Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Den 16. desember 1944 satte Hitler Ardenneroffensiven i gang. Store mekaniserte styrker ble satt inn i et forsøk på å slå Vestmaktene ut av Europa. General Hasso von Manteuffels femte panserarmé og SS general Sepp Dietrich' sjette SS panserarmé støttet på flankene av to infanterihærer prøvde å trenge seg fram for å ta bruene over elva Meuse og splitte de allierte styrkene. Men den tyske offensiven lyktes ikke i å nå sine mål.
Ardenneroffensiven fikk regjeringene i vest til å be Stalin om å fortsette offensiven i øst for å redusere det tyske presset i vest. Stalin svarte med å begynne den neste offensiven åtte dager før den var planlagt å begynne.
Sovjet fortsatte operasjonene i Ungarn, og dette dro tyske styrker ut av Polen. Sent i desember 1944 hadde de sovjetiske styrkene fortsatt offensiven i Ungarn og trengt gjennom den tyske Margareithe forsvarslinjen som gikk mellom Balatonsjøen og de sørlige utkantene av Budapest. Tre SS divisjoner var blitt omringet sammen med 13. panserdivisjon og ungarske styrker i Budapest. Det var ingen enkel oppgave å erobre Budapest.
Det ble vanskelig og tidkrevende å erobre Budapest. Malinovsky opprettet en spesiell gruppe for å gjøre dette. Den bestod av tre riflekorps for å redusere Buda, og en annen gruppe for å ta Pest. Disse gruppene, med hver sin kommando, hadde liten framgang i de siste dagene av desember.
Tre SS panserkorps ble satt inn i motangrep for å trenge gjennom til Budapest. Totenkopf og Viking angrep overraskende første nyttårsdag. Angrepet hadde til å begynne med framgang, men det ble stoppet tjue kilometer vest for Budapest. Den 6. januar begynte et sovjetisk motangrep for å prøve å omringe de angripende tyske styrkene, men det lyktes ikke. Et nytt tysk angrep kom den 7. januar, men heller ikke det trengte gjennom de sovjetiske styrkene og inn til Budapest.
SS general Herbert Gille trakk det IV SS panserkorpset ut av kampene den 12. januar og flyttet det over til området Szekesfehervar, og angrep på nytt østover med III panserkorps den 18. januar. Det tyske angrep traff sovjetiske styrker som var svake siden alle deres tanks og selvdrevne kanoner var blitt sendt til overhaling. I løpet av to dager hadde de tyske styrkene nådd fram til Donau. Deretter snudde de mot nord og angrep mot Budapest fra bak de sovjetiske linjene. Den 24. januar var de tyske styrkene mindre enn 25 kilometer fra de sørlige utkantene til Budapest. Men Hitler ville ikke tillate at de beleirede tyske styrkene prøvde å bryte ut av Budapest, og de fikk derfor ikke tillatelse til å delta i forsøket på å heve beleiringa av Budapest. Dette, sammen med at Malinovsky greide å sende store styrker til posisjoner der de blokkerte den tyske framrykkinga, hindret at tyskerne opprettet forbindelse til Budapest. den 27. januar begynte de tyske styrkene å dra seg tilbake ut av angrepet mot Budapest.
I mellomtiden tok sovjetiske tropper seg sakte men sikkert stadig lenger inn i Pest. I midten av januar ble det utkjempet harde kamper i Pest. Tyskerne ble fri for drivstoff, og den 17. januar var de blitt drevet tilbake til Donau. Men de sovjetiske styrkene hadde kommet dit først. Den 18. januar var mer enn 36.000 tyskere døde og 63.000 overga seg. I Buda fortsatte tyskerne å forsvare seg.
Begge sider led store tap i kampene i Budapest, som var så voldsomme at det liknet på Stalingrad. Kampene fortsatte til 12. februar, da omkring halvparten av de gjenværende tyske styrkene på 26.000 mann prøvde å bryte ut. Men utbruddsforsøket ble stoppet i voldsomme kamper, og neste dag overga Buda seg. Men Hitler var fortsatt opptatt av Ungarn.
Verken Sovjet eller Tyskland tålte de store tapene i Ungarn. Men Hitler ble holdt fokusert på kampene i sør, og brydde seg mindre om situasjonen i øst. Den 16. januar besluttet Hitler å sette den sjette panserarmé inn i Ungarn framfor i Polen. Dermed var Tysklands østgrense uten strategiske reserver.
De seierrike sovjetiske offensivene sommeren og høsten 1944 hadde forkortet den fronten som Sovjet holdt fra 4.450 kilometer til 2.250 kilometer, og de sovjetiske posisjonene for å begynne nye offensiver var blitt forbedret, samtidig som de tyske styrkene var blitt svekket. Sovjet hadde fått nye våpen, som tyngre selvdrevet artilleri og forbedrede modeller av katuskarakettbatteriene og en ny tung tankmodell.
I Øst-Preussen stod 13 tyske divisjoner i så mange som seks forsvarsbelter i stor dybde. Zhukov og Rokossovsky hadde måttet overtale Stalin til ikke å fortsette høstoffensiven i dette området siden det ville bli svært blodige og kostbare kamper til liten nytte.
I Polen hadde Sovjet et bruhode over Visla ved Sandomierz der Konevs første Ukrainske front hadde opprettet et bruhode. Vest for dette bruhodet lå Schlesien, som var et viktig industriområde. Stalin planla at de sovjetiske styrkene ikke skulle gå inn i Schlesien, men gå rundt Schlesien for å omringe det og slippe å skade området og å kjøre seg fast i det.
Videre var det mulig å gå fram flere steder vestover gjennom Polen. I oktober hadde arbeidet med å planlegge offensiven i 1945 begynt. Den 28. og 29. oktober 1944 møtte de fremste kommandantene Stalin. Til slutt gikk Stalin med på at styrkene skulle gå over på defensiven mens den neste offensiven ble forberedt. Siden fronten var blitt kortere var det mulig å organisere styrkene i færre fronter og kraftigere fronter, og kontrollere fronten direkte fra Stavka uten å bruke stavkarepresentanter. Zhukov fikk kommando over den første Hviterussiske fronten som skulle gå direkte til Berlin, mens Konevs første Ukrainske front skulle følge parallelt med Zhukov nærmest mot sør og Rokossovskys andre Hviterussiske front skulle gå vestover nordfor Visla mot Danzig for å dekke Zhukovs høyre flanke.
Stalin besluttet å personlig kontrollere den videre krigføringa. Dette skulle øke hans egen prestisje spesielt på bekostning av Zhukov. Antonov hadde i virkeligheten vært leder for Stavka i to år, og Stalin ble avhengig av Antonov da Stalin skulle kontrollere krigføringa.
Den planen Stavka kom fram til la opp til en operasjon i to stadier. I løpet av november og desember fortsatte den andre og tredje Ukrainske front å avansere i Ungarn, og dro de tyske reservene dit og slet dem ut. Hovedoffensiven var anslått å begynne 15-20. januar 1945, og den ville rive opp de tyske forsvarsverkene ved Visla og i Øst-Preussen i to store operasjoner. Styrkene til armegruppe Sentrum skulle drives ut av Øst-Preussen av Cherniakhovskys tredje og Rokossovskys andre Hviterussiske front. Cherniakhovskys styrker skulle gå vestover gjennom de tyske forsvarsverkene og mot Königsberg mens Rokossovsky skulle omringe Øst-Preussen fra sør og beskytte Zhukovs flanke mens hans første Hviterussiske front gikk til angrep mot Berlin.
Samtidig ville Zhukov og Konev gjennomføre hovedoffensiven gjennom Polen mot armégruppe A. Hovedangrepet ville komme fra Magnuszew bruhodet, som var 24 ganger 11 kilometer og lå rett sør for Warszawa. Chuikovs åttende gardearmé ville sammen med Melovs 61. armé og Bezarins femte sjokkarmé gjennomføre de innledende angrepene. Disse angrepene skulle åpne vei for tankstyrker.
Høyre flanke av den 61. armé skulle snu nordover mot Warszawa for å gjøre det andre gjennombruddet til Zhukov lengst mot nord lettere. Den sørlige flanken til Rokossovskys styrker ville delta i omringning av tyske styrker ved Warszawa.
I den sørlige delen hos den første Hviterussiske fronten skulle et tredje angrep komme fra bruhodet Pulawy. Her skulle styrker bryte gjennom de tyske linjene på en 13 kilometer lang front, og så kjøre vestover og oppnå forbindelse med nabostyrkene, og dermed omringe tyske styrker.
Konevs styrker skulle bryte ut av Sandomierz bruhodet. Konev prøvde ikke å skjule forberedelsene av angrepet, men prøvde å villede tyskerne om hensikten med og målene for angrepet. Konev stilte opp 400 tanks av tre, og kom med flere tiltak for å få tyskerne til å tro at han ville avansere vestover mot Krakow. Men første dag av operasjonen ville Konev angripe nordvestover med Rybalkos 3. garde tankarmé og Leliushenkos 4. tankarmé som skulle gå sammen med den første Hviterussiske fronten.
I begge fronten ble det skapt ekstrem konsentrasjon for å kunne trenge gjennom så raskt og smertefritt som mulig. I Magnuszew bruhodet samlet Zhukov mer enn halvparten av infanteriet og 70% av artilleriet og tanksene og fikk dermed ti sovjetiske soldater mot hver tysk soldat som passet på bruhodet. Det var så mange som 250 kanoner som pekte mot hver kilometer frontlinje som skulle gjennomtrenges.
Konevs første Ukrainske front angrep den 12. januar, og neste dag fulgte Cherniakhovskys tredje Hviterussiske front lengst mot nord i Øst-Preussen. Den 14. januar angrep Zhukovs første og Rokossovskys andre Hviterussiske front.
OKH og de to tyske armégruppehovedkvarterene hadde ventet at angrepet ville følge mønstret fra Bagrationoffensiven med det sovjetiske hovedangrepet på de to fløyene for å foreta en stor omringning av tyske styrker i sentrum. Derfor var de tyske reservene og defensive posisjoner konsentrert om flankene, i Øst-Preussen og øst for Krakow. Reservene var ikke store. Bare tolv og en halv panserdivisjon var tilbake i de to armégruppene.
Med unntak for noen elitestyrker, som Hermann Göring panserkorpset og Grossdeutschland panserkorps, var de tyske divisjonene svake. Den tyske produksjonen av tanks nådde toppen i desember 1944, men mye av dette gikk til Ungarn og til offensiven i Ardennene. Og drivstoffmangelen ble stadig mer merkbar etter tapet av oljefeltene i Romania og på grunn av bombingen av produksjonsanleggene for syntetisk drivstoff.
Hitler hadde nektet å innse den faren som truet fra angrep i Polen, og derfor flyttet han troppestyrker til Ungarn. De tyske styrkene kunne bare i beste fall håpe på å forlenge krigen uansett hvor de ble plassert, selv om Hitler håpet på et mirakel. Hitler insisterte på at tilbaketrekning ikke skulle skje, og det var en grunn til at den andre og viktigste forsvarslinjen ble opprettet bare noen få tusen meter bak den fremste forsvarslinjen. Dette gjorde den sårbar for artilleribombardement. Og de tyske reservene ble også samlet langt framme, og dermed hadde de få manøvreringsmuligheter, og ble ofte raskt og avgjørende engasjert. Dette gjelder for eksempel for 16. og 17. panserdivisjon fra XXIV panserkorps som lå rett overfor bruhodet Sandomierz.
Klokka 0500 angrep Konevs fremste bataljoner etter et 15 minutter langt artilleribombardement. De okkuperte den fremst, og i noen tilfeller også den andre, tyske forsvarslinja. Klokka 1000 begynte et nytt artilleribombardement. Det varte i 107 minutter. Allerede før bombardementet var over begynte sovjetisk infanteri å rykke fram i planlagte åpninger i teppet av eksploderende artillerigranater. De tyske styrkene trodde at dette var hovedangrepet og gikk til sine posisjoner. Det sovjetiske infanteriet krøp i dekning og artilleribombardementet tok seg opp igjen i et 15 minutter langt kraftig bombardement. Deretter avanserte det sovjetiske infanteriet videre støttet av tanks bak en vegg av eksploderende granater som beveget seg foran dem.
I løpet av tre timer tok de sovjetiske styrkene seg fram opp til åtte kilometer på denne måten. Klokka 1400 den 12. januar passerte 3. garde tankarmé og 4. tankarmé og to separate tankkorps gjennom det angripende infanteriet. Og da været ble bedre kom også flystøtte.
Ved slutten av den 12. januar hadde første Ukrainske armé revet opp det tyske forsvaret på en 35 kilometer bred front og trengt opp til 20 kilometer fram. De tre tyske infanteridivisjonene som hadde forsvart den delen av fronten som hadde blitt angrepet var blåst bort. Den 16. og 17. panserdivisjon fra XXIV panserkorps var blitt overkjørt i oppstillingsområdet før den hadde fått ordre om å gå til motangrep. De forsøkte å kjempe, og de sovjetiske styrkenes fortropper fortsatte å trenge framover hele natta.
Ved slutten av den andre dagen var gjennombruddet 60 kilometer bredt og 40 kilometer dypt. Den 16. og 17. panserdivisjon gravde seg ned for å forsvare et veiknutepunkt ved Kielce. Den 18. januar var disse to panserdivisjonene omringet. De forsøkte å bryte ut mot vest, og greide å bevege seg mot vest, man var fortsatt omringet i det de styrkene som holdt dem omringet beveget seg sammen med dem. Mange omringede tyske styrker beveget seg på denne måten, og bare den største greide å ta seg tilbake til de tyske linjene.
Den 18. januar var Konev fem dager foran skjema. Det 4. garde tankkorps støttet av 59. armé hadde omringet Krakow. Den 19. januar ble Krakow inntatt uten at de sovjetiske styrkene møtte stor motstand siden den tyske syttende armé trakk seg tilbake for å møte nye reserver og for å opprette en ny front øst for Øvre Schlesien. Men den syttende armés nordlige flanke var ubeskyttet etter at den fjerde panserarmé hadde blitt ødelagt. Om kvelden den 20. januar snudde Rybalkos styrker 90 grader for å angripe denne åpne flanken, mens andre styrker angrep syttende armé frontalt. Rybalko tvang de tyske styrkene til å gi opp sin defensive posisjoner i industriregionen Katowice. Da Rybalko sammen med andre styrker nærmet seg Schlesien sent i januar lot de med overlegg en fluktrute mot sør stå åpen for de tyske styrkene, mens de presset de tyske styrkene ut av området samtidig som de så langt mulig unngikk kamp og ødeleggelser.
Så snart det ble lyst den 14. januar angrep Zhukovs første Hviterussiske front den tyske niende armé. Sovjetiske rekognoseringsstyrker gikk fram etter et 25 minutters artilleribombardement. Denne rekognoseringen foregikk med stor kraft og trengte inn i de tyske frontlinjene og tok viktige støttepunkter, og det meste av den fremste tyske forsvarslinjen var tatt av de sovjetiske rekognoseringsstyrkene klokka 10.00. Ved slutten av dagen hadde de sovjetiske styrkene trengt 12 kilometer inn bak frontlinja.
Den 15. januar prøvde den 19. og 25. panserdivisjon fra det XXXX panserkorps å gjennomføre motangrep for å støtte de ille medfarne infanteridivisjonene som kjempet ved bruhodet Magnuszew, men sovjetiske flystyrker og panservernartilleri brøt opp angrepet. Da infanteriet hadde trengt 15 kilometer inn i de tyske linjene ble Katukovs 1. garde tankarmé satt inn i offensiven for å gå mot Lodz, 130 kilometer nordvest for Magnuszew. Nord for Warszawa angrep den 47. armé over Visla for å hjelpe til med å omringe Warszawa.
Tyske styrker ble omringet og nedkjempet ved Warszawa, og den 17. januar kunne den første polske armé, som hadde fulgt de sovjetiske styrkene, gå inn i Warszawa og overta byen.
Sent den 18. januar var både den 1. Hviterussiske og den 1. Ukrainske fronten i full forfølgelse mot Oder, etter å ha ødelagt både de tyske forsvarsverkene og motangrepsstyrkene. De sovjetiske styrkene tok seg så raskt vestover gjennom Polen at de mange steder passerte tyske styrker, som så prøvde å kjempe seg tilbake til de tyske linjene, og noen ganger greide dette. Noen ganger prøvde de å gå til motangrep for å bremse den raske framgangen til de sovjetiske styrkene.
Ved Oder prøvde de tyske styrkene å stoppe de sovjetiske styrkene. Mens omringede tyske styrker kjempet for livet var sovjetiske panserstyrker i aksjon opp til 100 kilometer foran resten av den første Hviterussiske fronten og 35 kilometer foran den første Ukrainske fronten. Disse fortroppene var blant annet opptatte av å opprette bruhoder over elver for hovedstyrkene til de hærene som de tilhørte.
Tyskerne flyttet tropper fra andre områder og fronter for å møte den sovjetiske offensiven. Den sovjetiske frammarsjen fortsatte. Den 19. januar tok Chuikovs åttende gardearmé industribyen Lodz uten at den var skadet, og den 22. januar omringet han 60.000 tyskere i Poznan. Den 20. januar krysset styrker fra tredje garde tankarmé og 52. armé grensen mot Tyskland mens de manøvrerte mot tyskerne i Øvre Schlesien.
Den 31. januar hadde fortropper fra andre garde tankarmé nådd Oder ved Küstrin, mer enn 400 kilometer fra utgangspunktet for disse troppene to veker tidligere. Neste dag brøt Katukovs 1. garde tankarmé gjennom den befestede Meseretzsonen og nådde fram til Oder like nord for Frankfurt. Den opprettet med en gang bruhoder på den andre sida av elva. Disse bruhodene var bare 60 kilometer fra Berlin.
De sovjetiske spydspissene og fortroppene var alltid så langt framme at det var på grensen av det deres forsyningstjeneste kunne makte. Den andre garde tankarmé hadde en 160 kilometer lang åpen høyre flanke, som var utsatt for motangrep fra den nylig opprettede armégruppe Visla i Pommern. Hitler hadde opprettet armégruppen av SS funksjonærer, den ellevte SS armé, og heimevernfolk. Himmler ble satt til å lede denne styrken. Sovjetiske andrelinjestyrker ufarliggjorde denne styrken til Himmler. Videre sovjetisk framrykking vestover mot Berlin ble problematisk siden det sovjetiske angrepet inn i Øst-Preussen hadde dratt Rokossovskys styrker mot Østersjøen og bort fra Zhukovs høyre flanke, som Rokossovsky skulle beskytte.
Stavka bestemte at Cherniakhovskys tredje og Rokossovskys andre Hviterussiske front skulle avskjære de tyske styrkene i Øst-Preussen fra de tyske styrkene i Polen og drive de tyske styrkene i Øst-Preussen mot Østersjøkysten. Så skulle Cherniakhovskys styrker og Bargamians første Baltiske front rive opp og ødelegge de omringede tyske styrkene. Etter å ha nådd Visla sør for Danzig skulle Rokossovskys front sammen med Zhukovs første Hviterussiske front fortsette marsjen over Visla og gjennom Pommern til Stettin ved Oder.
Cherniakhovsky planla sitt angrep med fire arméer og to tankkorps rett mot de tyske forsvarsverkene gjennom Insterberg og mot Königsberg. Rokossovsky planla sitt hovedangrep med fem arméer fra to bruhoder over Narew mot Mlawa og Marienburg. Den 5. garde tankarmé ville gå vestover fra Litauen mot Elbing. De sovjetiske styrkene som ble satt inn mot Øst-Preussen var betydelig større enn de tyske styrkene i Øst-Preussen, men de tyske styrkene hadde solide forsvarsverk til hjelp.
Cherniakhovskys styrker slo til i retning mot Königsberg tidlig den 13. januar. Angrepet gikk inn i solide tyske forsvarsstillinger som det tok lang tid å trenge gjennom, og der de to tankkorpsene var av liten nytte. OKH sendte de viktigste reservene de tyske styrkene i Øst-Preussen hadde sørover til Polen. Uten reserver ble situasjonen vanskelig for de tyske styrkene i Øst-Preussen. Den 18. januar satte Cherniakhovsky inn 11. gardearmé og 1. tankkorps mot den tyske venstre flanken. Da måtte tyskerne begynne å trekke seg tilbake til de ytre forsvarsverkene til festningen ved Königsberg og til Heilsberg befestede region.
Lenger sør hadde styrkene til Rokossovsky angrepet den 14. januar og raskt trengt gjennom de tyske forsvarsverkene overfor begge bruhodene. Den sjuende panserdivisjon var den eneste betydelige tyske reserve, og den ble raskt overveldet, og begynte sammen med tysk infanteri å trekke seg tilbake vestover. Innsatsen til de sovjetiske panserstyrkene splittet de tyske forsvarerne og drev det XXIII og det XXVII korps vestover og det som var igjen av andre og fjerde armé nordover inn i det sørlige Øst-Preussen. De sovjetiske styrkene drev en kile inn til utkanten av festningen Marienburg, bredden av Visla nær Grudziaga og Østersjøens strender.
Den tyske motstanden var sterk mens tyske styrker dro seg kjempende tilbake inn i Øst-Preussen. Tyskerne prøvde å bryte gjennom den sperringen sovjetiske styrker hadde satt opp og som skilte den omringede armégruppe Sentrum fra de tyske styrkene i vest langs den vestre bredden av Visla. Kampene var så intense at støtet til Rokossovsky tok en annen retning enn Zhukovs, og Zhukovs høyre flanke langs Visla ble delvis ubeskyttet.
Den andre februar hadde Cherniakhovskys tredje Hviterussiske front sperret den tredje panserarmé inne i Königsberg og på halvøya Samland, som ligger i nærheten. Den tyske fjerde armé hadde mislyktes i å bryte ut og var havnet i defensiv posisjon som var ankret opp i det befestede Heilsbergområdet. Denne beleirede styrken skiftet den 26. januar benevnelse til armégruppe Nord, og den kunne ikke foreta seg noe som helst annet enn å vente. Men dens eksistens forstyrret de sovjetiske planene og holdt tilbake det sovjetiske angrepet mot Berlin.
Sent i januar ble den tyske motstanden sterkere på begge flankene til det sovjetiske hovedangrepet vestover i Polen. I nord holdt tyske garnisoner stand i Torun og Schneidemuhl, som var blitt passert av de sovjetiske styrker. Og i Pommern prøvde den ellevte SS arméen å røre på seg. Selv om dette aldri ble en betydelig styrke la sovjetisk etterretning merke til all radioaktivitetene som foregikk på grunn av at tropper ble forflyttet, blant annet fra Kurland og Øst-Preussen til Pommern. Dessuten hadde Zhukovs mistet den støtten som var planlagt for styrkene hans fra Rokossovskys styrker, siden Rokossovsky nå kjempet langs Visla nær Grudziaga.
Zhukovs styrker møtte også økende motstand. Et av korpsene hans var opptatt av å beleire tyske styrker i Poznan. De tyske troppene som stod langs Oder ble forsterket, og det tyske flyvåpenet var mer aktivt mot Zhukovs styrker og reduserte og skadet det sovjetiske flyvåpenets aktivitet mot Berlin. Videre var den andre garde tankarmé, som var nødvendig for å støte raskt mot Berlin, opptatt av økende tysk aktivitet på dens høyre flanke nær Stargard.
Heller ikke Zhukovs venstre flanke var sikker. Konevs spydspiss hadde nådd Oder på bred front, og Konev hadde opprettet store bruhoder over Oder ved Keben og sør for Breslau. Men den tyske motstanden økte, blant annet siden det ble sendt styrker til Tyskland fra Ungarn. Og Breslau var ei mektig festning som var en stor hindring for frammarsjen til Konev. Et kjør mot Berlin ville kreve at Konev flyttet styrker til sin høyre flanke for å støtte Zhukov, men det var ikke mulig å gjøre dette før Breslau hadde blitt nøytralisert.
Sent i januar ville Stavka fortsatt at frammarsjen skulle fortsette uten stopp mot Berlin. Men dilemmaet ble stadig klarere og mer påtrengende. David Glantz skriver at åpne sovjetiske kilder bruker å si at 2. februar var datoen da Stavka erklærte Visla-Oder operasjonen for over. Men mye tyder på at dette ikke var tilfelle. Men at den virkelige beslutningen om å utsette kjøret mot Berlin kom 10.-16. februar. Ordrer fra Konev i forbindelse med hans Nedre Schlesien operasjon, som begynte 8. februar, viser at han gikk ut fra at styrkene hans var på vei mot Berlin sammen med Zhukovs styrker. Men noen få dager etter at Konevs operasjon hadde begynt ble det klart at frammarsjen ville bli vanskelig, og at Breslau ikke ville gi opp med en gang. Sovjetisk etterretning var opptatt av det som foregikk i Pommern, og den 10. februar angrep Rokossovsky inn i Pommern. Men dette angrepet møtte så sterk motstand at det ble stoppet. Og da tyske styrker begynte å angripe Zhukovs høyre flanke den 16. februar i området ved Stargard, var det klart at for å ta seg av de nye truslene måtte Zhukovs styrker settes inn, og kjøret mot Berlin måtte utsettes.
Stavka bestemte altså at erobringen av Berlin måtte vente mens flankene til framstøtet mot Berlin ble sikret. Dette hadde to sider. Den ene var å sikre de områdene som lå nærmeste framstøtet mot Berlin, spesielt å ødelegge de tyske styrkene i Pommern og Schlesien.
Operasjonene for å sikre flankene foregikk i to trinn. Det første foregikk i februar rett etter at det var besluttet å vente med å innta Berlin, og det andre trinnet kom i mars.
Den 8. februar avanserte Konevs 1. Ukrainske front langs Oder nord og sør for Breslau. Rybalkos 3. garde og Leliushenkos 4. tankarmé angrep fra Bruhodet Keben mot vest. Andre styrker gikk vestover sørfor Breslau og omringet de tyske styrkene der. Men de fortsatte å holde ut. Den 25. februar var den sovjetiske frammarsjen nær elva Neisse og sluttet seg til Zhukovs høyre flanke der Oder og Neisse møtes.
Den 10. februar hadde Rokossovskys 2. Hviterussiske front angrepet nordvestover inn i Pommern. Fem dager senere prøvde den ellevte SS Panserarmé et håpløst motangrep lenger vest (Operasjon "Sonnenwende"). Dette angrepet slo mot sovjetiske styrker nær Stargard rett øst for Oder, men ble lett slått tilbake. Men det fikk Stavka til å framskynde arbeidet med å drive de tyske styrkene bort fra Pommern. Og den 24. februar begynte offensiven mot Pommern.
De tyske frontlinjene var svake og Zhukov kunne derfor sette inn mobile styrker ganske raskt. Katukovs 1. garde tankarmé fikk kontakt med styrker fra den andre Hviterussiske fronten den 4. mars, og ble satt under Rokossovskys kontroll for å fortsette å sikre kystområdene til Danzig. Dermed oppstod en stor åpning i de tyske linjene fra Oder til Danzig. Det meste av armégruppe Nord (tidligere armégruppe Sentrum) var fanget i Øst-Preussen, der den var under press. Den endelige kampen mot disse styrkene i april var en fortsettelse av kampene som foregikk i februar og mars. Det foregikk ved at festningen ved Königsberg ble angrepet den 5.-9. april og styrkene på Samland 13.-25. april. I de voldsomme kampene ved Königsberg sier sovjetiske kilder at de drepte 42.000 tyskere og tok 92.000 til fange. I operasjonen ved Samland ble de tyske styrkene drevet inn i et trangt område mellom Frischer Haff og Østersjøen, og der overga 22.000 tyskere seg den 8. mai.
Cherniakhovsky ble drept i kampene i Øst-Preussen. Han brukte å lede kampene fra fronten. Vasilevsky overtok som frontkommandant etter Cherniakhovsky.
I mars vendte Stavka oppmerksomheten mot de dype flankene. Samtidig ble Hitler mer opptatt av situasjonen i Ungarn. Stavka ga ordre om to operasjoner. Venstre flanke av Konevs første Ukrainske front skulle sikre områder langs Oder i Øvre Schlesien. Og Malinovskys andre og Tolbukhins tredje Ukrainske front skulle drive de tyske styrkene helt ut av Ungarn, og også ta Wien i Østerrike. Dette ville forhindre at det ble sendt tyske forsterkninger fra dette området til Berlin og Oder. Begge operasjonene skulle begynne den 15. mars.
Konevs operasjon i Øvre Schlesien begynte som planlagt den 15. mars da 21. og 4. tankarmé slo til sørover vest for Oppeln. I løpet av få dager møtte de styrker som hadde angrepet vestfra fra Oder, og omringet deler av den tyske syttende armé. I harde kamper ble de omringede styrkene nedkjempet, og den 31. mars kom de sovjetiske styrkene til grensen mot Slovakia.
Mens de sovjetiske styrkene i Ungarn gjorde seg klare til å utføre sine operasjoner oppdaget sovjetisk etterretning at tyskerne også gjorde seg klare til en offensiv i området ved Balaton. Hitler ville bruke det siste av sine pansrede reserver i en offensiv i Ungarn, general Sepp Dietrich' sjette SS panzerarmé, som var sendt fra Ardennene til Ungarn sent i januar. Stavka ga Tolbukhin ordrer om å forberede et forsvar mot denne tyske offensiven samtidig som Tolbukhin skulle fortsette å forberede offensiven sin.
Den 6. mars angrep den tyske sjette armé sammen med sjette SS panserarmé og forsøkte å gjennomføre en knipetangsmanøver nord og sør for Balatonsjøen. Ti panserdivisjoner og fem infanteridivisjoner med de nye store King Tiger tanksene slo til mot den tredje Ukrainske fronten og håpet å skjære gjennom den og nå fram til Donau og knyte kontakt med styrkene til den tyske andre panserarmé som angrep sør for Balatonsjøen. Tyskerne hadde til å begynne med en viss framgang, men terrenget var vanskelig å ta seg fram i med mange kanaler og mudder, og Tolbukhin hadde bygd dype og komplekse forsvarssystem, og hadde reserver å sette inn der det viste seg å være svakheter i forsvarsverkene. Den 15. mars var den tyske frammarsjen slutt, og begge sider hadde hatt store tap, uten at den tyske offensiven hadde brutt gjennom de sovjetiske forsvarsverkene.
Den 16. mars, en dag etter planen, angrep de sovjetiske styrkene i Ungarn, og de tyske forsvarsverkene brøt etter hvert sammen. Men de tyske styrkene ble ikke omringet og fanget. Den 13. april gikk sovjetiske styrker inn i Wien.
Sovjetiske operasjoner høsten og tidlig på vinteren 1944-45 hadde drevet de tyske styrkene tilbake og nådd fram til Østersjøkysten og Budapest. I løpet av vinteren nådde sovjetiske styrker så langt at de bare stod knapt 60 kilometer fra Berlin, og de stod i midten av april ved Oder-Neisse på en bred front fra Stettin i nord til den tsjekkiske grensen. De sovjetiske styrkene hadde med seg planer om langvarig dominans av de områdene de drev de tyske styrkene ut av.
Tyskland tapte store industrielle ressurser siden viktige industrier var blitt flyttet til Schlesien for ikke å bli utsatt for allierte bombeangrep. Selv om de tyske tapene var svært store ble det overført så store styrker til Østfronten at de tyske styrkene på Østfronten bare ble redusert fra 2.030.000 soldater til litt mindre enn to millioner i slutten av mars. Men 556.000 av disse var isolert i Kurland og Øst-Preussen og satt utenfor mulighet til å delta i avgjørende slag. Sovjets 6.461.000 soldater kunne i stor grad konsentreres om offensiven mot Berlin.
Lenker:
Til neste del
Til Forsida
Kilder for dette kapitlet er: