Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
På et eller annet tidspunkt i løpet av desember 1940-januar 1941 ble Heydrich instruert av Hitler om å forberede planer for en endelig løsning på jødespørsmålet. Dette framgår av to dokumenter. Det første er utdrag fra et referat, datert 21. januar 1941, fra Theodor Dannecker som var agent for jødiske saker i Paris for RSHA:
21. januar 1941Det sentrale jødiske kontoret i Paris
1. I henhold til Førerens ønsker vil en endelig løsning bli funnet på det jødiske spørsmålet innen det territoriet som er styrt og kontrollert av Tyskland. Leder for sikkerhetspolitiet og SD har allerede mottatt oppdrag fra Føreren via RFSS og riksmarskalken om å framsette et prosjekt for en endelig løsning. På grunnlag av den utstrakte erfaring i å behandle jøder som sikkerhetspolitiet og SD har ervervet seg og, takket være det forberedende arbeidet som er utført over en lang periode, har hovedlinjene i prosjektet blitt utarbeidet. Det er nå hos Føreren og riksmarskalken.
Det er klart at det vil bli en stor oppgave å utføre det, og det vil kreve grundig forberedelse for å sikre vellykket gjennomføring. Dette vil involvere både forberedelser for en storstilt deportering av jøder så vel som utarbeidelse av detaljene for en bosetningsaksjon i territoriet det angår og som det gjenstår å fastsette......
Kilde: Dokument 806a
Det andre dokumentet inneholder utdrag fra et referat fra Rikets propagandahovedkvarter:
Den 20. 3. [1941] fant det sted et møte i partikamerat Gutterers kontor i propagandaministeriet der representanter for sikkerhetshovedkontoret [RSHA] og Speer var til stede. Partikamerat Gutterer opplyste at under lunsj med Føreren hadde Dr. Goebbels oppmerksomhet blitt festet ved de 60.000-70.000 jødene som fortsatt bodde i Berlin. I løpet av denne diskusjonen ble det konkludert med at det ikke lenger var tilfredsstillende for hovedstaden i det nasjonalsosialistiske riket å huse et slikt stort antall jøder. En viss del av jødene opprettholdt kontakt med utenlandske diplomatiske sirkler i Berlin og leide ut rom til utenlandske studenter, journalister, diplomater og har slik mulighet til å spre rykter som skader staten og er skadelige for moralen.Selv om Føreren selv under samtalen ikke avgjorde at Berlin burde bli fri for jøder, er Dr Goebbels av den oppfatning at et høvelig evakueringsforslag sikkert ville bli møtt med Førerens bifall.
Partikamerat Eichmann fra sikkerhetshovedkontoret sa at partikamerat Heydrich, som Føreren har gitt i oppdrag å foreta den endelige evakuering av jødene, presenterte et forslag for Føreren for 8-10 veker siden som ikke lyktes i å bli gjennomført ganske enkelt fordi, for tiden, var Generalguvernementet ikke i posisjon til å motta noen jøder fra det gamle Riket. Det er faktisk en skriftlige ordre om evakuering av 60.000 jøder fra Wien som Generalguvernementet derfor må akseptere. For øyeblikket er det imidlertid bare mulig å få tak i 45.000 jøder slik at en kan være i stand til å flytte den gjenværende kvoten på 15.000 jøder fra Berlin.......
Representanten for Speer opplyste at for tiden brukte jødene 20.000 leiligheter i Berlin. Speer trengte disse leilighetene som en reserve i tilfelle et stort luftangrep og senere som erstatning for leiligheter som hadde blitt revet under gjenoppbygging av Berlin. For øyeblikket manglet det 160.000-180.000 leiligheter i Berlin.
Diskusjonen ble konkludert med at partikamerat Eichmann ble bedt om å utarbeide et forslag for Dr Goebbels om evakuering av jødene fra Berlin.
Kilde: Dokument 806b
Noakes og Pridham skriver at i mars 1941 så forslaget til Heydrich om den endelige løsning for seg at jødene ville bli deportert til Sovjet, som Tyskland var i ferd med å forberede seg til å angripe. Den militære oppbyggingen i Polen førte til transportvanskeligheter som førte til at forflytningen av jøder og polakker ble stoppet. Dermed ble bare noen få tusen av jødene i Wien deportert.
Himmler hadde begynt et stort program for å flytte etniske tyskere fra Øst-Europa til de delene av Polen som var blitt innlemmet i Tyskland. For å gjøre plass for disse etniske tyskerne skulle polakker og jøder flyttes ut av de områdene som var blitt innlemmet i Tyskland. I mars 1941 hadde Eichmann, som var leder for kontoret for emigrasjon og evakuering i RSHA, bare greid å deportere 408.525 personer. Det var fortsatt 250.000 etniske tyskere i leire i Tyskland og 200.000 til i Sør-Tyrol som ventet på å bli flyttet.
Göring var bekymret over den voksende mangelen på arbeidskraft, og den 18. februar 1941 ga han beskjed til gauleiterne om å fjerne hindringer for at jøder kunne arbeide, og den 14. mars instruerte Rikets arbeidsminister statens arbeidskontor om å foreta nødvendige forberedelser for å sysselsatte jøder fra øst.
Men Hitler var bestemt på å bli kvitt jødene, og han var ikke villig til å akseptere at de skulle inngå i arbeidsstyrken i Tyskland. Hitler la ned forbud mot at jøder ble overført fra øst for å arbeide i Tyskland. Men tyske jøder fikk fortsatt emigrere ut av Tyskland. Det er anslått at i løpet av 1940 og de første ni månedene av 1941 forlot 23.000 jøder Tyskland, og de fleste av disse reiste til USA.
Hitler lovte Hans Frank i mars 1941 at Generalguvernementet ville bli det første området der jødene ble fjernet. Det ser ut til at på dette tidspunktet ble Sovjet sett på som det området som jødene skulle sendes til. Da Sovjet ble angrepet erobret Tyskland områder der det levde flere millioner jøder. Og krigen i Sovjet skapte forhold og en mentalitet som la til rette for den mest ekstreme løsning på jødespørsmålet.
Med invasjonen av Sovjet, som begynte den 22. juni 1941, hadde Hitler lagt ut på en ideologisk krig mot "den jødiske bolsjevismen", og den nazistiske politikken gikk inn i en ny fase som involverte systematisk utryddelse av russiske jøder. General Halder skrev i dagboka si det følgende som Hitler sa i et møte om krigen mot Sovjet den 30. mars 1941:
Kamp mellom to verdensanskuelser. Ødeleggende bedømmelse av bolsjevismen: den er å sammenlikne med sosial forbrytelse. Kommunismen er en fryktelig fare for framtida. Vi må bort fra standpunktet med kameratskap mellom soldater. Kommunisten er fra først til sist ingen kamerat. Det er en utryddelseskrig. Dersom vi ikke betrakter den slik kan vi kanskje bekjempe fienden, men om tretti års tid vil vi på nytt bli konfrontert med den kommunistiske fienden. Vi kjemper ikke en krig for å bevare fienden.Framtidig statsstruktur. Nord-Russland tilhører Finland. Protektorater for de baltiske statene, Ukraina, Hviterussland.
Kamp mot Russland. Ødeleggelse av de bolsjevikiske kommisarene og den kommunistiske intelligentsiaen..........
Kampen vil bli svært forskjellig fra i vest. I øst betyr hardhet nå mildhet i framtida. Lederne må gjøre de offer det er å overkomme sine skrumpler.
Kilde: Dokument 810
Hitler insisterte på at "den jødisk-bolsjevistiske intelligentsiaen" måtte ødelegges. Å gjøre dette ble spesielt rollen til SS. SD var en del av SS, og SD fikk i oppdrag å sette opp spesialstyrker - Einsatzgruppen - som skulle operere i de erobrede områdene og utslette utpekte grupper, personer og organisasjoner.
Det ble opprettet fire Einsatzgruppen som skulle operere i Sovjet:
I juli ble en annen Einsatzgruppe satt inn i Ukraina for å støtte Einsatzgruppe C som opererte i det østlige Polen.
Hver Einsatzgruppe bestod av mellom 600 og 1.000 mann, og de var fullt motoriserte. De menige mannskapene og underoffiserene var hentet fra Gestapo, kriminalpolitiet, ordenspolitiet, Waffen SS samt diverse spesialister. De var raskt valgt ut. Derimot var lederne nøye utvalgt. De kom først og fremst fra SD, og de fleste kom fra middelklassen og hadde god utdanning. Av de sytten lederne for Einsatzgruppe A var det elleve jurister, ni med doktorgrad. Tretten hadde vært medlemmer av den nazistiske bevegelsen før 1933.
I tillegg til disse SS Einsatzgruppen som opererte like bak frontlinjene, satte SS inn 23 bataljoner med såkalte ordenspoliti med 420 offiserer og 11.640 mann. Majoriteten av disse var profesjonelle politifolk som hadde vært utsatt for langvarig indoktrinering fra SS. Selv om det virket som om hovedoppgaven til politibataljonene var å opprettholde ro og orden spilte de en hovedrolle i utryddelsen av ideologiske fiender, spesielt jøder.
Einsatzgruppen gikk inn i Sovjet den 23. juni 1941 like bak de angripende troppene. Det har vært uenighet om hvilke ordrer disse SS styrkene hadde fått. De hadde fått muntlige beskjeder der krigen mot Sovjet var blitt framstilt som en ideologisk krig mot "den jødiske bolsjevismen". Den eneste skriftlige instruksjonen som har eksistert kom fra Heydrich den 2. juli til de fire høyere SS og politilederne som hadde blitt utnevnt til Sovjet angående operasjonene til Einsatzgruppen. Følgende er et utdrag av denne skriftlige ordren:
...... I det som følger gir jeg i komprimert form informasjon om de viktigste direktivene gitt av meg til Einsatzgruppen og -kommandos med den oppfordring at dere tar dem i akt.Innledning
Det første målet for hele aksjonen er det politiske, og det betyr vesentlig sikkerhetspolitiet, pasifisering av territoriet som nylig skal okkuperes.
Det endelige målet er dets økonomiske pasifisering.
Selv om alle de tiltakene som skal bli tatt i den endelige analysen er rettet inn mot det endelige målet, skal de, i lys av den bolsjevistiske organisering av landet som er blitt gjennomført gjennom år, gjennomføres med den mest hensynsløse strenghet over hele området....4. HENRETTELSER. De følgende skal henrettes: Alle
tjenestemenn til Komintern (så vel som alle kommunistiske karrierepolitikere);
ledende, midlere og radikale lavere funksjonærer i partiet, sentralkomiteen og de provinsielle og distrikskomiteene;
folkekommissærene;
jøder i parti og i statlige posisjoner;
andre ekstremistiske elementer (sabotører, propagandister, snikskyttere, mordere, agitatorer, etc); så langt de i individuelle tilfeller ikke er nødvendige, eller ikke lenger er nødvendige, for politisk etterretning av spesiell viktighet, for framtidige sikkerhetspoliti tiltak, eller for den økonomiske gjenoppbygging av de okkuperte territoriene..... Ingen skritt vil bli tatt for å gripe inn i pogromer som antikommunister eller antijødisk elementer tar initiativ til i de nylig okkuperte territoriene. Tvert i mot skal de bli oppmuntret i hemmelighet. På samme tid må alle forholdsregler bli tatt for å sikre at de som er engasjert i "selvforsvars" aksjoner ikke kan hevde at de handlet under ordre eller hadde blitt lovet politisk beskyttelse. Spesielt hensyn må bli tatt ved skyting av leger og andre som er engasjert i medisinsk praksis. Siden det på landsbygda bare er omtrent en lege per 10.000 personer, vil det i tilfelle en epidemi som skyldes at mange leger er blitt skutt bli et tomrom som er vanskelig å fylle........
Kilde: Dokument 814
Einsatzgruppen begynte med å skyte enkelte individ og mindre grupper på konvensjonell, militær måte med henrettelsespelotonger og ved å oppmuntre den innfødte befolkninga til pogromer. Så, fra slutten av juli gikk de i økende grad over til systematisk å utrydde alle jøder i hele distrikt og regioner. Fra begynnelsen av ble ikke jødiske kvinner og barn henrettet i store mengder, det skjedde først fra slutten av juli, og det ble først systematisk gjennomført av alle SS enhetene fra september.
Denne forverringen ser ut til å ha oppstått ved en kombinasjon av individuelle initiativ fra spesielle kommandanter i felten - en avgjørende rolle ble spilt av det høyere SS og politilederne - og oppmuntring fra den øverste ledelsen i SS - Himmler, Heydrich og Kurt Daluege. Et vendepunkt synes det å ha vært at Himmler den 16. juli ble utnevnt til sikkerhetssjef for Sovjet. Han bestemte seg for å begynne med "etnisk rensking" for å gjøre plass for bosetning av tyskere i det nye livsrommet som var erobret i øst. Fra da av ble de opprinnelige Einsatzgruppen supplert med store antall politistyrker. At disse styrkene ikke samtidig gikk over til å drive med systematisk utryddelse tyder på at det ikke var en enkelt ordre som satte dette i gang, men heller at det var mange ulike individuelle instruksjoner til kommandantene på ulike tidspunkt som lå bak. Initiativene har kommet fra mange ulike nivå, og i september utryddet alle gruppene jøder uansett disses kjønn og alder.
Hitler ba om å bli holdt informert om virksomheten til Einsatzgruppen, og fikk tilsendt rapporter og bilder.
Tyskerne rekrutterte baltere og ukrainere til å delta i utryddelsen, som det framgår av følgende rapport fra Dr Rudolf Lange som var ansvarlig for operasjonene i Latvia. Rapporten er datert januar 1942:
På tida til den tyske invasjonen var det rundt 70.000 jøder i Latvia. På Bolsjevikenes tid levde det betydelig flere jøder i Latvia; imidlertid flyktet en stor del av dem med bolsjevikene.Målet for Einsatzkommando 2 var fra begynnelsen av en radikal løsning på det jødiske problemet ved henrettelse av alle jødene. For dette formålet ble omfattende utrenskninger utført i hele området for vår operasjon av spesielle kommandoer med hjelp av utvalgte styrker fra det latviske hjelpepolitiet (hovedsakelig slektninger av latviere som var blitt myrdet av bolsjevikene). Rundt begynnelsen av oktober var antallet jøder som var henrettet i kommandoens operasjonssfære omkring 30.000. I tillegg er det noen få tusen jøder som har blitt eliminert av selvforsvarsstyrkene etter at disse hadde blitt tilstrekkelig oppmuntret.
Det var umulig å oppnå fullstendig utryddelse av jødene i Latvia i lys av de økonomiske faktorene og, spesielt, kravene fra Wehrmacht. Jødiske handverkere ble brukt til gjenoppbygging av byer som var blitt ødelagt......
Kilde: Dokument 816.
Den neste rapporten er fra Karl Jäger som var leder for Einsatzkommando 3 som opererte i Litauen. Den er datert 1. desember 1941:
Jeg kan nå fastslå at målet om å løse det jødiske problemet i Litauen har blitt oppnådd av Einsatzkommando 3. Det er ikke flere jøder i Litauen bortsett fra arbeidsjødene og deres familier. Disse inkluderer:Jeg ville kvitte meg med disse arbeidsjødene og deres familier, men dette satte den sivile administrasjonen (Rikskommissæren) og Wehrmacht seg mot og la ned forbud mot skyting av arbeidsjødene og deres familier.
i Schaulen ca. 4.500 i Kauen ca. 15.000 i Vilnus ca 15.000 Målet om å fri Litauen for jøder kunne bare bli oppnådd ved å sette opp en spesiell enhet med utvalgte menn under ledelse av SS-Obersturmführer Hamann som tok mine mål betingelsesløst og var i stand til å samarbeide med de litauiske partisanene og de ansvarlige sivile myndighetene.
Utførelse av slike aksjoner er først og fremst et spørsmål om organisasjon. Avgjørelsen om å rydde hvert distrikt systematisk for jøder krever en grundig forberedelse av hver enkelt aksjon og undersøkelse av forholdene i det spesielle distriktet. Jødene måtte konsentreres et sted eller flere steder. Stedet for gravene som var nødvendige måtte finnes og graves ut for å passe til det antallet som var involvert. Avstanden fra stedet der jødene ble konsentrert til gravene var gjennomsnittlig 4-5 kilometer. Jødene ble transportert til henrettelsesstedet i grupper på opp til 500 med åpninger på minst 2 kilometer.......
Aksjonen i selve Kauen kan bli betraktet som en paradeskytning sammenliknet med de vanskelighetene som ofte måtte overvinnes utenfor.
Alle lederne og mennene i min kommando i Kauen hadde tatt aktiv del i de viktigste aksjonene i Kauen......
Kilde: Dokument 817.
Den følgende rapporten fra Einsatzgruppe C som opererte i Ukraina, datert 3. november 1941, forteller om forholdet mellom hæren og Einsatzgruppen. Selv om noen offiserer ble så sjokkert over disse operasjonene at de gjorde motstand mot dem, eller prøvde unngå å samarbeide, så var majoriteten så sterkt påvirket av fordommene mot den "jødiske bolsjevismen" at de aksepterte aksjonene til Einsatzgruppen. Framfor alt ga de øverste offiserene sin støtte til nedslaktningene:
....B. OperasjonerSå langt det angår de virkelige aksjonene har kommandostyrkene til Einsatzgruppen likvidert rundt 80.000 personer fram til nå. Blant dem er 8.000 personer som, på grunnlag av undersøkelser, ble bevist å ha tatt del i anti-tyske eller bolsjevikisk aktivitet. De gjenværende ble behandlet på grunnlag av gjengjeldelsestiltak.
Atskillige gjengjeldelsestiltak ble utført i sammenheng med store operasjoner. Den største av disse aksjonene fant sted umiddelbart etter at Kiev var inntatt; jøder med hele sine familier ble utnyttet eksklusivt.
Vanskelighetene som oppstod fra store operasjoner - framfor alt som angår å få tak i dem - ble overvunnet i Kiev ved å sette opp store plakater som inviterte jødene til å bli forflyttet. Selv om vi i utgangspunktet bare ventet at omkring 5.000-6.000 jøder skulle dukke opp, så kom 30.000 jøder, og som følge av et dyktig stykke organisasjon trodde de at de skulle forflyttes nesten helt fram til de ble henrettet.
Selv om fram til nå rundt 75.000 jøder er blitt likvidert på denne måten, må det sikkert være klart at dette ikke er en rimelig løsning på det jødiske problemet. Det er sant at vi har lyktes i å oppnå en total løsning på det jødiske spørsmålet, framfor alt i småbyene og i landsbyene. I de store byene finner vi imidlertid stadig at, selv om jødene har forsvunnet etter en slik henrettelse, så er situasjonen at dersom en kommando kommer tilbake etter et tidsrom fortsetter den å finne jøder i antall som betydelig overgår de som har blitt henrettet.
Kilde: Dokument 818.
Feltmarskalk Reichenau kom den 10. oktober 1941 med en ordre der han skrev at hæren måtte gå ut over sin militære oppgave i kampen mot bolsjeviker og jøder:
Det er fortsatt mye usikkerhet angående troppenes oppførsel overfor det bolsjevikiske systemet......Hovedmålet for kampanjen mot det jødisk-bolsjevikiske systemet er den fullstendige ødeleggelsen av den asiatiske innflytelsen i den europeiske kultursfæren. Som følge av dette må troppene ta på seg oppgaver som går ut over de konvensjonelt rent militære oppgavene. I den østlige sfæren er soldaten ikke en kjemper i henhold til krigens regler, men støtte for en hensynsløs raseideologi og hevner for alle de bestialitetene som har blitt påført den tyske nasjon og de etniske grupper som er beslektet med den.
Av denne grunn må soldatene vise full forståelse for nødvendigheten av den strenge men rettferdige soning som kreves av de jødiske undermennesker......
Kilde: Dokument 819.
Den 12. oktober sendte feltmarskalk Rundstedt, kommandør for Armegruppe Sør, denne ordren fra Reichenau videre til sine andre armékommandanter sammen med et brev der han skrev at han fullt ut var enig i ordren, og foreslo at armékommandantene skulle gi direktiver som var i overensstemmelse med ordren. Den 28. oktober, etter at Hitler hadde kalt Reichenaus ordre for "utmerket", gjorde OKH - hærens overkommando - ordren til modell for militære ordrer om spørsmålet. Mange sendte Reichenaus ordre videre uten tilføyelser. Wehrmacht samarbeidet med SS om utryddelsen av jøder.
To problem som SS stod overfor i jødeutryddelsen var at det var svært mange jøder, og at de utgjorde en stor del av handverkerne og fagarbeiderne i de okkuperte områdene. Dette siste førte til at både den sivile administrasjonen og Wehrmacht kunne motsette seg at jøder ble skutt, siden de var nødvendige for mange arbeidsoppgaver. Jødene i Sovjet ble derfor i økende grad heller plassert i ghettoer enn skutt.
Jødenes skjebne ble et stridsspørsmål i forholdet mellom SS og andre tyske myndigheter i de områdene som ble erobret i Sovjet. I oktober 1941 intervenerte Heinrich Lohse, rikskommissær for de baltiske staten, for å stoppe utryddelse av noen jøder. Den lokale SS lederen klaget over dette til Lohses overordnede. Lohse svarte på klagen ved å skrive at han ikke hadde sett noen skriftlig ordre om at alle jøder skulle utryddes, og at det ville gå ut over både økonomien og krigsproduksjonen siden det var jøder som var uerstattelige handverkere. Departementet svarte 18. desember 1941 at det jødiske spørsmålet hadde blitt klargjort gjennom muntlige diskusjoner, og ingen hensyn skulle stå i veien for utryddelsen av jødene (dokument 821). Og i løpet av de neste to årene ble ghettoene etter hvert likvidert. Det følgende er en beretning om likvideringen av ghettoen i Borissov i Hviterussland i oktober 1941 som ble gitt til de sovjetiske myndighetene i 1948 av David Ehof som organiserte likvideringen. Han hadde blitt utnevnt av SD til å lede det lokale russiske sikkerhetspolitiet. Ehof hadde mobilisert ca. 200 politimenn, for det meste latviere, til formålet:
I to dager og to netter ble de skjenket alkohol og ideologisk forberedte til å påføre uskyldige mennesker grusomheter. Til dette formålet arrangerte jeg et selskap med en banket i en restaurant i en by for deltakerne og i løpet av den fikk politifolkene mulighet til å ta til seg store mengder alkohol. De følgende var æresgjester: Obersturmführer Kraffe, borgermesteren i Borissovdistriktet, Stankewitsch, og offiserer fra Gestapo og det hemmelige feltpolitiet.Jeg var den først som talte ved banketten. I talen gratulerte jeg de som var til stede med de seirene som tyskerne hadde vunnet, priset den fascistiske tyske hæren og ba dem kjempe en nådeløs kamp mot anti-tysk aktivitet. For å stimulere hat mot jødene blant de som var til stede prøvde jeg å rettferdiggjøre den nazistiske utryddelsespolitikken mot jødene i talen min og oppfordret politimennene til ikke å gi uttrykk for medlidenhet og menneskelighet overfor verken de voksne jødene eller overfor barna. Liknende taler, som tjente til å forberede politiet ideologisk til masseterroren, ble holdt av det hemmelige feltpolitiets offiser i Borissov, borgermesteren i Borissov, den lokale garnisonskommandanten i Borissov så vel som andre ledende offiserer og embetsmenn........
Etter Kraffes instruksjoner forseglet jeg ghettoen i løpet av natta til 8-9 november [19-20 oktober] med flere vaktposter. På denne tida hadde tre graver blitt gravd nær flyplassen omkring to kilometer fra Borissov av krigsfanger som ble ledet av det hemmelige feltpolitiet. Gravene var omkring 400 meter lange, 3 meter brede og opp til to meter dype og i dem skulle kroppene bli begravd.
Tidlig om morgenen den 9. november [19. oktober] samlet vi politiet, som enda ikke var edru, foran sikkerhetsadministrasjonsbygningen og forklarte for dem at vi nå skulle begynne å skyte alle jødene i ghettoen. Jeg kunngjorde også at jeg var satt til å lede skytingen av jødene. Jeg ba på nytt om et hensynsløst oppgjør med jødene.
Jeg ga deretter ordre til min nestkommanderende Kowalski og lederen for politiavdelingen, Pipin, om å organisere transporten av jødene til henrettelsesstedet og sikre at de var bevoktet. Etter at antallet vakter rundt ghettoen var blitt økt sendte vi politiet i grupper inn i ghettoen og sendte inn lastebiler for å kjøre bort den jødiske befolkninga som var blitt fordømt til å bli skutt. Politiet brøt seg inn i de jødiske husene og jaget folket til ghettoens sentrum, drev dem inn i kjøretøyene med makt og transporterte dem til henrettelsesstedet. Det ble ikke vist nåde verken overfor gamle folk, barn, gravide kvinner eller sjuke. Enhver som gjorde motstand ble skutt ned på stedet etter min ordre - på plassen, i husene, på turen til henrettelsesstedet - eller de ble slått halvt til døde.
De fordømte folkene ble ikke bare brakt i lastebiler men også til fots i grupper på 70 og 80 personer og ble nådeløst slått i prosessen.
De folkene som var blitt brakt til henrettelsestedet ble plassert omkring femti meter fra gravene og voktet til det var deres tur å bli skutt. Tjue eller tjuefem personer på en gang ble ført til henrettelsesstedet, til gravene. Ved gravene ble de avkledd; de fikk til og med sine gode underklær revet av kroppene. Etter å ha blitt helt avkledd ble de drevet til gravene og ble tvunget til å ligge med ansiktet vendt ned. Politiet og tyskerne skjøt dem med rifler og automatiske våpen. På denne måten ble stadig flere grupper drevet til gravene og skutt. De ble også tvunget til å ligge med ansiktet vendt ned oppe på kroppene til de som tidligere hadde blitt skutt.
På henrettelsesstedet var det snacks og schnapps. Politiet drakk schnapps og fikk snacks i mellomrommene mellom skyting av gruppene av jøder, og gikk så tilbake til sitt blodige arbeid i beruset tilstand.
Jeg kom til henrettelsesstedet klokka 11 om formiddagen og så et ubeskrivelig forferdelig syn - henrettelsesstedet var fullt av gråt og de stadige skrikene fra de skrekkslagne kvinnene og barna.
De umenneskelig og drukne politifolkene slo og sparket de som gjorde motstand, som ikke gikk til randen av graven.
I løpet av de første få minuttene slo dette bildet meg selv om jeg da selv hadde skutt hundrevis av mennesker. Jeg ble ristet ut av den stemningen av usikkerhet og depresjon som hadde grepet meg mot min vilje under inntrykk av det jeg hadde sett da representanten for SD i Minsk anklaget meg for å sympatisere med jødene.
Politiet som hadde blitt egget opp av meg og av SD utryddet ikke mindre enn 7.000 personer på den første dagen av masseskytingene. På den tredje dagen, altså den 10. november [21. oktober] fortsatte vi med å rense opp i jødenes ghetto. Etter mine ordrer gjennomsøkte politiet alle hus og andre bygninger, arresterte alle de jødene som gjemte seg der og førte dem til henrettelsesstedet. På denne dagen ble omtrent tusen person til oppdaget og skutt på samme måte.
Kilde: Dokument 822.
Disse massehenrettelsene var så mange og foregikk over så store områder at de ble sett av Wehrmacht og av sivile, både russere og tyskere. Den tyske byggmesteren Hermann Gräbe fortalte om en massakre til domstolen i Nürnberg:
Fra september 1941 til januar 1944 var jeg leder og sjefsingeniør for ei avdeling av bygningsfirmaet Josef Jung fra Solingen ved dets hovedkvarter i Sdolbunow i Ukraina. Som følge av denne stilling besøkte jeg firmaets anleggssteder. Firmaet hadde kontrakt med et av hærens bygningskontor om å bygge kornsiloer på den tidligere flyplassen nær Dubno i Ukraina.Da jeg besøkte stedets kontor den 5. oktober 1942 fortalte formannen min, Hubert Moennikes fra Hamburg-Harburg, Aussenmühlenweg 21, at jøder fra Dubno hadde blitt skutt nær stedet i tre store grøfter som var omkring tretti meter lange og tre meter dype. Omkring 1.500 mennesker var blitt drept hver dag. Alle de omkring 5.000 jødene som hadde bodd i Dubno fram til aksjonene skulle bli drept. Siden skytingene hadde foregått i hans nærvær var han svært forstyrret.
Deretter fulgte jeg Moennikes til bygningsstedet og nær det så jeg store jordvoller omkring tretti meter lange og to meter høye. Noen få lastebiler var parkert foran vollene og folk ble drevet fra dem av bevæpnet ukrainsk milits under oppsyn av en SS mann. Militsen sørget for vakthold på lastebilene og kjørte dem til og fra grøfta. Alle disse folkene bar de foreskrevne gule stripene på forsiden og bak på klærne slik at de kunne identifiseres som jøder.
Moennikes og jeg gikk rett til grøfta. Vi ble ikke hindret i å gjøre det. Jeg kunne nå høre en serie rifleskudd fra bak vollen. Folkene som hadde gått av lastebilene - menn, kvinner og barn i alle aldre - måtte kle av seg etter ordre fra en SS mann som bar en ridepisk i handa. De måtte plassere klærne sine i separate hauger for sko, klær og underklær. Jeg så en haug sko som inneholdt omtrent 800-1.000 skopar, og store hauger av underklær og klær.
Uten å gråte eller å skrike kledde disse folkene av seg og stod sammen i familiegrupper, omfavnet hverandre og sa adjø mens de ventet på et tegn fra en annen SS mann som stod på kanten av grøfta og også hadde ei pisk. I løpet av det kvarteret jeg stod nær grøfta hørte jeg ikke en eneste klage eller bønn om nåde. Jeg så på en familie på åtte, en mann og en kvinne, begge omkring femti år gamle, med sine barn på omkring ett, åtte og ti så vel som to voksne døtre på omkring tjue og tjuefire år. En gammel kvinne med snøhvitt hår holdt et ett år gammel barn i armene sine og sang til det. Barnet frydet seg. Det gifte paret så på med tårer i øynene. Faren holdt det ti år gamle barnet i handa og snakket mjukt til det. Gutten kjempet for ikke å begynne å gråte. Faren pekte med en finger mot himmelen og strøk seg over hodet og syntes å forklare noe til ham. I dette øyeblikket ropte SS mannen nær grøfta til kameraten sin. Den siste tellet opp tjue personer og ga dem ordre om å gå bak vollen. Familien som jeg har snakket om var blant disse. Jeg kan fortsatt huske hvordan ei jente, slank og mørk, pekte på seg selv mens hun gikk forbi meg og sa "tjuetre".
Jeg gikk rundt vollen og stod foran den enorme grava. Kroppene lå så tjukt pakket sammen at bare hodene deres var synlige, og fra nesten alle rant det blod til nedover skuldrene. Noen beveget seg fortsatt. Andre løftet hendene sine og snudde hodene for å vise at de fortsatt levde. Grøfta var allerede tre kvart full. Jeg antok at den allerede inneholdt omkring tusen kropper. Jeg snudde blikket mot den mannen som sto for skytinga. Han var en SS mann; han satt, føttene svingte, på kanten av grøfta. Han hadde ei automatisk rifle som hvilte på knærne og han røykte en sigarett. Folkene, fullstendig nakne, klatret ned trinn som hadde blitt skåret ut i leirveggen til grøfta og snublet over hodene til de som lå der og stoppet på det stedet som ble indikert av SS mannen. De la seg ned oppe på de døde og sårede; noen strøk de som fortsatt levde og snakket stille til dem. Så hørte jeg en serie rifleskudd. Jeg så ned i grøfta og så kroppene som vred seg, eller sank sammen på kroppene under. Blod strømmet fra nakkene deres. Jeg ble overrasket over at jeg ikke fikk ordre om å gå bort, men jeg la merke til at tre postmenn i uniform sto i nærheten. Så kom den neste gruppen jøder, klatret ned i grøfta og la seg ned sammen med de ofrene som allerede lå der og ble skutt.
På veien tilbake så jeg da jeg kom rundt vollen en annen lastebil med folk som nettopp hadde kommet. Denne hadde med syke og uføre. En gammel og svært svak kvinne med fryktelig tynne bein ble kledd av av andre som allerede var nakne. Hun ble støttet av to personer og syntes lammet. De nakne folkene bar dama rundt vollen. Jeg forlot stedet sammen med Moennikes og reiste tilbake til Dubno i bil.
Den neste morgenen da jeg kom til byggeplassen så jeg omkring tretti nakne kropper som lå tretti til femti meter fra grøfta. Noen var fortsatt i live; de stirret ut i lufta med et fast blikk og syntes ikke å kjenne kulden om morgenen eller være oppmerksomme på arbeiderne fra firmaet mitt som stod rundt dem. Ei jente på omkring tjue år snakket til meg og spurte meg om klær og hjelp til å slippe bort. I dette øyeblikket hørte vi lyden fra en bil som nærmet seg raskt; jeg så at det var en SS kommando. Jeg gikk tilbake til byggeplassen. Ti minutter senere hørte vi rifleskudd som kom fra grøfta. Jødene som fortsatt var i live hadde fått ordre om å kaste kroppene ned i grøfta; så måtte de legge seg ned selv for å få kula i nakken.
Jeg kommer med denne uttalelsen i Wiesbaden, Tyskland den 10. november 1945. Jeg sverger ved Gud at dette er hele sannheten.
Fred. Gräbe
Kilde: dokument 823.
Antallet mennesker som ble drept av Einsatzgruppen og i politioperasjonene i Sovjet kan bare bli anslått. I løpet av den første utrenskinga fra juni 1941 til april 1942 har det blitt anslått at 700.000-750.000 mennesker ble drept. I den andre og mer omfattende utrenskinga i løpet av 1942 og 1943 ble anslagsvis 1,5 millioner jøder drept i Sovjet.
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Holocaust
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: