Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Kart over Operasjon Bagration.
I mars begynte den sovjetiske generalstaben å undersøke hele fronten for å finne hvor det var best å sette inn de neste offensivene. Politiske motiver begynte også å bli tatt med i betraktningen, for det ble vurdert hvilke områder som det var mest fordelaktig for Sovjet å ha hand om når krigen tok slutt. Vestmaktene hadde endelig gitt løfte om at de ville gjennomføre en landgangsoperasjon for å opprette en Vestfront i mai 1944.
Tyskerne ventet at den neste offensiven ville komme med utgangspunkt i stillingene til de sovjetiske styrkene i Ukraina, og bli rettet mot det sørlige Polen og mot Balkan. Men dette ville etterlate deler av Sovjet på tyske hender, og forstrekke de sovjetiske forsyningslinjene.
Det fantes flere andre muligheter. En var å angripe armégruppe Sentrum som var i Hviterussland, som strakte seg østover nord for Pripiatmyrene. Et slikt angrep kunne avskjære armégruppe Nord og drive tyske styrker ut av alle deler av sovjetisk territorium og åpne veien inn i det polske slettelandet og til Berlin.
Offensiven inn i Hviterussland ble kalt for Operasjon Bagration etter en helt fra krigen i 1812. Den var hovedoffensiven blant fem offensiver som ble planlagt gjennomført i 1944. Bare noen få menn kjente hele planen, Stalin, Zhukov, Vasilevsky og Antonov. Disse offensivene begynte i nord og flyttet seg sørover. Den første offensiven begynte den 10. juni 1944 mot Finland, deretter fulgte den store offensiven inn i Hviterussland den 22. juni, så offensivene mot Lvov-Sandomierz den 13. juli, og deretter mot Lublin-Brest den 18. juli og mot Iassy-Kishinev den 20. august.
Den store Vestlige fronten ble delt inn i to mer overkommelige kommandoer, den andre og tredje Hviterussiske front. I april var åtte sovjetiske fronter nord for Pripiatmyrene. Regnet fra nord var det den Kareliske fronten og Leningradfronten, tredje, andre og første Baltiske front og tredje, andre og første Hviterussiske front. Rett sør for Pripiatmyrene var første Ukrainske front. Den ville også bli involvert i hovedoffensiven. I midten av mai hadde Konev overtatt kommandoen over den første Ukrainske fronten etter Zhukov. To feltarmékommandanter som hadde utmerket seg under kampene på Krim var blitt frontkommandanter. Det var Cherniakhovsky som fikk kommando over den tredje Hviterussiske fronten vest for Smolensk, og Petrov som fikk kommando over andre Hviterussiske front i Mogilevområdet. Dessverre for Petrov levde fortsatt Mekhlis, og han greide å overbevise Stalin om at Petrov var syk og udugelig. Petrov ble erstattet av Zakharov, men til slutt fikk Petrov kommando over den fjerde Ukrainske front. Rokossovsky kommanderte den første Hviterussiske front.
Stavkarepresentantene var overordnet frontkommandantene. Generalstabssjef Vasilevsky koordinerte den første Baltiske fronten, som ble kommandert av Bagramian, og den tredje Hviterussiske front. Zhukov koordinerte den første og andre Hviterussiske front.
Kommandantene i felten utførte ikke bare ordrer som de fikk fra Stavka. Det var debatt om hvordan armégruppe Sentrum skulle beseires. Den Røde Armé greide ikke å stille så store styrker mot armégruppe Sentrum at de sovjetiske styrkene oppnådde overveldende overlegenhet. Da Stavka begynte å planlegge operasjonen fant den at det stod 42 tyske divisjoner med 850.000 mann i Hviterussland, og de styrkene fra den Røde Armé som stod mot disse tyske styrkene var på omkring en million mann. Disse sovjetiske styrkene ble forsterket med styrker på over 400.000 mann.
Stalin samlet de fleste kommandantene som ville ha viktige oppgaver i de militære operasjonene til en planleggingskonferanse i Moskva 22-23 mai. Generalstabens planleggere presenterte sitt foreløpige konsept som gikk ut på at man ville prøve å omringe og ødelegge store deler av armégruppe Sentrum øst for Minsk. Samtidig med denne dype knipetangsmanøvren ville Bagramians første Baltiske front og Cherniakhovskys tredje Hviterussiske front omringe tyske styrker i Vitebesk, og Rokossovsky ville omringe de framskutte tyske styrkene ved Bobruisk rett nord for Pripiatmyrene.
Konferansen kom fram til det endelige utkastet for Bagration. Offensiven skulle begynne med to taktiske omringninger utført av mobile arméer for å fjerne de tyske ankerpunktene på den nordlige og den sørlige flanken. Den første Baltiske og tredje Hviterussiske front ville samarbeide om å omringe Vitebsk, mens første Hviterussiske front ville omringe Bobruisk. Samtidig ville 5. garde tankarmé og en kavaleri-mekanisert gruppe i samarbeid med 3. Hviterussiske front i nord og mobile grupper fra 1. Hviterussiske front i sør foreta en dyp omringing av Minsk. Første Baltiske front ville beskytte den nordlige flanken ved å angripe vestover langs bredden av Dvina. Den venstre flanken til den første Hviterussiske fronten ville sende 2. tankarmé i et dypt støt vestover fra Kovelregionen mot Visla.
Siden det meste av panserstyrkene fortsatt var i sør spurte Stalin Konev om hvordan den første Ukrainske fronten, som hadde store mengder panser, kunne bidra til offensiven. Konev foreslo et dobbelt støt, som ble til Lvov-Sandomierz operasjonen. På sin nordlige flanke ville Konev konsentrere 14 rifledivisjoner, 1. garde tankarmé og en kavaleri-mekanisert gruppe på en ti kilometers front som skulle trenge gjennom de tyske linjene vest for Lutsk og omringe tyske styrker ved Lvov fra nord. Lenger sør så Konev for seg et samtidig angrep av 15 rifledivisjoner, et kavalerikorps og tredje og fjerde garde tankarmé.
Konev ville omringe og ødelegge de tyske styrkene øst for Lvov og så sende tredje og fjerde garde tankarmé nordvestover mot Visla til området ved Sandomierz i det sørlige Polen. Konev hadde også en plan for å forvirre tyskerne om sine planer. Stalin var først motstander av denne kompliserte planen, og truet med at dersom den slo feil ville Konev bli straffet.
Stavka kom med de grunnleggende retningslinjene for Bagration den 31. mai 1944. Målene for frontene lå i utgangspunktet vest for Minsk og ikke mer enn 150 kilometer fra utgangsposisjonene. Men offensiven var så uventet vellykket at planene og målene måtte utvides etter hvert som offensiven utviklet seg.
Svært store forsyninger måtte flyttes i den største hemmelighet, og det samme måtte store troppestyrker. Tropper ble også flyttet mellom frontene, til de frontene som hadde sentrale oppgaver i offensiven. Og tyskerne måtte holdes i uvitenhet om dette: de skulle tro at offensiven ville komme i sør. Ganske tilfeldig kom den datoen da offensiven begynte til å bli den 22. juni, samme dato som Operasjon Barbarossa hadde begynt, tre år etter.
Den 20. juni utgjorde de fire frontene som skulle delta i Bagration 1.254.300 mann med 4.070 tanks og selvdrevne kanoner, 24.363 haubitser og mer enn 5.000 kampfly. I tillegg kom 1. Hviterussiske fronts venstre flanke med 416.000 mann, 1.748 tanks og selvdrevne kanoner, 8.335 kanoner og bombekastere og 1.456 fly.
Mens forberedelsene for Bagration foregikk satte Leningradfronten og den Karelske fronten i gang sine offensiver mot Finland. De finske styrkene hadde ikke vært aktive siden de i 1941 tok tilbake de områdene som de hadde mistet i 1940.
De karelske operasjonene skulle drive Finland ut av krigen og ta oppmerksomheten bort fra forberedelsene av Bagration. Leningradfronten skulle angripe den 10. juni og ta Viborg og den Karelske fronten skulle angripe nord for Ladoga den 21. juni.
De sovjetiske kommandantene husket vanskelighetene de hadde hatt i 1939, og planla offensiven grundig og samlet store styrker slik at de oppnådde stor overlegenhet. Offensiven gikk som planlagt, og i september søkte finnene om fred.
Den Røde Armé la mye arbeid ned for å få tyskerne til å tro at offensivene i 1944 ville komme i nord og sør, og ikke mot armégruppe Sentrum i Hviterussland. Og dette var vellykket. Tysk etterretning hadde ganske god oversikt over de sovjetiske styrkene som holdt frontlinjene, men knapt noen oversikt over andre sovjetiske styrker. Tysk etterretning var ikke i stand til å oppdage den styrkekonsentrasjonen som foregikk bak fronten mot Hviterussland.
Siden den tyske overkommandoen trodde at armégruppe Sentrum og Hviterussland ikke ville bli utsatt for store offensive operasjoner var tropper blitt trukket ut av Hviterussland. Og armégruppe Sentrum hadde konsentrert det meste av sin styrke i frontlinja uten betydelige reserver bak fronten. Bare den 20. panserdivisjonen var i reserve vest for Bobruisk, og den ble kontrollert av OKH og ikke av armégruppen.
En typisk tysk infanteridivisjon med seks bataljoner hadde 32 kilometer frontlinje å forsvare. Store åpninger mellom de fremste stillingene ble bare kontrollert av lytteposter og periodiske patruljer. De fremste stillingene ble vanligvis supplert av graver og andre hindringer og bunkere og en andre forsvarslinje noen få hundre meter bak den fremste. Og fire til seks kilometer bak fronten hadde ofte divisjonen enda en forsvarslinje. Lenger bak var det knapt forsvarslinjer og bare små reserver som kunne gå til motangrep. Tradisjonelt fleksibelt forsvar var derfor umulig å drive.
Natt mellom 19. og 20. juni angrep partisanene jernbanene og bruene i Hviterussland. Mer enn tusen transportknutepunkter ble satt ut av funksjon. Dette gjorde troppeforflytninger og forsyninger umulige.
Natt mellom 21. og 22. juni begynte massive bombeangrep mot de bakre tyske områdene og sovjetiske rekognoseringspatruljer tok seg inn i frontlinjene, og overtok deler av dem. Hovedangrepet kom den 23. juni. Hovedangrepet ble gjennomført av mange våpen i samarbeid. Offensiven ble anført av ingeniørtanks med ploger for å lage veier gjennom minefeltene. Lyskastere ble brukt om natten.
De 50 mm antitankkanonene som tysk infanteri hadde var for svake mot det solide frontpanseret til T-34 og tyngre tanks. Tysk infanteri brukte kortholds antitankvåpen, som panzerfaust og eksplosive ladninger. De fleste sovjetiske kommandantene passerte de tyske styrkene som var revet opp og fortsatte frammarsjen heller enn å gi seg i kamp med de opprevne og isolerte tyske styrkene.
Den 24. juni tok sovjetiske styrker et bruhode over Vestre Dvina vest for Vitebsk. Dagen etter var Vitebsk omringet. De sovjetiske styrkene fortsatte med en gang videre vestover.
Lenger sør angrep Rokossovsky den 24. juni. Styrkene hans tok seg gjennom myrlandet ved at ingeniørtropper hadde bygd veier gjennom myrene uten å bli oppdaget av tyskerne. Så snart de tyske forsvarslinjene var blitt overmannet av Rokossovksys infanteri sendte Rokossovsky panserstyrker gjennom myrene og inn i de bakre tyske områdene. Den 25. juni kom de til Bobruisk. Den tyske 20. panzerdivisjonen greide ikke å avgjøre hvor hovedangrepet kom fra og hvor den skulle stille opp, og marsjerte fram og tilbake i to dager.
Den raske framrykkinga til de sovjetiske panserstyrkene, som ble fulgt av infanteri, fanget det tyske XXXV korps og deler av XXXXI panserkorps sammen med den 20. panserdivisjonen i en heksegryte av ild i og sørøst for Bobruisk. De tyske styrkene prøvde å rømme, men bare de heldigste greide å komme seg ut nordvest for byen.
Grishins 49. armé innledet en gjennomtrengning av fronten i liten skala mot Orsha og Mogilev den 24. juni der linjene til den tyske XXXIX panzer og det XII korps møttes. Den tyske fjerde armé begynte å trekke seg langsomt tilbake til Mogilev ved Dnepr. Den 27. juni var Grishins styrker kommet over elva sør for byen. De desperate tyske styrkene vurderte å trekke seg videre tilbake til Minsk, som også ble truet av å bli omringet. Hitler hadde gitt ordre om at Mogilev skulle holdes til siste mann. Noen fulgte denne ordren, mens andre flyktet mot Minsk.
Hitler erklærte ofte at byer som ble omringet skulle holdes til siste mann. Ofte bestod disse byene av trehus uten kjeller, og dermed var det umulig å forsvare dem. Derfor unngikk tyske kommandanter slike byer. Og ble tyske styrker omringet i en slik by, som var umulig å forsvare, men som Hitler kunne finne på å kalle for en uinntakelig festning som skulle forsvares, ville de prøve å bryte ut snarest mulig.
Den 27. juni hadde det oppstått store åpninger i nord mellom tredje panser og fjerde armé og i sør mellom fjerde armé og den slagne niende armé. Gjennom den første åpningen gikk to tankkorps fra Rotmistrovs 5. garde tankarmé og også 3. garde mekaniserte korps, og gjennom den andre åpningen gikk Plievs kavaleri-mekaniserte gruppe over Ptichelva og til Slutsk, som ble okkupert den 29. juni.
OKH sendte styrker for å prøve å stoppe det sovjetiske gjennombruddet og lukke de åpningene som hadde oppstått i fronten. Men det beste disse styrkene kunne gjøre var å gjemme seg i skogene og angripe sovjetiske styrker fra bakhold.
De sovjetiske fortroppene passerte Minsk. Nord for Minsk passerte det 29. tankkorps fra 5. garde tankarmé byen og søkte etter tyske motangrepsstyrker i vest. I mens gikk 3. garde tankkorps inn i den nordvestlige delen av byen den 3. juli, og 4. garde tankbrigade fra 2. garde tankkorps drev tyskere bort på den nordøstre siden. Sovjetiske styrker tok nøkkelstillinger i byen i løpet av en morgen før et tysk forsvar var blitt organisert. Den 3. juli kom fortropper fra 1. garde tankkorps og fullførte okkupasjonen av byen. Samtidig som Minsk ble tatt kom infanteristyrker som opprettet en indre omringing av den tyske fjerde armé som var passert øst for Minsk.
Lenger sør prøvde det som var igjen av de tyske styrkene i Bobruisk å unnslippe etter at de var blitt omringet av to sovjetiske tankkorps. Tyske kilder oppgir at 70.000 mann fra to korps i den tyske niende armé var omringet her. OKH sendte den 12. panserdivisjonen for å gjenopprette situasjonen. Divisjonen gikk av toget den 27. juni 50 kilometer fra Bobruisk. Stabssjefen for den niende armé hilste divisjonskommandanten med å si at den niende armé ikke lenger eksisterte. Et motangrep gjennomført av 12. panserdivisjon den 30. juni reddet 10.000 av de omringede soldatene. De gjenværende 60.000 soldatene ble angrepet, og til slutt overga de som overlevde seg.
Den 27. juni kom Hitler med en ordre om at de tyske troppene skulle stå fast og gjenopprette fronten. Det LVII armékorps overga seg ved Vitebsk, og en massiv omringing øst for Minsk tok seg av det meste av fjerde armé.
Mens tre arméer fra den andre Hviterussiske fronten angrep den omringede fjerde armé fortsatte Cherniakhovskys front og Rokossovskys front vestover uten stopp. De tok de viktige byene Molodechno og Baranovichi.
Tyske styrker begynte å komme for å innlede motangrep, og den tyske motstanden mot framrykkinga ble sterkere. Den 8. juli var Vilnius omringet, og det ble kjempet om byen. Det raste harde kamper i byen til den 13. juli. Da brøt en liten kampgruppe fra den tyske sjette panserdivisjonen gjennom de sovjetiske linjene og tok seg inn i Vilnius og reddet en del av de tyske styrkene ut av byen.
Samtidig nådde sovjetiske styrker elva Neman sørvest for byen. I nord var Polotsk tatt, og offensiven fortsatte langs bredden av den Vestlige Dvina. Det ble kjempet om atkomstveiene til Kaunus, Riga og Østersjøen.
Innen ei veke hadde frammarsjen gjennom det sørlige Hviterussland blitt utvidet til et større slag om atkomstrutene til den polske grensen og til elvene Visla og Narew.
I løpet av de tolv dagene fra 22. juni til 4. juli hadde armégruppe Sentrum mistet 25 divisjoner med mer enn 300.000 soldater. I slutten av måneden begynte den sovjetiske frammarsjen å gå saktere fram etter hvert som spydspissene dens ble utslitte. Tap av tanks og slitasje på tanks tvang de fleste panserstyrkene til å stoppe for å reparere kjøretøyene og utstyret sitt.
Feltmarskalk Walter Model, som var kommandant for armégruppe Nord-Ukraina, fikk også kommando over armégruppe Sentrum den 29. juni for å koordinere de gjenværende styrkene og opprette nye forsvarslinjer lenger vest. Men snart fikk han nye problem da hans gamle front fra Lvov til Kovel brøt ut i flammer og ødeleggelse og snart var del av den gigantiske kampen som foregikk hele veien fra Østersjøen til Karpatene.
Den 28. juni hadde Stavka gitt ordre om å gå på offensiv til både den første Baltiske og den første, andre og tredje Hviterussiske fronten. Den 13. juli sluttet også Konevs første Ukrainske front seg til disse offensivene.
Stavka ga Konev ordre om å ødelegge de tyske styrkene i Lvov og Rava-Russkaiaregionene ved samtidig å slå til nordøst og øst for Lvov. Konev greide å flytte og konsentrere angrepsstyrkene uten at det ble oppdaget av tyskerne, og oppnådde stor lokal overlegenhet der angrepet skulle foregå.
Konevs offensiv begynte i den nordlige sektoren den 13. juli da rekognoseringsstyrker fant at framskutte tyske posisjoner var ubemannede. Offensiven begynte umiddelbart, og i løpet av dagen trengte de sovjetiske styrkene opp til 15 kilometer inn i de tyske linjene. I løpet av få dager fulgte Sokolovs kavaleri-mekaniserte gruppe fulgt av Katukovs tankarmé etter gjennom åpningen i de tyske frontlinjene.
Katukov ledet marsjen dypt inn i de tyske forsvarsverkene i nord, men i mens var Konevs kombinerte-våpen arméer ikke i stand til å åpne den planlagte passasjen til Lvov for Rybalkos og Leliushenkos panserstyrker. Konev ga da ordre til både Rybalko og Leliushenko om å sende sine arméer etter hverandre inn i den smale korridoren på den 60. armés front sammen med 31. og 4. garde tankkorps. I mens skulle Sokolovs kavaleri-mekaniserte gruppe snu nordover den samme veien 1. garde tankarmé hadde gått og hjelpe til i kjøret mot Visla.
Tidlig den 14. juli begynte de mer enn tusen tanksene og selvdrevne kanonene til Konevs mobile styrker å kjøre inn i Koltovkorridoren. Til tross for tyske motangrep tok de seg gjennom korridoren. Den 18. juli var ledende elementer fra 3. garde tankarmé i kontakt med framskutte brigader fra Sokolovs kavaleri-mekaniserte gruppe nordøst for Lvov. De omringet det tyske XIII korps. Mens noen styrker angrep den omringede styrken og andre holdt den tyske 1. og 8. panserdivisjon borte, prøvde 3. garde og 4. tankarmé å omringe Lvov fra nord og sør. Det raste harde kamper på veiene inn til byen da det tyske XXXVI armékorps og III panserkorps slo tilbake angrepene fra de sovjetiske tankarméene.
Til slutt var det den raske frammarsjen til 1. garde tankarmé og Sokolovs kavaleri-mekaniserte gruppe mot Visla dypt inne bak de tyske linjene som fikk det tyske forsvaret av Lvov til å gå av hengslene. Den 23. juli nådde Katukov Peremyshl og hindret de tyske kommunikasjonene til Lvov, og Konev ga ordre til Rybalko om å snu arméen sin vestover for å gå sammen med Katukov på tvers av de tyske kommunikasjonslinjene. Den 7. juli, da fortroppen til Sokolovs styrke var bare 20 kilometer fra Visla, oppga tyskerne Lvov. Konev ga øyeblikkelig Rybalko og Katukov ordre om å snu arméene sine mot Visla, mens tyske panserstyrker kjempet for å forflytte seg fra området ved Lvov for å møte den nye trusselen. Mens Leliushenkos 4. tankarmé og Baranovs kavaleri-mekaniserte gruppe slo tilbake tyske motangrep fra sør kjørte den 1. og 3. garde tankarmé nordvestover mot elva. Den 29. og 30. juli opprettet framskutte styrker fra Katukovs armé sammen med mobile styrker fra 13. armé en serie bruhoder langs Visla sør for Sandomierz. I løpet av få dager var resten av arméene deres kommet til, og også Rybalkos 3. garde tankarmé.
Det fulgte langvarig kamp for å holde bruhodene. I mer enn en måned angrep tyske styrker som ble overført fra Ungarn og fra Lvovregionen de sovjetiske styrkene som holdt bruhodene. Lenger sør angrep tyske styrker den sovjetiske sørflanken øst for Visla. Disse kampene viste bare at sovjetiske bruhoder ikke lot seg fjerne når de først var opprettet og befestet.
Den Røde Armé gikk også til angrep mot Lublin og Kovel. Den 18. juli angrep general Gusevs 47. armé og general Chuikovs 8. gardearmé fra Rokossovskys første Hviterussiske front. Og den 21. juli hadde de nådd elva den Vestlige Bug. Neste dag begynte andre garde tankarmé å bevege seg mot Lublin og Visla, mens andre styrker kjørte nordvestover for å kutte av tilbaketrekningen til de styrkene fra armégruppe Sentrum som forvarte området rundt Brest og Bialystok.
Den 25. juli nådde fortroppene til den 8. gardearmé og den 2. tankarmé Visla. Mens Chuikovs styrker opprettet et bruhode nær Magnuszew og Kolpakchis 69. armé opprettet et bruhode nær Pulawy ga Stavka Raszievsky ordre om å snu hæren sin mot Warszawa for å hindre armegruppe Sentrum å dra seg tilbake.
Den 28. juli hadde hæren til Radzievsky engasjert den tyske 73. infanteridivisjon og Hermann Göring panserdivisjon 40 kilometer sørøst for Warszawa. Radzievsky prøvde å ta veiene som førte til Warszawa fra øst, og tyskerne prøvde å holde disse veiene åpne og beholde Warszawa. Den 29. juli sendte Radzievsky sin 8. garde og 3. tankkorps nordover i et forsøk på å gå nordøst for Warszawa og gå rundt de tyske forsvarernes venstre flanke, mens hans 16. tankkorps fortsatte å kjempe like sørøst for byens utkanter.
Popovs 8. garde tankkorps kjempet med framgang til det var mindre enn 20 kilometer øst for byen, men Vedenevs 3. tankkorps møtte en serie motangrep fra panserstyrker som Model organiserte. Det begynte den 30. juli da Hermann Göring og 19. panserdivisjon slo til mot det forstrekte tankkorpset nord for Wolomin, 15 kilometer nordøst for Warszawa. Tankkorpset sto mot i tre dager med motangrep, men den andre og tredje august ble det angrepet av også 4. panserdivisjon og SS Panserdivisjon Viking. I løpet av tre dager med harde kamper ble tankkorpset hardt skadet, og 8. garde tankkorps ble også hardt presset. Den 5. august hadde styrker fra 47. armé kommet til området, og den andre tankarmé ble dratt tilbake for å få ny utrustning. De tre riflekorpsene fra 47. armé var spredt ut over en front på 80 kilometer og var ikke i stand til å fortsette offensiven mot Warszawa eller Narew. De tyske forbindelsene østover til armégruppe Sentrum var skadet, men ikke brutt.
Den 1. august hadde den polske heimearméen til Tadeusz Bor-Komorowski begynt sin oppstand i Warszawa. Selv om heimearméen tok store deler av de sentrale områdene av Warszawa greide den ikke å ta de fire bruene over Visla eller de østlige utkantene av byen. I to måneder kjempet den og ble til slutt nedkjempet, men fikk lite materiell hjelp fra Sovjet. Den første Hviterussiske fronten konsentrerte seg om å forsvare bruhodet ved Magnuszew mot harde motangrep i midten av august, og å kjøre over Bug for å ta steder der Narew kunne krysses. Hensikten var å skaffe seg utgangsposisjoner for nye offensive operasjoner, og ikke å hjelpe oppstanden i Warszawa.
Fram til 20. august var den 47. armé den eneste store styrken som stod overfor Warszawa. Da kom Berlings 1. polske armé. Sovjetiske styrker gikk over Bug den 3. september og nærmet seg Narew dagen etter, og opprettet et bruhode over Narew den 6. september. Den 13. september gikk fortropper fra 47. armé inn i Praga i de østlige utkantene av Warszawa.
David Glantz skriver at Sovjet lenge har framholdt at de ikke kunne gi effektiv hjelp til den polske oppstanden. Og han skriver videre at den tyske motstanden sannsynligvis var sterk nok til å stoppe sovjetiske angrep, i det minste til midten av september. Deretter ville en sovjetisk frammarsj mot Warszawa ha involvert en stor omlegging av de militær anstrengelsene fra Magnuszew i sør - eller mer realistisk fra Bug og Narew aksen i nord - for å mønstre store nok styrker til å bryte seg inn i Warszawa. Og selv om de hadde nådd fram til Warszawa ville de ha fått store vanskeligheter med å drive tyskerne ut av Warszawa, og Warszawa ville ikke være et høvelig utgangspunkt for nye militære offensiver.
Av politiske grunner hadde Stalin det ikke travelt med å hjelpe den polske oppstanden. Oppstanden så den polske eksilregjeringa i London som sin oppdragsgiver. Fram til midten av september nektet Stalin det amerikanske flyvåpenet å fly inn forsyninger til oppstanden, og da det ble fløyet inn forsyninger var det området som ble holdt i Warszawa for lite til at forsyningene nådde fram. Etter to måneders heltemodig motstand var oppstanden slått ned den andre oktober. Det skulle enda gå tre måneder før de sovjetiske styrkene var blitt bygd opp til tilstrekkelig styrke til å bryte seg ut av bruhodene over Visla.
Operasjon Bagration og de påfølgende offensivene hadde ført de sovjetiske styrkene til grensen av Øst-Preussen og over Visla og Narew i det nordlige og sentrale Polen. Med unntak for de tyske motangrepene ved Warszawa og i Litauen var det manglende forsyninger, og ikke tysk styrke, som stoppet offensiven. Mer enn 30 tyske divisjoner ble ødelagt og mange andre ble sterkt skadet.
I løpet av de to månedene disse offensivene varte tapte armegruppe Sentrum nesten 450.000 mann, og den ble redusert fra 888.000 mann til 445.000 mann, selv om den fikk forsterkninger fra flankene. Og 100.000 mann falt andre steder. Hitler ga den 7. juli ordre om at 15 nye panserdivisjoner og 10 panserbrigader skulle opprettes. Selv om Wehrmacht sendte alle nye styrker og nytt materiell østover, var Wehrmacht i stand til å hindre de allierte å bryte ut av bruhodene i Normandie i juni og juli.
De sovjetiske styrkene hadde også store tap. Av de 2.331.000 sovjetiske soldatene som deltok i den hviterussiske og Lublin-Brest operasjonen ble 178.507 drept eller forsvant og 587.308 ble såret. Videre gikk 2.957 tanks og selvdrevne kanoner og 2.447 kanoner og bombekastere tapt. I Lvov-Sandomierz operasjonen ble 65.001 sovjetiske soldater drept eller savnet og 224.295 såret, og 1.269 tanks og selvdrevne kanoner gikk tapt og 1.832 kanoner og bombekastere.
Til tross for disse tapene fortsatte den Røde Armé å vokse i styrke, fra å ha 6.394.500 soldater på Østfronten (med 727.000 i sykehus i tillegg) den 12. mars 1944, til nesten 6.500.000 sent på høsten. Wehrmacht hadde 2.460.000 soldater den 1. juni, og 1.996.000 den 1. august, og 2.042.000 den 1. september, og 2.030.000 den 1. november. De sovjetiske panserstyrkene vokste fra 7.753 tanks og selvdrevne kanoner den 1. juni 1944 til 8.300 den 1. januar 1945, mens det tyske panservåpenets styrke økte fra 2.608 den 1. juni til 3.658 den 1. august, og 3.700 den første november. Fra 1. juni 1944 til 1. januar 1945 økte det sovjetiske artilleriets styrke fra godt og vel 100.000 kanoner og bombekastere til 114.600. Det tyske artilleriets styrke ble redusert fra 7.080 den 1. juni til 5.703 den 1. august og 5.700 den 1. november.
Lenker:
Til neste del
Til Forsida
Kilder for dette kapitlet er: