Holocaust.

Første del

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

J. Noakes og G. Pridham: "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination".
Raul Hilberg: "The Destruction of The European Jews".
Omer Bartov, redaktør: "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath".

Innholdsoversikt

Innledning

Det er skrevet svært mange ulike bøker om Holocaust - utryddelsen av europeiske jøder som foregikk under den Andre Verdenskrig. Den mest omfattende beretningen om hvordan det foregikk er skrevet av Raul Hilberg. Man vet i dag hva som foregikk, men det er uenighet om hvordan de ulike drivkreftene bak Holocaust bidro til Holocaust, og om hvordan og hvorfor de mange ulike beslutningene som tilsammen førte fram til Holocaust ble truffet. Omer Bartov har redigert ei bok, "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath", som behandler denne uenigheten, og som viser til kilder der ulike synspunkt framstilles og behandles, og som kan være et utgangspunkt for å studere denne uenigheten.

Nazistenes masseutryddelse av mennesker begynte med drapene av arvelig syke og mennesker som var evneveike. Nazistene regnet dem som unyttige mennesker som ikke hadde livets rett - bare mennesker som var eller hadde vært samfunnsnyttige hadde livets rett, dersom de ikke var jøder. Denne politikken kan man lese om i teksten "Den rasistiske staten" under "Forfølgelsen av arvelig syke, asosiale og homoseksuelle". Det går en direkte linje fra disse massedrapene til Holocaust, både ved at det var de samme personene som utviklet teknikker for massedrap under kampanjen for utryddelse av mennesker som ble sett på som unyttige som også utviklet de første gasskamrene i utryddelsesleirene, og ved at det var de samme teknikkene som ble tatt i bruk og utviklet videre i utryddelsesleirene.

Jødeforfølgelsene før krigen har jeg allerede vært inn på i kapitlene "Den rasistiske staten" og "Hitlers innenrikspolitikk 1933-1939". Og jeg kommer til å skrive mer om dette i kommende kapitler.

I det følgende vil jeg sitere fra kildetekster som J. Noakes og G. Pridham har samlet for å fortelle om Holocaust. De siterte tekstene blir nummerert, og de numrene som blir oppgitt her er de samme som tekstene er angitt med i boka til J. Noakes og G. Pridham. Jeg vil også vise til en kortere oversikt over Holocaust.

Forfølgelse av jødene 1939-1941

Da krigen brøt ut begynte nazistene å føre en enda hardere politikk overfor jødene enn de hadde ført før krigsutbruddet. I en tale i Riksdagen den 30. januar 1939 ga Hitler til og med jødene skylda for den krigen som han selv var i ferd med å sette i gang. Der truet Hitler også med å utslette den jødiske rasen i Europa dersom "de internasjonale jødiske finansfolkene" lyktes i å kaste Tyskland ut i en verdenskrig. Men ingenting tyder på at han hadde en plan for hvordan dette skulle foregå.

Polen 1939-40: Deportasjoner og planen om et jødisk reservat

I følge den offisielle folketellinga fra 1931 var det 3.115.000 jøder i Polen, og av dem levde 1.901.000 i den delen av Polen som ble okkupert av Tyskland. Fordelinga av jøder i det okkuperte Polen var slik:

1.269.000 jøder i Generalguvernementet.
623.000 jøder i de områdene som ble innlemmet i Tyskland.
1.214.000 jøder i de områdene som ble okkupert av Sovjet.

Under den tyske krigen mot Polen ble de polske jødene utsatt for forfølgelse fra Einsatzgruppen som tilhørte SD, som igjen var en del av Himmlers SS, og også såkalte "selvforsvarsgrupper", som bestod av polske tyskere som forfulgte jødene. Disse gruppene opererte bak frontlinjene. Ved midten av september ble en spesialgruppe ledet av SS Obergruppenführer von Woyrsch sendt til Kattowitz i Øvre Schlesien for systematisk å drepe jøder og for å drive jødene ut av området, som ble innlemmet i Tyskland, og inn i de områdene som var blitt okkupert av Sovjet. Disse myrderiene førte til at general von Blaskowitz protesterte mot dette, og det førte til en midlertidig stans i myrderiene.

Den 21. september 1939 kom Reinhard Heydrich, som var leder for sikkerhetspolitiet og SD, med følgende instruksjon til Einsatzgruppene om behandling av jødene i Polen:

Med referanse til det møtet som fant sted i Berlin i dag ville jeg på nytt understreke at de samlede tiltakene som blir forutsett (altså det endelige målet) må bli holdt strengt hemmelig.
Det må bli skjelnet mellom:

Det endelige målet (som vil kreve lenger tid) og
Skrittene fram mot å oppnå dette endelige målet (som kan utføres på kortsiktig grunnlag).
De tiltakene som blir forutsett krever den aller grundigste forberedelse både i teknisk og økonomisk forstand.
Det er klart at de ønskelige oppgavene ikke kan bli detaljert definert herfra. De følgende instruksjonene og direktivene tjener samtidig til å oppmuntre lederne for Einsatzgruppene til å reflektere over de praktiske sakene.
I. Det første foreløpige tiltaket for å oppnå det endelige målet er å konsentrere jødene fra landsbygda i de større byene. Det må utføres raskt. Det må skilles mellom:

Territoriene til Danzig og Vest Preussen, Posen, østre Øvre Schlesien og
De andre okkuperte territoriene.

Dersom det er mulig må de territoriene som det refereres til under 1 bli frigjort for jøder, eller i det minste må det bli et mål å opprette bare noen få byer som konsentrasjonspunkter.
I de områdene som det refereres til under 2 må så få konsentrasjonspunkter som mulig bli opprettet slik at senere tiltak blir lettet. I denne forbindelse skulle dere sikre at bare byer som enten er jernbaneknutepunkt eller i det minste ligger ved jernbanen blir utpekt.
Som en prinsippsak skulle alle jødiske bosetninger som har mindre enn 500 innbyggere bli oppløst og overført til den nærmeste konsentrasjonsby.
Dette direktivet gjelder ikke for territoriet til Einsatzgruppe I, som grovt sett ligger øst for Krakow og er avgrenset av Polanice, Jaroslav, den nye demarkasjonslinjen (grensen mot det Sovjetiskokkuperte Polen) og den tidligere grensen mellom Polen og Slovakia. Innenfor dette området skulle bare en summarisk folketelling over jødene bli foretatt......... [Dette området var tenkt overført til Sovjet, men dette ble ikke foretatt.]
II. Råd av jødiske eldre.

Et råd av jødiske eldre skal opprettes i hvert jødisk samfunn, og det skal så langt som mulig bestå av ledende personer og rabbinere. Opp til 24 jødiske menn (avhengig av samfunnets størrelse) skal utgjøre rådet av eldre.
Det skal gjøres fullt ut ansvarlig for nøyaktig og rask utførelse av alle instruksjoner som blir gitt.

Rådet skal informeres om at de hardeste tiltak vil bli satt i verk dersom slike direktiv blir sabotert.......

Begrunnelsen som skal bli gitt for konsentrasjonen av jøder i byene er at jødene har hatt en hovedrolle i bakhold og plyndring.

........ Konsentrasjon av jødene i byer vil antakelig gjøre det nødvendig av alminnelige sikkerhetshensyn å komme med reguleringer som forbyr jøder adgang til bestemte deler av byene og forbyr dem å forlate ghettoen - selv om man alltid må ta økonomiske hensyn, og forby dem å gå ut etter bestemte klokkeslett om kvelden etc......
III. Som en prinsippsak må alle nødvendige tiltak bli besluttet etter drøftelse og i det nærmeste samarbeid med den tyske sivile administrasjonen og de lokale militære myndighetene.
Det må sikres at den økonomiske utnyttelsen av områdene ikke blir skadelidende på grunn av disse tiltakene.

Framfor alt må det bli tatt hensyn til hærens behov, det vil altså ikke være til å unngå at kommersielle jøder her og der blir tillatt å fortsette sin aktivitet der de befinner seg for å forsyne troppene på grunn av mangel på alternativer. I disse tilfellene må det imidlertid bli gjort forsøk på, gjennom overenskomst med lokale ansvarlige tyske administrative myndigheter, å arianisere disse forretningene så snart som mulig og fortsette emigrasjonen av disse jødene.

Jødiske grener av forretninger og industri som er vitale for krigen eller for Fireårsplanen må forbli aktive for å opprettholde tyske økonomiske interesser i de okkuperte områdene.
Tidlig arianisering er også ønskelig i disse tilfellene som emigrasjonen av jødene er .......
V. For å oppnå disse målene venter jeg absolutt innsats fra alle styrkene til sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten......
Kilde: Dokument 771.

Samme dag [21.09.1939] hadde Heydrich et møte med sine departementsledere i RSHA - sikkerhetstjenestens hovedkvarter - og lederne for "innsatsgruppene". I møtet ble det besluttet å gi instruksjon om å samle jødene i Polen i ghettoer og å drive de tyske jødene ut av Tyskland. Følgende er et utdrag fra referatet fra møtet:

...... Deportasjon av jødene til det utenlandske Gau [Generalguvernementet], deres forflytting over demarkasjonslinjen er blitt bifalt av Føreren. Hele prosessen skal imidlertid foregå over en periode på et år.......
Jødene skal bringes sammen i ghettoer i byene for å sikre bedre mulighet til å kontrollere dem og senere fjerne dem. Den mest presserende saken er at jødene skal forsvinne fra landsbygda som småhandlere. Denne aksjonen må ha blitt fullført i løpet av de nærmeste tre-fire vekene. I den utstrekning jødene er småhandlere på landsbygda må det i forhold til Wehrmacht bli brakt på det rene i hvilken utstrekning disse jødiske handelsmennene må forbli på stedet for å sikre forsyninger til troppene. Det følgende sammenfattende direktiv ble utstedt:

Jødene inn i byene så raskt som mulig.
Jødene ut av Riket og inn i Polen.
De gjenværende 30.000 sigøynerne også til Polen.
Systematisk evakuering av jødene fra tysk territorium via godstog.....
Kilde: Dokument 772

Neste dag nevnte Heydrich overfor hærens øverstkommanderende von Brauchitsch en plan om å opprette en jødisk stat under tysk administrasjon nær Krakow, som også andre uønskede elementer kunne få adgang til. Brauchitsch protesterte og Himmler intervenerte og forklarte at dette for tiden ikke var aktuelt.

Den 28. september var Tyskland og Sovjet enige om østgrensen til Generalguvernementet, og tyskerne ville prøve å gjøre distriktet omkring Lublin til et bosetningsområde for jøder. Den 29. september informerte Hitler Rosenberg om at han ville flytte alle jøder, også tyske jøder, til området mellom Visla og Bug.

Det var Adolf Eichmann i Gestapo som tok initiativ til de første forflytningene av jøder. Han var leder for kontoret for jødisk emigrasjon i Praha. Eichmann hadde fått instruksjon fra Gestaposjefen Heinrich Müller om å arrangere deportasjon av 70-80.000 jøder fra Kattowitz i Schlesien. Den 11. oktober kom det beskjed om at Hitler hadde gitt ordre om at 300.000 jøder fra Tyskland og jødene i Wien skulle deporteres.

I løpet av de følgende dagene organiserte Eichmann transport av jøder fra Wien, Øvre Schlesien og Riksprotektoratet, totalt omkring 4.700 personer. De ble sendt til landsbygda nær Nisko i Lublindistriktet. Togene begynte å rulle den 18. oktober. Disse jødene ble ikke plassert i leire, men ble jaget ut på landsbygda med beskjed om å ta vare på seg selv. Den 20. oktober ga Himmler beskjed om at disse deportasjonene skulle stoppe.

Denne første deportasjonen ble blant annet stoppet siden den skapte kaos og førte til klager fra de tyske myndighetene i området der jødene ble satt ut. Viktigere var det at Eichmann den 7. oktober var blitt utnevnt til Rikskommissær for styrkelse av tysk nasjonalitet. Himmler ble da opptatt av planer om å forflytte tyskere fra de baltiske land og andre områder utenfor Tyskland til de polske områdene som var blitt innlemmet i Tyskland. For å få dette til måtte jødene og en stor del av polakkene som bodde i dette området flyttes bort, til Generalguvernementet.

Den 25. oktober 1939 ga Hitler beskjed om at den militære administrasjonen av Polen var slutt, og SS fikk friere hender. Fem dager senere ga Himmler beskjed om at alle jøder i de inkorporerte områdene av Polen (550.000), og også mange polakker, skulle deporteres til området mellom Visla og Bug i distriktet omkring Lublin. Himmler ble enig med de tyske sivile myndighetene i området om dette. Hans Frank var guvernør i Generalguvernementet, og han sa til de tyske embetsmennene i Radom den 25. november at de jødene som kom skulle knuses.

Men planen var så stor og komplisert at den måtte reduseres. Heydrich reduserte planen til en kortsiktig plan der 80.000 jøder og polakker skulle deporteres fra Wartegau for å gjøre plass for etniske tyskere som skulle flyttes inn fra Baltikum.

RSHA (RSHA=Reichssicherheitshauptamt, som var ei hovedavdeling i SS) vendte tilbake til spørsmålet om et reservat for jødene skulle bli opprettet. Den 19. desember 1939 ble dette spørsmålet behandlet på et møte i RSHA der "Den endelige løsning på det tyske jødiske spørsmålet" ble behandlet. Heydrich hadde fått satt opp følgende spørsmålsstillinger til møtet:

I. Jødisk reservat i Polen.
Spørsmålet oppstår om et jødisk reservat skulle bli opprettet i Polen eller om jødene skulle bli bosatt i det framtidige Guvernementet Polen.
Dersom opprettelse av et reservat er forutsett ville det bli nødvendig å klargjøre om det skulle bli administrert av jøder eller av rikstyskere. En jødisk administrasjon ville være mer fordelaktig siden den ville kreve færre tyske embetsmenn. Bare toppstillingene ville bli besatt av tyskere. Videre må det avgjøres hvem administrasjonen skulle bli underordnet.
Etter mitt syn ville det være passende å legge administrasjonen under Sikkerhetspolitiets ledelse fram til forflyttingen av jøder fra det tyske Riket, Ostmark [Østerrike] og Bøhmen/Moravia er gjennomført.
II. I denne forbindelsen ville en endelig avgjørelse måtte bli tatt om den jødiske emigrasjonen skulle fortsette i lys av opprettelsen av reservatet. Ville et reservat skape et godt middel for diplomatisk press mot Vestmaktene. Kanskje dette ville føre til at spørsmålet om løsningen for hele verden ville bli reist ved slutten av krigen.
Kilde: Dokument 774.

Heydrich svarte ved å innføre en "andre kortsiktig plan" for deportering av jøder fra det inkorporerte polske territoriet til Generalguvernementet. Men mangel på transport, økende kaos i Generalguvernementet skapt av deportasjonene, og at deportasjon av jøder, i motsetning til deportasjon av polakker, ikke skapte arbeidsplasser for de baltiske tyskerne, førte til at tyskerne heller konsentrerte seg om å deportere polakker framfor jøder. Dette ble besluttet i et møte som ble avholdt i RSHA under Heydrich' ledelse den 30. januar 1940. Det følgende er utdrag fra referatet fra møtet:

I. Gruppenführer Heydrich kunngjorde at møtet var blitt sammenkalt etter instruksjon fra Reichsführer SS [Himmler] for å sikre enhetlige retningslinjer blant de organene som deltok i de forflytningene som Føreren hadde beordret. Deportasjonene som var utført så langt hadde involvert omkring 87.000 polakker og jøder fra Warthegau og hadde gitt plass til baltiske tyskere. I tillegg hadde det foregått såkalt illegal emigrasjon som ikke var kontrollert......
Kilde: Dokument 775.

Videre fortalt referatet om planlagte deportasjoner av polakker og jøder fra de inkorporerte områdene og planlagte deportasjoner av jøder og sigøynere fra Tyskland til Generalguvernementet. Innenfor Generalguvernementet måtte videre 100.000-150.000 mennesker forflyttes for å gi plass til militære øvingsområder.

Deportasjonene foregikk på en uordnet måte der de deporterte kunne bli dumpet på tilfeldige steder i Generalguvernementet, og transportert under forhold som førte til at mange døde, framgikk det av en rapport fra Krakow om situasjonen i januar 1940 (dokument 776).

De administrative vanskelighetene som disse forflytningene førte til fikk Hans Frank til å be Göring, som fortsatt hadde det øverste ansvaret for det jødiske spørsmålet, om å stoppe deportasjonene. Den 12. februar kunngjorde Göring at alle deportasjoner skulle bli klarert med Hans Frank. Men Himmler ønsket å fortsette med deportasjonene, og Görings kunngjøring fra 12. februar fikk ikke den ønskede virkning. Derfor kom Göring den 24. mars med følgende direktiv, som i de neste ni månedene stoppet deportasjonene til Generalguvernementet:

Generalguvernøren for de okkuperte polske territoriene har klaget over at deportasjonene av jøder fra Riket og inn i Generalguvernementet fortsatt foregår selv om det ikke er klargjort fasiliteter for å ta mot dem. Herved forbyr jeg slike deportasjoner uten min tillatelse og uten bevis for at det på forhånd er innhentet tillatelse til dem fra generalguvernøren. Jeg vil ikke akseptere unnskyldninger om at slike "migrasjoner" blir utført av underordnede organ.
Kilde: Dokument 778.

Polen 1939-1940: Tvangsarbeid og opprettelse av ghettoene

Jødene i Polen ble utsatt for undertrykkelse. Den 26. oktober 1939 kom guvernør Hans Frank med en forordning om tvangsarbeid for jødene i Generalguvernementet. SS kunne opprette tvangsarbeidsbataljoner.

I desember kom det bestemmelser om at alle jøder mellom 14 og 60 år skulle utføre tvangsarbeid, normalt i to år. Mange jøder ble samlet i leirer for å utføre tvangsarbeid. Arbeidet ble utført under elendige forhold. Arbeidet bestod ofte av å regulere elver og å grave kanaler. Her følger utdrag fra en rapport om arbeidet fra slutten av 1940:

.... V. Arbeidets natur:
...... Arbeiderne som er sysselsatt med dette arbeidet fikk ikke høvelige klær for dette arbeidet eller spesielle støvler for arbeidet i vannet. Med dette arbeidet måtte de tilbringe 8-10 timer om dagen til knes i vann; de hadde ingen mulighet til å tørke sine våte klær og måtte bruke dem siden det var mangel på klær og undertøy og umulig å skifte tøy. Å arbeide i vannet uten sko og tildekking av beina førte til at igler ble svært plagsomme; de biter fryktelige sår i beina til folk.
I andre leire ble veiarbeid utført: samling og lossing av materialer (sement, stein og grus), knusing av stein, legging av veidekke. Også her var arbeidet utført med svært primitive redskaper eller ved hand, selv om utdeling av et tilstrekkelig antall passende redskap ville ha økt produktiviteten svært sterkt.....
Kilde: Dokument 780.

En rapport fra en lege etter et besøk i arbeidsleirene ved Belzec i midten av september 1940 forteller om elendig innkvartering:

Innkvarteringsforhold:
I alminnelighet elendige, verst i nord. Rommene er fullstendig ubrukelige for innkvartering av så mange mennesker. De er mørke og skitne. De er alvorlig befengt med lus. Omkring 30 prosent av arbeiderne har ikke sko, bukser eller skjorter. Alle sover på gulvet uten strå. Takene er skadet, vinduene er uten glass; det er fryktelig trangt her inne. For eksempel sover 75 mennesker i et rom som er 5X6 meter opp på hverandre på gulvet. Det er ikke mulig å kle av seg under slike forhold. Videre finnes det ikke såpe og det er vanskelig å skaffe vann. De syke sover sammen med de friske. Om natta får ikke folk forlate brakkene og må gjøre sitt fornødne på stedet. Det er derfor ikke rart at mange mennesker under disse forholdene blir syke.....
Kilde: Dokument 781.

Den 23. november 1939 kom en forordning om at alle jøder som var over ti år gamle måtte bære davidstjernen. Fra september 1939 ble jødene i Polen underlagt terrorregimet til de tyske myndighetene, med tilfeldige arrestasjoner, slag og drap.

Da det ble slutt på deportasjonene av jøder til Generalguvernementet i mars 1940 og planene om et reservat for jøder i området ved Lublin ble lagt bort, kom spørsmålet om hva som skulle gjøres med jødene opp på nytt. I det første direktivet til Einsatzgruppen i Polen av 21. september 1939 hadde Heydrich referert til at jødene måtte samles i ghettoer. Dette ble gjennomført av lokale tyske myndigheter i 1940, og enda raskere i 1941. Ghettoen skulle være en midlertidig løsning fram til den "endelige løsning" ble funnet. Likevel fortsatte mange jøder å leve utenfor ghettoene, spesielt på landsbygda og i småbyene. I 1942 foregikk ghettoiseringen på en mer systematisk måte.

Den første store jødiske ghettoen i Polen ble opprettet i april 1940 i Lodz, som var den nest største byen i Polen. Lodz hadde havnet i Warthegau. Lodz var et viktig sentrum for tekstilproduksjon, og jødene var viktige i denne industrien. Den 10. desember 1939 kom regjeringspresidenten i Kalisch, Friedrich Uebelhör, med følgende sirkulære til lokale myndigheter og økonomiske organisasjoner:

Konstruksjon av en ghetto i byen Lodz
Hemmelig
Strengt konfidensielt
Jeg anslår at ca 320.000 jøder nå lever i byen Lodz. Deres umiddelbare evakuering er umulig. Detaljerte undersøkelser gjort av alle relevante organ har vist at konsentrasjonen av alle jødene i en avstengt ghetto er mulig. Det jødiske spørsmålet i byen Lodz må provisorisk løses som følger:

De jødene som bor nord for linjen Listopada (Novemberstrasse, Freiheitsplatz, Pomorska) Pomnerschestrasse skal bosettes i en låst ghetto slik at, på den ene side, det nødvendige område som kreves for å konstruere en tysk bastion rundt Freiheitsplatz er ryddet for jøder og, på den andre side, den nordlige siden av byen, som er nesten eksklusivt bosatt av jøder, er inkludert i denne ghettoen.
De gjenværende jødene som bor i byen Lodz og som er arbeidsføre skal samles i arbeidslag og bosettes i brakker og holdes under bevoktning

Forberedelse og gjennomføring av denne planen skal utføres av en arbeidsgruppe som de følgende organ skal sende representanter til: 1. NSDAP. 2. Distriktskontoret i Lodz til regjeringspresidenten i Kalisch. 3. Byadministrasjonen i Lodz (Boligavdeligen, bygningsavdelingen, helsemyndighetene, etc) 4. Ordenspolitiet. 5. Sikkerhetspolitiet. 6. Dødningehodeavdelingen. 7. Næringslivskammeret. 8. Finanskontoret....
Etter at disse forberedelsene har blitt fullført og etter at tilstrekkelig med vakter er blitt sikret vil ghettoen plutselig ble opprettet på en dag som velges av meg, altså vil de grensene som er fastsatt for ghettoen bli bemannet av de vaktstyrker som er utpekt og gatene vil bli blokkert av piggtråd og andre barrierer. Samtidig vil forsidene av husene ble barrikadert av jødiske arbeidere som vil bli rekruttert fra ghettoen. I ghettoen selv vil en jødisk administrasjon umiddelbart bli instituert. Den vil bestå av jødiske eldre og et betydelig utvidet råd. Rådet av ghettoens eldre vil få de følgende oppgavene:

Matavdeling. Opprette og vedlikeholde kommunale kjøkken. Nyttiggjøring av de matforsyningene som er tilgjengelige i ghettoen og de som leveres av byens administrasjon.

Helseavdeling. Fordeling av tilgjengelige leger. Overvåking av apotek. Opprette et eller flere sykehus så vel som epidemiske sentra, sørge for drikkevann, toaletter og avfallshandtering, arrangering av begravelser.

Finansavdeling. Finansiering av matforsyningene.

Sikkerhetsavdeling. Opprettelse av en politistyrke. Opprettelse av brannvern.

Innkvarteringsavdeling. Fordeling av tilgjengelige rom. Opprettelse av brakker. Anskaffelse av senger til ghettoens innbyggere.

Registreringsavdeling. Registrering av alle personer i ghettoen og kontroll av de som beveger seg til og fra den.

Matvarekontoret i byen Lodz vil transportere mat og brensel til spesifiserte steder i ghettoen og overføre dette til representanter for den jødiske administrasjonen for utdeling. Det grunnleggende prinsippet vil være at mat og brensel ikke kan bli byttet mot varer som tekstiler etc. Vi bør få ut alle verdigjenstander som er blitt gjemt bort av jødene.
Samtidig, eller kort etter at ghettoen er opprettet, skal de jødene som bor utenfor ghettoen og ikke er i stand til å arbeide bli flyttet inn i ghettoen. De boligene i andre deler av byer som blir ledige ved dette skal sikres mot uautorisert bruk. De hardeste tiltak skal tas i bruk mot jøder som utfører skade når de drives ut av boligene sine.....
Kilde: Dokument 783.

Det ble understreket at ghettoene bare var midlertidige tiltak.

Den 8. februar 1940 kom ordren om å opprette ghettoen i Lodz. Den 30. april 1940 nedla overborgermesteren i Lodz forbud mot at jøder forlot ghettoen. Den jødiske eldre Chaim Rumkovski fikk ansvar for å opprettholde ordnede forhold i ghettoen. Rumkovski fikk diktatorisk myndighet innen ghettoen.

I ghettoen i Lodz var det i utgangspunktet 155.000 jøder, og i hele Lodz var det 600.000 mennesker. Ghettoen ble av betydelig økonomisk betydning for den tyske krigsmakten. Derfor bestod ghettoen til august 1944, da dens siste 60.000 jøder ble sendt til Auschwitz.

Den største jødiske ghettoen som ble opprettet i Polen var ghettoen i Warszawa. Her følger et utdrag fra den beretninga om opprettelsen av ghettoen i Warszawa som er skrevet av Waldemar Schön som var direktør for forflytningsdepartementet til guvernøren for distriktet Warszawa:

Tanken om å opprette et jødisk bosetningsområde oppstod så tidlig som i februar 1940, kort etter at forflytningsdepartementet hadde blitt opprettet, og de første forberedelsene begynte. Guvernøren planla opprinnelig å gjøre den delen av byen som i øst grenser mot Visla til et jødisk distrikt. Lederen for forflytningsdepartementet fikk i oppdrag å utføre dette.
Det var klart, gitt de spesielle og ekstremt komplekse forholdene i Warszawa, at denne tanken først ble sett på som umulig å gjennomføre. Det kom innvendinger fra mange ulike hold, spesielt fra byens administrasjon. Det ble lagt vekt på at opprettelse av en ghetto ville skape mange forstyrrelser for industri og forretningsliv. Siden 80 prosent av handverkerne var jøder kunne de ikke settes under beleiring siden de var uerstattelige. Til slutt kom den innvending at jødene ikke kunne bli forsynt om de ble konsentrert i et avstengt distrikt.
Et møte den 8. mars kom til den konklusjon at planen om opprettelse av en ghetto måtte utsettes. Omkring samme tid ble tanken om å gjøre distriktet Lublin til oppsamlingsområde diskutert i Generalguvernementet, og spesielt for de jødiske evakuerte og flyktningene som kom......
I begynnelsen av april opplyste den Høyere SS og politilederen i Krakow oss om at man ikke ville konsentrere jødene i distriktet Lublin. Deretter gjenopptok forflytningsdepartementet forberedelsene for å opprette et jødisk område i Warszawa. Guvernøren ga instruksjoner om at opprettelsen av det jødiske distriktet måtte komme i gang tids nok til at forflytningene kunne bli gjennomført før vinteren kom.
Planen som nå ble foreslått av forflytningsdepartementet siktet mot å opprette to ghettoer i utkanten av byen, nemlig å omfatte Kolodistriktet og Wola i den vestlige delen av byen og distriktet Grochow i øst. Tanken var basert på at disse ghettoene i utkantene av byen ville føre til minst forstyrrelse og ødeleggelse for industrien, forretningslivet og transporten i Warszawa. Oppstart ble satt til 1. juli 1940 slik at de viktigste tiltakene kunne være utført ved begynnelsen av vinteren.
Da, så tidlig som i den første forberedelsesfasen, kom det et direktiv fra Krakow om at alle aktiviteter måtte innrettes etter det faktum at etter Førerens plan ville alle jøder i Europa etter krigen bli sendt til Madagaskar, og slik ville det være illusorisk å opprette en ghetto. Deretter ble forberedelsene til forflytningsdepartementet på nytt stoppet.
Ved slutten av august 1940 ble opprettelsen av ghettoen på nytt oppmuntret av helsedepartementet for å beskytte den tyske hæren og befolkninga, spesielt i lys av den økende konsentrasjonen av tropper i Warszawadistriktet. Den 20. august 1940 bekreftet departementet for den indre administrasjonen ved generalguvernørens kontor nødvendigheten av å opprette jødiske bosetningsområder. Imidlertid ville hermetisk stengte jødiske ghettoer ikke bli opprettet, men heller jødiske bosetningsområder som tillot økonomiske band til de omgivende ariske områdene, som ville være vitale for overlevelsen til de jødiske bosetningsområdene.
Tiden gikk nå snart. Å opprette en ghetto i utkanten av byen ville ha tatt fire til fem måneder i lys av behovet for å omgruppere nesten 600.000 personer. Imidlertid måtte forflytningstiltakene være fullført den 15. november, senest i slutten av november. Dette ble spesielt lagt vekt på av distriktets sjefslege, siden erfaringen viste at epidemiske sykdommer økte i vintermånedene, og forflytningene ville øke disse igjen.
Slik ble planen om å opprette ghettoer i utkantene av byen oppgitt. Det området som ble valgt ut til det jødiske bosetningsområdet ble det området som var mest utsatt for epidemier.
Etter omfattende foreløpige diskusjoner, forhandlinger, inspeksjoner og forberedende arbeider var det mulig å presentere guvernøren med en lovende plan.
Den 2. oktober 1940 sendte lederen for Warszawadistriktet et generelt direktiv til alle Kreishauptleute og til representanter for byen Warszawa og beordret dem til å ta initiativ til å utføre de nødvendige forflytninger for å opprette det jødiske bosetningsområdet til 15. november 1940. Det var klart at alle måtte delta i dette for at det skulle lykkes. Samme dag sendte guvernøren ut regulering 50/40 angående opprettelse av et jødisk bosetningsområde i byen Warszawa, og delegerte utførelsen av hele forflytningsoperasjonen til ledelsen for forflytningsdepartementet......
I tillegg til generelle etniske krav er grunnene som har ført til opprettelse av jødiske bosetningsområder som følger:

Den tyske hæren og befolkninga må uansett hva det koster beskyttes mot den immune pestens basille-bærer, jøden.
Å skille jødene fra resten av befolkninga er politisk og moralsk ønskelig. Jødiske tanker og måter å være på har fram til nå holdt befolkninga i øst i trelldom. De fordelaktige virkningene av å fjerne jødenes innflytelse begynner allerede å bli synlige. Dersom det tyske rekonstruksjonsarbeidet skal bli vellykket må det forhindre at jødene har handlefrihet i dette området.
Enda en grunn er nødvendigheten av å sikre gjennomføring av tiltak som er nødvendige for krigsøkonomien og for å sikre matforsyningen ved å hindre svartebørshandel og prisøkninger.
Forflytningsaksjonene i Warszawa
Forflytningsaksjonene begynte i begynnelsen av oktober. Opprinnelig var det fastsatt at de skulle være gjennomført den 31.10.1940.......
Tilsammen ble 113.000 jøder og 138.000 polakker forflyttet. Sidene jødene som var utenfor det jødiske bosetningsområdet vanligvis hadde store leiligheter kunne utvekslingen bli gjennomført uten avbrytelser, siden de store leilighetene kunne bli okkupert av flere polske familier. 11.567 ariske leiligheter bli gitt opp i det jødiske distriktet og omkring 13.000 jødiske utenfor det jødiske distriktet ble overtatt......
Det er forbausende at forflytningene som involverte rundt 250.000 personer i løpet av en forholdsvis kort periode på mindre enn seks veker skulle kunne gjennomføres uten blodsutgytelse og bare i siste fase med press fra politiet. Det ble oppnådd ved å mobilisere den polske borgermesteren på den ene siden og det jødiske rådet på den andre siden.
En stor politiaksjon ble gjennomført den 16. november 1940 under ledelse av lederen for forflytningsdepartementet som på nytt gikk gjennom alle deler av byen der det bodde jøder og i prosessen ble 11.130 jøder pågrepet og med tvang ført til det jødiske bosetningsområdet. Samme dag ble 1.170 jødiske handelsmenn og 2.600 jødiske forretninger stengt av politiet og overtatt og ryddet av ulike myndigheter og organisasjoner.......
Det ytre utseendet til det jødiske bosetningsområdet.
Det jødiske bosetningsområdet er omkring 403 hektar stort. I følge uttalelser fra det jødiske rådet, som hevder å ha gjennomført en folketelling, er det omkring 410.000 jøder i området. Men i følge våre egne observasjoner og andre anslag er det rundt 470.000-590.000 jøder.
På grunnlag av statistikk fra det jødiske rådet er det, unntatt åpne plasser og kirkegårder, 1.108 personer på hver hektar bebygd område, altså 110.880 per kvadratkilometer. Befolkningstettheten til byen Warszawa er 14.000 per kvadratkilometer på det totale området og 38.000 per kvadratkilometer for det bebygde og beboelige området.
Man skulle nevne at dette vil øke som følge av en ny forflytningsaksjon som har blitt nødvendig og som involverer 72.000 jøder fra den vestlige delen av Warszawadistriktet. Det må gjøres plass for 62.000 polakker som blir evakuert.
I det jødiske bosetningsområdet er det rundt 27.000 leiligheter med gjennomsnittlig to og et halvt rom hver. Dette gir gjennomsnittlig 15,1 person per leilighet og 6-7 personer per rom.
Det jødiske bosetningsområdet er skilt fra resten av byen ved bruk av eksisterende vegger og ved at gater, vinduer, dører og åpninger mellom bygninger er blitt sperret av. Avsperringene er tre meter høge og på toppen av dem er det enda en meter med piggtråd. De er også voktet av motoriserte og ridende vakter.
I utgangspunktet var tjueto åpninger gjennom muren tillatt for nødvendig fotgjengertrafikk, men de har blitt redusert til femten. Til å begynne med var sterke tyske politistyrker postert ved inngangene, men disse har senere blitt erstattet av polske politistyrker, mens det tyske politiet konsentrere seg om overvåkning.......
Kilde: Dokument 784.

Polen 1940-42: Livet i ghettoen

Ghettoene var en økonomisk byrde for tyskerne. Det var uenighet i den tyske administrasjonen om hvordan ghettoene skulle behandles. Noen mente at de innesperrede jødene burde dø av sult, mens andre mente at de burde utnyttes som arbeidskraft fram til den endelige løsningen.

Jødene ble prøvd brukt som arbeidskraft. Likevel var forsyningene som ble sendt inn i ghettoen svært små. De offisielle matvareforsyningene i Warszawaghettoen var på 300 kalorier daglig per person, mens de var på 634 kalorier for polakkene og på 2.310 for tyskerne. Det var stor mangel på brensel, og stort sett manglet leilighetene brensel. De som ikke greide å skaffe seg forsyninger gjennom svartebørsen kunne ikke overleve lenge. For de fleste ble helsetilstanden stadig dårligere. På samme måte gikk det i de andre ghettoene i Polen. Dødeligheten var svært høg, og sykdommene raserte. De jødene som ble tatt i å være utenfor ghettoen uten tillatelse ble skutt. Det er blitt anslått at 500.000-600.000 polske jøder, omkring en femtedel av alle, døde i ghettoen eller i arbeidsleire.

Du kan lese mer om ghettoene i Polen i teksten "Den rasistiske staten".

Jødene i Tyskland 1939-40

Ved krigsutbruddet ble forfølgelsen av jødene i Tyskland intensivert. I løpet av de første vekene av krigen ble det ofte innført portforbud for jøder og de ble forbudt å oppholde seg spesielle steder. Den intensiverte forfølgelsen ble etter hvert mer systematisk. Propagandaminister Goebbels var en drivkraft bak dette. Den 23. september ble det gitt ordre om at alle radioer skulle konfiskeres fra jødene. Jøder skulle heller ikke få rasjoneringskort for kjøp av klær og sko, men fikk tillatelse til å kjøpe dette brukt. Ellers skulle en jødisk selvhjelporganisasjon ordne med klær og sko til jødene.

Som regel skulle jødene få de normale matrasjonene, men de skulle bli betjent sist i butikkene, og kunne bare handle mellom klokka 16.00 og 17.00. Jødene skulle ekskluderes fra omgang med tyskere.

Jødisk emigrasjon og deportasjoner april 1940-september 1941 og Madagaskarplanen

Selv om krigen gjorde det mye vanskeligere for jøder å emigrere ønsket fortsatt tyske myndigheter i 1940 at jødene emigrerte. Men det var mange restriksjoner. Jøder som var arbeidsføre fikk ikke tillatelse til å emigrere til andre europeiske land. Men da Frankrike ble erobret i 1940 ble det teoretisk mulig å sende jøder til Madagaskar. Tanken om dette hadde vært til stede i mange land gjennom lang tid. Da den ble tatt opp i Tyskland sluttet både Himmler og Hitler seg til den. SS hadde sikret seg rett til å bli involvert i alle saker som angikk jødene. Eichmanns kontor begynte å arbeide med praktiske løsninger. Den 15. august 1940 var det kommet fram til følgende:

Det følgende stykket arbeide representerer resultatet av forberedelsene som har blitt gjort så langt av sikkerhetspolitiet for prosjektet å bosette 4.000.000 jøder på Madagaskar.
For å forhindre varig kontakt mellom jøder og andre nasjoner er en løsning i form av en oversjøisk øy overlegen i forhold til andre løsninger......
3. Forberedelser.
(a) Alle myndigheter som deltar i utførelsen av dette prosjektet må først utføre en detaljert undersøkelse av jødene i sitt område. De er ansvarlige for å gjennomføre alt det nødvendige forberedende arbeid for den jødiske emigrasjonen, som å skaffe dokumenter til de enkelte jøder, registrering og utnyttelse av deres eiendommer så vel som å knytte dem til transportene. De første transportene skal bestå av bønder, bygningsarbeidere, handverkere og arbeideres familier opp til 45 år, så vel som doktorer. Disse vil ble sent først som pionerer så å si for å forberede innkvartering for de massene som kommer etter.
(b) Jødene vil bli tillatt å ta med opp til 200 kilo bagasje av lite volum per person. Jødiske bønder, handverkere, doktorer etc. må ta med seg alle de redskapene som de eier og som er nødvendige for at de kan utøve sitt yrke. De relevante reguleringene for kontanter og verdifulle metaller gjelder......
Kilde: Dokument 799.

Som ledd i Madagaskarplanen ble jødene i Alsace og Lorraine sendt til det sørlige Frankrike. Disse to tidligere franske provinsene var blitt inkorporert i gauene Baden og Saar-Pfalz, og gauleiterne i disse to gauene benyttet muligheten til også å sende jødene i disse gauene til det sørlige Frankrike, med Hitlers tillatelse. Det følgende er utdrag fra en "rapport om deportasjonen av jøder av tysk nasjonalitet til det sørlige Frankrike", fra Karlsruhe av 30. oktober 1940:

Deportasjonen av jøder fra Baden og Pfalz ble utført på en slik måte at, i henhold til gauleiternes ordre, "alle personer av jødisk rase" måtte bli deportert "i den utstrekning de er i stand til å reise", uten hensyn til alder eller kjønn. Bare ektefellene i blandede ekteskap ble ekskludert. Selv menn som hadde deltatt i Verdenskrigen 1914-18 på tysk side som frontsoldater og i noen tilfeller som offiserer i den gamle Wehrmacht ble sendt avgårde. Gamlehjemmene i Mannheim, Karlsruhe og Ludvigshafen etc. ble evakuert. Menn og kvinner som ikke var i stand til å gå ble beordret til å bli transportert til toget på bårer. Den eldste personen som ble deportert var en 97 år gammel mann fra Karlsruhe. Tidsfristen som ble satt for å bli ferdig til å bli deportert varierte fra et kvarter til to timer avhengig av lokalitet. Et antall menn og kvinner brukte denne tiden til å unnslippe deportasjon ved å begå selvmord. I Mannheim alene var det åtte selvmord ved torsdagsmorgenen, i Karlsruhe tre. Kjøretøy fra Wehrmacht var gjort tilgjengelige for å transportere folk fra avsidesliggende steder til samlingspunktene. De som ble deportert ble nødt til å etterlate eiendommene sine, kapital og faste eiendommer. Det blir holdt i forvaring til gauleiterne har kommet fram til en endelig avgjørelse om det. Siden emigrasjonen i mange tilfeller ikke fant sted etter reglene, altså uten å ha oppfylt de legale forordningene, som betaling av emigrasjonsskatt, har eiendommene blitt beslaglagt. Kontante summer opp til 100 RM kunne bli tatt med og ble vekslet til franske penger. Boligene ble forseglet av politiet.
I følge tilgjengelige rapporter bestod transportene av tolv forseglede tog som har kommet til konsentrasjonsleirene i det sørlige Frankrike ved foten av Pyreneene etter en reise på atskillige dager. Siden det er mangel på mat og høvelig innkvartering for de deporterte, som for det meste er gamle menn og kvinner, er det antatt at den franske regjering vil sende dem videre til Madagaskar så snart sjøveien er blitt gjenåpnet.
Kilde: Dokument 802.

Forholdene i leirene var elendige, og mange døde i leirene i de følgende månedene.

RSHA prøvde å begrense emigrasjonen av jøder til bare å være mulig for jøder fra Tyskland. Men det var ikke enkelt for jøder fra Tyskland å emigrere etter krigsutbruddet, selv om gauleiterne ønsket å sende jødene ut av Tyskland. Da det ble klart at Storbritannia ikke ville trekke seg ut av krigen, ble det også klart at Tyskland ikke ville greie å opprette en forbindelse til Madagaskar som ville gjøre det mulig å sende jøder til Madagaskar. Presset fra gauleiterne for å ta opp deportasjonen av jøder til Generalguvernementet økte. Men Hans Frank motsatte seg dette. Den 2. oktober 1940 ba gauleiteren i Wien, Baldur von Schirach, om at jødene i Wien ble sendt til Generalguvernementet. I desember bestemte Hitler at 60.000 jøder fra Wien skulle sendes til Generalguvernementet. Denne deportasjonen kom til å inngå i den tredje kortsiktige planen for deportasjon av jøder til Generalguvernementet, som det ble enighet om i et møte i RSHA den 8. januar 1941. Det var fortsatt ingen langsiktig plan for jødene. Det følgende er utdrag fra en rapport om møtet den 8. januar der SS og ledelsen i Generalguvernementet deltok:

SS Gruppenführer Heydrich, som ledet møtet, forklarte at Riket trengte å deportere polakker og jøder fra de østlige inkorporerte områdene så raskt som mulig slik at etniske tyskere fra Wolhynia, Litauen etc. kunne slå seg ned der. I følge beregninger som ble presentert av Gruppenführer Heydrich ville det totale nummeret evakuerte bli 831.000. I tillegg til dette var det nødvendig å forflytte rundt 200.000 personer innen Generalguvernementet for at militære øvelsesområder skulle kunne opprettes, slik at alt i alt ville en million mennesker bli flyttet i løpet av et år.......
Statssekretær Bühler [Generalguvernementet] erklærte at han så det som umulig å fordele en million mennesker ut over Generalguvernementet på den måten som ble forutsett. Sikkerhetsproblemene, transportsituasjonen, epidemier, matforsyningene, ville bli så problematisk at det ikke ville være mulig å unngå uro i det lange løp. Han foreslo at store arbeidsprosjekt ble satt i gang og at de evakuerte ble innkvartert i arbeidsleire.
Generalguvernøren [Frank] svarte at uro ville bli behandlet med de hardeste tiltak. Riket måtte hjelpe til med problemene med matforsyninger. Han ville vende tilbake til spørsmålet om arbeidsprosjekt.
....... På en tid der Generalguvernementet ble drevet under de mest uvanlige og vanskelige økonomiske, politiske og militære forhold, var absorpsjonen av hundretusenvis av fremmede fra et fremmed land inn i Generalguvernementets område en byrde som knapt var mulig å bære. Disse folkene var blitt ekspropriert i Tyskland og ankom her uten eiendeler, kom til et område der de ikke hadde noen mulighet til å gjenoppbygge sine liv på noen måte. Imidlertid måtte en når en så hele spørsmålet ikke innta en annen posisjon enn den som var i Rikets beste interesse....
Kilde: Dokument 805a.

Men forflytningen av jøder til generalguvernementet ble nå bare sett på som en midlertidig løsning. Den endelige løsningen var ikke fastsatt, men den ble antatt å være å forflytte jødene til et fjernere område som enda ikke var fastsatt. Den 4. desember 1940 skrev Eichmann følgende som notat til en tale Himmler kom til å holde:

II. Den endelige løsning på det jødiske spørsmålet gjennom forflytning av jødene fra det tyske folks europeiske økonomiske sfære til et territorium som enda ikke er fastsatt. Omkring 5,8 millioner jøder omfattes av dette prosjektet.
Kilde: Dokument 806.

Videre inngikk det i notatene til denne talen til Himmler at Generalguvernementet skulle være et reservoar av billig arbeidskraft, og at jødene måtte vente å bli flyttet for å gjøre rom for polakker. Krigen mot Sovjet var under forberedelse, men måtte ikke nevnes. Den 18. desember hadde Hitler kommet med sin befaling til Wehrmacht om Operasjon Barbarossa - angrepet på Sovjet.

Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

Dette er skrevet av Tor Førde. 20. august 2004.

Det inngår i et arbeid om Europas historie.