Skrevet av Tor Førde.
Mens jeg har vurdert hvordan jeg skulle skrive kapitlet om Martin Luther (1483-1546) har jeg blant annet lest to biografier om Luther, den ene skrevet av Heiko Oberman og den andre skrevet av Erik Erikson, og sett gjennom det seks binds verket som Gyldendal utga i 1979: "Martin Luther - Verker i utvalg", og kommet fram til at jeg vil konsentrere meg om ei framstilling av sentrale tekster som Luther publiserte i årene 1517-20. Grunnen til dette er at det var med tekster publisert i disse årene, og med forsvaret av dem, at Luther skapte historie. Det var også på grunn av at Luther nektet å tilbakekalle disse tekstene at Luther ble bannlyst i Worms i 1521.
De tekstene som Luther publiserte disse årene solgte svært godt, og det synes å være klart at den situasjonen og de problemene som Luther beskrev ble gjenkjent av svært mange mennesker, og at de alternativene og vurderingene av disse alternativene som Luther ga fant alminnelig tilslutning. Ved å gjenfortelle disse tekstene gir jeg altså Luthers forståelse av viktige sider ved hans samtid, som ble delt, eller kom til å bli delt, av store deler av den tyske befolkninga. Jeg prøver altså samtidig å presentere både de skriftene til Martin Luther som innledet reformasjonen og en utbredt tysk forståelse av kirkas situasjon anno 1520.
Kirka var så alminnelig forhatt og avskydd på denne tida at reformasjonen ville gjerne ha kommet også uten Martin Luther, men den ville ha fått et annet forløp. Reformasjonen begynte i det sørlige Tyskland, den urbane reformasjonen. Den var mindre påvirket av Luther enn av Zwingli. Det har jeg skrevet flere kapitler om. Kapitlet om reformasjonen i Memmingen gir et konkret eksempel på reformasjonen i en av byene. Også kapitlet "Riksbyene og reformasjonen" behandler reformasjonen i byene. Kapitlet om Sør-Tyskland rundt år 1500 kommer inn på reformasjonen. Det samme gjør kapitlet om Hansaen, og kapitlet "Fyrstene og reformasjonen. Jeg ønsker å skrive enda et kapittel om reformasjonen, nærmere bestemt om konfesjonalismen. Det vil behandle reformasjonens utvikling og vi vil se hvordan den lutherske kirka slett ikke oppfylte de ønskene som Luther framsatte i de skriftene han ga ut i 1520, og sette dette inn i en videre sammenheng.
Jeg følger tekstene som de er å finne i den nevnte Gyldendals utgivelse, og gir lenker til engelske oversettelser slik at de som ønsker å kontrollere eller studere ting nærmere kan gjøre det.
Dessuten vil jeg gjøre oppmerksom på nettstedet http://lutherdansk.dk/ som har svært mange skrifter av Luther både i dansk og også i norsk oversettelse.
Kilder for dette kapitlet er:
Martin Luthers far var en bondesønn som ikke arvet gården. Derfor måtte han finne en annen levevei. Gruvedrift var viktig i Saksen rundt år 1500, og far til Martin ble bergmann. Ved hjelp av hardt arbeid, flid, sparsommelighet og et godt giftemål ble han så velstående at han kunne gi sønnen Martin en god utdannelse. Faren ville at sønnen Martin skulle utdanne seg til høge stillinger i den offentlige administrasjonen. Men Martin Luther kom til å bryte med dette ønsket til faren, og gikk i et augustinsk kloster. Der fikk han mulighet til å utdanne seg videre som teolog.
I oktober 1517 offentliggjorde Luther de 95 tesene mot avlatshandel ved å slå dem opp på kirkedøra i Wittenberg i Saksen, sies det, der han underviste ved universitetet. Foranledningen var at avlatsselgeren Tetzel solgte avlat i det nærliggende Brandenburg. Tetzels kjente slagord var: "Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer".
Regelen var at en skriftende først måtte bekjenne sine synder og overbevise presten om at han oppriktig angret dem. Og så måtte han akseptere de botsøvelsene som presten påla ham. Avlaten kan bare erstatte botsøvelsene, bekjennelse og anger kan ikke erstattes av avlatsbrev. Men Tetzel solgte avlat under forhold der bekjennelse og oppriktig anger ikke ble krevd. Dermed syntes han å gjøre narr av hele skriftemålet. Dette reagerte Martin Luther sterkt mot.
Et halvt år senere tilbakeviste også det teologiske fakultetet i Paris avlatssalget til Tetzel. Men bare to veker etter at Luther hadde offentliggjort de 95 tesene i Wittenberg sirkulerte de i hele Tyskland. Grunnen til det var at det allerede før Luther offentliggjorde sine 95 teser var utbredt misnøye med avlatssalget. Luther angrep ikke bare avlatssalget i tesene. Han ville legge vekt på sann anger og bot.
Den første tesen er:
"Da vår herre og mester Jesus Kristus sa: Gjør bot etc. (Matt 4,17), ville han at hele den kristnes liv skulle være bot."Den femte tesen er:
"Paven hverken vil eller kan ettergi andre syndestraffer enn dem han selv har pålagt enten ut fra egen avgjørelse eller med grunnlag i kirkeretten."Tese 7:
"Gud ettergir ikke noe menneske dets skyld uten samtidig å henvise det til i alle ting ydmykt å underkaste seg presten, Guds stedfortreder"Tese 25:
"Enhver biskop og prest har i sitt bispedømme og sogn en like stor makt over skjærsilden som den paven rent generelt har."Tese 32:
"De som på grunnlag av avlatsbrev regner seg som sikre på sin egen frelse, vil bli evig fordømt; - både de selv og deres lærere."
Likevel: Den "goodwill" som kirka besitter hos Gud kan ikke paven, eller andre, selge, for den er alle som er kristne allerede delaktige i:
Tese 36:
"Enhver sant og rett angrende kristen har fordring på full ettergivelse både av straff og skyld - også uten avlatsbrev."
Tese 37:
Enhver sann kristen, hva enten levende eller død, har del i alle Kristi og kirkens goder; dette blir gitt av Gud også uten avlatsbrev."
Avlat har altså begrenset verdi. Man kan gjøre bedre med pengene sine enn å kjøpe avlat:
Tese 43:
"Man skal lære de kristne at den som gir til de fattige eller låner til den som er trengende, handler bedre og riktigere enn den som løser avlat."Tese 44:
For gjennom kjærlighetsgjerninger øker kjærligheten slik at mennesket blir bedre, mens det gjennom avlat ikke blir bedre, men bare mer fri fra straff."Tese 47:
Man skal lære de kristne at den som ikke eier i overflod har plikt til å holde det han har tilbake til eget hus og hjem og ikke hive det ut til avlat."
Avlat uten bot og forbedring er av liten verdi.
Det var ikke de 95 tesene som hadde størst virkning i den debatten som fulgte. Viktigere var spørsmålene om kirkemøtenes ufeilbarlighet og paven som øverste myndighet.
31. oktober 1517 sendte Luther de 95 tesene til kardinal Albrecht av Mainz. Det var kardinal Albrecht som hadde Tetzel i arbeid. Kardinalen svarte ikke, men sendte tesene videre til Roma i desember 1517. Dominikaneren Sylvester Mazolini fra Prierio, han ble kalt for Prierias etter fødestedet, var pavelig hoffteolog og ble Luthers dommer. Etter tre dagers vurdering bestemte han at Luthers teser var kjetterske. Prierias "Dialog om pavens makt" stadfestet at pavens var:
Selv om doktrinen av pavens ufeilbarlighet var blitt satt fram tidligere, hadde den ikke fått alminnelig gjennomslag, og var ukjent i Tyskland.
"Etter som jeg (Prierias) akter å vurdere dine doktriner grundig, min Martin, er det nødvendig for meg å etablere et grunnlag av normer for dette arbeidet.
Tredje grunnlag:
Han som ikke aksepterer doktrinen om den romerske kirkas og pavens ufeilbarlighet i trosspørsmål, som også de hellige skriftene henter sin autoritet fra, er en kjetter.
Fjerde grunnlag:
Den romerske kirka kan foreta avgjørelser både i ord og handling om tro og moral. Det er ingen forskjell utenom at handlinger er mer passende. På denne måten får skikk og bruk kraft som lov, for fyrstens vilje uttrykker seg selv i handlinger som fyrsten ønsker utført. Derav følger at den som tenker feil om skriftenes sannhet er en kjetter, slik er også han som tenker feil om doktrinene og handlingene til kirka i saker angående tro og moral en kjetter."
(Oberman side 193-4)
Konsekvensen som Prierias dro var: "Hvem enn som sier at den romerske kirka ikke må gjøre det som den faktisk gjør når det gjelder avlat er en kjetter."
Prierias hadde herved erklært ikke bare doktrinene, men også handlingene til kirka, som salget av avlat, for ufeilbarlige.
Da Luther mottok disse dokumentene fikk han dem mangfoldiggjort uten kommentarer. Men han skrev også et svar i løpet av to dager. Både Prierias dokument og Luthers svar ble utgitt av et trykkeri i Leipzig.
Luther bygde opp tre hovedsetninger, grunnlag, i svaret. "Prøv alle ting, og hold fast ved det som er godt" (1. Tess. 5.21) "Selv om en engel stiger ned fra Himmelen og preker et evangelium som er motsatt av det dere har mottatt, så la ham være forbannet".(Gal. 1.8)
Luther tok det andre og tredje grunnlaget fra kirkens tradisjon. Han siterte Augustin og kanonisk lov for å bevise at kirken uttrykkelig hadde godkjent Bibelen som det eneste grunnlaget for tro og moral. Slik motsa Prierias doktriner kirkens doktriner siden de ikke var basert på skriftene eller kirkefedrene eller loven, og de var ufornuftige. Luther skrev til Prierias at "slik er det min rett, altså min kristne frihet, å forkaste og avvise deg og din Dialog".
Sammen med Prierias dokument hadde Luther fått ei innkalling til Roma. Han skulle møte til avhør innen seksti dager. Før de seksti dagene var gått ble det bestemt å fengsle Luther. Den pavelige representanten i Augsburg fikk beskjed om å fengsle Luther dersom han ikke tilbakekalte sin kritikk. 25. august ble Saksen beordret til å fengsle Luther, "bundet på hender og føtter."
Det storpolitiske bildet som Luther befant seg i gjorde det mulig for ham å overleve. Tyrkerne påvirket begivenhetene. Da de erobret Egypt var Italias kyst ikke lenger trygg mot angrep fra tyrkerne. Ungarn var utsatt for angrep fra tyrkerne, og kamp mot tyrkerne ble derfor den viktigste saken både for paven og for Imperiet. I mai 1518 var kardinal Cajetan ved Riksdagen i Augsburg for å få godkjennelse til å skrive ut avlat til fordel for et korstog mot tyrkerne. Kuriaen kjente til meningene om avlat i Tyskland, og var villig til å komme med motytelser for å få selge avlat i Tyskland. Imperiets stender skulle oppnevne en komite som skulle overvåke avlatsfondene for å se til at de ikke ble misbrukt. Men Imperiets stender ville ikke forhandle. Kurfyrste Friedrich snakket om den falske og blasfemiske avlaten. Men det ble bevilget en skatt til krigføring mot tyrkerne.
Luthers motstand mot avlatshandel hadde begynt å vekke oppmerksomhet i politiske sirkler. Roma ville ha denne kritikken og motstanden brakt til taushet. Keiser Maximilian hadde gått med på å sette i verk den kirkelige fordømmelsen. Luthers kurfyrste skulle belønnes med "Den gyldne dyds rose" og tillatelse til å selge avlat til fordel for kirka i Wittenberg.
Det nye keiservalget stod for døra. Friedrich den vise av Saksen var en av kurfyrstene, som foretok valget av ny keiser, og altså en svært viktig person. Han greide å få avhøret av Luther flyttet fra Roma til Tyskland, til Augsburg. Paven bemyndiget kardinal Cajetan til å være Luthers dommer. Men en offentlig disputas skulle ikke foretas.
Luthers reise til Augsburg og opphold der ble grundig planlagt og forberedt av kurfyrstens stab. I Nürnberg ble Luther advart mot at Roma hadde gitt ordre om at Luther skulle arresteres.
Luther fryktet at han i Augsburg ville ende som martyr dersom han ikke tilbakekalte kritikken sin. Han ble avhørt i Fuggernes hus i Augsburg. Cajetan krevde gang på gang at Luther skulle avsverge den kritikken som han hadde satt fram. Men Luther gjorde ikke det. Cajetan diskuterte med Luther, og under denne diskusjonen ble Luther klar over at kirkefedrene og kanonisk lov kunne være tvetydig. Pave Clement VI's bulle "Unigenitus" hadde hevdet å etablere at kirkas skatter stod til pavens disposisjon for å lette straff. Dermed måtte kritikk av avlatshandelen føre til konflikt med paven.
Luther ble bannlyst. Luthers foresatt i augustinerordenen, Johannes von Staupitz, frigjorde Luther fra ordenen, og dermed fra lydighet mot ordenen. Dermed kunne pavens arrestordre utsettes på lovlig vis. Staupitz hadde ikke lenger noen plikt til å arrestere Luther. 16. oktober 1518 forlot Luther Augsburg i all hast.
I februar 1518 kom en "sermon" (preken) om avlat og nåde. Den ble den første av Luthers bestselger. I løpet av to år kom den ut i mer enn tjue opplag. Det var spesielt to sentenser som Luther oppfordret kirka til å akseptere: "Det er en alvorlig feil å tro at man kan gjøre synder gode siden Gud tilgir synder uten å kreve noe igjen ut fra sin ubegrensede nåde, annet enn at man begynner å leve et godt liv." Luther sa at om dette hadde han ingen tvil siden han fant dette fastslått i skriften. Dermed var to av de tre hovedpunktene i reformasjonen blitt nedfelt:
Fire veker senere, rett før påske i 1518, tilføyer Luther et tredje hovedpunkt:
Senere ville Luther bli klar over hva han skulle mene om å leve et godt liv. Det var ikke et liv i tilbaketrukket meditasjon, men et aktivt liv i verden der man gjorde et arbeid som var nyttig for andre mennesker. Gode gjerninger gjør man ikke for å tjene Gud, men for å tjene sin neste.
Det som hadde vært krevd av Luther bak låste dører i Augsburg ble en offentlig sak i Worms. Luther reiste til Worms med frykt og beven. Hva det frie leidet som hadde fått av keiseren var verdt var uvist. Johann Hus hadde i sin tid også fått fritt leide, men det hadde vist seg å være ingenting verdt. Kurfyrsten overlot til Luther selv å bestemme om han skulle reise til Worms.
Luthers inntog i Worms ble gjort til en parade. Mange mennesker strømmet til for å se ham og å ønske ham velkommen, og svært mange ville snakke med Luther. Men Luther kjente seg slett ikke som noen seierherre. Han var forskremt, med god grunn. Pavens representant Aleander skrev om Luther etter Luthers første møte med keiseren og Riksdagen: "Tosken kom inn med et smil i fjeset og beveget hele tida hodet fram og tilbake, opp og ned, i nærvær av keiseren. Da han gikk så han ikke så munter ut." Aleander hadde bare forakt for Luther.
Luther hadde under møtet med kardinal Cajetan i Augsburg blitt klar over at kanonisk lov ga ham tvilsom støtte. Konfrontert med Johannes Eck hadde han blitt klar over at heller ikke kirkemøtene ga noen garanti mot Djevelen. Dette kostet ham støtten til hertug Georg av Saksen. Hva ville skje i Worms?
Johann von der Encken spurte på keiserens vegne om Luther ville forsvare alle bøkene sine. Hadde Luther visdom nok til å sette seg mot århundrers tradisjon og visdom og den hellige kirka og alle kirkemøtene og lovene?
Kvelden 18. april 1521 skulle Riksdagen avgjøre om Luther skulle bannlyses. Dagen før hadde han bedt om tid til å tenke gjennom spørsmålet som han var stilt. von Encken gjorde narr av Luther da Luther trådte fram for Riksdagen.
Luther sa til Riksdagen:
"Fra dette tror jeg at det er klart at jeg har vurdert og veide argumentene og farene tilstrekkelig i den lærde debatten som har rast verden rundt på grunn av min lære, som var grunn til at jeg ble så skarpt formanet i går. Det er min natur å se de positive sidene ved ting - at på grunn av Guds ord oppstår nidkjærhet og strid. For det er slik Guds ord viser seg, som Jesus sier: Jeg kom ikke for å bringe fred, men strid; for jeg er kommet for å sette en mann opp mot hans far, og så videre. Det er grunnen til at vi må huske på at Gud er vidunderlig og fryktelig i sine råd, så vi ikke skal streve med å jevne ut motsetninger om vi ved å gjøre det fordømmer Guds ord. På grunn av dette vil en flod av utålelig lidelse trolig strømme over oss."(Oberman side 201)
Avhørene konkluderte med Luthers kjente svar:
"Min samvittighet er fanget av Guds ord. Derfor kan jeg ikke og vil jeg ikke avsverge, for å gå mot min samvittighet er verken trygt eller sunt. Jeg kan ikke gjøre annet, her står jeg, Gud hjelpe meg, Amen."
Keiseren innså raskt at Luther var en farlig mann som underminerte troen i Imperiet. Han måtte bannlyses. 26. mai 1521 kunngjorde keisere ediktet fra Worms:
Vi pålegger dere alle
"ikke å ta den tidligere nevnte Martin Luther inn i husene deres, ikke å motta ham ved hoffet, å gi ham mat eller drikke, ikke å gjemme ham, ikke å tilby ham hjelp, følge, støtte, eller oppmuntring, verken skjult eller åpenlyst, gjennom gjerning eller ord. Der dere kan få tak i ham, grip ham og overmann ham og send ham til meg under strengt vakthold."
Det som er nytt med Luther er ikke hans appell til samvittigheten, men hans krav om absolutt lydighet til skriften, uansett hva autoritetene, som paven og kirkemøtene, måtte mene.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: