Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Otto Büsch: "Military System and Social Life in old Regime Prussia, 1713- 1807."
Først i 1807 ble navnet "Preussen" tatt i bruk som betegnelse på hele det området som lå under Preussens konge.
Mesteparten av statens utgifter gikk til militære formål. Inntektene kom fra skatter som bøndene betalte på jordbruksland og omsetningsavgift som mest falt på byene. Adelen betalte en "ridderavgift" (Lehnsritterpferdgeld). Bøndene måtte også utføre transporttjenester og sørge for for til hestene. Byborgerne måtte sørge for innkvartering av soldatene. Kongens svært store private eiendommer brakte også inn store midler. I 1786 kom det inn til staten 6,5 millioner thaler fra jordskatten, 5,5 millioner fra omsetningsavgifta og 10 millioner fra kongens private eiendommer. I Øst-Preussen eide kongen store deler av landet, og i Brandenburg en tredjedel av landet. Bøndene på kongens eiendommer hadde friere og bedre forhold enn bøndene som var underlagt adelen.
Dette systemet var i stand til å gjøre hæren til Brandenburg-Preussen til en av største og sterkeste hærene i Europa, selv om Brandenburg-Preussen hadde ei beskjeden befolkning og dekket et forholdsvis lite areal.
Kongen var klar over at det var bøndene som var ryggraden i samfunnet, både siden de utgjorde majoriteten av befolkninga og siden de utførte det meste av arbeidet. Fredrik II skrev at de var den "klassen som fortjente mest oppmerksomhet, som bidrar mest til å bære statens byrder, skaffer til veie all næring til staten og dekker dens behov, forsyner hæren med en stor del av rekruttene og de andre klassene i samfunnet med nye medlemmer." Befolkningspolitikken i Brandenburg-Preussen tok sikte på å opprettholde og øke bondeklassen. Spesielt så kongene det som viktige at klassen av selveiende bønder overlevde. Adelen var derfor nektet å legge under seg gårder som eides av bønder. Men i øst var en stor del av bøndene livegne. Samtidig så kongen det som viktig å opprettholde standen av jordeiende adelsmenn siden de skaffet til veie offiserskorpset. Derfor var ikke-adelige nektet rett til å kjøpe godseiendommer. Godsene var forbeholdt junkerne, landsbygdas lavadel.
I 1733 var kantonsystemet ferdig utformet. Allerede før denne tid hadde kongene lagt stor vekt på å bygge en stor og sterk hær. De ville ha flere soldater enn det antallet som meldte seg frivillig. Derfor ble tvangsutskriving av militære mannskaper til livslang militærtjeneste tatt i bruk. Dette satte mange bønder seg sterkt i mot, så sterkt at ikke sjeldent ble mennesker drept under utskriving til militærtjeneste. Folk rømte også fra Brandenburg-Preussen, og det hendte at hele landsbyer rømte, og deler av landsbygda ble lagt øde. En annen måte å unngå militærtjeneste på var å bestikke rekrutteringsoffiseren. Dette var svært dyrt. Mange foreldre solgte alt de eide, og havnet likevel i stor gjeld. Bondegutter skamferte seg så kraftig at de ikke var brukelige soldater.
Dette gjorde det klart at landets økonomi var i fare. Hæren måtte skaffes mannskaper på en annen måte. Ved å innføre et system der soldatene bare var i hæren to måneder i året utenom rekruttperioden fikk man et system som befolkninga kunne tolerere.
Kompanikommandantene pliktet å stille et bestemt antall soldater. Disse kunne rekrutteres både innenlands og utenlands. Siden kommandantene tilhørte landadelen og hadde tilgang til arbeidskraften til befolkninga på godsene brukte de dette til å skrive sine undersåtter på godsene inn som soldater. For at godsene ikke skulle lide ble soldatene bare kalt inn til øvelse til tider da det var lite arbeid å gjøre på godsene og gårdene. For å ha en reserve av rekrutter ble også mange ungdommer som ikke tjente som soldater innskrevet i de militære rullene. Andre kompanikommandanter kunne da ikke skrive disse inn i sine militære enheter.
Dette systemet ble systematisert av kongen da han i 1733 delte landet opp i kantoner og beordret at unge menn i disse kantonene skulle innskrives i hvert kantons militære rullene. Samtidig prøvde man å redusere antallet innenlandsk rekrutterte soldater. Fredrik den Store hadde i 1742 som mål å redusere antallet innfødte til en tredjedel. I 1752 ville han at minste halvparten av hæren skulle bestå av utlendinger. I 1768 greide de å holde antallet kantonister til mindre enn halvparten av det totale antallet soldater. I 1776 utgjorde antallet kantonister halvparten av det totale antallet soldater.
