Skrevet av Tor Førde.
Jeg har allerede skrevet et kapittel om krigen på Østfronten fram til våren 1943, og dette er da fortsettelsen av beretninga om krigen på Østfronten fram til dens slutt våren 1945. Jeg holder meg fortsatt til boka "When Titans Clashed" av David Glantz og Jonathan House.
I forrige kapittel så vi at den 18. mars 1943 avblåste den militære ledelsen i Sovjet offensivene som ble gjennomført den vinteren, både på grunn av sterk motstand fra de tyske styrkene og sterke tyske motangrep, og på grunn av at vårløsninga satte inn og gjorde bakken for våt til at både de tyske og de sovjetiske styrkene kunne bevege seg. Det ble altså en pause i krigføringa.
David Glantz har i boka jeg følger delt krigen på Østfronten inn i tre perioder. Dette er den periodeinndelinga som tittelen på dette kapitlet henviser til. Disse tre periodene er:
1. Første periode: Fra juni 1941 til november 1942.
2. Andre periode: Fra november 1942 til desember 1943.
3. Tredje periode: Fra desember 1943 til mai 1945.
Første del av denne krigens andre periode fra november 1942 har jeg allerede skrevet om i kapitlet "Østfronten: Fram til våren 1943". Derfor fortsetter jeg dette kapitlet med først å gi ei oversikt over den generelle situasjonen midt i krigen og situasjonen til den Røde Armé og til Wehrmacht, og deretter skriver jeg videre om krigens gang på Østfronten fra våren 1943.
Jeg refererer den oversikten som David Glantz gir over situasjonen våren 1943 i krigen mot Hitlers Tyskland:
Fra Tyskland angrep Sovjet i juni 1941 hadde det vært Sovjet som hadde vært utsatt for hovedtyngden av de tyske krigsanstrengelsene. I løpet av 1942 begynte så smått Storbritannia og USA å gi små, men voksende, bidrag til krigsinnsatsen mot Tyskland. Stalin var ikke fornøyd med størrelsen på disse bidragene, selv om de var viktige.
Gjennom 1942 var Hitler stadig bekymret for at det skulle komme en alliert invasjon i Vest-Europa. Og han ønsket å forsterke de militære styrkene i vest. Hitlers frykt for en alliert invasjon i vest holdt tyske militære styrker borte fra Østfronten.
Ved det andre slaget ved El Alamein (23. oktober - 4. november) i 1942 ble det tyske Afrikakorpset slått av britiske styrker, og kort etter gikk britiske og amerikanske styrker inn i fransk Nord-Afrika. Hitler svarte med å sende flere styrker til Tunis. De tyske styrkene i Nord-Afrika var små sammenliknet med de tyske styrkene på Østfronten, mindre enn seks divisjoner. Selv om dette var mindre enn fire prosent av det antallet divisjoner som Tyskland hadde satt inn mot Sovjet lettet dette likevel presset mot Sovjet.
Tyskland overførte mange fly til Middelhavet og Vest-Europa (inkludert Tyskland) på grunn av luftkrigen mot Vestmaktene. Luftkrigen i Middelhavet påførte Tyskland store tap, fra november 1942 til mai 1943 tapte Tyskland her hele 2.422 fly, og dette var så mye som 40,5% av hele Luftwaffes styrke.
Tyskland holdt også mange fly i Tyskland og Vest-Europa på grunn av den allierte bombingen av Tyskland. Fra mars 1943 var de tyske tapene av kampfly høyere i vest enn på Østfronten. Dette var en viktig grunn til at Tyskland mistet luftherredømmet på Østfronten.
Fra 1942-43 begynte betydelige mengder materiell støtte å komme til Sovjet som Lend-Lease hjelp. Sovjet brukte å regne at det utgjorde bare fire prosent av krigsproduksjonen, men det var mer og av større betydning. USA og Storbritannia sendte store mengder råvarer som kull, stål aluminium og andre materialer for å erstatte råvarekilder som var blitt erobret av Tyskland. Vestmaktene sendte også så mye som 34 millioner uniformer, 14,5 millioner par militærstøvler, 4,2 millioner tonn mat og 11.800 lokomotiv og jernbanevogner. Og USA sendte svært mange lastebiler til Sovjet, så mange at de fleste lastebilene som de sovjetiske soldatene kjørte i var amerikanske. Uten alt det transportmateriellet som ble sendt til Sovjet ville den Røde Armé vært langt mindre mobil enn den faktisk var, og dermed ville den Røde Armé vært mindre effektiv enn den var i krigens siste halvdel. Men den Røde Armé kjempet stort sett med våpen som var produsert i Sovjet, selv om den marsjerte i amerikanske støvler, var kledd i amerikanskproduserte uniformer, kjørte i amerikanske lastebiler og spiste amerikansk mat i den siste delen av krigen. Og den Røde Armé greide å stoppe frammarsjen til Wehrmacht før Sovjet hadde begynt å motta nevneverdig hjelp utenfra.
Selv om Manstein hadde oppnådd betydelige militære seire ut over senvinteren 1943 var Wehrmachts situasjon ikke god. I tillegg til de store tapene ved Stalingrad hadde slitasje, tap og utmattelse redusert Wehrmacht til en skygge av den styrken den hadde vært i 1941. Den første april 1943 hadde Wehrmacht 2.732.000 soldater på Østfronten fordelt på 147 infanteridivisjoner og 22 panserdivisjoner med 1.336 tanks og 6.360 kanoner. Den Røde Armé hadde 5.792.000 soldater organisert i styrker som tilsvarte mer enn 500 divisjoner med mer enn 6.000 tanks og 20.000 kanoner.
Denne overlegenheten i soldater og materiell hadde allerede før Operasjon Blau gjort seg gjeldende slik at av de 75 divisjonene til armégruppene Nord og Sentrum hadde 69 divisjoner blitt redusert fra å ha som standard oppsetning ni infanteribataljoner og fire kanonbatteri til seks bataljoner og tre kanonbatteri. Etter kampene i 1942 ble denne oppsetningen ganske vanlig. Divisjonene manglet styrke til å holde brede frontavsnitt og samtidig holde reserver til motangrep. Mangelen på kjøretøy gjorde disse divisjonene mindre mobile enn divisjonene hadde vært ved krigsutbruddet.
I løpet av 1942 hadde mange infanteridivisjoner fått nye 75 mm kanoner som var mer effektive mot sovjetiske tanks, men det var mangel på ammunisjon til disse kanonene. Luftwaffe hadde egne divisjoner som var svært svake på grunn av mangel på tunge våpen.
Den 8. september 1942 kom Hitler med en ordre der han motsatte seg prinsippet med elastisk forsvar som tillot lokal tilbaketrekning for å gå til posisjoner som lettere lot seg forsvare. Hitler foreslo at tyske tropper skulle plasseres slik at de møtte angrep fra sovjetiske tropper. Dette forutsatte at det var mulig å slutte seg til hvor angrepene ville komme, noe det ikke var. Hitlers insistering på at frontlinjene ble holdt betydde at større styrker måtte stilles i frontlinjen og dermed bli utsatt for artilleriangrep. Og videre at når de sovjetiske styrkene brøt gjennom frontlinjen var det mindre reserver å sette mot de styrkene som brøt gjennom. Og til slutt krevde Hitler at han selv personlig skulle kommandere defensive kamper, noe som krevde at alle kommandantene på Østfronten måtte sende detaljerte kart over sine posisjoner og styrker og forsyninger til Hitler. Dette var et slag mot den tradisjonelle frihet de tyske offiserene hadde hatt til å gi de ordrene de fant var best på det frontavsnittet de kjempet. Hitler fortsatte å fjerne offiserer som var uenige med ham selv.
I februar 1943 fikk den dårlige situasjonen til det tyske panservåpenet Hitler til å hente Guderian tilbake til tjeneste, etter at Hitler tidligere hadde avskjediget Guderian. Guderian ble generalinspektør for pansertroppene, og han krevde å bli direkte underlagt Hitler. Guderian fikk myndighet over produksjonen av tankvåpen og kontroll over organisering av tankvåpenet og av dets opplæring og trening, og dette gjaldt for alle panserstyrker inkludert Waffen-SS. Guderian var i stand til å styrke panserstyrkene i betydelig utstrekning i 1943 og 1944.
I 1943 begynte Sovjet å få så mange våpen og dyktige militære ledere at det ble mulig for den Røde Armé å arbeide for å utvikle mer avanserte taktiske konsept. Den Røde Armé arbeidet med å utvikle sin evne til å gjennomføre dype operasjoner.
Fra midten av 1941 til tidlig i 1943 bestod så godt som alle sovjetiske riflearméer av et halvt dusin divisjoner og atskilte brigader som var direkte underordnet et arméhovedkvarter. I løpet av 1943 begynte imidlertid forsvarskommisariatet å omdanne riflekorpsene, hver med tre til fem divisjoner og støtteenheter og underordnet et arméhovedkvarter. Riflebrigader ble organisert til fulle rifledivisjoner, og verdige rifledivisjoner ble gardeformasjoner. Etter hvert ble de tildelt spesialenheter som panser, antitankvåpen og luftvernskyts og bombekastere. Det var spesielt gardstyrkene og hærstyrker som var utpekt til å angripe tyske forsvarslinjer som ble tildelt disse spesialenhetene. Riflearméene utviklet seg til å bli sammensatte strukturer med mange ulike våpensystem.
Som støtte til frontene og arméene opprettet Stavka en stor mengde støtteenheter som ble tildelt feltstyrkene etter deres behov. Hensikten var å øke hærens evne til å utføre alle typer operasjoner. Artilleri ble samlet i artilleridivisjoner og artillerikorps med enorm ildstyrke. De ble tildelt fronter og arméer som skulle utføre store operasjoner og angrep.
Den betydeligste forandring foregikk i panserstyrkene. Vinteren 1942/43 hadde tankkorps og mekaniserte korps vist seg å være nødvendige instrument for å gjennomføre taktiske operasjoner. Tankvåpen ble nødvendige for å trenge bak fiendens linjer og omringe fienden og bryte hans linjer.
Den Røde Armé trengte en større mekanisert formasjon på størrelse med et panserkorps eller en panserarmé for dype operasjon opp til 500 kilometer. De nye tankarméene som kom fra 1943 var noe nytt. Felles for enhetene som inngikk i de nye tankarméene var at de var pansrede og mobile. Den nye tankarméen var bygd rundt to tankkorps og et mekanisert korps, støttet av spesialiserte regiment for rakettkastere (katusjka), tunge haubitser, antitankvåpen og luftvernartilleri. De nye tankarméen var godt utstyrt med fly, kommunikasjonsmidler, transport og vedlikeholdsavdelinger.
Fem, senere seks, tankarméer kom til å bli spydspissene for den Røde Armés dype angrep fra 1943. De enkelte tankkorpsene og mekaniserte korpsene som opererte sammen med tankarméene foretok selv på egen hand omringninger av fiendtlige styrker mens tankarméen fortsatte videre inn bak de fiendtlige linjene for å foreta større omringninger.
Tankkorpsene og de mekaniserte korpsene var mobile grupper som støttet frontene og arméene. Ideelt ville mobile grupper slutte seg til kampen først etter at riflekorpset hadde trengt gjennom de fremste tyske forsvarslinjene. Dette gjennombruddet tillot det mobile korpset og tankarméen å passere gjennom en trang åpning i forsvarslinjene. I praksis var det vanskelig å fastslå det riktige tidspunktet å sette den mobile gruppen inn i kampen på. Når den mobile gruppen hadde trengt så langt inn i fiendtlig område som den hadde forsyninger til å gjøre prøvde den å opprette et bruhode i et område som ga et godt utgangspunkt for videre framrykking når resten av styrkene kom etter.
En offensiv kamp ga den sovjetiske kommandanten tre oppgaver: Å konsentrere nok styrker og ildkraft på en smal front til å overvinne fiendens motstand; å utvide og utvikle gjennombruddet gjennom fiendens frontlinje så langt at fienden ikke kunne tette det; og å avgjøre både når de mobile styrkene skulle settes inn og når de skulle stoppe sine operasjoner i det fiendtlige området. Dette siste problemet involverte å forsyne og forsterke den mobile gruppen. Riflearméer skulle foreta gjennombruddet og utvide det, tank og mekaniserte korps og tankarméer skulle utnytte gjennombruddet, og transport og forsyningsenheter var nøklene til å opprettholde utnyttelsen.
Alle disse forandringene - fra dannelsen av riflekorps til bruk av tankarméer i dype, uavhengige oppdrag - var del av en gradvis desentralisering av makt i den Røde Armé. To år med krig hadde ført til at et antall dyktige stabsoffiserer og kommandanter hadde stått fram. Og Stalin hadde kommet til å stole på dem. Den 9. oktober ble den enhetlige kommandoen gjenopprettet og de politiske kommissærene redusert til stedfortredende kommanderende for politiske saker. Stalin kom i større grad til å stole på dyktige stabsoffiserer i Moskva og på Stavkarepresentanter ute i felten, der Zhukov var den mest kjente. Utviklinga i den Røde Armé og i Wehrmacht gikk i stikk motsatt retning. Hitler strevde med å utslette offiserenes autonomi og myndighet til å foreta egne avgjørelser, mens i den Røde Armé kom offiserene og kommandantene til å oppnå stadig større frihet til å ta avgjørelser ut fra eget skjønn.
Både den Røde Armé og Wehrmacht manglet soldater og offiserer. Sovjetunionen ble mobilisert til krig i langt større grad enn Tyskland. Men det var aldri mange nok tropper til å fylle rekkene til de mange nye oppsatte enhetene. Høgt prioriterte enheter som mekaniserte styrker og gardeformasjoner mottok større forsyninger av våpen og mannskaper enn vanlige enheter.
Etter to år med utmattende krigføring på Østfronten var Wehrmacht ikke i stand til å sette i gang en ny stor offensiv på en vid front i 1943. Den tyske militære ledelsen så etter et mål for de militære operasjonene for sommeren 1943, og festet seg ved den buktningen som fronten gikk i ved Kursk der fronten buet seg vestover og dannet en buktning mot vest som var 250 kilometer fra nord til sør og 160 kilometer fra øst til vest - Kurskbuen. Tyskerne mente at denne buen kunne knipes av ved å bli angrepet fra nord og fra sør, og derved ville et stort hull bli skapt i den sovjetiske fronten. OKW ga operasjonell ordre nummer 5 den 13. mars og operasjonell ordre nummer 6 den 16. april som trakk opp planen.
Men Wehrmacht hadde ikke store nok styrker på dette tidspunktet til å sette offensiven i gang, og våren var ikke en gunstig tid for en stor offensiv heller. Denne offensiven ble kalt for operasjon Zitadelle. Den tredje mai deltok Hitler i et møte i München for å diskutere den foreslåtte offensiven ved Kursk. Det var ulike meninger om den. General Walter Model som var sjef for den Niende Armé fortalte om de godt utviklede forsvarsverkene som var bygd på sovjetisk side av denne fronten. Manstein, som var sjef for armégruppe Sør, mente at tidspunktet da denne offensiven kunne ha vært vellykket utført hadde passert, men feltmarskalk Kluge, som var sjef for armégruppe Sentrum, mente at forslaget var godt. Generalstabssjef Zeitzler mente at de nye tyske tanksene, Panther og Tiger, ville gi det tyske panservåpenet et teknologisk overtak. Guderian og Speer pekte på at disse modellene enda var nye og det gjenstod fortsatt tekniske problem å løse. Hitler greide ikke å gjøre seg opp en mening. Men Hitler så ingen alternativ plan for andre militære operasjoner, og gikk derfor med på den. Etter flere utsettelser ble 5. juli satt som den datoen da offensiven skulle settes i gang.
Under vinteroffensivene både i 1941-42 og i 1942-43 hadde den Røde Armé gapt over for mye og prøvd å beseire tyske troppestyrker som var så store at den Røde Armé ikke greide å beseire dem. Den Røde Armé hadde hatt hastverk og hadde verken planlagt eller utført sine operasjoner grundig og godt. De tilbakeslagene som disse offensivene hadde gitt den Røde Armé hadde overbevist de militære lederne i Sovjet om at de måtte gå fram med større grundighet og realisme i framtida, og ikke sette seg som mål å nedkjempe de tyske styrkene i Sovjet i løpet av en offensiv.
Zhukov og Vasilevsky mente at den sovjetiske offensiven i 1943 måtte følge etter at den Røde Armé hadde nedkjempet den tyske offensiven som de mente ville komme. De sovjetiske styrkene måtte altså innstille seg på en defensiv kamp i første omgang. Stalin ville gå på offensiven så snart vårløsninga var over og bakken var tørr. Men de militære lederne Zhukov, Vasilevsky og Antonov greide i et møte i Kreml den 12. april å overbevise Stalin om at de sovjetiske styrkene måtte holde seg på defensiven til etter at tyskerne hadde prøvd sin offensiv.
De sovjetiske militære planleggerne var også oppmerksomme på Kurskbuen. Stavkas strategiske plan for sommer og høstkampanjen 1943 krevde at Voronezh og Sentralfronten forsvarte Kurskbuen, som på sine flanker hadde Brianskfronten og den Vestlige fronten i nord og den Sørvestlige fronten i sør. I de bakre linjene opprettet Stalin en stor reserve, Steppe militærdistriktet, som ville sende styrker framover når Steppefronten trengte dem. De sovjetiske planleggerne var usikre på nøyaktig hvor det tyske angrepet ville komme, og derfor ga Stavka alle de seks frontene ordre om å opprette sterke forsvar.
Rett nord for Kurskbuen, som ble holdt av den Røde Armé, lå Orelbuen, som var tysk. Den ville de sovjetiske styrkene angripe så snart den tyske offensiven var nedkjempet. Etter at det tyske angrepet var stanset ville Voronezhfronten og Steppefronten angripe sør for Kursk, mot Kharkov, etter avledende angrep som ville dra tyske reserver unna.
Etter at den Røde Armé hadde tatt Orel og Kursk skulle den sovjetiske offensiven gå fram på en bredere front. Det strategiske målet var Dnepr. Ut over forsommeren arbeidet begge sidene med sine forberedelser. Den tyske offensiven ville ikke komme som noen overraskelse. Men de tyske panserdivisjonene hadde alltid tidligere vært i stand til å bryte gjennom fiendtlige frontlinjer, og med nye modeller tanks mente tyskerne at sjansen til å oppnå gjennombrudd ikke var dårligere enn tidligere. De militære lederne i Sovjet planla den første sovjetiske sommeroffensiven, som skulle foregå etter at den tyske offensiven var nedkjempet.
Lenker:
Til neste del
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: