Holocaust.

Fjerde del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

• J. Noakes og G. Pridham: "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination".
• Raul Hilberg: "The Destruction of The European Jews".
• Omer Bartov, redaktør: "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath".

Tweet

Innholdsoversikt

1. Utryddelsesleirene
   • Gassvognene og Chelmno utryddelsesleir
   • "Reinhard aksjonen": (a) Dødsleirene: Belzec, Sobibor og Treblinka
   • (b) Rensking av ghettoene 1942-1943
   • (c) Slutten på Reinhard aksjonene og vurdering

Utryddelsesleirene

Selv om det viste seg å være mulig å drepe store antall jøder ved å skyte dem var det sider ved denne drapsmåten som ble oppfattet som uheldige. Disse massedrapene var vanskelig å skjule, mange mennesker kom til å se det som foregikk, og dette førte til både klager og uro. Videre førte massedrap ved skyting til store psykiske påkjenninger for mange av de som utførte drapene. Det var nødvendig med metoder for massehenrettelser som kunne foregå skjult og der forholdsvis få mennesker utførte drapene. Allerede sommeren 1941 tenkte de nazistene myndighetene i Polen på slike muligheter. Himmler var klar over problemet. I august 1941 hadde han deltatt som tilskuer i et massedrap ved skyting av jøder ved Minsk, og han hadde nesten besvimt, og sett at mange av de soldatene som deltok reagerte like sterkt mot det som han selv. Det ble forsøkt å begå massedrap ved hjelp av eksplosiver, men det var for blodig. Gass viste seg å være en mer effektiv metode.

Gassvognene og Chelmno utryddelsesleir

Forsøkene med gass som drapsvåpen begynte med at pasienter med psykiske lidelser ble drept av gass. Først ble det gjort bruk av karbonmonoksyd - CO. Først skaffet drapsmennene denne gassen til veie i beholdere. Men det var vanskelig å transportere denne gassen over lange avstander inn i Polen og Sovjet. Gassen måtte skaffes til veie på andre måter. Hvordan problemstillingene oppstod fortelles det om i vitnemål fra rettssaken mot Dr Albert Widmann fra RSHAs kriminaltekniske institutt som foregikk etter krigen:

..... Etter bare en kort periode kom kommandanten av Einsatzgruppen opp i betydelige vanskeligheter. Medlemmene av Einsatz- og spesialkommandoene, noen av dem var selv fedre, tålte i det lange løp ikke den mentale påkjenningen det var å delta i masseskytingene, spesielt der kvinner og barn ble skutt. Det var motsigelser, ordrenekt, drukkenskapsorgier, og også alvorlige psykiske lidelser. Himmler, som var oppmerksom på situasjonen, så etter en måte å redusere den psykiske påkjenningen på for de som var involvert. Slik, i diskusjoner med Heydrich og andre ledende figurer oppstod planen om å bruke gassvogner spesielt for å likvidere kvinner og barn..... I september eller oktober 1941 ble lederen for avdeling IID i RSHA [Rikets sikkerhetshovedkontor], Obersturmbannführer Walter Rauff beordret av Heydrich til å bygge gassvogner.... Etter avbrutte forsøk av Friedrich Pradel på å skaffe seg slike kjøretøy ble fem Saurervogner anskaffet, antakelig av Rauff selv. Etter en del forberedende diskusjoner ble vognene sendt til Gaubschat & Co i Berlin for å bli ombygd. Til å begynne med brukte de et kjøretøy som en prototype og bygde et lufttett chassis som var omkring to meter bredt og fem meter langt der de nøyaktig fulgte de målene som ble skaffet av Pradel og Wentritt.... Inne i vogna var den dekket av galvanisert tinn og forsynt med lys beskyttet av gitter i takhjørnene. Et tregitter var plassert på gulvet. Førerkabinen var skilt fra vogna men det kunne være kontakt via et lite observasjonsvindu. Utvendig var vogna malt stridsgrå.... Etter fullførelse fikk Wentritt vogna, som var prototype, og etter instrukser brukte han sin egen tekniske ekspertise for å gjøre følgende forandringer: Han skar av eksosrøret bak motoren og satt et T-ledd inn i det. Så boret han et hull i gulvet på vogna omkring 50-60 mm bredt og gjennom det satte han en tut inn i vogna. Tuten var sveiset på plass og et U formet rør var festet til den inne i vogna. Røret var gjennomhullet med jevne mellomrom. Når det trengtes var alt som var nødvendig å opprette forbindelse mellom T-leddet i eksosrøret og tuten i vognas gulv. Begge hadde skrugjenger og kunne bli skrudd sammen.
Kilde: Dokument 853.

Slik kunne eksosgassene pumpes inn i vogna. Gitteret på gulvet i vogna både skjulte dette gassforsyningssystemet og gjorde det lett å rengjøre vogna.

Den første gassvogna ble først testet på russiske krigsfanger i Sachsenhausen høsten 1941.

Den første gassvogna ble plassert ut i Sovjet i desember 1941. I de neste tre årene ble femten vogner brukt av Einsatzgruppen i Sovjet. Men vognene ble ikke populære hos SS siden de ikke var lette å bruke og å holde rene. SS foretrakk fortsatt å drepe sovjetiske fanger ved å skyte dem.

Gassvogner ble brukt i det første utryddelsessentret som ble opprettet i landsbyen Chelmno i Warthegau. Ghettoen i Lodz var overfylt siden det stadig ble sendt jøder til den fra Tyskland i tillegg til alle de polske jødene som ble samlet i ghettoen. Polske jøder ble drept for å gjøre plass til de tyske jødene. Hausten 1941 bad gauleiter Greiser Himmler om tillatelse til å utrydde et stort antall polske jøder som ikke var arbeidsføre, og han fikk tillatelse til å gjøre dette. SS Hauptsturmführer Herbert Lange begynte da å se etter et høvelig sted å utføre drapene på. De hadde tilgang til tre gassvogner.

Lange bestemte at Chelmno var et høvelig henrettelsessted. Det bodde omkring 250 mennesker i Chelmno, som lå 55 kilometer fra Lodz. Ved månedsskiftet oktober/november kom den første SS styrken til Chelmno. SS styrken overtok en herregård i landsbyen og fant ei stor slette uten trær fire kilometer fra Chelmno, men nær en vei, som passet som gravplass.

Den første transporten av jøder kom i lastebiler den 5. desember 1941. Nå bestod styrken i Chelmno av 15 mann fra sikkerhetspolitiet og 80 fra ordenspolitiet. Fra 5. desember 1941 til midten av januar 1942 ble jøder fra de omliggende distriktene samlet sammen og ført til Chelmno. Fra 16. januar til slutten av mai 1942 ble minst 55.000 jøder fra Lodz og minst 5.000 sigøynere gasset. Greiser ville samle de jødene som var arbeidsføre i ghettoen i Lodz og drepe resten i Chelmno.

Tidlig i 1943 stoppet gassingen i Chelmno og i mars ble herregården sprengt og i begynnelsen av april forlot SS styrken Chelmno. Tidlig i 1944 ble det besluttet å likvidere resten av ghettoen i Lodz, og i april 1944 kom SS styrken tilbake for å foreta likvideringen. Nye brakker og et krematorium ble satt opp. Fra 23. juni til midten av juli 1944 kom det ti transporter med jøder fra Lodz. Fra august ble de gjenværende jødene sendt til Auschwitz, og 17. og 18. januar 1945 ble de aller siste jødiske arbeiderne skutt. Det er anslått at i den første fasen av driften av Chelmno, fra 5. desember 1941 til tidlig i januar 1943, ble 145.301 jøder, sigøynere, polakker og russere gasset. I den andre fasen, fra 23. juni til 14. juli 1944, ble 7.176 gasset i Chelmno, men det kan ha vært flere. Et nytt anslag er at tilsammen ble 215.000 mennesker gasset i Chelmno.

"Reinhard aksjonen":
(a) Dødsleirene: Belzec, Sobibor og Treblinka

Utryddelsesleiren i Chelmno skulle drepe jødene i Warthegau. Men de fleste polske jødene var i Generalguvernementet, rundt 2,3 millioner.

På Wannseekonferansen hadde Bühler bedt om at utryddelsen av jødene måtte begynne i Generalguvernementet. Etter angrepet på Sovjet hadde Galicia i det sørøstlige Polen blitt innlemmet i Generalguvernementet. I løpet av høsten 1941 begynte SS og lokale myndigheter å opprette leire for jødene. Spesielt ble et stort prosjekt satt i gang for å bygge "Transittvei IV", som var ment å bli et stort kommunikasjonssentrum som forbandt det sentrale Polen og det sørlige Russland. Initiativet til dette ble tatt av SS og politilederen i Lublin, Odilo Globonick. Globonick skulle organisere forflyttingsprogrammet til Himmler. Jødene i Galicia skulle etter denne planen hvert bli arbeidet til døde på veiprosjekter østover.

I oktober 1941 var det klart at jødene ikke med det aller første kunne deporteres fra Polen og inn i Sovjet. Men de tyske myndighetene i Galicia hadde fått store mengder jøder i hendene sine som var blitt fratatt utkommet sitt og derfor var i en situasjon der de levde i nød og var svært utsatte for smittsomme sykdommer, og derfor utgjorde en fare for epidemier, og som også ble betraktet som en utgiftspost for Tyskland. Tyske myndigheter lot allerede de fleste russiske krigsfangene dø av sult, og de tyske myndighetene ville utvide denne politikken til å omfatte utryddelse av jødene.

I oktober 1941 var de tyske myndighetene i Galicia i ferd med å konsentrere jødene i ghettoer og leire, og jødenes situasjon ble stadig verre. Derfor begynte myndighetene i Galicia å følge eksemplet til SS fra Sovjet og massakrerte store antall jøder. Dette begynte den 12. oktober 1941 da rundt 10.000 jøder ble massakrert i byen Stanislau på grensen til Ungarn. Dette ble fulgt av en liknende massakre i Lemberg.

De fleste jødene som ble drept i disse massakrene var jøder som ble oppfattet som arbeidsuføre, gamle, syke og mødre med barn. De jødene som var arbeidsføre ble sendt til arbeidsleire.

I løpet av 1942 ble dette systemet tatt i bruk i andre deler av Generalguvernementet. Jødene ble delt inn i kategorier: A=handverkere og fagarbeider, B=arbeidsføre og C=arbeidsuføre. Alle de tyske myndighetene i området var involvert i programmet slik at det ble ikke bare utført av SS.

Men disse masseskytingene hadde de samme ulempene som i Sovjet. De som deltok fikk psykiske problem og kunne nekte å delta, det skapte uro og disiplinære vanskeligheter. Myndighetene måtte finne andre måter å gjennomføre programmet på. Det fantes ledige eksperter på massedrap etter at programmet for massemord av mentalt syke og uføre i Tyskland hadde blitt stoppet. Lederen for disse ekspertene var Viktor Brack. Han ville sikre en ny rolle for organisasjonen sin, og høsten 1941 hadde han tilbudt hjelp med gassing for å gjennomføre massemordene i Sovjet. Det ble utviklet planer for et program for å gasse jøder i Riga og i Mogilev i Hviterussland, men da krigen i Sovjet ikke utviklet seg slik tyskerne ønsket ble dette lagt bort. Man kom fram til at det var mer effektivt å drepe de polske jødene, og andre jøder, i Polen enn å sende dem til Sovjet for å bli drept.

I oktober hadde Globonick begynt å presse Himmler for en løsning på problemet med jødene i området ved Lublin siden det ble klart at de ikke med det første ville bli sendt østover, og siden det så ut til at det kunne bli sendt flere jøder til området. Hausten 1942 begynte Globonick en operasjon som kom til å bli kjent som "Reinhard aksjonen".

Belzec var det første stedet som ble valgt ut til utryddelsesleir. Belzec var en liten by som lå ved jernbanelinja i den sørøstlige delen av Lublindistriktet. Leiren i Belzec ble bygd 500 meter fra jernbanestasjonen ved et sidespor til jernbanelinja. Leiren ble delt i to deler. Den ene delen var et mottaksområde der fangene ble avkledd og der kvinner fikk håret kuttet av, og den andre delen bestod av gasskammer og massegraver og to brakker for jødiske arbeidere. De to delene var skilt fra hverandre med et gjerde. Det gikk en to meter bred og 57 meter lang vei fra avkledningsbrakken til gasskamrene. Denne veien var inngjerdet.

I desember 1941 kom Christian Wirth til Belzec for å bli kommandant. Han hadde tidligere deltatt i drapsprogrammet på mentalt syke. Han hadde med seg ti spesialister fra dette programmet. En av dem var kjemikeren Dr Kallmeyer. De skulle konstruere gasskamrene og drive dem. Selv om designet for gasskamrene var lik det som var brukt under massemordene på mentalt syke var den teknikken som ble brukt for å gasse menneskene en annen. Framfor å bruke gassflasker med karbonmonoksyd - CO - ble en dieselmotor brukt for å produsere CO. Det var billigere å fylle gasskamrene med eksos enn stadig å frakte gassflasker fra Tyskland.

Det kan se ut som om denne første leiren mer var tenkt som et eksperiment i drapsteknikker for å komme fram til en regional løsning på jødeproblemet enn begynnelsen på et utryddelsesprogram for å utrydde jødene i Europa. I Belzec skulle de jødene som ikke var arbeidsføre bli drept, mens de arbeidsføre skulle settes i arbeid diverse steder.

Utryddelsesleiren i Belzec begynte å operere den 17. mars med en transport på 40-60 godsvogner med jøder fra Lublin. Fra da av og til slutten av april ble tusenvis av jøder fra Lublin og Lvov [Lemberg] drept i Belzec. I slutten av april eller begynnelsen av mai reiste Wirth og SS folkene hans til Berlin. I midten av mai reiste de tilbake til Belzec og gassingen ble gjenopptatt. Fra da av og til midten av juni ble tusenvis av jøder fra Krakow drept i Belzec.

Wirth ble misfornøyd med gasskamrene i Belzec, og i midten av juni ble de gamle gasskamrene revet og seks nye gasskammer ble bygd. Etter krigen beskrev den eneste overlevende fra Belzec, Rudolf Reder, de nye gasskamrene slik:

Bygninga var lav, lang og bred. Den var laget av grå betong med et flatt tak dekket av takpapp med en netting over som var dekket med grener. Tre trinn uten rekkverk førte inn i bygninga. De var omkring en meter brede. Foran bygninga stod en stor balje der det var fargerike blomster og et klart og tydelig skilt: "Bade- og inhaleringsrom". Trinnene førte inn i en mørk og tom korridor som var svært lang men bare femten meter bred. Til venstre og høyre i den var dørene til gasskamrene. De var tredører som var en meter brede.... Korridoren og kamrene var lavere enn normale rom, ikke høyere enn to meter. På den motsatte veggen i hvert kammer var en dør som kunne fjernes der kroppene til de som hadde blitt gasset ble kastet ut. Utenfor bygninga var et skjul på 2X2 meter der gassmaskinen var plassert. Kamrene stod 1,5 meter over grunnen........
Kilde: Dokument 861.

I august 1942 ble en gassing i Belzec sett av en ung SS offiser, Kurt Gerstein. Gerstein var motstander av regimet og hadde sikret seg posisjon som leder for avdelingen for helseteknologi i SS med ansvar for desinfeksjon for å undersøke utryddelsesprogrammet for å gjøre det han kunne for å sabotere det. Han fikk ordre om å besøke Belzec for å ta seg av desinfeksjon av klærne etter jødene. Den 26. mai 1945, kort før han begikk selvmord, skrev han følgende beretning om besøket i Belzec:

Dem 8. juni 1942 mottok jeg et besøk av SS Sturmführer Günther fra Rikets sikkerhetshovedkontor som fram til da hadde vært ukjent for meg. Günther bar sivile klær. Han instruerte meg om å skaffe 100 kilo blåsyre til en svært hemmelig riksoperasjon og å ta det med i bilen min til en et ukjent bestemmelsessted som bare var kjent for sjåføren. Vi ble ledsaget - mer eller mindre tilfeldig - av professor Dr med. Pfannenstiel, SS Obersturmbannführer og professor i hygiene ved universitetet i Marburg.......

Vi tok bilen til Lublin der SS Gruppenführer Globocnek [feilstavelse] ventet oss.... Globocnek fortalte oss: "Hele denne affæren er en av de mest hemmelige saker som for øyeblikket finnes, faktisk kan man si den mest hemmelige. Enhver som snakker om den vil på stedet bli skutt. Bare i går ble to personer som sladret skutt." Så forklarte han for oss:

"For øyeblikket - det var den 17. august 1942 - har vi tre installasjoner i operasjon, nemlig

1. Belzec, ved veien og jernbanelinja mellom Lublin og Lemberg [Lvov] og ved kanten av den tidligere grensen mot Sovjet. Maksimal ytelse per dag: 15.000 personer. [Noe overdrevne tall ble nevnt for alle leirene.]
2. Treblinka, 120 kilometer nordøst for Warszawa. Maksimum ytelse: 25.000 personer per dag.
3. Sobibor, også i Polen, jeg vet ikke hvor: 20.000 personer maksimum ytelse per dag.
4. Da under konstruksjon - Majdanek nær Lublin.

Jeg har personlig gjennomført en grundig inspeksjon av Belzec, Treblinka og Majdanek sammen med lederne for disse institusjonene, politikaptein Wirth......" Globocnik snudde seg så mot meg og sa: "Din spesielle oppgave er desinfeksjon av store mengder tekstiler.... Hele innsamlingen av klær har blitt gjennomført for å skaffe en forklaring på opprinnelsen til klær gitt til de østlige arbeiderne etc. og å presentere den som et resultat av selvoppofrelsen til det tyske folket. I virkeligheten er den mengden som produseres av våre institusjoner 10-20 ganger av hele innsamlingen av klær......

Din andre og langt viktigere oppgave er å omgjøre gasskamrene våre, som for tiden opererer med eksos fra dieselmotorer, til noe som er bedre og raskere. Jeg tenker framfor alt på blåsyre. Dagen før i går var Føreren og Himmler her, [Redaktørene bemerker at her skrøt Globocnik, for ingenting tyder på at Hitler noen gang besøkte Belzec] og på deres instruksjon må jeg ta dere dit personlig. Jeg skal ikke gi noen skriftlige tillatelser"

Pfannenstiel spurte da: "Hva sa Føreren?" Globocnek: "Få fart på tingene, utfør hele operasjonen raskere". Hans ledsager Ministerialrat Dr Lindner [Linden] spurte da: "Herr Globocnek, anser du det riktig og rett å begrave alle kroppene framfor å brenne dem. Det kan komme en generasjon etter oss som ikke vil sette pris på alt dette."

Globocnek svarte: "Mine herrer, om det noen gang er en generasjon etter oss som er så våt og svak at den ikke forstår vår store oppgave så vil hele nasjonalsosialismen ha vært forgjeves. Tvertimot, etter mitt syn bør bronsjebyster bli satt ned der det er skrevet at vi hadde mot til utføre dette store arbeidet som er så vitalt.

Føreren sa da: "Du har rett, Globocnek, det er også mitt syn!"

Senere ble det andre synspunktet mer akseptert. Kroppene ble da plassert på store bål som ble improvisert med bruk av jernbanesviller, og brent med hjelp av petroleum og dieselolje.

Den følgende dagen reiste vi til Belzec. En liten spesialstasjon hadde blitt satt opp for dette formålet på en bakke rett nord for Lublin-Lvov veien i det venstre hjørnet av demarkasjonslinjen. Sør for veien var det noen hus med et skilt: "Waffen SS Spesialkommando Belzec". Siden den virkelige sjefen for hele drapsoperasjonen, politikaptein Wirth, ikke var til stede så introduserte Globocnek meg for SS Hauptsturmführer Obermeyer [Oberhauser]. Den ettermiddagen lot han meg bare se det han absolutt måtte vise meg. Jeg så ingen døde mennesker den dagen. Imidlertid var den lukta som hengte over hele området på en varm augustdag pestilens og det var millioner av fluer overalt.

Rett ved den lille stasjonen med to små plattformer var det en stor brakke, den såkalte "garderoben", men et stort skap for verdisaker. Så kom et rom med omkring hundre stoler, frisørsalen. Så en liten sti i åpen luft under bjørketrær, innelukket bak et dobbelt gjerde av piggtråd til høyre og venstre med skilt: "Til inhalerings- og baderom".

Framfor oss et slag badehus med geranier, så en lite trapp, og så, til venstre og høyre, tre rom på hver side 5X5 meter X 1,9 meter høye med dører av tre som garasjer. På den fjerneste veggen, ikke klart synlig i mørket, store dører av tre. På taket, som en liten "practical joke", var davidstjernen! Foran bygningen stod et skilt: Heckenholtstiftelsen! Jeg var ikke i stand til å se mer den ettermiddagen.

Neste morgen, kort før sju, ble jeg fortalt: "Den første transporten vil komme om ti minutter." Og, faktisk, etter få minutter kom det første toget i retning fra Lvov: 45 vogner med 6.700 personer, av dem var 1.450 allerede døde ved ankomst. Bak de tilgitrede lukene stirret de fryktelig bleke og skremte ansiktene til barn, øynene deres var fulle av dødsfrykt. Det var også menn og kvinner der.

Toget kom: 200 ukrainere rev dørene opp og jaget folkene ut av vognene med lærpisker. Instruksjoner kom fra en stor høytaler: "Kle helt av dere, også kunstige lemmer, briller etc. Gi fra dere verdisaker uten å få kvittering. Bind skoene deres sammen, for ellers vil ingen kunne finne hvilke sko som hører sammen i den store haugen med sko." Så måtte kvinnene og jentene gå til frisørsalen, der håret raskt ble klippet av dem og pakket i potetsekker. "Det er til et spesialformål som har å gjøre med U-båter, for isolering eller noe slikt", fortalte SS Unterschärführer meg.

Så begynte prosesjonen å bevege seg. Da gikk alle langs stien med en svært pen jente først, alle nakne, menn, kvinner og barn, krøplinger uten kunstige lemmer. Jeg selv står sammen med kaptein Wirth oppe på rampen mellom kamrene. Mødre med sine barn ved brystet, kommer opp, nøler, går inn i dødskamrene. I hjørnet står en tøff SS mann som forteller de stakkars folkene med hyrdestemme: "Ingenting vil skje med dere. Pust bare dypt inn i kamrene. Det vil styrke lungene deres. Denne inhaleringen er nødvendig på grunn av alle sykdommene og epidemiene." Som svar på spørsmål om hva som vil skje med dem sier han: "Vel, naturligvis må mennene arbeide, bygge hus og veier, men kvinnene trenger ikke å arbeide. Bare om de vil det, de kan gjøre husarbeid eller hjelpe til i kjøkkenet." For noen av disse stakkars folkene ble en stråle av håp tent som var nok til å overtale dem til å gå de få stegene til kamrene, men majoriteten forstod hva som var i ferd med å skje, lukta avslørte deres skjebne for dem. Og så klatrer de opp den lille trappa og så ser de alt: mødre, med barn ved brystet, små nakne barn, voksne, menn, kvinner, alle nakne. De nøler, men de går inn i dødskamrene, drevet fram av de andre bak dem eller av lærpiskene til SS, majoriteten uten å si et ord. En jødinne på omkring førti, øynene flammer, forbanner morderne. Hun får fem eller seks slag fra ridepisken fra kaptein Wirth personlig og forsvinner så inn i kammeret. Mange personer ber. Jeg ber med dem. Jeg presser meg inn i et hjørne og skriker ut til min og deres Gud. Hvor gladelig ville jeg ikke gå inn i kammeret sammen med dem. De ville da finne en uniformert SS offiser i kammeret sitt: saken måtte bli tatt opp og behandlet som en ulykke, totalt glemt. Så jeg må ikke gjøre det. Jeg må først rapportere om min erfaring her.

Kamrene fylles opp. "Pakk dem inn" - det er hva kaptein Wirth har gitt ordre om. Folk trår på hverandres tær. 700-800 i et område på tjuefem kvadratmeter, på 45 kubikkmeter! SS skyver dem så langt inn som mulig. Dørene lukkes; i mellomtida venter de andre utenfor i det åpne, nakne. "Det er det samme om vinteren", ble jeg fortalt. "Men de kunne fryse i hjel", sier jeg. "Men det er akkurat det de er her for", svarer en SS mann. Nå forstod jeg til sist hvorfor hele apparatet ble kalt for Heckenholtstiftelsen. Heckenholt kjører dieselmotoren, en liten tekniker som konstruerte installasjonen. Folk vil bli drept av eksosgassene. Men dieselmotoren vil ikke starte! Kaptein Wirth kommer til. Han er klart forlegen over at dette skulle skje akkurat den dagen da jeg er her. Ja virkelig, jeg kan se det hele. Og jeg venter. Stoppeklokka mi tar tida. Femti minutter, 70 sekunder [sic!]. Enda vil ikke dieselmotoren starte. Folkene venter i gasskamrene sine. Forgjeves. Man kan høre at de gråter..... Kaptein Wirth slår ukraineren som er ansvarlig for å hjelpe Unterscharführer Heckenholt med dieselmotoren tolv eller tretten ganger i fjeset med ridepisken. Etter to timer førtini minutter - stoppeklokka har registrert det - starter maskinen. Fram til dette øyeblikket har folkene vært levende i de fire kamrene, fire ganger 750 mennesker i fire ganger førtifem kubikkmeter. Tjuefem minutter til går. Det er rett, mange av dem er nå døde. Man kan se gjennom det lille kikkehullet når det elektriske lyset lyser opp kammeret i et øyeblikk. Etter tjueåtte minutter er bare få i live. Til sist, etter trettito minutter, er de alle døde.

Menn fra arbeidslaget åpner tredørene fra den andre siden. Selv om de er jøder, de har fått løfte om å bli satt fri og å få en liten del av de verdisakene som blir funnet som belønning for sin fryktelige plikt. De døde står som basaltstøtter presset sammen i kamrene. Det er ikke rom til å falle eller til å lene seg over. Selv i døden kan man si hvem som er familier. De holder hverandre i hendene i døden og det er vanskelig å rive dem fra hverandre for å tømme kamrene til neste last. Kroppene blir kastet ut med svette og urin, smurt med ekskrementer og med menstruasjonsblod på beina. Kroppene til barna flyr gjennom luften. Det er ikke tid. Ridepisken til ukrainerne hvisler ned over arbeidslaget. To dusin tannleger åpner munnene med kroker og ser etter gull. Gull til venstre og intet gull til høyre. Andre tannleger drar ut gulltennene og kronene med tenger og hammere.

Kaptein Wirth er midt oppe i alt sammen. Han er i sitt rette element. Noen av arbeiderne sjekker genitialiene og anus for gull, diamanter og verdisaker. Wirth tilkaller meg. "Bare løft opp denne skåla full av gulltenner, det er bare fra i går og dagen før!" Med en utrolig vulgær og falsk stemme forteller han meg: "Du kan ikke forestille deg hva vi finner hver dag i form av gull og diamanter og dollar. Men se selv", og så tar han meg med til en gullsmed som er ansvarlig for å se etter alle skattene og viser meg alt. Deretter blir jeg vist en tidligere leder for Kaufhaus des Westens i Berlin og en fiolinist: han er kaptein i den gamle keiserlige østerrikske hæren, en ridder av jernkorsets første klasse, som nå er sjef for det jødiske arbeidslaget.

De nakne kroppene blir båret på bårer av tre bare noen få meter til gravene som er 100x20x12 meter store. Etter noen få dager svulmer kroppene opp og faller så sammen slik at man kan kaste et nytt lag på toppen av dette. Så blir ti centimeter sand strødd på toppen slik at bare tilfeldige hoder og armer stikker ut...... Kaptein Wirth ber meg om ikke å foreslå noen forandringer i apparatet hans når jeg vender tilbake til Berlin og om å be om at alt forblir som det er, etter som det har vist seg å være det mest effektive. Jeg får blåsyra begravd mens jeg ser på med den begrunnelsen at den er blitt dårlig.
Kilde: Dokument 862.

Gassing opphørte i Belzec i desember 1942. De nyeste anslagene er at fram til da hadde minst 390.000 jøder blitt myrdet, over nitti prosent av dem polske jøder fra Generalguvernementet, hovedsakelig fra sørøst - Lublin, Galicia, Radom og Krakow. Bare en innsatt overlevde krigen.

Utvidelsen av drapskapasiteten til Belzec juni 1942 foregikk i den perioden da de lokale utryddingsprogrammene ble samordnet til et omfattende program for å utrydde alle de europeiske jødene. Denne perioden var fra mars til juli 1942.

Det ble klart at Belzec ikke hadde stor nok kapasitet til å drepe alle jødene i det sørøstlige Polen. Derfor ble utryddelsesleiren Sobibor bygd. Sobibor var en liten by øst for Lublin. Sobibor var en større leir enn Belzec, men liknet ellers mye på Belzec. SS Hauptsturmführer Franz Stangl ble sjef for Sobibor. Han hadde også deltatt i massemordene på mentalt syke, og der lært massemordsteknikker.

I Sobibor begynte massedrapene i slutten av april 1942 og fortsatte til 14. oktober 1943. Da gjorde de jødiske arbeiderne opprør og drepte ni tyskere og to ukrainere. Det førte til at leiren ble stengt, noe som allerede var besluttet. Mens Sobibor var i operasjon ble 150.000-200.000 jøder drept i leiren. Det var hovedsakelig jøder fra Lublinområdet og en del fra Warszawa, men også jøder fra mange andre land. Omkring tretti jøder som rømte under opprøret den 14. oktober overlevde krigen.

En tredje dødsleir ble bygd under Reinhard aksjonen. Den lå 120 kilometer nordøst for Warszawa og fire kilometer fra jernbanestasjonen i landsbyen Treblinka. Det ble bygd et jernbanespor til Treblinka. Leiren i Treblinka var omtrent like stor som Sobibor, 600x400 meter. Den liknet også ellers mye på Sobibor, altså en forstørret modell av Belzec. Det ble lagt mye omtanke i å berolige jødene som kom til Treblinka. Mottaksanlegg ble prøvd bygd slik at det liknet så mye som mulig et sivilt og normalt tiltak. Ved inngangen til leiren var det satt opp en meddelelse til de nyankomne:

Se her jøder fra Warszawa!

Dere kommer nå til en transittleir. Herfra vil dere bli transportert til en arbeidsleir.

For å forhindre epidemier må både klær og bagasje leveres inn til desinfeksjon. Gull, kontanter, utenlandsk valuta og smykker skal leveres inn ved kontantdisken mot en kvittering. De vil bli levert tilbake mot kvitteringen. Alle de som kommer må rense seg ved å ta bad før de fortsetter sin reise.
Kilde: Dokument 863.

Noen av jødene som kom fra vest trodde på dette. Men jødene som kom fra Polen og andre deler av Øst-Europa, der jødene hadde vært utsatt for svært nedbrytende behandling som hadde revet ned både håpet og motstandsviljen, lot seg ikke lure.

Drapsoperasjonene begynte i Treblinka den 23. juli 1942. Fra da og fram til 28. august ble totalt 268.000 jøder gasset. Av disse kom 215.000 fra ghettoen i Warszawa. Treblinka var først og fremst bygd for å drepe jødene i ghettoen i Warszawa. Men i slutten av august begynte Treblinka å bryte sammen. Leirkommandant Irmfried Eberl, som også hadde blitt opplært i massedrap ved å delta i drapene på mentalt syke, tok i mot flere fanger enn leiren greide å begrave. Det førte til at det lå døde kropper overalt. Eberl ble erstattet av Franz Stangl. Stangl bygde flere gasskammer. De gamle hadde kunnet drepe 600 mennesker samtidig, men med den nye kapasiteten kunne Treblinka drepe 4.000 mennesker samtidig. Stangl organiserte drapsoperasjonene slik at de gikk glatt. Rundt 12.000 mennesker ble gasset i hjel daglig under Stangl etter at de nye gasskamrene var bygd. Fra våren 1943 ble kroppene brent på store bål på samme måte som i Sobibor og i Belzec. Jernbanesviller ble lagt på betongblokker over en ild som brant permanent under dem. Alle de kroppene som hadde blitt gravlagt i massegraver ble nå gravd opp og brent.

Fram til 19. august 1943 pågikk gassingen i Treblinka. Et opprør blant de jødiske fangene den 2. august 1943 førte til at leiren ble lagt ned noe tidligere enn det allerede var besluttet. Den 17. november 1943 ble de siste jødiske fangene, som hadde vært med på å rive leiren, skutt. Anslag over hvor mange som ble drept i Treblinka fra 23. juli 1942 til 19. august 1943 varierer fra 900.000 til 1,2 millioner. De nyeste anslagene ligger nærmest det høyeste tallet.

(b) Rensking av ghettoene 1942-1943

Selv om den politikken som Heydrich hadde gått inn for på Wannseekonferansen hadde forutsatt at jødene skulle deles inn i de som var arbeidsføre og de som ikke var arbeidsføre, ble dette etter hvert i stadig mindre grad gjort. Og jødene ble drept uansett om de var arbeidsføre eller ikke.

I generalguvernementet ble jødeutryddelsen akselerert etter at Himmler i juli 1942 hadde vært på besøk. Den 19. juli skrev Himmler til SS Obergruppenführer Friedrich-Wilhelm Krüger, som var høyere SS og politileder i Generalguvernementet, og slik den fremste SS offiseren i Generalguvernementet:

Jeg gir herved ordre om at forflytningen av hele den jødiske befolkningen i Generalguvernementet skal bli utført og være fullført fram til 31. desember 1942.

Etter 31. desember 1942 vil ingen person av jødisk avstamming bli tillatt å bo i Generalguvernementet uten at de lever i leirene i Warszawa, Krakow, Czestochowa, Radom, Lublin. Alle andre foretak som sysselsetter jøder må da ha sluttet, eller om dette er umulig, ha blitt overført til en av disse leirene.

Disse tiltakene er nødvendige dersom den etniske atskillelse av rasene og folkene som er forutsett i den Nye Orden i Europa skal bli oppnådd og sikkerheten og renheten til det tyske riket og dets interessesfære bli sikret. Enhver avslapning av disse bestemmelsene ville representere en trussel mot freden og stabiliteten til hele den tyske interessesfæren, et fokus for motstandsbevegelser, og en kilde til smitte både moralsk og fysisk.

Av alle disse grunnene er en omfattende opprenskning nødvendig og må derfor bli oppnådd. Forsinkelser i å møte deadline som kan bli forutsett må bli rapportert til meg i god tid slik at det kan bli handlet for å unngå dette. Alle forespørsler fra andre myndigheter om forandringer eller unntak i programmet skal henvises til meg personlig.
Kilde: Dokument 866.

Det Jødiske Rådet er herved informert om det følgende:

1. Jødiske personer uansett alder eller kjønn som bor i Warszawa vil bli forflyttet til øst.

2. Følgende er ekskludert fra forflytningen:
   1. Alle jødiske personer som er ansatt av de tyske myndighetene eller av tyske kontor og som kan skaffe bevis for dette.
   2. Alle jødiske personer som tilhører det Jødiske Rådet eller er ansatt av det Jødiske Rådet. (Den kvalifiserende dato er datoen for ordren.)
   3. Alle jødiske personer som er ansatt av tyske firma og kan skaffe bevis for det.
   4. Alle jøder som er i stand til å arbeide og som hittil ikke har vært ansatt. De skal plasseres i brakker i ghettoen.
   5. Alle jødiske personer som inngår i personalet til jødiske sykehus. På samme måte med medlemmene av det jødiske desinfeksjonskorpset.
   6. Alle jødiske personer som tilhører den jødiske politistyrken.
   7. Alle jødiske personer som er nære slektninger til personene referert til i (a)-(f). Slike slektninger er begrenset til koner og barn.
   8. Alle jødiske personer som på første dag av forflytningen er i et av de jødiske sykehusene og ikke i stand til å bli utskrevet. Om pasienten er rede for utskriving ble bli avgjort av en lege som utnevnes av det Jødiske Rådet.

3. Hver jødisk person som blir forflyttet kan ta med seg 15 kilo av sin eiendom som personlig bagasje. Alle verdisaker kan bli tatt med: gull, smykker, kontanter etc. Mat for tre dager skulle bli tatt med.

4. Forflytningen begynner den 22. juli 1942 klokka 11.

II. Det Jødiske Rådet er ansvarlig for å skaffe den daglige kvote av jøder for transport. For å utføre denne oppgaven vil det Jødiske Rådet bruke den jødiske politistyrken (100 mann). Det Jødiske Rådet vil sikre at hver dag fra 22. juli framover, senest klokka 16.00, er 6.000 jøder samlet på oppsamlingsstedet. Oppsamlingsstedet for hele evakueringsperioden er det jødiske sykehuset i Stawkigata. Den 22. juli vil de 6.000 jødene være samlet direkte på lasteplattformen nær overføringskontoret. Til å begynne med kan det Jødiske Rådet ta kvoter av jøder fra hele befolkningen. Senere vil det Jødiske Rådet motta spesielle instrukser i henhold til hvilke spesiell gater og boligblokker som skal ryddes.....

VIII Straffer:

1. Enhver jødisk person som forlater ghettoen ved begynnelsen av forflytningen uten å tilhøre kategoriene av personer som er regnet opp i 2(a) og (c), og som ikke er berettiget til å gjøre det, vil bli skutt.
2. Enhver jødisk person som foretar en handling som er beregnet å unngå eller å forstyrre forflyttingstiltakene vil bli skutt.
3. Enhver jødisk person som hjelper til med en handling som er beregnet å unngå eller å forstyrre forflyttingstiltakene vil bli skutt.
4. Alle jøder som, ved fullføring av forflytningen, blir påtruffet i Warszawa og ikke tilhører kategoriene referert til i 2(a)-(h) vil bli skutt.

Det Jødiske Rådet er herved informert om at i tilfelle ordrene og instruksjonene ikke er utført 100% vil et høvelig antall gisler som i mellomtida er tatt bli skutt.
Dokument: 867.

Jeg kunngjør herved at alle personer som er pålagt forflytning i følge myndighetenes ordrer og som presenterer seg for frivillig avreise den 29, 30, og 31 juli vil motta 3 kg brød og 11 kilo syltetøy per person.

Oppsamlingspunktet og fordelingspunktet: Stawkiplassen på hjørnet av Wildgata.
Kilde: Dokument 868.

Enda en gang må jeg gjenta de banale ordene at det finnes ingen penn som kan beskrive denne fryktelige scenen. De fascistiske barnemorderne var grepet av et vilt raseri; de fortsatte å skyte. To hundre barn stod der skrekkslagne til døden. Snart ville de bli skutt rett ned til den aller siste. Og da skjedde noe ekstraordinært. Disse to hundre barna skrek ikke, to hundre uskyldige kreaturer skrek ikke, ingen av dem sprang bort, ingen av dem gjemte seg. Som syke svaler krøp de opp til sin lærer og veileder, deres far og bror, Janusz Korczak, og så til ham etter omsorg og beskyttelse. Han stod lengst framme. Han vernet barna med sin svake, uttærede kropp. Hitlerbeistene viste ingen hensyn. Med pistol i den ene handa og piske i den andre brølte de ut:

"Marsj"

Ve til de øynene som var tvunget til å være vitne til denne fryktelige scenen.

Janusz Korczak, barhodet med et lærbelte rundt livet, med store støvler, bøyd, holdt det yngste barnet i handa og gikk forover. Han ble fulgt av noen nonner i hvite forklær og så kom de to hundre nykjemmede barna.

Barna var på alle sider omgitt av tyske, ukrainske og jødiske politimenn.

I mellomtida hadde det Jødiske Rådet fått vite hva som skjedde ved nr. 16 Siennagate. Telefonoppringninger ble gjort, folk skyndte seg fram og tilbake og ville hjelpe. Men hvem ville det Jødiske Rådet redde? Janusz Korczak. Han avslo takknemlig tilbudet fra herrene i det Jødiske Rådet, som hadde ofret alle jødene i Warszawa, og skred fram foran barna sine til lasteplassen.

Stenene gråt da de så denne prosesjonen. Men de fascistiske morderne drev barna videre med pisker og fortsatte å rope.

Fram til i dag har det ikke kommet fram noe spor om det som hendte med Janusz Korczak og de to hundre barna. Alle tegn tyder på at det ikke er noe tilbake av dem. Må disse få ordene bli innledningen til den blodstenkte krøniken som bærer navnet "Janusz Korczak og hans to hundre barn". Den er tributten til en enkelt ghetto, en tributt til Korczaks dåd.
Kilde: Dokument 869.

Jeg ber innstendig om at ingen forordning om definisjonen av "Jøde" skal bli publisert. Vi binder bare hendene våre med disse dumme forpliktelsene.

De okkuperte østlige territoriene vil bli gjort fri for jøder. Føreren har lagt gjennomføringen av denne vanskelige ordren på mine skuldre. Ingen kan fjerne ansvaret fra meg. Derfor forbyr jeg all diskusjon.......
Kilde: Dokument 870.

I. Til dags dato har følgende reguleringer blitt gjennomført i generalguvernementet:

1. Polske og ukrainske arbeidere er blitt erstattet av jødiske arbeidere for å frigjøre dem til overføring til Riket. For dette formål har jødiske leire blitt opprettet nær de berørte fabrikkene.
2. Bedrifter som utelukkende eller for en stor del sysselsetter jøder vil bli opprettet slik at jødisk arbeid kan bli fullt ut brukt i krigsanstrengelsene.

Forflytningen av jøder, som fant sted uten at det meste av Wehrmachts kontorer på forhånd fikk beskjed, har forårsaket betydelige omgrupperingsvanskeligheter så vel som forsinkelser i produksjonen som direkte er rettet inn mot krigsanstrengelsene. Arbeid for SS-prioritet og for prioritert kode "Vinter" kan ikke bli fullført innen frist......

III. I følge tall fra Arbeidsdepartementet er det totale tallet arbeidere som er sysselsatt i industri litt mer enn en million, av hvilke 300.000 er jøder. Blant disse er omkring 100.000 faglærte arbeidere.

I de individuelle fabrikkene som arbeider for Wehrmacht utgjør antallet jøder blant de faglærte arbeiderne fra tjuefem prosent og opp til hundre prosent; det er ett hundre prosent i de tekstilfabrikkene som produserer vinterklær. I andre fabrikker, for eksempel i de viktige kjøretøyfabrikkene som produserer "Fuhramm" og "Pleskau" modellene, er majoriteten av platearbeiderne og hjulsmedene jødiske. Seletøymakerne er med få unntak jødiske.

I private firma som er involvert i å reparere uniformer er det nå 227.000 arbeidere, av dem er 220.000 (97%) jøder, og av dem er 16.000 faglærte (tekstil og lærarbeidere).

Et rent jødisk firma med 168 arbeidere lager seletøy. Hele produksjonen av seletøy i Generalguvernementet, i Ukraina, og i noen grad i Riket, avhenger av dette firmaet.

IV. Umiddelbar tilbaketrekking av jødene ville føre til betydelig reduksjon av krigspotensialet til Riket, og forsyningene til fronten så vel som til troppene i Generalguvernementet ville bli i det minste midlertidig forsinket.

1. Et alvorlig fall i produksjonen ville finne sted i rustningsindustrien på mellom 25 og 100 prosent.
2. Det ville bli en tjuefem prosent reduksjon i ytelsen til de verkstedene som reparerer motorkjøretøy, altså gjennomsnittlig 2.500 færre motorkjøretøy per måned ville bli reparert.
3. Erstatningsenheter måtte bli brakt inn for å sikre forsyningene.

V. Dersom viktig krigsarbeid ikke skal lide skulle jødene bli frigitt bare etter at erstatninger har blitt utdannet, altså i stadier. Denne oppgaven kan bare utføres lokalt, men må bli sentralt koordinert fra et sted i samarbeid med høyere SS og politilederen.

Jeg ber om tillatelse til å gjennomføre et slikt program. Det ledende prinsippet skulle være eksklusjon av jødene så raskt som mulig, uten derved å skade viktig krigsarbeid.

VI. Som det nå har blitt vanlig blir viktige krigskontrakter av den høyeste prioritet, spesielt for vinterens behov, plassert i Generalguvernementet av ulike Wehrmachtkontorer uten at Rustningsinspektoratet eller den militære kommandanten har kjennskap til det. Den planlagte ferdigstillelse av dette arbeidet blir gjort umulig ved deportasjon av jødene.

Det vil kreve tid å produsere en systematisk registrering av alle slike fabrikker. Jeg ber derfor om at deportasjonen av de jødene som er ansatt i industrielle virksomheter skulle bli utsatt fram til da.
Kilde: Dokument 871.

OKW støtte Himmler fullt ut, og den 10. oktober 1942 sendte OKW følgende telex:

OKW er i fullstendig enig i det prinsippet som Reichsführer SS har fastsatt at alle jøder som er ansatt av de væpnede styrker i militære hjelpetjenester og i rustningsindustrien må erstattes med en gang av ariske arbeidere.
Kilde: Dokument 873.

Men de ledende SS offiserene i Generalguvernementet var også bekymret over de problemene som ville oppstå dersom jødene uten videre, eller på kort tid, ble fjernet. En grunn til dette var at SS var blitt en stor bedriftseier som hadde mange jødiske arbeidere sysselsatt. Dette er klart fra følgende referat gjort av kommandanten for ordenspolitiet i Generalguvernementet, general Becker, den 14. november 1942:

..... I midten av oktober, på en søndag ettermiddag (jeg tror at det var den 17. 10), inviterte den høyere SS og politilederen (Krüger) kommandanten for sikkerhetspolitiet og meg til en diskusjon. Ved denne anledningen sa kommandanten for sikkerhetspolitiet at dersom han fikk ordre om å avskjedige jødene sine umiddelbart ville han naturligvis gjøre det, men da måtte han samtidig rapportere at fabrikken hans, spesielt motorkjøretøy fabrikken, måtte stenges som følge av dette. Jeg framhevet også at umiddelbar avskjedigelse av alle jødene fra fabrikkene til ordenspolitiet ville forårsake betydelige vanskeligheter. Obergruppenführer Krüger kommenterte følgende om dette: Han var oppmerksom på situasjonen og han tvilte også på om de fristene som var satt av Riksføreren [Himmler] kunne bli møtt. Han ville sette dette fram for Reichsführer SS på nytt. I tillegg til dette var situasjonen framfor alt den at Riksføreren ikke ville at jødene skulle gå fritt omkring og være utenfor kontroll. Dersom de ble lukket inne i bevoktede leire og satt til arbeid som en gruppe ville dette oppfylle et av hovedkravene til Reichsführer SS. Slik motsatte han seg ikke sysselsetting av jøder, som var innestengt i leire, i politifabrikkene i en overgangsperiode. Imidlertid konkluderte Obergruppeführer ved å legge vekt på at han kunne bare gå med på slike tiltak forutsatt at prinsippet var at SS og politiet skulle sette et eksempel for alle og frigjøre sine jøder til forflytning så snart som mulig.
Kilde: Dokument 874.

Himmler brydde seg derimot ikke om disse hensyn. Han ville fortsatt utrydde jødene snarest mulig. Den 31. mai kommenterte den høyere SS og politileder Jäger dette standpunktet til Himmler i et regjeringsmøte i Generalguvernementet slik:

Imidlertid ønsker Reichsführer SS [Himmler] at ansettelsen av disse jødene også skulle opphøre. Han [Krüger] har diskutert denne situasjonen lenge med løytnantgeneral Schindler og antar at i den endelige analysen kan antakelig ikke ønsket til Riksføreren bli oppfylt. Blant de jødiske arbeiderne var det faglærte arbeidere, presisjonsmekanikere og andre kvalifiserte handverkere som ikke lettvint kunne erstattes av polakker. Han bad derfor SS Obergruppenführer Dr Kaltenbrunner om å forklare situasjonen for Reichsfuhrer SS og be ham om å avstå fra å fjerne disse jødiske arbeiderne.
Kilde: dokument 877.

I mellomtida fortsatte ghettoene å bli oppløst og innbyggerne deres ble enten tilintetgjort eller deportert til arbeidsleire. På denne tida var jødene blitt oppmerksomme på hva som ventet dem og mange av dem som var fysisk svake - de gamle og mødre med barn - hadde allerede blitt deportert, mens de som var i stand til å arbeide, og til å gjøre motstand, ble igjen. En motstandsorganisasjon hadde blitt dannet i flere ghettoer og noen få våpen var skaffet til veie fra den polske motstandsbevegelsen og fra svartebørsen og ved hemmelig å framstille dem i verkstedene i ghettoen.

Tyskerne hadde allerede prøvd å likvidere restene av ghettoen i Warszawa den 19. januar 1943, men hadde møtt motstand og hadde gitt opp forsøket den 22. De vendte tilbake 19. april mye bedre forberedt. Jødene hadde også brukt tida til å forberede seg og hadde bygd underjordiske ganger og bunkere. Det følgende er en telexrapport om den første dagens aksjoner fra SS Brigadeführer Jürgen Stroop, SS og politileder i Warszawadistriktet og kommandør over de tyske styrkene, til Krüger:

Forløpet til aksjonen mot ghettoen den 19.4.43:

Ghettoen ble avsperret klokka 3.00. Klokka 6.00 ble Waffen SS sendt inn i en styrke på 16/850 (dvs. 16 offiserer og 850 mann) for å kjemme gjennom den gjenværende ghettoen. Umiddelbart etter at enhetene var sluppet løs kom de under koordinerte angrep med ildvåpen av jødene og banditter. Tanksen og to pansrede rekognoseringskjøretøy ble angrepet med molotovcocktails. Tanksen ble to ganger satt i brann. Dette angrepet av fienden førte først til en tilbaketrekning av enhetene som var i aksjon. Tap i det første angrepet: 12 mann (6 SS mann og 6 Travnicki mann). Omkring 8.00 kom det andre angrepet av enhetene under ledelse av undertegnede. Til tross for en liten mengde fiendtlig ild oppnådde dette angrepet den suksess å tillate at bygningsblokker ble systematisk gjennomsøkt. Vi lyktes i å tvinge fienden til å trekke seg tilbake fra takene og de øvre støttepunktene ned i kjellere, bunkere og kloakken. Letingen førte bare til 200 jøder. Videre etter dette ble spesialkampstyrker satt inn mot kjente bunkere med den oppgaven å tvinge de som var inne i dem ut og å ødelegge bunkerne. Omkring 380 jøder ble fanget i denne aksjonen. Det ble oppdaget at jødene var i kloakken. Kloakken ble fullstendig oversvømmet for å forhindre dem i å være der. Rundt 17.30 ble maskingeværild brukt mot svært sterk motstand fra en gruppe hus. En spesialkampenhet knuste fienden og tok seg kjempende inn i husene, imidlertid uten å være i stand til å ta fienden til fange. Jødene og kriminelle forsvarte hvert støttepunkt og unnslapp så i siste minutt gjennom loftene og underjordiske tunneler. Rundt 20.00 ble barrikadene rundt ghettoen forsterket. Alle enheter ble dratt tilbake fra ghettoen og sendt tilbake til sine leire. Barrikadene ble styrket med 250 mann fra Waffen SS.

Aksjonen vil fortsette den 20.4.43

Styrker til min disposisjon:

SS Panzer-Grenadier bataljon 6/400 SS Kavaleri reserve 10/450 Orpo 6/165 Trawnikimenn 1/150 1 10 cm haubits 1/7 1 flammekaster 1

Mineryddere 2/16 Førstehjelpsenhet 1/1 3 luftskyts 2,28 cm 2/24 1 fransk tank fra Waffen SS - 2 pansrede personellkjøretøy fra Waffen SS -

Kilde: Dokument 878.

I løpet av de neste fire vekene førte SS styrkenes overlegne ildkraft sammen med systematisk ødeleggelse av alle bygninger ved hjelp av dynamitt og brann til at de fikk overtaket. Den 8. mai 1943 rapporterte Stroop i sin daglige telex til Krüger:

I dag er hele området i den tidligere jødiske ghettoen gjennomsøkt av spesialenheter som søkte etter jøder og bunkere. Som allerede rapportert for noen få dager siden holder undermenneskene, bandittene og terroristene for øyeblikket ut i bunkere der heten på grunn av brannene er blitt uutholdelig. Disse kreaturene vet bare for godt at det bare er en ting tilbake for dem å gjøre, enten å gjemme seg så lenge som de kan eller å komme til overflaten og da å forsøke å såre eller drepe menn fra Waffen SS som nærmer seg.

Oppdagelsen av bunkeren til det såkalte indre "partilederskapet" rapportert i gårdagens telex ble fulgt opp i dag. Vi lyktes i å åpne opp bunkeren til partilederskapet og å legge hand på rundt 60 banditter som var tungt bevæpnet. Vi lyktes i å fange og likvidere nestlederen til den jødiske militære organisasjonen ZWZ og hans såkalte stabssjef. Rundt 200 jøder holdt til i denne bunkeren, 60 av dem ble fanget, 140 av dem ødelagt av virkningen av røyklys og ved å plassere eksplosiver forskjellige steder. Tallrike dødsfall blant jøder på grunn av virkningen til røyklys har blitt rapportert. Dersom kampen mot jødene og bandittene var vanskelig de første seks dagene så må det bli sagt at jødene og jødinnene som organiserte kampen da har blitt fanget. Ingen bunker blir nå åpnet uten at jøder inne i den byr på motstand med de våpnene de har, lette maskingevær, pistoler og handgranater. I dag ble på nytt en hel mengde jødinner fanget som hadde ladde og spente pistoler i buksene sine.

I følge uttalelser som er blitt gjort er det fortsatt 3.000-4.000 jøder som gjemmer seg i underjordiske huler, kloakken og i bunkere. Undertegnede er bestemt på at denne store aksjonen ikke vil bli avsluttet før den siste jøden har blitt ødelagt.

I alt fanget vi 1.091 jøder i bunkere i dag. 280 jøder ble skutt, utallige jøder ødelagt i 43 bunkere som ble sprengt. Det totale antallet jøder fanget så langt har økt til 49.712. Bygningene som enda ikke er ødelagt av ild har blitt satt i brann i dag og vi oppdaget at det fortsatt er jøder som gjemmer seg i veggene eller under trappene......
Kilde: Dokument 879.

Den 16. mai erklærte Stroop at hovedoperasjonene var til ende etter å ha sprengt den store Tlomackisynagogen i den ariske sektoren av byen. Han dro troppene tilbake. Små motstandslommer fortsette imidlertid i atskillig flere veker; 56.065 jøder hadde overgitt seg og ble enten skutt på stedet eller transportert til døds- og arbeidsleirene; atskillige tusen ble begravd i ruinene.

I andre halvdel av august ble ghettoen i Bialystok likvidert. Den gjorde også motstand, men mindre effektivt enn i Warszawa. I november 1943 ble de gjenværende 40.000 jødene i arbeidsleirene i Lublinområdet slaktet i "Operasjon innhøstningsfestival".

(c) Slutten på "Reinhard aksjonen" og vurderingen

"Reinhard aksjonen" var ikke bare et enormt massemord, men også en stor plyndringsaksjon. Den 5. januar sendte Globocnik en rapport om de verdiene som var blitt tatt fra de drepte under Reinhard aksjonen. Det var i RM:

Kontanter i Zloty og RM:	73.852.080,74
Kostbare metaller:	8.973.651,60
Utenlandsk valuta i sedler:	4.521.224,13
Utenlandsk valuta i gullmynter:	1.736.554,12
Smykker og andre verdier:	43.662.450,00
Tekstiler:	46.000.000,00

Tekstilene utgjorde 1.901 jernbanevogner med klær og sengetøy verdt RM 26.000.000. Resten, verdt RM 20.000.000, var lagret i Lublin. I tillegg kommer det som ble stjålet av de som utførte operasjonen og verksteder og produksjonsutstyr som jødene hadde eid. Den tyske riksbanken deltok i tyveriene.

Majoriteten av de tre millionene polske jøder ble drept i løpet av 1942, og de fleste ble myrdet i de tre dødsleirene som inngikk i "Reinhard aksjonen" og i Chelmno. I mellomtida hadde to leirer til blitt involvert i utryddelsen av jøder. I 1943 ble en dem det største sentret for massedrapene - Auschwitz-Birkenau.

Kilde:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Holocaust
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

• J. Noakes og G. Pridham: "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination".
• Raul Hilberg: "The Destruction of The European Jews".
• Omer Bartov, redaktør: "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath".

• Dette er skrevet av Tor Førde. 20. august 2004.
  
• Det inngår i et arbeid om Europas historie.