Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
James J. Sheehans bok
"German history 1770-1866" og
H. W. Kochs bok
"A History of Prussia", og
David Warren Sabean:
"Property, Production, and Family in Neckarhausen, 1700-1870."
År 1800 levde fortsatt 75% av den tyske befolkninga på landsbygda, gjerne i landsbyer. I 1852 levde enda 72% av befolkninga på landsbygda. I Østerrike levde enda større andel av befolkninga på landsbygda. Der levde 81% av befolkninga i samfunn med mindre enn 2.000 innbyggere i 1851. Denne sterke avhengigheten av det lokale jordbruket gjorde befolkninga svært sårbare for uår og feilslåtte avlinger, som alltid inntreffer en gang i blant. Tidlig i det nittende århundret falt prisene på jordbruksprodukter, og det gjorde situasjonen vanskelig for bøndene. Men i 1816 slo avlingene feil, og den kommende vinteren var det hungersnød. Etter denne katastrofen kom år med så store avlinger at bunnen falt ut av markedet.
Den utviklinga som var på gang i landbruket rundt 1800 har jeg beskrevet i flere andre kapitler, som i kapitlet om jordbrukskonjunkturene 1500-1800
og i kapitlet om bøndene i Preussen 1760-1811
og i kapitlet om bøndene og junkerne
og i kapitlet om junkernes politikk. Jordbrukets situasjon i begynnelsen av det nittende århundret skulle derfor være klargjort.
Landreform og bondefrigjøring var en aktuell sak, og hadde vært det lenge dersom vi ser på Østerrike, der Josef II hadde arbeidet for dette formålet og Maria Theresa også hadde vært en sterk tilhenger av bondefrigjøring. Men etter Josef II skjedde det ikke mer med landreform i Østerrike før etter 1848. Også i Preussen gikk det svært langsom etter at junkerne i stor grad hadde torpedert store deler av Steins og Hardenbergs reformer. Junkerne tjente mer på dem enn bøndene.
Jordbruksreformene i Preussen kom på et svært uheldig tidspunkt. De kom mens prisene på jordeiendommer og jordbruksprodukter var synkende, men jordbrukseiendommene var fortsatt forholdsvis dyre. Det betyr at de bøndene som kjøpte gårdene kjøpte dem til priser som viste seg å være for høge, og svært mange av bøndene gikk derfor konkurs. Bønder som ikke eide spann med trekkdyr hadde ikke rett til å kjøpe jorda de drev. Og dette var de fleste bøndene. Godseieren kunne overta jorda deres, og mange småbrukere havnet derfor i stor fattigdom etter reformene.
Jordbruksproduktiviteten
I siste del av det attende århundret hadde arbeidet for å øke jordas produktivitet begynt. Det var et arbeid som kom til å fortsette fram til vår tid. Og som førte til et stadig mer produktivt jordbruk. Kornavlinga i Preussen ble større, og kveget ble større. Den gjennomsnittlige oksen i Preussen vokste fra 250 kilo i 1802 til 274 kilo i 1842.