Skattene som bøndene betalte var både en personskatt og skatt på land. I tillegg til dette betalte de også en kavaleriskatt. I 1740 måtte en husmann i Magdeburg betale fire thaler i skatter. Det var like mye som han betalte i jordleie. Rundt 1756 måtte en bonde i Øst-Pommern betale 18 thaler i skatter av en gård som ga ei inntekt på 22 thaler. Det er klart at militærskatten var ei tung bør. Men den skatten hvert gårdsbruk betalte økte ikke i løpet av århundret, med unntak for kavaleriskatten som kunne variere. Denne skatten hadde ofte vært betalt i naturalia, men kunne i mange tilfeller også betales i penger, og summen kunne variere med forprisen. Bøndene måtte levere for til hestene, og verdien av dette ble beregnet etter priser som lå under markedsprisene. Dessuten var fraktomkostningene som bøndene måtte bære betydelige. Bøndene pliktet også å la kavaleriets hester beite på landsbyenes felles jord, og skaffe for og innkvartering og transport til hæren når den var på øvelse. Kostnader
påført bøndene skulle i noen grad kompenseres, men det var slett ikke alltid at kompensasjon ble utbetalt. Den maktstilling som de militære representantene hadde til å foreta utskrivninger av forsyninger og tjenester ble ofte misbrukt til utpressing.
Det bør også regnes som skattlegging at rekruttene måtte betale en del av utgiftene
til sitt livsopphold mens de var i hæren, siden den lønna de fikk utbetalt ikke strakk til.
I de fleste vestlige provinsene ble skatter og plikter i større grad regnet om fra tjenester til penger. Det skyldtes både større rikdom og at folk var mindre vant til og mindre villige til å la seg presse til plikttjenester. Der var heller ikke kantonsystemet for utskriving av folk til militærtjeneste innført.
Alle militære plikter og ytelser som bøndene var pålagt skulle prioriteres foran ytelser til jordherren. Soldatene måtte bære minste et uniformsplagg de ti av årets måneder da de ikke var direkte under militær kommando. Om søndagene måtte de være i full uniform i kirka. Hvert år fikk soldatene nye uniformer, og de kunne da beholde eller selge den gamle. Folk ble stadig minnet om at de tilhørte det militære systemet.
Før 1763 var det fem tusen hushold i kantonene til hvert av infanteriregimentene og 1800 hushold til hvert kavaleriregiment, og disse var igjen delt inn i kompanikantoner. I disse kantonene var kapteinen som var eier av og sjef for kompaniet herre og mester. Det kom mange klager over hvordan utskrivinga av soldater foregikk. Men i 1763 ble oppdelinga i kompanikantoner fjernet. Utskrivinga av nye soldater kom til å foregå i samarbeid mellom en stabsoffiser fra regimentet og landsbygdkommissæren.
Det kom mange klager over at soldater var borte fra gårdene i onnetida, selv om en grunn til at systemet med to måneders årlige øvelser var innført var at dette ikke skulle skje. Mange personer skulle også være unntatt fra militærtjeneste, men dette ble ikke alltid respektert av utskrivingsmyndighetene. Det gjelder for eksempel for personer som eide eller skulle arve gårder. At rekruttering foregikk ved kidnapping ble det klaget over lenge etter at kantonsystemet ble innført. Rekrutteringsmyndighetene skrev også ut rekrutter for å være personlige tjenere for offiserer. Og de tok seg gjennom hele århundret godt betalt for ikke å skrive folk ut til militærtjeneste.
Bondesoldatene var underordnet junkerne både i det sivile liv og som soldater. Disiplinen i hæren var hard og bygd på trusler. Og etter sjuårskrigens slutt i 1763 ble de disiplinære forholdene verre. Det skyldes at på grunn av de store tapene av menneskeliv måtte hæren i stor grad rekrutteres utenlands. De nye rekruttene ble betraktet som "menneskehetens avskum", og de ble behandlet deretter. Slag, spark, pisking og skjellsord var vanlig. Forholdene for soldatene ble verre, og også de innfødte soldatene ble ofre for denne behandlinga. Mange soldater tok sitt eget liv. Og naturligvis deserterte soldatene i store mengder. Mange godseiere hjelpte sine undersåtter til å flykte fra militærtjenesten, selv om dette kunne bli svært hardt straffet.
Andre forhold som førte til at de disiplinære forholdene ble verre mot slutten av 1700-tallet var at det patriarkalske forholdet mellom godseierne og deres undersåtter ble borte, og der det fantes ble det i mindre grad overført til militærvesenet. Det patriarkalske forholdet førte til at godseierne hadde et visst ansvar for sine underordnede. Etter "hausvater" litteraturen skulle godseieren styre sin eiendom som en fader styrer sin familie, og forholdet mellom de personene som hørte til under godset skulle være som forholdet mellom familiemedlemmer. Dette forholdet gikk i oppløsning både fordi rekrutteringa av soldater ble sentralisert slik at kompanisjefene ikke lenger tok med seg sine egne undersåtter fra godsene, og fordi så mange utlendinger kom inn i hæren etter sjuårskrigen, og fordi at mot slutten av århundret ble godsene spekulasjonsobjekt der det vesentlige ble å presse så mye ubetalt arbeid som mulig ut av menneskene som levde på godsene, og midlet for å få dette til var flittig bruk av pisken.
I de vesttyske delene av Brandenburg-Preussen hadde godseierne ikke befalingsmyndighet over de bøndene som leide jord av dem. Dette skyldtes at jorda ikke var samlet i store jordeiendommer som ble direkte drevet av godseierne, men jorda var leid ut til bøndene som drev jorda og betalte kontraktsmessig leie for bruken av jorda. Det fantes ikke et lydighetsforhold mellom bøndene og jordeierne i vest som kunne brukes for å utvikle militærtjeneste, og derfor var motstanden og protestene så sterke at et system tilsvarende det som ble utviklet i øst ikke ble utviklet i vest.
På godsene i øst var bøndene underkastet godsherrens jurisdiksjon. Da de ble soldater kom de også under militær jurisdiksjon. Dette hadde noen fordeler i det bøndene med dette ble også stilt under statens jurisdiksjon, og dette kunne i en del tilfeller gi beskyttelse mot lokalt maktmisbruk.
Kongen forbød godseierne både å slå under seg jorda til selveiende bønder og å redusere antallet leilendingsbruk ved å innlemme denne jorda i godsene. Denne bondebeskyttelsen (Bauernschutz) skyldtes at kongen betraktet bønder som selv drev gårder som ekstra verdifulle for hæren som produsenter av soldater og på grunn av transportytelser og skatter fra disse gårdsbrukene.
Prinsippene bak bondebeskyttelsespolitikken var nedlagt i edikt fra 22. november 1709 under Fredrik I og fra 29. juni 1714 og 14. mars 1739 under Fredrik Wilhelm I, og de ble senere fulgt opp ut gjennom århundret.
Hvor sterkt den underordnede stillinga til bøndene var knyttet til det militære systemet ser man av debatten om bondefrigjøring. Fra hærens synspunkt ble frigjøring av bøndene fra deres ufrie situasjon sett som farlig av to grunner. Den ene var at det ble sett på som undergravende for kantonsystemet å la bøndene få bevegelsesfrihet. Og videre var livegenskapen og ufriheten grunnleggende for organiseringa av godsene, og det var godseiendommene som framskaffet det prøyssiske offiserskorpset.
Minister for Schlesien, von Schlabrendorff, analyserte disse argumentene. Han krevde at godseiere ikke underkjente undersåtter som bad om å bli fritatt fra arvelig livegenskap. Kammeret skrev da bekymret at om "alle begrensninger ble fjernet ville tallrike undersåtter kreve frigjørelse og springe omkring på landsbygda, og mangelen på tjenestehjelp ville bli stor, og godsherrene ville ikke kunne få folk til å bosette seg på øde gårder, og i kantonene ville det bli stor forvirring." Ministeren mente at dette var overdrevet, og viste til at i noen områder var de fleste fri fra livegenskap, uten at de dermed var blitt landstrykere. At folk som ikke var under kommando ikke ville vite hva de skulle gjøre, men bare virre målløst rundt, var et alminnelig synspunkt som ble hevdet for å grunngi motstand mot opphevelse av livegenskapen. Derfor ville opphevelse av livegenskapen skade både økonomien og militærvesenet.
For bøndene på kongens eiendommer ble situasjonen bedre. Fra 1777 ble de befridd fra livegenskap og den jorda de arbeidet på ble omgjort til arvelige eiendommer.
I 1807 ble alle bøndene frigjort i Preussen. Med det ble livegenskapen avskaffet og bøndene fikk bevegelsesfrihet og fritt yrkesvalg.
Adelen nyttet alle muligheter for å inkorporere gårder i sine gods, til tross for kongens bestemmelser om at dette ikke skulle gjøres. Dermed økte antallet eiendomsløse på landsbygda. Spesielt krig og militærtjeneste under krig gjorde mange gårder herreløse, noe som adelen benyttet seg av til å slå disse gårdene under seg og innlemme dem i sine gods. Under sjuårskrigen ble nesten halvparten av soldatene fra Preussen borte. Store områder ble mer eller mindre avfolket. Dette benyttet adelen seg av og slo gårdene under seg og innlemmet jorda i godseiendommene. Men adelen tok ikke på seg de skattene og de arbeidspliktene som hadde hvilt på de gårdene som de slo under seg, men overførte disse til det mindre antallet gårder der det fortsatte levde bønder som ikke var direkte underlagt godsene. Samlet sett førte derfor krig og militærtjeneste til at bøndenes stilling ble svekket.
Soldater som arvet et gårdsbruk hadde vanligvis store problemer med å overta det, siden de ikke slapp ut fra hæren den nødvendige tida.
Mot slutten av 1700-tallet begynte noen adelsmenn å avskaffe livegenskapen og å leie ut jorda på samme måte som i vest, eller de drev godsene sine med leid arbeidskraft istedenfor med livegne. Og de oppdaget at begge disse driftsformene hadde sine fordeler, i det godseierne slapp å ha ansvar for sine underordnede.
Godseierne i det gamle Preussen styrte sine gods med fullmakter som både politi og domsmyndighet. På samme måte som adelsmannen stod direkte under kongen stod bonden under godseieren. Kongens og statens myndighet gikk innenfor godsets grenser gjennom godseieren. Adelen var representert i og dominerte ofte distriktets stenderforsamling, og gjennom den hadde adelen politisk myndighet i forhold til kongen, selv om grunnlaget for adelens makt var jordeiendommen og makta over de som arbeidet på jorda. Godseieradelen var vant til å kommandere, og dens kommandomyndighet ville kongen knyte til seg ved å gjøre dem til offiserer i hæren.
Men fra først av, fram til Fredrik Wilhelm I, var adelens forhold til hæren fjernt og heller fiendtlig. Hæren var kongens instrument, og fremmed for adelen. Adelen hadde hatt plikt til å tjene fyrsten med våpen i tilfelle krig, men denne våpenmakten var blitt erstattet av en stående hær i løpet av den store kurfyrstens tid (død i 1688). For adelen var hæren i første omgang et fremmedelement.
Dette forandret seg da Fredrik Wilhelm I opprettet kantonsystemet, som både integrerte bøndene og adelen i hæren. I følge kongen skulle adelens oppgave nettopp være å utgjøre offiserskorpset. Mange andre muligheter hadde de heller ikke. Kongene nektet dem å forlate landet. De kunne ikke så lett selge godset, og kongen søkte å stenge andre yrkesmuligheter for dem enn tjeneste i staten, og da helst som offiser, eller et liv som godseier, eller begge deler.
Hæren vokste fra å bestå av 40.000 soldater i 1740 til 235.000 soldater i 1806, og offiserskorpset vokste fra 3.116 offiserer i 1740 til mellom 7.000 og 8.000 offiserer i 1806.
Den tidligere plikten som adelen hadde hatt til å tjene fyrsten med våpen ble gjort om til en skatt som ble betalt med penger, i forhold til hvor mange hester adelsmannen hadde hatt plikt til å stille opp med i kongens tjeneste. Til gjengjeld ble adelen i de fleste provinsene fritatt for å betale skatt på jorda, som bøndene måtte. Det var likevel ventet at adelen skulle betale landskatten, og også kavaleriskatten, av gårder som adelen slo under seg og innlemmet i godset sitt. I Schlesien, i Øst- og Vest-Preussen og i prøyssisk Litauen betalte adelen landskatt av godsene.
Først når adelsmannen ble kaptein i hæren fikk han ei inntekt som tillot ham å leve som det sømmet seg for en adelsmann. De årene som gikk fram til han kunne bli kaptein og få kommando over sitt eget kompani var inntekta så låg at adelsmannen måtte leve av underhold heimefra for å føre et representativt liv.
Distriktenes stenderforsamlinger var kritiske til hæren og så den som en tung byrde for både bønder og godsadelen. Spesielt at mange mennesker ble holdt borte fra gårdsarbeidet førte til klager fra de lokale stenderforsamlingene.
Stenderforsamlingene var dominert av adelen, og offiserskorpset var rekruttert fra adelen. Likevel var stenderforsamlingene kritiske overfor offiserskorpset. Det ble klaget over at hæren fikk "suge landet tørt" og avfolket landet. Dette var klager over rekrutteringsmåten til hæren, der det ble klaget over utpressing og misbruk av utskrevne mannskaper. Det ble også klaget over den makt hæren hadde tiltatt seg over godsdrifta.
Fredrik Wilhelm I dro godsadelen inn i offiserskorpset fordi han så at godsadelen var best i stand til å ta på seg den oppgaven. Dessuten var det en måte å binde denne mektige delen av befolkninga til kongen på. Under Fredrik den Store ble adelen den foretrukne delen av befolkninga. Han tilla adelen en spesiell sans for ære, som bare den delen av offiserskorpset som tilhørte adelen hadde. Offiserskorpset ble en egen klasse med sine egne lover. De ble bare tillatt å ha omgang med adelen. Kongene fra Fredrik Wilhelm I brukte offisersuniform, og ville betraktes som offiserer.
Den store tiltroen kongene hadde til offiserene stod i kontrast til de små forventningene de hadde til de menige soldatene. De sistnevnte ble sett på upålitelige som måtte kues med disiplin og drill. Adelen med sin æreskodeks og sin trening i å kommandere og i å styre godsøkonomien ble sett på som skapt til å styre militære avdelinger. De var hærens ryggrad.
Under hele 1700-tallet tilhørte mer enn 90% av offiserskorpset adelen. Det skyldtes også at borgerlige offiserer som steg i rang gjerne ble adlet. Ved slutten av århundret var 68% av alle adelsmenn i Kurmark offiserer eller forhenværende offiserer. I Øst-Preussen var dette tilfellet for 60% av adelsmennene. Av de mellom 7.000 og 8.000 offiserene som var i den prøyssiske hæren i 1806 var det 695 som var ikke-adelige.
Det var store forskjeller mellom adelsfamiliene med hensyn til rikdom og livsstil. Den mest ærverdige og rikeste delen av adelen kjente liten tiltrekning til militærlivet. Det var lågadelen, og ikke høgadelen, som helst ble offiserer. Høgadelen ønsket å bevare sin selvstendighet i forhold til kongen.
Adelen var lært opp til å bli selvhevdende, til å fremme og beskytte sine interesser overalt. På 1600-tallet beskyttet adelen sine interesser ved å holde en kritisk avstand til kongen. På 1700-tallet var adelens grep om landsbygda sikret gjennom samarbeidet med kongen, og adelen fremmet sine interesser ved militær karriere. Adelen var ikke blitt mindre selvhevdende; dette kommer fram gjennom alle de klagene som kom fra stenderforsamlingene over offiserskorpset og hæren på 1700-tallet.
Kongens politikk overfor adelen i perioden fra Fredrik Wilhelms tiltredelse som konge fra 1713, eller i hvert fall fra Fredrik II's tiltredelse i 1740, og til 1807, var karakterisert av en "bevarelsespolitikk". Kongen ville bevare adelen og dens økonomiske grunnlag, som var godsdrifta. Dette skyldtes adelens militære rolle. Derfor fikk adelen monopol på å eie private gods. Personer som ikke var adelige fikk ikke rett til å eie gods. Samtidig var adelen nektet å forpakte kongens gods.
I 1732 ekskluderte Fredrik Wilhelm I adelen fra å leie eller forpakte krongods. Dette var det siste ekkoet av motsetningsforholdet mellom kongen på den ene sida og adelen og stenderforsamlingene på den andre sida. Kort tid senere innførte kongen kantonsystemet, siden forsøket på å utvide hæren ved uhemmet tvangsutskriving til livslang militærtjeneste hadde vært i ferd med å skremme befolkninga ut av landet.
Oppgaven nå var å finne balansen mellom jordbruket og dets organisasjon på den ene siden og militærvesenets organisasjon, med adelen sentralt plassert på begge sider. Fram til dette tidspunkt hadde kongens jordbrukspolitikk vært sentrert omkring hans egne store eiendommer. Han hadde benyttet alle muligheter til å utvide sine eiendommer på adelens bekostning. Men dersom han fortsatte denne politikken ville hans forhold til adelen, og adelens egne forhold, gjøre adelen mindre skikket til å være offiserer. Derfor forandret kongen sin politikk overfor jordbrukseiendommene til å gå ut på å beskytte de rådende eiendomsforhold. I tilfeller der det var tvist om eiendomsretten til en eiendom, og der kongen selv var den ene part og en adelsmann den andre part, skulle kongens rett vike, bestemte kongen. "For det som er et lite tap for meg er en stor gevinst for adelsmannen hvis sønner forsvarer landet og hvis rase er så god at den fortjener å bevares på alle måter".
Borgerskapet ble nektet å eie gods. Den eneretten adelen fikk til å eie gods var også en plikt til å ta vare på godsene. Adelen hadde ikke lov til å selge sine gods uten kongens tillatelse. Denne bestemmelsen fantes under Fredrik Wilhelm I's regjering og ble skjerpet under Fredrik II, og ble tatt inn i det alminnelige lovverket som en bekreftelse av adelens enerett til å eie herregårder. Tillatelse til salg av adelig eiendom måtte søkes hos kongen siden "litt etter litt blir antallet adelige i landet mindre, og derfor kan det bli mangel på offiserer av adelig avstamming til hæren min".
Adelig karakter, jordeiendommer og offiserens militære plikt ble sett å henge sammen. Ved slutten av sjuårskrigen tillot kongen at adelen solgte eiendommer for å kunne rette opp sin økonomi. Som betingelse for å kjøpe adelig eiendom ble det krevd at den borgerlige kjøperen "ville la minst en av sine sønner bli oppdratt til å inngå i den militære klassen på en sånn måte at han kan tjene i hæren med god oppførsel og bli ansatt som offiser." Da sjuårskrigen var slutt opphevet kongen denne retten med følgende begrunnelse: "Om borgerlige skaffer seg jordeiendommer blir alle statlige stillinger åpne for dem. Og de fleste av dem er vulgære og dårlige tjenestemenn." Kongen ble forbauset over at adelen motsatte seg at den ikke fikk lov til å selge jordeiendommene sine, selv om han ikke brydde seg mye om det. Beskyttelsen av adelen og dens enerett til herregårdene var en beskyttelse av offiserene og deres oppvekstforhold.
Etter sjuårskrigen var de fleste godsene i dårlig forfatning. Ikke bare hadde krigen skadet godsene og drifta av godsene, men arvereglene påførte godsene og den som overtok et gods stor gjeld, siden de andre arvingene skulle løses ut med rede penger. For å redde godsene for adelen forbød kongen i 1759 alt tvangssalg av gods på grunn av gjeld. I 1763 og 1765 kom det bestemmelser om at pantegjeld på godsene ikke trengte å betales ned de første fem årene. Det ble noe senere besluttet å opprette landbrukskredittinstitusjoner (Landschaften) rettet inn mot godsenes behov. Den første kredittinstitusjonen av dette slaget ble opprettet i Schlesien i 1770, og siden i alle de østlige områdene. Hver godseier kunne låne opp til halvparten av godsets verdi med godset som sikkerhet til fire prosent rente. Godseierne stod sammen ansvarlige for den gjelda som ble stiftet. De fleste godsene ga ei årlig avkastning på mellom tusen og fem tusen thaler.
I siste del av århundret kom det et oppsving for jordbruket og dermed økte verdien av godsene. Siden adelens gods var fritatt for mange skatter ble det svært lønnsomt å være godseier. Den store hæren skapte et stort innenlandsk marked for korn. Staten drev store kornlagre som i utgangspunktet hadde vært tenkt brukt til å forsyne hæren, men senere også ble rettet inn mot behovene i det sivile samfunnet. Når kornprisene var lave kjøptes det inn store mengder korn til lagrene, og når prisene var høge solgte lagrene korn. Disse kornlagrene var så store at kjøpene og salgene deres hadde betydning for kornprisene. Dermed regulerte de markedet og sørget for at det ikke oppstod dyrtid. Adelen fikk enerett til å eksportere korn.
I den prøyssiske hæren var det store penger å tjene som kaptein og eier av et kompani soldater. Ikke bare betalingen for arbeidet med å administrere og trene soldatene, men enda mer fortjeneste var å hente fra å forsyne soldatene. I tillegg gjorde dyktige soldater seg fortjent til alle slags ekstraytelser og gaver og pensjoner og lukrative sivile poster.
Forutsetningen for at en kunne være med på å høste av dette var at en minst var kaptein og kommanderte et kompani. Offiserer under kapteins rang tjente lite og levde ofte et miserabelt liv, i det minste dersom de ikke fikk økonomisk støtte heimefra. Men offiserer fra kapteins rang og oppover levde et godt liv med store inntekter. Observatører under sjuårskrigen noterte seg det luksuriøse livet til de høgere prøyssiske offiserene sammenliknet med det elendige livet offiserene under kapteins rang levde.
Men en måtte vite å utnytte de mulighetene som fantes, og unngå de fellene som også fantes. Dersom en overtok et kompani med stor gjeld, og som kanskje også manglet utstyr og forsyninger kunne en komme dårlig ut økonomisk. Store mannskapstap under krig og dermed store utgifter til rekruttering av nye soldater kunne også koste kapteinen dyrt.
Det var vanlig at den som hadde kommandoen over et kompani mottok en bestemt sum penger fra staten for å skaffe forsyninger og nye mannskaper til kompaniet. For å vise at denne summen ble brukt på forsvarlig måte måtte kommandanten presentere kompaniet i skikkelig stand ved den årlige mønstringa. Budsjettene for regimentene og kompaniene var fastlagt i detalj mange år framover av myndighetene.
For å redusere utgiftene til kompaniene var permisjonssystemet, der soldatene hadde ti måneder årlig permisjon utenom den 18-24 måneder lange rekruttperioden, blitt innført. Kapteinene, som først hadde tatt initiativet til dette, var like mye entreprenører opptatt av personlig vinning som militære administratorer.
Under sjuårskrigen måtte kongen ta rekrutteringsansvaret fra de enkelte hæravdelingene og sentralisere rekrutteringen av soldater. Etter krigen ble denne praksisen beholdt, men kongen tillot noen få utvalgte regimenter selv å foreta rekruttering av nye mannskaper. Da rekrutteringsansvaret ble sentralisert tok kongen de pengene som opprinnelig hadde gått til de soldatene som hadde permisjon, og som ofte ble beholdt av kapteinene og brukt til rekruttering av nye soldater. Dermed forsvant mye av kapteinenes rolle som entreprenør. Da Fredrik II døde i 1786 ble det gamle systemet gjeninnført i modifisert form.
Utenlandske soldater ble kalt for frie vakter under den årlige ti måneder lange permisjonsperioden. Den lønna de fikk da gikk til kapteinene, etter at utgifter var betalt.
Etter 1786 ble det et mål at kapteinenes inntekter ikke ble for ulike. De fikk nå ei fast grunnlønn og kunne beholde det de sparte på et bestemt antall permitterte soldater eller frie vakter. Rekruttering av utlendinger var igjen overlatt til kapteinene som fikk en bestemt sum til dette. I krigstid ble rekrutteringa av soldater sentralisert.
Kompaniene var i noen grad kapteinenes eiendom, noe man kan se av at det hendte at en kaptein solgte kompaniet sitt til en annen kaptein. Kapteinene tjente penger på å gi soldatene dårligere klær og dårligere forsyninger enn forutsatt og betalt for. Under rekruttering hendte det at mange personer ble kidnappet og sluppet løs mot betaling; noe som kunne gi offiserene stor fortjeneste.
Kriminelle handlinger var bare til hinder for karrieren dersom de gikk ut over de militære enhetene. Kriminelle handlinger begått av offiserer mot sivilbefolkninga kunne bli straffet, men var ingen ulempe i den videre militære karrieren. Interne manipulasjoner ble vanligvis ikke påtalt siden de var rutine.
Det var stadige konflikter mellom militære myndigheter og godseierne om myndighet over og anvendelsen av bøndene. Godseiere undergravde stadig kongens bestemmelser om at godsenes undersåtter skulle få gifte seg fritt. Kongen ønsket å befolke landet, og ønsket derfor at folk skulle gifte seg og få mange unger, og for at dette skulle skje så kongen helst at folk fikk gifte seg fritt. Dette motsatte godseierne seg. De ville sette sine undersåtter inn der det høvde best med godsets økonomi. Godseierne omgikk også bondebeskyttelses- bauernschutz bestemmelsene om at selvstendige gårdsbruk ikke måtte innlemmes i godsene. Godseierne kunne også holde borte fra militærtjeneste personer med ferdigheter som de trengte på godsene, selv om dette skulle skje på ulovlige måter.
Junkeren hadde temmelig frie hender på godset som godseier, og også som offiser i hæren hadde han temmelig frie hender. Stadig gjentok kongen bestemmelser om at offiserene ikke skulle drive med utpressing av sivilbefolkninga, uten at disse gjentatte bestemmelsene fikk slutt på denne praksisen. En grunn til at offiserene brød seg lite om lovverket var at de sjelden ble straffet selv om de forbrøt seg. Offiserskasten var hellig.
Militære hensyn og offiserskasten hadde forrang framfor sivile hensyn og sivilbefolkninga. Offiserer regulerte prisene på matvarer i garnisonsbyene. Offiserer ble utnevnt til mange høge stillinger og kommisjoner, og der det var offiserer ble de vanligvis utnevnt til ledere og gitt det avgjørende ord. Offiserer ble utnevnt til nøkkelstillinger siden de var eller hadde vært offiserer og siden "offiserer vet hvordan de skal lystre og hvordan de skal få folk til å lystre seg, og når man gir dem noe å undersøke gjør de det med større pålitelighet enn andre". Man fant derfor offiserer i alle slags høge stillinger. En allianse mellom junkerne og kongen var sydd sammen som gjorde kongen til junkernes fremste beskytter.
Kongens bevaringspolitikk overfor godseieraristokratiet (junkerne) og bøndene styrket ikke bare junkernes stilling, men var også ei tvangstrøye for dem i det denne politikken både begrenset deres yrkesvalg og også satte grenser for hvordan de kunne drive og forvalte godseiendommene sine.
I siste del av 1700-tallet begynte borgerlige elementer å kjøpe adelige gods, og dermed å overskride klasseskillene. Monarkiets lovgivning for de adelige godsene prøvde å hindre den utviklinga som var i gang, men uten å lykkes.
Da det gamle regimet i Preussen gikk mot slutten i 1807 var godslovgivninga blitt et sentralt innenriks problem. Lovgivninga var ment å gi junkerne monopol på å eie private godseiendommer for å gi adelen et sikkert fundament og offiserskorpset et sikkert og velegnet rekutteringsmiljø. Man mente at borgerlige godseiere ikke ble oppfostret til den kultur og æreskodeks og kommandomyndighet som skapte en offiser. Men den utviklinga som foregikk oppløste de gamle patriarkalske forholdene mellom godseierne og bøndene, og hæren ble mer og mer omdannet til en stor maskin som fungerte ved hjelp av lydighet og disiplin, der en borgerlig offiser gjerne kunne erstatte en adelig offiser.
Oppløsninga av den gamle orden på landsbygda skyldtes først og fremst at det oppstod et marked for adelsgods fra midten av 1700-tallet. Omsetninga av adelsgods tok fart etter avslutninga av sjuårskrigen. En grunn til dette var den gjeldskrisen mange adelsfamilier havnet i etter sjuårskrigen. Det viktigste tiltaket for å møte denne gjeldskrisen var opprettelsen av landbrukskredittinstitusjonene, Landschaft. Ved å gjøre alle godseierne i de enkelte provinsene i fellesskap ansvarlige for hver enkelts gjeld ble de enkelte godsene mer kredittverdige. Dessuten kunne denne pantegjelda ikke drives inn med tvangsmidler. Dermed skulle adelen sitte tryggere på godsene sine. Men dette gjorde det lettere å stifte gjeld, og gjelda økte. Som en motreaksjon ble det bestemt at det ikke var tillatt å pantsette godsene ut over halvparten av deres verdi, men denne bestemmelsen kom for sent. Det var ganske vanlig at gods var så belånte at gjelda tilsvarte deres fulle verdi. Store deler av adelen ble tvunget til å selge godsene sine.
I tillegg til disse tvangssalgene var det mange adelsmenn som ønsket å selge og kjøpe gods. Dette skyldtes både at rentene på lån til kjøp av gods gikk ned og at prisene på korn økte, og at nye landbruksmetoder økte fortjenesten i jordbruket.
Trefelts jordbruket som hadde vært vanlig fram til nå begynte å bli erstattet av avlingsrotasjon der man i stedet for å legge en tredjedel av jorda brakk plantet rotfrukter og belgfrukter og forplanter på denne jorda og tok bedre vare på gjødsla, blant annet ved å fore husdyrene i fjøs og stall. Dette førte til økte avlinger. En viktig grunn til at disse forbedringene ble innført var at for mange adelsmenn ble det nødvendig å øke godsenes panteverdi, og det kunne gjøres ved å øke godsenes produksjon.
Eksporten av korn økte. Fram til nå hadde prisene på korn blitt regulert gjennom statens oppkjøp av korn til de store kornlagrene, og av salg av korn fra dem. Kornprisene hadde ikke blitt tillatt å overskride et visst nivå, da begynte kornlagrene å selge korn i så store mengder at kornprisen sank. Og når kornprisene sank under et visst nivå begynte kornlagrene å kjøpe korn. Produsentene av korn, altså junkerne, var forbudt å spekulere i kornprisene.
Mot slutten av århundret ble mange begrensinger fjernet, og i 1799 kollapset kornlagrenes evne til å regulere kornprisene. Heller ikke var det lenger mulig å hindre spekulasjon i godseiendommer. Det stadige strevet for å øke produksjonen og avkastninga fra godsene og godsenes panteverdi førte til at eierne ble stadig mer markedsorienterte, og villige til å kjøpe og selge godseiendommer. Og i den kretsen som kom inn på kjøpersida, og dermed på eiersida, var det mange som ikke var adelige.
I siste tredjedel av århundret begynte en enorm trafikk i godseiendommer i Preussen. Mellom 1800 og 1805 hadde hver sjette adelige godseier i Kurmark kjøpt eller solgt godseiendommer. Mellom 1764 og 1770 hadde de fleste godseiendommene skiftet eier i store deler av Schlesien. Det nye landbrukskredittsystemet som var innført med Landschaft, satte ikke bare godseierne bedre i stand til å beholde gods som de hadde arvet, men også til å kjøpe nye godseiendommer. Etter at en godseier hadde lånt halve verdien av sitt gods kunne han med disse pengene kjøpe et nytt gods der den kontantsummen han betalte var forskjellen mellom det nye godsets panteverdi og dets gjeld, som den nye eieren overtok. Ofte var det heller ikke nødvendig å betale noen stor kontantsum, men det holdt med en rentebærende pantobligasjon på godset. På grunn av den økende produktiviteten, de stigende kornprisene og den økende verdien av godsene var dette lønnsomme forretninger.
Denne nye generasjonen av spekulanter og entreprenører bestod først og fremst av offiserer eller tidligere offiserer. De var i hæren blitt opplært i å tyne sine underordnede mest mulig både for arbeidsytelser og ved at offiserene slo under seg hæravdelingenes forsyninger i størst mulig grad. Denne praksisen overførte de til godsdrifta for å gjøre den mest mulig lønnsom, og det førte til at godsenes undersåtter fikk dårligere forhold å leve og å arbeide under. Bøndenes arbeidsbyrde ble økt, og det patriarkalske forholdet mellom bøndene og godseierne gikk i oppløsning. Fram til sjuårskrigen hadde den samme adelsfamilien ofte eid det samme godset i generasjoner, og adelsfamilien hadde derfor utviklet et patriarkalsk forhold til sine undergivne. Men etter at adelen "for det meste solgte de gamle ærverdige prinsippene til sine forfedre om å være en fader for sine undersåtter og ble lånehaier og eiendomshandlere, har bøndenes forhold blitt dårligere og dårligere hvert eneste år".
Det patriarkalske forholdet mellom godseieradelen og bøndene hadde vært grunnlaget for det prøyssiske militærsystemet som ble etablert i 1733. På slutten av århundret ble dette undergravd av godseieradelens spekulasjoner. Selv om statens bondebeskyttelseslovgivning i noen grad var i stand til å balansere dette, var den ikke nok.
Stadig flere junkere kom til å mene at avskaffelse av livegenskapen var veien å gå for å oppnå den mest effektive utnyttelsen av godseiendommene. Dermed ville godseiernes forpliktelser overfor bøndene forsvinne, og deler av bondebeskyttelseslovgivningas grunnlag og muligheten for dens gjennomføring ville være fjernet. Loven om at forlatte gårdsbruk som hørte under godsene ikke skulle innlemmes i godsene ville ikke kunne opprettholdes siden grunnlaget for denne loven var at godseieren kommanderte sine undersåtter. Dessuten var tvangsarbeid mindre effektivt enn lønnsarbeid. Bondebeskyttelseslovgivninga hadde vært ganske effektiv, noe man kan se av at de selvstendige gårdsbrukene i langt større del ble bevart i Preussen enn i andre deler av Øst-Europa der storgodsdrift var vanlig, men der det ikke fantes noen bondebeskyttelseslovgivning, som i svensk Vest-Pommern.
Ved den nye lovgivninga av 1807 ble forskjellen mellom offiserer og menige mindre absolutt, og mer en gradsforskjell. Mer humane forhold mellom offiserer og menige ble innført fra 1807 med bestemmelser om ansettelse av offiserer og lover som avskaffet rekruttering av utlendinger til hæren, og til sist innføringa av alminnelig verneplikt. Dette avskaffet det strengt klassebaserte militærsystemet.
Noen studier av situasjonen til bøndene i Preussen som avviker fra denne kan du også lese hos meg.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Otto Büsch: "Military System and Social Life in old Regime Prussia, 1713- 1807."