Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Mens de fleste polske jødene døde i dødsleirene i Generalguvernementet og jødene i Sovjet ble drept av Einsatzgruppen, ble jødene fra Vest- og Sør-Europa først og fremst drept i Auschwitz. Transportene til Auschwitz ble organisert av avdeling IV B4 i RSHA under ledelse av Eichmann. Denne avdelingen arbeidet i nær kontakt med Utenriksdepartementet og de tyske jernbanene. Representanter for Eichmann var tilknyttet tyske ambassader.
Det tyske Utenriksdepartementet prøvde å presse land som var knyttet til Tyskland til å forfølge jødene og å deportere dem. Romania drepte på egen hand 100.000 jøder i de østlige provinsene som var tatt fra Sovjet i 1941, men nektet så å utlevere jødene fra det gamle Romania. Italia og Ungarn nektet å utlevere sine jøder så lenge disse landene hadde selvstendighet. Selv etter at tyskerne tok kontroll over Italia lyktes de ikke i å hente alle jødene fra Italia siden italienerne ikke ville delta i operasjonene. Men etter at tyskerne tok kontroll over Ungarn greide de å sende majoriteten av de ungarske jødene til Auschwitz. Blant de tyske allierte og satellitter greide bare Finland helt å unngå at tyskerne fikk tak i jødene.
I de okkuperte områdene hadde tyskerne større makt, selv om det varierte fra land til land. I Danmark greide man å redde jødene over til sikkerhet i Sverige, mens jødene i Holland for en stor del ble drept.
Etter krigen kom SS Hauptsturmführer Dieter Wisliceny, som var en venn og underordnet av Eichmann, med en beretning om deportasjonene:
Ansvar for å utføre deportasjonene til Auschwitz og leirene ved Lublin var tildelt sentralkontoret i Wien og sentralavdelinga i Praha. I Riket var de lokale Gestapokontorene og i Polen var SS og politilederne ansvarlige. I de okkuperte områdene sendte Eichmann normalt inn sine egne kommandoer som var organisatorisk knyttet til kommandantene for sikkerhetspolitiet og SD. Med deportasjonene fra de okkuperte områdene og landene som var alliert med Tyskland opererte Eichmann på grunnlag av de eksisterende politiske realitetene og i utgangspunktet unngikk han å utøve politisk press. Denne tilnærmingen reflekterte også forsøket på å få operasjonene til å foregå i liten skala og i hemmelighet. Det var bare senere, i 1943-44, at han fravek det prinsippet. Riktigheten til denne observasjonen er best demonstrert ved en sammenlikning av begivenhetene i Slovakia og Romania.Deportasjonene fra de europeiske landene begynte samtidig i Frankrike, Holland, Belgia og Slovakia i mars/april 1942. I alle disse landene gjorde Eichmann spesielle forsøk på først å få tak i de jødene som var arbeidsføre, siden utryddelsesleirene i Auschwitz og Lublin enda var i ferd med å bli satt opp. I Frankrike var de jødiske emigrantene de første som ble fanget inn i denne aksjonen, mens regjeringa i Vichy bare gikk med på deportasjon av franske statsborgere på en senere dato. Situasjonen var den samme i Holland og Belgia. I Slovakia kom den daværende slovakiske regjeringa med et tilbud om å deportere jødiske arbeidere og så deres familier. Hvor forsiktig Eichmann gikk fram i dette tilfellet, som gjaldt det første landet som ikke var okkupert, framgår klart fra det faktum at han krevde at deres borgerskap ble fjernet og betaling av et "forflyttingsbidrag" [fra den slovakiske regjering]. Han kom ikke senere med slike krav overfor noen andre land. Det faktum at den slovakiske regjering gikk med på kravene fra Eichmann tyder på at den hadde en interesse av deportasjonene. Hadde den ikke kommet med et slikt frivillig offer ville Slovakia trolig ikke blitt inkludert i deportasjonsprogrammet før 1944, siden Eichmann i utgangspunktet utsatte aksjonene i Ungarn og Romania av politiske grunner. I Romania prøvde rådgiveren og politiattachéen der, etter ordre fra Eichmann, å overtale den romanske regjering til å deportere jødene til Polen. Imidlertid nektet Antonescu dette og utførte en aksjon på egen hand, og deporterte jødene inn i det russisk territoriet som var okkupert av Romania, spesielt området rundt Odessa. Faktisk ble ingen jøder transportert fra Romania til utryddelsesleirene, til tross for forsøk fra Eichmann på å greie dette. I løpet av sommeren og høsten 1942 ble aksjoner gjennomført i Frankrike, Holland, Belgia og Slovakia. Så vidt jeg vet var det bare en transport fra Kroatia, fra Agram; de andre jødene hadde flyktet, enten til den italienskokkuperte delen eller til partisanene.
Ved sommeren 1942 begynte en generell stopp i deportasjonene. Motstand mot deportasjonene hadde økt i alle land. Det hadde mye å gjøre med at de sanne fakta begynte å bli kjent. Fram til høsten 1942 holdt Eichmann den endelige løsning hemmelig selv for sine kollegaer. Dette var lett å gjøre siden de bare sjelden kom til Berlin når de ble innkalt av Eichmann. Det var først i november 1942 i et møte i Berlin at han informerte noen av sine kolleger om utryddelsesoperasjonen. Eichmann holdt bare slike møter en gang om året.
I januar 1943 sendte Eichmann sin representant, Günther, til Saloniki for å forhandle med den tyske militære administrasjonen der om jødene i den tyske sonen i det nordlige Hellas. Den militære regjeringa planla å opprette en ghetto og å utskrive jøder til arbeid der under oppsyn av O[organisasjon] T[odt]. Da jeg reiste til Saloniki i januar 1943 ga Eichmann meg dette oppdraget, men samtidig sendte han Brunner til Saloniki med instruksjoner om å forberede deportasjonene. Siden den militære administrasjonen aksepterte Brunners forslag gjennomførte han deportasjoner fra Makedonia fra slutten av mars til slutten av mai. Et forsøk av meg på å sikre en utsettelse av aksjonen på grunn av en tyfusepidemi og de store avstandene mislyktes.
Etter at deportasjonene i Makedonia var fullførte ble Brunner, som var høyt ansett av Eichmann, sendt til Frankrike sammen med sin kommando for å få deportasjonene i bevegelse, siden Eichmann anklaget kommandanten for Sipo i Paris, Dr Knochen, for å sabotere tiltakene. Brunner var spesielt aktiv i det sørlige Frankrike og det tidligere uokkuperte området av fransk territorium. Transportene begynte også på nytt fra Holland og Belgia våren 1943. Samtidig med aksjonen i Makedonia forlot et antall transporter Bulgaria fra det tidligere greske territoriet Trakia. Disse ble organisert av Dannecker som opererte etter Eichmanns instruksjoner. Etter at italienerne overga seg i september 1943 ble Dannecker sendt av Eichmann til Roma. Til tross for flere forsøk fra Eichmann på å overtale Mussolini hadde den italienske regjeringen ikke sluttet seg til deportasjonsprogrammet, og i tilfellet med Saloniki hadde den til og med sendt sine jødiske statsborgere heim til Italia. Dannecker, og fra 1944 og framover Bosshammer, deporterte noen transporter fra Italia. Imidlertid kunne ikke majoriteten av de italienske jødene bli fanget på grunn av den raske utviklingen av begivenhetene der og partisanaktivitetene. I september 1943 sendte Eichmann meg til Athen med instruksjoner om å deportere jødene fra det sørlige Hellas med en gang. Siden jeg ikke utførte denne ordren selv om det ville ha vært mulig ble jeg avløst og Burger ble sendt til Athen. Han organiserte noen transporter tidlig på sommeren 1944. Våren 1944 reiste Eichmanns representant til København med ordre om å deportere danske jøder. Siden denne aksjonen på forhånd ble kjent greide majoriteten av dem å unnslippe til Sverige. Bare noen få ble arrestert og disse ble ikke sendt til Auschwitz men til Theresienstadt. De skyldte dette til den modige intervensjonen fra den danske kongen.
Slik hadde deportasjoner forekommet i nesten alle land som var under tyske innflytelse fram til våren 1944. Imidlertid hadde aksjonene ikke blitt fullført overalt eller hadde foregått svært ujevnt. Bare to land hadde blitt spart fram til nå: Ungarn og Romania. Romania sluttet seg helt fram til slutten av krigen ikke til deportasjonene til Polen, mens det ble Ungarns tur i mars 1944. Etter hvert som krigen varte ved og det ble klarere at tysk seier var usannsynlig, presset Eichmann sterkere på for omfattende gjennomføring av deportasjonene og utryddelsesprogrammet. Av denne grunn reiste han selv til Budapest med en kommandostyrke som han utskrev de fleste kollegaene sine til. Bare Brunner ble værende igjen i Frankrike og Bosshammer i Italia. Under oppholdet i Budapest overtok Rolf Günther for ham i Berlin. Politistyrkene som var stasjonert i Ungarn og Eichmanns kommando ville ikke ha vært tilstrekkelige til å utføre deportasjonene av de ungarske jødene. Eichmann sikret seg imidlertid full støtte fra statssekretærene Endre og Bakyin i det ungarske innenriksdepartementet som gjorde full bruk av det ungarske gendarmeriet. Eichmanns mål var å gjennomføre en "lynaksjon" og han lyktes faktisk i dette. Det eneste han ikke greide å oppnå var å deportere jødene fra Budapest, siden denne aksjonen, som hadde vært forberedt i spesiell hemmelighet, ble forrådt i tide og, etter intervensjon fra nøytrale diplomater, forbød Horthy aksjonen..... Anstrengelser fra representanter fra den felles distribusjonskomitéen, som hadde foregått i Budapest fra våren 1944, førte i oktober 1944 til en ordre fra Himmler som kansellerte den endelige løsning. Den siste aksjonen som Eichmann gjennomførte var, selv om han var oppmerksom på forhandlingene med Himmler, deportasjonen av de gjenværende jødene i Slovakia.....
Kilde: Dokument 905.
Deportasjonsprosessen foregikk i en serie stadier. Først ble definisjonen av "jøde" utarbeidet. Så ble jødene registrert og avsatt fra offentlige stillinger og drevet ut av profesjonene, og jødiske virksomheter ble "arianisert". Deretter ble en jødisk organisasjon opprettet som myndighetene kunne bruke for å gjennomføre sine tiltak og dermed redusere sin direkte involvering til et minimum. Så måtte jødene bære jødestjernen og ble utskrevet til tvangsarbeid og konsentrert i leire. Og til slutt ble de transportert til Auschwitz eller en annen dødsleir.
Frankrike ble delt i to i 1940. En del ble okkupert og den andre delen hadde fram til 1943 et visst indre selvstyre under regjeringa i Vichy. Mange jøder flyktet til denne andre delen. Den høyreorienterte Vichyregjeringa var influert av en antisemittisk tradisjon, og var villig til å fjerne jødisk økonomisk og politisk innflytelse.
Den nordlige og vestlige delen av Frankrike stod under militær okkupasjon, og her ble jødene forfulgt på vanlig nazistisk måte. Jødene ble registrert og jødisk eiendom ble "arianisert". I august ble det foretatt massearrestasjoner av jøder, og de tyske myndighetene erklært at de personene som var arrestert var gisler og ville bli skutt dersom den franske motstandsbevegelsen gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen. De tyske militære myndighetene i Frankrike ville holde konflikten på et så lavt nivå som mulig for at okkupasjonen skulle fungere så glatt som mulig, og ville derfor ikke skyte for mange gisler. Men ledelsen i Berlin ønsket langt hardere tiltak og straffeaksjoner mot fransk motstand enn de tyske myndighetene i Paris ønsket. De tyske myndighetene i Paris foreslo at de franske jødene ble deportert østover framfor at de ble skutt i Frankrike.
I februar 1942 gikk den tyske militære kommandanten i Frankrike, general Heinrich von Stülpnagel, fra sin stilling. Deretter ble straffetiltakene mot jøder og kommunister i Frankrike den 3. mars overført fra de militære myndighetene og til SS. Deretter begynte deportasjonene av jøder fra Frankrike østover til dødsleirene.
De franske myndighetene i Vichy hadde ingenting mot at utenlandske og statsløse jøder ble deportert fra Frankrike. Derimot motsatte de seg at jøder som var franske statsborgere ble deportert, og denne motstanden økte. På grunn av Vichyregjeringas motstand mot at jøder som var franske statsborgere ble deportert ble bare 76.000 av de godt og vel 300.000 jødene som hadde levd i Frankrike ved invasjonen i 1940 deportert.
Den store skalaen som Holocaust foregikk i betydde at mange mennesker var involvert på ulike måter. Den nazistiske ledelsen skapte offentlig enighet om at jødene måtte fjernes på en eller annen måte, og den oppmuntret og godkjente alle forsøk på dette. Og så var det SS og personalet fra det tidlige drapsprogrammet som hadde vært rettet mot å drepe de mentalt syke og som direkte utførte myrderiene. Videre var det de personene som var ansvarlig for å samle sammen jødene og for å sende dem østover. Det var da som konfiskerte eiendelene til jødene og overtok dem. Og det var de som ikke protesterte mot at dette skjedde.
Daniel Goldhagen har fordømt alle tyskere for det som skjedde, men Daniel Goldhagens arbeid har blitt forkastet som overfladisk og overforenklet. Men det har rettet oppmerksomheten mot motivene til de som deltok.
Mange tyskere behandlet de jødene de møtte vennlig selv mens de hardeste hatkampanjene mot jødene foregikk, som mange beretninger fra jøder forteller om. Som denne beretningen fra en jødinne forteller:
1939 - Min mor og jeg er tvunget til å forlate leiligheten vår. Begynnelsen av krigen: flere restriksjoner og forbud. Imidlertid er ikke disse forbudene alltid respektert av ikke-jødiske medborgere. Når de matvarene som er tildelt oss begynner å bli knappe gir en kvinne som er en fullstendig fremmed min mor et kvart pund smør i det hun passerer henne på gaten. Nå og da finner vi en kurv grønnsaker, frukt og egg foran døra vår. Dette er det lite av og spesielt for oss. Noen ganger er slike ting brakt til oss i leiligheta vår av lojale folk, til ei leilighet som ikkejøder ikke skulle ha gått inn i. Men dette er bare glimt av håp i denne dystre håpløsheten.
Kilde: Dokument 909.
Det er klart at disse vanlige tyskerne var svært forskjellige fra Goldhagens karikatur av tyskerne. Men alle tyskerne var utsatt for en massiv nazistisk hatkampanje mot "jødedommen". Og det førte til at majoriteten var likegyldig overfor at jødene etter hvert forsvant, og mange var tilfreds med det.
De nazistiske myndighetene motarbeidet enhver kontakt og tegn på sympati mellom jøder og ikkejøder. Og Gestapo grep inn for å hindre uttrykk for sympati. Slik kom Gestapo, fra øverste hold, med følgende instruksjon datert 24. oktober 1941:
Re: Oppførsel til personer av tysk blod overfor jøder.
Det har gjentatte ganger i det siste blitt lagt merke til av oss at personer av tysk blod fortsetter å opprettholde vennlige forbindelser med jøder og viser seg sammen med dem offentlig på en demonstrativ måte. Siden slike personer av tysk blod selv nå synes å mangle forståelse for de mest elementære og grunnleggende prinsippene til Nasjonalsosialismen og siden deres oppførsel må bli betraktet som hån mot offisielle tiltak, er mine ordrer at i slike tilfeller skal den personen av tysk blod som det gjelder ble satt i varetekt for opplæring eller i alvorlige tilfeller overføres til en konsentrasjonsleir av første grad. Den jødiske deltakeren skal uten unntak settes i varetekt og overføres til konsentrasjonsleir for tiden.Anmodninger om slike aksjoner skulle bli gjort til RSHA Ref. IV C 2.
Kilde: Dokument 909a.
Det er ikke tvil om at denne politikken spilte en viktig rolle i å skremme både jøder og ikkejøder og slik isolerte dem fra hverandre. Viktor Klemperer, en jøde som førte dagbok i denne tida, refererte ofte til dette fenomenet i den dagboka han førte der han skrev ned erfaringer han gjorde på fabrikken der han arbeidet:
2. April 1944 Søndag ettermiddag
Fra tid til tid kommer en av de pratsomme ariske luftangrepsutkikkspostene fra nabolaget til syne: "Kjeder du deg? Det må være veldig kjedelig å være så mye alene?" ......og går raskt videre. Liebscher, den unge montøren, forklarer halvt unnskyldende for meg mens han drar ned blendingsgardinen: "Det er strengt forbudt å snakke med jøder". Når de er sammen i en gruppe er de redde, og med god grunn. Det er alltid en representant for partiet til stede. Alene kommer de ut av skallet. Nylig mens han satte på merkelapper, formann Hartwig: "Hva ble det av de folkene som ble samlet opp av Gestapo?..... Det må være fælt å bli stirret på i gatene på grunn av stjerna...." (Formann, jeg går bare til fabrikken, ellers går jeg aldri ut i gatene. Og folk stirrer ikke bare.")14 April 1944 Fredag kveld
I dag ga fru Scholz meg som presang brødkuponger på to punds verdi. Hun sa at hun kunne greie seg uten dem siden hun i påskeferien hadde spist hos svigerdatteren i Pulsnitz. Hver for seg oppfører den overveldende majoriteten av arbeidere, kvinner som menn, seg som dette. Men overalt er det frykt: "Ikke vis det til noen, ikke fortell noen". Jeg er likedan....
Kilde: Dokument 909b.
Det andre spørsmålet er spørsmålet om hvor mye den tyske befolkninga viste om det som hendte med jødene i øst. Siden det var mange tyskere som kom i nærheten av myrderiene i Sovjet og mange tyskere i administrasjonen av Polen var det mange som fikk høre at det skjedde fæle ting i øst. Men det er tvilsomt at utryddelsesleirene var kjent for mange, alt ble gjort for å holde dem skjult, de skulle i det hele tatt aldri nevnes, ikke en gang i konfidensielle dokumenter.
I oktober 1942 hadde nyheter om grusomheter mot jøder i øst tydeligvis blitt så utbredte at partikansleriet kjente seg forpliktet til å gi partiet en offisiell linje om saken i sin ukentlige "Konfidensiell informasjon" som ble sendt til distriktslederne og ledere av enda høyere rang:
Kondidensiell informasjon
9.10.1942. Bidrag 881I sammenheng med arbeidet med den endelige løsning på det jødiske spørsmålet har det nylig vært en del diskusjon av folk i ulike deler av Riket om "svært harde tiltak" mot jødene, spesielt i de østlige territoriene. Det har blitt klarlagt at slike uttalelser - vanligvis forvridde og overdrevne - er formidlet av folk på permisjon fra de ulike avdelingene som er engasjert i øst, som selv har hatt anledning til å observere slike tiltak.
Det er forståelig at ikke alle patrioter kan demonstrere tilstrekkelig forståelse for slike tiltak, særskilt de delene av befolkninga som ikke har hatt anledning til å danne sitt eget bilde av den bolsjevistiske skrekk.
Den følgende informasjonen angående den nåværende tilstand blir gitt for å motvirke alle rykter i denne forbindelse, som ofte er intendert tendensiøse.
I rundt 2.000 år har det vært ført en kamp mot jødene, men så langt forgjeves. Det er bare siden 1933 at vi har søkt måter og midler for å få den fullstendige separasjon av jødene fra den tyske nasjonale kropp. Løsninga som har vært forsøkt så langt kan essensielt bli delt inn slik:
1. Eksklusjon av jødene fra spesiell områder av tysk liv.
Her er de lovene som er vedtatt av lovgiverne utformet for å sørge for grunnlaget for å sikre at framtidige generasjoner er beskyttet mot mulig overveldelse av denne fienden.2. Forsøkene på å drive fienden helt ut av Rikets territorium
I lys av det begrensede livsrommet som er tilgjengelig for det tyske folket var det håpet å løse det problemet ved å akselerere emigrasjonen av jøder. Etter at krigen begynte i 1939 ble mulighetene for å emigrere stadig færre, og samtidig, i tillegg til livsrommet, vokste det økonomiske rommet til tyskerne stadig slik at nå, i lys av det store antallet jøder som bor i dette området, er fullstendig fjernelse gjennom emigrasjon ikke lenger mulig. Siden den neste generasjon ikke vil betrakte dette spørsmålet som så vitalt og, i lys av tidligere erfaring, ikke lenger vil se klart nok, og siden saken nå har blitt satt i bevegelse og presser seg fram for å bli løst, må hele problemet bli løst av den nåværende generasjonen.Slik er den fullstendige ekskludering eller eliminering [Ausscheidung] av de millioner av jøder som holder til i det europeiske økonomiske området en absolutt nødvendighet.
Jødene blir kontinuerlig transportert mot øst til store leire, noen av dem er allerede bygd, men noen gjenstår fortsatt å bygge, først fra det tyske Riket og så fra andre europeiske land, i den endelige løsning. Fra disse leirene er de satt til å arbeide eller blir tatt enda lenger not øst. De eldre jødene så vel som de med høye krigsutmerkelser blir stadig sent til byen Theresienstadt i Protektoratet Bøhmen og Moravia.Det er i tingenes natur at av interesse for den framtidige sikkerhet for vår nasjon kan disse, i noen tilfeller, vanskelige problem for vår nasjon bare bli løst med hensynsløs strenghet.
Kilde: Dokument 910.
Mange tyskere visste lite om de restriksjonene som jødene var underlagt i dagliglivet, noe som Viktor Klemperer ofte refererte til med forbauselse i dagboka. De ville ikke vite mer om et ubehagelig emne som ikke berørte dem direkte i ei tid der de selv og familiene hadde mye å stri med på grunn av krigen. I 1939 hadde jødene mistet sine statsborgerlige rettigheter og sin menneskelige verdighet. De hadde blitt marginalisert så sterkt at det at de begynte å forsvinne ikke vakte forbauselse. Tyskerne visste at det som skjedde med jødene var svært stygt, og det vakte skyldfølelse hos mange.
Lederne innen SS og SD var ofte høyt utdannet og kombinerte en rasistisk ideologi med hensynsløs profesjonalitet og personlige ambisjoner på en måte som satte normale menneskelige følelser og hensyn ut av spill. De deltok i kult omkring hardhet, råskap og tøffhet og foraktet svakhet og menneskelighet. Lojalitet ble forstått som lydighet og disiplin, total underordning der de mest forferdelige ting måtte gjøres, der all menneskelighet ble oppfattet som svakhet, og umenneskelighet ble oppfattet som styrke.
En annen og mye større gruppe anla en kolonialistisk holdning overfor de østlige områdene. De innfødte befolkningene ble betraktet som mindreverdige og underlegne. De tyskerne som skulle administrere de østlige, okkuperte område fikk svært stor makt, makt over liv og død, i disse områdene. Administratorene skulle vise initiativ og gjøre det som tjente den tyske krigføring best og virkeliggjøre den nazistiske ideologiens forestillinger, gjerne på den mest hensynsløse måte.
Mange av de som organiserte deportasjoner og massemord var preget av profesjonalitet og ambisjoner om å gjøre karriere, og hadde en profesjonell holdning til sin innsats som tillot dem å skille sin profesjonelle virksomhet fra private og personlige holdninger og vurderinger.
| Land | Antall jøder tidligere | Tap |
|---|---|---|
| Polen | 3.000.000 | 2.700.000 |
| Sovjet | 3.340.000 | 2.100.000 |
| Romania | 592.418 | 211.214 |
| Tsjekkoslovakia | 356.830 | 143.000 |
| Tyskland | 238.823 | 165.000 |
| Ungarn | 875.000 | 550.000 |
| Frankrike | 300.000 | 76.134 |
| Nederland | 140.245 | 102.000 |
| Jugoslavia | 82.242 | 55.000 |
| Hellas | 71.611 | 58.885 |
| Østerrike | 206.000 | 65.459 |
| Belgia | 90.000 | 28.518 |
| Italia | 33.600 | 7.858 |
| Bulgaria | 63.403 | 11.343 |
| Danmark | 7.500 | 116 |
| Luxembourg | 4.250 | 1.200 |
| Norge | 1.900 | 758 |
| Albania | 200 | 591 |
| Totalt | 9.404.022 | 6.277.046 |
Lenker:
Første del av denne teksten om Holocaust
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: