Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Det tyske aristokratiet aksepterte ikke den moderne verden fullt ut. Det søkte å hevde de privilegiene og særrettene det hadde arvet fra standssamfunnet. Og staten tillot at dette skjedde. Titler ga stor prestisje, og adelsmenn ble foretrukket til høge stillinger i staten og hæren. I 1860 var for eksempel bare 14% av offiserene av obersts rang eller høgere i den prøyssiske hæren uten adelig tittel. Og i Østerrike hadde sytti prosent av toppbyråkratene adelig tittel i 1829, og i 1847 hadde dette økt til at åtti prosent av toppbyråkratene hadde adelig tittel. Kabinettet i Bayern hadde bare adelige medlemmer i 1817, og mellom 1806 og 1848 var atten av tretti ministre adelige. I Preussen økte andelen ikke-adelige som Oberlandesgerichtspräsidenten, høytstående juridiske embetsmenn, fra 32% til 58% fra 1820 til 1847, mens derimot som Regierungspräsidenten ble de ikke-adeliges andel redusert fra 32% til 16%. En del av de som hadde titler hadde riktignok oppnådd dem som resultat av de fortjenestene som førte dem til høge stillinger. Den demokratisering som reformatorene tidlig i århundret hadde forsøkt å gjennomføre var blitt slått tilbake. Men offiserskorpset og den sivile administrasjonen hadde utviklet sin egen kultur som bandt offiserene og byråkratene nærmere til etatene enn til den kasten de tilhørte.
Den tyske adelen tok i bruk de moderne elementer som tjente de organisasjonene de arbeidet i. Slik ble stat og hær og næringsliv oppdatert teknisk og organisatorisk så lenge det ikke gikk ut over de adelige privilegiene. De aksepterte også at det kom opp rike og mektige menn med borgerlig bakgrunn, som de samarbeidet med. Werner Siemens la grunnlaget for sitt industrielle imperium da han med lånt kapital og amatørens entusiasme startet et firma som produserte telegrafapparat. Og noen adelsmenn var fattige. Status, rikdom og politisk makt ble splittet fra hverandre.
De nye entreprenørene kom vanligvis fra familier som allerede var rike og med gode forbindelser. De fattigste hadde for få ressurser til å bli entreprenører, selv om enkelte svært dyktige teknikere og handverkere, som August Borsig, etablerte seg som store entreprenører. August Borsig fikk rykte som en svært dyktig mekaniker, og begynte sitt eget verksted, der han fra først av blant annet produserte dampmaskiner. Så begynte han å produsere lokomotiv, og da han døde i 1854 hadde virksomheten hans produsert fem hundre lokomotiv. Men for de fleste entreprenørene var familieforbindelsene av svært stor betydning for at de kunne utvikle sine forretninger. Gjennom dem skaffet de seg kapital og handelspartnere. Siemens brukte typisk nok familieforbindelser til å ekspandere inn i nye områder. Familieforbindelsenes betydning hadde karakterisert de kommersielle byene, som Hamburg, i århundrer. Familieforbindelsene blandet seg med og inngikk i det offentlige liv slik at høge stillinger kunne bli forbeholdt en mindre krets av rike familier. I de gamle hansabyene ble byenes regjeringer bemannet av medlemmer fra et mindre antall rike familier.
I Rhinland og Westfalen deltok forretningsmenn i det offentlige liv gjennom institusjoner etablert under den franske okkupasjonen: handelskammer og andre organ for økonomisk selvstyre. Etter at disse vestlige provinsene var blitt overtatt av Preussen bestod disse institusjonene og fortsatte å tiltrekke seg medlemmer av den økonomiske eliten. Også andre steder i Tyskland ble liknende institusjoner utviklet, etter hvert som forretningsmenn utviklet nyttige allianser og forsvarte sin særinteresser. De økonomiske elitene gikk også inn i offentlige og politiske organer for å påvirke myndigheten og politikken. Helst arbeidet de politisk på lokal og provinsnivå, siden det krevde minst av dem og ga dem lokal innflytelse. Trengte en entreprenør kontakt med regjeringsnivået kontaktet han det direkte.
Til midten av århundret var de økonomiske elitene regionalt oppdelt og atskilte fra hverandre, med til dels ulike livsstiler og holdninger. Som det framgår av mange av de kapitlene som jeg har skrevet om Tyskland var det tyske området svært fragmentert, og hadde lenge bestått av mange hundre politiske enheter, og denne fragmentering gjorde seg også gjeldende for elitene. Noen steder opptrådte de og levde de nærmest som handverksmestre, andre steder som adelige, og andre steder på andre måter, og de hadde ulike holdninger og måter å gjøre ting på i forhold til svært mye. Undertrykkelsen av det offentlige livet i første halvdel av århundret forhindret at det på enkelt vis ble etablert kontakter og samarbeid og en mer enhetlig kultur for ulike eliter.
Utdannelse
For personer med akademisk utdannelse var staten den viktige arbeidsgiveren. Derfor ble statens etterspørsel etter utdannet personell av avgjørende betydning for universitetene og hvilke utdanningsretninger som ble søkt. Under reformperioden hadde mange reformatorer gått inn for at utdanning skulle være en kilde til framgang og likhet. Men eliteskolene ble styrket og isolert fra befolkningas store masse. De fleste unge gikk på skole fra de var seks år gamle til de var tretten. Deretter ville de unge begynne å arbeide, gjerne etter noe opplæring og trening. Noen fortsatte med utdanning. For å studere ved universitet måtte man ført gå på et Gymnasium, der pensum var sterkt preget av klassiske språk. Arbitur het den endelige eksamen etter fullført Gymnasium, og å ha avlagt den var en forutsetning for å studere ved universitetene. I 1834 ble universitetene i Preussen stengt for alle som ikke hadde denne eksamenen. De fleste statene brukte store summer på å trene opp utdannelseselitene sine. Regjeringene bestemte hvilke skoler som kunne utdele Arbitur og overvåket deres pensum og undersøkte eksamenene deres.
Lærerne ved Gymnasium kom fra universitetene. Denne skoleretninga var atskilt fra den vanlige folkeskolen. Allerede mens barna var ni eller ti år gamle måtte valget om de skulle gå til Gymnasium eller fortsette ved i folkeskolen gjøres. Dette ble et valg som foreldrene foretok, og svært få foreldre som ikke selv hadde høgere utdannelse eller var rike sendte barna til Gymnasium. Likevel foregikk det en viss sosial oppstigning gjennom utdanningssystemet. I de gymnasene i Berlin som er blitt studert av Detlef Müller var nesten 30% av de elevene som ble innrullert mellom 1832 og 1836 barn av handverksmestere eller handelsmenn, og 18% var barn av entreprenører. Liknende resultat kommer fra andre studier som dekker andre områder, og de viser at en stor del av elevene ved gymnasene kom fra et mellomskikt i samfunnet. Det var mer kostbart og krevende å studere ved universitet enn ved gymnas, og derfor var universitetsstudentene mer eksklusive, rekruttert fra et smalere samfunnsskikt enn gymnaselevene. Knapt noen studenter kom fra de lågeste samfunnslagene, men ganske mange fra mellomlagene.
Humboldts universitetsreform ble en modell i store deler av verden, men den gjorde ikke tyske universitet til de forsknings og Bildungs institusjonene som Humboldt hadde håpet. De tyske universitetene ble nært knyttet til utdanning av geistlige, profesjonelle og embetsmenn; de var akademiske yrkesskoler. Under Napoleonskrigene gikk antallet studenter sterkt tilbake, men etter 1815 steg studenttallet igjen fram til 1830, for så å falle. Mellom 1830 og 1860 studerte 30% av studentene teologi, 30% jus, 15% medisin, 15% humaniora, 5% naturvitenskap og de siste fem prosentene var spredt på mange ulike emner. Da det ble få ledige stillinger for teologer sank antallet teologistudenter fra 6.000 i 1831 til litt mer enn 3.000 i 1845. Studenttallet i humaniora og naturvitenskap økte etter 1850 siden det ble økt etterspørsel etter lærere med disse fagene.
Teologi forble det største fakultetet ved mange tyske universitet fram til midten av århundret. I Halle var for eksempel over halvparten av studentene innskrevet ved det teologiske fakultetet mellom 1817 og 1860. Mange teologistudenter var sønner av lærere, handverkere og bønder, og mange var sønner av geistlige.
Ved begynnelsen av århundret var det lite sammenheng mellom medisinsk utdannelse og medisinsk kompetanse. Mange av de dyktigste legene hadde skaffet seg sin innsikt gjennom erfaring. Men i løpet av århundret ble tyske universitet fremragende i alle naturvitenskapelige disipliner, også medisin. Dette ga de akademiske legene et krav på overlegenhet overfor alle andre som arbeidet med helbredelse og stell av syke. Dette kravet ble akseptert av statsapparatene, som ga lover som institusjonaliserte de akademiske legene som toppene i helbredelseshierarkiene, og begrenset virksomheten til andre grupper som arbeidet med helbredelse.
Det nittende århundrets universitet var en statlig drevet institusjon, bemannet av statlige tjenestemenn, og kontrollert av staten. Det vitenskapelige personalet kunne bli hørt ved ansettelser til vitenskapelige stillinger, men i Preussen ble i årene 1817-1840 en tredjedel av professorene i jus ansatt uten at fakultetene ble hørt eller deres råd fulgt, og til dels med aktiv motstand fra de fakultetene der professorene skulle undervise. Men den statlige kontrollen ga professorene sikker økonomi og sosial prestisje. Det ble lagt langt mer vekt på forskning enn tidligere, og dette hadde betydning for rekrutteringen til universitetsstillinger. Professorene søkte å begrense antallet professorater, men antallet dosenturer etc økte sterkere.
Til forskjell fra det kameralistiske studiet i det attende århundret var ikke det juridiske studiet i det nittende århundret praktisk orientert. Gymnasiet var heller ikke i det hele tatt praktisk. Det var ment å trene karakteren og intellektet og føre studenten inn i overklassens kultur. Det juridiske studiet lærte studentene lite om det som foregikk i samfunnet og om hvordan ting ble gjort.
Selv om studiene kunne være lite praktiske var de en form for sosialisering til bestemte miljø og tenkemåter. Etter at studentene var utdannet ved universitetene måtte de gjennomgå omfattende og til dels langvarig opplæring og trening innenfor byråkratiets egne institusjoner før de fikk høgere stillinger. I Preussen måtte en kandidat til de høgste administrative postene bruke fra femten måneder til fire år som juridisk fullmektig (Auskulator) og deretter være til opplæring (Referendar) i et lokalt regjeringsdistrikt. I løpet av denne tida deltok studentene i praktisk administrativt arbeid og så hvordan lovene ble anvendt og hvordan byråkratiet arbeidet. Rudolf von Delbrück skrev om sin tid på 1840-tallet som juridisk fullmektig i Berlin at han husket at byråkratiet eksisterte mellom hoffet og statens sentrale organ på den ene siden, og det borgerlige samfunnet på den andre siden, og utgjorde et eget samfunn atskilt fra begge disse, og de som arbeidet i byråkratiet hadde helst omgang med hverandre også utenom arbeidet. Slik foregikk sosialisering inn i byråkratiet også utenfor arbeidstida.
Byråkratiet var i stor grad selvrekrutterende. I Baden i perioden 1815-1848 var fire femtedeler av de som hadde viktige regjeringsstillinger sønner av byråkrater. Utdannelsen var kostbar og den påfølgende lærlingetida i byråkratiet var dårlig betalt. For å greie dette trengtes støtte fra familien. Videre var det nødvendig med de sosiale ferdighetene og den rette kulturelle bakgrunnen for å greie seg gjennom den lange tida fram til man kunne ble byråkrat.
Byråkratiet ble ofte kritisert for å være isolert fra samfunnet. Det ble på den andre siden også rost for å være uavhengig av og stå over særinteressene til de ulike gruppene. Ingen av disse påstandene var korrekte. Byråkratiet var dypt engasjert i utviklinga av samfunnet. Og det hadde ingen enhetlig overordnet målsetning. Ulike byråkrater hadde ulike oppfatninger, og byråkratiet førte ingen enhetlig politikk. Noen byråkrater gikk inn for frihandel, andre gikk inn for beskyttelsestoll. Noen var tilhengere av industriutvikling, og andre var motstandere av industrialiseringen. Byråkratene var naturligvis utsatt for påvirkning fra sine omgivelser og formet av sin bakgrunn.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1815-1848
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: