Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Disse kapitlene om "Napoleon i Tyskland" gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.
Preussen, i likhet med de andre tyske statene, var både alliert med og offer for Frankrike. Preussen ble beseiret i 1793-4, var nøytral fra 1795 til 1806, og deretter juniorpartner til Napoleon fram til 1813. Hohenzollerne greide ikke mer enn Habsburgerne og Wittelsbachene å motstå Frankrike. Og også for Wittelsbachene betydde nederlaget politiske forandringer og store territoriale endringer og finansiell katastrofe. For å reformere staten gikk Montgelas i Bayern og Reitzenstein i Baden på noen viktige områder lenger og utrettet mer enn Stein og Hardenberg i Preussen.
Friedrich II døde i 1786
Da Friedrich II døde stod det ikke godt til med Preussen. Det Preussen som Friedrich II overtok fra sin far Friedrich Wilhelm I i 1740 var på mange måter et sunnere samfunn og en sterkere stat enn det Friedrich II etterlot seg i 1786. Både hæren og statsapparatet som Friedrich Wilhelm I etterlot seg i 1740 var i bedre forfatning enn det Friedrich II etterlot seg. Og befolkninga levde i jevnere velstand, med en mindre del av befolkninga i stor fattigdom, i 1740 enn da Friedrich II - "den store" - som han kalte seg selv - døde. Mange av de prøyssiske undersåttene var lettet da Friedrich II endelig døde. Han hadde vært kald, arrogant og kynisk. Det eneste gode som kan sies om han var at han tillot et fritt ordskifte og opphevet all sensur.
Friedrich II hadde ingen barn, og derfor overtok nevøen Friedrich Wilhelm II som konge. Han var svært forskjellig fra den avdøde kongen, men ingen dyktig politiker. Han var vennligere og mer omgjengelig, med en hang til mystikk. Han holdt seg med mange elskerinner. To av elskerinnene giftet han seg med, og han levde derfor i bigami. Den nye kongen var heller ikke arbeidssom, og den velviljen som han hadde blitt mottatt med ble snart borte. Politikken hans ble snart styrt av innflytelsen til rådgiverne hans, spesielt Johann Rudolf von Bischoffswerder og Johann Christoph Wöllner. Bischoffswerder var en adelsmann fra Saksen. Han hadde ingen offisiell stilling, men utøvde likevel innflytelse over utenrikspolitikken. Wöllner var en mer begavet og komplisert person. Han var født i beskjedne forhold, men hadde greid å studere og bli prest. Så hadde han giftet seg med jordherrens datter, og fått sitt eget gods. Friedrich Wilhelm II og Wöllner hadde samme syn på mange ting, som samfunn og religion, og begge hadde en visjon om et fromt og lydig folk, som måtte beskyttes mot upassende tanker. Den tidligere så tolerante religiøse politikken i Preussen ble under Wöllners ledelse erstattet med ortodoksi og ensretting og sensur. Til og med Immanuel Kant ble sensurert av Wöllners tankepoliti.
Trekløveret Friedrich Wilhelm II, Wöllner og Bischoffswerder var ikke i stand til å lede Preussen på en dyktig måte. Til å begynne med neglisjerte de vanskelighetene i vest, og svarte på protester med undertrykkelse. Krav om konvensjonell fromhet og underkastelse, og bruk av brutal makt var deres svar på tegn på misnøye.
Likevel er Preussens nederlag for Frankrike ikke bare å tilskrive dette trekløverets udugelighet. Frankrike hadde langt større befolkning enn Preussen, og det var store svakheter i den politiske strukturen som Friedrich II hadde skapt. Den notoriske uorden i maktens sentrum var skapt av Friedrich II for at han skulle kunne drive med intrigemakeri og systematisk undergrave de administrative lederne og administrasjonen arbeid, for å kunne utøve personlig herredømme uberørt av byråkratiske rutiner. En viktig grunn til at Preussen hadde vanskeligheter med å ta i bruk samfunnets ressurser til militære formål var den politikken Friedrich II hadde ført i forhold til jordherrene, som hadde gitt dem store fullmakter både overfor staten og bøndene, og den godseiende adelen hadde fått sine privilegier økt av Friedrich II.
Friedrich Wilhelm II døde i 1797
Da Friedrich Wilhelm II døde i 1797 ble han etterfulgt av sin sønn Friedrich Wilhelm III, som skulle styre Preussen i de følgende 43 årene. Han var svært forskjellig fra far sin. Han levde et beskjedent og fromt liv. Wöllner ble tvunget til å rekke seg ut av politikken. Det samme måtte Bischoffwerder. Den nye kongen var like lite dugelig som den avdøde, selv om hans smak og stil var helt forskjellig.
Mellom 1799 og 1805 frigjorde kongen bøndene som arbeidet på kongens store landeiendommer, og oppfordret adelen til å gjøre det samme. Også administrasjonen og skattesystemet ble søkt reformert. Scharnhorst og andre prøvde å reformere hæren. Men fram til 1806 hadde ikke disse reformene kommet langt. En viktig grunn til dette var monarkens ubesluttsomhet og reformatorenes mangel på myndighet til å gjennomføre endringer. Like viktig var de sterke interessene som tjente på de bestående forholdene, som hoffet og adelen, og motstand mot reformer i byråkratiet.
Kongen hadde en nesten sykelig motstand mot å handle. Dette kombinert med det uordentlige politiske apparatet gjorde det vanskelig å foreta seg noe og å forholde seg effektivt til Frankrikes framganger. Som resultat gikk Preussen til krig på det mest ugunstige tidspunkt, i 1806, da Preussen nærmest ble presset til krig, uten mulighet til å inngå i allianser. Det viste seg snart at hæren led av de samme svakhetene som administrasjonen ellers, dårlig lederskap og likegyldighet og mangelfulle kommunikasjonskanaler.
Offiserskorpset hadde stort sett adelig bakgrunn, og de høyere offiserene var gamle menn, halvparten av de 142 generalene var over seksti år gamle, 13 over sytti år og fire over åtti år gamle. De prøyssiske offiserene ønsket å føre tropper som var utskrevet til lang tjeneste og sloss fordi de fryktet sine egne offiserer mer enn de fryktet fienden.
Etter nederlaget i 1806 måtte kongen, som så sterkt manglet evne og vilje til å ta avgjørelser at ingen reformer hadde kunnet fullføres, innse at uten reformer ville ikke staten hans overleve.
Stein og Hardenberg
I denne desperate situasjonen var menn som hadde gått inn for reformer i stand til å komme inn i maktens sentrum. I månedene etter Jena kom kongen til å bli avhengig av råd fra Karl von Hardenberg, en dyktig og energisk embetsmann som gikk inn for fortsatt motstand mot Frankrike. Da Napoleon insisterte på at Hardenberg skulle fjernes ble Hardenberg erstattet av Karl Freiherr vom Stein, som tjenestegjorde som ledende minister i omkring et år, for så å bli avsatt etter press fra Frankrike. Etter et mellomspill der grev von Dohna og Karl Altenstein var ledende ministre vente Hardenberg tilbake til stillinga som ledende minister i 1810 og ble værende i den stillinga gjennom mange år med reformarbeid. De prøyssiske reformene ble utformet av menn som var trenet under det gamle regimet og basert på politiske idéer som lenge hadde blitt fremmet av progressive personer. Men den avgjørende impulsen til reform kom fra nødvendigheten av reform som oppstod etter nederlagene i 1806. På kort sikt gjorde reformene, spesielt de militære reformene, det mulig for Preussen å overleve som en betydelig stat. Og på lang sikt la reformene grunnlaget for at Preussen kunne bli ei stormakt.
I oktober 1807 gjorde kongen, etter dronningens bønn, Stein til ledende minister. Stein visste hva han ville, og han gjorde ikke gjerne noe som han ikke ville. Han var viljesterk og ikke helt lett å omgås. Han var født i 1757 i en gammel familie av riksriddere som hadde eiendommer langs elva Lahn. I 1780 gikk Stein inn i prøyssisk tjeneste. Først arbeidet han i Preussens vestlige territorier, og så ble han minister for økonomiske saker i 1804, og i januar 1807 ble han avsatt for ulydighet. Og i oktober samme år ble han innsatt som den ledende ministeren. Da var han overbevist om at dyptgående reformer var nødvendige dersom Preussen skulle greie å reise seg igjen. Stein var ingen original tenker, men hans overbevisning om at reformer var nødvendig grunnet seg i hans erfaring fra praktisk arbeid og fra lesing. Han var en stolt og selvstendig mann med selvtillit, mot og moralsk karakter, men også noe taktløs og sta.
Stein kjente sin tids litteratur, og var påvirket av den. Den la vekt på frihet, både av moralske grunner og fordi frihet ble sett på som nødvendig for økonomisk vekst og utvikling. I Westfalen, der Stein arbeidet, fungerte de korporative institusjonene fortsatt, og Stein lærte seg å samarbeide med dem, og fikk tiltro til dem, og mente at representative institusjoner i en eller annen form hadde sin plass i en stats konstitusjon. Stein var byråkrat, og han mente at staten og byråkratiet var de viktigste instrumentene for å gjennomføre de nødvendige reformene.
Den vekt som Stein la på byråkratiet kommer tydelig fram i de memoranda som Stein skrev i april 1806, mens hans enda var minister for økonomiske saker, og i juni 1807, mens han så de siste stadiene av Preussens sammenbrudd. Aprilmemorandumet er kalt for "Framstilling av den feilaktige organisering av kabinettet og av nødvendigheten av å danne en ministerkonferanse." Kabinettet, hevdet Stein, tillater at inkompetente kongelige favoritter utøver stor makt uten å stå ansvarlig for verken å utføre beslutninger eller for deres konsekvenser, og uten å ha noen tilknytning til administrasjonen. Dette var et angrep på kongens autoritetsutøvelse. Kongens rådgivere hadde makten ved alle utnevnelser og andre avgjørelser, men bar intet ansvar siden kongen stod som ansvarlig. Stein ønsket ansvarlige beslutningstakere, ministre som hadde klart definerte ansvarsområder innenfor administrasjonen. Tiltro og lojalitet til kongen var ikke nok. I memorandumet fra juni 1807 - Nassauer Denkschrift - analyserte Stein beslutningsprosessen også på provinsielt og lokalt nivå, og tok opp spørsmålet om folkelig deltakelse, som han så på som verdifullt både for staten og som en kilde til utvikling av patriotisme og selvtillit for borgerne. Stein går inn for deltakelse i statens styre fordi det gir effektive og billige lokale administrasjoner samtidig som det fremmer patriotisme, lojalitet og forpliktelse.
Det var mange som delte Steins ønske om å erstatte det tilfeldige og uansvarlige styret til kongens favoritter med styret til ansvarlige ministre. Ved å gjøre Hardenberg til førsteminister i 1807 erkjente kongen behovet for klare autoritets- og ansvarsforhold. Da Stein overtok i oktober 1807 forsøkte han å klargjøre ansvarsforholdene, han forfremmet dyktige personer og dannet et nytt apparat for utvikling av statens politikk. Stein overbeviste kongen om at han måtte oppløse kabinettet av personlige rådgivere, og i november 1808, om at han måtte utstede et edikt som opprettet en sentral administrasjon som ble ledet av fem ministre som hver ledet et funksjonelt definert departement. Ministrene hadde direkte adgang til kongen, men hentet sin autoritet fra sin posisjon innenfor byråkratiet. Ministrene fikk monopol på å formulere og utøve politikken, selv om kongen fortsatt formelt var eneveldig. "Det absolutte monarkiet var blitt omdannet til et byråkratisk monarki", for å si det med Hintze.
For Stein og hans samarbeidspartnere var denne omorganisering av regjeringens autoritetsutøvelse en forutsetning for å gjøre staten til et effektivt instrument for sosial forandring. Selv før Stein ble minister var en gruppe embetsmenn i arbeid med planer for sosial frigjøring og økonomisk utvikling. Disse planene ble grunnlaget for ediktet "Om lettelse for å eie eiendommer, fri bruk av jord, og de personlige forholdene til bøndene", utstedt av kongen 9. oktober 1807. Dette ediktet hvilte på troen på at hvert individ skulle være i stand til "å oppnå så mye velstand som dets evner tillot det". I de neste tre årene ble det samme prinsippet brukt i lovgivning for å svekke laugene og for å lette restriksjoner på ulike slag kommersiell aktivitet. Sammen fremmet disse tiltakene det prosjektet som var skissert i den Alminnelige Landsloven (Allgemeines Landrecht) om sivil likhet, økonomisk frihet og sosial mobilitet. Men i likhet med i loven var ikke disse frihetene uten betingelser. Det tette nettverket av herredømme - Herrschaft - som var arvet fra fortida ble ikke revet ned, selv om det ble svekket.
Etter 11. november 1810 vil det bare være frie mennesker i kongedømmet. erklærte 9. oktober ediktet. Dette var både et uvanlig og et ambisiøst løfte. Hva betydde det? Det har jeg skrevet mye om i kapitlet "Junkernes politikk", der reformene i jordbruket og i bøndenes forhold er en hovedsak. Siden jeg i det nettopp nevnte kapitlet har skrevet om jordbruksreformene vil jeg ikke gå nærmere inn på dem her. Jeg vil bare nevne at bondefrigjøringa minst like mye kom til å tjene adelen som bøndene. Bøndene oppnådde først og fremst "teoretisk frihet", men for mange kom de gamle avhengighetsforholdene til å bestå.
Stein ønsket at befolkninga skulle ha mulighet til å delta i styret og i administrasjonen av sitt eget lokale område. Etter at Stein kom i posisjon i oktober i 1807 arbeidet han med planer for en nasjonal representativ forsamling som skulle velges indirekte av korporative forsamlinger i kongedømmet. Denne representative forsamlinga skulle kunne diskutere og ta initiativ til lovgivning, men den skulle ha begrenset makt i forhold til regjeringa. Denne forsamlinga ble ikke opprettet. Men to andre former for institusjoner ble opprettet: i desember 1807 kontaktet regjeringa de provinsielle stenderforsamlingene for å skrive ut større skatter, og i november 1808, kort før han ble avsatt, fikk Stein kongen til å utstede en Städteordnung, et edikt om kommunestyrer, som inkluderte bestemmelser for valg av representanter. Ingen av disse representative forsamlingene fungerte som ønsket. De ble forum for reaksjonen og for fiendene av folkelig representasjon, siden de kom til å bli dominert av adelen.
Reformatorene fikk ikke kontakt med andre grupper enn byråkratiet og adelen. De oppnådde ikke kontakt med det folket som skulle representeres. Fiendene av reform var først og fremst adelen, som ikke ønsket at deres privilegier skulle reduseres, og som ønsket å fortsette å utøve sitt herredømme. Adelen så, som sant var, reformer som en fare for den bestående orden og det bestående herredømmet. Og adelen var sterk nok til å forhindre grunnleggende reformer på mange viktige områder.
I november 1808 ble Stein tvunget til å forlate sin stilling. Det skyldtes at Napoleons agenter oppdaget dokumenter som viste at Stein stod i forbindelse med personer som ønsket å forberede en ny krig mot Frankrike. Napoleon erklærte Stein for å være kriminell, og Stein måtte flykte, først til Østerrike, og siden til Russland, der han gikk inn i en multinasjonal gruppe som stod i opposisjon til Napoleons herredømme. Selv om Stein flyktet var det ikke slutt på reformperioden i Preussen. Dohna og Altenstein fortsatte en del av politikken til Stein, utstedte dekreter som skilte det administrative byråkratiet fra rettsvesenet, og så til at reformene innenfor hæren og undervisningssektoren fortsatte. Men de var ikke så bestemte og målbevisste som Stein.
Hardenberg tar over på nytt i 1810
I juni 1810 ble Karl von Hardenberg utnevnt som leder for finansministeriet og ministeriet for det indre, og fikk tittelen Staatskanzler, og ble slik Preussens første statsminister. han var født i 1750 i en rik familie som eide store eiendommer i Hannover. Hardenberg hadde studert i Göttingen, og arbeidet i Hannover, Braunschweig og Preussen, der han hadde administrert Hohenzollernes land Ansbach-Bayreuth. Ved midten av 1790 årene var han blitt en viktig person i Berlin, og i 1798 ble han utnevnt til Generaldirektoratet. Han kom til å få ansvaret for utenlandssaker. I 1807 ble han tvunget til å trekke seg tilbake, men tre år senere ble han statsminister.
Hardenberg liknet mer på elegante hoffmennesker som Montgelas og Metternich enn på den strenge og alvorlige Stein. Hardenberg manglet også Steins moralske alvor og idealisme. Kongen satte mer pris på Hardenberg enn på Stein, som med sin oppriktige rettframhet hadde skremt kongen. Men også Hardenberg mente at store reformer var nødvendige, selv om Hardenberg stod tradisjonen fra det opplyste eneveldet nærmere enn Stein hadde gjort. Hardenberg så ikke hensikten med representative forsamlinger for å feste individene til samfunnet og staten. Han hadde skaffet seg et rykte da han knekket makten til adelen i Ansbach.
Hardenberg uttrykte sitt politiske syn i Rigaer Denkschrift som han skrev sommeren 1807. Det holdes for å være et viktig dokument som formulere viktige posisjoner til de tyske reformatorene i denne perioden. Hardenberg brukte uttrykket "Demokratiske prinsipper i en monarkisk regjering" i dette skriftet. Hardenberg gikk inn for økonomisk frihet og sosial frigjøring, religiøs toleranse og sivil frihet for jøder, og frihet for alle til å søke utdannelse og til å mene det de måtte ønske. Om demokratiske og representative institusjoner mente Hardenberg mindre. Han mente at staten burde ta hensyn til den offentlige mening og at folk burde delta i statens styre og stell, uten at han gikk detaljert inn på hvordan dette burde foregå.
Den umiddelbare grunnen til at Hardenberg ble utnevnt var finanskrisen og stadige krav fra Frankrike om betalinger. Siden 1807 hadde dårlige finanser trykket Preussen, og tvunget fram økte skatter og økte trykking av sedler, og opptak av dyre lån. Men dette var ikke nok. Da Dohna og Altenstein foreslo å selge eller pantsette territorier i Schlesien for å betale gjeld, ble de erstattet av Hardenberg. Han økte skattene og tollsatsene, men var likevel avhengig av å ta opp nye lån, og Preussens gjeld fortsatte å vokse, fra 53 mill. gulden før krigen i 1806 til 100 mill. gulden i 1810 og videre til 112 mill. i 1811, og til 206 mill. gulden fire år senere. Hardenbergs anstrengelser for å mestre finanskrisen førte til lovgivning som hadde langvarig betydning for Preussens politiske og sosiale utvikling.
I oktober 1810 kom Hardenberg med mange bestemmelser for å fjerne fritak fra skatt. Finanzedikt fra 27. oktober lovte en utjevning av skattebyrden, introduksjon av næringsfrihet, reform av toll og avgiftssystemet, sekularisering av kirkeeiendommen og salg av kongelige jordgods. Neste dag kom bestemmelser om introduksjon av en universell skatt på forretningsvirksomhet, som krevde at alle som drev med forretninger skulle kjøpe en lisens fra staten. Ved dette ble myndigheten til å regulere økonomisk virksomhet flyttet fra byene og laugene til staten. I mars 1812 ble de restriksjonene og privilegiene som jødene hadde hatt fjernet, og de ble erklært for å være innfødte og borgere (Einländer und Staatsbürger).
Men hva det innebar å være statsborger var usikkert både for jødene og alle andre i Preussen. For å mildne stemninga etter innføringa av Finansediktet hadde kongen bedt om at representative institusjoner, både for staten og for provinsene, ble opprettet. De skulle være rådgivende og delta i videre finansielle diskusjoner. I 1811 sammenkalte Hardenberg ei forsamling av notabliteter som han håpet å samarbeide med om politikken. Men forsamlinga var ikke vennlig innstilt overfor reformpolitikken, og den ble oppløst. Ei ny forsamling valgt av de lokale regjeringene møttes i Berlin i 1812 og igjen i 1814, for å gi regjeringa råd. Men den fikk også liten betydning. Under Hardenberg, i likhet med under Stein, fikk borgernes deltakelse i politikken liten betydning, siden reformatorene bare oppnådde kontakt med den fiendtlig innstilte adelen.
Hardenberg var mer villig til å bøye seg for junkerne enn Stein hadde vært. Allerede så tidlig som i september 1811 gjeninnførte Hardenberg mange av de skattefritakene som adelen hadde hatt. Hardenberg var også mer villig enn Stein til å la adelens interesser veie tyngre enn bøndenes. Og Hardenberg oppga forsøkene på å ta fra junkerne deler av deres lokale makt og myndighet. Gendarmerie-Edikt fra 12.juli 1812 hadde forsøkt å brekke forbindelsen mellom Landrat og den lokale adelen til fordel for større statlig myndighet på lokalnivået, men dette hadde skapt stor motstand fra junkerne, og denne motstanden bøyde Hardenberg seg for.
Wilhelm von Humboldt som utdanningsminister
(Om noen av
Humboldts tanker før 1800 har jeg allerede skrevet et kapittel. Og jeg kommer til å skrive mer om Humboldts tenkning etter 1800, spesielt hans språkfilosofi.)
Før Stein ble tvunget til å trekke seg som ledende minister foreslo han for kongen at Preussens utsending til paven i Roma, Wilhelm von Humboldt, skulle settes inn som leder for avdelingen for kultur og utdanning. Humboldt hadde ikke vært i kontakt med reformatorene, og han hadde tatt på seg stillingen som utsending i Roma fordi han manglet penger til å holde seg i Roma. Humboldt hadde bare utmerket seg som skribent av elegante essay. Humboldt var på besøk i Preussen da han tilbud om stillinga, og han aksepterte tilbudet. Humboldt mente at staten ikke skulle regulere undervisninga på noen detaljert måte. Men han ville hjelpe staten til den hadde den modenhet som krevdes for å kunne ta seg av undervisningsvesenet selv. Staten og samfunnet skulle utvikles til et samfunn som ble holdt sammen av en felles kultur. Men denne kulturen var ikke spesielt prøyssisk, men mer en tysk kultur.
Herders ide om folket som et naturlig, organisk nasjonalsamfunn var av Fichte blitt utviklet til et våpen mot fransk dominans. Utdannelse var derfor for Fichte et kulturelt middel for å utvikle uavhengighet. Spesielt så Fichte det som viktig å ta vare på det tyske språket som et levende språk som ikke var latinisert. (Om Fichtes tenkning før 1800 har jeg skrevet to kapitler. Dermed er viktige tekster som Fichte er kjent for ikke med i de kapitlene jeg har skrevet, som Fichtes taler til den tyske nasjon fra 1808.)
Humboldts egne ideer gikk ut på at utdanninga skulle fremme at menneskene i frihet utviklet alle sine evner så langt som mulig. Men Humboldt måtte også ta hensyn til idéene til Fichte og Herder om en nasjonal utdannelse.
En nasjonal ånd skulle utvikles i et samfunn der menneskene var politisk bevisste og ansvarlige. En viktig pedagogisk inspirasjonskilde var tankene til Pestalozzi. Pestalozzi mente at utdanning ikke skulle gi elevene abstrakte begrep og formularer som mekanisk skulle læres, men elevene skulle oppleve situasjoner der de selv fant ut av ting og oppøvde sin egen tenkning og på egen hand utviklet sin intellektuelle vekst, og utviklet selvstendighet og selvtillit til å fortsette sin utvikling. Læreren skulle være veileder og ikke instruktør. Et utgangspunkt for utdanninga måtte være den lærendes livssituasjon. Menneskene er et produkt av de omstendighetene det lever under, men i noen grad er også disse omstendighetene et produkt av menneskene selv.
Fichte tok i bruk Pestalozzis idéer i sine taler til den tyske nasjon, som han ga til studenter i det franskokkuperte Berlin vinteren 1807-08. Der sa at han Tyskland for å bli gjenopprettet måtte frambringe ny styrke som gikk ut over rent personlige betraktninger, materielle fordeler eller ulemper. Denne prosessen ville være en utdannelsesprosess. Utdannelsen skulle ikke begrenses til å være memorisering av faktakunnskap, men måtte også søke å utvikle karakteren til de som var under utdanning. Utdannelsen skulle skape kjærlighet til sannhet og det gode, og omskape hele mennesket. Fichte ville bryte ned stengslene mellom de intellektuelle og de brede lag av folket. Han motsatte seg at det var spesielle skoler for de privilegerte gruppene i samfunnet. Han så for seg i det nasjonale utdannelsessystemet et sett av førsteklasses skoler for alle grupper i samfunnet, der alle ville ha mulighet til å utvikle seg. For Fichte var Pestalozzis idéer praktiske midler for å oppnå nasjonale og politiske mål. Barna skulle utdannes til å bli statsborgere. Fichtes ide om et enhetlig nasjonalt undervisningssystem ble ikke virkeliggjort i sin helhet, men de fikk stor innflytelse, selv om de møtte stor motstand.
Wilhelm von Humboldt ønsket å kombinere egne idéer med Pestalozzi og Fichte sine idéer, og gjennom dette å maksimere individenes evner, og også statens kraft. Humboldt ønsket at alle elevenes evner skulle utvikles. Han ønsket ingen puggeskole. Spesialisering til et yrke skulle først begynne på et senere stadium i elevenes utvikling. Humboldts begrep om en alminnelig utdanning forkastet spesielle skoler for adelen eller rent yrkesutdannende skoler. Alle skoler måtte sikte mot utdannelse og utvikling av alle menneskets evner. Yrkesutdannelse måtte komme i tillegg til dette, og ikke til fortrengsel for dette. Yrkesutdannelsen måtte holdes atskilt fra den alminnelige og generelle utdannelsen.
Et treleddet utdannelsesforløp ble skapt. Først grunnskolene, som først og fremst hadde en sosial funksjon i det de skulle utvikle begynnelsen til en ansvarlig borger. Deretter de videregående skolene, for trening av evnen til videre utvikling så vel som tilegnelse av dypere kunnskap som vitenskapelig innsikt er avhengig av. Og til slutt universitetene, der kunnskap skulle skapes. Sosiale hensyn skulle ikke tas ved valget av hvilke elever og studenter som skulle fortsette utdanningen fra hvert nivå, bare elevens evner og intellektuelle nivå.
Humboldt ønsket å fjerne alle private skoler, og hadde også noen suksess i dette. Grunnskolen - Volksschule - ga Humboldt vidt spillerom for sine idéer. Humboldt opprettet mange lærerskoler, for det var stor mangel på lærere i folkeskolen. Også de videregående skolene ble grunnleggende reformert, og de ble gymnas - Gymnasium. Humboldt sikret seg at bare kvalifiserte lærere fikk undervise i de videregående skolene, og at innflytelsen til lokale størrelser ble redusert. Geistlighetens innflytelse ble også redusert. Den videregående skolen var tiårig, delt i seks klasser, og de viktigste fagene var latin, gresk, tysk og matematikk. Men også andre fag var anbefalt. Humboldts reform ble stående gjennom hele det nittende århundret i det tyske gymnasium.
Humboldt var blant de som mente at kunnskapen var enhetlig, og at oppsplittingen i fag gjorde den mindre tilgjengelig på en unødvendig måte. Det viktige er at tenkeevnen og dømmekraften blir utviklet, og ikke spesielt hva som blir lært, mente Humboldt. Han krevde at kunnskap ikke ble sett på som noe som en gang for alle var grunnlagt, men som noe man alltid måtte søke etter.
Undervisning heller enn instruksjon, og utforskning, representerer sammen en enhet. Dette ble en hjørnestein for prøyssiske og tyske universitet i det meste av det nittende århundret, til utviklinga av naturvitenskap og teknologi gjorde oppsplitting i fag nødvendig siden kunnskapsmassen ble for stor til å kunne være samlet. Humboldt ville at staten skulle sikre økonomien til universitetene, men ellers holde seg borte fra det som skjedde i deres undervisning og forskning. Studentene skulle også fritt kunne velge hvilke universitet de ville studere ved.
Humboldt reformer bidro til at flere mennesker fikk utdannelse, og sikret kontinuitet mellom skoleslagene. Utdanning omfatter alle sider ved mennesket i Humboldt tenkning, og dette ble stående. Humboldt inspirerte til at Friedrich Wilhelm universitetet i Berlin ble grunnlagt. Fichte var dets første kansler, og Hegel ble en av de mest framstående lærerne.
Humboldt gikk ikke godt overens med Hardenberg, og forlot allerede i 1810 ministerposten for å bli Preussens utsending i Wien. Men han mobiliserte Preussen intellektuelt på en måte som aldri før.
Militære reformer
Militære reformer var av avgjørende betydning i den situasjonen som Preussen befant seg i. Blant de militære reformatorene var mange mennesker fra den gamle prøyssiske eliten, men lederne for de militære reformatorene var folk utenfra. En av dem var Gerhard von Scharnhorst, sønn av en bonde fra Hannover. En annen var Neithardt von Gneisenau, som kom en familie av offentlige tjenestemenn. I 1806 var Gneisenau kaptein med sterke intellektuelle interesser, men med lite håp for avansement. Med i 1806 ledet han det heroiske forsvaret av Kolberg, som gjorde ham berømt og satte karrieren hans i bevegelse, og han ble en av Preussens dyktigste offiserer og kommandører i kamp.
De militære reformatorenes første base var den militære reformkommisjonen som kongen hadde opprettet sommeren 1807. Fra denne kommisjonen ble de udugelige offiserene som hadde ledet hæren i 1806 avsatt. 208 offiserer, inkludert sytten generaler, mistet arbeidet. Reformatorene ønsket klare ansvarsforhold, som ville overføre myndighet fra kongens favoritter til fagfolkene i det offisielle hierarkiet, og å oppnå dette var det neste målet deres. I desember 1808 var kongen blitt overtalt til å opprette et krigsministerium med kontroll over alle militære saker. Selv om ministeren først ble utnevnt i 1814 ga dette Scharnhorst og medarbeiderne hans den autoriteten de trengte for å forbedre hærens organisasjon og introdusere forandringer i militærvesenet.
Reformatorenes ideal var at de dyktige og fortjenestefulle skulle forfremmes. Derfor måtte gamle privilegier fjernes. Den gamle kadettskolen ble oppløst, og nye treningsanstalter ble opprettet. Et eliteakademi ble etablert i Berlin der de mest lovende unge offiserene skulle få en treårig opplæring til stabstjeneste.
Scharnhorst ønsket å bringe hæren i nærmere kontakt med befolkninga, og knyte dem sammen. For å oppnå dette ble sosiale, økonomiske og militære reformer kombinert i forsøk på å skape frie, uavhengige, velstående og patriotiske menn, som var klare til å kjempe og dø for staten. Dette skulle føre til at hele nasjonen ble bevæpnet, en borgerarme skulle opprettes. Kongen syntes dette virket farlig. Verken han eller Hardenberg hadde tiltro til befolkninga. Regjeringa var derfor bare villig til å tillate noen justeringer av den gamle rekrutteringsmodellen, men nektet å gå med på at massemobilisering skulle forberedes.
I 1812 var de militære reformatorene skuffet over at kongen avslo å opprette en Volksarmee, og også skuffet over den prøyssiske utenrikspolitikken. Soldatene ønsket å ta kampen opp mot Napoleon igjen. Men kongen var avventende. Etter det østerrikske nederlaget i 1809 mente kongen at krig ikke var aktuell politikk. Dessuten trakk kongen seg tilbake fra politikken for å sørge og be etter at kona hans døde i 1810. Hardenberg var også nølende overfor en aggressiv kurs. Berlin var isolert og uten allierte, og i denne situasjonen mente Hardenberg at krig mot Frankrike ville føre til sikkert nederlag. Da de fransk-russiske forbindelsene ble dårligere i 1811 ville krigspartiet at Preussen skulle inngå en allianse med Russland. Hardenberg ville ikke bytte ut den franske dominansen med russisk dominans, og heller ikke ville han at Preussen skulle bli slagmark. Etter å ha forhandlet med både Napoleon og Tsaren undertegnet han i 1812 en ny allianseavtale med Napoleon, der han lovte begrenset støtte i tilfelle av en ny krig.
Reformatorene stod nå overfor den muligheten at den hæren som de med så stor møye hadde bygd opp skulle bli ødelagt i en krig til fordel for Napoleon mot Russland. Stein mente at dette reiste alvorlige spørsmål om lojaliteten til staten. I mars 1812 skrev han at i dette øyeblikk er det vanskelig å forsone plikten til borgeren med plikten til det moralske mennesket. Scharnhorst må ha tenkt det samme da han fortalte en offiser som hadde sluttet seg til den russiske hæren at han ikke kunne fordømme hans beslutning, for hver mann må først av alt bevare sin troskap til seg selv. Flere av reformatorene sa opp sine stillinger i første halvdel av 1812. Scharnhorst var i 1810 blitt tvunget ut av stillinga si av Napoleon, og dro seg fullstendig ut av det offentlige livet. Clausewitz sluttet seg til Hermann von Boyen, Stein og andre patrioter i St. Petersburg.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Napoleon i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er