Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Resten av dette kapitlet vil jeg bygge på John Bossys bok "Christianity in the West 1400-1700".
Kirkas oppgaver omkring år 1400 var andre enn to hundre år senere. År 1400 var kirkas medvirkning ved inngåelse av ekteskap, for eksempel, ikke nødvendig. Etter reformasjonen ble prestens medvirkning obligatorisk ved inngåelse av ekteskap i de protestantiske land, men allerede før reformasjonen ble det lagt stadig større vekt på prestens medvirkning. En grunn til dette var økende frykt for onde ånder, som prestens velsignelse ville holde borte. Kirka hadde siden det tolvte århundre holdt at inngåelse av ekteskap ikke trengte bifall fra foreldrene til paret. Hemmelige ekteskap var tolerert av kirka. Dette førte til motstand fra godtfolk som ville kontrollere de unge menneskene. For at ekteskap som foreldrene motsatte seg skulle bli offentlig akseptert måtte en prest være tilstede som vitne. Fra midten av det sekstende århundret strammet patriarkatet grepet ved å forby denne praksisen, i de protestantiske landene representert ved kirka og i de katolske landene representert ved den verdslige myndighet. I Frankrike erklærte slik kong Henri II i 1556 at ekteskap inngått uten foreldrenes samtykke var en forbrytelse.
Kirkemøtet i Trent vedtok at alle ekteskap skulle bli inngått i offentlighet i kirka. Dermed ble ekteskapet en kirkelig handling. Tidligere hadde et privat løfte mellom mann og kvinne vært akseptert av kirka som inngåelse av gyldig ekteskap.
De sju dødssyndene.
I katolsk tid var den moralske tradisjonen konsentrert om de sju dødssyndene. Disse var stolthet, misunnelse, sinne, griskhet, fråtseri, latskap og lidderlighet, i nevnte rekkefølge. De ble ofte ordnet etter om de var sjelens eller kroppens sykdommer, og de første ble sett på som mest alvorlige. Stolthet, misunnelse og sinne ble sett på som sjelelige feil, mens de resterende ble sett på som feil som ble tilskrevet kjødets svakhet. Griskhet kunne ble sett på som en mellomting. De sju dødssyndene var et system for en samfunnsetikk som så på lystenhet som mer tillatelig enn de tre dødssyndene som skilte folk fra hverandre.
Stolthet var forstått sosialt, ikke metafysisk, og bestod i å insistere på sin status. Misunnelse kunne enten være sjalusi på grunn av noe som tilhørte andre eller å misunne andre deres lykke. Sammen med vrede var dette noe som skilte mennesker fra hverandre. Griskhet ble noen ganger regnet sammen med de tre første dødssyndene.
Undersøkelser av forståelsen av senmiddelalderens etikk i ulike landsbygdsamfunn har vist at det som ble sett på som mest betydningsfullt var barmhjertighet. Derimot la de profesjonelle morallærerne mer vekt på seksuell dyd, alstå helst avholdenhet fra kjønnslivet, eller i hvertfall at det utelukkende foregikk innenfor ekteskapet.
Den moralske tradisjonen som var et alternativ til kirkas var adelens herremoral, som satte ære som den største verdi. Den krevde gjengjeldelse av alle fornærmelser. Og dette var ei krigersk tid preget av svært mange adelsfeider. Kongenes og adelens moral var en ganske annen enn den kirka forkynte, og den moralen kirkas ledere levde etter var også ganske ulik den moralen som kirka selv lærte. Derfor ble moralen forandret. Ved år 1600 hadde kjønnslivet blitt umoralens område framfor noe annet for den katolske kirka.
I det sekstende århundret kom de ti budene mer og mer til å overta som moralens grunnlag, spesielt blant protestanter. De gikk mindre på det konkrete forholdet mellom mennesker, og var mer abstrakte regler. Lutherdommen fjernet også på andre måter religionen fra å angå det konkrete forholdet mellom mennesker. Soning av synder ble et forhold mellom menneske og Gud, og ikke lenger et forhold mellom syndere som forsonet seg med hverandre. Og forholdet mellom menneske og Gud ble et underordningsforhold, der lydighet var første bud. I middelalderen hadde menneskene kunnet henvende seg til helgenene som til slekt og beskyttere, som det var mulig å forhandle med. Det ble umulig overfor den allmektige Gud. Man forhandlet ikke med ham. Slik medførte lutherdommen både større abstraksjon av og upersonlighet i forholdet mellom mennesker, og i forholdet mellom menneske og guddom.
Det var teologiske grunner for å fjerne de menneskelige forhold som hadde vært tilstede før reformasjonen fra kristendommen. Men de hentet sin kraft fra revisjonen som fjernet forestillingene om Jesus menneskelighet og hans menneskelige omstendigheter. Jesus familie, som hans mor, forsvant som eksempel fra tilbedelsen. Tilbedelse av Jesu' mor ble betraktet som avgudsdyrkelse.
Fjernelsen av helgenene og helgenbildene var de første synlige tegn på den omfattende rekonstruksjonen av religionen som var på gang. Det representerte en protest mot menneskeliggjøringen av universet, som i den tradisjonelle troen også hadde vist seg i forsoningen mellom menneske og Gud.
Den øyeblikkelige oppløsning av de mangfoldige forholdene som tradisjonen hadde fostret, som om de ikke hadde noe med sjelens frelse å gjøre, eller med kroppens helse, var en ekstraordinær hendelse i kristendommens historie. Den skapte økt angst for framtida.
Ordet.
"I begynnelsen var ordet." Bilder og symboler ble devaluert til fordel for ordet. Også den felles eksistens representert ved sakramentene og helgenene og kirkas uskrevne tradisjoner ble nedvurdert til fordel for konfrontasjonen med skriftene. Trykkekunsten var nylig utviklet. Og framkomsten av Bibelen som en sammenhengende tekst på morsmålet var en begivenhet som den katolske kirka hadde vanskelig for å forholde seg til. Å forene kirkas tradisjoner og autoritet med Bibelen var svært vanskelig. Dette var en av de måtene trykkepressa var opphav til reformasjonen på.
Det fjerde bud.
Reformasjonen brakte til avslutning prosessen der de sju dødssyndene ble erstattet av de ti budene som etikkens grunnlag. Det første av budene som uttalte seg om forholdet til andre mennesker, var "Du skal hedre din far og din mor". Luther sa at det som var av betydning med dette budet var at det var grunnlaget for alle sosiale og politiske forpliktelse mellom kristne. For protestantene ble dette budet oppfattet bokstavelig som et påbud om å lystre patriarken, eller husfaren. Det ble også oppfattet som et guddommelig påbud om lydighet mot fyrsten.
Ekteskapet og familien bli vurdert høyere enn tidligere etter reformasjonen, på bekostning av nabolaget. Dette var en del av den alminnelige utviklinga mot styrking av kjernefamilien og oppløsning av lokalsamfunn og nabolag. Det viser seg på alle måter. Gjennomgang av testamenter fra det femtende århundret viser at det var vanlig at folk testamenterte eiendeler til en lang rekke personer som den som satte opp testamentet ikke var i nær slekt med. To-tre hundre år senere forekom ikke dette, alt gikk til den nærmeste familien.
Disiplin.
Luther fjernet fasten og andre midler for å sone synden. Straff og soning var ikke gode midler for Luther for å oppnå nåden, siden den bare kunne oppnås gjennom tro. Frigjørelse fra synden lå ikke i å gjenopprette ytre forbindelser gjennom soning og forsoning, men i å forandre seg selv. Det gjør man ikke bare ved å foreta seg noe, men ved å lære noe. De tidligste protestantiske menighetene søkte å opprette disiplineringssystem, der det ble rapportert til ledelsen for menigheten om hva dens medlemmer foretok seg, og der så denne ledelsen handlet etter dette. Mange handlinger som før reformasjonen hadde vært synder ble omdefinert til å være forbrytelser, som de verdslige myndighetene tok seg av. Og "disiplin" ble mye omdiskutert og omskrevet.
Skriftemålet var en tidlig moderne oppfinnelse. Den inngikk i omforminga av sakramentet fra bot til disiplin. Disiplin skulle være en indre prosess. Den katolske skriftestolen ble oppfunnet av Borromeo i 1565. Den har blitt et av de grunnleggende trekkene ved moderne katolisisme. Den ble ikke vedtatt ved lov eller påbudt, men var en skikk som spredte seg langsomt. Mange steder var den fortsatt ukjent 150 år etter at den først var tatt i bruk. Bekjennelsen avskaffet på mange måter boten. Ved å opprette en fysisk barriere mellom den bekjennende og skriftefaren ble det umulig for skriftefaren å legge handa på hodet til den skriftende, og slik gi tilgivelse eller velsignelse.
De store forandringene i måtene synd og skyld og tilgivelse ble behandlet på skapte trolig forandringer også i hva menneskene følte seg skyldige i forhold til. Skyldfølelsen i forhold til andre mennesker ble redusert, synd ble ikke lenger sett på som grunnet i menneskelige forhold som ikke fungerte. Nesten alt, fra gjenopplivelsen av de ti bud, pekte på at synd var det samme som ulydighet - ulydighet mot Gud, kongen, kirka, foreldre eller andre autoriteter. Et annet alternativ er at synd og skyld ble forbundet med seksualitet. Det skjedde nok, men i mindre grad, og mest som restriksjoner på ugiftes kjønnsliv.
Avslutningsord.
Samfunn som i stor grad hadde vært regulert gjennom personlige forhold, som både var underordningsforhold, men også egalitære forhold, var i ferd med å bryte sammen. I første omgang ble dette samfunnet søkt gjenopprettet gjennom den kommunale reformasjonen, og gjennom det store Bondeopprøret, der lokalsamfunnene søkte å skaffe seg kontroll over seg selv og sine omgivelser. Men fyrstene "kidnappet" reformasjonen, og brukte den til å innføre et nytt styresett bygd på mer upersonlige, abstrakte og generelle lover og regler, samtidig som de umyndiggjorde befolkninga og satte den under administrasjon i størst mulig grad.
Lenker:
Første del av denne teksten om Perspektiv på reformasjonen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: