Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I januar 1933 fikk Tyskland ei ny samlingsregjering med Hitler som kansler. Dette var en høyrekoalisjon, der sosialdemokratene og kommunistene var i opposisjon. von Papen var visekansler, Hugenberg fra DNVP var økonomiminister, Seldte fra Stahlhelm var arbeidsminister, Blomberg var forsvarsminister. De eneste nazistene i regjeringa i tillegg til Hitler selv var Wilhelm Frick som var innenriksminister og Hermann Göring som var minister uten portefølje.
Denne nye regjeringa skapte ingen stor interesse i den internasjonale presse. Man ventet ingen store forandringer, og la vekt på at nazistene bare hadde fått tre regjeringsmedlemmer. Man ventet at Hitler ville bli temmet, til tross for hans voldsomme uttalelser. Han ville være under oppsyn og pålagt restriksjoner av det konservative regjeringsflertallet som ikke var nazister, og av hæren.
Denne oppfatningen hadde også de regjeringsmedlemmene som ikke var nazister, som mente at de nå hadde Hitler under kontroll. "Vi har ansatt ham", skrøt Papen til en av vennene sine.
Hitler hadde ingen intensjon om å spille andres musikk. Han ville kjøre sitt eget show, og underordne både regjeringa og hele statsapparatet under sin egen vilje, og knuse eller overta alle uavhengig organisasjoner som kunne stå i veien for ham. Hitler trengte bare to måneder som kansler for å legge grunnlaget for nye erobringer, som han kunne bygge den totalitære staten på. Denne staten hadde et sentrum, og det var Hitler selv. All kommunikasjon skulle ideelt gå gjennom Hitler, og ikke direkte mellom de ulike deler av statsapparatet.
Allerede fra begynnelsen ble det klart at de konservatives håp om å kontrollere Hitler manglet substans. Han vant sin første seier over sine nasjonalistiske kollegaer allerede får han var offisielt innsatt som kansler. Han insisterte på at Riksdagen måtte oppløses og at det måtte bli nye valg i mars. Hugenberg forstod at nazistene ville tjene på dette, og motsatte seg det, men han fikk ikke de andre regjeringsmedlemmene med seg, og dermed gikk regjeringa inn for Hitlers forslag. Hitler begynte å distansere seg fra de regjeringsmedlemmene som ikke var nazister. I talene sine ga Hitler inntrykk av at den ikke-nazistiske delen av regjeringa satt fast i de tankebanene som Hitler tok avstand fra og som han angrep, og som hadde skadet Tyskland de siste fjorten årene. Bare nazistene forstod den nye politikken, som var karakterisert ved "viljen og styrken til å handle". Budskapet var at bare dersom nazistene fikk danne regjering alene kunne de føre den rette politikken.
Hitler arbeidet også for å oppnå et godt forhold til hæren. Han ville overbevise de militære lederne om at bare hans autoritære ledelse kunne befri landet fra Versaillesavtalen og utrydde marxistene. Hitler forsikret generalene om at han så Wehrmacht som den eneste legitime væpnede makt i staten. Men han nølte ikke med å legge politiet under nazistisk kommando. Dette lot han Hermann Göring gjøre. Göring var innenriksminister for Preussen, og Göring handlet med en voldsomhet, brutalitet og hensynsløshet som overmannet Görings nominelle overordnede, visekansleren og rikskommisæren for Preussen, som var von Papen. Papen lot Göring få det som han ville. Göring begynte med å pensjonere fjorten politipresidenter i prøyssiske byer, og å avsette dusinvis av polititjenestemenn. Deretter utnevnte han SS Oberführer Kurt Daluege som spesialkommisær, og ga ham i oppdrag å fjerne alle polititjenestemenn som nazistene ikke stolte på. Dermed skulle anstendige mennesker fjernes fra politistyrken. Den 17. februar beordret han alle lokale politistyrker til å opprette gode samarbeidsforhold med SA og SS og Stalhelm, og samarbeide med dem i kampen mot venstrekreftene, om nødvendig med våpenmakt. I praksis legitimerte Göring nazipøbelens terror i gatene.
SA kunne nå, med politiets støtte, angripe alle politiske møter som ble holdt av andre politiske parti. Nazistene kunne skaffe seg monopol på å drive politisk agitasjon og propaganda. Nyttig i denne sammenheng var også et dekret fra presidenten av 4. februar som forbød aviser og møter som "misbrukte, eller behandlet med forakt, organ, institusjoner, kontor eller statens ledende embetsmenn," eller kringkastet falsk informasjon som kunne "sette statens vitale interesser i fare." Göring undertrykte ikke bare kommunistenes aviser, men angrep også avisene til Sosialdemokratene og Sentrumspartiet. Det nyttet ikke å protestere mot dette.
Under valgkampen hadde derfor nazistene nesten monopol på å bruke massemediene. Ethvert uttrykk for opposisjon kunne vente å bli utsatt for voldelige angrep. Josef Goebbels viste seg å være dyktig til å utnytte massemedia til nazipropaganda. Han sikret seg at alle viktige taler som Hitler holdt ble kringkastet av alle radiostasjoner i beste sendetid, med Goebbels egne kommentarer.
