Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Det ble kjempet nesten sammenhengende fra siste del av 1943 og fram til krigen var over i mai 1945.
Etter Kursk kom Wehrmachts evne til å føre krig til å bli stadig redusert. Periodiske forbedringer skjedde når nytt utstyrt ble levert til avdelingene og når nye mannskaper kom. Likevel monnet dette lite siden den Røde Armés styrke og evne til å føre krig økte så sterkt, mens de tyske troppenes opplæring og effektivitet stadig ble redusert.
Det tyske infanteriet ble enda mer svekket enn de tyske mekaniserte styrkene. Divisjonen på seks bataljoner ble standard, og den var temmelig hjelpeløs dersom en sovjetisk mobil gruppe angrep dens sektor. I desember 1943 greide Guderian å få gjennom at en gammel modell tankchassis skulle tilpasses til å bli en selvdrevet tankdestroyer. Men det kom ikke mange av disse. De tyske infanteriet fortsatte å mangle effektive antitankvåpen. Luftwaffe ble dratt tilbake og de sovjetiske flystyrkene ble sterkere, og dermed fikk Sovjet overtak i luften. Lette luftvernbatteri ble vanligere blant de tyske styrkene, men den gjennomsnittlige tyske infanteridivisjonen hadde lite effektivt luftvern.
Fra siste del av 1943 ble de sovjetiske styrkene derimot stadig bedre utviklet både med hensyn til utstyr, struktur og metoder, innsikt og dyktighet. Både de sovjetiske og de tyske styrkene led av stor mangel på mannskaper. Tapene var enorme, og det var stor mangel på arbeidskraft også utenfor militærvesenet i begge land. Ødeleggelsene i Sovjet var enorme, og det var stort behov for arbeidere for å bygge opp det ødelagte samfunnet. Siden de sovjetiske troppene kontinuerlig var på offensiven i denne perioden led de større tap enn de tyske styrkene. Som en tommelfingerregel så tapte de sovjetiske styrkene som var i kamp i denne siste perioden av krigen 22% til 25% av sin styrke for å oppnå sitt mål.
I 1944 stod den Røde Armé overfor mannskapsmangel som var så stor at det var en krise som på sin måte var like alvorlig som den Wehrmacht stod overfor. Mange rifledivisjoner hadde mindre enn 2.000 soldater. Tank og garde styrkene ble prioritert høyere ved tilførsel av nye mannskaper enn rifledivisjonene ble, men de hadde også så svært store tap at de ofte var under sin oppsetningsstyrke. Blant de som var hardest rammet var de troppene som satt oppe på T-34 som medfølgende infanteri. På grunn av mannskapsmangelen begynte Sovjet fra sent i 1942 å opprette befestede regioner. Dette var formasjoner som hadde stor ildkraft men få mannskaper. Disse regionene bestod av artilleri og maskingeværbataljoner som skulle okkupere store sektorer langs fronten, og derved frigjøre mobile styrker som kunne konsentreres på kritiske punkter.
Det var stor forskjell på den autoriserte styrken til sovjetiske militære enheter og den virkelige, som ofte kunne være langt mindre. Dette førte til at det hendte at tyske enheter, som en Waffen SS divisjon, kunne stoppe et sovjetisk korps eller en armé, og dette skyldtes i den siste delen av krigen, skriver David Glantz, at mange sovjetiske enheter hadde bare en liten del av den autoriserte styrken.
I den første delen av krigen hadde den Røde Armé sløst forferdelig med mannskapene fordi den manglet dyktighet i å føre krig og å fordele mannskaper. I krigens andre periode hadde ingen av sidene et klart numerisk overtak, men Sovjet utviklet langsomt tilstrekkelig evne til å manøvrere og til å forvirre tyskerne til at de sovjetiske styrkene kunne oppnå lokalt overtak på kritiske punkter. I krigens tredje periode hadde Sovjet både styrke nok og dyktighet nok til å ødelegge de tyske styrkene. Mangelen på mannskaper krevde at seirene ble vunnet med minst mulige tap av mannskap. Massive frontalangrep ble mindre vanlige, og vanligvis var de eksempler på at de sovjetiske kommandantene begikk feil.
Strukturelt fortsatte den Røde Armé trenden mot å skape kombinerte styrker der alle våpen var til stede i både riflestyrkene og de mobile styrkene. Infanteri og garde arméene bestod vanligvis av tre til fire korps hver pluss store mengder artilleri, antitankvåpen, bombekastere, katusjkabatteri og luftvernartilleri. Gardearméer og de spesielle sjokkarméene hadde ofte mer artilleri og tanks som infanteristøtte.
Det virkelig nye var måten disse styrkene ble brukt på. På alle nivå ble de enhetene som skulle utføre hovedangrepet styrket med ekstra artilleri og ingeniørtropper og tanks. Det ble lagt vekt på viktigheten av manøvrer, overraskelse og initiativ. Manøvrene burde foregå uten at fienden oppdaget dem og hadde til hensikt å få troppene plassert slik at de så hardt og overraskende som mulig kunne slå knusende til fienden. Den Røde Armé kom også til å legge vekt på initiativ og dristighet og evne til å fullføre initiativene i kamp fra kommandantenes side. Intelligent dristighet ble framhevet som viktig. De som skulle klandres var ikke de som tok initiativ for å ødelegge fienden, men mislyktes, men derimot de som unnlot å ta initiativ og ikke satte inn de styrkene de kommanderte.
Krigens tredje periode bestod av en nesten sammenhengende rekke sovjetiske offensiver. Prosedyren for dem var at når Stavka hadde godkjent angrep i et spesielt område ble først styrker konsentrert for å oppnå overveldende lokal overlegenhet uten at tyskerne oppdaget dette. Etter hvert som krigen varte ved mistet tysk etterretning mer og mer evne til å følge sovjetiske troppeforflytninger. Bare etterretning ved flyrekognosering og avlytting av radio stod åpen for tyskerne, og den Røde Armé lærte å forvirre denne etterretningen. Gang etter gang var den Røde Armé i stand til å bygge opp angrepsstyrker uten at de ble oppdaget av tyskerne, og villede tyskerne om hvor framtidige angrep ville komme.
På alle nivå i de sovjetiske styrkene var det spesialister i rekognosering. De tyske frontlinjene ble infiltrert og viktige mål ble identifisert og bruer ble ødelagt. I 1944 var det ikke uvanlig at sterke rekognoseringsstyrker erobret den fremste tyske forsvarslinja opp til et døgn før angrepet begynte.
Dersom det ble funnet nødvendig å begynne angrepet med artilleribombardement var det utviklet metoder for at dette skulle være mest mulig effektivt. For eksempel holdt tyske styrker seg ofte i dype bunkere mens bombardementet varte, for så å skynde seg opp for å være i stilling for å ta mot infanteriangrep når bombardementet opphørte. For å utnytte dette ble det lagt inn vilkårlige pauser i artilleribombardementet for å lure tyskerne opp fra bunkerne før bombardementet var over.
Den virkelige offensiven begynte med at infanteri støttet av ingeniørtropper og tanks eller selvdrevet artilleri gikk til aksjon. Dersom det var tyske panserstyrker i det området som ble angrepet ville tunge selvdrevne kanoner ta oppstilling bak den første angrepslinjen og vente for å kunne ødelegge tyske tanks som måtte komme. Artilleri og flystøtte beveget seg framover sammen med det angripende infanteriet, og prøvde å passere gjennom de tyske linjene så raskt som mulig uten nødvendigvis å ødelegge alle tyske stillinger de støtte på.
Det hendte at de tyske forsvarslinjene var for sterke til at de raskt kunne gjennomtrenges. De beste sovjetiske kommandantene kunne da forandre sine planer og prøve å trenge gjennom de tyske linjene andre steder. Dette var mulig siden det ofte ble angrepet på flere punkter mens betydelig styrker ble holdt tilbake for å kunne settes inn der det ble funnet riktig.
Når et gjennombrudd syntes å være nært forestående rettet kommandantene som hadde den øverste ledelsen av angrepet oppmerksomheten mot å finne det riktige tidspunktet for å sette inn de mobile styrkene. Mekaniserte styrker som ble satt inn for tidlig kunne bli låst fast og ødelagt i området der gjennombruddet foregikk, mens dersom mekaniserte styrker ble satt for sent inn kunne de raskt kjøre inn i tyske motangrep eller støte på reorganiserte forsvarsverk. I viktige gjennombruddsområder hadde hver angripende armékommandant en eller flere mobile grupper, hver på størrelse med en forsterket panserdivisjon. De prøvde å omringe tyske styrker eller å opprette et bruhode.
De virkelige stjernene i de sovjetiske offensivene var tankarméene og kavaleri-mekaniserte grupper som var kontrollert av frontkommandanter, eller i virkelig store offensiver, av Stavkarepresentanter, som Zhukov. Tankarméene og kavaleri-mekaniserte grupper hadde dype mål, ofte hundrevis av kilometer inn i de tyske områdene. I noen tilfeller omringet de sovjetiske tankarméene hele tyske feltarméer. Det ble etter hvert slik at der de sovjetiske mobile styrkene lyktes så lyktes også offensiven, og der de ikke lyktes lyktes heller ikke offensiven.
Tankarméene gikk ikke fram som kompakte masser. Etter gjennombruddet sendte de sovjetiske kommandantene framskutte styrker foran hovedstyrken. De kunne være fra 20 til 50 kilometer foran hovedstyrken. Den som kommanderte fortroppene var en offiser som var uvanlig dyktig og initiativrik. Fortroppen prøvde gjerne å passere sterke tyske styrker framfor å komme i kamp med dem for å kunne rykke så langt inn i fiendtlig område som mulig. Om en fortropp ble låst fast i kamp ville hovedstyrken gjerne passere denne kampen, men den kunne også angripe de styrkene som fortroppen var i kamp med.
På samme måte som tyskerne ofte ikke greide å ta til fange styrker som de omringet i 1941 og 1942 så fikk de sovjetiske styrkene problem med å ta til fange tyske styrker som de omringet. Men de tyske styrkene som ble omringet fikk ofte ordre om å holde stand, eller hadde for lang vei å gå til egne linjer til å slippe unna selv om de kom seg ut av innesperringen. Men noen få unntak endte de sovjetiske omringningene i 1944 og 1945 med at de tyske troppene ble tatt til fange.
I følge offisielle tall hadde Tyskland 2.468.500 tropper i øst (og 706.000 tropper fra satellittstatene) i siste del av 1943, inkludert 26 panserdivisjoner og 151 andre divisjoner, 2.304 tanks og selvdrevne kanoner, 8.037 kanoner og bombekastere, og 3.000 fly. Den Røde Armé hadde 6.394.500 mann inkludert 35 tank og mekaniserte korps, mer enn 480 andre formasjoner av andre størrelser, 5.800 tanks, 101.400 stykker artilleri og bombekastere, og 13.400 fly av alle slag. Disse sovjetiske styrkene var inndelt i 60 kombinerte-våpen arméer, 5 sjokkarméer, og 5 (snart 6) tankarméer.
På kritiske punkt ville den Røde Armé konsentrere styrker for å oppnå overlegenhet. Et av midlene som ble brukt for å oppnå dette var at den Røde Armé prøvde å forvirre tyskerne med hensyn til kunnskap om hvor de sovjetiske styrkene befant seg. I planene fra desember 1943 for vinterkampanjen i 1944 ble det tatt hensyn til at forberedelsene av de kommende offensivene måtte være ukjente for tyskerne. Offensivene skulle komme som overraskelser.
Vinteren i Ukraina var vanligvis mild og været umulig å forutsi. Partisangrupper gjorde områdene bak de tyske linjene kaotiske, utrygge og uregjerlige. Den sterkeste partisangruppen i Ukraina var den som ønsket et uavhengig Ukraina.
Den første fasen av kampanjen for å frigjøre den vestlige delen av Ukraina varte fra desember 1943 til sent i februar 1944. Den bestod av fem hovedoperasjoner som hver ble gjennomført av en eller to fronter. Erich von Manstein, kommandør for armégruppe Sør, sendte sine tilgjengelige reserver fra sted til sted for å prøve å slå tilbake nye støt.
De første to operasjonene ble gjennomført av Vatutins første og Konevs andre Ukrainske front, og var som en fortsettelse av tidligere operasjoner for å utvide bruhodene over Dnepr. Den 25. desember hadde flere angrep utført av Mansteins XXXXVIII panserkorps for å utslette bruhodet over Dnepr ved Kiev slått feil, og Vatutin hadde i hemmelighet forsterket bruhodet, og angrep så fra det mot Zhitomir. Bare så vidt greide de tyske styrkene å hindre at utbruddet greide å nå sine mål fullt ut. I mellomtiden kjørte Konevs 2. Ukrainske front vestover fra Krivoi Rog og tok Kirovgrad.
Disse sovjetiske offensivene slet ut tyskerne. Zhukov koordinerte de to Ukrainske frontene i Korsun-Shevchenkovskiioperasjonen. Korsun-Shevchenkovskii er navnet på en by som ligger i et område som ligger sørøst for Kiev og som ble holdt av tyskerne. Dette området gikk østover i en bue som strakte seg helt til Dnepr, og var det siste området som tyskerne holdt som nådde østover til den gamle Dneprlinjen. Hitler ville ikke la Manstein dra seg ut av dette området. Dette var et område som de Ukrainske frontene ville prøve å omringe. De sovjetiske styrkene greide å villede tyskerne om når og hvor angrepene ville komme. Den 24. januar angrep Konevs sjokkgruppe av 4. garde og 53. armé. Neste morgen fulgte Rotmistrovs 5. garde tankarmé fulgt av 5. garde kavalerikorps. Disse passerte de første angriperne og støtte mot vest.
To dager etter Konevs angrep angrep Vatutin i den nordvestlige delen av området. Angrepet kom som en overraskelse på tyskerne. Det tyske forsvaret var imidlertid solid og vanskelig å trenge gjennom. Likevel greide til slutt de sovjetiske styrkene den 3. februar 1944 å omringe to tyske korps. Et av korpsene var det XXXXII korps som ble kommandert av general Werner Stemmermann. Han hadde sett at det var mulig at styrken han kommanderte ville bli omringet, og hadde lagt opp forsyninger for å møte dette og også bygd forsvarsverk for denne situasjonen i området som ble Cherkassy lommen. Luftwaffe brakte forsyninger inn i lommen, og soldatene der forsvarte seg seigt.
Den 8. februar hadde Manstein samlet styrker som gikk til motangrep. De hadde til å begynne med framgang, men greide ikke å forandre situasjonen. Den 17. februar hadde Stemmermann brukt opp forsyningene sine. Han ødela de tunge våpnene og ga troppene i oppdrag å rømme vestover. Tyske kilder sier at 30.000 soldater greide å rømme. Sovjetiske kilder sier at 55.000 tyskerne ble drept eller såret og at 18.000 ble tatt til fange. Konev ble forfremmet til marsjal. Vatutin ble dødelig såret i et bakhold utført av ukrainske partisaner som kjempet for uavhengighet for Ukraina, og Zhukov overtok Vatutins stilling som kommandant av den første Ukrainske front.
Mens kampene foregikk rundt Korsun-Shevchenkovskii angrep sovjetiske styrker mot begge flankene til armégruppe Sør. Like sør for Pripiatmyrene kom det sovjetiske angrepet den 27. januar, og fram til den 11. februar ble Lutsk og Rovno inntatt. Disse stedene var gunstige utgangsposisjoner for nye angrep.
Lenger sør angrep den tredje og fjerde Ukrainske front den 30. januar og tok det tyske bruhodet Nikopol på den sørlige bredden av Dnepr og byen Krivoi Rog og et stort område i den store buen til Dnepr.
Dermed var tyske styrker drevet bort fra hele vestbredden av Dnepr og fra de festningsverkene som hadde ligget der.
Den sovjetiske offensiven mot armégruppe Nord og Sentrum fortsatte praktisk talt uten stopp, selv i vårløsninga, selv om den gikk sakte framover. Fra tidlig mars til midten av mai 1944 kom fem sovjetiske offensiver som drev alle tyske tropper ut av Ukraina og Krim. Stavka satte alle de seks tankarméene inn i sør for at de skulle delta i offensivene. Hovedansvaret for offensivene lå hos Vatutins (senere Zhukovs) og Konevs fronter. Hver av dem hadde 36 rifledivisjoner og 3 tankarméer. Oppgaven deres var å rive opp den tyske fronten og ødelegge armégruppe Sør.
De sovjetiske styrkene angrep nordvestover inn i Rovno-Dubnoregionen mens tyskerne trodde at de ville angripe noe lenger mot sør, mot Vinnitsa der armégruppe Sørs hovedkvarter lå.
Den 4. mars innledet den 1. Ukrainske front, som nå ble kommandert av Zhukov personlig, en offensiv mot sørvest fra Shepetovka og Dubnoregionene mot Chernovtsy ved grensen mot Romania. Zhukov satte inn sin 3. garde og 4. tankarmé og rev hull i den tyske frontlinja. Den 7. mars nådde Zhukovs arméer Proskurov der de ble stoppet av det tyske III og XXXXVIII panserkorps. Snart kom 1. tankarmé til og gikk inn i kampene, og den 21. mars rev den sammen med den 4. tankarmé hull i de tyske forsvarslinjene og tok seg inn i tyskernes bakre linjer. Katukovs 1. tankarmé rykket fram døgnet rundt, selv om natta kjørte den. Den nådde Dnestr og krysset elva den 24. mars. Den 27. mars hadde Lelishenkos 4. tankarmé og Moskalenkos 38. armé fullført omringing av de 21 dårlig utstyrte divisjonene som var igjen av Første panserarmé.
Den 25. mars greide Manstein å overbevise Hitler om at den Første panserarmé måtte få tillatelse til å bryte ut. Det var en åpning på 15 kilometer i omringingen, og det som var igjen av den Første panserarmé var i stand til å slippe unna tidlig i april. Den 17. april nådde fortropper fra 1. tankarmé Karpatene og skar av Mansteins armégruppe fra forbindelse med styrker i sør.
Konevs 2. Ukrainske front angrep den 5. mars. Den tyske frontlinja var svak der angrepet ble satt inn og gjennombruddet kom raskt. Den 10. mars erobret Konevs styrker Uman som var et viktig jernbaneknutepunkt og det viktigste depotet til de tyske styrkene i det vestlige Ukraina. Samme dag tok andre av Konevs styrker Vinnitsa, som inntil nylig hadde vært Mansteins hovedkvarter.
De mobile sovjetiske gruppene passerte tyske styrker som stod ubevegelige i vårløsninga uten å bry seg med dem. Den 11. mars var det tatt bruhoder over Bug. Om ettermiddagen den 17. mars var elva Dnestr nådd nær Soroki, og den 21. mars hadde et helt mekanisert korps krysset elva.
Malinovskys 3. Ukrainske front innledet en offensiv langs Svartehavskysten den 6. mars. Styrker nådde den sørlige delen av Bug den 22. mars, og fortsatte for å nå munningen av Don. Sent i mars kjempet den tredje Ukrainske fronten for å sikre Odessa.
Den åttende april angrep Tolbukhins fjerde Ukrainske front for å ta Krim tilbake. Hitler insisterte på at de tyske styrkene ikke ga opp Krim. Den 16. april var de tyske styrkene drevet inn i Sebastopol. Og fra 6. mai til 10. mai ble det gjort forsøk på å evakuere de tyske styrkene med båt. Noe mindre enn 40.000 mann ble evakuert av den 17. armés opprinnelige 150.000 mann.
I mai 1944 var alle de seks sovjetiske tankarméene i sør, der store kamper hadde foregått. Hitler og den tyske overkommandoen ventet at den Røde Armé ville fortsette sine offensiver i sør siden alle den Røde Armés tankarméer var der.
Leningrad hadde vært under beleiring i mer enn to år, og det hadde vært svært stor nød i byen der svært mange mennesker hadde dødd av sult. Over isen på innsjøen Ladoga hadde det gått en vei om vinteren der det hadde blitt kjørt inn forsyninger.
I januar 1944 gikk general Govarovs Leningradfront og Meretskovs Volkhovfront sammen om offensive operasjoner for å drive de tyske styrkene ut av Leningrads nærområde. Og det lyktes.
Oranienbaum bruhode var et område vest for Leningrad som tyskerne ikke hadde okkupert. Det ble nå utgangspunkt for en knipetangsmanøver mot 18. armé. I løpet av november ble den sovjetiske andre sjokkarmés styrker flyttet til Oranienbaum uten at dette ble oppdaget av tyskerne. Den 14. januar 1944 begynte 2. sjokkarmé sitt langsomme gjennombrudd ut fra Oranienbaum. En dag senere, da miner i området hadde blitt fjernet og tyskerne var blitt oppmerksomme på det som var i ferd med å skje, gikk resten av Leningradfronten til angrep, og det gjorde også Volkhovfronten lenger sør.
Den sovjetiske framgangen var langsom. Mange av kommandantene hadde sittet stille ved Leningrad under krigen og hadde ikke lært hvordan man fører krig. Govorovs underordnede var ikke i stand til å kombinere ulike våpen, og de var like dårlige som de sovjetiske offiserene hadde vært i 1941. I tillegg hadde tyskerne hatt tid til å bygge svært solide forsvarsverk. Tyskerne ble likevel langsomt tvunget stadig lenger bort fra Leningrad. Den 26. februar ble Leningrad offisielt erklært for befridd. Men de tyske styrkene var i stand til å dra seg tilbake i kjempende orden uten å bli omringet.
Lenger sør var det stadige angrep mot armégruppe Sentrum i Hviterussland. Fra 29. desember 1943 til 29. mars 1944 startet den Vestlige og den Hviterussiske fronten minst sju tydelige offensiver, uten å være i stand til å trenge inn i Hviterussland.
Lenker:
Til neste del
Til europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: