Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Dette kapitlet har tre hoveddeler. Først vil jeg oppsummere Martin Luthers politiske virke for reformasjonen. Deretter vil jeg se på den videre utviklinga av den lutherske kirka, og under dette ta opp den utviklinga som kalles for konfesjonaliseringa. Og til slutt vil jeg prøve å sette denne utviklinga i perspektiv.
Jeg har allerede skrevet mange kapitler som behandler viktige sider ved reformasjonen. Reformasjonen begynte i de frie byene, og var i første omgang en "kommunal reformasjon". Les som eksempel kapitlene om de frie riksbyene og reformasjonen, eller kapitlet om reformasjonen i Memmingen, eller kapitlet om Hansabyene. Om Martin Luthers forkynnelse før han kom dit at han ble spurt om praktiske råd om gjennomføringa av reformasjonen har jeg et kapittel. Reformasjonen var først et håp for vanlige folk om frihet og et nytt liv, men dette ble knust av fyrstene, og også av Luther, under den tyske Bondekrigen, som jeg har skrevet noen kapitler om. Deretter ble reformasjonen overtatt av fyrstene og av administrasjonene. Også om fyrstenes politikk overfor byene har jeg kapitler, både kapitlet om Sør-Tyskland rundt år 1500 og kapitlet om fyrstene og reformasjonen tar dette. Men jeg har behandlet dette langt mindre grundig enn jeg har behandlet byenes kommunale reformasjon. Derfor vil jeg i dette kapitlet ikke skrive mer om den kommunale reformasjonen, men derimot mer om "fyrstenes reformasjon". Jeg har også allerede mange kapitler om den disiplinering av befolkninga som reformasjonen kom til å bli en del av.
Euan Cameron skriver i "The European Reformation" at reformasjonen var full av paradokser. Den begynte med å kreve at alle skulle kunne forkynne evangeliet og å ha tilgang til det rene og uforfalskede evangeliet. Den sluttet med å skape religionen om til en mer rigid dogmatikk enn de mest skolastiske katolikkene hadde vært i stand til i middelalderen. Reformasjonen begynte med å rive ned den isolerte og opphøyde posisjonen til predikantene, og krevde at alle skulle kunne være predikanter, og sluttet med å skape et enda mer profesjonalisert presteskap enn det man noen gang tidligere hadde sett i Europa.
Utgangspunktet for reformasjonen var ikke bare alle svakhetene i den katolske kirka og hos dens personell. Det var også at kirka hevdet å representere Gud, og at man ble salig ved å delta i kirka. For Luther gikk det religiøse forholdet ikke bare gjennom kirka, men først og fremst direkte fra mennesket til Gud, uten kirka eller helgener som mellomledd. Denne visjonen gikk ganske raskt tapt blant lutheranerne i det de opprettet en dogmatikk som var så rigid og solid at det var nesten umulig å se gjennom den, og gjennom konfesjonaliseringa av religionen gikk evangeliet like mye tapt som i katolisismen.
Den katolske kirka hadde fram til reformasjonen vært dypt hatet blant folk flest. Dette skyldes geistlighetens privilegier og dens maktmisbruk. Robert Schribner har karakterisert geistligheten som å ha politisk, økonomisk, legal, sosial, seksuell og hellig makt over lekfolket. Det fantes store mengder sanger, pamfletter og fortellinger som gjorde narr av og angrep geistligheten. Den var så hatet og foraktet at det var bare et spørsmål om når opprøret mot geistligheten kom.
En viktig grunn til reformasjonens utvikling lå i maktbehov hos det geistlige og verdslige hierarkiet, og behovet for å definere seg selv og sin tro, og å gå opp grensen mot konkurrerende trosbekjennelser. Pietismen ble en reaksjon på overdrivelser i dette. En annen medvirkende årsak var den disiplinering som foregikk overalt i samfunnet på denne tida, og som Gerhard Oestreich har skrevet om. Reformasjonen var ei disiplinering av religionene og av den individuelle livsførselen. Mer om dette lenger ute i dette kapitlet.
Reformasjonen kom på sikt til å avskaffe de magiske elementene i religionen som den katolske kirka hadde gitt plass til, som relikviedyrking, avlatshandel, faste og ritualer, til fordel for en etisk og personlig orientering i forhold til det religiøse liv. Denne nyorienteringa lå inne i Luthers budskap.
Cameron skriver at den unike kvaliteten ved reformasjonen var at den tok opp en enkelt sentral ide og presenterte den for alle, og gjorde den dermed til emne for debatt. Fra denne ene ideen dedusertes resten av det religiøse byggverket, og andre religiøse handlinger og læresetninger ble bedømt ut fra om de lot seg forene med eller utlede fra denne sentrale ideen. Og tilslutt rev reformasjonen ned den gamle institusjonelle kirka og bygde ei ny opp fra grunnen av, inkludert de elementene fra den gamle som stemte overens med den sentrale ideen.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: