Holocaust.

Tredje del

Beslutningen om å utrydde de europeiske jødene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

• J. Noakes og G. Pridham: "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination".
• Raul Hilberg: "The Destruction of The European Jews".
• Omer Bartov, redaktør: "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath".

Tweet

Innholdsoversikt

1. Beslutningen om å utrydde de europeiske jødene
2. Skjebnen til de tyske jødene 1941-45
3. Wannseekonferansen den 20. januar 1942 om den "endelige løsning på det jødiske problemet"

Beslutningen om å utrydde de europeiske jødene

Vi har sett at i desember 1940 - januar 1941 fikk Heydrich i oppdrag fra Hitler å utarbeide planen for den endelige løsningen på jødespørsmålet. Dette inkluderte ganske sikkert en plan om å deportere alle europeiske jøder inn i Sovjet etter at Russland var blitt erobret. Der skulle de enten bli overlot til seg selv i ugjestmilde omgivelser eller satt i arbeidsleire der de skulle drives til døde gjennom hardt arbeid og matmangel. I Sovjet kom SS til å arbeide med for å utrydde alle jødene.

Spørsmålet om når Hitler eventuelt tok avgjørelsen om å utrydde alle de europeiske jødene, i forlengelse av utryddelsen av jødene i øst, har vist seg å være kontroversielt og flere ulike forklaringer har vært foreslått. I følge en forklaring (Browning) tok Hitler den prinsipielle avgjørelsen i juli 1941 og begynte å sette den i verk i oktober. Browning peker på en serie hendelser i oktober 1941: deportasjonen av de tyske jødene, slutten på jødisk emigrasjon, valget av de første utryddelsesleirene (Chelmno og Belzec), som han hevder var et vendepunkt. Men han hevder ikke at det fantes noen klar plan, tvertimot. Men det var oppstått en enighet innen den nazistiske ledelsen om at det endelige målet for den nazistiske politikken overfor jødene var deres totale utryddelse i Europa, og ikke lenger bare fordrivelse. Gjennomførelsen ville bli utført gjennom en kombinasjon av lokale og sentrale initiativ i stadier fra oktober 1941 til juli 1942, da utryddelsesprogrammet foregikk for fullt.

En alternativ forklaring (Burrin) hevder at Hitler tok avgjørelsen tidlig i oktober siden han innså at krigen ikke ville bli vunnet før vinteren og siden han ikke ville at jødene skulle kunne tjene på krigens utvikling. En tredje forklaring som også har blitt satt fram (Gerlach, Safrian, Hartog) plasserer den avgjørende beslutningen i desember. Denne forklaringen setter avgjørelsen i forbindelse med overgangen fra krigen som en europeisk konflikt til verdenskrig som foregikk da Hitler erklærte krig mot USA den 7. desember. I følge dette synet bekreftet dette Hitlers oppfatning om at han var i krig mot "verdensjødedommen". Dessuten betydde det forholdet at Hitler var i krig også med USA at Tyskland ikke lenger hadde noen grunn til å vise god oppførsel, siden det ikke lenger var noen å vise god oppførsel overfor. Dessuten var ikke lenger jødene verdifulle som gisler lenger. Hitler trodde at jødene hadde en dominerende innflytelse i USA, og at Churchills og Roosevelts undertegnelse av det atlantiske charter betydde at Storbritannia ikke ville trekke seg ut av krigen mot Tyskland, men fortsette den med USA i ryggen, og at USAs støtte til Storbritannia i stor grad skyldtes den jødiske innflytelsen i USA. Siden Hitler mente at Tyskland var i krig med "verdensjødedommen" gikk han inn for å utrydde jødene.

Forskjellige ting har blitt sitert av historikere som antyder at en eller annen gang i andre halvdel av 1941, spesielt sent på sommeren eller tidlig på høsten, tok Hitler avgjørelsen om å utrydde jødene før krigen var over. Et dokument som antyder dette er følgende dokument datert 31. juli 1941, og undertegnet av Göring, som offisielt fortsatt var ansvarlig for det jødiske spørsmålet. Dokumentet var utformet ved kontoret til Heydrich:

For å supplementere den oppgaven som ble tildelt deg den 24. januar 1939, som behandlet løsningen på det jødiske problemet ved emigrasjon og evakuering på den mest høvelige måte, pålegger jeg deg å gjøre alle nødvendige forberedelser med hensyn til organisatoriske, tekniske og materielle saker for å komme fram til en fullstendig løsning på det jødiske spørsmålet innen den tyske innflytelsessfæren i Europa.

Overalt der andre offentlige myndigheter er involvert skal disse samarbeide med deg.

Jeg anmoder deg videre om å sende til meg i den nære framtid en overordnet plan som dekker de organisatoriske, tekniske og materielle tiltak som er nødvendig for å oppnå den endelige løsning på det jødiske spørsmålet.
Kilde: Dokument 824.

Det er imidlertid tvilsomt om dette dokumentet initierte den endelige løsning. Det er mer sannsynlig at det representerte en gjenopptakelse av det ansvaret som var tildelt Heydrich i januar 1941 om å forberede en langsiktig plan, som enda forutså at jødene skulle deporteres til Sovjet etter krigens slutt. Det så fortsatt ut til at krigen ville bli kortvarig, og det er ingenting som tyder på at dette dokumentet har ført til praktiske tiltak for å komme til en endelig løsning.

Noakes og Pridham viser til flere dokument og uttalelser som kan tyde på at en avgjørelse om å utrydde jødene ble tatt på bestemte tidspunkt. Men de fortsetter med å skrive at det mangler en skriftlig ordre fra Hitler om utryddelse av jødene, og bare finnes indirekte bevis for muntlige ordrer, og derfor kan ingen av de foreliggende forklaringene og beskrivelsene av de avgjørelsesprosessene som førte fram til utryddelsesleirene og den systematiske utryddelsen bli bekreftet å være korrekte. Det som imidlertid er klart er at i den andre halvdelen av 1941 var det en økende tendens til at Hitler ga uttrykk for dødelige ambisjoner for jødene.

Etter de erfaringene som Hitler hadde gjort med utryddelsesprogrammet for gamle og arvelig syke var Hitler redd for å bli for sterkt og tydelig forbundet med masseutryddelse. Og han ville ikke gi flere skriftlige fullmakter eller ordrer til dette, som han hadde gjort for det førstnevnte programmet. Hitler ville heller snakke på tomannshand med Himmler om dette.

Fra det man vet om drapene av jøder i ulike deler av det østlige Europa synes det som om programmet for utryddelse av jødene gradvis ble utviklet i stadier som den mest høvelige løsning på det presserende problemet om hva som skulle gjøres med de millioner av jøder i øst og i det utvidede Tyskland. Den systematiske utryddelsen av jødene fulgte en serie av lokale initiativ som spesielt ble tatt i Sovjet og i Polen fra juli 1941 til mars 1942. I dette tidsrommet ble disse lokale initiativene utviklet til et systematisk program for utryddelse av de europeiske jødene. Det er blitt antydet (Mommsen og Aly) at Hitler ikke ga noen ordre annet enn en generell tillatelse til å løse det jødiske problemet på den mest radikal måte. Altså at han overlot til sine underordnede å gjennomføre hva de måtte finne for godt. Men den organisasjon og logistikk som inngikk i den "endelige løsning" var så omfattende at den krevde deltakelse fra så mange offentlige organ og myndigheter at det måtte være en eller autorisasjon på høyt nivå. Her synes Himmler å ha spilt en nøkkelrolle. Han var leder for SS, og denne organisasjonen var ansvarlig for å gjennomføre utryddelsen. Han synes å ha tatt initiativ for å oppmuntre og godkjenne initiativ fra underordnede ute i felten. Og Himmlers forhold til Hitler var slik at det er utenkelig at han ikke ville ha søkt Hitlers godkjenning for store aksjoner og tiltak. Himmler var i jevnlig kontakt med Hitler i 1941 og 1942 og jødene ble ofte diskutert.

Fire hovedfaktorer ser ut til å ha bidradd til den systematiske jødeutryddelsen. Den ene er operasjon Barbarossa, den andre krigens utvikling, den tredje situasjonen i de polske ghettoene, og den fjerde avgjørelsen om å deportere de tyske jødene, som også synes å ha hatt sammenheng med krigens utvikling.

Operasjon Barbarossa medførte massakre av hundretusenvis av jøder. Dette radikaliserte dramatisk det klimaet som avgjørelsene ble tatt i, og forandret oppfatningene om hva som var akseptabelt. Angående krigens utvikling så synes den langsiktige planen for den endelige løsning som Heydrich foreslo for Hitler og Göring i januar 1941 å ha forutsett at jødene skulle bli deportert til Sovjet etter at Tyskland hadde beseiret Sovjet. Dette synes å ha vært standpunktet i det minste fram til slutten av juli 1941. Men i august 1941 ble det klart at krigen sannsynligvis ville vare ut over 1941. Dermed kunne ikke den endelige løsning som var foreslått av Heydrich gjennomføres i den umiddelbare framtid, og Himmlers storstilte plan om etnisk omorganisering av Øst-Europa ved store folkeforflytninger måtte utsettes dersom ingen annen løsning for anbringelse av jødene kunne finnes. Situasjonen var slik at den tyske administrasjonen hadde plassert millioner av jøder i ghettoer som ble økonomiske byrder siden tyskerne hadde fratatt jødene muligheten til å forsørge seg selv. Den praksisen som ble utviklet i Sovjet, der de jødene som ikke kunne arbeide for tyskerne ble drept mens det hendte at de resterende kunne få leve litt lenger, ble høsten 1941 i økende utstrekning overført til Generalguvernementet.

En fjerde impuls som førte fram til utryddelsen kom fra den politikken som ble ført overfor de tyske jødene høsten 1941.

Skjebnen til de tyske jødene 1941-45

Høsten 1941 ble forfølgelsen av de tyske jødene intensivert. I forbindelse med påbudet om at jøder måtte bære jødestjernen - eller Davidstjernen - kom en serie undertrykkende tiltak. Heydrich hadde den 12. november i 1938 etter Krystallnatten foreslått at jøder måtte bære et eller annet merke som skilte dem ut. Men Hitler hadde da satt seg mot dette. Etter at det ble introdusert i Polen den 23. november 1939 foreslo gauleiter Mutschmann i Saksen våren 1940 at tilsvarende kjennetegn måtte innføres i Tyskland. Men det ble avvist av det tyske innenriksministeriet med henvisning til Hitlers tidligere avvisning av forslaget fra Heydrich. I april 1941 tok Goebbels opp saken på nytt, og han henvendte seg direkte til Hitler den 18. august etter at innenriksdepartementet hadde avvist forslaget. Denne gangen gikk Hitler med på at jøder i Tyskland måtte bære et tegn som synlig identifiserte dem som jøder, "som forberedelse for alle videre tiltak".

RSHA insisterte på sitt ansvar for det jødiske spørsmålet, og den 1. september 1941 kom Heydrich med følgende politiforordning:

I (1) Jøder over seks år gamle er forbudt å ferdes offentlig uten å bære en jødisk stjerne.

(2) Den jødiske stjernen er et gult stykke tøy ned en svart bord, i form av en sekstagget stjerne på størrelse med en handflate. Inskripsjonen er "JUDE" i svarte bokstaver. Den skal bæres synlig, sydd på den venstre brystsiden av klesplagget.

II Jøder er forbudt:
(a) å forlate sitt boligområde uten skriftlig tillatelse fra det lokale politiet, en tillatelse de må bære med seg.
(b) å bære medaljer, dekorasjoner eller andre insignia.

III Artiklene I og II skal ikke gjelde:
(a) for en jødisk ektemann som lever i blandet ekteskap dersom det er barn i dette ekteskapet som ikke blir betraktet som jøder. Dette gjelder også dersom ekteskapet er oppløst eller dersom den eneste sønnen ble drept i den pågående krigen.
(b) for en jødisk kone i et barnløst blandet ekteskap så lenge ekteskapet varer.

IV (1) Enhver som forbryter seg mot artiklene I og II vil bli straffet med bøter opp til 150 RM eller med fengsel opp til seks veker.....
Kilde: Dokument 828.

Innrømmelsene til de som levde i blandet ekteskap ble innvilget etter påtrykk fra innenriksdepartementet.

Ved at jødene kunne bli umiddelbart identifisert ble det lettere å handheve de restriksjonene som fantes for jødene. Og det kom nye reguleringer for å begrense jødenes frihet.

Det kunne være en påkjenning bare å gå med jødestjernen, som følgende beretning fra en jødisk kvinne forteller om:

Å bære den gule stjerna, som vi ble brennmerket med fra 1941 av som om vi var kriminelle, var en form for tortur. Hver dag jeg gikk ut i gata måtte jeg kjempe for å bevare min ro.

Jeg fikk noen bitre skuffelser av bekjente og kollegaer. Jeg ble behandlet svært dårlig av en lege. Jeg lærte hva det betydde å være utlevert til andres nåde uten medfølelse.

I 1943 tok jeg trikken fra Sillenbuch til arbeidsplassen min og på plattformen - det var forbudt for jøder å gå inn i kjøretøyet selv om man hadde reisetillatelse utstedt av Gestapo - fant jeg meg blant en gruppe tenårings skolebarn. De ropte: "Kast jødinnen av". De visste at jeg var jødisk på grunn av jødestjernen. På reisen gjennom Sillenbuchskogen kunne jeg kjenne at de presset på mot ryggen min. Elevene bak meg (både gutter og jenter) ropte og skjelte meg ut. Noen gutter stod foran meg og jeg så veldig rolig og alvorlig på dem. De så forlegent bort og rørte seg ikke. Og så ble de andre rolige og ingenting skjedde.
Kilde: Dokument 830.

I de følgende månedene kom det stadig flere reguleringer rettet mot jødene. Det ble også skåret ned på rasjonene deres av mat og andre varer. Det kom mange forbud og påbud som var rettet inn mot å isolere jødene. Slik ble det forbudt for jødene å eie radio eller å ha telefon og å abonnere på aviser og tidsskrifter, og det var strenge restriksjoner på deres bruk av transportmidler, og de måtte være inne allerede tidlig på kvelden. De måtte levere fra seg skrivemaskiner og de fikk ikke bruke bibliotek. Jøder kunne bare bruke sykkel til og fra arbeid, ellers ikke. De fikk ikke lov til å eie kjeledyr.

Jødene ble beskyldt for å ha forårsaket krigen, selv om det helt klart var Tyskland som angrep alle naboland. Goebbels spilte en hovedrolle i propagandakampanjene mot jødene, og Goebbels spilte en nøkkelrolle i forverringen av jødenes kår. I løpet av sommeren 1941 satte han i verk en stor antijødisk propagandakampanje, og begynte sammen med gauleiterne å presse på for at jødene skulle deporteres. Sikkerhetspolitiet sluttet seg til denne kampanjen siden det hevdet at jødene var en fare for sikkerheten. Men i august 1941 hadde Hitler stoppet et forslag fra Heydrich om at jødene måtte deporteres, og den 18. august stoppet han et forslag fra Goebbels om at jødene i Berlin måtte deporteres. Hitler fortalte Goebbels at jødene skulle sendes østover etter at kampanjen i øst var over, og der skulle de leve i et hardt klima, fortalte han.

I de følgende månedene forandret Hitler sin mening om deportasjon av de tyske jødene. Det var antagelig blant annet ment som en advarsel til USA om ikke å blande seg inn i krigen, og en beskjed om at det da ville gå jødene ille. Deportasjonen kunne også framstilles som et tiltak for å skaffe flere boliger til tyskerne.

Den 18. september fortalte Himmler til Greiser, gauleiter i Warthegau, at det var Førerens ønske at jødene skulle bli deportert fra Tyskland og Protektoratet og sendt østover. Den 16. oktober 1941 kom den første toglasten med tyske jøder til Lodz, der jødene skulle plasseres i ghettoen. De tyske myndighetene i Lodz protesterte og ga beskjed om at de ikke kunne ta mot så mange jøder, og det førte til at antallet jøder som ble sendt til Lodz ble redusert. Da transportene til Lodz stoppet den 4. november var 20.000 jøder kommet til byen: 5.000 fra Wien, 5.000 fra Praha, 4.200 fra Berlin, 2.000 fra Køln, 1.000 fra Frankfurt, 1.000 fra Hamburg, 1.000 fra Düsseldorf og 500 fra Luxembourg. I tillegg hadde 5.000 sigøynere kommet.

Det ble også planlagt å sende jøder fra Tyskland til de baltiske landene og til Hviterussland. I løpet av november og desember kom 25.000 jøder fra Tyskland, Østerrike og Protektoratet til Riga og rundt 7.000 til Minsk.

Omtrent samtidig ble det gitt ordre fra RSHA om at jøder ikke lenger skulle få tillatelse til å emigrere fra Tyskland uten at det ble gitt gjenytelser.

Blant de tyske jødene som kom til Riga i desember 1941 var en transport fra Stuttgart. Den 18. november hadde Gestapokontoret i Stuttgart sendt et direktiv til regionale myndigheter i Württemberg om deportasjon av jøder til Reichskommissariat Ostland [Baltikum]. [Det er gjengitt som dokument 837.] Der ble det fortalt at jøder ble transportert til Baltikum fra Tyskland og andre områder, og at også jøder fra Württemberg ville bli sendt, i første omgang med en transport på 1.000 jøder. De jødene som skulle sendes var allerede blitt valgt ut. I første omgang skulle de møte opp i og være i en transittleir i Stuttgart. Det ble videre regnet opp hvor mye bagasje de kunne ta med seg, og det kom anbefalinger om hva de burde ta med seg. Det ble anbefalt at de tok med seg sengetøy, ekstra klær, varme klær, mat for noen dager. Verdisaker var ikke tillatt å ta med. Politiet ville gjennomsøke bagasjen til de jødene som ble sendt for å sikre at de ikke tok med våpen eller verdisaker. Jødenes formuer ville bli konfiskert. Jødene som skulle deporteres hadde fått beskjed om dette gjennom den jødiske kulturforeningen. Et firma i Stuttgart hadde fått i oppdrag å transportere jødenes gods fra de ulike delene av Württemberg til Stuttgart, som toget skulle gå fra. I tillegg ble det i brevet fra Gestapo til de regionale myndighetene bedt om at det ble sørget for tilstrekkelige mengder med byggematerialer, verktøy, kjøkkenutstyr til jødene; økser, spader, symaskiner og ovner ble spesielt nevnt i tillegg til diverse kjøkkenutstyr. Til sist fikk de regionale myndighetene beskjed om at det var deres oppgave å sørge for at jødene var til stede i transittleiren i Stuttgart på oppgitt dato, 27. og 28. november 1941.

Den 17. november 1941 sendte Württembergs jødiske kulturforening et sirkulære til de jødene som skulle deporteres. [Det er gjengitt som dokument 838.] Der opplyses det om at mottakeren skal evakueres østover sammen med sin familie. Det ble opplyst om at hver person hadde tillatelse til å ta med opp til femti kilo bagasje. Den burde helst bringes i ryggsekk. Man burde ha varme klær på seg og gode og sterke sko, og ta med sengklær, kjøkkenutstyr, førstehjelpsutstyr, hermetikk, sysaker, verktøy, også for jordbruk. Det ble nevnt at det trolig ville bli mulig å bringe med noen ovner og symaskiner, og at spader, skufler og bygningsverktøy var spesielt viktig. En lang liste med klær og andre ting som det ble foreslått at folk tok med fulgte med. Det ble gjennom dette forsøkt å gi inntrykk av at en nybyggertilværelse ventet i øst.

De offentlige myndighetene konfiskerte de eiendommene som jødene forlot. I tillegg ble jødene tvunget til å betale for sin egen deportasjon, som det framgår av dokument 841, som gjengir retningslinjene for dette.

Gestapo prøvde å få jødenes egne organisasjoner til å samarbeide om å samle sammen jødene til deportasjonene.

Forholdene under transporten var elendige. Mange jøder ble sendt med godsvogner der det ikke var vann og der de som ble sendt sto så tett at det var umulig å ligge å sove. Godsvognene var ikke isolert, og ble derfor svært kalde om vinteren. Derfor var det vanlig at mange mennesker døde under transport.

Det utstyret som ble foreslått tatt med tyder på at det var meningen at jødene ikke skulle drepes ved ankomst, og den utviklinga som var i gang i øst fra november 1941 tyder på at utryddelsen av jødene foregikk på en tilfeldig måte, selv om utryddelsen var sikker var tidspunktet for den usikkert. Noen transporter med tyske jøder ble massakrert ved ankomst eller rett etter ankomst. Slik ble fem transporter med jøder massakrert ved ankomst den 25. og 29. november 1941. De kom fra München, Berlin, Frankfurt, Wien og Breslau. De ble massakrert straks ved ankomst i Litauen uten at passasjerene først ble undersøkt på noen måte. Det samme skjedde i Riga den 30. november 1941. Fra Riga selv ble 14.000 jøder drept, så vel som 1.000 jøder som kom med tog fra Berlin og som ble tatt rett fra toget til graver som var gravd i Rambuliskogen utenfor Riga, der jødene ble skutt. Himmler hadde gitt ordre til SS Obergruppenführer Friedrich Jeckeln om at alle jøder i de baltiske statene skulle drepes. Jeckeln var høyere SS og politileder i Ostland - de baltiske statene og Hviterussland. Jeckeln fortalte i forhør etter krigen:

Den 10. eller 11. november 1941 ble jeg innkalt av Himmler til Gestapobygningen i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin for å diskutere min utnevnelse som høyere SS og politileder. Himmler fortalte meg at jeg måtte utføre alle ordrene hans og rådet meg til å gjøre bruk av de politiorganene som allerede eksisterte i Ostland, og som bestod av latviere, litauere og estlendere. Himmler sa også at jeg skulle diskutere alle offisielle saker som angikk SS og politiet med Rikskommissær Lohse. I løpet av møtet delegerte Himmler svært vide fullmakter til meg og beordret meg til å handle i hans navn og å intervenere i tilfelle at hans ordrer ikke ble utført.

Himmler fortalte meg at jeg måtte organisere mitt arbeid i Ostland på en slik måte at jeg sikret at absolutt fred og orden rådde gjennom hele territoriet til Ostland og Hviterussland og at alle jødene i Ostland måtte bli utryddet helt til den aller siste....

Himmler fortalte meg at det jødiske spørsmålet i Ostland hadde blitt løst. Bare i Riga hadde en ghetto overlevd, og jeg skulle likvidere den. Himmler sa at min forgjenger, Adolf Prützmann..... hadde sagt at Lohse var motstander av likvidering av denne ghettoen. Himmler sa at jeg skulle diskutere dette med Lohse, og, selv om han satte seg mot det skulle ghettoen i Riga likvideres. "Fortell Lohse at dette er mine ordrer som også korresponderer med Førerens ønske".

Noen få dager etter min ankomst til Riga besøkte jeg rikskommissær Lohse og fortalte ham at Himmler hadde krevd at ghettoen i Riga skulle likvideres. "Er du enig i dette?" Lohse svarte at han hadde ingenting mot det og at jeg skulle betrakte hans enighet som en ordre. Etter ei lita tid ga jeg ordre om å likvidere alle jødene i ghettoen i Riga......

Da jeg kom til Riga i november 1941 var det 20.000-25.000 jøder i Rigaghettoen. I tillegg til jøder fra Ostland var det også jøder her fra transporter fra Riket.....

Alle jødene fra ghettoen i Riga ble skutt i slutten av november eller begynnelsen av desember i løpet av ei veke. De ble skutt i en liten skog tre kilometer utenfor Riga på venstre side av veien mellom veien og jernbanelinja.....

Jeg rapporterte til Himmler i en telefonsamtale at ghettoen i Riga var blitt likvidert, og da jeg besøkte Himmler i desember 1941 i Lötzen rapporterte jeg også direkte til ham. Himmler var fornøyd og sa at flere jødiske transporter ville komme til Ostland som også måtte utryddes av meg....

I slutten av januar 1942 besøkte jeg Himmler i Lötzen for å diskutere saker som hadde å gjøre med organisering av den latviske SS legionen. Der fortalte Himmler meg at flere transporter ville komme til Salapils konsentrasjonsleir fra Riket og andre land. Himmler sa at han enda ikke hadde avgjort hvordan de skulle utryddes, om de skulle skytes i Salapils eller jages ut i villmarka et eller annet sted.....

Jeg pekte på at fra mitt synspunkt ville skyting være en enklere og raskere form for død. Himmler sa at han ville tenke på det og gi meg ordre senere gjennom Heydrich....

Jøder ble brakt til Salapilsleiren fra Tyskland, Frankrike, Belgia, Holland, Tsjekkoslovakia og andre okkuperte land.....

... dersom man regner 1.000 jøder i hver transport så ble 55.000-87.000 jøder som hadde kommet til Salapils fra Riket og andre land utryddet.....
Kilde: Dokument 842.

Noakes og Pridham skriver at det faktum at tusenvis av jøder som kom til Riga fra Tyskland og andre steder de neste månedene ble overført til leire ikke betydde at det var gitt noen ordre om umiddelbart å utrydde de tyske jødene. Den store majoriteten døde av dårlige forhold i leirene eller ble likvidert i periodevise utvelgelser.

Heller ikke i Minsk, dit det kom 7.300 jøder fra Berlin, Hamburg, Rhinland, Frankfurt, Wien og Brünn i november 1941, ble jødene umiddelbart drept. De ble plassert i den tidligere ghettoen, der de opprinnelige beboerne var blitt drept for å gjøre plass til de tyske jødene. 1.450 av disse jødene fikk arbeid i diverse virksomheter. De pengene de tjente skulle dekke driften av ghettoen. Ni av de jødene som ble deportert til Minsk overlevde krigen. Majoriteten av jødene som hadde blitt deportert til Minsk ble drept fra 28. til 30. juli 1942, og resten den 8. mai 1943, bortsett fra sytti som var ansatt på generalkommissærens kontor. Disse ble midlertidig reddet av generalkommissæren for Hviterussland, Wilhelm Kube. Kube var motstander av at tyske jøder skulle drepes.

Den 25. juli 1943 skrev kommandanten for sikkerhetspolitiet og SD i Minsk, SS Obersturmbannführer Dr Eduard Strauch til SS Obergruppenführer von dem Bach-Zelewsky, som hadde ansvar for anti-partisanoperasjonen, og klaget over aktiviteten til Kube:

..... Den 1.3.1942 var det planlagt en operasjon mot ghettoen i Minsk. Generalkommissæren var blitt informert om den på forhånd. Operasjonen skulle skjules ved at Rådet av Eldre ble fortalt at 5.000 jøder fra ghettoen i Minsk skulle forflyttes. De skulle velges ut og gjøres reiseklare av Rådet av Eldre. Hver jøde kunne ta med seg fem kilo bagasje.

Den virkelige intensjonen til sikkerhetspolitiet ble med overlegg forrådt av generalkommissærens kontor.....
Kilde: Dokument 845.

Mange slike klager ble sendt om at jødene i Minsk ble beskyttet av Wilhelm Kube.

Den 20. juli 1943 rapporterte Strauch følgende til sine overordnede:

Tirsdag den 20. juli arresterte jeg etter ordre de sytti jødene som var ansatt hos generalkommissæren for Hviterussland klokka 7.00 og tok dem til spesialbehandling.

Den samme dagen klokka 10.00 mottok jeg en telefon fra generalkommissærens kontor om at generalkommissæren ønsket å snakke med meg med en gang.

I sin framtreden virket generalkommissæren rolig, men fra måten han snakket på kunne jeg si at han var i en tilstand av sterkt opprør. Han spurte meg om hvorfor jeg hadde arrestert de jødene som var ansatt av ham. Jeg erklærte at jeg hadde streng ordre om å utføre denne operasjonen....

Jeg understreket at jeg ikke kunne forstå hvordan tyskere kunne krangle om noen få jøder. Jeg sa at folk holdt på å anklage meg og mine menn for barbari og sadisme, mens jeg bare gjorde min plikt. Selv det faktum at disse jødene som skulle få spesialbehandling fikk sine gulltenner fjernet av kvalifiserte leger i følge instrukser ble det snakket om. Kube svarte at denne måten å gå fram på var uverdig Tyskland eller Tyskland til Kant og Goethe. Det faktum at Tysklands rykte var dalende over hele verden var vår egen feil. Videre sa han at det var helt sant at mine menn ville glede seg over disse henrettelsene. Jeg protesterte iherdig mot disse kommentarene og sa at det var beklagelig at i tillegg til å måtte utføre dette ubehagelige arbeidet måtte vi også bli utsatt for skittslenging.
Kilde: Dokument 846.

Wannseekonferansen den 20. januar 1942 angående den "endelige løsning" på det jødiske problemet

Deportasjonsprogrammet skapte mange problem. Først måtte det bestemmes hvem som skulle deporteres - hvordan definerte man en jøde - og hva med halvjøder og de som levde i blandede ekteskap? Skulle jøder som utførte viktige arbeidsoppgaver bli fritatt for å bli deportert dersom det var vanskelig å finne noen til å erstatte disse jødene? Dessuten var det en kompleks oppgave å flytte hundretusenvis av personer fra heim og arbeid midt i krigen over lange avstander til andre land og der ta seg av dem. Mange ulike myndigheter ble involvert i dette arbeidet som involverte politi, økonomi, finans, arbeids og jernbanedepartementet så vel som lokale myndigheter. Koordineringen av dette var pålagt Heydrich av Göring den 31. juli 1941.

Den 29. november inviterte derfor Heydrich flere ledende embetsmenn til en konferanse for å diskutere saken. Den følgende invitasjonen ble sendt til SS Gruppenführer Hofman i SS rase- og forflyttingskontor i Berlin:

Den 31. 7. 1941 påla riksmarskalken for det større tyske Riket meg, i samarbeid med relevante sentrale myndigheter, å foreta alle nødvendige forberedelser med hensyn til organisatoriske, tekniske og materielle tiltak for en fullstendig løsning på det jødiske problemet i Europa og å presentere for ham et kort men fullstendig utkast til forslag på løsning av denne saken. Jeg legger ved en fotokopi av dette oppdraget.

I lys av den ekstraordinære viktighet som må tillegges disse spørsmål, og i interesse av å sikre et enhetlig syn blant de relevante sentrale myndigheter på de videre oppgaver angående det gjenværende arbeidet med denne endelige løsning, foreslår jeg å gjøre disse problemene til emne for en generell diskusjon. Dette er spesielt nødvendig siden, fra 10. oktober og framover, har jødene blitt evakuert fra Rikets territorium, inkludert Protektoratet, til øst i en sammenhengende serie transporter.

Jeg inviterer deg derfor til en diskusjon fulgt av lunsj den 9. desember 1941 klokka 12.00 i kontoret til den Internasjonale kriminalpolitikommisjonen, Berlin, Am Grossen Wannsee, No 56/58.

Jeg har sendt liknende invitasjon til generalguvernør Dr Frank, gauleiter Dr Mayer [Departementet for de østlige territorier], Statssekretær Stuckart [Innenriksdepartementet], Dr Schlegelberger [Justisdepartementet], Hütter [?], og Neumann [Fireårsplanen] så vel som Reichsamtsleiter Dr Leibrandt [Departementet for de østlige territorier], understatssekretær Luther [Utenriksdepartementet], SS Obergruppenführer Krüger [Generalguvernementet], SS Gruppenführer Greifelt [Staben i hovedkontoret til Rikskommissæren for styrking av tysk nasjonalitet (Himmler)], SS Oberführer Klopfer [Partikansleriet] og Ministerialdirektor Kritzinger [Rikskansleriet].
Kilde: Dokument 847.

Og om jødene vil jeg åpent si at de vil måtte bli gjort slutt på på en eller annen måte. Føreren sa en eller annen gang: dersom jødene en gang lyktes i å slippe løs en verdenskrig vil folk som har blitt drevet inn i denne krigen ikke bli de eneste som utgyter sitt blod siden jødene i Europa vil møte sin slutt. Jeg vet at mange av de tiltakene som nå blir tatt overfor jødene i Riket blir kritisert. Det er klart fra rapportene om folkemeninga at det er anklager om grusomhet og hardhet. Før jeg fortsetter vil jeg sette pris på at dere er enige i det følgende prinsippet: vi er bare forberedt til å vise medfølelse med det tyske folket og med ingen andre på jord. De andre viste ikke medfølelse med oss. Som en gammel nasjonalsosialist må jeg fastslå at dersom den jødiske klanen skulle overleve krigen i Europa, mens vi hadde ofret vårt beste blod i forsvar av Europa, så ville denne krigen bare representere en delvis suksess. Med hensyn til jødene vil jeg derfor operere med den antakelse at de vil forsvinne. De må bort. Jeg har begynt forhandlinger med det mål å deportere dem østover. I januar er det et stort møte i Berlin om dette spørsmålet, og til det sender jeg statssekretær Bühler. Dette møtet skal finne sted i Rikssikkerhetshovedkontoret [RSHA] under ledelse av SS Obergruppenführer Heydrich. i alle tilfeller vil en stor jødisk emigrasjon begynne.

Men hva vil skje med jødene? Forestiller dere at de virkelig vil slå seg ned i Ostland i landsbyer? Folk sa til oss i Berlin: hvorfor tar vi fatt på alle disse vanskelighetene? Vi i Ostland eller i Reichskommisariatet [Ukraina] vet heller ikke hva vi skal gjøre med dem. Likvider dem selv! Mine herrer, jeg må be dere om å bevæpne dere mot noen som helst medfølelse. Vi må utrydde jødene overalt der vi finner dem og når det er mulig å gjøre det for å bevare den hele strukturen til Riket her.....

Jødene er ekstremt skadelige for oss ved den mengden mat de propper i seg. Vi har anslagsvis 2,5 millioner jøder i Generalguvernementet; dersom man inkluderer de som er gift med dem og alle de som er avhengige av dem kanskje 3,5 millioner. Vi kan ikke skyte disse 3,5 millioner jøder, vi kan ikke forgifte dem, men vi må være i stand til å intervenere på en måte som på en eller annen måte gjennomfører en vellykket utryddelse og gjør det i en kontekst av de store tiltak som skal diskuteres i forhold til Riket. Generalguvernementet må bli like fri for jøder som Riket er. Nøyaktig hvor og hvordan dette vil skje er en sak for autoritetene som vi må opprette og sette i verk her og jeg vil informere dere om hvordan de vil arbeide i god tid.
Kilde: Dokument 848.

.... II. Sjef for sikkerhetspolitiet og SD, SS Obergruppenführer Heydrich, begynte ved å kunngjøre at han var utnevnt av Riksmarskalken {Göring} som den personen som er ansvarlig for forberedelse av den endelige løsning på det europeiske jødiske spørsmål og pekte på at dette møtet ble holdt for å oppnå klarhet i de grunnleggende spørsmål. Riksmarskalkens ønske om at han skulle få tilsendt et utkast om de organisatoriske, tekniske og materielle saker angående den endelige løsning på det europeiske jødiske spørsmål gjorde det nødvendig at alle sentrale autoriteter som er direkte opptatt av disse spørsmål skulle behandle dem sammen på forhånd for å sikre koordinering av de linjevalg som blir gjort.

Overvåking av den endelige løsning var, uansett geografiske grenser, sentralisert i hendene til Reichsführer SS og sjefen for det tyske politiet {altså Himmler}.

Sjefen for sikkerhetspolitiet og SD ga så en kort oversikt over den kampen som hadde blitt ført fram til nå mot disse motstanderne. De grunnleggende elementene var

1. Ekskludering av jødene fra de individuelle tyske livssfærene,
2. ekskludering av jødene fra det tyske folkets livsrom.

I anstrengelsene for å gjennomføre dette ble det satt større fart i emigrasjonen av jøder fra Rikets territorium, og dette ble provisorisk antatt som den eneste mulige løsning.

I januar 1939, etter ordre fra Riksmarskalken, ble et Rikets sentralkontor for jødisk emigrasjon opprettet og sjefen for sikkerhetspolitiet og SD ble utnevnt som leder for dette. Dets hovedoppgaver var

1. å foreta alle nødvendige tiltak for å forberede for økt emigrasjon
2. å styre emigrasjonen
3. å få fortgang i gjennomføring av emigrasjonen i spesielle tilfeller.

Målet var å rense Tysklands livsrom for jøder på en lovlig måte.

Ulempene med en slik politikk for tvungen emigrasjon var klar for alle involverte myndigheter. Men de måtte bli tolerert i lys av mangelen på alternative løsninger.

Følgelig var det å ordne emigrasjonen ikke bare et tysk problem men også et problem som landene som jødene emigrerte til måtte ta tak i. De finansielle vanskelighetene, slike som de som var forårsaket av økte visa- og landingsavgifter foretatt av de forskjellige utenlandske regjeringer, mangel på lugarplasser ombord i skip, økende restriksjoner på innvandring eller totalt forbud, gjorde det mye vanskeligere å emigrere. Til tross for disse vanskelighetene hadde 537.000 jøder blitt overtalt til å utvandre i perioden fra maktovertakelsen (30.1.1933) til 31. oktober 1941:

Fra 30 januar 1933 fra Tyskland	ca 360.000
Fra 15 mars 1938 fra Østerrike	ca 147.000
Fra 15 mars 1939 fra Protektoratet Bøhmen og Moravia	ca 30.000

Finansiering av emigrasjonen ble foretatt av jødene eller heller jødiske politiske organisasjoner selv. For å unngå at de proletariserte jødene ble tilbake ble det prinsippet fulgt at de rike jødene måtte finansiere emigrasjonen til de eiendomsløse jødene; en høvelig emigrasjonsavgift ble innført, gradert etter rikdom, som ble brukt til å betale de finansielle utgiftene til emigrasjon av eiendomsløse jøder.

I tillegg til Riksmarkavtalen var utenlandsk valuta nødvendig for å betale visa og landingsavgifter. For å beskytte de tyske valutareservene ble utenlandske jødiske finansinstitusjoner bedt av våre innenlandske jødiske organisasjoner om å sikre forsyning av tilstrekkelig utenlandsk valuta. Rundt 9.500.000 dollar hadde blitt donert av disse utenlandske jødene fram til 30 oktober 1941.

I mellomtida hadde Reichsführer SS og sjef for det tyske politiet, i lys av de farene som emigrasjon medførte under krigen og i lys av mulighetene i øst, forbudt emigrasjon.

III. Evakuering av jødene til øst hadde nå, med Førerens tillatelse, stått fram som en videre mulig løsning isteden for emigrasjon.

Disse aksjonene må bli betraktet bare som en vei rundt problemet. Men allerede den praktiske erfaring som blir samlet er av stor viktighet for den kommende endelige løsning på det jødiske spørsmålet.

Rundt 11 millioner jøder kommer i betraktning for denne endelige løsning av det europeiske jødiske spørsmålet. De er fordelt blant de individuelle landene som følger:

Altreich - (Tyskland før 1938)	131.800
Ostmark - (Østerrike)	43.700
Østlige territorier (innlemmet fra Polen)	420.000
Generalguvernementet	2.284.000
Bialystok (Hviterussland)	400.000
Protektoratet Bøhmen og Moravia	74.200
Estland - Fritt for jøder	-
Latvia	3.500
Litauen	34.000
Belgia	43.000
Danmark	5.600
Frankrike: okkupert område	165.000
Frankrike: ikke okkupert område	700.000
Hellas	69.600
Nederland	160.000
Norge	1.300
Bulgaria	48.000
England	330.000
Finland	2.300
Irland	4.000
Italia inkludert Sardinia	58.000
Albania	200
Kroatia	40.000
Portugal	3.000
Romania inkludert Bessarabia	342.000
Sverige	8.000
Sveits	18.000
Serbia	10.000
Slovakia	88.000
Spania	6.000
Tyrkia (europeisk del)	55.500
Ungarn	742.800
Sovjet	5.000.000
Ukraina	2.994.684
Hviterussland uten Bialystok	446.484
Totalt	Mer enn 11.000.000

Imidlertid refererer antallet jøder for de enkelte landene bare til de jødene som har jødisk tro, siden definisjonen av jøde etter rase ikke eksisterer i enkelte av landene. Man vil møte visse vanskeligheter i behandlingen av dette problemet i de individuelle landene i lys av den alminnelige atferd og holdning overfor det, spesielt i Ungarn og Romania. Slik kan en jøde i Romania fortsatt betale for et dokument som offisielt bekrefter at han er av fremmed nasjonalitet.

Jødenes innflytelse i alle sfærer i Sovjet er velkjent. Det er fem millioner i den europeiske delen, i den asiatiske delen like under en halv million jøder.

Yrkesstrukturen for jødene som bor i Sovjet er slik:

i jordbruk:	9,1%
arbeider i by:	14,8%
i handel:	20,0%
statsansatte:	23,4%
i private profesjoner - medisin, presse, teater etc:	32,7%

I søken etter den endelige løsning vil jødene bli utskrevet for å arbeide i øst under høvelig oppsyn. Store arbeidslag vil bli dannet av de som er arbeidsføre, med kjønnene skilt fra hverandre, som vil bli sendt til de områdene for å bygge veier, og uten tvil vil en stor del av dem falle fra ved naturlig slitasje. De gjenværende som overlever - og de vil sikkert være de som har størst utholdenhet - vil måtte bli behandlet etter det. For dersom de ble satt fri ville de, som et naturlig utvalg av de sterkeste, danne et utgangspunkt som den jødiske rasen ville vokse fram fra på nytt.

I prosessen med å gjennomføre den endelige løsning vil Europa bli gjennomkjemmet fra vest til øst. Rikets territorium, inkludert Protektoratet Bøhmen og Moravia, vil måtte bli behandlet først, om så bare på grunn av innkvarteringsproblemet og andre sosiopolitisk krav.

De evakuerte jødene vil i utgangspunktet bli brakt i stadier til såkalte transittghettoer for å bli transportert fra dem og lenger østover.

En viktig forutsetning for å gjennomføre evakueringen var, fortsatte Obergruppenführer Heydrich, den presise definisjonen av den gruppen personer som var involvert.

Det er intendert at jøder over 65 år ikke skal evakueres, men overføres til en ghetto for gamle - Theresienstadt er forutsett.

I tillegg til denne aldersgruppen - av de rundt 280.000 jødene som er igjen i det gamle Tyskland og i Ostmark er omkring 30% over 65 år - vil de krigsinvalide jødene og jødene med utmerkelser fra krigen (Jernkorset første klasse) også få adgang til Theresienstadt. Denne greie løsning vil få slutt på en mengde intervensjoner med et slag.

Tidspunktet for oppstart av de individuelle storskala evakueringsaksjonene vil i stor grad avhenge av den militære utvikling....

I Slovakia og Kroatia er ikke saken lenger så vanskelig siden den vitale kjernesaken i dette henseende allerede er blitt løst der. I Romania har regjeringa i mellomtiden utnevnt noen til å være ansvarlig for jødiske affærer. For å ta seg av spørsmålet i Ungarn vil det bli nødvendig å presse inn på den ungarske regjering en rådgiver for jødiske spørsmål.

Men hensyn til initiering av forberedelser for behandling av dette problemet i Italia vurdere SS Obergruppenführer Heydrich forbindelse med politisjefen om disse sakene som det høvelige.

I det okkuperte og det ikke-okkuperte Frankrike vil registrering av jødene for evakuering foregå uten store vanskeligheter.

Understatssekretær Luther kommenterte at dersom dette problemet er behandlet grundig så vil vanskeligheter oppstå i noen land, for eksempel i de Nordiske land, og det ville derfor være et godt råd for tiden å ekskludere disse landene. I lys av det lille antallet jøder som finnes her ville denne utsettelsen ikke på noen måte representere en betydelig restriksjon. På den andre siden så Utenriksdepartementet ikke for seg noen store vanskeligheter med det sørøstlige og vestlige Europa.

SS Gruppenführer Hofmann vil sende en representant for Rase- og forflyttingshovedkontoret til Ungarn med formålet generell orientering når tingene settes i bevegelse der av sjefen for sikkerhetspolitiet og SD. Det var enighet om at denne representanten for Rase- og forflyttingshovedkontoret, som ikke skulle spille noen aktiv rolle, foreløpig ville bli tildelt politiattachéen som en hjelper.

IV. Nürenberglovene ville utgjøre, så å si, grunnlaget for å utføre prosjektet for den endelige løsning, og løsningen på spørsmålet om blandede ekteskapet og Mischlingspørsmålene er en forutsetning for den omfattende løsning på dette problemet. [Mischlinge av første grad hadde to besteforeldre som ble klassifisert som jøder - halv jøde, mens mischlinge av andre grad hadde en besteforelder som ble klassifisert som jøde - kvart jøde.]

Sjefen for sikkerhetspolitiet og SD diskuterer med referanse til et brev fra sjefen for rikskansleriet, til å begynne med hypotetisk, de følgende punktene:

1. Behandling av Mischlinge første grad
   Mischlinge første grad skal behandles som jøder for den endelige løsnings formål. De følgende vil bli ekskludert fra denne behandling:
   1. Mischlinge første grad som er gift med en person av tysk blod og der det er født barn i ekteskapet (mischlinge andre grad). Disse mischlinge andre grad vil vesentlig ble behandlet som tyskere.

   2. Mischlinge første grad som har fått unntak i noen livssfære av partiets eller statens høyeste organ. Hvert individuelt tilfelle må bli grundig undersøkt og muligheten for at beslutningen denne gang kan gå mot misclingen kan ikke bli sett bort fra.

      Forutsetningen for unntak må alltid være de fundamentale personlige fortjenester til mischlingen det er spørsmål om (ikke fortjenester til foreldre eller ektefelle).

      Den mischlinge av første grad som er unntatt fra evakuering vil bli sterilisert for å hindre avkom og for å løse mischlingeproblemet. Steriliseringen vil være frivillig. Den vil imidlertid være en forutsetning for å forbli i Riket. Den steriliserte mischlinge vil så være fri fra alle restriksjon som han til nå har vært underlagt.

2. Behandling av mischlinge andre grad
   Mischlinge av andre grad vil bli behandlet som tyskere som en prinsippsak med unntak for de følgende tilfeller der mischlinge av andre grad vil bli plassert sammen med jøder.
   1. Dersom mischlinge av andre grad er avkom i et bastardekteskap (begge ektefellene mischlinge).

   2. En spesielt ugunstig raseframtoning til mischlingen av andre grad som gjør det klart at han ser ut som en jøde.

   3. En spesielt dårlig politi og politisk vurdering av mischlingen av andre grad som gjør det klart at han føler og oppfører seg som en jøde.

      I disse tilfellene kan det ikke gjøres unntak selv om mischlingen av andre grad som det er tale om er gift med en person av tysk blod.

3. Ekteskap mellom mischlinge av første grad og personer av tysk blod
   Avgjørelsen om hvorvidt den jødiske ektefellen skulle bli evakuert eller sent til en gamlehjemsghetto må bli avgjort fra tilfelle til tilfelle avhengig av virkningen av slike tiltak på de tyske slektningene til ekteparet.

4. Ekteskap mellom mischlinge av første grad og person av tysk blod
   1. Uten barn
      Dersom ekteskapet ikke har produsert barn vil mischlinge av første grad bli evakuert eller overført til en gamlehjemsghetto. (Samme behandling som med ekteskap mellom full jøde og person av tysk blod. Punkt 3)

   2. Med barn
      Dersom ekteskapet har produsert barn (Mischlinge av andre grad) vil de dersom de blir behandlet som jøder bli evakuert sammen med mischlingen av første grad eller overført til en ghetto. Dersom barna blir behandlet som personer av tysk blod er de unntatt fra å bli evakuert som også mischlingen av første grad er.

5. Ekteskap mellom mischlinge av første grad eller mischlinge av andre grad og jøder.
   I tilfeller med disse ekteskapene vil alle parter, inkludert barna, bli behandlet som jøder og derfor evakuert eller overført til en ghetto.

6. Ekteskap mellom mischlinge av første grad og mischlinge av andre grad.
   Begge ektefeller vil bli evakuert eller overført til en gamlehjemsghetto uansett om det er barn eller ikke, siden slike barn vanligvis utviser et sterkere jødisk element enn den jødiske mischlinge av andre grad.

SS Gruppenführer Hofmann framholdt at det måtte bli gjort utstrakt bruk av sterilisering, spesielt siden dersom mischlingen er tilbudt et valg om evakuering eller sterilisering vil han foretrekke sterilisering.

Statssekretær Stuckart hevdet at den foreslåtte løsning for blandede ekteskap og mischlingeproblemet ville føre til et endeløst administrativt arbeid dersom den ble valgt. På den andre siden foreslo statssekretær Stuckart at for å ta hensyn til den biologiske faktoren burde tvungen sterilisering innføres [altså framfor evakuering i disse tilfeller.]

For å forenkle mischlingeproblemet burde man også vurdere måter som tillot lovgiveren å kunne si for eksempel "Disse ekteskapene er oppløst".

Med hensyn til virkningen av den jødiske evakueringen på økonomisk liv uttalte statssekretær Neumann at de jødene som arbeidet i fabrikker som var vesentlige for krigføringa ikke kunne evakueres så lenge de ikke kunne erstattes.

SS Obergruppenführer Heydrich pekte på at i følge retningslinjene for den nåværende evakueringsaksjonen som var godkjent av ham ble ikke disse jødene evakuert.

Statssekretær Dr Bühler uttalte at Generalguvernementet ville hilse det velkommen dersom den endelige løsning på dette spørsmålet kunne begynne i Generalguvernementet siden transportproblemet ikke spilte en fremtredende rolle her og arbeidsfaktoren ville ikke hindre denne operasjonen. Jøder skulle bli fjernet fra Generalguvernementets territorium så raskt som mulig siden spesielt her representerte jødene en betydelig trussel som bærer av epidemier og også, gjennom systematisk svartebørsaktivitet, brakte de den økonomiske strukturen stadig i uorden. Videre var majoriteten av de omkring to og en halv million jødene ikke arbeidsføre.

Statssekretær Bühler uttalte videre at sjefen for sikkerhetspolitiet og SD var direkte ansvarlig for løsninga av det jødiske spørsmålet i Generalguvernementet og arbeidet hans ville bli støttet av myndighetene i Generalguvernementet. Han hadde bare en bønn - at det jødiske spørsmålet i dette området skulle bli løst så snart som mulig.

Som konklusjon, ulike typer løsninger ble diskutert og både gauleiter Dr Meyer og statssekretær Dr Bühler uttrykte at visse forberedende arbeider for den endelige løsning skulle bli utført innen de relevante territoriene selv, men uten å skake opp befolkninga.

Etter en anmodning fra sjefen for sikkerhetspolitiet og SD til deltakerne om å sørge for høvelig støtte i utførelsen av løsningen ble møtet avsluttet.
Kilde: Dokument 849.

Referansene til arbeidslag og transittleire før deportasjonen mot øst reflekterer tenking om den "endelige løsning" på denne tiden, nemlig antakelsen om at den endelige løsning ville finne sted i Sovjet etter en vellykket kampanje om våren, og i mellomtida skulle jødene i Polen arbeide seg til døde under elendige forhold, eller bli drept umiddelbart dersom de ikke var i stand til å arbeide.

Kriteriene for definisjon av en jøde var ikke endelig fastsatt, selv om referatet fra Wannseekonferansen viser at det ble brukt tid på å komme fram til en definisjon. Det ble holdt flere konferanser om dette uten at en endelig konklusjon ble nådd. Men den store majoriteten av mischlinge og jøder i blandede ekteskap ble ikke deportert. Mischlingene ble reddet siden embetsmenn i Innenriksdepartementet i Berlin greide å stoppe saken og Hitler nektet å støtte SS og partikansleriet.

Totalt 139.654 jøder ble sent til gamlehjemsghettoen som var opprettet i Theresienstadt i Tsjekkoslovakia. Av disse kom 42.832 fra Tyskland og 73.608 fra Protektoratet og 15.254 fra Østerrike. Resten kom først og fremst fra Nederland, Slovakia og Danmark. Ved slutten av krigen var det bare 17.320 tilbake. De fleste hadde enten blitt sendt til Auschwitz eller hadde dødd i leiren på grunn av de dårlige forholdene.

Den 30. januar 1942 holdt Hitler en tale der han sa at krigen bare kunne ende med enten utryddelse av den ariske nasjonen eller med at jødene forsvant fra Europa. I mens hadde deportasjonene av jøder til ghettoene i Polen og Sovjet fylt opp ghettoene og skapt matmangel, og de tyske myndighetene i øst valgte å drepe ghettoboere for å gjøre plass til nye transporter fra vest. Dette fikk dem til å tenke på nye drapsmetoder.

Kilde:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Holocaust
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

• J. Noakes og G. Pridham: "Nazism 1919-1945 - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination".
• Raul Hilberg: "The Destruction of The European Jews".
• Omer Bartov, redaktør: "Holocaust - Origins, Implemention, Aftermath".

• Dette er skrevet av Tor Førde. 20. august 2004.
  
• Det inngår i et arbeid om Europas historie.