Riksdagsbrannen
Trakasseringen og angrepene på alle som ble oppfattet som venstreorienterte økte stadig, spesielt etter riksdagsbrannen 27. februar. Selv om den nederlandske omstreiferen Marinus van der Lubbe ble dømt og henrettet som skyldig i riksdagsbrannen, tyder alt på at det var en SS/SA Sondergruppe under ledelse av Reinhard Heydrich og Kurt Daluege som var brannstifterne. Hitler og Göring beskyldte øyeblikkelig kommunistpartiet for å være ansvarlige for brannen, og brukte brannen til å angripe det som var igjen av det demokratiske systemet. Allerede i løpet av natta mellom 27. og 28. februar ble 4.000 kommunister arrestert, sammen med intellektuelle og andre som hadde pådratt seg nazistenes vrede. Noen av dem, som Carl von Ossietsky, overlevde ikke. I løpet av formiddagen fikk Hitler president Hindenburg til å undertegne det mest skjebnetunge dokument Hindenburg noen gang undertegnet. Hitler greide å overbevise Hindenburg om at et kommunistiske kupp var under forberedelse, og foranstaltninger for å møte dette ble satt i verk.
Dekretet satte alle demokratiske rettigheter ut av kraft, og autoriserte Rikets regjering til å overta myndigheten til delstatsregjeringer som var uvillig til å opprette ro og orden når situasjonen krevde det, og forordnet fengselsstraff og død for en mengde forbrytelser, hvorav noen ble oppfunnet. At de konservative, nasjonalistiske medlemmene av regjeringa gikk med på å gi Hitler disse fullmaktene viser hvor inkompetente og uansvarlige de var. Tolkning av dekretet ble overlatt til innenriksministrene i de ulike delstatene, og dette ga Göring en fryktelig makt i Preussen. Arresterte personer fikk ingen rett til å bli avhørt eller til å få sin sak opp for retten. Folk kunne holdes arrestert uten lov og dom og uten rettigheter, og uten at anklagen mot dem ble vurdert, i det uendelige, i det hele tatt uten tidsbegrensning. Og pårørende til arresterte hadde ingen rett til å bli orientert, den arresterte kunne bare forsvinne.
Denne nye orden som dekretet av 28. februar skapte, der folk kunne arresteres på mistanke, eller bare fordi nazistene ikke likte dem, uten å få sin sak prøvd for retten, der folk altså bare forsvant, denne orden kom til å vare like lenge som det tredje riket varte, altså til 1945.
Dekretet ble raskt vendt mot alle nazistene oppfattet som sine fiender. Kommunistenes aviser, og valgkampanje, ble brakt til taushet, og sosialdemokratene og Sentrumspartiet ble trakassert og fikk valgmøter angrepet av nazipøbelen. Selv borgerlige ledere som Brüning ble truet på livet av nazistene.
Likevel ble valget 5. mars 1933 ingen absolutt triumf for Hitler. Sammen med de konservative fikk han et klart flertall i Riksdagen, men Sosialdemokratene og Sentrumspartiet fikk omtrent det antallet plasser de brukte å ha, og selv kommunistene fikk nesten fem millioner stemmer og 81 plasser. Regjeringa hadde ikke stort nok flertall (to tredjedeler) til å forandre konstitusjonen, selv om den kunne gi vanlige lover.
Nazistene feiret framgangen de hadde som en seier, med orgier av plyndring, overfall og drap rundt om i landet.
Antall plasser i Riksdagen for
de ulike partiene etter valget 5. mars 1933:
| NSDAP - (nazistene) | 288 |
| Kampffront Schwarz-Weiss-Rot | 52 |
| Zentrum | 73 |
| Bayerische Volkspartei | 19 |
| Deutsche Volkspartei | 2 |
| Christlich-Sozialer Volksdienst | 4 |
| Deutsche Staatspartei | 5 |
| Deutsche Bauernpartei | 2 |
| Württembergischer Landbund | 1 |
| SPD (Sosialdemokratene) | 120 |
| KPD (Kommunistene) | 81 |
Hitler sendte de første to vekene etter valget tropper eller enheter fra SA og SS til Württemberg, Baden, Bremen, Hamburg, Lübeck, Saksen, Hessen og Bayern under påskudd av å skulle opprette orden, en orden som var ødelagt av herjingene til SA og SS og andre grupper av nazipøbel. Disse styrkene som Hitler sendte overtok myndigheten til de lovlige myndighetene, og erstattet disse med nazistenes rikskommisærer.
Denne framgangen som nazistene hadde fikk mange fra andre organisasjoner til å slutte seg til dem. Medlemmer fra det republikanske Reichsbanner ba om medlemsskap i Stahlhelm, og ledelsen i ADGB, fagbevegelsens hovedorganisasjon, kunngjorde i mars at den var klar til å bryte forbindelsen med sosialdemokratene og samarbeide med den nye regjeringa, og tusenvis av medlemmer fra mellompartiene sluttet seg til NSDAP. Opposisjonen mot nazistene var derfor i ferd med å rakne. Innflytelsesrike biskoper fra den katolske kirka snakket også om nødvendigheten av å samarbeide med nazistene.
Den 21. mars ble Hitler satt inn som kansler, og tatt i ed av Hindenburg. Da Riksdagen to dager senere ble samlet i Kroll Opera Haus kom Hitler med krav om fullmaktsloven. SA og SS stod oppstilt ved Potsdam som blodtørstige rovdyr og skrek at de krevde fullmaktslovene: "Wir fordern das Ermächtigungsgesetz - sonst gibt's Zunder!" Senere omringet SA og SS Riksdagen og skrek at de forlangte fullmaktsloven. Hitler ba om en lov av fire års varighet som ville gjøre ham i stand til å styre uten å ta hensyn til konstitusjonen. Han lovte at han ville ikke gripe inn overfor rettighetene til folkevalgte myndigheter.
Selv om ingen av de 81 valgte kommunistene hadde mulighet til å være til stede ved avstemminga (De var "postalisch unauffindbar"), og selv om også 26 sosialdemokrater var forsvunnet, manglet nazistene det to tredjedels flertallet som var nødvendig for at de skulle sikre seg fullmaktsloven. Sosialdemokratene hadde i en modig tale av Otto Wels gjort det klart at de fortsatt ville stå fast mot nazistene. De konservative og nasjonalistene hadde sluttet seg til nazistene, så avgjørelsen lå hos Sentrumspartiet og deres assosierte Bayerske folkeparti. Brüning hevdet senere at Sentrumspartiet gjorde sin tilslutning til nazistene betinget av modifikasjon av dekretet fra 28. februar, og først stemte for nazistenes herredømme etter at Hitler hadde gått med på endringer av dekretet. Sentrumspartiet gjorde noen forsøk på å oppnå forandringer, med dets holdning ble først og fremst bestemt av Monsignor Kaas' holdning og hans argument i partimøtet om at dersom Hitler ikke fikk det han ønsket gjennom fullmaktslovene, ville han likevel ta dette, men på en mer voldsom og mindre behagelig måte. Av denne grunn bøyde så Sentrumspartiet seg, i likhet med partiene til høyre, for nazistene.
Til slutt var det bare de 94 sosialistene som stemte mot å gi nazistene fullmaktslovene, og mot å tillate nazistene å opprette nazidiktaturet. Den 23. mars ga et flertall i Riksdagen Hitler fullmakt til å være diktator.
Nazistene fjernet de institusjonene i Weimarrepublikken som de ikke så seg tjente med. Og de institusjonene som de kunne ha nytte av ble omformet slik at de tjente nazistenes formål. Denne omformingen og disiplineringen ble kalt for Gleichschaltung. I første omgang betydde dette at de embetsmenn og tjenestemenn som hadde vist motstand mot nazistene ble fjernet, at Weimarrepublikkens partisystem ble fjernet, videre at delstatsregjeringene og landdagene ble fjernet og det gamle Reichsrat ble lagt ned, og at nazistene overtok styring av fagforeningene.
Hitler var klar over at et uavhengig embetsverk, om det ønsket det, kunne hindre ei regjering i å utføre det den ønsket. Han ville ikke tillate at embetsverket saboterte det nazistiske regimet, som det til dels hadde sabotert Weimarrepublikken. Hitler handlet raskt for å sikre seg total lydighet fra embetsverket. Den 7. april 1933 kom han med en lov for Gjenopprettelse av det profesjonelle Embetsverket, som fikk mange tillegg og fortolkninger, og som avskaffet sikkerhetsbestemmelser som sikret embetsmenn mot vilkårlige oppsigelser, for at embetsmenn enkelt kunne fjernes fra sin stilling dersom overordnede av en eller annen grunn ønsket det. Dette ble fulgt av utrenskninger i embetsverket der alle jøder og personer som hadde vært politisk aktive på venstresida ble fjernet.
Hitler satte ikke i verk utrenskninger av domstolene, men bare dommere som holdt seg til den nye ortodoksien ble utnevnt. Og nazistene brydde seg ikke om dommer som kom til å gå mot dem, men handlet på tvers av domstolene når de fant det tjenlig. I april 1942 vedtok Riksdagen at Hitler hadde rett til å fjerne enhver dommer som dømte på en måte som Hitler fant å være feilaktig. Lenge før dette var rettsvesenet totalt demoralisert.
Nazistene mente at juristene skulle være tjenere for bevegelsen og dens oppfatning av Tysklands behov og beste. For å sikre seg at juristene forstod dette fikk nazistene utstedt en lov om tillatelse til å praktisere jus, som stilte rasemessige og politiske krav til alle jurister. Juristene ble også organisert i nazistiske organisasjoner der de ble indoktrinert og lærte å lystre direktiv fra Hans Frank, som var blitt utnevnt til rikskommisær for samordning av rettsvesenet i delstatene og fornyelse av rettslæren.
Kommunistpartiet ble erklært ulovlig etter riksdagsbrannen, og etter Otto Wels modige tale i Riksdagen hadde også sosialdemokratenes ledelse grunn til å frykte at nazistene ville komme etter dem. I juni ble sosialdemokratenes aktiviteter forbudt og partiet erklært å være uønsket, og partiets eiendom ble konfiskert. Deutsche Staatspartei (den siste rest av DDP) ble også forbudt, og det forsvant. De konservative partiene begynte å gå i oppløsning, eller gikk opp i nazipartiet. Franz Seldte sluttet seg til nazistene i april, og tilbød Hitler å bli leder for Stalhelm. Hugenberg prøvde å bevare sitt parti ved å omforme det til en Tysk nasjonal front, men det provoserte Hitler til angrep på Hugenberg. Den 26. juni søkte Hugenberg avskjed fra regjeringa, og snart gikk partiet hans i oppløsning.
Nå var de eneste partiene som fantes utenom nazistenes parti de katolske partiene. Og de ble offer for den opportunismen som hadde karakterisert deres politikk. Siden mars hadde ledende katolikker, inkludert kardinal Faulhaber av München og Bertram av Breslau, kommet til å mene at Sentrumspartiets fortsatte eksistens kunne komme i konflikt med konfesjonelle interesser. Denne forestillinga ble sterkere da Hitler sa at han kunne være villig til å avtale et konkordat med Vatikanet. Både Monsignor Kaas, som hadde gitt opp sin politiske aktivitet i Sentrumspartiet for å arbeide full tid i kirka, og pavens sekretær Eugenio Pacelli (senere pave Pius XII) støttet sterkt en tilnærming for å sikre de katolske skolene og andre katolske organisasjoner i Tyskland. For å oppnå dette viste Vatikanet seg villig til å akseptere en bestemmelse om at katolske geistlige ikke skulle delta i politikken. Inngåelsen av Reichskonkordatet avvæpnet ledelsen for Sentrumspartiet. Det ble i siste minutt forsøkt å oppnå bestemmelser som skulle sikre de politiske lederne til Sentrumspartiet. Men det som ble oppnådd var ikke godt nok til at det avholdt Brüning fra å forlate Tyskland.
Den 14. juli 1933 kom en lov som erklærte at NSDAP var det eneste lovlige partiet i Tyskland. Og at alle forsøk på å stifte nye parti eller å arbeide i gamle parti ville bli straffet med fengsel i opptil tre år. Dette førte naturlig nok til at Riksdagen bare kom til å bestå av nazister. Hitler fant at den var et imponerende sted å holde taler, og den kunne vedta lover som gikk ut over de dekretene og fullmaktene som diktaturet bygde på, og slik gi et legalt skinn til nazistyret.
Delstatsparlamentene, landdagene, tjente ingen hensikt for nazistene, og kunne derfor fjernes. I 1933 ødela nazistene fullstendig delstatenes regjeringsstrukturer. Prosessen begynte i mars med at rikskommisærer og riksstattholdere ble innsatt i de fleste delstatene. I slutten av mars autoriserte et riksdekret de nye regjeringene til å gi lover og reguleringer i delstatene uten landdagenes medvirkning. Den 7. april kom en ny lov som økte stattholdernes makt og forbød landdagene å vedta mistillitserklæringer mot stattholderne og deres regjeringer. Og 30. januar 1934 ble landdagene oppløst og delstatenes suverene rett ble overført til riket, og delstatenes regjeringer ble underordnet rikets regjering og stattholderne ble underordnet rikets innenriksminister.
Fagbevegelsen ble omorganisert og underlagt nazistene, og en "tysk arbeiderfront" (Deutsche Arbeitsfront: DAF) ble opprettet. Leder for den ble Gauleiter i Køln, Robert Ley. Denne organisasjonen skulle ikke fungere som en fagbevegelse, men heller kontrollere og passivisere arbeiderne, og frata dem muligheten til selvstendige initiativ og handlinger, og sørge for at de ikke hadde egne ledere, men var underlagt nazistene.
Også organisasjonen i jordbruket ble underlagt nazistene, om de da ikke gikk i oppløsning. Det samme gjelder for organisasjonene til middelstanden og mindre næringsdrivende.
Storindustrien ble ikke helt underordnet nazistene. Hitler hadde respekt for de store industrilederne, og ville ikke gjøre noe som kunne skade tungindustrien. Storindustrien og dens organisasjoner ble ikke utsatt for den samme Gleichschaltung som resten av samfunnet og næringslivet, men samarbeidet likevel godt med Hitler og nazistene.
I begynnelsen av 1934 var grunnlaget lagt for den totalitære staten. Den demokratiske konstitusjonen var satt ut av kraft sammen med demokratiske og uavhengige institusjoner og organisasjoner som kunne ha utgjort en uavhengig opposisjon mot Hitler. Det var bare to steder som kunne være utgangspunkt for opposisjon mot Hitler. Dette var hæren, som så langt ikke hadde blitt utsatt for Gleichschaltung, og Hitlers eget parti.
Militærvesenet kunne være fornøyd med Hitlers politikk dette første året. I taler hadde han vist respekt for de militære og deres tradisjoner og retter. Den nye loven for hæren fra 20. juli hadde fjernet bestemmelser i republikkens Heeresverfassung som hadde vært upopulære blant offiserene. Og Hitler hadde ikke blandet seg inn i utnevnelser og forfremmelser av offiserer, med unntak for et tilfelle der Hitler hadde rygget tilbake da han hans nominasjon møtte motstand fra Rundstedt og Leeb og Hindenburg. Hitler hadde avsluttet det militære samarbeidet med Sovjet og heller inngått en vennskapsavtale med Polen, og dette likte ikke den militære ledelsen. Men den satte pris på at Hitler hadde trukket Tyskland fra nedrustningskonferansen i Genève i oktober 1933.
De militære ble opptatt av Hitlers evne til å kontrollere ambisjoner i Hitlers eget parti som sterkt berørte hærens stilling i staten. Og i de første månedene av 1934 var hærens ledelse svært kritisk innstilt til Hitler på grunn av dette.
Det var SA som var årsak til denne kritiske holdningen hos hærledelsen. Inntil nylig hadde hærledelsen sett med sympati på brunskjortene, og i 1932 hadde de satt seg mot at Brünings regjering ville oppløse SA, siden hærledelsen så på SA som en verdifull reserve i tilfelle krig. Men SA hadde hatt sterk vekst. At Stalhelm hadde gått inn i SA hadde ført til at SA utgjorde en styrke på mer enn en million mann. Og SA skaffet seg avanserte våpen og spesialstyrker, og ble i større grad mer en hær enn en politisk organisasjon. Det gikk rykter om at Ernst Roehm, leder for SA, ønsket at SA skulle bli den nye tids hær, og at den profesjonelle hæren skulle bli innlemmet i og underordnet SA.
Og dette var ikke bare tomme rykter. Hærens ledelse var alarmert over dette. Hitler var klar over misnøyen i SA, for mange av gatekjemperne hadde trodd at når nazistene fikk makten i samfunnet ville medlemmene av SA overta alle godene i samfunnet, alle de godt betalte stillingene, alle bankkontoene og alle de herskapelige boligene og slottene ville bli delt mellom medlemmene i SA. De ble svært skuffet da Hitler nektet å gjøre troskap mot og tjeneste for partiet til det eneste kriteriet for fordeling av goder og ved ansettelser. Dette utnyttet SAs leder. I juni 1933 skrev Ernst Roehm en artikkel der han angrep de som hadde gode stillinger og kalte seg for nasjonalsosialister, men i virkelighet hadde forrådt revolusjonen, og advarte om at SA ville fortsette kampen, og den kunne bli mot dem.
Dette tok Hitler opp i en tale 6. juli, der han sa at tingene måtte få modnes og ta den nødvendige tid. Revolusjonen var ikke en permanent tilstand. Hitler prøvde å roe ting ned i flere taler, og prøvde å få Roehm nærmere seg ved å utnevne ham til minister uten portefølje i desember 1933.
Men Hitler ville ikke gå med på Roehms tanker om å omorganisere hæren. Han prøvde å få Roehm bort fra disse tankene. Det gikk ikke.
I et intervju med Hermann Rauschning i første del av 1934 sa Roehm:
"Adolf er et svin. Han vil gi oss alle bort. Han har bare med de reaksjonære å gjøre nå. ... Han er kamerat med de øst-prøyssiske generalene. De er hans folk nå.... Adolf vet akkurat hva jeg vil ha. Jeg har fortalt ham det ofte nok. Ikke en ny utgave av den gamle keiserlige hæren. Er vi revolusjonære, eller er vi det ikke? Allons, enfants de la patrie! Dersom vi er det, så må det oppstå noe fra vår élan, som massearmé som under den franske revolusjonen. Om vi ikke er det vil alt gå i hundene. Vi må lage noe nytt, ser du ikke det? En ny disiplin. Et nytt organisasjonsprinsipp. Generalene er en mengde gamle stabeis. De har aldri hatt en ny ide. .... Jeg er kjernen i en ny hær, ser du ikke det? Forstår du ikke at det som kommer må være nytt, friskt og ubrukt? Grunnlaget må være revolusjonært. .... Det er bare en gang at du får bare mulighetene til å skape noe nytt og stort som vil hjelpe oss til å løfte verden av hengslene. Men Hitler avviser meg med fagre ord."
Fra våren 1934 var Hitler klar over den stigende misnøyen i Reichswehrs kommando med Roehm. Og Hitler våget ikke å se bort fra dette. Hitler visste at president Hindenburg som var blitt 84 år gammel, og som begynte å se dårlig ut, kunne dø når som helst. Når det skjedde ønsket Hitler å overta etter Hindenburg, og få de militære fullmaktene som lå hos presidenten. Men han visste at dersom hæren kjente sin eksistens truet av SA var det trolig at den ville motsette seg at Hitler overtok president Hindenburgs militære fullmakter.
Man vet ikke nøyaktig hvordan generalene gikk fram for å få Hitler til å handle mot Roehm. Men det er klart at fra mars gikk Hitler, full av tvil og ubesluttsomhet, mot en endelig konfrontasjon med SA og dets opprørske leder. Blant Hitlers medsammensvorne var ikke bare fiender av Roehm som Göring og lederen for SS, Heinrich Himmler, men også ledelsen for hæren. Det er klart at hærens ledelse samarbeidet med Hitler i de lange knivers natt, 30. juni 1934, da Roehm og dusinvis av andre SA-ledere ble revet ut av sine senger og skutt uten lov og dom av SS tropper i Stadheim fengslet i München og i konsentrasjonsleiren ved Dachau. Også personer som ikke hadde noen forbindelse med SA ble drept denne natta, som Gustav Kahr, som Hitler hadde et oppgjør utestående med fra 1923, og Gregor Strasser, som hadde brutt med Hitler i 1932, og to framstående offiserer, Kurt von Schleicher og hans tidligere hjelpesmann general von Bredow.
Den 1. juli utstedte forsvarsminister general Blomberg en ordre der han skrev om føreren at han hadde handlet som en god soldat med eksemplarisk mot da han utslettet mytterister og forrædere. Da Hindenburg døde en måned senere hadde hæren ingen motvilje mot at Hitler overtok feltmarskalkens plass. Hitler kunngjorde at han slo sammen kanslerembetet og presidentembetet og kalte den nye posten som oppstod for Führer und Reichskanzler.
Den 2. august 1934 sverget hver offiser sammen med de menige soldatene:
"Jeg sverger ved Gud denne hellige ed, at jeg vil yte ubetinget lydighet til føreren av det tyske rike og folk, Adolf Hitler, den øverste kommandør av Wehrmacht, og, som en tapper soldat, vil jeg til en hver tid være klar til å gi mitt liv for denne ed."
Til gjengjeld for denne forpliktelsen fikk hærens ledelse det den mente at den trengte, et formelt løfte fra Hitler, i et brev til Blomberg 20. august, om at han gikk inn for at hæren skulle være den eneste bærer av våpen i nasjonen. Det er godt mulig at Hitler mente dette. Senere kom SS til å bli en mektig væpnet organisasjon, men utviklinga mot dette hadde ikke begynt på dette tidspunktet.
Hitler påstod at hans legitimitet var større enn legitimiteten til noen av hans forgjengere, siden den hvilte på det forholdet at han hadde en historisk oppgave som leder for en bevegelse som legemliggjorde lengselen og aspirasjonene til det tyske folket.
Nasjonalsosialistenes politiske teoretikere utarbeidet dette standpunktet. Ernst R. Huber skrev at førerens makt - Führergewalt - hadde erstattet alle tidligere former for autoritet, og at dens legitimitet steg ut fra dens formål. "Føreren forener i seg rikets hele suverene makt. Vi kan ikke snakke om statens makt, men om førermakt, om vi vil beskrive politisk makt i det folkelige riket korrekt. For det er ikke staten som en upersonlig enhet som er bærer av politisk makt, men heller føreren som utøver av hele folkets vilje (des völkischen Gemeinwillens)." Førermakten omfatter alle sider og deler av samfunnet og av menneskenes tilværelse, og er ikke underlagt noen restriksjoner eller begrensninger, skrev Huber.
I denne framstillinga av Hitlers makt virker den overveldende, som om den gjennomtrengte og dirigerte hele samfunnet. Og Hitler likte å framstille det nye systemet som et effektivt og enhetlig og sammenhengende system. Men slik var det ikke. Partiets organisasjon var ofte et speilbilde av statens organisasjon, og innebar slik en fordobling som førte til konkurranse og rivalisering.
På samme måte som før 1933 ble det meste av statens forretninger utført i de ulike ministeriene av personer med lang erfaring. Ministeriene ble vanligvis ledet på en dyktig måte, av dyktige og erfarne mennesker. Men det var liten kontakt mellom de ulike ministeriene, og det fantes ingen instanser som systematisk formidlet mellom dem. Det gamle regjeringssystemet hadde blitt et offer for Hitlers diktatur. I regjeringa foregikk ikke lenger diskusjoner og utveksling av informasjon. Statsapparatet falt fra hverandre i deler som ikke hadde kunnskap om hva de andre delene arbeidet med eller hvilken informasjon de hadde. Rikskansleriet fungerte ikke som et forbindelsesledd mellom ministeriene, og det koordinerte heller ikke deres arbeid.
Hitler selv hadde tre kansleri, rikskansleriet under Heinrich Lammers, presidentkansleriet under Otto Meisner og partikansleriet under Rudolf Hess, og fra 1941 Martin Bormann. Meisner hadde tjent under både Ebert og Hindenburg, og hadde ingen ambisjoner om personlig makt, men om å beholde arbeidet sitt. Rudolf Hess var innadvendt og kunne falle inn i langvarig inaktivitet. Da Martin Bormann overtok kom en person som var langt mer aktiv, ambisiøs og initiativrik inn i denne stillinga, og Bormann blandet seg gjerne inn i andre ministres virksomhet, og spesielt deres personellpolitikk, der han gikk sterkt inn for ideologisk renhet.
Martin Bormann utviklet seg etter hvert til å bli en trussel mot effektiviteten til departementene, og i slutten av trettitallet og i begynnelsen av krigen ble det ofte klaget over at han blandet seg inn i andres saker. Mest plaget av Bormann var innenriksminister Wilhelm Frick. Han hadde skrevet det tyske embetsverkets lov fra 26. januar 1937, og ville beskytte departementets stab mot inngrep fra partiet for å presse fram partitroskap som viktigste forfremmelseskriterium. Frick kjempet mange kamper mot Bormann, men ble til slutt slitt ut av Bormanns seighet. Bormann fant alltid på nye grunner til å klage over Frick, og langsomt greide Bormann å få Hitler over på sin side. I november 1941 klaget Frick skriftlig til Hitler over Bormanns stadige angrep. Frick skrev at han stadig fikk bitre rapporter som uttrykte savnet av at innsats ble satt pris på. Frick skrev at dette var lett å forstå siden embetsverket stadig var utsatt for offentlige angrep, som ofte var basert på feilaktig informasjon og på misforståelser. Embetsverket led også under at nye oppgaver blir tildelt partiorganisasjonen, selv om disse oppgavene var administrative oppgaver.
Denne appellen førte ikke fram, og Frick lot til slutt Bormanns folk overta personell administrasjonen, og dette demoraliserte departementene og førte til at arbeidet ble dårligere utført.
At partiet ble tildelt administrative oppgaver førte til kompetansestrid mellom partiet og den sivile administrasjonen, siden dette førte til at administrasjonen ble fordoblet. Hitler likte å opprette spesielle organer for å utføre spesielle oppgaver som med bedre resultat kunne vært gitt til den sivile administrasjonen. De spesielle organene utviklet gjerne en lyst til å utvide sitt virkefelt, og trengte inn i departementenes arbeidsområder. Dette skadet departementene og reduserte den alminnelige effektiviteten. Et slikt spesielt organ som undergravde et ministerium var Leys Deutsche Arbeitsfront, som undergravde rikets arbeidsministerium. Etter at Hitler innførte fireårs planen i 1936 kom Hermann Göring, som var ansvarlig for å iverksette planen, til å bygge opp et apparat som nærmest oppslukte økonomiministeriet. Disse spesielle organene kom ofte i strid med hverandre, og de som styrte over disse spesielle organene søkte å bygge dem opp som sine egne kongeriker, som de ville gjøre så mektige som mulig. Et eksempel er Fritz Todt som i juni 1936 ble generalinspektør for det tyske veisystemet, med oppgave å bygge et nytt hovedveinett. Todt utførte oppgaven så godt at i 1938 utnevnte Hitler ham til general plenipotentiari for konstruksjonsreguleringer i fireårsplanens organisasjon. Todt stod ansvarlig overfor Hitler, og ikke overfor Göring, og Todt bygde raskt opp et eget imperium som tok seg av mange byggearbeider og ulike sider ved alle større byggearbeider. Todt nådde toppen i 1940 da han også ble rustningsminister. Men samtidig var det mange som ble sjalu på ham. Albert Speer ble hans etterfølger, og han havnet raskt i strid med blant andre Bormann og Himmler.
De ministeriene som fikk minst innblanding utenfra var de som tok seg av oppgaver som var så tekniske at amatører ikke gjerne ga seg i kast med dem. Dette gjaldt for finansministeriet. Også sjefene for hæren slapp at andre blandet seg inn i deres arbeid, før Hitler under krigen blandet seg inn i krigens gang og i generalstabens arbeid. Utenriksdepartementet ble derimot raskt utsatt for partiorgan som ønsket å drive utenrikspolitikk. Alfred Rosenberg ville for eksempel ha en utenrikspolitikk etter rent ideologiske linjer.
Denne fordoblinga var ikke helt tankeløs. Hitler hadde lært at splitt og hersk var en del av maktspillet. Og dette gjorde han ved denne fordoblinga av funksjoner, der han selv stod over den påfølgende striden som dommer og mekler. For hver eneste autoritet satte Hitler opp en motautoritet, det ble et kjennemerke ved Hitlers måte å styre på.
Denne fordoblingen og kompetansestriden gjorde seg også gjeldende på lokalplanet. I kommunene var ordføreren, eller borgermesteren, etter kommuneloven av 30. januar 1935 utsett til å være den øverste administrative leder. Men dersom han ikke også var partileder, som han ofte var i småbyer, men bare i 60% av byene, var motsetninger mellom partiet og den lokale administrasjonen nesten uunngåelig. På delstatsnivået var situasjonen mer komplisert. Loven av 30. januar 1934 hadde oppløst de gamle delstatsparlamentene. Men delstatene bestod med sine motforestillinger mot de sentrale myndighetene i Berlin. Sentralmyndighetene var representert i delstatene av riksstattholderen og delstatens innenriksminister, begge var ansvarlige overfor Rikets innenriksminister, Wilhelm Frick, som ønsket sentralisering. De som ønsket sterkere lokalt selvstyre inkluderte ofte borgermestrene i de større byene, distriktenes partiledere, og spesielt Gauleiterne. Som partiledere med langvarig lojalitet mot Hitler gikk Gauleiterne ut fra at Hitler ville ta hensyn til deres synspunkter. Og de hadde ingen betenkeligheter med å sabotere sentraliseringspolitikk, som de oppfattet som å overgi landet til byråkratiet. Gauleiter Fritz Sauckels angrep i januar 1936 med stor kraft sentraliseringsvirkningene, og insisterte på at den nasjonalsosialistiske bevegelsens styrke var avhengig av de vitale kreftene som bare fantes på lokalplanet og som bare kunne mobiliseres lokalt, av Gauleiterne. Og dette satte trolig slutt på alle planer om en omfattende Reichsreform. Hitler innrømmet ikke dette, og hadde fortsatt planer om å rasjonalisere forbindelsene mellom land og by. Å styre Tyskland ble stadig mer som å bevege seg i en anarkistisk jungel. Og i denne jungelen bygde småkonger sine riker.
Dette var ikke et effektivt system, men det ble satt i verk med så stor energi at det ikke var så lett å se til å begynne med.
SS
Opprinnelsen til SS finner vi i 1925, da Hitler ville bygge opp NSDAP etter at han kom ut fra fengselet. Han fant ut at han ikke greide å organisere SA på den måten han ville det, Roehm ville ha større uavhengighet for seg og SA enn Hitler ville gi, og Roehm gikk av da han ikke fikk denne uavhengigheten. Hitler spurte da en av sine gamle livvakter om han kunne organisere en ny kampenhet for å beskytte ledelsen i partiet og rekruttere nye medlemmer og ta seg av andre oppgaver. Sent på sommeren var denne Stabwache satt opp under navnet Schutzstaffel (SS). Da SA ble omorganisert i 1926 ble SS underordnet von Pfeffer, som var leder for SA. Og SS ble ikke sett på som viktig.
Dette forandret seg da Heinrich Himmler ble leder for SS. Han var svært ambisiøs og en fanatisk rasist, men en dyktig praktisk maktpolitiker. Han så at etter hvert som SA ble mer ustyrlig ble det mindre pålitelig og mindre brukbart som instrument for Hitler, og han ville bygge opp SS til å bli disiplinert og i stand til å erstatte SA. Han ville gjøre SS til en elitestyrke karakterisert av blind hengivelse til nazismen. SS skulle bli noe mer enn en vaktstyrke for den nazistiske ledelsen. SS skulle også trene opp de nye lederne for den nazistiske staten.
Hitler ble imponert av framgangen til SS. Han ga SS slagordet: "Deine Ehre heisst Treue". Etter at det republikanske politiet i 1932 hadde avslørt aktivitetene til spionasjeavdelingen til SA fikk SS monopol på denne virksomheten, og Reinhard Heydrich ble Himmlers nærmeste medarbeider og bygde raskt opp Sicherheitsdienst (SD) for i første omgang å bekjempe kommunistene og annen "ideologisk forurensning", og bringe tyskernes tenkning under kontroll. Dette utvidet virkefeltet til SS, og var begynnelsen til den ideologiske aktiviteten til SS. Denne ble også utført gjennom rasekontoret (Rasseamt) under ledelse av Walther Darré, en Blut und Boden entusiast, som senere ble rikets bondeleder.
Men først etter maktovertakelsen i 1933 fikk SS betydelig politisk makt. Det er sagt at Heydrich hadde sagt at da hadde partiet gjort sin oppgave, og man kunne se bort fra det. Nå kunne SS infiltrere politiet og gjøre det om til en ny organisasjon, skal han videre ha sagt. Dette var lettere sagt enn gjort. I mars 1933 ble Himmler politisjef i München, og han brukte denne stillinga til å få innflytelse over gauleiteren og innenriksminister Adolf Wagner, som i løpet av to måneder gjorde Himmler til sjef for Bayerns politistyrker og ga ham kontroll over Dachau og de andre konsentrasjonsleirene i Bayern. Den brutale effektiviteten som han utnyttet politistyrkene med ble lagt merke til. Innenriksminister Frick ønsket å legge de av statens politistyrker som var stasjonert i delstatene under innenriksministeriet, noe stattholderne ikke satte pris på. Stattholderne ga heller Himmler kontroll over de statlige politistyrkene de hadde under seg, blant annet fordi Himmler ga løfte om å respektere stattholdernes autoritet, og utnevnte og forfremmet folk som sto stattholderne nært. I begynnelsen av 1934 hadde Himmler og Heydrich kontroll over alle politistyrker i Tyskland med unntak for politistyrkene i Preussen. I april 1934 overtok de også politistyrkene i Preussen, siden konfrontasjonen med SA og Roehm nærmet seg, og man ville sikre seg at SS var lojal mot nazipartiets ledelse. Og 20. april stadfestet Göring Himmlers utnevnelse til nestkommanderende for Gestapo og til inspektør for Gestapo. Og to dager senere ble Heydrich sjef for Gestapos sentralforvaltning. Görings kontroll over Himmler og Heydrich var rent formell. Denne sterke maktkonsentrasjonen hos Himmler uroet innenriksminister Frick, som advarte Hitler om at dette kunne bli enda farligere enn utviklinga i SA. Hitler brydde seg ikke om denne advarselen. 17. juni 1936 utnevnte Hitler Himmler til Reichsführer-SS und Chef der Deutschen Polizei im Reichsministerium des Inners. Himmler samordnet all politiaktivitet i Tyskland, og i 1943 ble Himmler også innenriksminister, mens Frick ble sendt til Bøhmen som riksprotektor.
I oppgjøret med SA og Roehm spilte SS en viktig rolle. Dette ga Himmler mer makt. SS fikk ansvar for å drive leire som SA hadde drevet, som Oranienburg ved Berlin. Det var store ulikheter mellom de mer enn femten leirene som var i drift ble drevet med hensyn til disiplin etc. Himmler brukte Dachau som eksempel på hvordan en leir skulle drives, og utformet prosedyrer og regler for driften av konsentrasjonsleire. Dachau hadde vært ledet av Theodor Eicke, og Eicke ble en pioner for å byråkratisere terror. Eicke ble inspektør for konsentrasjonsleirene og SS vaktenhetene. Disse var på minst 2.000 mann i 1934, og vokste raskt. De ble de fryktede Totenkopfverbande som utførte massemordene i Auschwitz og Buchenwald og Treblinka da Hitler hadde innført den endelige løsnings politikk overfor jødene. Og de drev også med andre bestialiteter.
Hærens ledelse hadde satt pris på aksjonen til SS mot SA. Den var mindre fornøyd med den styrkeoppbyggingen som kom til å foregå i SS. SS fikk to nye regimenter kommandert av Sepp Dietrich. Dette vekket opp spøkelset om en hær utenfor hæren i Tyskland, som hadde skremt den militære ledelsen, og som den trodde at den hadde lagt i grava med SA. Hærledelsen ba Hitler om å respektere hærens maktmonopol, men den hadde bare midlertidig suksess. Den 17. august 1938 fikk Himmler tillatelse til å utvide sine styrker ved å overføre SS-menn til hæravdelingene til SS og ved rekruttering. I slutten av 1938 hadde de såkalt verfügungstruppen og Dødningehodene til sammen 20.000 mann. Dette var kjernen i Waffen-SS, som Hitler håpet en dag skulle erstatte den regulære hæren.
I rotet og myldret av konkurrerende organ og enheter som utgjorde styringssystemet i det tredje riket var SS det effektive instrumentet for dominans. Det var ikke underlagt vanlige restriksjoner og sto bare til ansvar overfor Himmler og over ham igjen Hitler. SS kunne arrestere hvem det ville og holde hvem som helst fengslet så lenge det ønsket uten lov og dom. Det kunne la enhver forsvinne. Det hadde suveren kontroll over tyskernes liv. SS kunne torturere hvem som helst, tortur og terror var en nær mulighet, og slik en realitet, for alle i Tyskland. Nazismen var bygd på frykt, og den opprettholdt frykten gjennom sin alltid pågående terror.
Kilder:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: