Skrevet av Tor Førde.
I 1740 var Østerrike svekket etter å ha tapt en krig mot det tyrkiske riket noen år tidligere. I 1740 angrep Preussen Østerrike og erobret Schlesien. Østerrike trengte reformer som ville gjøre det mulig for monarkiet å mobilisere større deler av rikets ressurser til militære formål, og å øke rikets rikdom. Reformene som kom var basert på tysk tenkning omkring statsstyret, kameralismen, som framhevet viktigheten av et rasjonelt byråkrati, og italiensk reformisme. Til 1780 var reformene mer reaksjoner på en utålelig situasjon enn resultat av et reformprogram. Reformene var rettet mot å modernisere styresettet og å øke innbyggernes velstand, og dermed også statens skattegrunnlag. En form for opplyst enevelde ble utviklet. For å utvikle reformene ble andre land studert, og tidens litteratur var kjent. Spesielt var Preussen viktig som modell. Dette gjelder for det vernepliktsystemet som ble innført i 1770-årene og administrative reformer.
Det habsburgske monarkiets land var store og mangfoldige. Mesteparten lå i sentraleuropa, men også deler av Nord-Italia og det meste av dagens Belgia og Luxembourg tilhørte de østerrikske habsburgerne. De sentraleuropeiske landene var Østerrike, Bøhmen, Moravia, Ungarn og Transylvania. Dette kapitlet omhandler først og fremst de østerrikske og bøhmiske provinsene. I den perioden som dette kapitlet omhandler ble Schlesien tapt til Preussen, og deler av Polen vunnet ved Polens første deling i 1772, og Bukovina vunnet fra det tyrkiske (ottomanske) riket i 1775, og Innviertel fra Bayern.
Det var mange språk og forskjellige former for styresett innenfor riket. Wiens autoritet varierte sterkt fra provins til provins. I de fleste provinsene fungerte de tradisjonelle lokale autoritetene fortsatt, og satte sterke begrensinger for Wiens autoritet.
I 1746-7 ble et direktorat for handel (Universalcommerzdirektion) opprettet i Wien for å arbeide for å utvikle økonomien. Det økte tollen ved de ytre grensene og senket tollen mellom en del provinser. Etter 1763 tok arbeidet for å gjøre riket om til en økonomisk enhet fart. Ungarn var tenkt å bli den store produsenten av landbruksvarer og marked for bearbeidede varer produsert lenger vest. I 1775 ble de fleste arvelandene gjort om til et fellesmarked og alle tollhindringer mellom dem ble fjernet. Samtidig ble elver gjort seilbare og veier bygd. Spesielt etter 1780 ble de ytre tollmurene bygd opp for å beskytte innenlands produksjon, og en del innenlands produksjon ble subsidiert. Laugenes monopolposisjon ble søkt eliminert, og jordbruket ble søkt forbedret gjennom å gjøre nye teknikker kjent.
Den første serien administrative reformer ble satt i verk etter freden i Aix-la-Chapelle (Aachen) i 1748. De ble ledet av grev Friedrich Wilhelm Haugwitz, og støttet av keiserinne Maria Theresa. Haugwitz var kameralist og motstander av de provinsielle stenderforsamlingene. Disse fantes i de fleste provinsene og var vanligvis dominert av adelen. De hadde stor myndighet over skattlegginga og innkreving av skatt. Haugwitz var imponert over hvordan Preussen i løpet av kort tid hadde greid nesten å fordoble skatteinngangen fra Schlesien ved å sette stenderforsamlinga til side i skattespørsmål og innføre et nytt forvaltningssystem.
Det største problemet for sentralmyndighetene var at de var så svake i de forskjellige provinsene. Det var to administrative system, det ene underlagt sentralmyndighetene i Wien og det andre underlagt stenderforsamlinga i hver provins. I de forskjellige provinsene var stenderforsamlingas administrasjonssystem sterkere enn sentralmyndighetenes. Sentralmyndighetene måtte forhandle med stenderforsamlingene om hvor store skatter som kunne kreves inn. Når det var oppnådd enighet om skattebeløpet var det stenderforsamlinga som stod for innkrevinga av skattene. Dette tok tid, og det ga ikke Østerrike tilstrekkelig stor skatteinngang til at Østerrike kunne være ei stormakt.
Habsburgernes Østerrike var bygd på en allianse med adelen og den katolske kirka. I de østerrikske hertugdømmene og i de bøhmiske landene og i Ungarn styrte de verdslige og geistlige magnatene på vegne av habsburgerne, og i deres navn. De forskjellige provinsene hadde ulike lover. Det var i stor grad hæren og hoffet i Wien som skapte enhet i riket. Men provinsmyndighetene kunne gjerne styre på tvers av sentralmyndighetene. Dette systemet ville Haugwitz reformere.
Det fremste målet med reformene var å kunne finansiere en stående hær på 108.000 mann i fredstid. For å greie dette måtte skattene fra provinsene økes, og dette satte magnatene seg mot. Maria Theresa innførte de nye skatter nærmest ved å gjøre statskupp. Hun oppløste provinsenes regjeringer gjennom en serie proklamasjoner andre mai 1749, og opprettet sentrale styringsorgan som skulle ta seg av skatteinngang og finanser.
På lokalnivået ble det også opprettet organer som var betalt fra og rapporterte til Wien. De skulle spesielt kontrollere skatteinngangen. Dette ble bare en delvis suksess. Fortsatt kontrollerte stenderforsamlingene skatteinnkrevinga, og i noen provinser måtte skatteforslagene også godkjennes av stenderforsamlingene.
Dette nye systemet gjaldt ikke for Ungarn, Transylvania, Lombardia og de østerrikske Nederlandene. Den katolske kirkas store makt ble ikke svekket, og adelens makt ble også mindre svekket enn magnatene hadde fryktet.
Reformene var ikke dyptgripende nok til å forandre situasjonen vesentlig. De ble heller ikke varige siden myndighetene ble klar over at reformene ikke var tilstrekkelige. Samtidig med disse reformene ble det også gjort forandringer i militærvesenet.
Wenzel Anton von Kaunitz var fra 1753 blitt ansvarlig for monarkiets utenrikspolitikk, og han mente at Østerrikes hovedfiende ikke lenger var Frankrike, men Preussen. Han ville derfor ha ei tilnærming overfor Frankrike, og i mai i 1756 undertegnet Østerrike og Frankrike en allianseavtale. Dette var en del av forberedelsene til forsøket på å gjenerobre Schlesien, der også Russland og Sverige inngikk i alliansen mot Preussen.
Under den følgende krigen mot Preussen (sjuårskrigen) brøt Østerrikes evne til å føre krigen sammen, og det ble klart for Maria Theresa at større endringer måtte til dersom Østerrike ikke fortsatt skulle være militært underlegen i forhold til Preussen. Østerrikes finanser var kaotiske. Utgiftene til sjuårskrigen var langt større enn landets inntekter.
I 1761 ble et nytt statsråd (Staatsrat) opprettet, etter Kaunitz' forslag. Det skulle gi råd til Maria Theresa om politikken i alle forhold, og sørge for gi forslag om koordinering av statens politikk på de forskjellige områder. Formelt hadde statsrådet ingen utøvende myndighet, men det hadde stor innflytelse, og kom til å spille en avgjørende rolle i reformene etter sjuårskrigen. Dets første oppgave var å granske styringsverket i habsburgmonarkiet. Dette foregikk i 1761, og førte til strid mellom Haugwitz og Kaunitz. I desember ble igjen sentralstyret reorganisert. I reformen av 1749 var den administrative og den finansielle myndighet blitt slått sammen. Nå ble skattemyndighetene skilt fra den øvrige administrasjonen. Makta ble konsentrert i det nye statsrådet. Statsrådet ble etterhvert overbelastet med arbeid, men kom til å vare ganske lenge. De organene som Haugwitz hadde etablert mistet mange av sine oppgaver og det meste av sin innflytelse.
Denne overhalinga av sentraladministrasjonen ble fulgt opp med reformer i lokaladministrasjonen. Stenderforsamlingenes innflytelse ble redusert. De fortsatte likevel å forhandle om skattenes størrelse. Regjeringas politikk ble på lokalplanet fram til 1790 og enda lenger delvis gjennomført av agenter for provinsforsamlingene og av magnatene og byene. Likevel økte antallet tjenestemenn som representerte sentralmyndighetene. I 1740 hadde det vært 4.000 kongelige tjenestemenn utenfor hoffet, og i 1763 hadde antallet økte til 6.000. Reformene førte til nærmere forbindelse mellom lokalnivået og sentralnivået.
Den bedrede forbindelsen mellom lokalnivået og sentralnivået ga monarken bedre kjennskap til situasjonen og problemene på lokalnivået. Dette ble viktig for reformarbeidet. Det ble utviklet et ledersjikt av statstjenestemenn på lokalt nivå som kunne gjennomføre reformer planlagt på sentralt nivå. Disse tidlige reformene muliggjorde derfor senere reformer av større rekkevidde. Under styret til Maria Theresa og Josef II ble regjeringsaktiviteten sterkt økt. Det kan leses ut fra antallet bestemmelser som ble utstedt fra sentralt hold. Antallet økte fra 36 på 1740-tallet til 690 i 1780-årene.
På sentralnivået kom det nye styresettet til å føre til at tjenestemennene ble bedre utdannet. Utdanning og kjennskap til kameralismen ble et krav til de som ble ansatt i sentraladministrasjonen. På lokalnivået tok det lengre tid før utdanning kunne gjøres til et krav for å få ansettelse. Der kom adelen fortsatt til å ha et sterkt grep om administrasjonen.
Samtidig med disse reformene ble det forsøkt å innføre et enhetlig lovverk. Dette arbeidet møtte sterk motstand, og gikk derfor langsomt. I 1776 ble bruk av tortur avskaffet. (Det var 38 år tidligere enn i Norge.) Keiser Josef II begrenset godsdomstolenes myndighet sterkt i 1781. I 1787 kom en ny kriminallovgivning som stort sett avskaffet dødsstraffen. Heksekunster, svart magi og kjetteri opphørte også å være forbrytelser. Det gikk langsommere å reformere den sivile lovgivninga.
Keiser Josef II gjennomførte store religiøse reformer og gjorde Østerrike til et mer religiøst tolerant samfunn i det både protestanter, gresk ortodokse og jøder ble tolerert. Statens kontroll over kirkelivet ble økt, og den katolske kirkas situasjon ble endret.
Østerrike hadde vært strengt katolsk. Støtten til den katolske kirka hadde vært en av pilarene til det habsburgske monarkiet. Jesuittene hadde kontrollert utdanningssystemet, spesielt på universitetsnivå. Mange av de religiøse reformene ble initiert før 1780 av den fromme og konservative Maria Theresa. I 1773 begynte undertrykkelsen av jesuittene, selv om det her var andre katolske land som her gikk i spissen.
De religiøse forandringene kan i stor grad forklares ut fra to forhold. Det ene er den internasjonale reformbevegelsen innenfor den katolske kirka og det andre er den alminnelige reformbevegelsen i Østerrike selv.
Østerrike var svært åpent for nye ideer fra alle kanter av Europa. Ideene til Ludovico Antonio Muratori (1672-1750), den ledende skikkelse i den tidlige italienske opplysningtid, var gjerne den viktigste kilden til de religiøse reformene. Muratori skreiv ei bok, Della regolata divozione dei Christiani, der han gikk mot den utstrakte dyrkelsen av helgenene og deres mirakler, og ville ha en mer innadvendt og inderlig religionsform. Han gikk også mot det store antallet munker og nonner og religiøse festdager. Han ville heller legge mer vekt på den alminnelige prestegjerningen og bruk av morsmålet og skriftene i forkynnelsen.
Muratoris ideer fikk stor innflytelse. Jansenismen fra Port-Royal i Frankrike tok opp Muratoris ideer. Også andre tenkere innenfor den katolske kirka som var skeptiske overfor pavens store makt kom til å tilhøre den samme reformbevegelsen. De franske opplysningstenkerne påvirket også denne bevegelsen.
De religiøse reformideene begynte å gjøre seg gjeldende allerede rundt 1750. Da ble den reformvennlige Trautson utnevnt til erkebiskop i Wien, og han førte Muratoris ideer inn på sentralt hold i kirka. Med dette ble jesuittenes innflytelse stadig redusert, og skepsisen mot de svært rike klostrene økte. Et statsstyrt sensursystem ble opprettet, og jesuittene ble trengt ut av sensuren. Dette førte til lettelser i sensuren.
Kaunitz, som var leder for statsrådet, støttet reformene, og han hadde fått statsrådet bemannet av reformvennlige ministre.
Myndighetene ønsket å øke skattlegginga av den katolske kirka. Dette motsatte paven seg, men i 1768 bestemte myndighetene i Østerrike ensidig å øke de skattene som kirka betalte.
Kaunitz styrte i 1760-årene Lombardia ganske eneveldig. Dette satte ham i stand til å gjennomføre reformer på egen hand her. Og reformer som senere kom i Østerrike var ofte først blitt gjennomført i Lombardia. Under det religiøse reformarbeidet i Lombardia utviklet Kaunitz og hans medarbeidere et idegrunnlag for å øke statens makt over kirka i alle forhold med unntak for læregrunnlaget. Dette ble senere utnyttet i Østerrike da angrepet på kirkas privilegerte posisjon begynte etter 1770.
Antallet religiøse festdager ble redusert og det ble satt en aldersgrense på 25 år for å avgi klosterløfte, for å søke å begrense antallet munker og nonner. Det ble begrenset hvor mye penger og land som folk kunne overføre til klostrene og kirkene. Kirkas jurisdiksjon ble begrenset, og staten begynte å kontrollere store deler av kirkas aktivitet. Prestestudenter måtte tilbringe tid ved universitetenes teologiske fakulteter, der statens syn rådde. Men før 1780 ble lite gjort for å reformere klostrene utenfor Lombardia, og lite ble også gjort for å endre måten som prestegjeldende var organisert på. Først da Josef II fikk styre alene ble det fart på sakene.
I det store og mangfoldige monarkiet var det mange forskjellige religiøse grupper. Toleransen for alle de religiøse mindretallene ble først økt da Josef II overtok makta som enehersker. Alle de religiøse mindretallsgruppene var nektet offentlige stillinger og underlagt restriksjoner på deres religionsutøvelse. Jødene måtte bære spesielle klær. Josef forandret den katolske kirka til ei nasjonal kirke der paven hadde liten innflytelse. Innen et år etter at Maria Theresa døde hadde Josef II gitt både kalvinister, lutheranere og greskortodokse rett til privat religionsutøvelse. De kunne også med noen restriksjoner åpne egne kirker og skoler. De kunne også studere ved universitetene, arbeide i statsadministrasjonen og kjøpe og selge jord. Disse rettighetene gjaldt ikke alle religiøse minoriteter.
Josef II hadde også villet inkludere jødene i gruppen hvis religion ble tolerert, men dette møtte for stor motstand. Jødenes posisjon og antall varierte sterkt fra provins til provins. I Wien var jødene få, men rike, siden de var bankierer for monarkiet. Flest jøder var det i den delen av Polen som Østerrike hadde tatt ved Polens første deling. Det var også forholdsvis mange jøder i Ungarn og de bøhmiske landene. De var hardere beskattet enn befolkninga ellers, og mange restriksjoner var lagt på deres religionsutøvelse, klesdrakt og yrkesvalg. Men i 1782-3 kom det bestemmelser for de enkelte provinsene som utvidet toleransen av jødene. De ble skattlagt mer på linje med andre innbyggere og restriksjonene på klesdraktvalg ble fjernet. De fikk de samme rettighetene til religionsutøvelse som protestantene, og den samme retten til å søke utdanning.
Denne lovgivninga hadde to formål, frigjøring og assimilasjon. For å fjerne murene mellom det tyskspråklige samfunnet og jødene bestemte Josef II at all forretningskommunikasjon skulle foregå på tysk. Hebraisk og jiddisk skulle bare kunne brukes under gudstjenester og privat og ved sosiale tilstelninger. Jødene fikk delta i alle yrker.
Jødene fikk lov til å bo der de ønsket, men de kunne ikke fritt bygge synagoger, og det var begrensninger for hvor mange jøder det kunne være i Wien og i de bøhmiske landene. Disse toleransebestemmelsene møtte ikke bare motstand fra antisemitter, men også fra jødiske ledere som var redde for at de tradisjonelle jødiske samfunnene skulle gå i oppløsning.
Galicia var den delen av Polen som Østerrike først hadde slått under seg. Der bodde det 225.000 jøder. De var fattige og splittet. I 1780-årene gikk keiseren inn for å la fattige jøder som bodde på landsbygda få slå seg ned på ledig land og på kronens land med finansiell hjelp fra staten. Disse jordbrukskoloniene hadde en del suksess. For å assimilere jødene gikk Josef til det drastiske skritt å bare ville la jøder som ble bønder eller handverkere få bo i Galicia. Dette var ikke vellykket.
I Øvre og Nedre Østerrike og i Steiermark eide kirkelige organisasjoner omkring 40% av all skattbar formue, og i de bøhmiske land omkring halvparten av dette. I 1781 begynte oppløsninga av noen kloster. Da Josef II begynte sitt styre var det omkring 2.000 klostre i riket og omkring 40.000 munker og nonner. I 1790 var det 1.250 klostre igjen med 27.000 munker og nonner. Pengene som kom inn ble brukt til pensjoner til munker og nonner og til utdanningsreformene som Josef II gjennomførte, og til diverse kirkelige formål. Prestegjeldsgrensene og bispedømmeinndelinga var ikke lenger i samsvar med folketallet, og Josef delte mange av dem opp, og alle prestegjeld fikk hver sin skole. Staten overtok ansvaret for å lønne prestene. Josef søkte også å forbedre prestenes utdanning ved å sette opp spesielle seminarer.
Mange av Josefs religiøse reformer var vellykkede, men naturligvis ikke alle.
De mest vellykkede og varige reformene til keiser Josef II var utdanningsreformene hans, spesielt grunnskolereformene i 1770 og 1780-årene. Disse utdanningsreformene var knyttet sammen med de religiøse reformene. Fram til Josefs tid hadde jesuittene hatt hand om store deler av utdanningssystemet, spesielt på høgere nivå. På universitetene var alle professorene i filosofi og teologi jesuitter. Universitetene var ikke i stand til å utdanne folk som kunne arbeide i statsadministrasjonen. Disse måtte hentes enten fra utenlandske universiteter eller fra de akademiene som ble etablert som alternativ til universitetene. Østerrikere som ville kvalifisere seg for arbeid i statsadministrasjonen utdannet seg mer og mer i de nord-tyske universitetene i Halle, Jena, Leipzig og Göttingen. Der ble det gitt nyttig undervisning i offentlig lov, naturlov, historie og den nye vitenskapen kameralisme (statsadministrasjon).
Fra 1740-årene begynte myndighetene å etablere nye utdanningsinstitusjoner som skulle kunne utdanne personer til statstjenesten. Theresianum ble etablert i 1746, men kom under jesuittisk kontroll, og ble derfor mindre nyttig. Et militærakademi ble etablert i 1751-2 og i 1754 ble det orientalske akademiet etablert for å utdanne kandidater til utenrikstjenesten. I løpet av 1750-årene kom angrepet på jesuittenes stilling ved universitetene. Den nederlandske jansenisten Gerhard van Swieten gjennomførte en reform ved Wiens medisinske akademi, og i 1759 ble denne reformen utvidet til også å gjelde for det filosofiske og det teologiske fakultetet. Jesuittene mistet kontrollen over disse institusjonene. Reformvennlige undervisningskrefter ble ansatt og lærestoffet ble oppdatert.
Forsatt måtte man likevel hente dyktige byråkrater fra tyske universiteter. Den høgere utdanninga var motstandsdyktig mot reformene, og framgangen kom langsomt.
Til Maria Theresas tid hadde grunnskolen først og fremst vært i hendene på den katolske kirka. Også bymyndighetene og adelen drev noen skoler. Men fra 1765 tok staten mer og mer over ansvaret for grunnskolen. Kaunitz mente at utdanning var et gode i seg selv, og nødvendig for at folk skulle kunne utløse og utvikle de evnene de hadde. Reformkatolisismen mente at leseferdighet, og følgende bibellesning, ga et bedre kristenliv.
I 1760 ble en utdanningskommisjon (Studienhofkommision) satt opp, men først i 1769 kom skolereformene fast på dagsordenen i Wien. Oppgaven til grunnskolen var å opprette og å befeste kristen moral og katolsk ortodoksi, og Maria Theresa fant at dette lykkes ikke grunnskolen i. Maria Theresa ga derfor provinsmyndighetene i Øvre og Nedre Østerrike ordre om å lage planer for å forbedre grunnskolenes undervisning.
Ideene til Johann Ignaz Felbiger kom til å dominere debatten om grunnskolereformen. Han kjente skolesystemet og de pedagogiske ideene til de tyske pietistene. Dette ble modellen til Felbiger, selv om han tilpasset dem til landsbygdas virkelighet. I januar 1771 ble en normalskole opprettet i Wien, med hjelp av statlige subsidier. Skolereformene fikk vanskeligheter på grunn av uenighet om alternativene. Men da jesuittene ble undertrykt oppstod et vakuum i utdanningssystemet, og det frigjorde også midler til et nytt utdanningssystem. Keiserinna la jesuittenes eiendommer under seg, og brukte deler av disse til å finansiere et nytt grunnskolesystem. I 1773 var det utarbeidet en rapport som anbefalte at det etablertes pliktig grunnskole på Felbigers modell finansiert av jesuittenes beslaglagte eiendommer.
Felbiger ble i 1774 lånt fra Preussen for å overvåke reformarbeidet. Han fikk myndighet til å utvikle reformene som han mente at de burde være, og fram til Maria Theresas død dominerte han utdanningspolitikken i Østerrike. Først skisserte han opp den alminnelige skoleordningen. Det skulle være pliktig skolegang fra seksårsalderen til tolvårsalderen med fem skoledager i veka gjennom en del av året. Foreldre som ikke sendte barna sine på skolen skulle bøtelegges. Staten hadde ansvaret for bøkene og gjerne også for skolebygningene. Skolekretsene var ansvarlige for å lønne lærerne. Det var skolepenger å betale for foreldrene.
Under Josef II's regjeringstid økte utgiftene til utdanning sterkt. Det konfiskerte klostergodset gjorde dette mulig. Jenter fikk samme rett som gutter til utdannelse. Rundt 1790 hadde de habsburgske landene større oppslutning om grunnskolen enn noen annen større stat på kontinentet.
Den mest eksplosive reformaktiviteten kom i jordbruket. Forholdene i jordbruket varierte sterkt fra sted til sted. Adelen og kirka var de største jordeierne. Forholdene som bøndene stod i til jordeierne ble det eksplosive temaet. Mange steder var tvangsarbeid brukt i stor utstrekning. Bøndene var nødt til å arbeide gratis for jordherrene en stor del av året. I Tyrol og Vorarlberg hadde bøndene greid å motstå forsøkene på å gjøre dem til livegne og å pålegge dem arbeidsplikt. Men Ungarn og de bøhmiske land var livegenskapsøkonomier. I Galicia kunne arbeidsplikten være seks dager i veka om sommeren, mens den i Bøhmen var tre dager i veka. I deler av Østerrike var arbeidsplikten udefinert, og det kunne herrene utnytte til å kreve store arbeidsytelser. Livegenskapen var både et økonomisk system og en sosial organisasjonsform. Godsherrene hadde også domsmyndighet over de livegne. Godsherrene bestemte hvilke forhold de livegne skulle leve under.
Myndighetene hadde lenge bekymret seg over de livegnes forhold siden det var de livegne som utførte det meste av arbeidet i samfunnet og som var soldater. Derfor ønsket myndighetene at de livegnes forhold ikke skulle bli så ille at de ble fysisk ødelagte.
I 1770 og 1771 ødela et forferdelig vær avlingene i sentraleuropa. I Bøhmen døde kanskje så mye som en kvart million mennesker av sult. Situasjonen ble gjort verre av at mange adelsmenn solgte de små avlingene til høge priser. Myndighetene ble nødt til å gripe inn på grunn av nøden. Josef II hadde reist rundt i Bøhmen i 1771 og sette elendigheten. Tradisjonelle virkemidler i nødstider, som forbud mot korneksport og offentlig prisfastsettelse på korn, nyttet ikke.
En kommisjon var blitt satt ned for å vurdere livegenskapen. I 1774 foreslo Maria Theresa at livegenskapen skulle avskaffes i Bøhmen. Josef II mente at dette ville være et for drastisk tiltak, og gikk heller inn for lokale forhandlinger om betingelsene for livegenskap. Dette gikk man inn for, men da det ble klart at adelen motsatte seg at de livegnes kår skulle bedres gikk de livegne til opprør. Til slutt ble opprøret slått ned av en hær på 40.000 infanterister og fem kavaleriregimenter. Deretter begynte myndighetene reformarbeidet.
I følge kameralismen, som nå var alminnelig akseptert, hvilte landets velferd og skatteinntekter på befolkningas velstand og lykke, og følgelig var livegenskapen forkastelig. Kameralistenes ideal var en fri bondestand. Et annet forhold av betydning var at i 1771 var et vernepliktsystem etter Prøyssisk modell innført i Østerrike. Landet var delt inn i rekrutteringsdistrikt som stilte militære enheter sammensatt av den lokale befolkninga. Skulle dette fungere måtte befolknings helse verges, og det viste seg at de livegne levde under så harde forhold at helsa deres ble undergravd.
I 1775 kom en ny Robotpatent for Bøhmen og Moravia. Den fastsatte at arbeidsplikten ikke skulle overskride tre dager i veka. Det forbedret forholdene for de livegne i noen grad, selv om mesteparten av adelen motsatte seg denne forbedringen, og det var vanskelig å gjennomføre forordringa.
Idealet var å gjøre de livegne til selvstendige bønder. Dette ble forsøkt på kronland og på konfiskerte jesuitt gods. Forslaget ble lagt fram av Franz Anton van Raab og støttet av Maria Theresa og Josef II. I 1776 ble forslaget iverksatt på noen utvalgte gods. Godsene ble delt opp i gårder og de livegne fikk frihet og overtok gårdene i arvelig leie, og uten arbeidsplikt. Tiltaket ble en stor suksess. Men kirka og de store adelige landeierne ville ikke dele opp godsene sine.
En serie tiltak i keiser Josef II sin tid som enehersker ble gjort for å forberede de livegnes forhold. I 1781 fikk de livegne i Bøhmen rett til å gifte seg og til å flytte med godsherrens samtykke, men godsherren hadde ikke rett til å motsette seg ønsket uten god grunn. Straffeloven av 1781 krevde at universitetsutdannede jurister skulle tjenestegjøre ved godsdomstolene. Også i Ungarn prøvde Josef II å redusere de livegnes arbeidsplikt. Dette var tiltak som ble sabotert av adelen. Også statsapparatet motarbeidet mange av Josefs reformer.
Keiser Josef II ville fjerne arbeidsplikten uten å minske statens skatteinntekter eller adelens inntekter. Derfor våget han ikke, som Maria Theresa ønsket, rett og slett å erklære livegenskapen for opphevet. Men han søkte å finne en løsning på dette. Omkring 1783 hadde han ei løsning. Han satte avskaffelsen av arbeidsplikten sammen med en revisjon av skattesystemet. En enkelt skatt skulle legges på alt land. For å få denne etablert måtte det utarbeides ei oversikt over alt skattbart land. Og dette tok tid. I 1789 var denne oversikten ferdig utarbeidet. En fri bonde skulle få beholde 70% av sin inntekt. 30% skulle tilsammen gå til staten som skatt og til godsherren for å dekke godsherrens tap av pliktarbeidet. De 30% skulle deles med 13% til staten og 17% til godsherren. Adelen satte seg sterkt i mot dette forslaget, og Josef måtte utsette det, og i 1790 døde han. Bror hans, Leopold II, som overtok som keiser, drog forslaget tilbake. Og først i 1848 ble de livegne frigjort.
Likevel hadde Josef II greid å gjennomføre store forandringer til det bedre for store grupper i de habsburgske landene. Han hadde prøvd å være en keiser for hele folket.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: H. M. Scott: "Reform in the Habsburg Monarchy, 1740-90", fra boka "Enlightened Absolutism", redigert av H. M. Scott.