Totalproduksjonen i tysk jordbruk 1800-1850 i tusen tonn:
| Total produksjon | Arbeidsstyrke | Gjennomsnitt | Indeks | |
| 1800-10 | 22.055.000 | 9.525.000 | 2,32 | 100 |
| 1811-20 | 22.992.000 | 9.530.000 | 2,41 | 104 |
| 1821-25 | 27.240.000 | 10.100.000 | 2,70 | 116 |
| 1826-30 | 28.797.000 | 10.300.000 | 2,80 | 120 |
| 1831-5 | 34.115.000 | 10.600.000 | 3,22 | 139 |
| 1836-40 | 37.057.000 | 11.057.000 | 3,35 | 144 |
| 1841-5 | 40.544.000 | 11.662.000 | 3,48 | 150 |
| 1846-50 | 43.874,000 | 11.425.000 | 3,84 | 165 |
Vi ser ei sterk økning av den totale jordbruksavlinga og av avlinga per bonde eller arbeider. Den viktigste grunnen til at denne vedvarende veksten i jordbruksproduksjonen kunne foregå var at vitenskapelige metoder systematisk ble tatt i bruk. Benedikt Webers Handbuch der ökonomischen Literatur, offentliggjort i 1809, listet opp mer enn seks tusen titler om jordbruk, og av dem var 230 praktiske veiledninger. Det ble dannet mange selskap for å undersøke og spre jordbruksvitenskapen. I 1852 var det 360 slike selskap bare i Preussen. I 1837 begynte medlemmene fra de tyske jordbruksselskapene å holde årlige møter. Anvendelsen av vitenskapelig teori i jordbruket ble utvidet gjennom publisering av Justus von Liebigs Die organische Chemie in ihrer Anwendung auf Agrikultur und Physiologie, som prøvde å vise hvordan forståelse av kjemiske prosesser kunne hjelpe bøndene til å forbedre sin produktivitet. Ljåen erstattet sigden og sterkere og letter metallploger erstattet treplogene.
Åkerlandet ble også utvidet. Myrområder og lyngheier og ødemark ble oppdyrket og enger omgjort til åkerland og brakkmark ble bedre dyrket. Omlegginga av driftsmetodene har jeg ellers skrevet om i de andre kapitlene om jordbruket, som overgangen fra trefeltssystemet og innføring av nye planter, forplanter plantet på jord som tidligere lå brakk. Det foregikk ei spesialisering mellom regionene der områder kunne spesialiseres i den produksjonen som var best tilpasset de lokale forholdene. Rotvekster ble overalt svært populære.
Disse forandringene forandret også organiseringa av det gamle jordbrukssamfunnet. Fattige folk som hadde fått en betydelig del av sitt utkomme fra den jorda som lå i fellesskap kom gjerne dårligere ut siden denne jorda ble delt opp. Men kvinnene kunne styrke sin stilling. David Sabean skriver i sine bøker om Neckarhausen i Neckardalen at der finner man at det i perioden 1780-1840 kom langt flere klager inn til familiedomstolen fra kvinnene over mennene enn både før og senere. Kvinnene klaget over at mennene satt på vertshuset og ga kvinnene lite hjelp til gårdsarbeidet. Gårdene i Neckardalen hadde vært så oppdelte at de fleste hadde ikke gitt utkomme til en familie. Kvinnene hadde derfor drevet gårdene mens mennene ofte var borte på bygg- og anleggsarbeid. Når mennene ikke var borte på arbeid var de ofte på vertshuset siden de som trengte arbeidshjelp gikk til vertshuset for å hyre arbeidere. Mennene deltok i onnearbeidet på gårdene, altså pløying og harving og innhøsting, ellers var det kvinnene som gjorde arbeidet. Husdyrene hadde tradisjonelt gått ute og beitet så lenge været tillot dette, og kvinnene hadde gått ut og melket kyrne som selv fant maten sin. Men så kommer omlegginga av jordbruket, i Neckardalen fra omkring 1780, og det er kvinnene som foretar den. Kyrne står nå på bås hele året og kvinnene må bære for til kyrne hver dag året rundt. Dermed fikk kvinnene kontroll over gjødsla, som de bruker for å gjødsle de nye forplantene som de har plantet på det landet som brukte å ligge brakk. Til sammen øker kvinnenes arbeidsbyrde sterkt, men avlingene øker også sterkt, så sterkt at en stor del av gårdene går over til å produsere et overskudd som kan selges. Kvinnene foretar salget og tar hand om de pengene som de tjener, og kvinnene oppnår dermed klart en sterkere posisjon både i familien og i landsbyene. Mennene lever som før, er borte på arbeid, hjelper til med onnearbeidet på gårdene, og sitter ellers på vertshuset. Men kvinnene krever at mennene skal komme og hjelpe dem med alt det nye arbeidet som er kommet, og mange menn vil ikke dette. Kvinnene foretok omlegginga av jordbruket i Neckardalen, og kom til å stå så sterkt at de også ville skaffe seg en viss kontroll over mennenes arbeid, eller mer samarbeid fra mennene. (Disse opplysningene er også blitt tolket stikk motsatt, siden det er vanlig å se kvinner som offer og objekt for situasjoner som oppstår, er dette blitt tolket slik at det faktum at kvinnenes arbeidsbyrde ble tyngre betydde at kvinnene var utsatt for økende vanskjøtsel fra mennenes side.)
Jordbruksavlingene økte sterkt, og det betyr at mange bønder kom bedre ut, men mange småbrukere kom også dårligere ut siden de mistet muligheter til å bruke tidligere utmark som beiteland, og dessuten økte befolkninga så sterkt at mange falt utenfor.
Adelens gamle maktstilling kom stadig mer til å avhenge av dens forhold til staten og av statens lover og regler. Godseiendom ble viktigere enn adelskap; Landdagen i Preussen ga etter sine lover medlemsskap til eiere av riddergods, uansett om de var adelige eller borgerlige. I Westfalen fjernet revolusjonen høgadelens uavhengighet og de institusjonene som høgadelen hadde utøvd sin makt gjennom ble lagt ned. De ble forandret fra en uavhengig stand til en regional elite. Junkerne i øst stod i en sterkere posisjon på grunn av deres sterke stilling innenfor hæren og i staten.
Kritikken av adelens privilegier konsentrerte seg om at adelen hindret frigjøring og at deres privilegier hindret økonomisk framgang. De var en del av fortidas undertrykkelse, og bar denne undertrykkelse inn i nåtida.
I 1816 bodde mindre enn to prosent av befolkninga i Preussen i Berlin, som var den eneste byen med mer enn 100.000 innbyggere. Litt mer enn fire prosent av befolkning bodde i de elleve prøyssiske byene med mellom 20.000 og 100.000 innbyggere. I 1849 var disse tallene blitt sterkt forandret. Breslau hadde nå også mer enn 100.000 innbyggere, og 3,3% av befolkninga bodde i byer med mer enn 100.000 innbyggere. Men byenes befolkning vokste knapt like sterkt som den totale befolkningsveksten. I 1816 bodde 25,4% av befolkninga i Preussen i samfunn med mer enn 2.000 innbyggere, og i 1849 bodde 26,7% av befolkninga i samfunn med mer enn 2.000 innbyggere. Blant de andre tyske statene var bare Saksen mer urbanisert enn Preussen. I Bayern bodde i 1852 bare litt mer enn seks prosent av befolkninga i byer med mer enn 20.000 innbyggere, og 13,4% i samfunn med mer enn 2.000 innbyggere. Men Berlin vokste raskt, fra 201.138 innbyggere i 1819 til 378.204 innbyggere tretti år senere. Wien vokste ikke så snart, selv om Wien holdt seg større enn Berlin. Wien vokste fra 260.225 innbyggere i 1821 til 431.147 innbyggere i 1850. Også andre hovedsteder vokste raskt. Det gjelder blant andre München, Dresden og Stuttgart. Men Karlsruhe, Braunschweig og Saarbrücken vokste ikke så raskt. Hamburg var fortsatt det mest dynamiske kommersielle sentret i Tyskland. Der vokste befolkninga fra 132.007 i 1811 til 220.968 i 1851. Leipzig, Köln og Frankfurt vokste også raskt, men det gjorde ikke Königsberg, Danzig og Augsburg. Og enkelte mindre steder vokste fram som betydelige byer, som Barmen og Essen. Essen hadde ikke vært stort mer enn en landsby i begynnelsen av århundret, og hadde nesten 10.000 innbyggere i 1850 og 50.000 i 1871.
Det var store forskjeller mellom de tyske byene, og ikke bare med hensyn til størrelsen. Berlin ble et viktig og vitalt forretnings- og produksjonssentrum, men beholdt likevel en akademisk småbyatmosfære, og var langt fra så elegant og kosmopolitisk som Wien. Også de andre store byene beholdt sin særegenhet.
Selv om byene beholdt sine særegenheter ble det utviklet fellestrekk gjennom at statene satte sitt enhetlige preg på byene gjennom det statlige byråkratiets vekst og økende innflytelse, og gjennom at jernbanen og økende samhandel bandt byene og landene nærmere sammen. Under det gamle regimet hadde byene hatt stor grad av selvstendighet og mulighet til å utvikle sine særegenheter. Byene var nå i større grad omfattet av en felles utvikling. De utviklet seg i mindre grad ut fra sine særegenheter, og mer ut fra en utvikling som omfattet langt større områder.
Det viktigste enkeltforsøk på å definere et nytt forhold mellom byene og staten kom under Steins ministerium i 1808 med Städteordnung. Denne forordninga hadde både en byråkratisk side og tok hensyn til deltakelse fra byborgerne i byenes styre. Stein ville engasjere borgerne i offentlige anliggender og i regionenes styre. Städteordnung opprettet representative institusjoner med viktig ansvar. Men den økte også statens innflytelse over byene og avskaffet enkelte privilegier. Da forordninga ble revidert i 1831 ble byenes selvstyre litt svekket til fordel for statlig innflytelse. Denne forordninga ble ikke gjort gjeldende for Rhinland, som beholdt det systemet med lokalt selvstyre som var blitt innført under den franske okkupasjonen fram til en ny Gemeindeordnung kom i 1845. Denne forordninga fra 1845 skilte ikke mellom land og by, og erstattet byenes valgte utøvende myndighet med en statlig utnevnt øverste administrasjonsleder.
Flere andre tyske stater introduserte lover om lokalt styresett i den første halvdelen av det nittende århundret. Bayern gjorde det i 1818, Württemberg i 1822, Baden i 1831, kurfyrstedømmet Hessen i 1834 og Saksen i 1838. Alle disse lovene foreskrev ei blanding av byråkratisk og representativt styre. I de byene som hadde hatt selvstyre fram til det nittende århundret var det lokale selvstyret populært og kjært, og de kjempet for å beholde selvstyret sitt. De byene i Preussen som for lenge siden hadde mistet sitt selvstyre viste i utgangspunktet mindre interesse for å oppnå nytt selvstyre.
I Østerrike var byene dominert av byråkratiet og uten selvstyre, men i noen områder i Tyskland hadde byenes selvstyre overlevd i en kontinuerlig tradisjon. Frankfurt, Hamburg, Lübeck og Bremen var forblitt uavhengige republikker, styrt av patrisierne. I blant annet Hannover hadde byene utstrakt selvstyre.
Langs Nordsjøen og Østersjøen hadde det vært mange små havnebyer som det ble skipet ut råvarer fra. Mange av disse mistet sin betydning etter som kommunikasjonene endret seg. Havnene deres kunne bli for små og dårlige, eller opplandet for lite til at handelen vokste tilstrekkelige. Hamburg og Bremen blomstret fortsatt, men Papenburg ved utløpet av Ems og Brake ved Weser mistet handel, og Lübeck fikk også tilbakegang. Königsberg lå 37 kilometer fra havet langs Pregel, og hadde for dårlige havneforhold til fortsatt å hevde seg som en dominerende havneby. Stettin derimot vant på sin sentrale plassering som havneby til Berlin, spesielt etter at det var bygd jernbaneforbindelse mellom de to byene i 1843.
Jernbanen var av sentral betydning for utviklinga av det økonomiske landskapet. Den kunne utvide opplandet til en by på en avgjørende måte, for eksempel ved å forbinde byen med kullgruver og jerngruver og havner og andre byer. Og noen byer ble sentra for jernbanene ved at lokomotiv ble vedlikeholdt og bygd i dem etc.
Steins Städteordnung hadde gitt byborgerskap til alle innbyggere som drev forretningsdrift eller eide eiendom i byen. Alle andre ble ansett som Schutzverwandter, uten rett til å delta i byens affærer. Eiendom ble det eneste kriteriet for byborgerskap. Dermed ble alle privilegier og spesielle rettigheter ved hvilke byene hadde kunnet bestemme hvem som skulle få borgerskap kuttet bort. Denne kommersialiseringa av byborgerskapet ble intensivert ved revisjonen i 1831, da Schutzverwandter fikk rett til å eie eiendom i byene. Etter den rhinske Gemeindeordnung av 1845 ble stemmeretten delt inn i tre klasser rangert etter eiendom, der de største skatteyternes stemmer hadde langt større vekt enn stemmene til mindre skatteytere.
I sørvest stod de gamle selvstyretradisjonene sterkest, og der varte de også lengst. Der kjempet også byene lengst for å beholde kontrollen over sine gamle byborgerskapsdefinisjoner og rettigheter. Der greide også laugene å beholde mye av sin makt svært lenge. I Rhinland og Westfalen derimot hadde laugenes privilegier blitt avskaffet under den franske okkupasjonen, og også i Preussen hadde staten greid å svekke laugene.
Utviklinga av Gewerbefreiheit hadde begynt i det attende århundret, og fortsatte i de to første tredjedelene av det nittende århundret. Tradisjonelle begrensninger ble fjernet. De stod seg lengste der samfunnene var mest selvstyrte og der den økonomiske utviklinga gikk seint. Men selv i Berlin var så mye som 80% av bakerne og 65% av skredderne laugsmedlemmer i 1835, og på den andre enden av skalaen var bare 14% av rørleggerne laugsmedlemmer.
Laugenes var altså til dels vitale langt ut gjennom det nittende århundret, men de tapte stadig makt i forhold til staten, i likhet med de selvstyrte byene. Det ble vanskeligere for handverksvennene å bli handverksmestre. Og det var i det hele tatt vanskeligere for mange mennesker å finne en plass i samfunnet i første halvdel av det nittende århundret. Mengden mennesker som var eiendomsløs og med svært låg og usikker inntekt var voksende.
Industriutvikling
Det som kom til å bli arbeiderklassen var i ferd med å oppstå. I mange tyske byer fantes det store foretak med ansatte som utførte rutineoppgaver. Dette var en svært sammensatt gruppe der medlemmene enda ikke oppfattet seg som en gruppe, men identifiserte seg etter andre tilhørigheter og lojaliteter. Det var menn som arbeidet med å legge jernbanespor, gruvearbeidere som fortsatt drev småbruk, handverkere av mange forskjellige slag som arbeidet under fabrikkforhold, osv. Klassebevisstheten kom til å utvikle seg ut fra sosiale og politiske konflikter. Arbeidernes samfunn vokste ofte opp utenfor de egentlige byene, eller i utkanten av dem, der det ble etablert storindustri.
De gode kommunikasjonene gjorde byene mindre lokalbaserte, de kjøpte og solgte en større del av sine produkter og tjenester i større områder. Det førte til at det kunne foregå spesialisering mellom byene og regionene. I det gamle Europa hadde regionene blitt oppfattet som enheter siden de hadde en viss selvstendighet og i stor grad var selvforsynte. Nå kom de fortsatt til å bli oppfattet som enheter, men fordi de hadde sine særegne karakterer og funksjoner.
Den sterkeste ytre kraft som virket inn på tysk næringsliv var eksemplet til og konkurransen fra den engelske industrien. På kontinentet lå tidlig i det nittende århundret det mest av industrien og industriutviklinga i et belte fra Seinen til Elben.
Etter 1815 ansatte tyske foretak gjerne engelskmenn med tekniske ferdigheter, og mange tyskere reiste til England for å lære. Tyskland var ute etter tekniske eksperter og teknisk ekspertise fra England. Engelske maskiner ble importert. Mange tyske stater subsidierte teknisk opplæring, opprettet tekniske skoler og oppmuntret til investering i ny teknologi. Denne teknologien var lettest å ta i bruk i områder som liknet mest på de engelske industriområdene. Industriell teknologi spredte seg ikke, men hoppet fra industriområde til industriområde.
Tekstilindustrien var den første industrien som møtte den nye teknologien. Tekstilindustrien hadde tradisjonelt vært den største industrien, og var fortsatt overlegent den største industrien i hvertfall til langt inn i andre halvdel av det nittende århundret. Men det eldre forlagssystemet begynte å tape betydning sammenliknet med framvoksende fabrikkorganisert, eller mer sentralisert, produksjon. Samtidig ble bomull langt viktigere som råvare for tekstilindustrien, mens ull og lin ble mindre viktig. Moderne tekstilindustri ble utviklet der protoindustrien allerede hadde utviklet kvalifisert arbeidskraft, i motsetning til i metall- og maskinindustrien. Dessuten foregikk dette der kommunikasjonene var gode, gjerne der det var lettvint adgang til havnebyer og i tettbefolkede områder.
Rhinland var et slikt område. Flere former for tekstilindustri blomstret i Rhinland. Ullhandelen blomstret rundt Aachen, silke i Krefeld og lin i Wuppertal. Men bomull ble etter hvert den viktigste råvaren. Ganske lenge eksisterte det gamle forlagssystemet side om side med mer moderne fabrikker. Forleggerne kunne drive fabrikker.
Metallarbeid og gruvedrift hadde tradisjonelt helst foregått i liten skala. Jernproduksjonen foregikk nær gruvene der det var skog. Når en av disse to grunnleggende råvarene tok slutt ble industrien flyttet til steder der begge råvarene fantes. I 1830- og 1840-årene ble jernindustrien forvandlet. Etterspørselen etter jern, og spesielt etter stål, ble langt større, spesielt på grunn av utbygging av jernbaner. På 1830-tallet krevde en kilometer jernbanelinje 35 tonn stål, og ved midten av århundret krevde en kilometer jernbanelinje 85 tonn stål. Og kull erstattet trekull ved smelting av jern. Intens, mekanisk utnyttelse av et mindre antall svært rike og store kullfelt erstattet den ekstensive kulldriften på spredte kullfelt som hadde vært drevet tidligere. Metallindustrien utviklet seg der de naturressursene den trengte var å finne, heller enn der den fant teknisk kompetent arbeidskraft, eller hadde markedsnærhet. Metallproduksjonen ble sentrert i Ruhr, Schlesien og Saar. Ved midten av århundret hadde Saksens jernproduksjon, som var basert på trekull, kommet i store vanskeligheter.
Til langt inn i det nittende århundret ble de fleste redskaper laget av handverkere som smeder. Noen få områder hadde spesialisert seg på høgkvalitetsprodukter, som Solingen og Remscheid. Produksjon av wire, spiker og nåler fantes langs elvene i vest. De fleste store og kompliserte maskinene ble importert. For eksempel var elleve av de tjue lokomotivene som kjørte på tyske jernbanelinjer i 1840 produsert i England. Men etter hvert tok tyske firma over. I 1850 var bare elleve av de 53 lokomotivene som trafikkerte tyske jernbaner importert. Jernbanene stimulerte til utvikling av verksteder for reparasjon og vedlikehold.
Industriutviklinga var smertefull for mange fabrikanter. Mange små bedrifter måtte opphøre når de møtte den nye industrielle produksjonen. De fleste protoindustrielle virksomhetene kollapset ikke, men ble langsomt og smertefullt presset ut av aktivitet på grunn av stadig mindre inntekter. Mest smertefull var en slik nedgang dersom de rammet en hel region, slik det skjedde i Schlesien. Der hadde protoindustriell tekstilproduksjon blomstert. Etter 1800 hadde etterspørselen etter schlesisk lin flatet ut og ullproduksjonen stagnerte også, og den lokale bomullsproduksjonen var bare lønnsom på grunn av de låge lønningene. Konkurranse fra mer effektive produsenter satte de schlesiske produsentene i en permanent krisetilstand. Den førte til den schlesiske veveroppstanden i 1844. I sørvest var ikke tilbakegang, men stagnasjon, for all økonomisk virksomhet, problemet.
Friedrich List
Friedrich List var født i 1789 i riksbyen Reutlingen i sørvest. Han vokste opp i en typisk heimby med alle dens korporative institusjoner. Han arbeidet som lokal tjenestemann og studerte i Tübingen og deltok i Württembergs konstitusjonelle konflikt. List fikk en akademisk post i Tübingen og ble medlem av Landdagen. Han ble et offer for den politiske undertrykkelsen som rammet den tyske konføderasjonen etter 1819. Han ble anklaget for undergravende virksomhet og måtte flykte fra landet. Fra 1825 til 1831 bodde han i Amerika, der han drev forretningsdrift og deltok i den politiske debatten om amerikansk tollpolitikk. Etter at han hadde vendt tilbake til Tyskland var han amerikansk konsul i flere tyske byer. Han var offentlig aktiv og skrev om økonomiske, sosiale og politiske emner. I 1841 publiserte han Das nationale System der politischen Ökonomie, som ble en øyeblikkelig suksess. Men ingen av tiltakene til List ga ham trygghet, og plaget av dårlig helse tok han i 1846 sitt eget liv.
List er kjent som kritiker av de klassiske økonomene. Han delte mange av forutsetningene deres, og så økonomien som et produksjonssystem som var drevet av tilbud og etterspørsel. Men List mente, til forskjell fra dem, at siden ulike land er kommet ulikt langt i teknisk utvikling, trenger de som er kommet kort beskyttelsestoll mens deres industri blir utviklet fram til et konkurransedyktig nivå. Og List mente at dette gjaldt for Tyskland. Mens List mente at Tyskland trengte beskyttelsestoll, mente han også at innen Tyskland skulle det ikke være tollmurer. Og før List reiste til Amerika var det helt utrolig mange tollmurer og kontrollstasjoner langs ferdselsårene i Tyskland.
Tollunionen
I 1818 hadde Preussen gjort sitt område om til en frihandelssone. Bayern og Württemberg inngikk en tollavtale i 1828. Noen få måneder senere dannet Preussen, Hessen-Darmstadt og en del mindre stater en Sentral Tysk Handelsverein. Da disse to blokkene var dannet var de andre tyske statene under press for å slutte seg til dem. I 1833 ble den prøyssisk ledete Handelsverein og de sørtyske statene enige om å slutte seg sammen i en Zollverein (tollunion), som begynte nyttårsdagen 1834 med en befolkning på 23,5 millioner innbyggere. Baden og Nassau sluttet seg til neste år, Frankfurt i 1836, Braunschweig i 1841, Hannover i 1851 og Oldenburg i 1852. Utenfor tollunionen stod da bare de to Mecklenburgene, de tre hansabyene og habsburgerriket.
Denne tollunionen blir ofte sett på som et vendepunkt i arbeidet fram mot et forenet og industrielt Tyskland. Men tilgjengelig materiale viser ikke at denne tollunionen førte til noen umiddelbar vekst. Men på sikt kom den sammen med jernbanebygging og andre tiltak til å føre til industriell vekst. Og medlemsstatene beholdt sine ulike valutaer og måleenheter. Tollunionen forandret ikke de økonomiske forbindelsene med områder utenfor Tyskland. Berlin fikk for eksempel helt til slutten av 1850-tallet det meste av sitt kull fra utlandet. Tollunionen hadde lite å gjøre med tysk enhet og mye å gjøre med de enkelte tyske statens finanser, som var dens utgangspunkt.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: