Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.
Her refererer jeg Timothy W. Guinnanes artikkel: "Population and the economy in Germany 1800-1990."
Den raske industrialiseringen av Tyskland i det nittende århundret fremmet rask befolkningsvekst, og konsentrasjonen av industriutviklinga førte til at store deler av befolkninga flyttet til de områdene der den økonomiske veksten foregikk. For industrialiseringa kom i gang for fullt, noe som skjedde ganske sent sammenliknet med Storbritannia, var det stor utvandring fra Tyskland, siden Tyskland var ganske fattig fram til industriutvikling i stor skala kom i gang. I siste del av det nittende århundret og i det tjuende århundret ble fødselsratene og dødsratene sterkt redusert. Og reduksjonen foregikk raskere i Tyskland enn i andre land.
Timothy Guinnane skriver at han vil trekke opp de viktigste trekkene i den tyske befolkningsutviklinga gjennom de siste to hundre årene og sette dem i sammenheng med den økonomiske utviklinga.
Tabellen som følger viser befolkningenes størrelsen i Tyskland, Frankrike og England med Wales ulike år i perioden 1820-1990. Vi ser at befolkningene i England og Tyskland vokste langt raskere enn den franske befolkninga:
| Årstall | Tyskland | Frankrike | England med Wales |
| 1820 | 25,4 | 30,5 | 12,0 |
| 1850 | 33,7 | 35,8 | 17,9 |
| 1900 | 56,0 | 38,4 | 32,5 |
| 1950 | 69,0 | 42,8 | 43,7 |
| 1990 | 79,4 | 56,7 | 49,0 |
Den svært sterke økonomiske veksten som gjorde Tyskland til et av verdens rikeste land begynte i det nittende århundret. I 1815 var Tyskland som helhet ganske fattig. Det er anslått at 60% av den tyske befolkninga arbeidet i jordbruket i år 1800, og det er nesten dobbelt så mye som i England. Omkring 1900 arbeidet en tredjedel av den tyske arbeidsstyrken i jordbruket. Bruttonasjonalprodukt ble femdoblet fra 1850 til 1913, og BNP per capita økte med 250% i disse årene.
Blant årsakene til den sterke økonomiske veksten er det svært gode utdannelsessystemet som Tyskland hadde i det nittende århundret, og som regnes som det beste i verden på denne tid, og det på alle nivå, fra grunnskole til universitet og forskningsinstitusjoner. Dessuten hadde Tyskland kull og et effektivt statsapparat.
Økonomisk vekst tillater at større del av befolkninga stifter familie og får barn, og er i stand til å fostre opp barna. Og en sterk økonomi er i stand til å tilby befolkninga arbeid og inntekt i landet, slik at folk ikke flytter ut av landet. Økonomisk utvikling fører gjerne til at det fødes forholdsvis færre barn, men at det investeres større ressurser i hvert barn i form av utdanning etc. Og økonomisk vekst betyr at en mer utviklet, og mindre sårbar, økonomi oppstår.
Tysk ekteskapsskikk inngår i det John Hajnal beskriver som "Det vesteuropeiske ekteskapsmønstret". Der giftet unge mennesker seg ikke før de kunne forsørge seg selv og sine barn. Siden de unge måtte være økonomisk uavhengige før de giftet seg måtte de vente med å gifte seg. Kvinnene var gjerne mellom tjue og tjuefem år gamle når de giftet seg første gang, og mannen noen få år eldre. Mange ble aldri gift siden de ikke hadde økonomisk grunnlag til å forsørge en familie. Dette systemet er ofte kontrastert med det som var vanlig i store deler av Asia der kvinnene giftet seg i yngre alder enn i Europa.
Denne vesteuropeiske ekteskapsskikken har to økonomiske konsekvenser: Siden det først og fremst er gifte kvinner som får barn, og det er restriksjoner på fødsler utenfor ekteskap, virker det som en form for prevensjon. For det andre fører dette systemet til at fruktbarheten er påvirket av økonomiske forhold. Unge mennesker som vokser opp under en sterk økonomisk utvikling kan gifte seg tidligere, og større del av dem kan gifte seg, og fruktbarheten øker. Dårlige økonomiske forhold fører til at færre gifter seg, og de gifter seg eldre, og det blir født færre barn. Mange historikere har hevdet at slik var situasjonen i store deler av Europa fram til industrialismens utvikling, men dette systemet ser ut til å ha blitt borte i de fleste europeiske land i løpet av det nittende århundret.
Det vesteuropeiske ekteskapsmønstret impliserer at vi trenger å måle to sider av ekteskapsmønstret: alderen der folk gifter seg og den andelen som aldri gifter seg. Ekteskapsalderen for landsbybefolkninga kan fastsettes for hele det nittende århundret. John Knodel rapporterer at alderen ved ekteskapsinngåelse for tyske menn var 28 år tidlig i det nittende århundret, og for kvinner 26 år. Både for tyske kvinner og menn økte alderen ved ekteskapsinngåelse til midten av det nittende århundret, for så å synke i slutten av århundret, i det minste for de landsbyene som Knodel har undersøkt. Tilgjengelige data for hele landet fra tidlig i det tjuende århundret viser en gjennomsnittlig alder ved ekteskapsinngåelse på 27 år for menn og 25 år for kvinner. Alderen økte litt i 1920-årene og gikk litt ned i 1970-årene.
Det er vanskeligere å finne fullstendig oversikt over hvor mange som aldri giftet seg. Folketellinga fra 1871 viser at ni prosent av mennene og tolv prosent av kvinnene i alderen 50-54 år aldri hadde vært gift. Denne andelen ble stadig redusert inn i det tjuende århundret. I 1880-årene giftet større del av befolkninga i Tyskland seg enn gjennomsnittet for Europa, men det var betydelige variasjoner innen Tyskland.
I Knodels undersøkelse av tyske landsbyer var det i 25% av ekteskapene ei enke eller en enkemann, eller begge. Enkemenn giftet seg oftere på nytt enn enker.
En uvanlig skikk fantes i deler av Tyskland og Østerrike, og det var at landsbyene kunne ha rett til å nekte folk å gifte seg. Dette var en del av den lokale kontrollen over bosetninga, og inngikk i retten til å kontrollere hvem som bosatte seg i landsbyen. Det kunne være landsbyen eller jordeierne som utøvde denne kontrollen på landsbygda, og laugene i byene. Preussen vedtok ekteskapsfrihet i 1794. Etter 1800 var denne ekteskapskontrollen bare virksom i Hannover og Mecklenburg i Nord-Tyskland, men i sør var den mer utbredd lengere. Bayern innførte ikke ekteskapsfrihet før i 1916.
De opplysninger som forteller om hvordan denne ekteskapskontrollen ble utøvd forteller ikke mye om hvor mange som ble hindret i å gifte seg på grunn av den, eller om hvor effektiv kontrollen var. I Württemberg flyttet de som ble nektet å gifte seg. Reduserte denne kontrollen antallet ekteskap, og førte den til flere fødsler utenfor ekteskap? Nord-Tyskland hadde færre restriksjoner og forholdsvis flere ekteskapsinngåelser enn det mer restriktive Sør-Tyskland. Men dette forteller ikke om forholdet mellom disse to faktorene, siden andre forhold kan ha spilt inn.
I Tyskland lå to av de områdene der det ble født spesielt mange barn utenfor ekteskap i europeisk sammenheng. Det ene er Bayern, og det andre er Saksen. I perioden 1826-69 ble minst tjue prosent av barna i Bayern født utenfor ekteskap. I samme periode ble bare ni prosent av barna i Preussen født utenfor ekteskap. Langt større andel av barna ble født utenfor ekteskap i Tyskland enn i England og Frankrike.
Forandringer i fruktbarhet innenfor ekteskapet var det viktigste trekket ved den demografiske overgangen. Før den reduksjonen i fruktbarhet som fant sted i Tyskland i siste del av det nittende århundret fant sted varierte fruktbarheten temmelig mye fra område til område i Tyskland. Områder i sør hadde større fruktbarhet enn områder i nord.
Nedgangen i dødelighet er en av de store sosiale forandringer i de siste 150 årene. Den foregikk sterkest i siste del av det nittende århundret og første del av det tjuende århundret. Nedenfor gjengir jeg en del av tabell 2.2 som viser dødeligheten og gjennomsnittlig levealder i Tyskland 1800-1994:
| Område | Forventet levealder ved fødsel | Forventet gjenstående levetid ved 15 års alder | ||
|---|---|---|---|---|
| - | Menn | kvinner | menn | kvinner |
| Preussen 1816-60 | 26,5 | 28,7 | 38,0 | 38,8 |
| Tyskland 1871-80 | 35,6 | 38,5 | 42,4 | 44,2 |
| Tyskland 1910-11 | 44,8 | 48,3 | 46,7 | 49,0 |
| Tyskland 1932-34 | 59,9 | 62,8 | 52,6 | 54,4 |
| Vest-Tyskland 1978-80 | 69,6 | 76,4 | 56,1 | 62,8 |
| Øst-Tyskland 1979 | 68,7 | 74,8 | 55,2 | 61,0 |
| Tyskland 1992/4 | 72,8 | 79,3 | 58,5 | 64,0 |
Barnedødeligheten og spedbarnsdødeligheten var svært høg før den sterke nedgangen i dødelighet begynte. Dette er grunnen til at for 150 år siden kunne de som levde til de var femten år gamle forvente å bli mye eldre enn det kunne ventes for dem ved deres fødsel. Enda mellom 1871 og 1880 døde nesten en fjerdedel av alle barna som ble født i Tyskland som spedbarn, og 18,5% av dem døde videre som barn, slik at førti prosent av barna døde før de ble femten år gamle.
Forholdene omkring dødelighet var andre i Tyskland enn i andre land i Europa. Forventet livslengde ved fødsel var mindre enn i mange andre europeiske land, som England. En grunn til dette var at spedbarnsdødeligheten var mye høgere i Tyskland enn i England og også enn i Frankrike. I 1839 var spedbarnsdødeligheten i Tyskland 285‰ (av alle fødte barn) mens den var 151‰ i England og Wales, og 160‰ i Frankrike. Enda år 1900 var spedbarnsdødeligheten i Tyskland 229‰, mens spedbarnsdødeligheten i England og Frankrike var omtrent uendret. Men tidlig i det tjuende århundret var det så sterk nedgang i spedbarnsdødeligheten i Tyskland at den nærmet seg nivået i England og Frankrike. Og i 1920 var spedbarnsdødeligheten i Tyskland redusert til 131‰ mens den var 123‰ i Frankrike og 92‰ for England og Wales. Nedgangen i dødelighet i Tyskland kom sent og brått sammenliknet med andre vesteuropeiske land. Fra 1870-tallet og fram til 1930-tallet falt dødeligheten i Tyskland jamt og trutt. I 1890-årene var dødsraten i Tyskland omtrent den samme som i Frankrike, men ved midten av 1920-årene var den mye lavere enn i Frankrike.
Dødeligheten var svært ujevnt fordelt i Tyskland. Byene var til i slutten av det nittende århundret usunne steder å bo. Det gjaldt også for Tyskland. I 1877 var forventet levealder fem år mindre ved fødsel for en gutt som ble født i en by enn for en gutt som ble født på landsbygda, og tre år mindre for ei jente. Men tidlig i det tjuende århundret var byene sunnere steder enn landsbygda, og dødeligheten var da lavere i byene enn på landsbygda.
Det var sterk sammenheng mellom dødelighet og sosial klasse, og de fattige hadde høgere dødsrate enn de mer velstående. Det var langt høgere dødelighet for barn som var født utenfor ekteskap enn for barn som var født i ekteskap. Det største problemet her var at det var mindre sjanse for at barn som var født utenfor ekteskap fikk brystmelk siden mødrene deres var fattige og måtte ut i arbeid med en gang barna var født.
Den tidligste nedgangen i dødelighet skyldtes i stor grad at man begynte å få kontroll over enkelte smittsomme sykdommer. Sykdommer som forårsaket diare ble sjeldnere etter 1890-årene, og man begynte å få kontroll over tuberkulosen, men enda i 1890-årene forårsaket tuberkulose 10,6% av alle dødsfall. Dette var redusert til 6,7% i 1933.
Nedgangen i dødelighet begynte før medisinske nyvinninger hadde fått betydning, men samtidig med at kostholdet ble bedre og mer rikelig på grunn av økonomisk vekst.
Politiske tiltak for å sikre kostholdet var av betydning. Staten kom med forordninger for å sikre at bedervet mat ikke ble solgt. Og offentlige myndigheter arbeidet for å sikre befolkningene rent vann. Rundt år 1900 hadde alle byer med mer enn 25.000 innbyggere sentral vannforsyning, og omkring halvparten av byene som var mindre. Hamburg hadde fått sentral vannforsyning allerede i 1842. Omkring 43% av nedgangen i spedbarnsdødelighet i tyske byer fra 1888-90 til 1910-12 kan tilskrives utbygging av vannforsyning og kloakk.
Utbyggingen av kommunale vannverk i Rhinland fra 1873 til 1883 skyldtes først og fremst at økonomien ble bedre og at industrien trengte vann. Dette var også et tiltak av avgjørende betydning for helsetilstanden. Og forbedringen av kostholdet var en følge av bedre personlig økonomi, som fulgte av den alminnelige økonomiske utviklinga.
Tysk migrasjon gjennom de siste to hundre år blir delt inn i fire kategorier. Den første er migrasjon ut av Europa, først og fremst til Amerika. Den andre var migrasjon til Øst-Europa, spesielt Russland og de habsburgske landene. Den tredje var migrasjon til Tyskland, og den fjerde var migrasjon innen Tyskland, som i stor grad førte til den raske byveksten.
De fleste som flyttet gjorde det fordi de ønsket bedre økonomiske forhold, for å finne bedre arbeid. I det nittende århundret kom det til å foregå en enorm økonomisk og industriell vekst i Tyskland. Men i noen områder kollapset det gamle næringslivet. Det gjelder for mye av den gamle heimeindustrien, protoindustrien, forlagsindustrien. [Om denne kan man lese i de kapitlene som bygger på artiklene "Befolkning og Økonomi 1450-1630" og "Befolkning og Økonomi 1630-1800"]. Mange hushold på landsbygda hadde overlevd ved å kombinere utkommet fra en liten jordlapp med f.eks. veving og spinning eller liknende arbeid som de kunne gjøre heime. Med industriens utvikling ble veving og spinning heime ofte utkonkurrert av den nye industrien, og da måtte de mange som var avhengige av å spinne og veve heime finne annet å gjøre, og det kunne ofte være å ta arbeid i nettopp denne nye industrien, og da måtte de ofte flytte. I noen områder i sør var det blitt mange svært små gårder siden gårdene gjennom generasjon stadig hadde blitt delt opp mellom arvingene, og gårdene var blitt for små til at det var mulig å overleve av dem. For de som hadde slike bitte små gårder var det lett å reise når den nye industrien kunne by på et bedre alternativ. Og i øst hadde "bondefrigjøring" drevet mange bønder fra den jorda som de hadde drevet, som jeg har nevnt i kapitlet "Junkernes politikk".
Utvandring fra Tyskland i stor skala begynte etter at Napoleonskrigene var over. Utvandringa var størst tidlig på 1850-tallet. I løpet av det nittende århundret reiste mer enn fem millioner tyskere til Amerika. De årlige endringer i utvandringa til Amerika var nært relatert til svingninger i arbeidsløshet og lønninger, både i Tyskland og i Amerika. De fleste som reiste til Amerika reiste til USA.
I løpet av det attende århundret hadde tusenvis av tyskere utvandret mot øst og sørøst. Denne flyttestrømmen fortsatte i det nittende århundret, men omfattet da langt færre mennesker enn utvandringa til Amerika og den interne migrasjonen. I begynnelsen av det tjuende århundret var det store tysktalende samfunn i Østerrike-Ungarn, og i Russlands folketelling fra 1897 var det registrert 1,8 millioner personer med tysk som morsmål i Russland.
Immigrasjon til Tyskland
Tidlig i det nittende århundret var innvandringa til Tyskland av liten betydning. Men i de siste tiårene av det nittende århundret foregikk det betydelig innvandring til Tyskland fra øst. De første innvandrerne kom midlertidig og arbeidet i sesongene i jordbruket. Senere kom det permanente innvandrere, og de tok også arbeid i industrien.
Størrelsen på denne innvandringa kan bare bli løselig anslått. I følge et anslag ble netto innvandring til Tyskland fra resten av Europa betydelig fra siste del av 1880-tallet, og i perioden 1895-1905 var den årlig på 40.000 mennesker. Dersom folketellingene undersøkes på jakt etter personer som er født utenlands fanges ikke alle innvandrerne opp, siden mange som kom for å arbeide og spare opp penger reiste etter ei tid heim, og trenger ikke å være registrert i folketellingene. Men folketellingene forteller om en seksdobling av utlendinger i Tyskland fra 1871 til 1910, da det var 1,3 million personer som var født utenlands i Tyskland. I de store byene, som Berlin og Hamburg, og i industriområdene, som Westfalen og Rhinland, var det vanligvis mange utlendinger. I noen tilbakestående jordbruksområder som tyskerne selv rømte fra, som Mecklenburg, kunne de tyskerne som forlot området bli erstattet av polakker og innvandrere fra Østerrike-Ungarn.
Indre migrasjon og urbanisering
Industrialiseringen førte til at det ble arbeid til langt flere mennesker i de områdene der industrien ble bygd ut. Dette førte til store flyttebevegelser. I 1907 bodde nesten halvparten av den tyske befolkninga et annet sted enn den var født. Men mange av de som hadde flyttet hadde flyttet ganske kort, omkring 85% av tyskerne bodde i den provinsen der de var født. Under følger to tabeller som forteller om noen av resultatene av de indre flyttebevegelsene i Tyskland:
| Prosent av befolkninga som bor på steder med: | Antall byer med mer enn 100.000 innbyggere | |||
|---|---|---|---|---|
| Mindre enn 2.000 innbyggere | Mellom 2.000 og 100.000 innbyggere | Mer enn 100.000 innbyggere | ||
| 1816 | 73,9 | 24,1 | 2,0 | 1 |
| 1834 | 73,9 | 24,2 | 1,9 | 1 |
| 1852 | 73,2 | 23,6 | 3,2 | 2 |
| 1871 | 63,9 | 31,1 | 4,8 | 8 |
| 1890 | 53,0 | 34,9 | 12,1 | 26 |
| 1910 | 40,0 | 38,7 | 21,3 | 48 |
| 1939 | 30,1 | 38,3 | 31,6 | 59 |
| 1961 | 20,7 | 45,1 | 34,2 | 53 |
| 1980 | 6,0 | 60,0 | 34,0 | 67 |
| 1994 | 8,3 | 59,9 | 31,8 | 84 |
| Byer: | Omkring 1816 | Omkring 1850 | 1870 | 1910 |
| Berlin | 198.000 | 412.000 | 826.000 | 2.017.000 |
| Hamburg | 128.000 | 175.000 | 290.000 | 931.000 |
| München | 54.000 | 107.000 | 169.000 | 596.000 |
| Leipzig | 35.000 | 63.000 | 107.000 | 679.000 |
| Dresden | 65.000 | 97.000 | 177.000 | 548.000 |
| Køln | 50.000 | 97.000 | 129.000 | 517.000 |
| Breslau | 75.000 | 111.000 | 208.000 | 512.000 |
| Frankfurt a.M. | 42.000 | 65.000 | 91.000 | 415.000 |
| Düsseldorf | 23.000 | 27.000 | 69.000 | 359.000 |
"Frukbarhetsovergangen" refererer til den sterke nedgangen i fødselshyppighet som foregikk i de fleste vesteuropeiske land i løpet av siste del av det nittende århundret og det tidlige tjuende århundret. Fødselsratene begynte å falle i Tyskland i 1870-årene. Og den nedgangen har fortsatt fram til vår tid. En kvinne som giftet seg tidlig i det nittende århundret mens hun var i første del av tjueårsalderen ville gjennomsnittlig få åtte barn. Den gjennomsnittlige tyske kona som levde i 1880-årene satte ikke mer enn fem barn til verden. I 1910 ville hun få 3,5 barn, og i 1920 var tallet redusert til omkring to barn. Og nå får kvinnene i Tyskland så få barn at befolkninga vil synke uten innvandring.
Nedgangen i fruktbarhet skjedde raskt og brått i Tyskland. Fra 1875 til 1925 ble fødselshyppigheten halvert, og mye av denne nedgangen foregikk i det første tiåret i det tjuende århundret. Ikke i noe annet vesteuropeisk land var det på så kort tid så stor nedgang i fødselshyppigheten. Og denne nedgangen var forårsaket av nedgang i fødsler innenfor ekteskap. Fruktbarheten gikk i alminnelighet først ned i byområder, men det er viktige unntak som at i flere områder med stor konsentrasjon av tungindustri, som Ruhr, kom nedgangen sent. Og i katolske områder kom vanligvis nedgangen i fruktbarhet forholdsvis sent.
I dag mener de fleste historikere at nedgangen skyldtes at folk ville ha mindre familier. De kom nye prevensjonsmidler på markedet. I 1870-årene var kondomer å få kjøpt, og tidlig i det tjuende århundret var masseproduserte kondomer billige og pålitelige, og de ble solgt mange steder i Tyskland, og kunne også kjøpes gjennom postordre.
I begynnelsen prøvde myndighetene i Tyskland å undertrykke både bruken av og kjennskap til prevensjoner. Men sent i det nittende århundret gjorde syketrygdfondene en innsats for å gjøre prevensjonsmetoder kjent. Det ble også et politisk spørsmål som de fleste politiske partiene tok stilling til.
Årsaker til "fruktbarhetsovergangen".
Interesse for fruktbarhetens historie førte til et stort prosjekt ved Princeton universitetet som er blitt kalt det europeiske fruktbarhetsprosjektet. Dette prosjektet brukte data på distriktsnivå for å undersøke fruktbarhetsovergangen i de fleste vesteuropeiske land. Begynnelsen på fruktbarhetsovergangen ble definert som det tidspunktet da fruktbarheten i ekteskap første gang hadde gått ned med ti prosent. Etter dette kriteriet begynte fruktbarhetsovergangen innenfor et kort tidsrom. Fruktbarhetsovergangen ble datert til 1881 for Belgia, Tyskland 1888, England og Wales 1892, og Nederland 1897. Dette ble forklart slik at fruktbarhetsovergangen skyldtes endringer i holdning til å begrense familiens størrelse og til bruk av prevensjon. Siden land med ulik økonomisk utvikling gjennomgikk fruktbarhetsovergangen omtrent samtidig, ble det hevdet at slike økonomiske og sosiale faktorer ikke kan ha vært av stor betydning. Timothy Guinnane skriver at han har alvorlige reservasjoner overfor metodene og kildene som ble brukt i disse studiene.
Princetonprosjektets påstand om at sosiale og økonomiske forandring har lite å gjøre med endringer i fruktbarhet har ikke greid seg godt stilt overfor ny kunnskap om tyske forhold. Mange studier har kommet fram til, i motsetning til Princetonstudiene, at økonomiske og sosiale faktorer var viktige for nedgangen i fruktbarhet i Tyskland. Timothy Guinnane refererer flere slike studier. De viser at i Tyskland reflekterer fruktbarhetsovergangen for en stor del den sosiale og økonomiske omforming som ledet andre sider ved demografisk endring.
Siden nedgangen i fruktbarhet i Tyskland foregikk samtidig med at dødeligheten ble sterkt redusert var det samlede resultatet at befolkningsveksten ble akselerert fram til 1900. Men i begynnelsen av det tjuende århundret ble befolkningsveksten redusert.
I krig dør både soldater og sivile. I tillegg til den direkte død som følger av krigens vold sprer krigen død ved at det oppstår nød og sult og ved at samfunnet fungerer dårligere, forsyningslinjer brytes og det blir mangel på mat og medisin, og det oppstår forhold der sykdommer lett kan spre seg. Dessuten blir det født færre barn. I moderne kriger er sivilbefolkninga på nytt blitt mål for militære handlinger, og dette fører til død blant sivile i stor skala.
Det er vanskelig å fastslå hvor mange tyskere som gikk med i verdenskrigene. Det enkleste og mest pålitelige er å telle hvor mange tyskere det var før og etter at krigene begynte. Folketellinga i 1910 viser at det da var 65 millioner tyskere. I 1946 var det tilsammen like mange tyskere som dette i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Men de to Tyskland var i 1946 betydelig mindre enn keiserdømmets Tyskland hadde vært i 1910.
Under Første Verdenskrig tapte Tyskland godt og vel 2,4 millioner mann som enten ble drept eller savnet. Den Andre Verdenskrig kostet Tysklands militære styrker godt og vel 3,25 millioner drepte og savnede, eller omkring 4,7% av befolkninga før krigen. 500.000 tyske sivile døde som direkte følge av allierte krigshandlinger under Andre Verdenskrig, for det meste på grunn av bombeangrep. Og 200.000 tyske jøder ble borte, enten drept av nazistene eller emigrert. Mange andre tyskere ble også drept av nazistene.
Krigene førte også til andre dødsfall blant sivile og til at fødselsratene ble redusert. Rimelige anslag er at det under Første Verdenskrig var 2,2 millioner flere sivile dødsfall enn det ville ha vært under normale omstendigheter, og at det ble født 2,2 millioner færre barn enn dersom det hadde vært normale forhold i 1914-18. Anslagene for Andre Verdenskrig er en overdødelighet på 5,1 millioner mennesker og et bortfall av fødsler på 1,7 millioner. Slik er i begge krigene summen av de som ble borte på grunn av overdødelighet og de som ikke ble født større enn antallet av de som døde på slagmarkene.
Fredsslutningene i 1919 og 1945 førte til at områder ble tatt fra Tyskland. Tyskland er i dag bare 65% så stort som før Første Verdenskrig. Betydelige deler av den tyske befolkninga som bodde i de områdene som Tyskland tapte flyttet til Tyskland, så folketapet var mindre enn tapet av land.
Ved slutten av Andre Verdenskrig var store folkemengder i bevegelse, også mange sivile tyskere. I de områdene som i dag utgjør Tyskland var det rett etter avslutninga av Andre Verdenskrig 9,9 millioner flyktninger, dette var tyskere som hadde flyktet vestover. Og det fortsatte å strømme millioner av flyktninger til Vest-Tyskland gjennom mange år etter krigen.
I årene 1919-30 utvandret 720.000 tyskere, hvorav de fleste reiste til USA.
Fruktbarhet i mellomkrigstida
Det tok lang tid for Tyskland å komme seg etter Første Verdenskrig. Tyskland kom også til å lide under hyperinflasjonen og en svært hard depresjon rundt 1930. Det ble inngått mange ekteskap etter krigen, og i 1919 ble det igjen født flere enn det døde. Men fødselsraten kom til å falle til et svært lavt nivå. I det meste av det nittende århundret hadde fødselsraten i det minste vært 30 fødsler årlig per 1.000 innbyggere, og selv i 1913 var det 27,5 fødsler per tusen tyskere. I perioden 1919-39 var den gjennomsnittlige fødselsraten 19,5 per tusen. Selv om dødeligheten fortsatte å bli redusert avtok befolkningstilveksten. I 1925 var Tysklands netto reproduksjonsrate lavere enn Frankrikes.
Den tyske økonomien begynte å gå bedre kort før Hitler tok over makta, og da økte også fødselshyppigheten. Bedre økonomi fikk folk til å stifte familie og få barn. I tillegg kom Hitlers regime med tiltak for å øke antallet fødsler. Disse var en del av "Hitlers kvinnepolitikk". Det kom forskjellige støttetiltak for barnefamilier.
Krigen og aldersstrukturen og kjønnssammensetninga til befolkninga
Noen av de økonomiske og demografiske problemene involverte forandringer i aldersstrukturen og kjønnssammensetninga til befolkninga. De fleste som hadde blitt skadet på grunn av kamphandlinger var unge menn, og det ble født få barn under krigen. I 1925 var det 130 kvinner per 100 mann i aldersgruppa 30-35 år. Etter Andre Verdenskrig var forholdet enda skjevere. I 1950 var det 140 kvinner per 100 mann i aldersgruppa 25-40 år i (begge) Tyskland. Det har vært vanlig i demografien å mene at en slik kjønnsubalanse fører til at mange kvinner aldri kommer til å gifte seg. Men en studie fra den franske demografen Louis Henry advarer mot å legge for mye vekt på saken. Den generasjonen av franske kvinner som mistet sine menn erfarte bare en liten økning i nivået av sølibat. En liknende justering forekom i Tyskland etter Første Verdenskrig. Prosenten av personer som aldri hadde vært gift ble redusert for begge kjønn fra 1910 til 1925, men reduksjonen var 50% større for menn enn for kvinner.
Forandringer av befolkningas alderssammensetning kan også være av betydning for ekteskapshyppighet og fødselsraten og økonomisk aktivitet. Før Første Verdenskrig var mindre del av de mennene som var eldre enn 65 år i lønnet arbeid enn det som ellers var vanlig i det industrialiserte Europa. Det kan skyldes det tyske pensjonssystemet.
Krigen hadde tydelige konsekvenser for alderssammensetninga av befolkninga. Det ble født langt færre barn under krigen enn normalt. Andelen av befolkninga som var under femten år ble redusert fra 34% i 1910 til 26% i 1925. Andre Verdenskrig hadde mindre virkning på alderssammensetninga siden det ble født flere barn under Andre Verdenskrig enn under Første, og siden det kom flere flyktninger til Tyskland etter Andre Verdenskrig enn etter Første Verdenskrig.
I løpet av 1920- og 1930-årene førte den reduserte fruktbarheten og mindre utvandring og betydelig innvandring til Tyskland av tyskere fra de områdene som var overgitt til Polen etc til at den andelen av befolkninga som var i arbeidsfør alder økte sterkt. Fra 1900 til 1933 økte den tyske befolkninga med 15,7%, men den delen av befolkninga som var fra 15 til 64 år gammel økte med 31,8%. Kvinnenes yrkesdeltakelse økte også betydelig, fra omkring 30,4% i 1907 til 35,6% i 1925. Mennenes yrkesdeltakelse økte enda mer i denne perioden, blant annet siden mennene pensjonerte seg ved en høgere alder.
Det oppstod to atskilte Tyskland etter den Andre Verdenskrigen. Øst-Tyskland var og forble fattigere enn Vest-Tyskland.
Befolkninga i vest økte stadig, mens befolkninga i øst ble mindre. Dersom vi setter befolkningene i både øst og vest hver til 100 i 1946, var befolkninga i vest 136 i 1990 mens den i øst var 88. Befolkninga i øst ble redusert både siden folk flyttet ut av landet og siden fødselstallene var små. Befolkninga i øst var på 1980-tallet blitt eldre enn befolkninga i vest. Fruktbarheten var liten både i øst og i vest, og utviklinga var ganske lik i øst og vest. I Vest-Tyskland nådde fruktbarheten en topp i 1966 med en fruktbarhetsrate på 2,53, mens en topp ble nådd i øst i 1964 med en fruktbarhetsrate på 2,51. Deretter falt fruktbarheten både i øst og i vest, selv om fallet var sterkere i vest enn i øst. I 1989 var fruktbarhetsraten i vest 1,39 mens den i øst var 1,57. Netto reproduksjonsrate falt under 1 både i øst og i vest på 1970-tallet, og har siden vært under 1. Netto reproduksjonsrate var i 1989 0,69 i vest og 0,73 i øst.
Østtyske kvinner får sine barn ved en yngre alder enn kvinner i vest. Og en større del av barna ble født utenfor ekteskap i øst enn i vest.
På 1970-tallet kom flere tiltak i øst for å gjøre det lettere for kvinner å ta seg av barna sine. De fleste kvinner fikk et års betalt fødselspermisjon, og den finansielle støtten til mødre ble økt. Det ble satset mye for å hjelpe barnefamiliene. Kvinnenes yrkesdeltakelse var langt høyere i øst enn i vest, i 1983 hadde 82,5% av kvinnene i øst betalt arbeid, mens bare 55% av kvinnene i vest var i betalt arbeid.
I Øst-Tyskland var det enkelt å oppnå tillatelse til abort de 12 første vekene av svangerskapet, men i vest var det langt vanskeligere. Dette var et problem ved foreningen, siden verken øst eller vest ville forandre sin abortlov.
Flytting i de to Tyskland
Begge Tyskland tok mot fremmedarbeidere for å bøte på den mangelen på arbeidskraft som oppstod. Vest-Tyskland undertegnet en serie avtaler om dette, først med Italia i 1955. Deretter med Hellas, Portugal, Tyrkia og Jugoslavia som gjorde det mulig å rekruttere fremmedarbeidere (Gastarbeiter) fra disse landene. Fra 1962 til 1973 kom det 9,66 millioner personer til Tyskland i følge disse avtalene. De fleste vendte heim, og netto ble den varige innflyttinga på 3,68 millioner. Etter 1973 prøvde Vest-Tyskland å begrense innvandringa og få fremmedarbeiderne til å vende tilbake til opprinnelseslandene. Men innvandringa fortsatte, og i 1973-88 var det fortsatt netto innvandringer, selv om den var blitt mindre. Vest-Tyskland innførte en av de mest liberale ordninger for politiske flyktninger i verden. Etniske tyskere som lever i andre land fikk rett til tysk statsborgerskap og til å bosette seg i Vest-Tyskland. I de siste årene før gjenforeningen økte tilstrømmingen av disse da de kommunistiske regimene ble liberalisert og tillot etniske tyskere å forlate landene.
Den store innvandringa inn i Tyskland førte til at befolkninga vokste selv om fødselstallene var svært lave. I 1988 utgjorde utlendinger 7,3% av befolkninga i Vest-Tyskland. Av europeiske land har bare Luxembourg og Belgia større andel utenlandsk fødte personer i befolkninga. I 1990 var 7,9% av befolkninga i USA født utenfor USA.
I 1871 var 4,6% av den tyske befolkninga 65 år eller eldre. I 1995 var 15,6% av befolkninga så gammel, og dette vil øke. Det er anslått at i 2040 vil 30% av den tyske befolkninga være 65 år eller eldre.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over tysk befolkning og økonomi 1800-1990
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: