Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I juni 1944 kom D-dagen, den allierte landgangen i Normandie. Og de allierte hadde luftherredømme over Tyskland, som stadig ble bombet. Den 20 juli foregikk det mest kjente attentatforsøket mot Hitler. Det gjorde Hitler enda mer paranoid. Hitler prøvde å kvitte seg med alle ledende menn i Tyskland som han ikke stolte på. Generalstabssjef Kurt Zeitzler ble avsatt og Heinz Guderian ble ny generalstabssjef.
I sørøst stod den tysk-romanske armégruppe Sør-Ukraina. Den holdt sterke framskutte posisjoner med Karpatene bak seg. Den hadde få panserstyrker siden de stort sett var blitt sendt bort i juli for å bremse det militære sammenbruddet lenger nord. Og forholdet mellom tyskerne og deres allierte var anstrengt.
Denne armégruppen forsvarte en grense som strakte seg fra Karpatene til Dnestr og fulgte Dnestr til Svartehavet. Den Røde Armé hadde allerede sikret seg bruhoder over Dnestr.
Det svake leddet i forsvaret var tyskernes allierte. Noen romanske divisjoner kjempet lojalt sammen med tyskerne, men andre var ikke interessert i å delta i krigen. Tyskerne ventet at den neste store offensiven ville komme mot denne delen av fronten.
Den sovjetiske erobringen av Balkan høsten 1944 bestod av Iassy-Kishinev operasjonen fra 20. til 29. august fulgt av en lang forfølgelse som endte ved Budapest fire måneder senere.
Da denne operasjonen ble planlagt av Stavka ble det også tatt politiske hensyn. Sent i juli 1944 hadde Stavka rettet oppmerksomheten mot sørøst for å ødelegge armégruppe Sør-Ukraina og gjøre sovjetisk innflytelse gjeldende i Romania, Bulgaria og Jugoslavia. Hitlers gjenværende oljereserver i Romania og Ungarn var naturlige strategiske mål for Sovjet. På grunn av terrenget, fjellene og elvene, ville Sovjet slå til mot sør heller enn rett vestover i denne regionen.
Armégruppe Sør-Ukraina hadde omkring 500.000 tyske soldater og 170 tanks, og også 405.000 romanske soldater. Mot dem stod Malinovskys andre og Tolbukhins tredje Ukrainske front. Tysk etterretning undervurderte disse frontene sterkt. De hadde tilsammen 1.314.000 mann og 1.874 tanks. Men mange av disse soldatene var menn uten militær opplæring, menn som var skrevet inn i hæren fra de områdene som den Røde Armé hadde passert gjennom, men uten at de hadde fått militær opplæring. En rifledivisjon i den femte sjokkarmé vokste på denne måten fra 3.800 mann til 7.000. Derfor hadde sovjetisk infanteri mindre kraft enn noe tidligere.
Stavkas plan for det som kom til å bli kalt for Iassy-Kishinev operasjonen la opp til et koordinert angrep utført av den andre og tredje Ukrainske front i samarbeid med Svartehavsflåten for å ødelegge tyske styrker i området ved Iassy, Kishinev og i Benderyregionen og deretter gå dypt inn i Romania for å ta Bucuresti og oljefeltene ved Ploesti. På samme måte som i Hviterussland ville angrep for å bryte gjennom frontlinja i to bestemte sektorer bli fulgt av avledende angrep i andre sektorer for å hindre at Wehrmacht flyttet reservene bort fra disse andre sektorene.
Den andre Ukrainske fronten skulle bryte gjennom frontlinjen nordvest for Iassy, og ut fra dette gjennombruddet skulle det 18. tankkorps gå for å ta en bruforbindelse over elva Prut bak den tyske sjette armé. Etter å ha deltatt i gjennombruddet skulle styrker fra den 6. tankarmé og fra Gorshkovs Kavaleri-mekaniserte gruppe kjøre sørover og ta en forbindelse over elva Siret og det viktige passet kjent som Focsaniåpningen for at det skulle ligge til rette for å fortsette til Bucuresti med panser.
Den tredje Ukrainske fronten ville sette i gang et liknende angrep lenger sør fra et lite bruhode over Dnestr, og så la Zhdanovs fjerde garde og Katkovs sjuende mekaniserte korps trenge dypt inn bak frontlinjene. Disse styrkene ville så knyte forbindelse med 18. tankkorps fra den andre Ukrainske front og omringe hovedtyngden av de tyske styrkene i Kishinevområdet. Men store mobile styrker ville fortsette sørover mot Bucuresti og oljefeltene.
Angrepet var grundig gjennomtenkt og planlagt. Likevel gikk det ikke helt glatt da det begynte den 20. august 1944. Den tredje Ukrainske fronten støtte på to tyske infanteridivisjoner som kjempet uten å vike i mange dager. Bruhodet som angrepet måtte gå ut fra var så lite at det ble vanskelig å sette angrepet i verk. I nord var angrepet mer vellykket, og den 6. tankarmé kunne begynne sin raske framrykking allerede samme dag som angrepet for å bryte gjennom frontlinja hadde begynt. Dette skyldtes i stor grad at romanske tropper knapt gjorde motstand.
Den 23. august førte gjennombruddet til et kuppforsøk mot den pro-tyske regjeringa i Bucuresti. Den nye regjeringa erklærte krig mot Tyskland. Dette forvirret mange romanske militære avdelinger. De kunne overgi seg uten kamp, eller skifte side og gå over til å kjempe på sovjetisk side.
Stilt overfor dette uventede sammenbruddet kjempet isolerte tyske troppestyrker modig videre for å oppholde de framrykkende sovjetiske styrkene. Den tiende pansergrenadierdivisjonen kjempet en langvarig oppholdende strid i området ved Iassy for å la store tyske og romanske styrker slippe ut av fella. I mens ble det meste av fire korps fra den tyske sjette armé fanget øst og sørvest for Kishinev. Tyskerne prøvde å bryte ut av omringingen.
Den sjette tankarmé og andre mobile styrker var kjørt mot sørvest, og den femte sjokkarmé, som hadde deltatt i gjennombruddet, var i ferd med å bli sendt til Polen. Det ble skapt et maktvakum nær de omringede styrkene ved Kishinev. Dette førte til at det syntes å være mulig for de omringede tyske styrkene å bryte ut. Men den 5. september kom Akhmanovs 23. tankkorps og blokkerte muligheten til at de tyske styrkene kunne bryte ut.
Den 29. august var det klart at armégruppe Sør-Ukraina stort sett hadde kollapset og at også den tyske fronten i Romania hadde kollapset. Den andre september hadde tyskerne mistet kontrollen over oljefeltene og over Bucuresti. De tyske og romanske tapene var over 400.000 mann, og de sovjetiske tapene var omkring 67.000. Den tyske armégruppen hadde 1. september en gjenværende styrke på 200.000 mann. Den trakk seg tilbake over Karpatene.
Den sovjetiske forfølgelsen fortsatte over Balkan, og stilte store krav til den sovjetiske forsyningstjenesten. Avstanden som sovjetiske styrker kunne rykke fram ble i dette stadiet av krigen først og fremst bestemt av forsyningstjenesten. Tyskerne hadde ingen operasjonelle reserver på Balkan, alle de tyske styrker i Jugoslavia var bundet opp i krigen mot partisanene.
I slutten av september hadde Tolbukhins tredje Ukrainske front fullført sitt løp gjennom Bulgaria.
Den første fasen av offensiven i Ungarn begynte den 6. oktober og ble kalt for Debrecen operasjonen. Knutepunktet for den tyske sjette og åttende armé ble angrepet. På dette tidspunktet var det forholdsvis få tyske tropper i Ungarn. Men da de sovjetiske styrkene begynte å trenge inn i Ungarn ble det sendt flere tyske styrker inn i Ungarn. Og den framgangen sovjetiske styrker oppnådde i løpet av oktober ble delvis drevet tilbake i slutten av måneden.
Tyske og sovjetiske tropper ble låst fast i hard kamp mot hverandre nord for Debrecen. Da angrep Malinovskys styrker mot Budapest, og den 29. oktober trengte Malinovskys styrker gjennom den ungarske tredje armés forsvarsverk og kom i nærheten av Budapest fra sør. Sterk motstand stoppet framgangen til de sovjetiske styrkene den 3. november i nærheten av Budapest.
Utover i november ble den tyske motstanden ved Budapest sterkere og dårlig vær gjorde troppebevegelser vanskelige, og den 20. november var på nytt framrykking mot Budapest stoppet. Men lenger sør frigjorde den tredje Ukrainske fronten Beograd. Deretter rykket den inn i Ungarn, og den 3. desember nådde den Balatonsjøen sørvest for Budapest.
Den 5. desember slo Malinovsky til for å prøve å omringe Budapest fra både nord og sør. Men de tyske styrkene greide å unngå dette. Den sovjetiske offensiven sør for Budapest kjørte seg fast i den tyske Margareithe forsvarslinjen som gikk fra Balatonsjøen til Budapest.
Det ble sendt tyske forsterkninger til Budapest, men de ble ikke godt brukt. Den 20. desember angrep sovjetiske styrker på nytt både nord for og sør for Budapest, og den 27. desember var Budapest omringet av sovjetiske styrker. I slutten av desember og i januar prøvde tyske styrker som kom til flere ganger å bryte gjennom den sovjetiske ringen rundt Budapest, uten å lykkes.
I Slovakia var det oppstand mot tyskerne, og sovjetiske styrker prøvde å ta seg inn i Slovakia for å hjelpe de som gjorde motstand mot tyskerne. Den første Ukrainske frontens 38. armé under Moskalenko prøvde å ta seg inn i Slovakia tidlig i september gjennom Dukla Pass. Den 8. september angrep Moskalenkos styrker ved Krosno for å ta Dukla Pass. Ludwig Slobodas 1. tsjekkiske korps deltok. Men de sovjetiske styrkene greide ikke å ta seg inn i Slovakia før etter at oppstanden var slått ned. Kampene for å trenge inn i Slovakia ble langvarige.
Tyskerne sendte betydelige styrker til Ungarn og sørflanken, og dette svekket de tyske styrkene i Polen.
I løpet av sommeren og høsten 1944 ble også den tyske nordflanken angrepet. Den 5. juli begynte Siauliaioperasjonen. Den angrep åpningen mellom armégruppe Sentrum og armégruppe Nord, som en forlengelse av offensiven i Hviterussland. Den 31. juli hadde fortropper fra første Baltiske front nådd fram til Rigabukta.
Da Guderian ble sjef for den tyske generalstaben var noe av det første han gjorde å prøve å fjerne denne sovjetiske korridoren til Rigabukta. I midten av august samlet tyskerne noen brigader for å gjennomføre et motangrep ved Riga. Denne styrken greide å trenge gjennom den sovjetiske korridoren og opprette en øst-vest korridor som var omkring 30 kilometer bred til armégruppe Nord.
Lenger sør, i Litauen, fikk også de tyske styrkene forsterkninger. Og de angrep østover den 16. august. Men Bagramian, som kommanderte den første Baltiske front, reagerte raskt og satte opp solide og dype forsvarslinjer. De sovjetiske styrkene var nå godt utstyrte med alle typer våpen, også mange typer antitankvåpen. Det tyske angrepet ble stoppet den 20. august.
Den 17. september begynte den tredje Baltiske front offensiven mot Baltikum og Riga igjen. Den andre sjokkarmé knuste tyske forsvarslinjer ved Tartu, og andre sovjetiske styrker gjorde det samme nord for Valga. Disse slagene sammen med angrep av den andre Baltiske front rett øst for Riga fikk nesten hele frontlinja til armégruppe Nord til å gå i oppløsning.
General Ferdinand Schörner var blitt utnevnt som ny kommandant for armégruppe Nord den 23. juli. Han forstod at den var i en uholdbar situasjon. Han forstod at den smale korridoren mellom armégruppe Nord og armégruppe Sentrum med letthet kunne erobres av sovjetiske styrker. Derfor organiserte han en generell tilbaketrekning av de tyske styrkene til Riga.
Ved slutten av september 1944 hadde Leningradfronten fjernet alle tyske styrker fra Estland med unntak for de som var på øyene utenfor kysten. Den andre og tredje Baltiske fronten nærmet seg utkantene av Riga. Og den første Baltiske fronten truet Riga fra sør. Men Schörners armégruppe gjorde sterkere motstand utenfor Riga, der det var sterke forsvarsverk som dekket atkomsten til byen.
Stavka besluttet at de to tyske armégruppene skulle skilles så grundig fra hverandre at de ikke ville ha mulighet til å gjenopprette forbindelsen. Den første Baltiske fronten skulle forandre retningen på angrepet sitt fra å gå mot Riga til å gå mot vest og sørvest. Den 24. september ga Stavka ordre til Leningradfronten og Østersjøflåten om at de skulle fjerne alle tyske styrker fra Estland og fra øyene Hiumma og Saaremaa. Den andre og tredje Baltiske front skulle storme Riga og drive tyskerne bort fra den Baltiske kysten. Og armégruppe Nord skulle kuttes av fra Øst-Preussen ved at Bagramians første Baltiske front og deler av Cherniakhovskys tredje Hviterussiske front angrep langs aksen Siauliai-Memel. Som støtte for angrepet skulle Cherniakhovsky forberede et samtidig eller følgende direkte angrep langs Königsbergaksen inn i Øst-Preussen.
Den femte oktober slo Bagramians styrker til, og om kvelden var 5. garde tankarmé på vei langt inn i de tyske bakre linjene. Den 9. oktober hadde 5. garde tankarmé tatt hovedkvarteret til tredje panserarmé og nådd fram til Østersjøkysten nord og sør for Memel og stengt det tyske XXVIII armékorps inne i den omringede byen og isolert armégruppe Nord i Rigaområdet og Kurland.
Under disse forholdene insisterte Schörner på at armégruppe Nord måtte dra seg tilbake til Kurlandhalvøya. Å dra seg ut av kampene med de sovjetiske styrkene for å opprette en ny forsvarslinje i Kurland var vanskelig. Den 23. oktober 1944 hadde armégruppe Nord trukket seg tilbake til Kurland sammen med det meste av sine forsyninger. Hitler insisterte på at styrkene skulle bli værende der. Og Stavka betraktet disse styrkene som uskadeliggjorte, og brydde seg ikke mer med dem, men vendte oppmerksomheten mot andre oppgaver og situasjoner.
Stavka rettet oppmerksomheten mot Øst-Preussen. Stavka ga Cherniakhovskys tredje Hviterussiske front som oppgave å angripe inn i Øst-Preussen etter aksen Gumbinnen-Königsberg. Den 16. oktober angrep Krylovs 5. armé og Galitskys 11. Gardearmé, som begge tilhørte Cherniakhovskys styrker. De kjørte 11 kilometer inn i de tyske forsvarsverkene. Neste dag kom flere styrker inn i kampene, og de krysset grensen til Øst-Preussen. Den tyske motstanden var sterk, og forsvarslinjene var så solide at det tok fire dager å trenge gjennom dem. Den 20. oktober brøt de sovjetiske styrkene gjennom og nærmet seg utkantene av Gumbinnen. Cherniakhovsky satte 28. armé inn i kampen, men offensiven kjørte seg fast i den sterkt befestede Stallupinenregionen da tyske panserstyrker ble satt inn for å styrke forsvaret. Kampene fortsatte til 27. oktober. Med store tap hadde de sovjetiske styrkene tatt seg 50-100 kilometer inn i Øst-Preussen.
I nord fortsatte sovjetiske operasjoner mot Finland. Men i midten av juli hadde Sovjet gått over på defensiven siden andre områder ble prioritert. Den 4. september 1944 undertegnet myndighetene i Finland en våpenhvileavtale.
Lothar Rendulac, som kommanderte den tyske tjuende fjellarméen, hadde forutsett at Finland ville trekke seg ut av krigen, og begynt å dra styrkene sine ut av Finland og mot Nord-Norge. Den 7. oktober begynte den siste sovjetiske offensiven i nord, Petsamo-Kirkenes operasjonen.
Denne operasjonen var uvanlig både fordi terrenget og været var uvanlig og fordi operasjonen var en kombinert land og amfibieoperasjon.
Grunnen var ikke frosset da operasjonen begynte i oktober, og det gjorde bevegelser vanskelige. Noen få veier i retning øst-vest ble avgjørende for operasjonen.
Marsjal Meretskov kommanderte den Kareliske fronten. Han hadde erfaring med arktiske forhold. Men troppene hans manglet den erfaring med krigføring som soldatene lenger sør hadde fått. Meretskov fikk skitropper som skulle kunne gå inn bak de fiendtlige linjene. Han fikk også tropper som brukte reinsdyr som trekkdyr og tropper med amfibiekjøretøy for å krysse elver.
Meretskovs hovedangrep var rettet mot den andre fjelldivisjonen på Rendulacs sørlige flanke. Intensjonen var å gå forbi og omringe alle de tyske styrkene. Angrepet hadde de store mengdene artilleri som var blitt vanlig hos sovjetiske styrker, og det disponerte også 750 fly og 110 tanks og 113.200 soldater, mot 45.000 tyske soldater.
Da det innledende angrepet ble satt inn den 7. oktober var det dårlig sikt, og artilleribombardementet hadde ikke den virkning som var forutsett. Det 99. riflekorpset som var ansvarlig for hovedangrepet mot andre fjelldivisjon oppdaget at artilleribombardementet ikke hadde slått ut de tyske forsvarsverkene på den måten det var intendert. Da riflekorpset var klar til å angripe på nytt hadde tyskerne dratt seg tilbake bak Titovka og sprengt bruene. Mangelen på veier førte til at de sovjetiske styrkene stadig manglet forsyninger og at artilleriet vanskelig kunne bevege seg. Natt mellom 9. oktober og 10. oktober ble det landsatt mindre styrker på tre punkter langs den tyske venstre flanken. Disse styrkene truet med å skjære av hovedveien langs kysten.
Den 13. oktober begynte de sovjetiske styrkene å angripe mot havnebyen Petsamo fra tre sider. Rendulac ga det XIX fjellkorpset lov til å dra seg tilbake, og den andre fjelldivisjonen var i stand til å bryte gjennom sovjetiske sperringer den 14. oktober. Neste dag tok de sovjetiske styrkene Petsamo.
Fra Petsamo ble de tyske styrkene forfulgt og drevet ut av både Sovjet og Finland og Finmark. Den 29. oktober stoppet Meretskov alle operasjoner med unntak for rekognosering.
Petsamo-Kirkenesoperasjonen frigjorde den sovjetiske flanken og stoppet forsyningene av nikkel og andre malmer fra dette området. Anstrengelsene forbundet med militære operasjoner i dette området var blitt undervurdert. Meretskov og staben hans ble sendt til det fjerne Østen i 1945 for å bruke sin erfaring i arktisk krigføring mot Japan.
Sommeren og høsten 1944 brakte en rekke katastrofer over de tyske styrkene. Det er anslått at sommeroffensiven kostet dem 465.000 soldater som ble drept eller tatt til fange. Fra 1. juni til 30. november tapte tyskerne 1.457.000 soldater, av dette 903.000 på Østfronten. Og tyskerne tapte 254.000 hester og andre trekkdyr. Ved slutten av 1944 var bare Ungarn alliert med Tyskland.
Sovjet hadde også store tap i løpet av denne perioden. Den Røde Armé brukte stadig mer av mekanisk utstyr og våpen og ammunisjon for å redusere tapene av soldater mest mulig, for det var overalt underskudd på mannskaper.
Lenker:
Til neste del
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: