Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Stalin og de sovjetiske kommandantene var svært opptatt av at de skulle erobre Berlin. Og de tyske forsvarerne var svært bestemte på å forsvare Berlin. De sovjetiske soldatene hadde gått fram med stor brutalitet i de østligste områdene av Tyskland, og dette førte til at de tyske soldatene var svært opptatt av ikke å bli tatt til fange eller overlate deler av Tyskland til sovjetiske styrker. De tyske styrkenes brutalitet mot befolkninga i Sovjet hadde vært verre og den hadde vært planmessig.
Hitlers regime satte bare begrensede styrker inn i vest og samlet de største styrkene på Østfronten mot Sovjet. Det er anslått at Wehrmacht samlet 85 divisjoner og mange mindre enheter til sluttkampene på Østfronten. Mange av disse styrkene bestod av gamle menn og gutter og sårede soldater og Volkssturm tropper med liten trening og dårlig utrustning. Dessuten manglet de drivstoff. Selv om tyskerne fortsatt hadde tusenvis av fly og pansrede kjøretøy var de likevel svært underlegne. Men forsvarerne var godt utstyrte med lette våpen og kortholds antitankvåpen som Panzerfaust. Tyskerne tok også i bruk tusenvis av luftvernkanoner til bruk mot bakkestyrker.
Siden de tyske frontlinjene ble sterkt forkortet ble det mulig for de tyske styrkene å opprette flere på hverandre følgende forsvarslinjer og dermed skape en dybde i forsvaret som lenge hadde manglet. I 1944 hadde de tyske forsvarslinjene vært så tynne at de sovjetiske styrkene lett hadde greidd å bryte gjennom dem og trenge langt inn i områdene bak de tyske linjene. Dette var ikke lenger mulig i de siste kampene om Berlin. De tyske forsvarslinjene lå nærmere hverandre og var bedre bemannet foran Berlin.
Tidlig i mars gjennomførte feltmarskalk Ferdinand Schoerner, kommandør for armégruppe Sentrum, en rekke lokale motangrep mot de sovjetiske styrkene i Schlesien. Den 15. mars ga Hitler den niende armé ordre om å ødelegge de sovjetiske bruhodene sør for Küstrin.
Hitler ble opptatt av forsvaret av Berlin da det tyske forsvaret i Pommern brøt sammen. De tyske styrkene i Kurland hadde vært under angrep siden 27. februar, og de kunne ikke holde ut stort lenger. Ut gjennom mars hadde de tre Hviterussiske fronten hamret løs på de gjenværende tyske styrkene ved Østersjøkysten, og 28. mars tok de Danzig. Guderian greide å overtale Himmler til å si fra seg kommandoen over armégruppe Visla for at den langt dyktigere Gotthard Heinrici kunne overta.
Men så snart Heinrici kom til Himmlers hovedkvarter fant han seg kastet inn i en desperat kamp om kontroll over Küstrins festning som lå på ei øy i elva der elvene Oder og Warthe flyter sammen. Den 22. mars hadde Chuikovs 8. gardearmé isolert festninga i et forsøk på å utvide bruhodet over Oder. Den 27. mars gikk fire tyske divisjoner til motangrep fra Frankurt-am-Oder nordover mot Küstrin. Angrepet nådde fram til utkantene av Küstrin, men ble slått tilbake.
Hitler ville han en syndebukk. Guderian forsvarte Heinrici og Theodor Busse fra niende armé, som hadde ledet angrepet. Den 28. mars ble Guderian fjernet fra den tyske militære ledelsen, angivelig på grunn av dårlig helse. Hans Krebs overtok som leder for generalstaben.
Stavka planla offensiven mot Berlin grundig. De sovjetiske kommandantene regnet med at de ville stå overfor tyske styrker på en million mann. Erfaringene hadde vist at en så stor styrke kunne yte sterk motstand når den stod bak solide forsvarsverk.
Tidlig i april nærmet britiske og amerikanske styrker seg Elben som bare var 100 til 120 kilometer fra Berlin. Den sovjetiske ledelsen var opptatt av at det var den, og ikke vestmaktene, som skulle erobre Berlin.
Blant de tyske styrkene som forsvarte Berlin var armégruppe Visla, som bestod av tredje panser og niende armé og ble kommandert av general Heinrici, og Schoerners armégruppe Sentrum og Berlins garnison. Armégruppe Visla bestod av 6 korps (25 divisjoner) og et stort antall enheter av mange slag. Armégruppe Sentrum forsvarte strekningen Neisse-Dresden med 2 korps, og garnisonen i Berlin bestod av et korps på 5-6 divisjoner og mer enn 50 Volkssturm bataljoner. Den samlede styrken var på omkring 800.000 mann.
De tyske forsvarsverkene ved Berlin var dype, men bare delvis bemannede. De bestod av den fullt bemannede forsvarslinjen Oder-Neisse i en dybde på 20-40 kilometer. Denne inkluderte tre belter med forsvarsverk. Forsvarsregionen Berlin utgjorde en annen del av Berlins forsvarsverk. Den bestod av tre ringer med forsvarsverk. Og selve byen var delt inn i ni sektorer. Den sentrale sektoren der de mest sentrale bygningene lå var grundig forberedt til forsvar. Det var kommunikasjon mellom alle forsvarsposisjonene. Undergrunnsbanen ble brukt for å skjule bevegelsene til styrkene. Forsvarsverkene var sterkest overfor bruhodet ved Küstrin og fra bruhodet og gjennom Seelowhøydene og til utkantene av Berlin.
Den formelle planleggingen av offensiven mot Berlin begynte den 1. april. Den dagen møttes Zhukov og Konev og Stalin og resten av Stavka og generalstaben i Moskva. Rokossovsky kom neste dag. Forslagene til utkast til angrepsplaner ble akseptert, og det ble foreslått at offensiven mot Berlin kunne begynne den 16. april.
Ut gjennom mars og i tidlig april samlet og førte den Røde Armé fram masser av materiell som trengtes til offensiven, og troppene ble forberedt. Hovedkvarteret til Chuikovs åttende gardearmé hadde fra Stalingrad spesiell innsikt i krigføring i by. Chuikovs stab laget et skriv som Zhukov distribuerte blant sine styrker. Hver rifledivisjon opprettet en spesialenhet som trente på krigføring i by.
Den planen som Stavka kom fram til medførte at det skulle settes inn flere angrep langs en bred front der Rokossovskys andre Hviterussiske front i nord og Zhukovs første Hviterussiske front i sentrum og Konevs første Ukrainske front i sør skulle delta i å omringe Berlin og å dele byen opp i sine sektorer og erobre dem hver for seg. Innen 12-15 dager skulle Berlin være erobret og de sovjetiske styrkene skulle da møte de vestallierte ved Elben.
Zhukovs front bestod av sju sovjetiske og en polsk armé med kombinerte våpen og to tankarméer og fire separate mobile grupper. Den skulle foreta sitt hovedangrep fra bruhodet ved Küstrin med fire arméer og et tankkorps. Den første dagen skulle disse styrkene støttet av 731 tanks for infanteristøtte og selvdrevne kanoner trenge gjennom de sterke forsvarslinjene på Seelowhøydene og sette første og andre garde tankarmé inn i kampen. Disse to tankarméene hadde tilsammen 1.373 tanks og selvdrevne kanoner, og ville avansere etter hverandre gjennom den tyske niende armé direkte inn i Berlin, som var ventet å falle den sjette dagen av angrepet. Zhukov planla også to andre angrep, et nord for Küstrin med to arméer og et sør for Küstrin med to arméer og et kavalerikorps. Zhukovs angrep skulle begynne mens det fortsatt var mørkt og bli opplyst av 143 store lyskastere for å lyse opp terrenget og forvirre fienden.
På Zhukovs venstre flanke, altså mot sør, stod Konevs front som bestod av fire sovjetiske og en polsk armé med kombinerte våpen, to tankarméer og fire mobile korps. Konevs front skulle begynne sitt hovedangrep med tre arméer over Neisse mot Cottbus mot det som var igjen av den fjerde panserarmé og den sørlige flanken til niende armé. Fortroppene skulle nå elva Spree ved slutten av offensivens andre dag og hjelpe de 963 tanksene og selvdrevne kanonene til tredje og fjerde garde tankarmé inn i kampen. Så snart gjennombruddet var sikret skulle de to tankarméene gå mot Brandenburg, Deesau og de sørlige grensene til Berlin. Konev planla også et angrep mot Dresden. Det var antatt at Konev kunne nå Elben og Dresden tolv dager inn i offensiven. Konev hadde også mulighet til å snu nordover mot Berlin dersom Zhukovs offensiv ikke kunne holde følge. Med tanke på denne muligheten unnlot Stalin å trekke en grense mellom første Hviterussiske front og første Ukrainske front ut over de innledende stadiene av offensiven.
Nord for Zhukovs front stod Rokossovskys front. Den skulle angripe to eller tre dager etter Zhukov og Konev. Tre arméer støttet av panservåpen skulle angripe i Stettin-Schwedt sektoren, ødelegge tyske styrker rundt Stettin og hindre at den tyske tredje panserarmé sendte forsterkninger til Berlin, og okkupere det nordlige Brandenburg og møte britiske styrker ved Elben.
Den sovjetiske styrken som skulle delta i angrepet var på to og en halv million soldater (2.062.000 kampstyrker inkludert 155.900 polske soldater), 6.250 tanks og selvdrevne kanoner, 41.600 kanoner og bombekastere og 7.500 kampfly. Mot denne styrken stod nærmere en million tyske soldater støttet av 1.519 tanks og angrepskanoner og 9.303 kanoner og bombekastere.
Det var en stor utfordring for de sovjetiske planleggerne å sette sammen de sjokkgruppene som var nødvendige for å gjennomføre angrepet, for det krevde store troppeforflytninger over store avstander i løpet av kort tid for alle tre frontene.
Da styrkene hadde kommet til sine framskutte oppstillingsplasser var det nødvendig at de ble svært sterkt konsentrerte for at de skulle kunne bryte gjennom de svært solide og dype tyske forsvarslinjene. En typisk divisjon ville angripe med to rifleregiment i linje og et tredje bak dem, mens et korps ville angripe med tre eller fire divisjoner på linje og en eller flere i andre rekke. Resultatet var et svært smalt gjennombrudd gjennom fronten: 2,5 - 10 kilometer for en armé, og bare 35-44 kilometer for en hel front. På en typisk gjennombruddssektor ville det stå 1,5 - 2,5 rifledivisjon per kilometer, og videre 260 kanoner og opp til 30 tanks og selvdrevne kanoner i infanteristøtte per kilometer, altså mindre enn fire meter mellom hver kanon, og 15-20 mann per meter frontlinje som skulle angripes. Dessuten kunne i spesielle tilfeller diverse hjelpestyrker bli satt inn i tillegg til ovenfornevnte styrker.
Støtteoperasjoner ble satt i verk for offensiven. Det foregikk rekognosering med fly der det ble tatt foto som ble sendt til stabene for de styrkene som skulle gjennomføre offensivene, og det ble bygd svært mange båter og bruer for å krysse elver. Troppene fikk spesialtrening for den typen terreng og oppgave de skulle inn i.
Terrenget det skulle angripes i var svært vanskelig med solide bygninger av alle slag og med elver og kanaler. Derfor ble den timeplanen som var satt opp ikke holdt.
Fram til tidlig i mars stod de vestallierte vest for Rhinen, og offensiven mot Berlin syntes ikke å haste for Stalin. Men så begynte de tyske styrkene i vest å falle sammen, og det syntes å bli mulig at de vestallierte kunne erobre Berlin. Den 31. mars 1945 sendte general Dwight Eisenhower representanter til Stavka for å samordne møte mellom styrkene. Eisenhower foreslo at de møttes langs nord-sør aksen Leipzig-Dresden. Dette gikk Stalin med på, og hevdet at Berlin ikke lenger hadde noen strategisk betydning. Men Stalin skyndte på for at sovjetiske styrker skulle erobre Berlin.
Kart over Berlinoperasjonen. (med John Erickson: "The Road to Berlin" som kilde)
Klokka 0730 den 14. april 1945, etter et 15-20 minutter langt bombardement, gikk forsterkede riflebataljoner fra den første Hviterussiske front og den første Ukrainske fronts første gruppe rifledivisjoner til rekognosering for å trenge inn i de fremste linjene til fienden. Etter to dager med kamp hadde styrkene noen steder greid å trenge opp til fem kilometer inn i de tyske forsvarsverkene.
Det sovjetiske luftvåpenet begynte sin offensiv om kvelden 15.-16. april da fly begynte å angripe de fremste tyske forsvarsposisjonene. Etter hvert som bakkeoffensiven kom i gang angrep flyene dypere posisjoner i de tyske forsvarslinjene.
Klokka 0500 den 16. april begynte artilleriet til den første Hviterussiske fronten et voldsomt 30 minutter langt bombardement. Det virvlet opp store mengder støv. De 143 lyskasterne til Zhukov viste seg ikke å være en god ide. De lyste inn i alt støvet og røyken som lå over fronten, men lyste ikke opp og blindet fienden. Derimot gjorde de det vanskelig for de sovjetiske soldatene å se ut over den veggen av lysende støv som de hadde rundt seg. De få veiene som fantes i området ble overfylte. Infanteriet kom seg fram de 1,5-2 kilometerene til Hovedkanalen som gikk ved foten av Seelowhøydene. Den var svært vanskelig å passere. Kantene dens var for bratte til at kjøretøy kunne passere. Chuikovs soldater hadde liten framgang, og Kolpakschis 69. armé stoppet fullstendig opp.
Zhukov observerte kampen fra den framskutte kommandoposten til 8. gardearmé, og han ble irritert og hissig over at det gikk så langsomt. Og han bestemte seg for å sette inn panserstyrkene for å få fortgang i framrykkinga. Det viste seg å være en feil, for terrenget og veiene var fulle av infanterister og artilleri og forsyninger, og tanksene ble stående fastlåste mellom disse. Tanksenes oppgave var tradisjonelt å trenge dypt inn i fiendens område etter at infanteri hadde brutt gjennom frontlinjene. Men her var det dype forsvarslinjer der det tyske infanteriet hadde Panzerfaust som kunne slå ut tanks på nært hold. Og tanksene kom ikke gjennom disse forsvarslinjene på egen hand. De måtte gå over til å opptre som støtte for infanteriet som skulle rydde vei.
Det tok to dager for den første Hviterussiske fronten å trenge gjennom Seelowhøydene. Angrepet til Chuikov gikk så langsomt at de fleste forsvarerne var i stand til å trekke seg tilbake til den andre forsvarslinjen. Denne tilbaketrekningen ble dekket av et mislykket tysk motangrep den 17. april der tre divisjoner prøvde å kutte hovedveien mellom Berlin og Küstrin bak fortroppen til Katukovs tankarmé. Neste dag var Chuikov nødt til å prøve et nytt angrep for å trenge gjennom den tredje tyske forsvarslinjen, som tidligere ikke hadde blitt oppdaget. Den 20. april hadde Berzarins femte sjokkarmé og Chuikovs åttende gardearmé trengt gjennom den fjerde tyske forsvarslinjen og begynte en langsom framrykking inn i Berlins østlige forsteder. Stalin var svært utålmodig og misfornøyd over at det gikk så langsomt, og han lot Zhukov få høre det. På Zhukovs flanker var den tyske motstanden mindre og her trengte de sovjetiske styrkene raskere fram. På den nordlige flanken trengte den 47. armé og den 3. sjokkarmé gjennom og begynte å gå om Berlin i nord og nordvest. På den sørlige flanken kuttet den 69. og den 33. arméen forbindelsen mellom den tyske niende armés sentrum og høyre fløy og Berlin, og åpnet vei for at den niende armé kunne bli omringet fra nord.
Konevs styrker hadde raskere framgang enn Zhukovs, selv om også de møtte sterk motstand. Konevs artilleri avfyrte et mye lenger innledende bombardement enn Zhukovs artilleri hadde gjort. Artilleriet var også svært aktivt mens troppene krysset Neisse, og artilleriet fortsatte bombardementet etter at Neisse var passert. I løpet av den første dagen krysset Konevs styrker Neisse og tok seg gjennom det første tyske forsvarsbeltet og trengte 1,5 kilometer inn i det andre forsvarsbeltet. Neste dag kom det tyske motangrep som ikke lyktes i å drive tilbake den sovjetiske offensiven, som trengte videre vestover til en dybde av 18 kilometer. Ved slutten av den 18. april hadde Konevs styrker trengt fullstendig gjennom de tyske forsvarslinjene ved Neisse og også krysset elva Spree sør for Berlin, og lagt forholdene til rette for at Berlin kunne bli omringet fra sør. Mot Dresden hadde den 52. armé støtt på stadig sterkere tysk motstand, og slått tilbake tyske motangrep.
I nord gikk Rokossovskys styrker til aksjon den 18. og 19. april og okkuperte øyer i elva Oder for å fortsette å ta seg over elva.
Stalin var misfornøyd med framgangen til Zhukovs front, og han prøvde å oppmuntre til et kappløp mellom den og Konevs front. I en telefonsamtale med Zhukov og Konev den 17. april fjernet han grensen mellom deres to fronter i nærheten av Berlin og lot den av dem som først kom til Berlin få erobre Berlin. Dette var farlig for uten en kjent grense mellom troppene var det fare for at de kunne skyte på hverandre, men det satte fart på offensiven.
Den 20. april åpnet langtrekkende artilleri fra den tredje sjokkarmés 79. riflekorps ild mot Berlin for første gang. Neste dag gikk styrker fra 3. sjokk, 2. garde tank, 47. garde, 8. garde og 1. garde tankarmé inn i Berlins forsteder. Det var et vanskelig terreng å kjempe og å manøvrere og orientere seg i. Forsyninger skulle fram til styrkene i Berlin, og de skulle finne fram, og unngå å skyte på hverandre. Hærene skulle organisere mindre styrker til nærkamp i byen, der det var hard motstand, og mange kanaler å forsere.
Konevs front manøvrerte samtidig for å omringe den tyske niende armé og for å kunne gå inn i Berlin. Den 21. april tok Rybalkos 3. gardearmé den tyske hærens hovedkvarter i Zossen og trengte inn i Berlins sørlige forsteder. Styrker fra frontens sjokkgruppe gikk vestover og kom i kamp med den tyske tolvte armé under general Walther Wenck, som hadde kommet fra Vestfronten for å hjelpe den niende armé og for å forsvare Berlin.
Den 22. april nådde fortropper fra den åttende gardearmé Spree på sørsida av Berlin og krysset den raskt før de tyske forsvarsstyrkene oppdaget hva som foregikk. Den 24. april knyttet Chuikovs 8. gardearmé og Katukovs 1. garde tankarmé kontakt med Rybalkos og Luchinskys arméer sørøst for Berlin, og fullførte omringingen av den niende armé sørøst for Berlin. Neste dag, den 25. april, møtte sovjetiske styrker ved Torgau ved Elben amerikanske styrker. Og snart foregikk slike møter langs hele fronten etter hvert som hærstyrker kom fram til den grensen man hadde blitt enige om skulle skille de allierte styrkene.
Mens allierte styrker møttes langs Elben gikk Rokossovskys styrker over Oder og gjennom de tyske forsvarsverkene på dens venstre bredd og låste den tyske tredje panserarmé fast, og tok fra den muligheten til å gå til motangrep mot styrkene som omringet Berlin.
Nå forstod selv Hitler at krigen var tapt, selv om han fortsatte å sende ut ordrer til den niende armé, den tolvte armé og gruppe Steiner om å bryte seg gjennom til Berlin.
Wehrmacht hadde mistet sine kommunikasjoner, og de tyske styrkene som fortsatt kjempet gjorde det uten kontakt med en sentral kommandostruktur. Zhukov begynte det formelle angrepet på Berlin den 26. april, og kampene raste inne i byen den neste veka. Den 30. april var de tyske styrkene kuttet opp i grupper som kjempet hver for seg. Samme dag begikk Hitler selvmord, men kampene fortsatte enda i flere dager. I disse dagene fjernet sovjetiske angrepsgrupper tyske styrker fra mer enn 300 bygninger i Berlin. Hver av dem ble tatt med storm.
Den 29. april begynte tropper fra 79. riflekorps og den 3. sjokkarmé fra Zhukovs front kampen om Riksdagsbygningen. Neste dag heiste speidere fra 150. rifledivisjon det røde flagget over bygningen. Men kampen om bygningen fortsatte til den 1. mai. Om kvelden den 2. mai var den tyske motstanden i Berlin slutt.
Mens de tyske styrkene i Berlin overga seg gjorde Konevs styrker seg klare til å gå inn i Tsjekkoslovakia. Den sjuende mai kom styrker fra Zhukovs første Hviterussiske front til Elben. Og tyske motstandslommer i Kurland og Øst-Preussen ble utryddet.
I løpet av operasjonen mot Berlin ble 480.000 tyske soldater tatt til fange, og 361.367 sovjetiske og polske soldater falt i kampene. Berlinoperasjonen ble forberedt i løpet av forholdsvis kort tid og utført i løpet av 17 dager. De ble utført av tre fronter som angrep samtidig og ga mange harde slag som rev opp de tyske forsvarslinjene og bandt reservene og skapte uorden i den tyske kommandostrukturen.
Kampene om Berlin var forskjellige fra kamper i åpne landskap, og kampene i skogene og den tette bebyggelsen ved Berlin ga langt større tap enn ventet.
Krigen var ikke over med Berlins fall. Stalin hadde vært redd for at hans allierte ville akseptere det tyske tilbudet om at tyske styrker overga seg i vest men fortsatte å kjempe i øst, selv om det ikke var noen fare for dette. Men Stalin var redd for å bli lurt. Slik at da general Omar Bradley tilbød at vestlige styrker kunne delta i å slå ned tysk motstand i Tsjekkoslovakia ga Stalin ordre om at Konev måtte skynde seg inn i Tsjekkoslovakia, og Zhukov måtte overføre alle styrker som tilhørte Konevs front tilbake til denne raskest mulig. Konev skulle gå inn i Tsjekkoslovakia, og det skulle også den andre og fjerde Ukrainske fronten gjøre.
Armégruppe Sentrum stod i mai 1945 med 600.000 soldater i Tsjekkoslovakia under feltmarskalk Ferdinand Schoerner. Tidlig i mai begynte en stor sovjetisk offensiv, med mer enn to millioner soldater, mot armégruppe Sentrum. Det ble planlagt å sette store panserstyrker inn mot de tyske styrkene, og bygge offensiven opp om bruk av panserstyrker. Det ble et kappløp med den amerikanske general Patton som også ville fjerne de tyske styrkene fra Tsjekkoslovakia.
Offensiven skulle begynne den 7. mai, men den 5. mai begynte en oppstand i Praha der det ble sendt ut bønn om alliert hjelp via radio, og Stalin skyndte på offensiven og ga ordre om at den måtte begynne 6. mai.
Konev angrep fra nord den 6. mai. Neste dag satte han i verk flere angrep. De Ukrainske frontene angrep også. Innen to dager var gått hadde Konevs styrker okkupert Dresden, Bautzen og Gorlitz. Den 11. mai knyttet sovjetiske og amerikanske styrker kontakt øst for Pilsen, og den militære operasjonen i Tsjekkoslovakia var over.
Tidlig i mai var de tyske militære lederne rede til å undertegne en ubetinget overgivelse. Men den sovjetiske representanten ved Eisenhower hovedkvarter hadde ingen instruksjoner. Ved Eisenhowers hovedkvarter i Rheims ble det arrangert en høytidelighet for undertegnelse av tysk overgivelse den 7. mai. Men den sovjetiske representanten hadde fortsatt ingen instrukser. Han var redd for å undertegne uten ordre, men enda mer redd for at Sovjet skulle bli utelatt fra overgivelsesseremonien, og undertegnet derfor, men med en tilføyelse der det stod at undertegnelsen kunne bli dratt tilbake. Kort etter at han hadde undertegnet kom det beskjed fra Stavka om at han ikke skulle undertegne noe som helst.
David Glantz skriver at de siste 18 månedene av krigen på Østfronten liknet på de første 18 månedene, men at nå var rollene skiftet. De første 18 månedene var en katastrofe for den Røde Arme, og i den perioden inngikk de titaniske forsvarskampene ved Moskva og Stalingrad, og enkelt sovjetiske motoffensiver. Tyskerne nådde fram til Moskvas utkanter, til Volgas bredder, til de nordlige skråningene til Kaukasusfjellene. Det kostet ti millioner soldater og utallige siviles liv å snu krigens gang og den nesten uendelige rekken med tyske seire.
I krigens andre periode, som begynte med tyskernes tap ved Stalingrad og sluttet med at de tyske styrkene ble drevet til Dnepr og ut av det meste av Ukraina etter tyskernes store nederlag i slaget om Kurskbuen, ødela den Røde Armé Blitzkriegen som et godt konsept. Til en kostnad på nesten ti millioner soldater til begynte Sovjet fordrivelsen av de tyske styrkene fra Sovjet. Nå led tyskerne og deres allierte tap i hundretusenvis.
I krigens tredje periode, fra begynnelsen av 1944, fulgte en serie med sovjetiske seire som syntes å være uten ende. Den førte Sovjet langt inn i Europa og nådde sitt klimaks i erobringen av Berlin, som ble gjennomført i en enorm operasjon.
Krigen i vest hadde vært en ren sport, skriver David Glantz, mens krigen i øst hadde vært skrekk og horror.
Etter at Tyskland hadde tapt stod fortsatt Japan igjen. Sovjet hadde ikke vært i krig mot Japan siden kampene ved Khalkin-Gol i 1939. Men Sovjet ble spurt om å delta i krigen mot Japan, og ville ved å gjøre det gjøre seg gjeldende som en stormakt i Asia.
I april 1941 hadde Sovjet og Japan inngått våpenhvile, men de stolte ikke på hverandre, og hadde store styrker ved grensene mot hverandre. Og først sommeren 1944 gikk den japanske Kwangtunghæren i Manchuria over til defensive planer. Da var enheter fra den flyttet til kamp i Stillehavet.
I august 1945 bestod Kwantunghæren av 31 infanteridivisjoner og 12 brigader. Alle disse divisjonene med unntak for seks hadde blitt opprettet våren og sommeren 1945 av mannskaper som tidligere ikke hadde blitt vurdert som skikket til militærtjeneste. Divisjonene var på gjennomsnittlig 12.500 mann, eller omkring to tredjedeler av deres autoriserte størrelse. De hadde få tunge våpen. Men de japanske divisjonene var større enn de sovjetiske. I 1945 var den autoriserte størrelsen for sovjetiske rifledivisjoner 11.700 mann, men de var ofte mindre enn halvparten av dette.
Ved Potsdamkonferansen i mai 1945 var de allierte bekymret over Japan. Dersom Japan i likhet med Tyskland ville kjempe til den bitre slutt ville det kreve livet til mer enn en million allierte soldater å nedkjempe Japan. Derfor var Vestmaktene glade for at Stalin svarte positivt på deres bønn om sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan. Moskva lovte at tre måneder etter Tysklands nederlag ville den Røde Armé angripe japanske styrker, og løftet ble holdt. Til gjengjeld ville Sovjet ha sin egen innflytelsessfære i Manchuria og Nord-Korea og på noen øyer i området.
Den 9. august angrep de sovjetiske styrkene inn i Manchuria. Terrenget i Manchuria var på forsvarernes side. Manchuria består av et enormt sentralt sletteland der nesten alt av jordbruk og industri er samlet. På tre sider er det omgitt av ugjennomtrengelige fjell og skoger. Spesielt gjelder dette fjellkjeden Grand Khingan mot vest, som når opp til 1.900 meters høyde, med det store ørkenaktige området Indre Mongolia hinsides fjellene. I fjellpassene var det myrland, og Manchuria var et svært land, fra nord til sør er det like langt som fra Normandie i Frankrike til Minsk i Hviterussland. Dette ville skape store forsyningsproblem for en hær. De sovjetiske styrkene som skulle angripe inn i Manchuria hadde sin største fordel i at de var bedre trent, utstyrt og bedre taktiske enn de japanske styrkene, skriver David Glantz.
Siden terrenget mot vest var nesten ugjennomtrengelig hadde japanerne plassert det meste av sine styrker langs jernbanelinjene i nord, øst og nordvest. Her var det svært solide grensefestninger.
Angriperne ble organisert i marsjal Malinovskys Transbaikalske front i vest, Purkaevs 2. Fjerne Østen front i nord og Meretskovs 1. Fjerne Østen front i den østlige delen av Manchuria. Vasilevsky ble utnevnt som øverste kommandant over disse tre frontene.
Alle tre fronten planla kampanjen sin som en stor og dyp operasjon. Japanerne trodde ikke at det var mulig å angripe med store mekaniserte styrker i disse uveisomme og ugjennomtrengelige områdene blant annet siden de ikke trodde at det var mulig å forsyne mekaniserte styrker her. Stavkas konsept var at de mekaniserte styrkene skulle ta seg fram så raskt som mulig gjennom fjellene og ødemarkene, og ikke gi seg til å kjempe med tilfeldige japanske styrker som de måtte støte på i ødemarka, men ta seg inn i det sentrale slettelandet med en gang og før japanerne forstod hvilken fare som truet og nedkjempe de japanske styrkene på slettelandet.
De militære avdelingene og hærene var blitt sammensatt spesielt med tanke på de oppgavene de ville bli stilt overfor under et felttog inn i Manchuria. Den sjette garde tankarmé var for eksempel blitt helt omstrukturert etter krigen mot Tyskland. Den bestod nå av 25 pansrede divisjoner og 44 motoriserte riflebataljoner med totalt 1.019 tanks og selvdrevne kanoner. Den hadde fått mange ulike støtteavdelinger og spesialavdelinger. Den Røde Armé eksperimenterte i Manchuria med flere ulike hæroppstillinger og organisasjonsformer.
I den manchuriske kampanjen døde 12.031 sovjetiske soldater og 24.425 ble såret i løpet av elleve dager, fra 9. august til 20. august. Men den var et mesterstykke av mobile krigføring.
I det vestlige Manchuria gikk den sjette garde tankarmé over det ubebodde grenselandet tidlig den 9. august. I løpet av tre dager tok den seg fram 450 kilometer. De største problemene ble skapt av et ugjennomtrengelig terreng. Den 15. august hadde styrkene trengt gjennom ødemarkene og var nede på det store slettelandet. Alle japanske styrker i området ble isolerte og splittet fra hverandre, de var enten lammet eller kjempet isolert.
Ikke alle steder gikk det så glatt. I den befestede byen Hailar gjorde japanerne hardnakket motstand mot den 36. armé. I ni dager var et helt riflekorps opptatt med å kjempe hus for hus om Hailar. Men andre styrker fortsatte inn i Manchuria.
Meretskovs 1. Fjerne Østen Front hadde den vanskeligste oppgaven. Den angrep den 9. august og i løpet av den første dagen trengte den 22 kilometer inn i Manchuria. Den angrep den japanske hærens hovedkvarter i byen Mutanchiang, som lå 60 kilometer fra grensen. Der møtte den hard motstand. Den japanske 135. infanteridivisjon gikk til motangrep. Den 13. august kom de sovjetiske styrkene opp til Mutanchiang, og i to dager kjempet de fra hus til hus i byen mot fem japanske regimenter som holdt byen.
De sovjetiske kommandantene viste seg i stand til å manøvrere styrkene på mesterlige måter som gjorde at japanerne ikke var i stand til å holde sine styrker i stilling mot de sovjetiske styrkene. David Glantz skriver at den Røde Armés felttog i Manchuria var et betydelig bidrag i krigen mot Japan.
David Glantz skriver at ved femtiårsjubileet for landgangen i Normandie i 1944 skrev et amerikansk magasin over et foto av general Eisenhower at han var mannen som beseiret Hitler. Men, skriver David Glantz, dersom noen enkelt mann fortjener å kalles mannen som beseiret Hitler, så er det ikke Eisenhower men Zhukov, Vasilevsky, eller kanskje Stalin selv. Generelt var det den Røde Armé og de sovjetiske innbyggerne av de mange nasjonalitetene som bar byrdene i kampen mot Tyskland fra 1941 til 1945. Bare China, som led under nesten sammenhengende japanske angrep fra 1931 og framover, var utsatt for like store lidelser og anstrengelser som Sovjet. Men i militære termer var den kinesiske deltakelsen i krigen nesten ubetydelig sammenliknet med Sovjet, som var konstant engasjerte og absorberte det meste av de tyske styrkene.
Fra juni 1941 til desember 1941 stod bare Storbritannia i krigen mot Tyskland sammen med Sovjet. Mer enn tre millioner tyske soldater kjempet i øst, mens mindre enn en million kjempet andre steder eller deltok i okkupasjonen av Europa eller hvilte heime. Fra desember 1941 til november 1942 kjempet mer enn ni millioner soldater på begge sider i øst, og i vest var den eneste nevneverdige bakkekampen i Nord-Afrika, der forholdsvis små britiske troppestyrker engasjerte Rommels Afrikakorps og dets italienske allierte. I november 1942 feiret britene seier over aksestyrkene i Afrika ved El Alamein der de slo fire tyske divisjoner og en noe større italiensk styrke. Samme måned, ved Stalingrad, slo og omringet Sovjet den tyske sjette armé, skadet det fjerde panserarmé og knuste Romanias tredje og fjerde armé og utryddet mer enn femti divisjoner og tok mer enn 300.000 aksesoldater ut fra krigen. I mai 1943 hadde de allierte forfulgt Rommels Afrikakorps gjennom Nord-Afrika og inn i Tunis der en tysk og italiensk styrke på 250.000 overga seg. I mens var den andre tyske arme maltraktert i øst, og den italienske åttende og den romanske andre var ødelagt, og dette var større tap enn aksen hadde hatt i Tunis.
Mens mer enn to millioner tyske og sovjetiske soldater kjempet ved Kursk og fem millioner senere kjempet på en 600 kilometer lang front fra Smolensk til Svartehavskysten i juli 1943, invaderte allierte styrker Sicilia og jaget 60.000 tyskere fra øya. I august landet de allierte i Italia. I oktober, da det stod 2,5 million tyske soldater overfor 6,6 millioner sovjetiske soldater i øst, hadde frontlinjene i Italia blitt stabilisert sør for Roma, der tyskerne brukte en langt mindre styrke for å stoppe de allierte.
Ved den første oktober 1943 kjempet 2.565.000 tyske soldater - 63% av Wehrmachts styrke - i øst, sammen med hovedtyngden av de 300.000 Waffen SS troppene. Den 1. juni 1944 kjempet 239 - 62% - av den tyske hærens divisjoner, og tilsvarende, i øst. Med stillstand i operasjonene i Italia fram til juni 1944, regnet fortsatt Wehrmacht styrkene i vest som en semireserve. I august 1944, etter D-dagen og åpning av den nye fronten i vest, kjempet 2,1 millioner i øst mens en million stod mot de allierte i Frankrike.
Tapstallene understreker denne virkeligheten. Fra september 1939 til september 1942 var hovedtyngden av den tyske hærens 922.000 døde, savnede og uføre (14% av hele styrken) rammet i krigen i øst. Fra 1. september 1942 til 20. september 1943 økte dette tallet til 2.077.000 (30% av hele styrken), igjen først og fremst i øst. Fra juni til og med november 1944, etter D-dagen, hadde den tyske hæren igjen 1.457.000 ugjenkallelige tap. Av dette var 903.000 i øst. Til slutt, etter å ha tapt 120.000 mann i Ardennerslaget, tapte tyskerne to millioner menn til, to tredjedeler i øst fra 1. januar til 30. april 1945.
Totale tap for Wehrmacht fram til 30. april 1945 var på 11.135.500, inkludert 6.035.000 sårede. Av disse falt nesten ni millioner i øst. De tyske væpnede styrkene tapte 13.488.000 mann i løpet av krigen. Dette var 75% av de mobiliserte mannskapene og 46% av den mannlige befolkninga i Tyskland i 1939. Av disse falt 10.758.000 i øst eller ble tatt til fange i øst. Det var på Østfronten at Wehrmacht ble nedkjempet.
Sovjet har klaget bittert over at det ikke kom noen virkelig andre front før i juni 1944. Men de allierte hadde ikke mulighet og kraft til å opprette en andre front tidligere. Likevel var de alliertes bidrag til krigen betydelige. Vestmaktene var ikke militært sterke nok til å gå inn i full kamp med Tyskland før i 1944. Og selv i 1944 var det bare så vidt at de allierte ikke ble drevet ut av Normandie, og at de greide seg skyldtes i betydelig grad tyske feil og misforståelser. Etter at de allierte hadde brutt ut av bruhodet i Normandie påførte de to millioner allierte soldatene den ene millionen tyske soldater som de stod overfor store tap - 100.000 ved Falaise og totalt 400.000 fram til desember 1944.
I tillegg til bakkestyrkene bidro de allierte til krigen med bombekampanjer mot Tyskland, og dette opptok i 1944 det meste av de tyske luftstyrkene og dro de tyske luftstyrkene bort fra Østfronten.
Selv om Sovjet har hevdet at Lend-Lease hjelpen som Sovjet mottok var av mindre betydning, var den av stor betydning. Men denne hjelpen begynte først å komme i så store mengder at den var av stor betydning i 1943, og fram til slaget om Moskva i desember 1941 hadde ikke Sovjet mottatt nevneverdig hjelp fra Vesten, så den seieren kom utelukkende takket være sovjetisk innsats. Og også seieren ved Stalingrad kom uten avgjørende hjelp fra Vest. Men så begynte store mengder mat og klær og sko og støvler og kjøretøy og råvarer av alle slag å komme. En stor del av det transportmateriellet som den Røde Armé brukte kom fra vesten, og uten dette ville den Røde Armé vært langt mindre mobil og ikke hatt evne til å utføre de store omringingene av tyske troppestyrker. Uten den materielle hjelpen fra vesten ville den Røde Armé brukt 12-18 måneder lenger tid på å nedkjempe Wehrmacht enn den faktisk brukte, anslår David Glantz. Men da ville den Røde Armé nådd fram til strendene i Normandie.
Det nøyaktige tapstallet til Sovjet lar seg ikke fastsette, men nye anslag er høyere enn eldre anslag. David Glantz skriver at tapene var minst 29 millioner, og noen reviderte anslag har satt dem så høgt som 50 millioner. Utallige millioner sivile russere ble drept, og millioner av russere ble drevet heimefra ut i snøstormen, der de forsvant. Millioner av russere forsvant i tysk fangenskap.
De økonomiske tapene var enorme. Det store området som ble okkupert av tyske styrker ble rasert. Dette kom på toppen av ødeleggelsene etter Første Verdenskrig og borgerkrigen og Stalins kollektivisering og terror. Selv om det ble bygd ny industri i Ural og Sibir erstattet dette slett ikke de store tapene i de vestlige delene av Sovjet.
De to hærene, den Røde Armé og Wehrmacht, utviklet seg i stikk motsatt retning. Wehrmacht kom til å likne på den Røde Armé slik den hadde vært i 1941, og den Røde Armé kom til å likne på Wehrmacht slik Wehrmacht hadde vært i 1941. Men den Røde Armé kopierte ikke Wehrmacht, men vendte tilbake til sine tidligere tradisjoner og tenkningen om dype operasjoner, som ble den Røde Armés versjon av Blitzkriegen.
I 1941 hadde Wehrmacht fortsatt mange gamle tyske soldattradisjoner i behold, som ga offiserene og befalingsmennene betydelig frihet og rom for individuelt initiativ i felten. Disse kom etter hvert til å forsvinne etter hvert som Hitler og nazistene strammet grepet om hæren og fratok offiseren deres selvstendighet. I den Røde Armé var utviklinga motsatt. I 1941 var initiativ ikke tillatt i den Røde Armé, alle skulle lystre ordre, og ikke gjøre mer eller noe annet enn ordren sa. Etter hvert som krigen varte ble det i den Røde Armé lagt større vekt på initiativ fra offiserene, og de ble gitt stadig større rom for selvstendige initiativ og vurderinger, mens dette rommet altså samtidig forsvant i Wehrmacht. Wehrmachts største svakhet i 1941 lå antakelig i forsyningstjenesten, skriver David Glantz. Den Røde Armé største svakhet var Stalin, men uten Stalins industrialisering ville ikke Sovjet ha kunnet nedkjempet Wehrmacht, for det var ikke bare de sovjetiske soldatene, men også de sovjetiske våpnene, som nedkjempet Wehrmacht. Sovjet produserte bedre tanks og artilleri enn USA og Storbritannia.
Fra slutten av 1942 begynte Wehrmacht å miste mange av sine fordeler og få mange av de svakhetene som den Røde Armé hadde hatt. De stadige store tapene betydde at stadig nye rekrutter måtte inn i hæren, og det i så stort tempo at det ikke ble tid til å trene dem opp skikkelig. Kvaliteten på soldatene ble dårligere. Og utstyret ble utslitt og ikke erstattet i takt med at det ble utslitt. Hitler ble stadig mer diktatorisk, og blandet seg inn i de militære operasjonene i stadig større grad og mer og mer detaljert. De tyske styrkene ble stadig mindre fleksible og det initiativet som så vellykket hadde vært utøvd innen dem forsvant på grunn av Hitler. Tyskerne fikk sine politiske kommissærer, som ble kalt for Führungsoffizier. De dukket opp i de militære hovedkvarterene.
Den Røde Armé utviklet smertefullt effektive ledere, organisasjon, våpen og taktikk, og vendte tilbake til sine tidligere begrep om moderne krigføring. Fra slutten av 1942 og gjennom 1943 blomstret den til en styrke som ikke bare kunne stoppe Blitzkriegen, men også gjennomføre sine egne storstilte offensive operasjoner av alle slag og i alle typer vær og terreng. Den Røde Armé ble i stand til å konsentrere overveldende styrker på en smal front på uberegnelige steder uten at dette ble oppdaget av fienden.
Her følger tabell A fra tabellvedlegget i boka til David Glantz og Jonathan House:
| Periode | Gjennomsnittlig styrke | Drepte eller savnede | Syke og sårede | Totalt |
|---|---|---|---|---|
| 3.334.000 | 2.067.801 | 676.964 | 2.744.765 | |
| 4. kvartal 1941 | 2.818.500 | 926.002 | 637.327 | 1.563.329 |
| Hele 1941 | 3.024.900 | 2.993.803 | 1.314.291 | 4.308.094 |
| 1. kvartal 1942 | 4.186.000 | 619.167 | 1.172.274 | 1.791.441 |
| 2. kvartal 1942 | 5.060.300 | 776.578 | 702.150 | 1.478.728 |
| 3. kvartal 1942 | 5.664.600 | 1.141.991 | 1.276.810 | 2.418.801 |
| 4. kvartal 1942 | 6.343.600 | 455.800 | 936.031 | 1.391.831 |
| Hele 1942 | 5.313.600 | 2.993.536 | 4.087.265 | 7.080.801 |
| 1. kvartal 1943 | 5.892.800 | 656.403 | 1.421.140 | 2.077.543 |
| 2. kvartal 1943 | 6.459.800 | 125.172 | 471.724 | 596.896 |
| 3. kvartal 1943 | 6.816.800 | 694.465 | 2.053.492 | 2.747.957 |
| 4. kvartal 1943 | 6.387.200 | 501.087 | 1.560.164 | 2.061.251 |
| Hele 1943 | 6.389.200 | 1.977.127 | 5.506.520 | 7.483.647 |
| 1. kvartal 1944 | 6.268.600 | 470.392 | 1.565.431 | 2.035.823 |
| 2. kvartal 1944 | 6.447.000 | 251.745 | 956.828 | 1.208.573 |
| 3. kvartal 1944 | 6.714.300 | 430.432 | 1.541.965 | 1.972.397 |
| 4. kvartal 1944 | 6.770.100 | 259.766 | 1.026.645 | 1.286.411 |
| Hele 1944 | 6.550.000 | 1.412.335 | 5.090.869 | 6.503.204 |
| 1. kvartal 1945 | 6.461.100 | 468.407 | 1.582.517 | 2.050.924 |
| 2. kvartal 1945 | 6.135.300 | 163.226 | 609.231 | 772.457 |
| 1945 | 6.330.880 | 631.633 | 2.191.748 | 2.823.381 |
| - | 10.008.434 | 18.190.693 | 28.199.127 |
Lenker:
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: