Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848". Også kapitlet "Junkernes Politikk" bygger på Berdahls bok.
Berdahl begynner med å oppsummere junkernes historie. Deretter tar han opp bøndene og junkernes forhold til dem. Dette følger vi:
Junkerne, den prøyssiske adelen, var en landeiende klasse. For junkerne mer enn for noe annet aristokrati i Europa skapte eierskap og forvaltning av godseiendommer deres ethos. Deres makt som klasse hvilte også på deres dominans i viktige institusjoner som hæren og byråkratiet. Men junkernes identitet, selvoppfatning og autoritetsutøvelse hadde sitt grunnlag i deres posisjon som en landadel som dominerte landsbygda. Dette gjelder også for de junkerne som forlot landsbygda og gjorde karriere i hæren og byråkratiet. Selv Otto von Bismarck tilbrakte mye tid på sitt adelssete i Pommern der han overvåket drifta av godset. Fram til begynnelsen av det nittende århundret var junkernes monopol på eierskap av godseiendommer et bærende prinsipp for Hohenzollernes politikk i Preussen.
Det prøyssiske aristokratiet var som helhet verken rikt eller strålende. Det brukte ikke å sende sine sønner ut for å foreta den store reisen i Europa. Tvertimot forhindret Hohenzollerne adelen i å reise utenlands. Unge adelsmenn ble heller sendt til kadettskolen der de lærte å være offiserer i hæren.
Hver provins hadde et lite antall rike adelsfamilier som kontrollerte store godskompleks. Øvre Schlesien hadde kanskje den største konsentrasjonen av magnater - hertuger, fyrster og grever som eide mer enn 3.600.000 mål jord. Fyrsten av Pless eide mer enn 380.000 mål jord og ei grein av Henckel-Donnersmarck familien hadde nesten en tredjedel så mye. I Brandenburg eide Arnim-Boitzenburg et godskompleks på 333.000 mål jord og Bredowene eide mer enn 200.000 mål jord. I Øst-Preussen eide Dohna, Finckenstein og Schlieben store nettverk av gods. Mange av disse familien levde i den store stilen og bygde store og elegante godseiendommer og hadde tilgang til kongen og holdt viktige posisjoner i staten gjennom generasjoner. Men de var unntak. Det var 420 adelsfamilier som eide gods på til sammen omkring 1.150.000 mål jord, altså mindre enn 2.700 mål gjennomsnittlig for hvert gods. De fleste godsene var på mellom 4.000 og 6.000 mål jord, og få godskompleks var større enn 20.000 mål. Noen regioner var overbefolket med adelsgods som ikke var stort større enn bondegårder. I prøyssiske områder som ble tatt fra Polen på 1700-tallet hadde adelen delt godsene så sterkt opp gjennom generasjoner at det ble forbudt å dele adelsgods opp slik at de ble mindre enn 400 mål. I deler av Pommern var også adelsgods blitt delt så sterkt opp at det var landsbyer der bondebefolkninga var adelig.
De eldste junkerfamiliene stammet fra en sammensatt gruppe mennesker som hadde kolonisert landområdene øst for Elben i det tolvte og trettende århundret. Man mener at ordet "junker" kommer av "jung-herre", betegnelsen på yngre adelsmenn fra områdene vest for Elben som slo seg ned øst for Elben, og andre var baltiske og slaviske landeiere som ble en del av aristokratiet øst for Elben. I det framtidige Brandenburg var de stort sett blitt fortysket i det fjortende århundret. Andre junkere stammet fra lokatorene, som hadde rekruttert bønder lenger vest til å dyrke nytt land i øst. Andre var etterkommere etter militære eventyrere og leiesoldater som hadde mottatt godseiendommer som betaling for militær tjeneste.
Junkerne utviklet seg til å bli en dominerende klasse i det nordøstlige Tyskland fra midten av det femtende århundret og gjennom det sekstende århundret. I løpet av denne perioden avtok feidene og kampene mellom junkerfamiliene, og det utviklet seg et indre samhold i junkerklassen rettet spesielt mot fyrstene og byene.
Fyrstenes autoritet ble sterkt redusert gjennom det fjortende og femtende århundret, og junkerne overtok det lokale styret av territoriene. Adelen i Brandenburg og Pommern overtok større deler av jurisdiksjonen over befolkninga og kjøpte kontrollen av borger, domener og landsbyer fra fyrstene. I Brandenburg begynte fyrstene å selge eiendommene sine i det trettende århundret og dette fortsatte til ut i det sekstende århundret, der det nådde høydepunktet under styret til Joachim II mellom 1535 og 1571. Lenger øst, i Preussen, der ridderne fra den Teutonske orden hadde overtatt styret, gikk den sentrale autoriteten i oppløsning etter at Polen hadde beseiret ridderordenen i 1410. I 1453 utfordret adelen ridderordenen støttet av kongen av Polen. Etter tretten år med krig hadde ridderordenen tapt kampen. Polen overtok Vest-Preussen, og ridderordenen fikk holde Øst-Preussen som et len under den polske kongen.
Reformasjonen bidrog til å øke junkernes makt. De overtok styret av de lokale kirkene og skaffet seg patronasjerett, rett til å utnevne prester. Junkerne slo også mange av kirkens eiendommer under seg. I Brandenburg ble 654 godseiendommer tatt fra kirka av fyrsten og adelen da reformasjonen ble innført i 1540. Ti år senere eide junkerne 286 av disse eiendommene.
Byene langs Østersjøkysten hadde vært sterke og selvstendige. Mange hadde vært medlemmer av Hansaen. Da den teutonske orden ble beseiret begynte nedgangen for mange av byene langs Østersjøkysten. Thorn og Elbing tapte mye på Trettenårskrigen, og i 1467 hadde Danzig mistet en tredjedel av befolkninga. I 1448 tvang Friedrich II Berlin og Cölln til lydighet. Disse byene mistet selvstyret og måtte til slutt forlate Hansaen. På samme måten gikk det med Salzwedel, Stendal, Frankfurt an der Oder og Neustadt. I 1525 var de alle erklært ikke-medlemmer av Hansaen. Hertugene av Pommern begrenset Stettin og Stralsunds rettigheter.
Junkeradelen tjente mest på byenes tilbakegang. Byene mistet monopolet på å eksportere junkernes produkter, og derfor støttet junkerne Hohenzollernes kampanje mot byene. Det ble mulig for junkerne å handle direkte med utenlandske handelsmenn.
I det tolvte og trettende århundret hadde bøndene blitt lovet større frihet øst for Elben for at bønder skulle flytte østover. Bøndene ble lovet arvelige leiekontrakter og godseierne krevde bare et par dagers arbeidstjeneste årlig. Men i løpet av det fjortende og femtende århundret begynte jordeierne å reversere denne utviklinga ved å innføre tyngre forpliktelser for bøndene.
Etter Svartedauden var det slutt på at folk flyttet fra vest til områdene øst for Elben. Også områdene øst for Elben ble rammet av tilbakegang, og omkring år 1400 var hundrevis av gårdsbruk og landsbyer øde. Det var flust med jord, men få mennesker til å drive denne jorda. Junkerne begynte å tvinge stadig mer ubetalt pliktarbeid ut av bøndene, og innførte også stavnsbånd. Junkerne fikk bredere jurisdiksjon over sine undersåtter.
Da byene tidligere hadde vært sterke hadde de kunnet beskytte bønder som rømte fra landsbygda. Men ved slutten av 1400-tallet var adelen blitt i stand til å tvinge byene til å utlevere folk som rømte til byene fra landsbygda. Unntaket var lenge Øst-Preussen der byene fram til 1525 ga bønder som rømte fra landsbygda tilflukt. Men i 1526 oppløste Albert av Hohenzollen den teutonske orden, som hadde gitt byene så stor frihet at de kunne hjelpe byene, og han ga adelen myndighet til å nekte byene å gi rømte bønder tilflukt.
Økonomisk hegemoni gikk hand i hand med den administrative og politiske dominansen til junkerne. Til det tradisjonelle Gerichtsherrschaft, monopol på legal jurisdiksjon over bøndene på godsene og i landsbyene, føyde de adelige godseierne også Gutswirtschaft, absolutt kontroll over produksjonen på godset gjennom pliktarbeidet. Med større kontroll over bøndene var de adelige godseierne bedre i stand til å utnytte de internasjonale konjunkturene mer effektivt. Tidligere hadde mangelen på arbeidskraft begrenset godsenes produksjon. Ved å øke tvangsarbeidet til å utgjøre fra så få som to-tre dager i året til minst like mange dager i veka kunne godseierne utvide drifta av godsene. Nytt land var dyrket opp. Dette sosiale og økonomiske systemet var kjent som Gutsherrschaft - dyrking av godsene av adelsmannen selv for produksjon av avlinger for salg, der arbeidet var tvangsarbeid utført av livegne bønder, var ferdig etablert ved slutten av det sekstende århundret.
Systemet med Gutsherrschaft ble ryggraden i junkernes makt i de nærmeste to hundre årene. Det skaffet de adelige godseierne kontroll over alle de sosiale, økonomiske og politiske forholdene som angikk godset. Gutsherrschaft ble erfaringsgrunnlaget til det prøyssiske aristokratiet, og ga de rammene som junkerne møtte andre mennesker under. Gutsherrschaft ga aristokratiet dets erfaring med utøvelse av makt, og denne erfaringen skapte junkernes forhold til politikk og maktutøvelse også lenge etter at systemet hadde opphørt å eksistere. Verken absolutismen eller utviklinga av byråkratiet svekket junkernes makt på deres egne gods. Junkernes fikk beholde sin lokale makt mot at de stilte seg til tjeneste for Hohenzollernes statsapparat og hær. Dette bandt junkerne nært til staten på en måte som fikk dem til å se besittelse og kontroll av landeiendom som essensiell for deres makt, innflytelse, egenart og identitet.
Det fantes mange fattige adelsmenn som ikke eide jord. Hohenzollerne, spesielt Friedrich II på 1700-tallet, forbød personer uten adelig status å eie jord, og så til at alle som ble gitt adelige titler eide jord eller i det minste hadde mulighet til å skaffe seg jord. Likevel var det mange adelsmenn som ikke var godseiere. Etter loven arvet alle sønnene til en adelsmann den adelige tittelen, og dette førte naturligvis til at mange adelsmenn ble uten jordeiendommer. Omkring år 1800 var det ca. 20.000 adelige familier i de østlige provinsene (utenom de tidligere polske områdene), og det var omkring 11.500 adelsgods. De rike adelsfamiliene eide flere gods. I 1800 bodde det 658 voksne adelsmenn i Kurmark i Brandenburg. Av disse var 409 klassifisert som jordeiende vasaller, 133 var vasallenes brødre og andre nære slektninger, 116 var sønner eller sønnesønner av disse nære slektningene. 177, 27 prosent av de 658 adelsmennen, var uten jord. Av de (133+116=) 249 som var klassifisert som slektninger var 71 prosent, eller 177 personer, uten jordeiendom. De fleste av dem var offiserer i hæren. 61% av brødrene og 83% av brødrenes sønner var i militære karrierer.
Mer enn en fjerdedel av de adelsmennene som eide gods bodde ikke på godsene. Statistikk fra Schlesien tyder på at 26% av adelsmennene som eide gods ikke bodde på godsene. En studie fra Kurmark tyder på det samme. År 1800 bodde 29% (119) av de 409 adelsmennene som var klassifisert som jordeiende vasaller ikke på godsene sine. Av de 290 som bodde på godsene hadde bare 31% (112) alltid bodd det. I alle de østlige provinsene, med unntak for de tidligere polske områdene, bodde 3.829 adelsfamilier på godsene.
Forholdet mellom adelen og distriktene der de eide gods forandret seg mye i løpet av det attende århundret. (Se også kapitlet om bøndene i Preussen 1760-1811.) I 1717 hadde Friedrich Wilhelm I garantert odelsrett til adelen i Brandenburg og Pommern, og i 1732 fikk adelen i Øst-Preussen også odelsrett. Dette fjernet den antikverte forestillinga om føydale band mellom kongen og adelen. Den militære tjenesten som adelen skyldte kongen ble omgjort til en årlig skatt som ble betalt av adelen. Adelen i Mark motsatte seg dette siden det avskaffet deres frihet fra å betale skatter. På samme tid frasa kongen seg sin tradisjonelle rett (Heimfallsrecht) over godsene, og adelsfamiliene fikk disponere fritt over godsene og selv bestemme arverekkefølgen. Dette førte til å begynne med ikke til store forandringer. Under de føydale forholdene hadde godseiendommen blitt sett på som familiens eiendom, og familien ville eie godset i alle framtid så lenge familien eksisterte. Det slektsleddet som drev gården eide den ikke, men forvaltet den på vegne av en slektsrekkefølge som ville fortsatte inn i all framtid. Derfor kunne de individene som eide godsene ikke selge godsene eller pantsette godsene uten tillatelse fra resten av slekta. Odelsretten gjorde det lettere å selge godsene.
Vanligvis arvet den eldste sønnen godset og de andre barna fikk også en del av arven. Den eldste sønnen overtok all fast eiendom og den bevegelig eiendommen ble delt mellom de andre arvingene. Døtre kunne arve godsene dersom det ikke fantes sønner. Ellers bestod døtrenes arv av medgiften de fikk. Ei enke fikk det hun hadde brakt inn i ekteskapet dersom ekteskapet ikke hadde produsert arvinger. Fantes det arvinger hadde hun rett til å bo på godset resten av livet og også rett til ei årlig inntekt.
Arvesystemet søkte å sikre at alle fikk nok til å kunne leve på adelig maner. Men det førte til at godsene kunne bli sterkt belastet med gjeld. Godsene kunne bli delt mellom arvingene, selv om dette ikke var skikken. Siden døtre kunne arve godsene ble restriksjonene mot at adelsdøtre giftet seg under sin stand strengt handhevet. Døtrene kunne gifte seg med menn fra den øverste delen av borgerstanden, men de kunne ikke gifte seg med fattige folk uten å tape arveretten. Rike familier opprettet stiftelse som skulle underholde ugifte døtre og enker som tilhørte familien.
Sønnene fra adelsfamiliene var også forbudt å gifte seg under sin stand. Denne loven ble trolig ikke handhevet like strengt som loven om at adelsdøtre ikke kunne gifte seg under sin stand.
Ekteskap ble også inngått for å øke godseiendommen gjennom arv. Ulydige sønner som nektet å gifte med utpekte rike arvinger for å øke godskompleksenes størrelse kunne bli gjort arveløse. En gjennomgang av 400 adelige ekteskap fra 1700 til 1850 viser at i en del tilfeller var det arv og eiendom som var avgjørende for ekteskapsinngåelsen. I 1727 arvet Friedrich Ludwig von Dohna-Lauck gjennom sin mor godset Reichertswalde. Samtidig gjorde grevinne Isenburg også krav på denne arven, med like stor rett. For å løse konflikten giftet de to seg selv om hun var 47 år gammel og han bare 30 år. Georg Abraham von Arnim, arving til det store godskomplekset Boitzenburg, var uten sønner og krevde at dattera giftet seg med et søskenbarn som også var en Arnim for at eiendommen skulle forbli i Arnim slekta. Unge adelsjenter i tenårene giftet seg ofte med eldre adelsmenn, eller helt unge adelsmenn med gamle adelsdamer, og ofte giftet adelige seg med søskenbarn. Alt dette tyder på at eiendomsforhold og arv ofte var avgjørende ved inngåelse av ekteskap.
I de fleste adelsfamiliene, spesielt i de svært rike, var giftemål innenfor familien hyppige. En undersøkelse av Dohna familien, en av de rikeste i Øst-Preussen, viser at av 177 ekteskapsinngåelser mellom 1700 og 1860 var 22 mellom personer som begge tilhørte Dohna familien og 12 var mellom Dohna og andre beslektede familier. Dessuten foregikk mange (60) av ekteskapsinngåelsene innenfor et nettverk av atten andre familier.
Denne praksisen med endogami ble gradvis mindre hyppig. Ved begynnelsen av den nevnte perioden (1700-1860) foregikk så mye som 86% av ekteskapsinngåelsene innenfor dette nettverket. I neste generasjon var 64% av ekteskapsinngåelsene innenfor nettverket. Tidlig i det nittende århundret var prosentsatsen falt til 37, og ved midten av århundret ble bare 15% av ekteskapene inngått mellom personer som tilhørte nettverket. Den samme tendensen med redusert endogami finner man for alle undersøkte adelsfamilier. Fra 1700 til 1750 var 93% av alle ekteskapsinngåelser der en av partene var adelig også den andre partner adelig. I løpet av de neste femti årene falt denne prosentsatsen til 75, og i de neste 50 årene falt denne prosenten videre til 64. Denne undersøkelsen er gjort innenfor høgadelen, og for det totale adelskapet er trolig prosentsatsen lågere. Årsaken til denne nedgangen kan være at i den undersøkte perioden oppstod det rike familier som ikke tilhørte adelen i Preussen, og større mobilitet, og at samfunnet ble mindre kasteaktig.
Adelen ble i stor grad bestemt gjennom sin dominans over bondebefolkninga. Vi skal se på den dominerte bondebefolkninga.
Lenker:
Neste kapittel
Forsida, med oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Robert M. Berdahls bok: "The Politics of the Preussian Nobility. The development of a conservative ideology 1770-1848".