Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
For å kutte av Kurskbuen ville tyskerne angripe den både fra nord og fra sør med panserstyrker. Det ble planlagt at disse panserstyrkene skulle møtes og omringe de sovjetiske styrkene som stod inne i området. Femti divisjoner, inkludert nitten panserdivisjoner og motoriserte divisjoner med 2.700 tanks og angrepskanoner, skulle gjennomføre angrepet støttet av 2.600 fly.
I nord stod Feltmarskalk von Kluges armégruppe Sentrum. I dette området stod Walter Models niende armé inkludert det XXXXVII og det LI panserkorpset. Disse to panserkorpsene inkluderte seks panserdivisjoner. Men hovedangrepet skulle komme fra sør og bli utført av Mansteins armégruppe Sør. Her var Hermann Hoths fjerde panserarmé som ikke bare kontrollerte det rikt utstyrte II SS panserkorps på tre divisjoner (SS Totenkopf, Leibstandarte og Das Reich) og også det XXXXVIII panserkorps. I tillegg var det andre styrker for å beskytte flankene mot motangrep.
Den tyske økonomien var blitt mobilisert til krigen, og den tyske produksjonen av våpen hadde økt. De nye tankmodellene Mark V Panther og Mark VI Tiger, som begge var bevæpnet med den kraftige 88 mm kanonen, ble produsert i betydelige antall. Hitler utsatte operasjon Zitadelle flere ganger for å få flere av disse nye tanksene med i angrepet. Men selv SS divisjonene hadde bare et kompani med Tigertanks hver, og det var fortsatt mange svakheter med dem siden modellene var så nye. De eldre tanksmodellene Mark III og Marks IV var fortsatt de mest vanlige tanksene i de tyske panserstyrkene.
Tigertanksen hadde ikke våpen som kunne brukes i nærkamper mot infanteri, men var bare utrustet med den nye 88 mm kanonen. I kampene i løpet av vinteren ved Leningrad og Kharkov hadde sovjetiske tropper erobret noen Tigertanks og dermed fått mulighet til å studere dem. De hadde blitt klar over at de sovjetiske troppene trengte større høyhastighets antitankvåpen for å trenge gjennom det svært solide pansret til Tigertanksene. SU-152, en 152 mm kanon, ble montert på chassiset til KV-1 og satt i produksjon i februar og mars 1943. Og T-34 begynte å bli oppgradert og fikk en kraftigere kanon. En 88 mm kanon erstattet 76,2 mm kanonen, men disse forandringene gjorde seg gjeldende på slagmarka først etter slaget ved Kursk.
Sovjetisk rekognosering fulgte med i de tyske forberedelsene både fra lufta av fra bakken. Sovjet hadde opprettet en etterretningstjeneste som var i stand til å analysere den informasjonen som ble samlet inn ved avlytting av tysk radiokommunikasjon og av rekognoseringspatruljer og informasjon som kom fra partisanene. Dessuten drev det sovjetiske luftvåpenet med rekognosering.
Utsettelsene av det tyske angrepet ga den sovjetiske hæren god tid til å bygge solide og gjennomtenkte forsvarslinjer mot det tyske angrepet. Kjernen i de sovjetiske posisjonene var forsvaret mot panserstyrker, som ble organisert i et nettverk av støttepunkter og minefelter som lå tett i de områdene der tyske styrker kunne rykke fram. De ble dekket av tusenvis av antitankkanoner. Da slaget begynte var det gjennomsnittlig 3.200 miner per kilometer frontlinje.
I tillegg til disse sterke forsvarsverkene ble svært store sovjetiske styrker plassert i området og bak det på Steppefronten for å slå tilbake det tyske angrepet mot Kurskbuen. På den nordlige delen av Kurskbuen stod Rokossovskys Sentralfront og i sør var Vatutins Voronezhfronten. Her i sør plasserte Stavka sine beste styrker. Den sovjetiske Sentralfronten og Voronezhfronten hadde tilsammen 1.087.500 soldater, 13.013 kanoner og bombekastere og 3. 275 pansrede kjøretøy. Mot dem stod 435.000 tyske soldater med 9.960 kanoner og bombekastere og 3.155 tanks fra den tyske niende armé, fjerde panserarmé og styrker som tilhørte Kempf. De sovjetiske styrkene hadde som reserve Konevs Steppefront med 449.133 menn, 6.536 kanoner og bombekastere og 1.506 tanks og selvdrevne kanoner. De sovjetiske styrkene hadde altså to og en halv gang så mange mann og kanoner som tyskerne, og omtrent like mange tanks.
I 1941 og 1942 hadde Sovjet gjentatte ganger feilvurdert de tyske angrepsplanene, men det skjedde ikke i 1943. Det var klart hvor det tyske angrepet ville komme, og det var dette som tillot at Sovjet kunne bygge opp lokal overlegenhet i det området som skulle angripes.
Sovjet satte betydelige reserver bak det som ville bli slagmarka både for å kunne stoppe eventuelle tyske gjennombrudd og for å ha styrker klare for en motoffensiv. Steppefronten la planer for en motoffensiv.
Det tyske angrepet ble endelig fastsatt til å begynne den 5. juli 1943. De sovjetiske kommandantene var i stand til å skaffe seg kjennskap til det nøyaktige tidspunktet for angrepet ut fra det tyske desertører fortalte og dem informasjon rekognosering skaffet til veie.
En halv time før det tyske artilleriet skulle åpne ild angrep det sovjetiske artilleriet alle de områdene der det kunne tenkes at tyske styrker var samlet. På den nordlige delen av Kurskbuen angrep den tyske niende armé på en front som var 50 kilometer bred, men i løpet av sju dagers intens kamp var den ikke i stand til å ta seg lenger fram enn åtte til tolv kilometer inn i de massive sovjetiske forsvarsverkene. Den sjette juli begynte Rokossovsky å angripe med den andre tankarmé og andre reservestyrker. Den 12. juli var de tyske angrepene ikke i stand til å trenge lenger fram. Og den 14. juli begynte den niende armé å trekke seg tilbake.
I sør gikk det litt bedre for den fjerde panserarmé. Her brukte tyskerne sine Tigertanks og andre tunge tanks som skjold, eller meisel, som mellomstore tanks kunne rykke fram bak. Hoths XXXXVIII og II SS panserkorps trengte inn i det tredje sovjetiske forsvarslinjen, som lå i en dybde av 35 kilometer. Men her ble offensiven stoppet av Katukovs første tankarmé. Tyskerne var ingen steder i stand til å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene med slike styrker at de kunne omringe de sovjetiske styrkene.
Slaget nådde sitt kritiske punkt 11. og 12. juli da Hoth snudde sin panserspydspiss nordøstover for å gå rundt forsvaret til den første tankarméen. Omkring 400 tanks fra II SS panserkorps lyktes i å trenge fram til Prokhorovka stasjonen, som var et lite jernbaneknutepunkt midt i forsvarslinjene til Voronezhfronten. Deretter anbefalte Vatutin en motoffensiv av fem arméer, og Zhukov, som representant for Stavka, godkjente dette. Mer enn 1.200 tanks fra begge sider var engasjert i denne kampen. Det ble kjempet om Prokhorovka stasjonen. De tyske styrkene hadde to fordeler. Den ene var at Tigertanks hadde så sterkt frontpanser og så kraftig kanon at den kunne ødelegge T-34 før T-34 kom på hold til å ødelegge Tigertanksen. Og Stuka stupbomberne hadde fått automatiske kanoner som var i stand til å slå ut T-34. Likevel var de sovjetiske styrkene i stand til beseire de tyske styrkene i dette slaget. De sovjetiske styrkene kjørte med full fart mot de tyske tanksene til de kom på et hold der de var i stand til å ødelegge de tyske tanksene, selv om det kostet dem betydelige tap før de nådde så langt, og også etter at de hadde nådd så langt. General Rotmistrov som kommanderte femte garde tankarmé hadde fått to ekstra tankkorps for å forsterke sitt angrep. De tapte 400 av de 800 tanksene de satte inn i slaget ved Prokhorovka, men tyskerne tapte 320 tanks og selvdrevet artilleri.
Om kvelden den 12. juli var Prokhorovka en kirkegård av brente og ødelagt tyske og sovjetiske tanks. Hoth håpet å være i stand til å fortsette angrepet og trenge videre fram øst for Belgorod der det tyske tredje panserkorpset hadde hatt en viss framgang. Men situasjonen var blitt slik at Hitler ga Manstein ordre om å trekke tilbake II SS panserkorpset for å overføre det til Sicilia der de vestallierte hadde gjort landgang. Dette protesterte Manstein mot, men han bøyde seg. Den 18. juli begynte den fjerde panserarmé en kjempende tilbaketrekning til utgangsposisjonen sin. Dette var første gang at en tysk strategisk offensiv var blitt stoppet før den hadde brutt gjennom den fronten som den angrep.
Den 12. juli begynte den Røde Armé sin grundig planlagte strategiske offensiv. Den begynte med operasjon Kutuzov mot Orelbuen, som lå rett nord for Kurskbuen. Mens det meste av de tyske styrkene i området var låst fast i kamp traff denne offensiven tyskerne på et tidspunkt da de ikke hadde styrker å sette inn mot en sovjetisk offensiv.
Sokolovskys Vestlige front begynte hovedangrepet den 12. juli med 11. gardearmé støttet av Brianskfrontens 61. armé på sin venstre flanke. Neste dag innledet Brianskfronten sitt hovedangrep med 3. og 63. armé, som hver angrep på en smal front som var ni kilometer bred for å trenge gjennom de tyske frontlinjene. Gjennom denne åpningen passerte Rybalkos 3. garde tankarmé den 14. juli. Det sovjetiske 1. og 5. tankkorpset trengte videre inn der den 11. gardearmé hadde skapt åpning i de tyske frontlinjene. De tyske forsvarslinjene hadde stor dybde rundt Orel. Hver angripende divisjon stod overfor fem eller seks infanteribataljoner, 160 til 200 kanoner og opp til 18 tanks som støttet infanteriet på en eneste kilometer tysk frontlinje. Det sovjetiske artilleriet begynte ned to og en halv time bombardement, og deretter gikk artilleriet over til å skyte ild der nedslagene beveget seg langsomt forover over de tyske linjene slik at det angripende infanteriet kunne angripe bak denne bevegelige veggen av ild. De tyske forsvarsverkene var så solide at de sovjetiske styrkene måtte sette inn sine tanks for å bryte gjennom. Den 5. august gikk 3. garde tankarmé inn i Orel. Og den 18. august nådde Brianskfronten den byen som fronten hadde sitt navn etter.
Den sovjetiske offensiven fortsatte. Manstein hadde vært sikker på at de sovjetiske styrkene hadde fått så store tap under kampene i Kurskbuen at de ikke hadde kraft til selv å gå over på offensiven, og derfor hadde han sendt store deler av sine styrker sørover mot sovjetiske offensiver som kom lenger sør.
Men den sovjetiske offensiven som for Sovjet nå var den viktige var offensiven mot Kharkov. Denne offensiven ble kalt for Rumiantsev. Den skulle settes i gang av Voronezhfronten og Steppefronten og gå ut fra den sørlige delen av Kurskbuen. For å dra tyske styrker bort fra denne hadde den Røde Armé gjennomført den offensiven i sør som hadde fått Manstein til å sende styrker sørover, og for å føre tyskerne enda mer bak lyset ble det sendt en mengde radiosignal og foretatt en mengde troppeforflytninger for å lure tyskerne. Zhukov sammen med frontkommandantene planla å sette inn 5. og 6. gardearmé og 53. armé for å angripe på en sektor som var 30 kilometer lang. Tyskerne hadde fem forsvarslinjer etter hver andre mellom Kursk og Kharkov, og dermed var store troppestyrker og anstrengelser nødvendig for å bryte gjennom. Etter at gjennombruddet var oppnådd skulle 1. tankarmé og 5. garde tankarmé gå gjennom åpningen i den tyske frontlinjen og omringe Kharkov fra nord og vest. Vest for stedet der fronten ble gjennomtrengt ville 27. og 40 armé, støttet av fire tankkorps, angripe. Lenger øst og sørøst ville det også komme angrep.
De innledende angrepene begynte den 3. august. Det angripende infanteriet var forsterket med store mengder artilleri. Likevel var de tyske forsvarslinjene så gjenstridige at tanks måtte settes inn for at det skulle være mulig å bryte gjennom dem. Sent den 5. august, på den tredje dag av offensiven, brøt de sovjetiske styrkene gjennom de tyske linjene. Samme kveld ble Belgorod erobret. I de neste dagene trengt de sovjetiske hæren fram på begge sidene av hovedangrepet.
De tyske styrkene som var blitt lurt til andre deler av fronten samt tyske reserver gikk til motangrep mot den sovjetiske offensiven. Men de greide ikke å stoppe den. Manstein samlet fire infanteridivisjoner og sju panser eller motoriserte divisjoner. Men for første gang lyktes ikke et stort tysk motangrep i å ødelegge sovjetiske styrker som hadde brutt gjennom de tyske frontlinjene. Den 28. august ble Kharkov inntatt av Konevs styrker. Denne offensiven er vanligvis referert til som Belgorod-Kharkov operasjonen i Russland og som det fjerde slaget om Kharkov i Tyskland. Den markerte slutten på slaget om Kursk, den siste store tyske offensiven i Russland, og begynnelsen på den sovjetiske sommerkampanjen.
For tredje gang i løpet av krigen ga Stalin og Stavka ordre om en generell offensiv, denne gangen for å utvide suksessene ved Orel og Belgorod. Målet var Dnepr fra Smolensk til Svartehavet. Hitler forstod også for en gangs skyld at de tyske styrkene burde dra seg tilbake for å bli i stand til å opprette en sammenhengende frontlinje.
Etter hvert som tyskerne dro seg tilbake i sør gikk de sovjetiske styrkene på offensiven. Mot armégruppe Sentrum møtte angrepene store vanskeligheter siden tyskerne her hadde arbeidet i 18 måneder med å bygge forsvarsverk. Den 7. august 1943 prøvde for eksempel general Sokolovskys Vestlige front å ta Smolensk tilbake, uten å lykkes. En ny offensiv, den som begynte den 7. september, erobret Smolensk, men til en høg pris.
Det kom mange slike angrep i nord og på den sentrale fronten, men de var dårlig koordinerte og gikk inn i forsvarsstillinger som var godt utbygde, og var derfor mindre vellykkede i nord og på den sentrale fronten enn i sør. Sør for Smolensk og Briansk hadde Rokossovskys Sentralfront vanskeligheter med å ta seg fram mot den tyske andre armé.
Tyskerne var forberedt på det sovjetiske angrepet som kom den 26. august fordi tyske agenter hadde oppdaget hvilke mål det ville bli rettet mot. I løpet av de første fire dagene med kamp trengte Rokossovskys styrker seg bare 25 kilometer fram. Rokossovsky innså vanskelighetene den 27. august og flyttet det 9. tankkorps og 13. armé hundre kilometer sørover i løpet av natten og uten at tyskerne oppdaget forflytningen. Rokossovskys angrep tyskernes sørlige flanke på nytt mens tyngden av de tyske styrkene var lenger nord. Den 22. september var store styrker fra Sentralfronten ved Dnepr nord for Kiev.
Brianskfronten til general Popov tok Briansk den 17. september. Deretter deltok Brianskfronten i framrykkinga mot Dnepr, og nådde Dnepr den 3. oktober.
Malinovskys Sørvestlige front og Tolbukhins Sørlige front slo til mot Donbas den 16. og 18. august. De tyske styrkene trakk seg kjempende tilbake til forsvarslinja Panther som gikk fra Zaporozh ved Dnepr til Svartehavet.
I september trakk tyskerne seg tilbake til Dnepr. De ødela alt etter seg, og de sovjetiske hærene skyndte seg for å hindre dette. De sovjetiske styrkene var blitt sterkt svekket av kampene omkring Kursk. Den femte garde tankarmé hadde bare 50 av sine 500 tanks igjen etter Belgorod-Kharkov operasjonene. Men Rotmistrov holdt en mengde radiokommunikasjon i gang som det ikke var mottakere for for å få tyskerne til å tro at de sovjetiske styrkene som forfulgte dem var langt større enn de faktisk var.
Fra 19. til 23. september nådde Vatutins fremste styrker Dnepr både nord for og sør for Kiev. Førti bruhoder ble improvisert fra 19. til 26. september, først og fremst sør for Kiev. Spesielt et bruhode ved Velikii Bukrin sørfor Kiev ble oppfattet av Stavka som interessant. For å forsterke dem ble fallskjermstyrker satt inn. Men den sovjetiske militære ledelsen kjente ikke til posisjonene til de tyske styrkene i området, og fem tyske divisjoner var på vei inn i det området der fallskjermstyrkene skulle slippes. De sovjetiske fallskjermstyrkene ble sluppet ned blant tyske tropper og før de kunne samle seg var de skutt eller tatt til fange. Etter dette hadde Stalin sterk motvilje mot fallskjermoperasjoner.
Men de sovjetiske styrkene hadde større suksess andre steder. Den 15. oktober brøt Rokossovskys Sentralfront gjennom de tyske linjene sør for Gomel og tok posisjoner som var gunstige for videre framrykking inn i det sørlige Hviterussland. Lenger sør brøt general Tolbukhins Sørlige front gjennom armégruppe Sørs Pantherlinje den 13. oktober og raste til Dnepr og isolerte den tyske 17. armé på Krim.
Fra sent i september stod partene overfor hverandre langs Dnepr. Selv om sovjetiske styrker hadde tatt bruhoder over Dnepr kapslet tyske styrker inn disse bruhodene. En sovjetisk divisjon hadde et lite bruhode nord for Kiev i våtmarkene nær landsbyen Liutezh. Dette sumpområdet var så ugjennomtrengelig at tyskerne ikke hadde satt av store styrker for å hindre at bruhodet ble utvidet. Voronezhfronten, som ble omdøpt til første Ukrainske front, ville utnytte dette. Vatutin sendte Kravchenkos 5. garde tankkorps for å forsterke dette bruhodet. Tankkorpset tok seg fram over flere mindre elver. I slutten av oktober gikk Rybalkos 3. garde tankarmé inn i bruhodet, sammen med artilleri og infanteri, uten å bli oppdaget av tyskerne. Den 3. november brøt sovjetiske styrker ut av bruhodet og overmannet de tyske styrkene rundt bruhodet. Den 6. november hadde Vatutins tropper tatt Kiev, og hadde snart et solid fotfeste på vestsida av Dnepr.
De sovjetiske styrkene gikk raskt i gang med å utnytte dette gjennombruddet. Rybalkos tredje garde tankarmé trengte dypt inn i de bakre tyske linjene, og ble fulgt av Moskalenkos 38. armé. Også andre sovjetiske styrker trengte vestover fra dette store bruhodet over Kiev. Manstein reagerte raskt. Han flyttet XXXXVIII og XXIV panserkorps for å ødelegge de sovjetiske pansrede spydspissene. Men de sovjetiske spydspissene var sterke med et godt panservernforsvar. Den 10. november ble framrykkingen til 3. garde tankarmé stoppet nær Fastov av XXXXVIII panserkorps, men Manstein greide ikke å ta Faustov tilbake.
Manstein vendte XXXXVIII panserkorps vestover for å finne Vatutins høyre flanke. Først hadde de tyske styrkene framgang, men de sovjetiske styrkene satte raskt opp effektive forsvarslinjer mot tyskerne og stoppet dem. I løpet av november og desember gjentok dette seg. Manstein søkte etter sovjetiske styrker på Vatutins høyre flanke, og når han fant dem hadde angrepet hans til å begynne med framgang, men etter kort tid ble det stoppet av de sovjetiske styrkene. Den 19. desember angrep Mansteins styrker det de trodde var det farlige bruhodet. I voldsomme kamper langs Korosten-Kiev jernbanelinja omringet Manstein det han trodde var fire sovjetiske korps. I virkeligheten hadde Manstein gått i ei felle og blitt engasjert og heftet av mindre styrker mens en formidable sovjetisk slagstyrke ble satt opp lenger sør i Brusilovregionen. Jula 1943 satte de sovjetiske styrkene i gang et overraskende og stort angrep nær Brusilov og rev et stort hull i de tyske styrkene, og begynte den sovjetiske vinteroffensiven.
Lenger sør fortsatte Konevs 2. Ukrainske front å utvide bruhodet ved Krivoi Rog, uten å greie å bryte ut av det. Sovjetiske styrker prøvde gjentatte ganger å ta det tyske bruhodet på østsida av Dnepr ved Nikopol, uten å lykkes.
David Glantz skriver at selv om oppmerksomhet vanligvis er vendt mot den mer dramatiske og vellykkede kampen om Dnepr i sør, ble en like viktig sovjetisk offensiv innledet mot armégruppe Sentrum i nord, selv om denne var mindre vellykket. Etter at Smolensk var tatt tilbake ga Stavka sent i september ordre om at Hviterussland skulle gjenerobres. Tidlig i oktober tok general Eremenkos Kalininfront byen Nevelby og skadet armégruppe Sentrums kommunikasjonslinjer til armégruppe Nord alvorlig og truet Vitebesk fra nord. Kort tid etterpå slapp Rokossovskys Hviterussiske front løs Gomel-Rechitsa operasjonen i det sørlige Hviterussland, mens Sokolovskys Vestlige front stadig hamret løs på tyske linjer ved Orsha og Mogilev øst for Vitebesk. Tidlig framgang fikk Stavka til å gi ordre om at den Baltiske fronten og den Vestlige og den Hviterussiske fronten skulle angripe tidlig i november for å erobre Minsk og hele Hviterussland. Men ved midten av november hadde dyktig tysk forsvar og dårlig vær gjort dette umulig.
Da situasjonen i Hviterussland ble stabilisert og de sovjetiske styrkene tilsynelatende var innesperret i sine bruhoder ved Dnepr stoppet tyskerne sine militære operasjoner for vinteren, og trodde at det ville bli en pause i kampene. Dette mente ikke de sovjetiske militære lederne.
I perioden fra november 1942 til desember 1943 ble krigføringa på Østfronten omveltet. I begynnelsen av november 1942 trodde fortsatt tyskerne at de hadde seieren innen rekkevidde. Etter Kursk hadde tyskerne tapt det strategiske initiativet i øst. Og de sovjetiske styrkene var i ferd med å ta landet tilbake.
Wehrmacht hadde lidd store tap, og de tyske panserstyrkene og Luftwaffe hadde blitt smadret flere ganger. Infanteridivisjonene var sterkt reduserte, og hadde redusert mobilitet. Etter Kursk ble Wehrmacht nødt til å sette nye styrker inn i kamp før styrkene var ferdig opplærte. Det førte til at disse styrkene led unødvendig store tap, og det førte igjen til at behovet for erstatninger og forsterkninger ble så stort at stadig måtte uerfarne styrker uten nødvendig opplæring og erfaring settes inn i kamp før de var modne til det.
David Glantz skriver at kanskje den viktigste årsaken til at forholdet mellom Wehrmacht og den Røde Armé ble så sterkt forandret var at den Røde Armé ble revolusjonert. Ved midten av 1943 hadde Stalin tatt inn over seg at han måtte overlate utforminga av krigføringa til de offiserene og kommandantene og stabsoffiserene som hadde vist seg i stand til å lede krigføringa fram til seier.
I løpet av sommeren og høsten 1943 eksperimenterte sovjetiske kommandanter med mange ulike strategiske og operasjonelle konsepter og teknikker. Spesielt arbeidet de for å bli i stand til å samordne og integrere ulike våpen og våpengreiner. Ved Kursk hadde den militære ledelsen i Sovjet vist sin sofistikerte forståelse av etterretning, forvirring av fienden og antitankforsvar. Liknende forbedringer viste seg i evnen til å konsentrere overveldende overlegenhet av artilleri, infanteri, panserstyrker og ingeniørtropper på smale fronter for å trenge gjennom tyske frontlinjer. I slagene ved Prokhorovka og i Kutuzov, Rumiantsev og Suvorov operasjonene hadde den Røde Armé testet tankarméene som kom til å bli kjennemerket på de sovjetiske dype operasjonene. Med erfarne kommandanter og kompetente stabsoffiserer og forbedret forsyningstjeneste viste disse pansrede formasjonene sin evne til å møte de tyske panserstyrkene.
Et av problemene som stod igjen var å avgjøre det rette tidspunktet og den rette framgangsmåten for å sette panserstyrkene inn i kampen i løpet av eller etter gjennombrudd av den fiendtlige frontlinjen. Videre måtte den Røde Armé finne måter å redusere sine katastrofale tap på.
Lenker:
Til neste del
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: