Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
De følgende avsnittene bygger på kapitlet: "The structure of the absolute state" i Oestreich si bok.
Man regner at de absolutte statene eksisterte fra omkring 1650 til omkring 1800. Statene og monarkene hadde på den tida ganske begrensede maktmidler, og monarkens absolutte makt var først og fremst et ideal for de som støttet ideen om den absolutte stat, og mer det enn realitet. Likevel søkte de absolutte monarkiene å forme folks liv og levemåte, selv om midlene til å gjøre det var begrensede.
Den absolutte staten utviklet seg på tre nivå.
Sentralisering av makt fant først sted i det nittende og det tjuende århundret siden statens byråkrati først da nådde ned på lokalnivået. Fram til da var den lokale administrasjonens maktbase uavhengig av sentralnivået.
Absolutismen nådde sine mål ved hjelp av to midler, monarkisk disiplin og den moderne statens autoritet. Max Weber så rasjonalisering som den dominerende tendensen i denne sosiale, politiske og økonomiske utviklinga. Oestreich skriver at disiplinering av samfunnet er et mer dekkende uttrykk siden sentralisering og institusjonalisering, som er essensielle deler av rasjonaliseringprosessen, ikke var grunner til at statens makt økte.
Det er her snakk om et strukturelt fenomen som overskrider de ovenfor nevnte tre nivåene, og som hadde virkning og effekt også på individnivået. Av stor viktighet er de åndelige, moralske og psykologiske forandringer som den sosiale disiplinen produserte i individene. Absolutismen etablerte en sosial disiplin.
Da føydalismen begynte å gå i oppløsning søkte fyrstene å etablere seg og sin makt på et annet grunnlag og med andre kontrakter, uten å gjøre større forandringer enn nødvendig, der mange av de gamle rettigheter og friheter ble beholdt. Det absolutte monarkiet følte seg bundet av lover, og var et legalt styresett.
De konstitusjonelle teoriene fra denne tida var også opptatt av det rette forholdet mellom tvang og frihet, nødvendighet og legalitet. Spørsmålet om underordning ble viktigere siden skillet mellom styrte og herskeren ble stadig klarere. Prinsippet om kommando og lydighet, lånt fra antikken for å tjene den nye politiske orden, erstattet den føydale forpliktelsen om gjensidig lojalitet - kommando og lydighet i betydningen en felles forpliktelse mellom suverenen og folket. De middelalderske statusforholdene, som føydal lojalitet som vassalforholdet hadde hvilt på, ble erstattet av mer moderne forestillinger om kontrakten og kontraktsmessige forhold. Forhold basert på kommando og lydighet, som ble oppfattet å springe ut av kontraktsmessige forhold, skapte klare overordnings- og underordningsforhold. De forutsatte også disiplin.
Den virkelige utvidelsen og intensiveringen av absolutismen ble utviklet i religions- og borgerkrigene. De konfesjonelle krigene truet overlevelsen til statene i Europa. Forsøk på å oppnå løsning gjennom avtaler med gjensidige garantier mellom partene var ikke vellykket. Løsningen kom fra annet hold, fra politikere og filosofer som satte politikken over religionen. De presset fram en avteologisering av offentlig liv og politikk for å fjerne effektene, og kanskje også grunnene, til religiøse strider, og for å redusere den politiske innflytelsen til teologene, som alltid skulle blande makt og teologi. Denne avteologiseringa kunne bare finne sted dersom det ble utviklet en makt sterk nok til å holde den teologiske innflytelsen i sjakk, og det måtte være den absolutte staten. Dette ropet på en sterk stat som kunne holde de religiøse stridene i sjakk kom fra personer som stod utenfor de teologiske fraksjonene, fra humanister, jurister og statsmenn, som satte opp den sterke romerske staten som modell for den tidlig moderne staten. Behovet for en sterk og disiplinert hær og et sterkt og disiplinert korps av statstjenestemenn som hevdet de moderne politiske ideene oppstod som veien ut av de religiøse konfliktene. Militarismen og byråkratiet var nært forbundet med avteologiseringa av verden. Problemet med fredelig religiøs sameksistens ble løst gjennom politikken, som overtok etter teologien som dominerende faktor i det offentlige livet. Den institusjonelle staten var løsninga på et problem som var skapt av religionen, og som religionen ikke kunne løse; den var statsfornuftens seier over religionen.
Den teoretiske basis for etablering av statens autoritet ble framskaffet av humanister som vendte tilbake til romersk lov. Neostoicismen var en politisk bevegelse som fornyet de stoiske verdiene, om vilje, selvkontroll, moderasjon og disiplin.
Byråkratiet, militarismen og merkantilismen var alle manifestasjoner av sosial disiplin. Dette betydde konflikt mellom den nye staten med sine tydelige underordningsforhold og de gamle lokalt forankrede frihetene og privilegiene.
Perioden fra det sekstende til det attende århundret ble av samtiden sett på som en tidsalder for disiplin og utdanning, selv om den i dag ofte sees på som en periode med religiøse og politiske kriser, der grunnlaget for sosiale og forhold ble forandret. Da middelalderens verden brøt sammen vokste den tidlig moderne staten fram og gjenopprettet orden. (Alternativ kunne være som i Sveits bygd på kommunene.)
Denne perioden så en mengde reguleringer, forskrifter og forordninger som siktet mot å regulere både offentlige og private forhold. Både kirka og lokale og sentrale verdslige myndigheter utstedte disse forordningene som skulle regulere det daglige livet. En del av dem skal vi se på noe senere i dette kapitlet. For England og Frankrikes vedkommende er trolig de mest kjente studiene over disiplineringsprosessen gjort av Michel Foucault og Norbert Elias. Siden vi studerer Tyskland følger vi forfattere som behandler tyske forhold.
Karl Mannheim så den absolutte statens hær som pioneren for moderne sosiale teknikker for å systematisk omforme hele grupper av mennesker.
"De absolutte statenes hærer var de første store institusjonene som ikke bare tenkte ut rasjonelle måter for å skape ensartet masseatferd kunstig ved hjelp av militær disiplin og med andre hjelpemidler for å overvinne frykt, men også brukte disse metodene for å utdanne store masser mennesker (for det meste fra de lavere klasser) for å få dem til å handle og tenke på foreskrevet måte."
Den samme disiplin som ble skapt i hæren ble også forsøkt skapt i andre deler av livet i hele samfunnet. Den rigorøse prosessen av reguleringer og strømlinjeforming og kravet om aktivt engasjement omfattes av Max Webers begrep om rasjonalisering, men er mye bredere etter som den kombinerer moralsk holdning og energisk handling, asketisme og handling. På samme måte som i hæren kom denne holdningen også til å prege byråkratiet.
Disiplineringen av samfunnet under absolutismen kan kanskje sammenliknes med demokratiseringa i det nittende århundret, siden demokrati og frihet forutsetter disiplin. Disiplineringsprosessen var ei forutsetning for framveksten av det moderne samfunnet. Disiplineringsprosessen foregikk innenfor staten samtidig som staten tok på seg nye oppgaver og utvidet området for sin virksomhet.
Resten av dette kapitlet bygger på Marc Raeffs bok med samme tittel som nærmeste overskrift. Marc Raeff foretar en gjennomgang av mange av de forordningene (Landes- und Polizei-ordnungen) som kom i denne tida som vi arbeider med (1500-1800).
Fra siste del av 1500-tallet av og videre gjennom 1600-tallet og inn i 1700-tallet kvernet kanselliene i de tyske territoriene ut en stadig strøm av forordninger. De bestod både av generelle lover og spesielle bestemmelser, instruksjoner og reguleringer. Forordningene fastslo også hvordan de praktisk og institusjonelt skulle gjennomføres, og forteller dermed om hvilke virkemidler regjeringene hadde til rådighet. Siden mange av de oppgavene som myndighetene ga seg i kast med var nye for dem kunne de ikke ta utgangspunkt i en etablert praksis og kompetanse. De måtte utvikle den konkrete framgangsmåten for gjennomføring av forordningene, og også utvikle prinsippene bak tiltakene. Slik ga forordningene etter hvert det rammeverket som byråkratisk praksis og profesjonalisme ble utviklet innenfor og i forhold til.
Selv om mange forordninger ikke ble gjennomført eller kunne ikke gjennomføres, forteller de likevel om hvordan fyrstene og deres administrasjoner prøvde å forme samfunnet, og om de standarder og forhåpninger disse hadde. Etter hvert bidrog disse forordningene og arbeidet med dem til å utvikle både et effektivt embetsverk og et effektivt og rasjonelt samfunn og en fruktbar og nyskapende kultur.
På grunn av forholdene i Imperiet var det en mengde ulike autoriteter som utstedte forordninger. De fleste kom enten fra de territorielle fyrstene eller fra byenes myndigheter. Det varierte sterkt i hvor stor grad forordningene ble gjennomført. Imperiets forordninger måtte gjennomføres av andre myndigheter. Det viktigste momentet for å oppnå at forordninger ble gjennomført var at den besluttende myndigheten var i stand til å oppnå kontakt med de personer og organ som kunne gjennomføre forordningene. Derfor var forordningene mest effektive i mindre og mellomstore områder.
Forordninger som hadde karakter som generelle lover ble gjerne lest fra prekestolene, mens derimot forordninger som tok opp et spesielt problem gjerne bare ble gjort kjent for de som skulle gjennomføre forordningen og eventuelt andre direkte berørte. Siden den stadig voksende mengden forordninger truet med å gjøre dem uoverskuelige ble de etterhvert samlet og trykket i bokform.
Forordningene som tok opp spesielle problem eller situasjoner var kortfattede og preget av at de henvendte seg til personer som allerede var kjent med problemet. De generelle forordningene derimot var mer utfyllende og redegjorde for sin bakgrunn og de prinsipper som lå bak. Forordningene gjennomgikk ei historisk utvikling fra på 1500-tallet å ha vært lite systematiske regelsamlinger til på 1700-tallet å bli logisk oppbygde og gjennomarbeidede verk, som både grundig kunne gjennomgå den situasjonen de inngikk i og redegjøre for forordningens intensjon og for de prinsippene som lå bak forordningen. Forordningene var fram til og med første del av det syttende århundret negative, altså preget av forbud. Men i løpet av det syttende århundret, og enda mer i løpet av det attende århundret, ble forordningene foreskrivende og nyskapende, de forsøkte ikke bare å endre de bestående tilstander gjennom forbud mot misbruk, men ved å foreskrive en intendert bedre praksis.
Forordninger ble ofte gjentatt. Det kunne skyldes at de ikke ble satt ut i livet, og det kunne komme av at etter som tida gikk ble de glemt. De ble også kopiert fra territorium til territorium siden tenkinga og situasjonene i mange territorier var ganske lik. Siden papir og trykking fortsatt var svært dyrt var det svært begrenset hvor store opplag forordningene kunne trykkes i, og spredningen av dem ble derfor begrenset. Det hendte at mange av de som var direkte berørt av forordningene ikke fikk kjennskap til dem. Det var ikke før forordningene og lovene ble samlet og trykt som fullstendige lovverk at alle som burde ha kjennskap til dem også fikk kjennskap til dem, og først da var det mulig å skape et byråkrati. Dette fant sted etter 1750.
Lovene ble også gjentatt siden loven tradisjonelt hadde vært sett på som noe som alltid hadde vært der, og ikke som noe som var skapt av mennesker. Loven var noe man kunne søke etter, men ikke noe som noen kunne skape. Men nå ble det klart at autoritetene skapte lover, og gjentakelsen av lovene ble en måte å prente dette inn på.
Siden folk fortsatt oppfattet tida som sirkulær, våren gjentar seg hvert år, i likhet med sommer og vinter, ble det som ikke gjentok seg sett på som å ha forsvunnet, sånn også med lovene. De måtte gjentas for å få bestandighet.
Forordningene ble opplevd som nødvendige og utstedt på grunn av krisen som kuliminerte med reformasjonen. De verdslige myndighetene gikk inn for å fylle tomrommet som oppstod da de kirkelige institusjonene ble fornektet. I de protestantiske områdene hadde forordningene blant annet som oppgave å hjelpe de nye protestantiske kirkene. Og i de katolske områdene ville de også støtte opp under den katolske kirka. Den første sammenfattende politiforordninga for hele Imperiet ble utstedt i 1530, og den begynte med regler for overholdelse av helligdagen på søndag, regler for tilstedeværelse under gudstjenesten, og om straff av overtro. Denne forordninga startet en tradisjon. De fleste Landesordnungen fra det sekstende og syttende århundret begynner med ei avdeling om religiøse forhold og om gudstjenesten, og om bevarelse av ortodoksien. I det attende århundret blir slike regler sjeldnere, og forbudene mot overtro og heksekunster blir borte.
Myndighetene tok på seg et ansvar for å sikre sine undersåtter frelsen, og å vise dem den rette vei til frelsen. Enda i det attende århundret ble det i forordninger for å forhindre at pest spredte seg, i tillegg til karantenebestemmelser etc. tatt med at folk måtte be. Autoritetene proklamerte at religionen var grunnlaget for samfunnsmoralen, og derfor et nødvendig grunnlag for samfunnet.
Det følger av dette at myndighetene mente at man trengte en etablert gudsdyrkelse i samfunnet, og myndighetene tok på seg å etterse at gudsdyrkelsen levde opp til sitt ansvar og var skikkelig organisert. Ateisme kunne ikke tillates. Det varierte fra hersker til hersker hvor strenge de var med hensyn til ivaretakelse av ortodoksien. Preussen er kjent for å ha vært svært liberalt. En av de prøyssiske kurfyrstene er kjent for å ha sagt at "hos meg kan enhver bli salig i sin tro." I de katolske områdene intervenerte fyrstene i mindre grad i kirka enn det ble gjort i de lutherske områdene. Det skyldtes at i de katolske områdene var det etablerte tradisjoner i langt større grad enn i de lutherske områdene, og dessuten var fyrstene anerkjent som de lutherske kirkenes overhode. Fyrstene påtok seg derfor myndighet til å påse at gudstjenesten og gudsdyrkelsen ble utført på en måte de ville akseptere. Fyrstene tok på seg å kunne organisere hver detalj i kirka og i dens ritualer.
Hellighold av søndagen fikk stor oppmerksomhet i forordningene. Det ble lagt vekt på at man hadde plikt til å være til stede under gudstjenesten, og da å være høvelig kledd. På søndagene, spesielt i høgmessetida, var det forbudt å drive noen form for yrkesvirksomhet, med unntak for å fore husdyr. Det kom også mange forordninger for å hindre at uhøvelig aktivitet foregikk i nærheten av kirka, siden dette kunne virke forstyrrende på gudstjenesten. Spesielt ble vertshus påbudt å holde lukket under gudstjenesten.
Tidligere, under katolisismen, hadde alle sider ved livet og alle livets forhold vært blandet sammen. De protestantiske fyrstene ville derimot holde det de anså for å være utenforliggende forhold borte fra gudsdyrkelsen. Hver form for aktivitet skulle disipliners og rendyrkes på den måten som tjente dens formål best, og gudsdyrkelsen skulle ikke forstyrres av andre hensyn. Opptog, feiringer og karneval som hadde vært populære under katolisismen så myndighetene nå på med mistro. De kunne være udisiplinerte og tok energi og tid bort fra viktigere formål. Derfor ga forordningene forbud mot lediggang, drikk og spill på helligdagene.
Geistligheten fikk først og fremst oppgaven med å disiplinere i forbindelse med gudsdyrkelsen og de kirkelige virksomheter. Fyrstene tok på seg et ansvar for rekruttering og opplæring av lutherske prester, og fyrsten eller hans folk kunne også foreta visitaser for å inspisere prestene og også for å undersøke menighetenes kunnskaper om religionen.
Prestene skulle utdanne menighetene i religiøse og moralske spørsmål, og overvåke dens moralske vandel. Barna skulle også læres opp i katekismen og forberedes religiøst til voksenlivet. De pedagogiske oppgavene til geistligheten, både den protestantiske og katolske, ble stadig utvidet i den perioden som vi her behandler. Prestene fikk et ansvar for prestegjeldets skoler. Forordningene fastsatte standarder for undervisninga og for skolelokalene og for oppsyn med prestenes arbeid som ansvarlige for menighetens skoler. Prestene fikk ansvar for at barna møtte på skolen den foreskrevne tida. Forordningene foreskrev den oppførsel som var å forvente fra elevene og det lærestoffet som skulle gjennomgås og retningslinjer for hvordan undervisninga skulle foregå. Forordningene tok også opp elevenes sosiale forhold under skolegangen. I onnetider kunne elevene delta i onnene istedenfor å gå på skolen, men bygdene måtte ansette gjetere for at sånt arbeid ikke skulle holde barna borte fra skolen.
Prestene begynte også, noen steder så tidlig som på slutten av 1600-tallet, å få ei grunnleggende utdanning i jordbruk for å ha matnyttige ting å lære bort til menighetene. Dette ble gjort i følge forordningene. Myndighetene ønsket at prestene som de ofte best utdannede personene på landsbygda, og i mange andre miljø, skulle være foregangsmenn i jordbruket og annen økonomisk aktivitet.
Territorier som hadde egne universitet eller andre institusjoner som utdannet prester fastsatte at de som skulle ansettes som prester måtte ha studert ved disse institusjonene. Grunnen var både at dermed var prestene utdannet i den for territoriet riktige konfesjon og at man ikke ville at territoriets ungdom skulle bruke penger i andre territorier.
Westfalerfreden fastsatte at det skulle være en viss religiøs toleranse i Tyskland. Forordningene i de mer ortodokse territoriene beskrev ortodoksien, som prestene skulle holde seg til, ved å nevne trosartiklene fra Augsburgsfreden, eller liknende. I mer liberale stater, som Preussen, kom etter hvert kirkeordinansene og reglene til å bli i mer rasjonelle og tolerante termer, i det minste fra rundt år 1700. Der tilhengere av de konfesjonene som var nevnt i avtalene fra Westfalen var tilstede som en minoritet ble de tolerert, men ikke likestilt med de som fulgte territoriets offisielle konfesjon. Som et unntak kan det nevnes at siden, eller selv om, kurfyrstene av Brandenburg som kalvinister tilhørte en minoritet i det lutherske Brandenburg, favoriserte de i noen grad kalvinister, som i det minste i perioder foretrukne kongelige rådgivere, og ved å gi de innvandrede hugenottene bedre betingelser enn de innfødte. Trosretninger som ikke var nevnt i og garantert toleranse i avtalene fra Westfalen, som anabaptistene, kunne bli forfulgt. De ble holdt for å være elementer som ikke kunne kontrolleres, og som ville skape uorden i samfunnet. Jøder og sigøynere var uvelkomne. Spesielt sigøynerne ble hardt behandlet. De hadde ikke adgang til territoriene, og skulle jages ut dersom de ble oppdaget.
Befolkningspolitikk.
I det syttende og attende århundret ville alle tyske stater av noen størrelse sikre seg ei befolkning som var stor nok til at hele territoriets område ble utnyttet til økonomisk virksomhet. Tyskland som helhet hadde tapt omkring 40% av befolkninga under Trettiårskrigen, og fyrstene ville bygge opp befolkningene igjen. Derfor ble det utviklet befolkningspolitikk. Man ville sikre at jord som var dyrkbar ikke ble liggende brakk. Godseierne ble pålagt å sikre at godsjord ikke lå brakk. Dersom så skjedde kunne godseierne straffes, mens dersom godsene tillot nydyrking og nye hushold kunne godseierne få midlertidige skattelettelser. Bønder ble også forbudt å forlate gårdene sine. En måte å gjøre dette på var å nekte salg av gårdene eller av rettigheter og bygninger som hørte til gårdene. Bondebarn ble også søkt hindret i å flytte til byene. De skulle oppmuntres til å hjelpe til på heimgården ved å overta deler av den i ung alder, og dersom de flyttet ble foreldrene nektet å hyre tjenestehjelp som kunne erstatte de sønnene eller døtrene som hadde flyttet. På 1700-tallet ble store nydyrkingsprosjekt satt i gang, der store myrområder ble drenert.
Familien.
Familielovgivning ble også utviklet, og det ble opprettet familiedomstoler som prøvde å skifte vind i ekteskapene, og så sant mulig å forsone partene. Disse domstolene ble etterhvert forholdsvis humane institusjoner som var la vekt på at livet skulle fortsette etter at konfliktene var over, og at partene burde leve videre som produktive mennesker. Familiedomstolene motarbeidet utstøtelse av barn av gjetere eller andre mindreverdige yrker. Gjennom å søke å få bukt med tradisjonell utstøtelse ble samfunnet humanisert og et friere arbeidsmarked utviklet. I det minste ble utstøtte og folk som var truet av utstøtelse gitt en viss beskyttelse.
Mange forordninger tok opp forholdene for tjenestefolkene som det var vanlige å ha i husholdningene. Oppgaven var å legge til rette for stabile forhold i husholdningene, der husets egne folk ble gitt prioritet, og tjenestefolkene måtte innrette seg etter dem. Det ble lagt restriksjoner på tjenestefolkenes rett til å forlate det husholdet som de hadde tjeneste i. Det ble lagt vekt på at tjenestefolkene hadde krav på regelmessig utbetalt lønn, og at de skulle behandles skikkelig. Tjenestefolkene hadde krav på å få lønna utbetalt i penger, og ikke som for eksempel korn.
Forordningene behandlet også arv, og ga lover og retningslinjer for arvespørsmål. Det ble tillatt at i situasjoner der det ikke var direkte arvinger kunne fjerntstående slektninger arve dersom de var godt forberedt til å drive eiendommen, selv om fyrsten etter gammel skikk skulle ha stått som arving.
Det var naturlig for staten å gå inn i forholdet mellom familiemedlemmer og mellom tjenestefolk og husfolket, siden den politiske autoriteten ble oppfattet som beskytter av de sosiale normene. I det syttende århundret gikk staten videre i det den vendte seg mot folks livsstil og gikk inn som beskytter av den kristelige moral. Forsvaret av en tradisjonell kristen moral ble i det attende århundret omtolket fra et synspunkt der den enkelte og hans private og offentlige forpliktelser ble satt inn i en sammenheng der målet var å opprette og opprettholde et sammenhengende produksjonsorientert sekularisert samfunn. Resultatet var at de territorielle autoritetene fant seg i kamp mot tradisjonelle holdninger og vaner, kamper som ikke ble vunnet lett, og det var en grunn til at forordninger stadig ble gjentatt.
Forskrifter som omhandlet de mest grunnleggende hendinger i familielivet, som fødsel, dåp, giftemål og død, hadde som formål å få slutt på praksis som virket irrasjonell og skadelig for samfunnet. Forskriftene søkte å la disse begivenhetene foregå på en måte som gjorde at de ikke skapte for store avbrudd i det daglige arbeidslivet. Ved dåp skulle ikke så store menneskemengder være samlet at det ble trengsel og fare for at sykdom kunne bli spredt. Også ved begravelser ble sykdomsfaren tatt i betraktning i reguleringene, siden det ikke var sjelden at folk døde av smittsomme sykdommer. Spesielt i tider der epidemier herjet skulle døde begraves raskt uten at mange mennesker var samlet.
Reguleringene og forordningene omkring familien hadde to formål. De ville redusere den offentlige siden ved mange familiebegivenheter. Tradisjonelt hadde hele lokalsamfunnet brukt å delta i mange av begivenhetene. Staten ville privatisere familien, samtidig som staten i større grad gjorde familien til "offentlig eiendom" ved at staten gjennom forordninger tok kontroll over den, eller regulerte den. Dermed bidro staten til å utvikle en privat sfære der private følelser og individualiserte opplevelser i større grad eksisterte. Hverdagslivet ble på denne måten splittet opp i det offentlig og det private.
Det andre formålet med forordningene omkring familien var å unngå sløseri gjennom å begrense store feiringer. Mange forordninger prøvde å begrense luksuskonsum av klær og mat og drikke. I forbindelse med de stadige feiringene gikk mye tid bort, og feiringene kunne likne på opptøyer. Forordninger satte grenser for hvor mange gjester som kunne være til stede ved familiebegivenheter, og for hvor mange retter som kunne serveres og for hvilke matsorter som kunne serveres.
Karneval og feiringer.
Et formål med reguleringer av dette slaget var å innpode sosial disiplin ved å fjerne mulighetene for udisiplinert opptreden i de karnevalsopptøyene som gjerne fulgte med store feiringer. Karnevalsopptøyene kunne bli både ville og opprørske begivenheter, der det vanlige hierarkiet i samfunnet ikke ble honorert. Ved å dele livet skarpere inn i privat og offentlig ble det lettere å disiplinere siden forholdene ble mer oversiktlige i det færre personer ble involvert i begivenhetene. Dessuten ble forhold og begivenheter som ble oppfattet som urasjonelle fjernet. Og samfunnets tradisjoner ble undergravd, siden feiringene hadde vært en viktig del av dem. Marc Raeff skriver at i middelalderen levde folk for å feire, og når muligheten til å feire ble sterkt redusert forandret dette folk liv.
Et vesentlig hensyn for disse forordningene var å ivareta det sosiale hierarkiet. I et ordenssamfunn ble hierarkiet stadig synlig markert gjennom klesdrakt og opptreden. Forordningene skilte mellom de ulike lag av samfunnet når de fastsatte tillatte konsumnivå. Adelen var mindre utsatt for restriksjoner enn resten av befolkninga. Denne typen forordninger ble stadig gjentatt, noe som tyder på at de hadde vanskelig for å bli etterfulgt.
De store offentlige feiringene ble forbeholdt toppene i samfunnet. For folk flest ble det forbudt å arrangere store offentlige feiringer av familiebegivenheter, mens fyrstene utfoldet stor pomp og prakt offentlig. Også laugenes feiringer ble pålagt restriksjoner.
I siste del av det attende århundret ble forordninger for feiringer sjeldnere, og mindre strenge når de en sjelden gang forekom. Da skillet mellom offentlig og privat endelig var etablert trakk staten seg mer bort fra å regulere privatlivet.
Forordningene var også rettet mot tigging og tiggere. Tiggere og omstreifere ble i forordninger fra det sekstende århundret fordømt som en fare for den interne freden. Likevel skulle de lokale fattige tas vare på, mens fremmede fattige skulle fordrives. I forordningene fra det attende århundret kunne de fattige fengsles og settes i arbeid. Forordningene søkte å etablere en nær forbindelse mellom moralen, et rasjonelt verdenssyn og produktivt arbeid.
Handel og manufaktur.
Man går ut fra at kameralismen, som var de ledende tyske statenes politikk, førte en økonomisk politikk som var merkantilistisk. Merkantilismen var ikke direkte opptatt av landbruket, men mer opptatt av handel og av å oppnå en positiv handelsbalanse, og av å utvikle eksportrettede næringer. Det var toll både på import og eksport. Fysiokratene derimot, var svært opptatte av å utvikle jordbruket. De tyske statene førte en politikk som hadde likhet med den som fysiokratene kom til å stå for. Det henger sammen med den tyske befolkningspolitikken, som har vært nevnt tidligere. Fyrstene ville dyrke og befolke landene sine. De førte også kontroll med matvareeksporten, spesielt korneksporten, som ikke ble tillatt før at man var sikre på at det innenlandske behovet var dekket. Utover 1700-tallet begynte disse matvareeksport reguleringene å bli svekket.
Forordningene om handel var vanligvis opptatte av innenlandsk handel. Handelsforordningene behandlet først og fremst:
1) Handel mellom byer og regioner, og:
2) Handel mellom byene og den omkringliggende landsbygda.
Med hensyn til den første prøvde forordningene å skape sikkerhet for denne handelen og for de handelsmennene som drev med den. Forordningene krevde at veier og bruer og vertshus skulle vedlikeholdes, og at priser som ble krevd for deres bruk skulle være rimelige. Det ble også gitt regler for etterforskning av bedrageri og om tjenestemenns myndighet overfor denne handelen.
Markeder.
Regulering av regelmessige avholdte markeder var viktige bestanddeler i de økonomiske forordningene. Offentlige myndigheter åpnet og avsluttet markedene og hadde oppsyn med dem. Oppsynet inkluderte kontroll av priser og kvalitet på varene som ble frambudt. En viktig oppgave var å hindre at varene ble solgt utenfor markedet. Dette var for å hindre at de ble kjøpt av enkeltpersoner som ved å kjøpe hele vareforsyninga av et produkt kunne oppnå monopol.
Forordningene foreskrev tiltak som skulle beskytte handelsmennene som deltok på markedene. I bestemte perioder kunne også handelsmennene slippe å betale toll og avgifter mens de var på reise til og fra markeder. Skreppehandlerne kom i ei problematisk mellomstilling. De deltok på markedene, men de drev også tuskhandel på landsbygda. Dermed undergravde de det privilegiesystemet for handel som fantes. Mange forordninger prøvde å regulere skreppehandlernes virksomhet, men forgjeves. Skreppehandlerne ble sett på som en fare siden de kom og gikk som de selv ville. De kunne bringe med seg både farlige tanker og sykdommer.
Noen forordninger siktet mot å regulere handelen mellom by og land. Bøndene fikk tillatelse til å selge sine varer i byen til bestemte tider på bestemte steder. Bøndene ble forsøkt beskyttet mot folk som ville kjøpe bøndenes avlinger på rot, noe som vanligvis ga bøndene svært dårlig pris.
Bøndene fikk ikke lov til å selge den typen varer som byene hadde monopol på å produsere. De fikk ikke lov til å konkurrere med laugene. Bøndenes priser ble også kontrollert. Forordningene satte forbud for utvikling av mange av landsbygdbefolkningas muligheter, til fordel for byene.
Toll og avgifter ga viktige inntekter til myndighetene på ulike nivå. Toll og avgifter kunne også brukes for å påvirke handelens sammensetning og retning, og for å beskytte egen produksjon. Handelen ble sett på som viktig, noe Nederlands velstand var et klart bevis på. For å utvikle handel bygde myndighetene kanaler og veier og bruer og gjorde elver farbare, og bekjempet landeveisrøveri og opprettet posttjenester som også kunne tilby persontransport. På syttenhundretallet ble det opprettet registre der alle verdisendinger med posten ble registrert for å sikre avsender og mottaker mot tap. Det ble også mulig å assurere postsendinger. Og det ble opprettet statlige postmonopol. Lenge hadde fyrstene Thurn und Taxi monopol i Imperiet. Posttjenesten og dens personbefordring ble detaljert regulert gjennom forordninger.
Manufaktur og vareproduksjon.
I andre halvdel av det syttende århundret kom det mange forordninger om manufakturen og vareproduksjon. Disse kunne være svært tekniske og detaljerte og sikte mot å regulere produksjonsprosessene. Hensikten var ikke bare å fastsette standarder, men også å gi undervisning i hvordan produkter ble produsert. Det kom forordninger som både skulle regulere og beskytte laugene.
Hvordan betaling skulle foregå ved handel ble også regulert. Byttehandel ble forbudt. En selger hadde både krav på og plikt til å motta betaling i penger, og ikke i form av andre varer. Myndighetene søkte å sette kvalitetsstandarder.
Skoler for opplæring og trening i industrielle teknikker og ferdigheter ble opprettet. Det ble også gitt støtte til nye aktiviteter innen manufaktur og annen forretningsvirksomhet for å fremme utvikling og oppfinnelser. Denne støtten inkluderte både direkte pengetilskudd og monopolrettigheter og tollhindringer for utenlandske konkurrenter.
Myndighetene mente at handel og vareproduksjon, med unntak for matvarer, burde foregå i byene. Derfor var det strenge restriksjoner på næringsutviklinga på landsbygda. Men i løpet av det attende århundret ble forlagssystemet utbredt i Tyskland. Det innebar at forretningsfolk kjøpte inn råvarer og inngikk avtaler med folk på landsbygda om at de produserte ferdige produkter ut av disse råvarene og fikk betalt for arbeidet. Dermed brøt skillet mellom produksjonen på landsbygda og i byene sammen. Siden dette utviklet statenes økonomi ble dette akseptert. Myndighetene snudde om fra det tradisjonelle forsvaret for delinga av funksjoner mellom by og land til å fremme produktivitet og effektivitet rent generelt, så sant det skjedde på en fredelig og ordnet måte.
Jordbruket.
Fra slutten av det syttende århundret ble flere og flere forordninger opptatt av forholdene i jordbruket. Jordbruket var ei svært tradisjonsrik og tradisjonell næring. Og den var vanskelig å endre på ved hjelp av forordninger, siden driftsforholdene var så sterkt sammenvevd med grunnleggende eiendomsforhold. Da man i løpet av det attende århundret ble kjent med det mer effektive jordbruket i Nederlandene og England ble det klart at omlegginger ville kunne øke produksjonen. Likevel behandlet forordningene om jordbruket oftest situasjonen til de jordløse og gjeterne, som var de to svakeste gruppene i jordbrukssamfunnet. Disse forordningene var av typen Bauernschutz. Selv om de ville beskytte de svakeste gruppene siktet de på ingen måte mot å forandre autoritetsforholdene på landsbygda.
Forordninger som tok sikte på å opprettholde matvareproduksjonen siktet i første omgang mot å sikre jordbruksbefolkninga. Det ble blant annet gjort ved å redusere dens bevegelsesfrihet. Men bøndenes rett til å være på gårdene ble også i noen grad sikret. Spesielt på 1600-tallet kom det mange forordninger som hindret at de kunne drives fra gården selv om de ikke greide å betale jordleie fullt ut. Myndighetene behandlet bøndene som barn som måtte dirigeres og beskyttes, også mot seg selv. Forordninger kom som skulle sikre at bøndene ikke brant ned husene sine, og som skulle sikre jordas fruktbarhet, og fortalte om bedre høste og treskemetoder. Forordninger foreskrev å bruke ljå istedenfor sigd. Lovgivninga for jordbruket kom i løpet av 1700-tallet med et program for tekniske forbedringer og utvikling.
Forordningene introduserte nye avlinger og planting av frukttrær og skjema for såing og høsting. Og de som utarbeidet forordningene var klare over at for å lykkes med å oppnå utvikling var det nødvendig med en arbeidsstyrke i jordbruket som ville og kunne nyttiggjøre seg forslagene og påbudene som ble framsatt i forordningene. For å oppnå dette var utdanning et av tiltakene. I tillegg til å gå inn for å bygge skoler gikk myndighetene inn for at utvalgte bønder ble tilbudt spesiell trening og opplæring.
Skogbruk.
Forordningene kom med den første fullstendige skogreisingspolitikken. Den inneholdt detaljerte planer også for drift og nyplanting av skogen. Fram til midten av 1600-tallet hadde skogvokterne hatt som oppgave å passe på trærne og viltet. Men fra da av og videre utover ble det også en oppgave for skogvokterne å se til at nydyrking fant sted og å sette opp hogstplaner sånn at ressursene ble rasjonelt utnyttet. I løpet av 1700-tallet ble ei vitenskapelig tilnærming utviklet der målet var å sikre og å utvikle skogsressursene sånn at de i framtida ville gi optimal produksjon av skogsprodukter. Skogvokterarbeidet ble med dette mer byråkratisert i det det måtte utarbeides skriftlige oversikter og beregninger og planer, og føres løpende kontroll med uttaket av tømmer og ved, som ble jamført med planene.
Skogene skulle også sikres for framtida.
De medisinske forordningene tok først og fremst sikte på å bekjempe og forebygge smittsomme sykdommer, spesielt pest. Siden man var klar over at mange sykdommer spredte seg ved kontakt, var karantenebestemmelser det mest effektive virkemidlet man hadde tilgang til. Når pest brøt ut ble området der det var pest lagt i karantene, og verken dyr eller mennesker eller varer ble tillatt transportert ut av området. Fra slutten av 1600-tallet begynte man i tillegg til karantenebestemmelsene å prøve ut medisinske og farmasøytiske helbredelsesmetoder. Siden man ikke kjente årsaken til sykdommer ble helbredelsesforsøkene lite vellykket. Men det var rasjonelle forsøk på å mestre svært vanskelige situasjoner, istedenfor å gi seg over til skjebnetro eller magi.
Man ble klar over hvilke forhold som gjorde sykdommer spesielt farlige og smittsomme. Byforordningene la vekt på gaterenhold og fjerning av søppel og å holde bygninger i en sånn stand at de var minst mulig brannfarlige. Fjerning av søppel ble etterhvert systematisert, og huseiere ble nødt til å delta i ordninger der søppel ble regelmessig fjernet. Alle byenes innbyggere, uansett stand, var nødt til å delta. Det var ganske nytt at folk ble likt behandlet uansett stand.
Bygningsforskriftene tok også hensyn til at ingen fikk bygge sånn at hus hindret flyten i trafikken. Byggeforskriftene tok også estetiske hensyn. Men det viktigste punktet i byggeforskriftene var brannvern. Fra slutten av 1500-tallet måtte ildsteder og piper og tak bygges på forskriftsmessig måte, eller ombygges. Tre og strå ble ikke tillatt som dekkmateriale for tak. Middelalderens kaotiske og anarkistiske byggeskikk kom til sin slutt.
Alle byens innbyggere fikk plikt til å delta i brannslukking. I forordninger fra 1700-tallet ble det foreslått at huseiere deltok i assuranseforeninger. Assuranseforeningene gjorde det lokale fellesskapet mindre viktig, siden kontraktsmessige og forretningsmessige rettigheter erstattet hjelp som tidligere hadde forutsatt deltakelse i et mer personlig preget fellesskap. Samtidig var dette en rasjonalisering av livsførselen der man bare fokuserte på deltakerne i egenskap av å være huseiere, og så bort fra andre statuskategorier, som det var så vanlig å ta hensyn til i dette samfunnet. Assuranseforeningene var ganske vellykkede, og prinsippet spredte seg til andre områder. Risiko ble gjort til gjenstand for kalkulasjon.
I siste del av 1600-tallet var universitetsutdanning blitt et krav for å få arbeide i høgere stillinger i fyrstenes administrasjoner. De statlige administrasjonene ble profesjonalisert. Profesjonaliseringen skapte sikkerhet både for staten og andre involverte parter.
I løpet av 1600-tallet kom det forordninger for rettspleien som skulle sikre profesjonalitet og upartiskhet. I mange byer hadde det allerede i flere hundre år vært vanlig at kontrakter ble ført eller registrert i byens bøker. Det ble nå vanlig i de tyske statene at kontakter som var utformet med hjelp fra jurister skulle føres på fyrstenes stemplede papir med vitners underskrift.
Medisinsk praksis ble underlagt offentlig kontroll. Doktorer var blitt profesjonalisert allerede under renessansen, men antallet deres hadde økt og utdanninga blitt bedre. I byene ble den offentlige helsetilstand overvåket av offentlige helsetilsyn bestående av leger. Denne utviklinga fant sted i det attende århundret. Utdanninga for ulike grupper som arbeidet med helserelaterte spørsmål ble gjennomgått, og de ulike gruppenes kompetansefelt fastsatt. Utdanninga av jordmødre ble utviklet med vekt på det praktiske arbeidet som de skulle utføre.
Personell utenfor helsevesenet og den offentlige administrasjonen og rettsvesenet ble senere profesjonalisert. Men for alle oppgaver som skulle utføres ble det etterhvert krevd at fagfolk skulle gjøre arbeidet. Man søkte også etter vitenskapelige eller rasjonelle standarder på alle felt. Utviklinga begynte med at uklare og dårlig definerte begrep og målestokker ble forbudt brukt. Dette ble senere fulgt opp med at målestokker og begrep ble klart definert og påbudt brukt i relevante sammenhenger.
Det ble også gjort forsøk på å føre dømte personer tilbake til samfunnet, gjennom utdanning eller ved å sette dem i arbeid. Dersom forbrytelsen ikke var så ille at man fant at den dømte burde isoleres fra kontakt med mennesker, ble de dømte satt til å arbeide under oppsyn. Det førte til opprettelse av arbeidshus og tukthus der de dømte arbeidet for svært låge lønninger. Man trodde at kriminalitet var arvelig. Derfor ble liknende arrangement satt opp for de dømtes familier.
Allerede på 1600-tallet avskaffet enkelte territorier bruken av tortur i arbeidet for å få fram tilståelser og som straff. Å søke å framskaffe bevismateriale på en uklanderlig måte, og å bokføre rettsforhandlingene på en dekkende måte, ble vanlig. Dette var en del av den profesjonaliseringa av rettsvesenet som foregikk.
Reformasjonen hadde gjort det til et krav at kristne skulle kunne lese fra Bibelen. Og man ble klar over at for samfunnets utvikling var utdanning nødvendig. Fra andre halvdel av 1600-tallet av ble utdanning av hele befolkninga alminnelig politikk. Dette gjenspeiler seg i forordningene. Folkeskolenes pensum ble bredere, i det både historie, naturvitenskap og matematikk ble tatt inn i folkeskolene.
Behandlinga av elevene ble bedre. De ble behandlet med mer innfølelse. Streng disiplinering skulle ikke lenger være målsettinger, men middel i undervisninga. Undervisningsmetodene ble i større grad tilpasset elevene og deres modenhetsnivå. Det var stor forskjell på den undervisninga elevene fikk alt etter hvilket sosialt lag elevene kom fra. Elevene fra de lavere lag av samfunnet, og det var de aller fleste, fikk undervisning som var praktisk orientert. Adelen fikk sine egne skoler som ble nøye overvåket av territoriets fyrste. Adelens sønner ble opplært til å være samfunnets ledere. Viktigheten av å være utdannet for å være leder ble det lagt vekt på, og utdanning ble ei forutsetning for å gjøre karriere.
Forordningene foreslo mange framgangsmåter for å starte skoler på landsbygda. Og antallet folkeskoler økte sterkt utover bygdene. Men også mange tekniske skoler ble startet. Og myndighetene ble opptatt av at også jenter måtte få utdanning. Forordningene som omhandlet folkeskolen la vekt på at forholdene måtte legges til rette for at alle barn kunne gå på skole.
Uproduktiv lediggang ble straffet. Likevel ble det etablert mange humanitære og filantropiske institusjoner som skulle ta seg av personer som ikke var i stand til å ta seg av seg selv. Spesielt i de protestantiske landene, som hadde mistet alle institusjonene til den katolske kirka, var dette viktig. Disse institusjonene tok seg av fattige, syke og foreldreløse barn.
Det kom forordninger om å hjelpe folk som var i fare for å drukne eller som hadde prøvd å gjøre selvmord. De la vekt på at alle hadde plikt til å hjelpe andre mennesker som trengte hjelp. Blant annet slik var forordningene med på å bygge opp respekt for andre menneskers liv.
Forordningene ønsket spesialisering av personellet, samtidig som de la vekt på å ha et helhetssyn på samfunnet som en levende organisme. Forordningene kom på denne måten til å støtte opp om det etablerte hierarkiet og de hierarkisk rangerte funksjoner og roller i samfunnet. Alle oppgaver og problem ble sett i sin hierarkiske sammenheng, og løsningene som ble foreslått respekterte dette hierarkiet. Utgangspunktet for administrasjonenes arbeid var altså det gamle middelaldersamfunnet. Det ble oppfattet som grunnleggende harmonisk og i balanse. Oppgaven var å opprettholde denne harmonien ved å rette å defekter og løse konflikter på en balansert måte.
Forordningenes vekt på å utvikle produktivitet og effektivitet kom tidvis i konflikt med den hierarkiske oppbygginga av samfunnet og alle privilegiene og særordningene som fantes. En del av legitimitetsgrunnlaget for den suverene fyrsten var nettopp at han skulle opprettholde det harmoniske hierarkiske samfunnet. Hver skulle ha sin tildelte plass og kår i forhold til den, og fyrsten skulle påse og legge til rette for dette.
Ut fra denne tenkinga er det lett å forstå at ideen om at fyrsten skulle styre til fordel for det felles beste kom til å oppstå og bli så viktig at den ble både dominerende og legitimerende for styresettet. Det felles beste er noe som må søkes og skapes. Ideen om å fremme det felles beste la et dynamisk element inn i politikken og administrasjonens arbeid. Det er mer enn å opprettholde lov og orden. Og det er en oppgave for staten som hevder å representere hele samfunnet, og ikke som andre personer, institusjoner og organisasjoner bare seg selv og sin gruppe. Nå hevdet riktignok også stenderforsamlingene å representere sine land.
Loven kunne på bakgrunn av denne tenkinga forstås på en ny måte. Den kunne ha som oppgave ikke bare å forsvare tradisjonelle rettigheter og plikter og forbud, men også foreskrive atferd. Det var nytt, og satte fyrstene i stand til å forsøke å konstruere samfunnet. Dette var også et ledd i det nye forholdet at forordninger ble til lover. Dette førte til et systematisk arbeid med samling og systematisering av forordningene, og som førte til at disse samlingene ble utgitt som lovbøker.
Gjennom på denne måten å skape foreskrivende lover ble det utviklet et dynamisk element i samfunnet som ble av stor betydning. Samtidig som det opprettholdt en viss orden skapte det forandring.
Denne nye lovgivninga kunne ikke bli effektiv uten utøvende organ, og de nye statsapparatene var ofte ikke representert på lokalnivået. De måtte prøve å påvirke og samarbeide med de institusjonene og myndighetene som allerede fantes der. Men sentralmyndighetene hadde initiativet og satte kursen. De forskjellige representative forsamlingene fortsatte å være viktige også under absolutismen.
Myndighetene ble klar over at de trengte nøyaktig informasjon om forholdene ute i samfunnet. Derfor kom administrasjonen til å arbeide systematisk for å samle inn data som kunne brukes for å forstå den foreliggende situasjonen, og for å finne ut hvilke tiltak som trengtes og under utarbeidelse av tiltakene. For at de data som ble innsamlet skulle være greie å bruke burde de være ensartet, og derfor ble den praksisen som medførte dataproduksjonen standardisert og gjort rutinemessig.
Mange forordninger var rettet inn mot å utvikle administrasjonens arbeidsmåter. Det oppstod et skille mellom rettsvesenet og administrasjonen, mellom dømmende organer (domstolene) på den ene siden og utøvende organer og funksjoner på den andre siden. Den offentlige kommunikasjonen ble i større grad skriftlig, og administrasjonen ble skilt fra den befolkninga som var underlagt administrasjon. Administrasjonen skulle være i mindre grad tilgjengelig for tilfeldig påvirkning eller påvirkning av personlig karakter.
Herskerne isolerte seg fra befolkninga og omgav seg med etikette og seremonier som strengt fastsatte hvordan de kunne omgås. De bosatte seg utenfor byene, som i Versailles. Også mellom administrasjonen og befolkninga skulle det være en respektfull avstand. Dette skulle sikre begge parter.
Et godt arkivsystem var nødvendig. Det måtte både være fullstendig og organisert på en måte som gjorde det enkelt å finne fram til de dokumentene man til en hver tid trengte. Det måtte også gi adgang til alle lover og bestemmelser, i tillegg til saksakter. Dokumentene ble standardisert og saksbehandlinga rutinemessig. Tysk språk kom til å overta etter latin. Manualer for oppsett av dokumenter og brev ble publisert, og det ble opprettet undervisningsanstalter for folk som ville inn i statstjenesten.
I løpet av det attende århundret kom verdslige saker til å få større oppmerksomhet i forordningene enn religiøse og moralske forhold.
Forordningene i de ulike statene kom til å likne mye på hverandre, siden statene lærte av hverandre og etterliknet tiltak og standarder som var vellykket andre steder. Dessuten utgjorde Imperiet et felles arbeidsmarked for de fremste lærde. De fremste embetsmennene hadde ofte arbeidet under flere fyrster, og hadde derfor vid erfaring om statsadministrasjon som de kunne overføre mellom statene. De fremste universitetene i Tyskland, som universitetet i Halle, ble søkt fra hele Imperiet, og det var med på å skape enhetlige standarder og rutiner i forskjellige fyrstedømmer.
Statstjenesten rekrutterte fra mange lag i samfunnet, og den gamle overklassen, adelen, tok også tjeneste på høgt nivå i de nye statsadministrasjonene. Det var først og fremst i statsadministrasjonene og ved universitetene at det ble utviklet et helhetssyn på fyrstedømmene og en kultur som var frigjort fra den sterke oppsplitting av samfunnet som ellers preget Imperiet. Den øvre statstjenesten i Imperiet ble en ganske enhetlig gruppe i den forstand at den delte kultur og samfunnsforståelse og profesjonelle erfaringer.
De første forordningene ble laget i byene, og de første forordningene gjaldt for byene, og også for enkelte sider ved deres forhold til landsbygda. Etter hvert kom forordningene til å henvende seg til større geografiske områder. De tidlige forordningene bestod for det meste av forbud. De siktet mot å beskytte befolkninga mot utenforstående, det kunne være folk som ikke var fullstendig integrert i samfunnet, tiggere, omstreifere eller dissidenter, som skulle kontrolleres eller advares mot, eller rett og slett grupper av utlendinger som ble sett på som farlige.
De tidlige forordningene hadde ofte religion som utgangspunkt. De preket den rette gudsdyrkelsen, mens de truet med straff om den rette gudsdyrkelsen ikke ble utøvd. I andre halvdel av den perioden som vi er opptatt av ble de religiøse forordningene mindre hyppige, og kom til å utgjøre en liten del av den totale mengden forordninger.
De opprinnelige negative forordningene, preget av forbud, kom til å bli mer konstruktive, siden de i steden for å presentere forbud i større grad ble opptatt av å foreslå løsninger og å foreskrive nye teknikker og praksiser, og ofte på den måten var rettet mot å avvikle gamle tradisjoner som myndighetene fant uheldige eller lite tjenlige. Myndighetene kom til å oppfatte seg som de fremste representantene for det felles beste, og vesentlig for det felles beste var økt produksjon. Forordningene ble derfor blant annet manualer for nye driftsmåter i jordbruket.
Forordningene ble fra siste del av 1600-tallet reflekterte og godt begrunnede dokumenter der en hel statsfilosofi ble utviklet. Siden forordningene trengte lokalt samarbeid for å kunne iverksettes ble de ikke alltid iverksatt, men de satte en kurs og skapte en tenkemåte og kultur der rasjonalisering og effektivisering innenfor det bestående hierarkiske samfunnet, der alle skulle sikres sin plass, var målet.
De konservative og passive forordningene fra femtenhundretallet, som var laget for en verden som hadde opplevd sammenbruddet av sin tradisjonelle og åndelige struktur, kom til å bidra til å gjøre lovgivninga til et verktøy for utvikling og effektivisering. I det lange løp kom forordningene til å legge grunnlaget for større individuell frihet og gi muligheten til videre utfoldelse. Forordningene motarbeidet gamle skikker og tradisjoner som gjorde samfunnet rigid og låste folk fast i tradisjonsbestemte posisjoner. De statlige forordningene klargjorde veien for sekularisering og modernisering av samfunnet. De ville både konstruere et nytt samfunn og en ny type mennesker.
På femtenhundretallet var utgangspunktet for forordningene at fyrsten skulle herske og var ansvarlig for folket og de tradisjonelle formene og den herskende orden og moral. Den nye statsfilosofien, kameralismen, gikk ut fra at det fantes en iboende harmoni i verden og samfunnet, og at derfor om alt fikk leve og utvikle seg i følge sin natur ville man oppleve ei harmonisk utvikling. Siden staten var den fremste eksponent for det felles beste, var det statens oppgave å fjerne hindringer og løse konflikter som ingen andre kunne løse og som hindret denne harmoniske utviklinga, som bestod i økonomisk vekst som flest mulig fikk ta del i. Dermed fikk også forordningene en helt annen karakter da kameralismen ble den aksepterte statsfilosofien utover på 1600-tallet. Naturligvis var ikke denne statsfilosofien konfliktfri.
Den staten som på mange måter kom til å gå i spissen for modernisering av det tyske samfunnet var Preussen. Preussen fikk noen av de beste universitetene i Imperiet, og på sine felt vel i hele Europa, allerede før år 1800. (Kant underviste i filosofi ved universitetet i Kønigsberg.) Preussen tillot større åndsfrihet enn de aller fleste europeiske stater. Og man går ut fra at grunnene til denne toleransen både var at kongene var dissentere, og at Preussen ikke var grunnlagt på og legitimert ved tradisjoner og gammel kultur, men grunnlaget for posisjonen til kongen av Brandenburg-Preussen var hæren. Og dette grunnlaget ble ikke truet av åndsfrihet. Men sine svakheter hadde dette tekniske grunnlaget likevel...
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: