongen", Friedrich Wilhelm, overtok i 1713 ble det slutt på lystigheten. Han utviklet absolutismen videre. Hovedsaken for ham var hæren og direkte og personlig kontroll over et statsapparat som trengte så langt inn i samfunnet som bare mulig. I sine "Instruksjoner til sin etterfølger" fra 1722 skrev han at statstjenestemennene skulle være avhengige av herskeren. Herskeren skulle selv ha personlig kontroll over hæren og finansene. Han skulle ikke la seg lede av ministrene. Adelen skulle sysselsettes i hæren. Dermed var de både under kontroll og satt de til oppgaver som høvde for dem, siden de var vant til å kommandere fra sitt liv på godsene.
Og Friedrich Wilhelm gjorde svært mye for å opprette den absolutistiske staten. Han institusjonaliserte sentraladministrasjonen for krig og skatter ved å konsolidere Generalkriegskommissariatet og opprettet Finansdirektoratet. I 1723 ble disse slått sammen til et mektig organ under kongens direkte kontroll - General-Ober-Finanz-Kriegs-und-Domainen-Direktorium. Fra 1723 til han døde i 1740 brukte Friedrich Wilhelm dette organet som sitt sentrale administrative organ i det absolutistiske styresettet. Samtidig konsentrerte han seg om å bygge opp hæren, som i 1740 fikk 80% av statens inntekter.
Friedrich II, som av en eller annen merkelig grunn har fått tilnavnet "den Store", hadde det grunnlaget som far hans hadde lagt å stå på. Dette brukte han til å føre krig, og til å ta svært store risikoer, der bare flaksen reddet den prøyssiske staten fra å gå under. I 1740 angrep Friedrich II Østerrike for første gang og erobret Schlesien, og senere angrep han også Saksen. Ved slutten av Sjuårskrigen (1756-63), som ble startet av Friedrich II, var det bare et dødsfall i Russland, der Tsaren døde, som reddet Brandenburg-Preussen fra å tape krigen, og trolig bli delt mellom seierherrene. Ved slutten av Friedrich den andres regjeringstid var hæren i langt dårligere forfatning enn da han overtok som konge, i følge Christopher Duffy. Det samme gjelder også for den sivile administrasjonen. Dette gjelder selv om Friedrich prøvde å utvikle maktapparatet videre.
I andre kapitler om Preussen har jeg beskrevet denne nevnte utviklinga nærmere, spesielt i kapitlet om den prøyssiske militærstaten. Der beskrives det kjente "kantonsystemet", som ble innført for rekruttering til hæren i 1733. Disse viser jeg til. Kongens kommissærer overvåket og kontrollerte også det sivile samfunnet i betydelig grad, selv om de i mange sammenhenger ikke hadde instruksjonsmyndighet. Det var først og fremst i sammenhenger som hadde betydning for militærvesenet og statens finanser at kongens agenter gjorde seg gjeldende.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
En annen tekst om pietismen i Preussen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: